Norske offiserer sviktet i 1940

Det heter seg at seierherren skriver historien; det kan være etter et slag eller etter en krig. Det kan ta mange tiår, kanskje generasjoner før en mer balansert fremstilling ser dagens lys; kanskje ser sannheten aldri lyset.

Det heter seg også at de aller fleste militære sjefer blir skiftet ut ved overgang fra fred til krig, i hvert fall når det har gått en stund siden siste krig. Det skjedde to ganger i forrige århundre etter utbruddet av de to verdenskriger, på både tysk og alliert side. Det mest slående eksempel på vår hjemmebane var å la kommanderende general Laake bli avløst av den mer oppegående oberst Ruge som øverstkommanderende for de norske styrkene i kampen mot tyskerne etter angrepet i april 1940.

Forsvarskampen generelt i Norge i 1940 og innsatsen på de ulike operasjonsavsnitt er av historikere og forfattere fremstilt overveiende positivt. Professorene Skodvin og Riste er vel de mest toneangivende i bestrebelsene etter å få festet et bilde hos folk flest som staten og det statsbærende parti, Arbeiderpartiet, kunne leve med. Det var ikke så vanskelig i seiersrusen den første tiden etter krigens opphør i 1945, men allerede i rettsoppgjøret mot norske nazister og kollaboratører så vi hvordan straffeutmålingen ble mildere etter hvert som krigen kom på avstand. Flere av ”frontkjemperne”, som var unge norske menn som hadde latt seg verve til å kjempe mot Sovjet-Unionen og ”den kommunistiske fare” ble innrullert i den norske forsvarsmakten, bl.a. i etterretningstjenesten og den (den gang) hemmelige enheten ”Stay Behind”.

Men så går tiden og stadig mer informasjon og historisk dokumentasjon ser dagens lys og blir tilgjengelig, rett og slett ved at arkiver blir åpnet etter et visst antall år, - 30 år er det normale. Det har slett ikke vært så lett å være professorene Skodvin og Riste etter at mye av deres ”omskrivninger med to do” er blitt avdekket og kritisert av kolleger. Hadde de ikke hatt mektige allierte i departementer og enkelte medier som kan dette med å bortforklare, skyve ned på dypet og intimidere gjenstridige personer, så kunne deres ettermæle vært totalt ødelagt. Nå er det bare blitt frynsete. Den offisielle historieskrivning har slått kraftige sprekker.

En av dem som har bidratt mest til å slå i stykker det pyntede bilde er historikeren Lars Borgersrud (dr. philos) som har brukt 20 år på å forske på det norske offiserskorpsets holdninger og gjøren og laden i første halvdel av det 20. århundre. Han har støvsuget arkiver og lest tusenvis av dokumenter som andre enten ikke har funnet, eller funnet, men ikke villet ta i. I sin bok ”Like gode nordmenn?” (Spartacus forlag, november 2012) kommer den usminkede sannhet om mange norske offiserers svikt da tyskerne angrep Norge 9. april 1940. Det norske offiserskorps var rett og slett infisert av ”quislinger”, mange av dem medlemmer av NS gjennom flere år, og som påvirket og til dels utmanøvrerte militære sjefer som var svake i troen eller kanskje rett og slett inkompetente og feige.

Hvem har ikke hørt om de 300 tapre norske soldater under ledelse av sekondløytnant Hannevig i Vinjesvingen i Telemark, som slo tyskerne tilbake gang på gang, og etter hvert bandt opp hele 3 000 tyske soldater før de måtte gi seg 7. mai. Men hvem har hørt om forhistorien før Borgersrud forteller om den i sin bok?

På Heistadmoen ble 1 900 norske soldater mobilisert og gitt våpen og utstyr, for så å overgi seg på ettermiddagen 13. april til 200 tyskere. Regimentssjefen, oberst Steen, hadde nemlig overlatt kommandoen til major Kielland som hadde vært medlem av NS siden 1931. Kjelland samlet offiserene sine til møte og fikk dem med på å kapitulere. Mange av de menige og en rekke av underoffiserene skammet seg over situasjonen som major Kielland hadde satt dem i. Sekondløytnant Hannevig trosset Kiellands ordre og sprengte broen over Numedalslågen for å sinke tyskernes fremmarsj og kjørte deretter rundt til avdelingene og oppfordret dem til ikke å kapitulere.

Kielland prøvde å stoppe ham, men sekondløytnanten gjorde det klart at han ikke ville motta ordre fra en fedrelandsforræder. Han fikk mest mulig våpen ut av magasinene og kjørte ut rett før tyskerne kom. Kielland forsøkte å få Hannevig arrestert med begrunnelse at sekondløytnanten hadde blitt gal. Politiet nektet heldigvis å utføre oppdraget.

Hannevig og de mannskapene som sluttet seg til ham fikk med seg flere fullastede lastebiler og satte kursen mot det indre av Telemark. Først etter at alle andre styrker i Sør-Norge hadde kapitulert oppga Hannevig kampen. Motstanden fikk enorm moralsk betydning og Hannevig ble en av landets store krigshelter. Kiellands forræderi synes imidlertid å være forbigått i stillhet i historieskrivningen.

Dette er bare ett av mange eksempler på tilsvarende situasjoner, og det verste er vel at 500 norske offiserer som satt internert på Grini etter å ha kapitulert, skrev under på et opprop til den militære ledelse om å kapitulere i Nord-Norge. Der var general Fleischer i ferd med å kaste tyskerne ut av landet med støtte fra allierte tropper. De samme offiserer laget et nazistisk inspirert politisk manifest som var rettet mot folkevalgte, norske myndigheter, - altså et rent opprør.

I Trondheim overga generalmajor Laurantzon byen og hele sin divisjon med våpen og utstyr til tyskerne. Laurantzon, som ifølge Borgersrud var den generalen som sto NS nærmest, ble dømt til 60 dagers vaktarrest etter krigen (!). I Narvik saboterte NS-medlem og oberstløytnant Sundlo forsvaret av byen. Han fikk en streng straff etter krigen, men dommerne sa i sin begrunnelse for dommen at hans handlinger var mest ”uaktsomme”. I mitt fylke Østfold kjempet noen avdelinger bra en stund, men uten å stå overfor tyske styrker av betydning valgte offiserer å ta med seg ca 5 000 mann over grensen til Sverige.

Det alvorligste var vel likevel at da kampene var over, avla de norske offiserene æresord om at de ikke skulle slåss mot de tyske okkupantene. Derved ble 12 000-13 000 unge menn som ellers kunne ha meldt seg til innsats i hjemmefronten eller reist ut og meldt seg til tjeneste i Lingekompaniet eller andre enheter, forhindret fra å gå inn i aktiv motstandskamp.

Jeg fikk litt vondt i magen etter å ha lest det som Borgersrud har gravd frem, og nå lurer jeg på hva som er situasjonen i dagens offiserskorps. Jeg velger å tro at det står bra til, men den likegyldighet som norske politikere legger for dagen når det gjelder Forsvaret og forsvarspolitikken gir grunn til en viss bekymring.

Knut Harald Nylænde er kombinerer rollene som forretningsmann/investor med å være en aktiv blogger. Han har et bredt interessefelt, men fokuserer blant annet på forsvaret samt miljø- og naturvern. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor og er stifter og daglig leder av Moxie AS.

Les Mer...

“No decent targets in Afghanistan, so bomb Iraq”

I try to be “neutral” to how people look. I really do. I have to admit, though, that the US Secretary of Defence, Donald Rumsfeld - serving under President George W. Bush - always gave me this creeping feeling down my spine when I saw and heard him on TV. I never said this aloud to anyone, since he also presented himself as both tough and a man of action. Our own Defence Minister at the time, Kristin Krohn Devold, even seemed to have a crush on the man. She most notably would beam in his presence.

Having now learned what Secretary Rumsfeld did and said in internal top level meetings in the White House in the immediate aftermath of the terror attacks on September 11th 2001, I trust my feelings - creeping or not - to peoples’ looks more than ever. The story is told in the book “Against All Enemies” by Richard Clarke, who was chairman of the Anti-Terrorism Group and an important advisor to the Bush administration the years before and after the attacks. He took part in the meetings and the discussions. Here is from his book, chapter 1:

“By the afternoon on Wednesday [after Sept. 11], Secretary Rumsfeld was talking about broadening the objectives of our response and "getting Iraq". Secretary Powell pushed back, urging a focus on al Qaeda. Relieved to have some support, I thanked Colin Powell. "I thought I was missing something here," I vented. "Having been attacked by al Qaeda, for us now to go bombing Iraq in response would be like our invading Mexico after the Japanese attacked us at Pearl Harbor.".

Powell shook his head. "It's not over yet." Indeed, it was not. Later in the day, Secretary Rumsfeld complained that there were no decent targets for bombing in Afghanistan and that we should consider bombing Iraq, which, he said, had better targets. At first I thought Rumsfeld was joking. But he was serious and the President did not reject out of hand the idea of attacking Iraq. Instead, he noted that what we needed to do with Iraq was to change the government, not just hit it with more cruise missiles, as Rumsfeld had implied.”.

I am really grateful on behalf of mankind that this person and his President were not in charge in the US during the Cold War, when the nuclear power Soviet Union was the adversary No 1.
I say no more!

Knut Harald Nylænde is a Norwegian businessman and investor who through his investment company Moxie AS invests in and gives advice to smaller growth companies and real estate projects.

Les Mer...

En tilleggskommentar fra Knut Harald Nylænde

Jeg har fått en tilbakemelding fra en person på det jeg skrev om ’Marinejegere i ny rolle’ for en tid tilbake, hvor denne personen peker på at det ikke er korrekt det jeg sier om at Marinejegerne ikke har deltatt i Afghanistan. Det har de gjort i flere perioder og deltatt i skarpe operasjoner, sier han. Det er fint å ha blitt gjort oppmerksom på dette. Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt spesialsoldater i Afghanistan, og jeg husker at det ble kjent at marinejegere deltok i direkte støtteoperasjoner for amerikanske styrker, noe kommandoen fikk en høy amerikansk utmerkelse for.

Særlig SV har jo som kjent hatt store kvaler med hensyn til Norges deltakelse i krigshandlingene i Afghanistan. Enkeltsoldater som Thommy Olsen, som har marinejegerbakgrunn, sto frem i mediene for et drøyt år tilbake, og satte et velkomment fokus på våre soldaters innsats. Jeg hadde imidlertid ikke fått med meg at Marinejegerkommandoen som enhet har deltatt i norske kontingenter i Afghanistan med egne enheter på linje med Telemark bataljon, Forsvarets spesialkommando/Hærenes jegerkommando og Etterretningsbataljonen. Vi har ikke så mange marinejegere, og en del av dem deltar i operasjoner mot pirater langs kysten av Nord-Øst Afrika, hvor de er i sitt ”rette element” i sine hurtiggående båter som opererer ut fra en norsk fregatt som base.

Da jeg tjenestegjorde i Marinen, blant annet som instruktør i sjømannskap, fikk jeg et svært godt inntrykk av våre marinejegere. Etter min mening er norske marinejegere blant verdens beste soldater.

Afghanistans golde landskap er jo ikke akkurat det ”teater” man forestiller seg som best egnet for marinejegere. Takket være tilbakemeldingen vet vi nå bedre.

Les Mer...

Kan de tillate seg alt i Forsvaret?

I Aftenposten 4. november er forsiden viet billigsalg av Forsvarets boliger. 600 boliger er solgt de siste årene til priser som til dels ligger langt under markedsverdi. Mange selges nemlig videre med stor fortjeneste. Leiligheter av middels størrelse, rundt 100 kvm er videresolgt med stor fortjeneste, helt opp i et par millioner kroner. Om snittapet på hvert salg skulle ligge på en halv million, for å være snill i min antakelse, vil det altså ha gått tapt rundt MNOK 300. Det er Forsvarsbygg som forvalter Forsvarets boliger, og den forklaringen som gis av direktør Marit Leganger, som er ansvarlig for salg av statlig eiendom i Forsvarsbygg, er oppsiktsvekkende.

Nå skal dere høre: Marit Leganger kan fortelle at man benytter nøkterne salgsmetoder (!), og at de boliger man selger bærer preg av stor slitasje. Som statlig aktør er vi spesielt opptatt av å fortelle om eiendommens faktiske tilstand, sier hun; det betyr at man ikke ”styler” boligene, slik andre gjør. Vi gjør ikke oppgraderinger heller, og vi bruker ikke rosemalende språk i annonsene, sier hun. Det er som om hennes stolthet kan høres ”mellom linjene”.

Mange boliger selges over takst, noe hun er meget fornøyd med, sier hun. For meg høres det ut som ”God dag, mann” - ”Økseskaft” når problemstillingen som journalisten presenterer er de mange salg som åpenbart skjer under markedsverdi, siden de videreselges med stor fortjeneste. Siden journalisten ikke går hardere på, kan det tyde på at han eller hun har mer oppi ermet, og derfor vil lokke intervjuobjektet litt utpå. Kanskje vet Aftenposten at billigsalgene stort sett skjer til ansatte i Forsvaret, og at de som får tilslaget er raske med å selge videre og ta fortjenesten etter å ha slipt gulv, malt vegger og kjøpt ny servant og nytt dolokk på badet.

Vi får se. Dette føyer seg imidlertid i rekken av de mange avsløringer som mediene har gjort av dårlig prosjektstyring og pengesløsing i Forsvaret. Det er jo åpenbart at disse eiendomsverdiene burde vært forvaltet på en bedre måte, ved at de enkelte boenheter ble pusset opp - gjerne stylet - for å få en god pris for hver enkelt bolig etter en profesjonell markedsføring. Her synes det motsatte å skje. Det høres ut som det er en dyd å ”snakke ned” salgsobjektet.

Jeg har tidligere pekt på at det synes å være en stilltiende forståelse mellom de to største partiene i Norge, Høyre og Arbeiderpartiet, at Forsvaret skal få være i fred. ”Forsvars- og sikkerhetspolitikken ligger fast” er omkvedet, men dette blir jo helt perverst når det overføres til forvaltning av fellesskapets verdier, - for det er det vi snakker om - disse boligene er oppført med midler over skattesedlene fra norske menn og kvinner, tilført Forsvaret av Stortinget. Det er snart bare riksrevisor Jørgen Kosmo som bryr seg, og han rekker ikke over alt.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger og deltager i sosiale medier som Twitter og LinkedIn. Han har en bred interesseflate, men er særlige opptatt av forsvars og miljøspørsmål. Dessuten er han opptatt av ledelsesspørsmål i forbindelse med at han selv deltar i utvikling av selskaper og prosjekter i Norge og utenlands.

Les Mer...

Si meg – lærer de aldri? Et nytt hjertesukk vedrørende Forsvarets anskaffelser.

Det er ganske nedslående å registrere de gjentagne eksempler på unødig kostbare materiellanskaffelser i Forsvaret. Enda mer nedslående er det at det synes å være en slags immunitet knyttet til dette sløseriet. Sprekker offentlige budsjetter på andre sektorer, som det gjorde ved bygging av nye Holmenkollen skibakke, flere oljeinstallasjoner og den forrige regjerings ”månelandingsprosjekt” for fullskalarensing av CO2, blir det i hvert fall litt bruduljer. Byråd og kommunaldirektør må gå, det holdes høringer i Stortinget eller statsråder - og til og med en statsminister - må stå skolerett for folket via mediene.

Hvorfor ikke tilsvarende reaksjoner når det gjelder kostnadsoverskridelser og pengesløsing i Forsvaret? Jeg tror jeg vet svaret: nesten ingen bryr seg! Hadde sløseriet hatt konsekvenser for Forsvarets musikk eller H M Kongens Gardes musikktropp eller drilltropp, eller denne type synlige deler av Forsvaret, hadde vi kanskje sett andre reaksjoner. Men seks nye helikoptre til fregatter som knapt seiler mer enn en, maks to av gangen får ett oppslag i Aftenposten, deretter et debattinnlegg av to kontreadmiraler (4. oktober) og så ferdig med det. Kontreadmiralene forsikrer at fregattene ”seiler” som forutsatt innenfor de ressursrammer som er stillet til disposisjon. ”Seile” kan nemlig i deres terminologi bety at et fartøy overveiende ligger ved kai.

Hadde enda journalisten i Aftenposten visst (det jeg har fortalt i min blogg tidligere) at de to første helikoptre til fregattene ble levert uten å tilfredsstille de krav som er stillet til dem med hensyn til å oppdage u-båter og delta i bekjempelse av slike båter, så hadde det kanskje begynt å lukte såpass av skandale at reaksjoner måtte ha kommet. Men nei, det synes å ha gått ”hus forbi” at det har skjedd. Helikoptrene skal leveres tilbake til fabrikken om noen år og få det utstyret de nå mangler, - so what. Vi blir jo ikke angrepet før det, liksom. De øvrige fire kommer - forhåpentlig - med full operativ evne om noen år. Prosjektet er sterkt forsinket, og er blitt mye dyrere enn opprinnelig beregnet. Andre land har vraket dette italienske NH90 helikopteret av disse grunner.

Det samme helikopter skal brukes fra kystvaktfartøyer, i alt åtte. Summen er altså 14 helikoptre, et antall som kunne vært halvert og ført til milliarder i besparelse. I USA brukes droner mer og mer og erstatter fly og helikoptre i stadig flere roller, både innen overvåkning av store land- og sjøområder - burde være ideelt for et langstrakt land med en økonomisk sone som er tre ganger størrelsen av landterritoriet - og for å bekjempe mål som kan identifiseres med tilstrekkelig sikkerhet, som for et kampfly. Mange terroristledere og talibankrigere i Afghanistan og fjelltraktene mot Pakistan har endt sine dager truffet av et Hellfire-missil levert fra en Predator-drone som styres fra et fjellanlegg i Cheyenne Mountain i USA.

Her hjemme anskaffes kampfly og helikoptre som om droner er noe fremmed, og som om kostnader ikke betyr noe. Blir ikke forsvarsbudsjettene økt kraftig fremover vil konsekvensen bli flere kutt i det som er igjen av Hæren og Heimevernet, og kutt av hele våpensystemer. Nye ubåter til erstatning for våre seks aldrende båter av Ula-klassen, som ville koste ca 30 milliarder kroner, blir en prøvesten. Det må skje snart. Foreløpig er det ingen som bryr seg. Vår ferske forsvarsminister burde egentlig ha stanset kampflyanskaffelsen og fått hele prosessen gransket. Vi kunne trolig klare oss med halvparten av de 52 fly som ligger i handlekurven pr i dag. Droner kunne supplere, i stort omfang. Der ligger langt på vei det beløp vi vil mangle når beslutning snart skal tas om anskaffelse av nye ubåter.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS. Han er en aktiv bidragsyter i den offentlige debatt om en rekke temaer herunder forsvars-, miljøvern- og ledelsesspørsmål.

Les Mer...

"Vennskap" mellom land er naivt tøv?

Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev den 6. juli om "vennskapelig spionasje" etter at det er påvist at det amerikanske NSA fanger opp og lagrer alle våre e-poster, inklusiv det som går ut og inn i Utenriksdepartementet og ved Statsministerens kontor.

Edward Snowdens avsløring av USAs spionasje har ledet til opprør i EU-landene, men her i landet er reaksjonene som en mild, sommerlig bris. ”Også venner spionerer på hverandre,” sier Stanghelle, ”å tro noe annet er naivt tøv".

Det er da vel fortsatt slik at vennskap forutsetter at vennene det er snakk om kan stole på hverandre. En venn går vel ikke bak ryggen på deg; da er han ikke lenger en venn. Er det mulig å se dette på en annen måte? Selvsagt ikke, etter min mening, så slutt å snakke om ”vennskapelig spionasje”, det er et forsøk på en slags semantisk infiltrasjon for å få folk som ikke reflekterer dypt nok til å trekke på skuldrene og la det hele gå over i en gråsone mellom glemsel og ubehag.

For så vidt samme fenomen som vi ser når det gjelder overvåkningstiltak i vårt eget samfunn, både av sivile, norske aktører og av våre egne myndigheter. Datatilsynet passer vel på, eller?

I internasjonal politikk handler det selvsagt ikke om vennskap mellom land. ”Stater har ikke varige venner eller fiender, kun interesser", skrev Henry Kissinger i sine memoarer. Han var amerikansk utenriksminister på 1970-tallet, og kanskje den dyktigste utenriksminister USA noen gang har hatt.

Det er jo i virkeligheten denne realpolitiske virkelighet, for ikke å si kynisme, som Harald Stanghelle snakker om, og da bør ikke ”vennskapelig” brukes. Det er mer dekkende å snakke om USAs interesser og vår naivitet. Allierte stater stoler ikke på hverandre, i den betydning vi privatmennesker legger i ordene, men de er allierte fordi de har noen felles interesser, ikke fordi de er venner.

Fordi Norge er alliert med USA har vi gjennom hele etterkrigstiden ”spionert” på vår store nabo i øst, Russland. Vi har støvsuget nordområdet for alt av elektroniske signaler og sendt det ukritisk videre til NSA. Flere norske radarstasjoner og etterretningsfartøyer har stått for denne formidable innsamlingen av rådata i amerikansk interesse, i et (naivt) håp om at det også var i NATOs og vår interesse. Vi fikk aldri vite eksakt hva amerikanerne fikk ut av det vi sendte over, og egen analysekapasitet hadde vi ikke. De senere årene er vi blitt mer årvåkne og dyktigere på feltet. Det hevdes av dem som har greie på det at Norge er blitt en stormakt på etterretningssiden. Men fortsatt er det slik at det skjer i tett samarbeid med USA og langt på vei med USAs etterretningsinfrastruktur i bunnen.

Jeg har ofte lurt på hvordan det kan ha seg at norske sosialdemokrater, som amerikanerne ser på som sosialister og langt på vei kommunister når de kan finne på å sitte i regjering sammen med et parti som SV, stiller seg så ukritiske til hva USA foretar seg. De dilter etter overalt, og er meget tilbakeholdne med kritiske bemerkninger.

Norge har interesse av å ha en forsikring, selvsagt, dersom Russland en dag skulle forandre seg til å bli en aggressiv stormakt, men å tro at prisen for en slik forsikring er å tekkes amerikanerne ved å la være å kritisere eller kjøpe amerikanske kampfly selv om langt rimeligere fly er tilbudt, osv. er etter min mening å ta helt feil. Amerikanerne vil ikke komme oss til unnsetning med mindre det er i deres egne interesser. Fra en amerikansk synsvinkel er Norge et brohode på den vestlige del av den russiske landmasse, verken mer eller mindre. Det kjernefysiske potensial på Kola-halvøyen og i russernes Nordflåte er en strategisk slagkraft som amerikanerne følger nøye med på, og om ballongen skulle gå opp en dag kan denne slagkraften lettest slås ut fra norsk territorium.

Dette vil amerikanerne gjøre med eller uten norske myndigheters medvirkning. Slik er det bare. At norske politikere går rundt og tror noe annet er i beste fall naivt, men mest trolig for å søke å dekke over et ubehagelig faktum.

Knut Harald Nylænde er en investor og forretningsmann som gjennom mange år har hatt en sterk interesse for blant annet forsvarsspørsmål. Han er en aktiv blogger. Til daglig leder han Moxie AS som er et investerings- og rådgivingsselskap.

Les Mer...

Påfallende taust i Norge om NSAs avlyttingsblemme - Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid

Når generalløytnant Grandhagen, sjefen for vår militære etterretningstjeneste (E-tjenesten), uttaler til mediene at han ikke vil si noe om hvem og på hvilken måte tjenesten samarbeider med andre lands tilsvarende tjenester, er det knapt andre enn folk langt ut på venstrefløyen i norsk politikk som vil ha innsigelse til det. Dette er de hemmelige tjenesters natur og vesen, og det må jo i prinsippet være slik. Men vi vet at det er mye rusk og fanteri som skjuler seg bak et slikt formelt skalkeskjul, og det som nå er avdekket for NSAs vedkommende er enda et bevis på at kontrollen er for dårlig med de hemmelige tjenester. Jeg tror det gjelder overalt, selv i totalitære samfunn, at ”noen” skaffer seg all den informasjon som er praktisk mulig med den teknologi og kompetanse de rår over, uten etiske skrupler, og holder det for seg selv og til eget bruk.

Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid. Absolutt makt korrumperer absolutt.

Dette er empirisk kunnskap som skulle tilsi at i hvert fall demokratisk styrte land sørger for inngående kontroll med sine hemmelige tjenester. All makt, og mediemakt, korrumperer når den ikke møtes med motmakt.

I USA er kontrollen omfattende, men likevel skjer altså slike utrolige utglidninger som nå er avdekket av Edward Snowden. Overvåkingsprogrammet PRISM avlyttet den gjengse amerikaners telefonsamtaler og leste hennes e-poster. Grunnen til at Kongressens oppnevnte kontrollorganer ikke oppdager slikt er rett og slett fordi de ikke har de kunnskaper og den teknologi som er nødvendig for å kikke NSA i kortene.

Det samme gjelder i enda større grad her hjemme. Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenester (EOS-utvalget), som ble etablert i kjølvannet av Lundkommisjonens avdekning av til dels omfattende ulovlig overvåking av norske statsborgere (rapport ble avgitt i 1996), er totalt hjelpeløst i sin kontrollfunksjon dersom aktører i tjenestene bevisst holder noe unna for eksternt innsyn. Den dagen EOS-utvalget utstyrte seg med like kvass kompetanse og like avansert teknologi i sine kontrolloperasjoner som det tjenestene selv nyter godt av, ville utvalget kunne gjennomføre reelle kontroller. Dette er imidlertid helt urealistisk fordi slik kompetanse og slik teknologi er vanvittig kostbar og antakelig ikke engang tilgjengelig for noen utenom - nettopp - de hemmelige tjenester. I E-tjenesten er dette i hovedsak AAS (amerikansk alt sammen).

Dere husker sikkert like godt som meg vår ferske utenriksministers stolte mine da han på TV kunne fortelle mer om situasjonsbildet ved gassanlegget i In Amenas etter terrorangrepet der i april i år enn hva CNN og algeriske myndigheter kunne by på, og hans (falske) beskjedenhet da han antydet at om ikke Norge akkurat var en stormakt på etterretning, så var vi nok blant verdens beste. Det kunne Espen Barth-Eide si fordi han ganske sikkert i den situasjonen nøt godt av en viss gjenytelse fra amerikanernes (les NSAs) side for de ytelser norsk etterretning har stått for gjennom hele etterkrigstiden til amerikanske myndigheter gjennom NSA. Jeg regner med at general Grandhagen hadde hyppige briefinger i Utenriksdepartementet i den tiden terroraksjonen pågikk i den algeriske ørken.

Enhver som tenker seg litt om måtte forstå at Barth-Eide ikke fikk sine etterretninger fra norske spesialstyrker på stedet, ei heller fra norske droner, selv om vi disponerer begge deler. Vi ville bare ikke være i stand til å utplassere dem på stedet. Spionsatellitter kan vi jo bare drømme om. Men ikke amerikanerne. De disponerer alt dette, og er også i stand til å bringe slike ressurser i posisjon for å få effekt.

Jeg skal ikke påstå at general Grandhagen og hans folk kjente til PRISM, men at de kjente til det verdensomfattende avlyttingssystem Echelon, som NSA leder, er jeg helt sikker på, og det er egentlig samme sak. PRISM er et program som har skjøtet på Echelons kapasitet og kvalitet etter terrorangrepet på USA 11. september 2001. Med mindre en norsk politiker med mye makt og nerver av stål slår i bordet så det hopper, kommer det ikke et pip over leppene til Grandhagen & Co om hvordan NSAs overvåkingsblemme kan ha rammet også norske borgere.

Slik er det bare.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger som kommenterer en rekke saker både relatert til forretningsforhold, men også politikk og kultur.

Les Mer...

Marinejegerne i ny rolle

I forsvarsbloggen min har jeg vært innom spesialstyrkene våre fra tid til annen, hovedsakelig med rosende beskrivelse av deres kompetanse og innsats der de har vært satt inn. I Afghanistan har Hærens spesialstyrker vært i ca 10 år, når de nå trekkes ut.

Les Mer...

Politisk korrekt forsvarssjef

Så har landet fått ny forsvarssjef. Kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen ble utnevnt til sjef for Forsvaret i statsråd fredag 21. juni, og er derved forfremmet til ”ren” admiral.

Skjønt ”sjef”; jeg er sannelig ikke så sikker lenger på at en forsvarssjef virkelig er sjefen for Forsvaret.

Det er en annen Hansen, general Fredrik Bull-Hansen, som står i mitt minne som en virkelig sjef for Forsvaret, i ordets egentlige forstand. Det han mente ut fra fagmilitære vurderinger sa han tydelig ifra om. Det var aldri noen tvil om hvor man hadde Bull-Hansen i viktige forsvarspolitiske spørsmål, og han brydde seg lite om det han mente ikke falt i god jord hos forsvarsminister og regjering; ja, ikke hos den politiske opposisjon og de mange ”rikssynsere” heller for den saks skyld.

Nå har vi fått en forsvarssjef som i sitt første intervju på NRK TV uttaler at den største og viktigste utfordring han står overfor er å innfase de nye F-35 kampflyene på en hovedflybase på Ørlandet. Mer politisk korrekt går det ikke an å være. Jeg antar at dette var noe han måtte svare på i jobbintervjuet med forsvarsministeren også. Selvsagt er fly og baser viktig. Materiell og investeringer. Milliarder på milliarder. Som ny forsvarssjef ville jeg nok likevel hatt undergitt personale - menneskene - i fokus i et tiltredelsesintervju. Men det var nok viktigere å sikre seg den politiske ledelses goodwill enn å opptre som en vaskeekte militær sjef. Om bord på en ubåt, som er det våpen Bruun-Hanssen kommer fra, vil jeg tro at en offiser må ha de beste personlige og faglige kvaliteter for å være en god sjef. Så jeg velger å tro at vår nye forsvarssjef er en potensielt god sjef når det kreves og at hans utsagn på TV må anses for å være av taktisk karakter. Og da bør han snarest rette opp dette inntrykket når han har de første møter med sine undergitte.

Slik er det blitt her i landet. Det har skjedd gradvis og dagens ungdom og vernepliktige soldater vet ikke hvordan tidligere forsvarssjefer fremsto i offentligheten. Ved en anledning braket Bull-Hansen sammen med forsvarsminister Johan Jørgen Holst (AP) i synet på prioriteringer innen budsjettrammer som forsvarssjefen mente ikke tillot et invasjonsforsvar både i nord og sør. Kollisjonen ble omtalt som ”en uimotståelig kraft som møter et ubevegelig objekt”. Bull-Hansen kom best ut.

Invasjonsforsvaret har dessverre blitt avviklet både i nord og i sør. Vi har fått et såkalt innsatsforsvar og innsatsen har de siste 10 år vært i Afghanistan…….

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor. De siste 14 årene har han bygget opp investerings- og rådgivningsfirmaet Moxie AS. Selskapet investerer i mindre vekstselskaper og eiendomsprosjekter.

Les Mer...

Forsvarssjefens tabbekvote oppbrukt?

Det er sjelden kost at Aftenposten fillerister en norsk forsvarssjef.

Det skjedde faktisk 13. juni med en artikkel av utenriksredaktør Kjell Dragnes, som tok for seg forsvarssjef Sundes forsøk på å ro seg i land etter beslutningen om å nedlegge HV-016, som var lært opp og trent i antiterroroperasjoner for å kunne settes inn den dagen politiet måtte be om assistanse. Avdelingen, som hadde enheter i alle større norske byer, ble nedlagt året før Anders B. Breivik slo til.

Sunde hevder at HV-016 ikke har et politisk forankret mandat for terrorbekjempelse. Dragnes påviser at en slik oppgave er eksplisitt nevnt i stortingsdokumenter som ligger til grunn for opprettelsen av styrken. Om disse mannskapene faktisk kunne ha gjort en forskjell 22. juli 2011, er uinteressant, skriver Dragnes; det vil man aldri få vite. For min egen del vil jeg hevde at en HV-016 enhet for eksempel kunne ha sikret nøkkelinstitusjoner, som Stortinget. Landets parlament forble ubeskyttet i mange timer etter smellen. Det fortelles at Stortingets sikkerhetssjef stemplet ut som vanlig på ettermiddagen denne dagen og reiste hjem. Han er visstnok satt til en annen arbeidsoppgave senere.

Forsvarssjef Sunde ble av Forsvarsdepartementets juridiske avdeling ”frifunnet” i saken om habilitet ved utnevnelsen av ny sjef for Forsvarets spesialstyrker, den sammenslåtte enheten som skal bestå av både Hærens og Sjøforsvarets spesialstyrker. Mange mente at han burde ha erklært seg inhabil i utgangspunktet, i og med hans nære forhold til vedkommende offiser. Det koster så lite å melde fra om slike relasjoner, for så å la andre bedømme. Ikke å si i fra, og la slike vurderinger gjøres av andre i ettertid, særlig media, er ikke særlig smart. Da er skaden skjedd, aldri så mye frifinnelse i ”eget” departement.

Jeg tror kanskje at Kjell Dragnes også har hatt et visst opplagret behov for å ta litt fatt i dagens forsvarssjef, særlig på grunn av Sundes påfallende taushet i kampflysaken og derved fraværet av hans fagmilitære vurderinger av fordeler og ulemper ved en så gigantisk investering. Selv amatører skjønner at dette vil gå ut over en allerede anstrengt budsjettsituasjon for Forsvaret. Dragnes har dekket prosessen for valg av nytt kampfly helt siden den startet, men har til tross for en rekke påvisninger av svakheter i prosessen og usikkerhet omkring pris og operativ evne for det amerikanske flyet F-35, opplevd at det kun er politikere og prosjektmedarbeidere som svarer innimellom når presset blir stort.

Selv om Sverre Diesen, som var forsvarssjef før Sunde, var den som manøvrerte den fagmilitære toppsjef og -autoritet inn i den politiske sfære og derved gjorde det vanskelig for militære sjefer å si hva de mener, så var han faktisk på banen med sine synspunkter langt oftere enn hva Sunde har vært, både i kampflysaken og andre omdiskuterte saker. Det kan kanskje først og fremst forklares med at Diesen er en mer selvsikker og intellektuelt oppegående person enn Sunde, og som behersker både den fagmilitære og politiske debattarena bedre, men det holder ikke.

Hva mener Sunde for eksempel om kvinnelig verneplikt? Er han for fordi politikerne er for, eller er det selvstendige fagmilitære argumenter og synspunkter som burde vært trukket inn i debatten? Selvsagt er det det. USA og Israel har gjort bestemte erfaringer som det ville vært naturlig å trekke frem. Positive og negative. Likestillingsaspektet er selvsagt, men erfaringene fra slagmarken og fra garnisonslivet er ikke like selvsagt, og hører med.

Hva med den meget kritikkverdige praksis med å dimittere ungdommer som er godkjent ved sesjon i første runde? Hvorfor hører vi ikke Forsvarssjefen si noe i en slik sak? Hvor er han? En militær sjef vil alltid bli bedømt etter sin holdning til undergitte, til befal og mannskaper. Selv i fredstid vil manglende omtanke for ungdom som ønsker å tjene ”Konge og Fedreland”, og som i stedet opplever å bli vraket, representere en kraftig ripe i lakken og dalende respekt i folks øyne. Sunde har ”forsvunnet” bak forsvarsministeren.

Jeg deler Dragnes’ hjertesukk til slutt i hans artikkel om at det er på tide med ny forsvarssjef.

Jeg ønsker den nyutnevnte forsvarssjef, Haakon Bruun-Hanssen lykke til i jobben!

Knut Harald Nylænde er en forsvarsvenn som er opptatt av at ressursene som tildeles forsvaret utnyttes optimalt i forhold til forsvarets mål.  Han er til daglig leder av investerings- og rådgivningsfirmaet Moxie AS. Selskapet investerer i mindre innovative bedrifter og eiendomsprosjekter.

Les Mer...

Tilbakeslag for F-35 programmet

Forsvarsanalytiker John Berg, som følger utviklingen i F-35 Joint Strike Fighter programmet med argusøyne, kan i en melding til nettverket sitt 21. mai fortelle at
sjefen for USAs marinekorps (USMC), general James F. Amos, har vendt tommelen ned for videre utvikling av den versjonen av F-35 som USMC etter planen skulle anskaffet. Det dreier seg om F-35B, et såkalt STOVL (Short Takeoff Vertical Landing).

General Amos kom med denne bomben på Navy League’s Sea-Air-Space konferanse 2013. Ordrett sa han: ”The process is constipated. It’s broke.”

I tillegg til USMC står britene og italienerne på bestillingslisten for denne versjonen av flyet.

Jeg har tidligere i denne forsvarsbloggen sagt at de kraftige kutt som nå skjer ”på autopilot” i offentlige budsjetter i USA vil kunne ramme F-35 programmet. General Amos vet at F-35 blir langt dyrere enn opprinnelig antatt, og at de høyere kostnader ved anskaffelse av flyene vil sprenge USMCs trangere budsjettrammer i årene fremover.

Og det er enda mer dårlig nytt. Lockheed Martins visepresident og sjef for F-35 programmet, Tom Burbage, som i sin tid lovet at 48 F-35 fly kunne leveres Norge for 18 milliarder kroner, har gått av (i dag, fem år senere, er anskaffelsesbeløpet satt til ca 63 milliarder kroner, og prisen er fortsatt i ”fri flukt”). Om Burbage går av frivillig, vites ikke, men det er ikke å trekke det altfor langt å anta at han har så liten troverdighet igjen hos selskapets kunder at det kan være på tide å la nye krefter overta. Så får vi se hvor lang tid det tar før en nye F-35 sjef er ”brukt opp”. 

Burbage hadde bl.a. dette å si til mediene i forbindelse med avgangen:

”The fundamental airplane is going to be there. It’s going to be late. It’s going to be more expensive than we thought to do the development. But it’s still going to be there … I think that’s the ultimate metric.”

John Berg har denne lakoniske kommentar: Ha det hyggelig på golfbanen, Tom.

Knut Harald Nylænde driver til daglig rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS som han etablerte for ca. 14 år siden. Han er dessuten en aktiv blogger og er på sin forsvarsblogg særlig aktiv i debatten om Norges kjøp av nye jagerfly.

Les Mer...

Forsvarsledelsen tildekker og skjønnmaler

Tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt gjennom åtte år, Nils Holme, har utredet Forsvarets situasjon i et dokument ”Forsvarspolitikken ved et veiskille” for tankesmien Civita (dokumentet er tilgjengelig på Civitas hjemmesider www.civita.no ). Holme avdekker at det skjer en systematisk tildekking av ubekvemme realiteter og juks med tall for å gi inntrykk av en satsing på forsvar og beredskap som i virkeligheten ikke skjer. Rene budsjettriks, altså.

Dette skriver Holme under overskriften ”Best på forsvarsbudsjetter”:

«I dette notatet fokuserer vi på den svake ressursutnyttelsen i forsvarsbudsjettet, snarere enn på budsjettets størrelse i seg selv. Imidlertid er underbudsjetteringen i forsvarspolitikken understøttet av økonomiske knep knyttet nettopp til budsjettstørrelsen.

Politisk hevdes det regelmessig at vi gjennom de senere årene har øket forsvarsbudsjettet (som er riktig), og at det nå har nådd 42 mrd kroner (som er forledende). Det er riktig at utgiftsbudsjettet er på 42 mrd, men dette inkluderer arealleie for Forsvarets anlegg som ble innført i 2011. Den utgjør snaut 4 mrd kroner som føres til inntekt for staten på en annen post i forsvarsbudsjettet, slik at den faktiske bevilgningen til forsvarsformål er 42-4 = 38 mrd. Imidlertid refereres det nå konsekvent til utgiftsbudsjettet som uttrykk for vår "satsing" på forsvar, -også i innberetningene til NATO.»

Den forsiktige forsvarsanalytiker og –ekspert Nils Holme kaller dette ”økonomiske knep”, og det er ganske sterkt. Egentlig burde denne opplysningen føre til en politisk oppvask. Det kunne starte med at Riksrevisjonen, som under Jørgen Kosmos ledelse har grepet fatt i liknende forhold i andre departementer og etater, burde ta for seg det Holme avdekker. Bak den falske fasaden som departementet og forsvarsministeren gir skjuler det seg en alvorlig mangel på operativ evne holdt opp mot det som er Forsvarets hovedoppgave. Holme sier nemlig videre at vi over de siste årene har underbudsjettert Forsvaret så kraftig at vi har mistet evnen til det han kaller ”høyintensitetsstrid”, dvs evne til utholdenhet i forsvar av landet mot militært angrep, hvilket er og blir vårt militære forsvars hovedoppgave. Kravene til Forsvaret har gradvis gått over til å bli dimensjonert etter de oppdrag vi forventes å gjøre i FN- og NATO-sammenheng. Fortsetter denne utviklingen blir vi sittende igjen med et forsvar for fredsoppgaver, sier Holme.

Dette bilde er nedslående, og bedre blir det ikke når innslaget i forsvarsbudsjettene kommer for fullt av innfasingen av et femtitalls stormaktsdesignede kampfly av typen F-35, som blir vanvittig dyre både i anskaffelse og drift.

Forsvarsbudsjettene kommer helt sikkert ikke til å bli øket for å kompensere for de ca 100 milliarder kroner mer som dette kampflykjøpet vil koste over sin levetid i forhold til alternativet som kunne vært det svenske JAS Gripen. Selv om Høyre og FrP har antydet en viss økning i forsvarsbudsjettene fremover, er det et så stort etterslep allerede som skal dekkes inn, for eksempel to manglende fregattbesetninger for å kunne seile med alle våre fem fregatter. 

I dag er ca 15 F-16 fly operative av en kampflypark på ca 50! Skal det kanskje bli regelen i fremtiden? Vi kjøper forsvarsmateriell i dyre dommer, og lar det meste ”ligge i møllpose”. Jeg leser i Aftenposten 3. mai at Høyres Ine Eriksen Søreide, som leder Stortingets Utenriks- og forsvarskomite er enig i Holmes kritikk og røper at det har vist seg umulig å få forsvarsledelsen til å svare konkret på komiteens spørsmål om hvilke kapasiteter Forsvarets faktisk har for å løse sine primære oppgaver.

På tide med et regjeringsskifte?

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og er i dag en aktiv forretningsmann og investor. Han har en bred interesse for forsvarsspørsmål, men har i den senere tid særlig fokus på spørsmål rundt Norges kjøp av nye jagerfly.

Les Mer...

Ikke bløff, men ”politikkens vesen”

Det er en fordel å ha fulgt med i timen over et lengre tidsrom på det området man velger for en blogg. Forsvaret som instrument for landets sikkerhetspolitiske mål har interessert meg siden jeg var meget ung, og jeg har i min forsvarsblogg delt tanker om den utvikling Forsvaret har gjennomgått, en utvikling på godt og vondt.

Det har åpenbart vært nødvendig å skalere ned Forsvarets strukturer, spesielt på hærsiden, etter at den amerikanske våpenhjelpen opphørte for snart 40 år tilbake. På det meste hadde vi 13 brigader, eller kombinerte regimenter som det het inntil 1970-tallet, og et betydelig antall bataljoner i landvernet og enheter som HM Kongens Garde og Garnisonen i Syd-Varanger. Heimevernet hadde omtrent dobbelt så mange soldater som i dag. Dette var ikke bærekraftig.

Men i tillegg til å skalere ned strukturene har vi også sette en vridning mot våpensystemer og soldatutdannelse som åpenbart er mer innrettet mot å løse oppdrag i andre himmelstrøk enn våre egne. Norge ønsker å markere seg internasjonalt.; ”å spise kirsebær med de store” er et uttrykk som kan passe. Fem fregatter med evne til operasjoner over tid under alle klimatiske forhold er en del av ”vridningen”. Evne til overvåking og beskyttelse av nasjonale interesser i vår store økonomiske sone, var viktig argumentasjon for anskaffelse av fregattene. Men det kan vel Kystvakten ta seg av? Norkapp-klassen er ikke mindre egnet for operasjoner langt til havs enn fregattene, og de koster bare en brøkdel i innkjøp og drift; og skulle ballongen gå opp en dag er det ikke torsken til havs som skal forsvares.

Noen vil kunne hevde at admiraler liker store dekk å gå på, og vi har mange admiraler i Forsvaret i forhold til antall fartøyer og mannskaper. Å vise seg frem i NATO-øvelser og i operasjon mot pirater er selvsagt viktig, men går det på bekostning av evne til å forsvare fedrelandets kyster og befolkning, burde prioriteringen vært annerledes.

Det er en form for stormannsgalskap vi ser her, eller skal vi kalle det for ”stormaktsgalskap”? Vi ser nemlig at det samme skjer gang på gang. Det er fint å få skryt for å ha spesialsoldater i verdensklasse, men når det skjer på bekostning av evne til å forsvare fedrelandet på landsiden, er prioriteringen gal. Å påstå at det kun er i strid ute sammen med profesjonelle amerikanske og britiske soldater at våre kan bli virkelig gode, er tull. Våre marinejegere og spesialstyrker i Hæren var i verdensklasse lenge før de ble sendt til Afghanistan. Å måle dem mot amerikanske Navy Seals eller Special Forces eller britiske SBS eller SAS ligger også helt på siden. Allerede på 1980-tallet var våre spesialstyrker bedre enn de britiske, noe britene (sikkert motvillig) måtte innrømme, etter at de hadde vært med på å lære opp de norske soldatene. Forklaringen er rett og slett at vi har bedre menneskemateriell å ta av, og befal som både stiller knallharde krav til og viser omsorg og respekt for enkeltsoldatene.

Anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter kampfly er det siste og mest dramatiske eksempel på ”stormaktsgalskap”. Flyet er designet og kravspesifisert av USA og UK, og produsenten av flyet, Lockheed Martin, som i disse dager beæres med besøk av det norske kronprinsparet, sier rett ut at flyet ikke er laget for mindre staters luftforsvarsbehov. Jeg har skrevet mye om dette flyet tidligere i bloggen min, en anskaffelse som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten kaller ”en varslet flykatastrofe”.

Kampflyet F-35 vil bli en gjøkunge i forsvarsbudsjettene i minst 30 år fremover.  Det vil imidlertid gjøre seg godt i operasjoner sammen med amerikanske og britiske fly i fremtidige oppdrag av den type Norge deltok i over Libya.

I Aftenposten 3. mai gir tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, en tankevekkende beskrivelse av Forsvarets ressurssituasjon i en utredning for tankesmien Civita. Holme peker på at Forsvaret har mistet evnen til utholdenhet i forsvar av fedrelandet, og at kravene til Forsvaret gradvis er vridd over på hva norske soldater skal gjøre i FN- og NATO-ledede oppdrag.

Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, gir i Aftenposten 7. mai en interessant kommentar til den kritikk Holme og andre har kommet med, som bl.a. hevder at den manglende operative kapasitet til forsvars av land og folk her hjemme søkes tildekket i de dokumenter som legges frem for Stortinget. Det er nemlig brukt så sterke ord som ”bløff” og ”budsjettknep” av presumptivt innsiktsfulle personer. Det er ikke bløff, sier Diesen, det dreier seg mer om ”politikkens vesen”. Og han har nok dessverre langt på vei rett i det.

Men hvem er det som har gått i bresjen for å legge forsvarssjef og forsvarskommando inn under den politiske ledelse i Forsvarsdepartementet? Jo, det er den samme Sverre Diesen. Han har redusert forsvarsjefens rolle til å bli en del av politikken og dens vesen. Generaler og andre militære sjefer som ytrer seg kritisk mot ressursbruk blir irettesatt offentlig av den samme Diesen. Han bygger en kultur, for ikke å si ukultur, for at de militære skal stå i grunnstilling og gjøre som politikerne bestemmer. Bak denne mur av beskyttelse mot feilprioriteringer og -disponeringer kan man så dreie oppgaver og ressursbruk i den retning man ønsker innenfor de uklare rammer som ”politikkens vesen” gir til enhver tid.

Sverre Diesen har nok lest sin Niccolo Machiavelli.

Knut Harald Nylænde har nok en gang ovenfor blant annet kommentert sider ved Norges kjøp av nye jagerfly, men denne gangen satt i et noe større perspektiv. Ellers er han en aktiv blogger også om andre samfunnsforhold på sine tre blogger samt på sosiale medier.

Les Mer...

Skandalen som ingen våger å hindre

Jeg vedder en kasse flott vin på at anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter vil bli omtalt som en ulykke for andre forsvarsgrener enn Luftforsvaret når virkningene av anskaffelses- og driftskostnadene slår inn for fullt i forsvarsbudsjettene om 4-5 år. Jeg tror ikke noen vil vedde i mot. Ingen tør. Og nettopp der ligger det merkelige og - i politiske og militærbyråkratiske kretser - uuttalte i sakskomplekset. Svært mange ser at det vil skje som jeg ser, og svært mange befinner seg i posisjoner hvor man skulle tro de hadde plikt til å si ifra, og ansvar for å ta konsekvensene av ikke å si ifra.

Jeg har registrert noen spede røster i SV og FrP. Men det blir bare ynkelig når en Hallgeir Langeland og en Geir Ove Ellingsen lirer av seg motforestillinger i et Brennpunktprogram i NRK for deretter å si at de nok vil stemme for anskaffelsen når saken kommer til Stortinget. For det nytter jo ikke å stemme mot, likevel, er omkvedet. ”Noen” holder sin hånd over prosjektet med en slik kraft og med en så antatt stor potensiell sanksjonsmulighet mot dem som går mot at de fleste holder kjeft. Kan det være at sporene fra hovedflyplassaken for 20-25 år tilbake skremmer?

Noen få velinformerte - og modige - innen media står frem, som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten og forsvarsanalytiker John Berg. Sistnevnte hadde en solid kronikk om temaet i Aftenposten 23. april. Begge opplever arrogante tilsvar fra hold som har klare egeninteresser i å feie kritikere av banen. Jeg er tilbøyelig til å kalle noe av det for regelrette stigmatiseringsforsøk.

Forsvarsbudsjettene kommer nemlig aldri til å bli øket i en slik grad at de vil kompensere for de mer enn 100 milliarder unødvendige kroner som dette kampflykjøpet vil påføre Forsvaret over sin levetid. Det er vel også derfor vi ikke hører de sedvanlige protester fra andre statsråder og departementer. De vet at dette ikke vil gå ut over andre sektorer. Det vil måtte håndteres innenfor rammene av de årlige forsvarsbudsjetter. Selv om Høyre og FrP har antydet en viss økning, er det ikke noen med erfaring fra og innsikt i norsk politikk som tror at de 100 milliarder vil bli kompensert fullt ut.

John Berg peker imidlertid på en sannsynlig konsekvens ut over det rene militære forsvar; nemlig manglende ressurser til gjennomføring av nødvendige tiltak innen terrorberedskap og -bekjempelse. Jeg tror han får rett, dessverre.

Knut Harald Nylænde investerer i og er rådgiver for selskaper som har utviklet ny teknologi eller andre innovative fortrinn. I tillegg er han aktiv innen eiendomsbransjen. Han er meget samfunnsengasjert og er en aktiv blogger.

Les Mer...

Er kronprinsparet lurt opp i stry?

Jeg trodde først jeg hørte feil da jeg var innom ”Dagsnytt 18” på NRK2 den 29. april, og fikk høre at kronprinsparet skal besøke Lockheed Martin, produsenten av F-35 Joint Strike Fighter. De er anmodet av Utenriksdepartementet om å besøke bedriften.

Og hvem er sjef i UD? - Jo, det er samme person som i sin statssekretærperiode under daværende og nåværende forsvarsminister, Anne-Grethe Strøm-Erichsen, var den ivrigste pådriver for å posisjonere Lockheed Martin som leverandør av nytt kampfly til erstatning for våre aldrende F-16 fly. Akkurat, - det er Espen Barth Eide; mannen som fortsatt helst ikke bør vise seg i Sverige uten livvakt. Han lurte Saab og den svenske regjeringen trill rundt ved å få det til å se ut som det var reell konkurranse mellom F-35 og det svenske kampflyet JAS Gripen. Men det var det aldri. Svenskene oppdaget det bare for sent. Representantene for kampflyet Eurofighter oppdaget renkespillet til Bart Eide og den sterke norskamerikanske alliansen han frontet i tide, og trakk seg fra unødvendig videre ressursbruk.

Og nå kroner han sitt verk i kampflysaken ved å ”forsegle” kjøpet på kongelig nivå. Man må nesten la seg imponere av fyren. Men spørsmålet er om han går for langt ved å gjøre dette. Han bringer kronprinsparet og Kongehuset i forlegenhet. Selvsagt burde rådgiverne til Haakon og Mette-Marit ha advart dem, og de burde selv ha forstått at de ikke burde la seg bruke i en slik sammenheng.

Begrunnelsen fra UD vil selvsagt være at de skal hjelpe norsk våpenindustri med å få den best mulige gjenkjøpspakken for de ca 63 milliarder kroner Norge skal betale for flyene. Men samtidig oppnår altså Barth Eide å bygge en god forsvarslinje for kritikken vedrørende beslutningsprosessen knyttet til anskaffelse av nye kampfly. Den vil bli stadig sterkere, og ordet ”granskning” er allerede fremsatt i en kronikk i Aftenposten nylig av forsvarsanalytiker John Berg.

Lockheed Martin produserer ikke bare fly. Der i gården lages det også kjernefysiske våpen og omstridte klasebomber, noe som gjør kronprinsparets besøk ved bedriften enda mer betenkelig og kritikkverdig. UDs diplomater slet seg nesten helt ut for noen år tilbake for å få til en internasjonal avtale som forbyr klasebomber. USA stemte mot!

Jeg skal ikke ta så hardt i som å si at dette er begynnelsen på en utvikling mot Kongehusets avskaffelse, men at vi kan snakke om en første, liten spiker i kisten, er jeg ganske sikker på. Reiser de til Lockheed Martin kommer det til å bli mye og langvarig bråk, - men dette kan jo bli en lærepenge for kronprinsparet, slik at det blir færre spikre i kisten i fremtiden.

Knut Harald Nylænde deltar i debatten om en rekke samfunnsspørsmål blandt annet gjennom hans tre blogger. Et av hans største interesseområder er forsvaret hvor han gjennom en rekke kommentarer og faktabaserte innlegg har påpekt ytterst kritikkverdige forhold rundt kjøpet av jagerflyet F-35. Til daglig er Knut daglig leder og eier i investerings- og rådgivningsgruppen Moxie.

Les Mer...

En varslet flykatastrofe

Som mange vil ha registrert er utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten og programdirektør Anders Melheim i Forsvarsdepartementets kampflyprogram svært uenige om hvordan det går med utviklingen av F-35, kampflyet som skal erstatte vårt aldrende F-16. Forhåpentligvis har også mange registrert at jeg er på linje med Dragnes i denne saken. Jeg har skrevet mye om både dette ”milliardsluket” og andre pengesløsende prosjekter i Forsvaret det siste året. Dragnes’ overskrift i en kommentarartikkel 18. mars den megetsigende ”En varslet flykatastrofe”.

Da jeg leste Melheims tilsvar dagen etter mintes jeg historien om presten som under en søndagspreken hadde notert i margen i sitt manus: Her er argumentet svakt, - hev derfor stemmen! Han presterer å si om et prosjekt som er mange, mange år forsinket at det slett ikke er forsinket, - det ligger faktisk foran skjema. Hans meget vaklevorne ståsted for en slik uttalelse er at F-35 prosjektet ble omstrukturert i 2010. For å gå til geistligheten igjen; Lockheed Martin (flyprodusenten) er gitt absolusjon for gamle synder og skal nå dømmes kun for de prestasjoner og feil som gjøres etter 2010.

Jeg er redd den hjemmesiden som FD har opprettet (www.kampfly.no) er selektiv i valget av informasjon, da det bare er å gå til kilden; GAO (United States Government Accountability Office), som følger F-35 prosjektet med argusøyne for å lese meget kritiske vurderinger av prosjektet. For temmelig nøyaktig et år tilbake skrev GAO at testing av et fullt integrert F-35 fly tidligst vil kunne skje i 2015. Det utvikles alternativer til kritisk viktig funksjonalitet som back-up dersom primærsystemer mislykkes, som for eksempel med det famøse hjelmbaserte displayet som skal gi piloten en unik evne til å se, vurdere og treffe beslutning om alt som rører seg i og utenfor flyet. Da Melheims counterpart i Pentagon fikk høre om de 24 millioner linjer med SW-koder som skal sikre flyets funksjonalitet i alle situasjoner, uttalte han: ”This scares the heck out of me!” Men Melheim og FD er åpenbart ikke lettskremte.

I følge Melheim er også prisutviklingen under kontroll nå. Overskridelsene før omstruktureringen i 2010 var astronomiske. Tilbudet til den norske regjering i 2008 om å levere hele kampflyparken på 50-talls fly til en pris på 20 milliarder kroner var rent lureri. Prisen er mer en tredoblet siden da, og i følge GOA er den ikke under kontroll etter omstruktureringen av programmet. Fra juni 2010 til mars 2012 økte kostnadsestimatet med om lag 15 milliarder US dollar. I forhold til basiskostnad i 2007 hadde kostnadene på det tidspunkt økt med 119 milliarder US dollar utover budsjett og var forsinket med ca 5 år. GOA antar i sin rapport at den gjennomsnittlige overskridelse pr år frem til 2035 vil være rundt 13 milliarder dollar.

Den endelige stykkpris pr fly vil avhenge av i hvilken serie flyet bygges. Er det en serie med mange fly vil stykkprisen naturlig nok bli lavere enn om det er få fly i produksjonsserien. Dragnes tar en av FDs kampflytalsmenn, brigader Morten Klever, i en bløff med hensyn til antall fly som skal produseres. Han forfekter et antall som for lengst er forlatt, nemlig 3250 fly. Med de reduksjoner som løpende har skjedd er det meget usikkert hvilket totalantall man ender opp med, men GOAs tall for hele anskaffelsesprogrammet av F-35 er 2457.

Jeg håper Dragnes og andre vil ”plage” både Melheim, Klever og alle som er ansvarlige for denne varslede flykatastrofen slik at det er håp om at stadig flere opinionsdannere og politikere får øynene opp for det som foregår.

Dette er en av en serie med innlegg fra Knut Harald Nylænde om det pågående flykjøpet til det norske forsvaret. Dette er en refleks av hans store engasjement og interesse for forsvarssaken. Han er daglig leder av investeringsselskapet Moxie AS som har sitt kontor i Oslo, men som har investeringer mange steder i Norge samt utenlands.

Les Mer...

Hvor ble det av ”plakaten på veggen”?

Jeg er gammel nok til å huske at et meget viktig element i vårt nasjonale forsvarskonsept under den kalde krigens tid, altså frem til ca 1990, var å realisere det som sto i ”plakaten på veggen”.

Skulle Norge bli angrepet måtte man unngå det som skjedde 9. april 1940, da uklarhet om mobilisering og manglende ordrer til befal og mannskaper førte til forsinkelser og improvisasjoner i forsvarstiltakene mot den tyske angriper. Derfor kom ”plakaten”. Den kom i form av en Kongelig resolusjon i 1949, og slår fast at alle militære sjefer - på alle nivåer - har plikt til å sørge for motstand mot en angriper fra første stund etter at et angrep er konstatert. Man skal ikke vente på ordre fra høyere hold, men stille opp snarest mulig på det fremmøtestedet som krigstjenestekortet (KtK) anviste, samle sine mannskaper og sørge for at alle får sine våpen, ammunisjon og annet utstyr som skarpe stridsoppdrag nødvendiggjør.

Det er straffbart ikke å opptre slik ”plakaten” sier, eller - det var i hvert fall straffbart den gang. For hva har egentlig skjedd med ”plakaten på veggen”? Jeg har ikke registrert at ”Kgl. res. av 10. juni 1949, om militært befal og sjefers forhold ved angrep på Norge” er gjort ugyldig. Er den bare ”glemt”, eller ”tiet i hjel”? Av resolusjonen fremgår nemlig også at om ordre kommer fra regjeringen om at motstand skal opphøre, og det ikke kan fastslås om regjeringen handler av fri vilje og om det virkelig er regjeringen som agerer, så skal ordren anses som falsk og derfor ugyldig. Det kan kanskje ha falt norske regjeringer av nyere dato tungt for brystet.

Man skulle tro at debatten etter at Gjørv-kommisjonens rapport ble lagt frem i fjor hadde brakt denne bestemmelsen og dens relevans som beredskapstiltak ved terrorangrep på landet frem i lyset, men det skjedde ikke. Angrepet på regjeringskvartalet ble av statsministeren og flere toppolitikere omtalt som et angrep på landet, på samme måte som den amerikanske president og hele det amerikanske politiske og militære lederskap omtalte angrepet på ”Twin Towers” i New York i 2001 som et angrep på USA. Eller var det bare talemåter der og da fra den rød-grønne regjerings side? Er likevel ikke et terrorangrep på Norge å anse som et angrep på landet - på ordentlig? Hva om det kom flere anslag, på flere steder, tilnærmet samtidig, noe som altså ville representere en godt planlagt operasjon med ressurser som en organisasjon av noen størrelse nødvendigvis måtte stå bak?

I stedet for å hente frem og prise de holdninger som heimevernssoldater viste 22. juli, og berømme Forsvaret for at de skjerper beredskapet når etterretningsbildet tilsier det, så opplevde Heimevernet i Oslo og på Romerike på den dramatiske dagen at de var hemmet av instrukser og ordninger som i praksis går på tvers av innholdet i den nevnte Kgl. Res.. Også andre ledd i Forsvaret ble stående og vente på anmodning fra Politiet, nærmest som om noen måtte se an hva som videre skjedde før man kunne konstatere om omfanget tilsa Forsvarets innsats. Det motsatte ville være bedre - og i tråd med ”plakaten” - nemlig at Forsvarets ressurser mobiliseres, for deretter eventuelt å bli trappet ned i takt og i tråd med det behov som avklarer seg etter hvert.

At forsvarssjefen godt kunne ha varslet både Politiet og andre sivile myndigheter om sin skjerpede beredskap i fjor høst tidligere enn det som skjedde, er jeg ikke uenig i, men å rette krass kritikk mot forsvarssjefen og forlange granskning, slik enkelte politiske røster faktisk lød, er etter min mening helt galt, og å skyte over, under og på siden av målet. Snarere burde hendelsen ha trigget en debatt nettopp om ”plakaten på veggen”.

Knut Harald Nylænde er en samfunnsorientert person med stor interesse for forsvarsspørsmål.  Han deltar aktivt i meningsutvekslinger om dette og andre spørsmål på nettet. Til daglig er han engasjert som forretningsmann og investor med hovedkontor i Oslo, men med investeringer mange steder i Norge og dessuten utenlands.

Les Mer...

Bomber F-35 helikoptrene også?

Jeg skrev i et tidligere innlegg at Regjeringens kampflyvalg kan komme til å ”bombe” ubåtprosjektet i Forsvaret  (link). Vi får rett og slett ikke råd til å kjøpe nye ubåter til erstatning for våre seks aldrende ubåter av Kobben-klassen, er min spådom. Både flyene og ubåtene skal helst driftes etter anskaffelse, og være operative, og det er dette totalregnestykket som ikke går opp. Selv med den indikasjon Høyre og Fremskrittspartiet har kommet med om økning av forsvarsbudsjettets rammer i årene fremover, går ikke dette i hop. Allerede i dag ligger flere marinefartøyer ved kai fordi Forsvaret mangler ressurser til å holde dem operative.

Og så var det nye helikoptre, da….

Jeg har flere ganger skrevet om den langdryge prosessen for å skaffe nye redningshelikoptre etter Sea King og nye helikoptre til kystvakt og fregatter etter Lynx. Prosessen er blitt trenert i det uendelige og har medført store ekstra kostnader. Norge har satset på det italienske NH90-helikopteret, som opprinnelig var ment å skulle bli et ”enhetshelikopter”, ikke bare for de ulike oppgaver i redning, overvåkning og transport for norske forhold, men for alle nordiske land. Ambisjonen ligger nå i grus, og mens de øvrige land har kommet seg ut av de opprinnelige kontrakter og bindinger, sitter Norge i klisteret. De to første NH90 er levert med redusert operativ evne, og skal leveres tilbake (!) for oppgradering en gang i fremtiden - tidspunkt ikke fastsatt. I alt har Norge 14 slike helikoptre på bestillingslisten.

I siste nummer av tidsskriftet ”Trygge Samfunn” (nr 1, 2013) som utgis av Kvinners Frivillige Beredskap (KFB) fremstår oberstløytnant Ingvild Jensrud med en hyllest til NH90, og underslår alle de åpenbart negative forhold som knytter seg til maskinene. Hun leder arbeidet med å teste og evaluere de nye NH90-helikoptrene. ”Det skulle vise seg at produsentens ambisjon om å lage verdens beste helikopter krevde noe mer tid enn forventet,” sier hun til tidsskriftet. Hun ble utnevnt til denne jobben for 10 år tilbake og har opplevd like mange år med tekniske problemer, svikt i fremdrift og kontraktsbrudd fra italienernes side. Likevel er NH90 ”verdens beste helikopter” og skal løse alle de store utfordringer som venter innen søk og redning, kystvakt, overflateovervåkning og ubåtkrigføring, sier oberstløytnanten. Denne form for entusiasme og lojalitet til et ”funksjonshemmet” helikopter bør det stilles et stort spørsmålstegn ved.

Riktignok tar ikke Jensrud antiterrorrollen med i oppramsingen av hva NH90 skal kunne brukes til, men krefter er i sving med å posisjonere NH90 også som erstatning for Sea King i både rednings- og antiterrorrollen som disse helikoptrene i dag er tillagt. Det burde være åpenbart for dem som har litt greie på det at NH90 blir for lite i begge disse oppgavene. Forsvarets Bell 412 helikoptre, som normalt vil bistå politiet og som dessuten vil kunne transportere spesialstyrker, er både for små og for gamle og dessuten bygget med sivil standard som tåler mindre enn den rent militære versjonen.

Jeg deler oppfatningen til forsvarsanalytiker John Berg som i sin siste artikkel i serien ”Forsvar 2020” (nr 1/2013) burde ha gjort som danskene for 8-10 år siden, nemlig hoppet av NH90-prosjektet og satset på det robuste, tremotors AgustaWestland som redningshelikopter og i antiterrorrollen. Han kommer også med et interessant innspill om å kjøpe en miniversjon av Hercules 130 transportfly, nemlig det tomotors Alenia C-27 Spartan som har samme motorer og kan driftes teknisk av samme personell som C-130 krever, og som kan benytte småflyplasser og rette veistrekninger på noen få hundre meter, og derved gi oss en meget stor fleksibilitet mht. å sette spesialstyrker og deres materiell, inklusiv kjøretøyer, på bakken i nærhet av stedet for et terroranslag hvor som helst i landet.

Berg er ikke optimistisk med tanke på at dette vil skje. Snarere er også han i stand til å regne på kostnadsbildet fremover og gjøre den slutning at kampflykjøpet vil hindre oss i å gå for den beste løsningen. I det tidsrommet vi snakker om vil F-35 anskaffelsen ta så mye av både investerings- og driftsmidler i forsvarsbudsjettene at alle andre større prosjekter blir skjøvet på. Inntil det smeller på nytt igjen, kanskje?

Knut Harald Nylænde er daglig leder av selskapet Moxie AS.  Gjennom blant annet dette selskapet er han en aktiv investor. Han bistår også med råd og veiledning til mange av de selskapene han investerer i. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor.

Les Mer...

SV og kampflykjøp

Jeg har tidligere pekt på at SV er brakt i forlegenhet av AP i kampflysaken, ved at prisen på ca 50 nye kampfly ble manipulert slik at det skulle se ut til at SV gikk for det billigste flyet for drøye fire år tilbake da valget ble gjort i Regjeringen. Da snek man prisen på det amerikanske flyet F-35 JSF så vidt under prisen på det svenske JAS Gripen, slik at SVs eneste kriterium for valg av nye kampfly, som var prisen, ble innfridd.

Senere har SV og hele verden sett at prisen på F-35 kampflyene stort sett er doblet hvert år, og i dag er beregnet å koste ca 63 milliarder kroner for 52 fly, mot ca 20 milliarder da valget av fly ble gjort i Regjeringen. Nå skal SV ”ta igjen” ved å gå inn for en halvering av antall fly - eller ”færrest mulig”, som det visstnok heter i landsmøtevedtaket - noe som i tillegg til en antatt besparelse på noen titalls milliarder kroner i innkjøpsfasen, vil gi besparelser i størrelsesorden 100 milliarder i driftsutgifter over 30 år som er den horisont man opererer med for jagerflyenes levetid.

Jeg har sans for forslaget, men ingen sympati med SV som ble lurt. Selvsagt får SV ikke gjort noe med sitt forslag heller. Det partiet gjør er, nok en gang, å vise sin avmakt, men partiets ledere viser også at de forstår at de ble lurt av storebror AP og det militær-industrielle-forsknings-kompleks som sto bak regnestykkene i sin tid. De kanadiske politikere ble forsøkt lurt på samme måte, men gjennomskuet bedrageriet og la F-35 kampflyprosjektet på is i fjor.

Det endelige vedtak her hjemme skal etter planen gjøres i Stortinget før sommerferien, men det er å håpe at man snart våkner i Høyre og FrP med hensyn til de negative konsekvensene for forsvarsbudsjettene i årene fremover. En halvering av antall F-35 i kombinasjon med å bygge ut infrastruktur og operativ anvendelse av droner ville bli et langt mer kostnadseffektivt konsept for Norge. Et enda bedre alternativ er å droppe F-35 og gå for et alternativ, for eksempel den siste modell av F-16, en oppgradert versjon av det flyet vi har, som vi vet er operativt og som ville blitt vesentlig rimeligere.

Som jeg har pekt på i forsvarsbloggen min kan kanskje de store, automatiske kuttene i USAs forsvarsbudsjetter føre til at F-35 programmet blir stanset eller vesentlig redusert, noe som kan berede grunnen for revurdering av kampflyprosjektet også her hjemme. Foreløpig har kuttene i USAs forsvarsbudsjetter satt jagerfly på bakken fordi driftsutgiftene MÅ reduseres.

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som deltar aktivt i samfunnsdebatten innen en rekke områder, men ikke minst innen forsvarstema. Han har viet en rekke artikler til kampflysaken spesielt de siste månedene.

Les Mer...

Droneteknologiens utrolige muligheter

Teknologirådet skal ha ros for å ta opp viktige teknologispørsmål som påvirker vårt samfunns utvikling i stor grad. Miljørelaterte teknologier dominerer og det er bra. Rådet har tatt opp droneteknologien, og selv om regjering, forsvar og annen øvrighet ikke deltar i debatten - ja, er påfallende tause - så fortsetter Teknologirådet å utrede og analysere droneteknologiens muligheter. I de offentlige byråkratier fortsetter man ufortrødent å utrede og kravspesifisere for anskaffelse av fly og helikoptre i ”gamle” konsepter. Innen droneutvikling er de såkalte nanodroner i ferd med å bli operative. De er så små at den største utfordringen ved bruk utendørs er at vinden kan blåse dem bort. Nå er man i ferd med å finne løsning også på dette, og det er norske forskere og ingeniører som leder an på feltet. Israelerne har utviklet en nanodrone så lite som et stort insekt, men kun for innendørs ”spionasje”.

Nano er gresk for "dverg". I følge Teknologirådets hjemmesider er en nanometer (nm) en milliarddels meter. Nanoteknologien eksisterer og opererer på en skala fra 100 nm, noe som skulle tilsvare størrelsen på et virus, og helt ned til størrelsen på et atom, om lag 0,1 nm. Til sammenlikning er tverrsnittet av et hårstrå ca. 100 000 nm. Størrelsesforholdet mellom en nanopartikkel og en fotball er omtrent som forholdet mellom en fotball og jordkloden. Det er altså i disse dimensjonene strukturer og design utformes for for eksempel nanodroner.

Utviklingen er akselererende og om ikke mange år vil små droner og nanodroner være i bruk i private organisasjoner, og ikke bare for gode formål. Men vi får la være å tenke for mye på det; det blir en oppgave for militær og sivil etterretning og sikkerhetstjeneste. Vi bør tenke på hvilke positive muligheter som åpner seg. Tenk dere en liten drone i sving over Utøya 22. juli. Den kunne vært der i løpet av minutter etter at alarmen gikk og politiets deltastyrke rykket ut. Underveis til Utøya kunne politimannskapene motta levende bilder fra det som skjedde på bakken, alt fra Anders Behring Breiviks bevegelser til hvor egnede båter befant seg som kunne benyttes til å komme seg over sundet, osv..

Dette er bare ett eksempel. I søk etter savnede personer og i redningsoperasjoner til lands og til sjøs kan droner vise seg meget effektive og bidra til å redde mange liv i årene fremover. Overvåkning av vår enorme økonomiske sone, ca tre ganger størrelsen på landterritoriet vårt, ville bli langt mer kostnadseffektiv med droner enn med tilsvarende dekning av fly (Orion) og kystvaktfartøyer med helikoptre.

Det er bare å glede seg til en drone blir så rimelig at pappa kan anskaffe en, leie plass på en droneterminal (miniflyplass) på det gamle Fornebulandet og fra konferansehotellet på Geilo styre den inn over eiendommen og huset på Bygdøy hvor dronens infrarøde kamera sjekker hva poden, evt. kona driver med i hans fravær.

Knut Harald Nylænde eier og driver selskapet Moxie AS. Blant annet gjennom dette selskapet investerer han og delvis aktivt deltar i utviklingen av diverse selskaper. Han er også en hyppig kommentator angående en rekke saker ikke minst forsvarsspørsmål. Et av de gjennomgående temaene er de muligheter den nye droneteknologien åpner for forsvaret av Norge.

Les Mer...

Ansvar

Det har vært oppmerksomhet den siste tiden omkring den tragiske ulykken i Troms fylke den 5. mars 1986, da et snøskred tok 16 brigadesoldaters liv i Vassdalen. Snøskredfaren var varslet både av lokalbefolkningen og skredeksperter. Under vinterøvelser vil sistnevnte kategori alltid være knyttet til øvingsledelsen som rådgivere. Den gang fikk øvingsledelsen klar beskjed om snøskredfaren både i Vassdalen og andre steder i øvingsområdet. Den planlagte fremrykning gjennom Vassdalen av en av Brigade Nords bataljoner ble ikke stanset. På alle nivåer i bataljonen ble det stilt spørsmål ved klokskapen i å rykke frem gjennom Vassdalen, men ”en ordre er en ordre” og i et øvelsesscenario er det i praksis øvingsledelsen som gir ordren, eller som i dette tilfelle: som ikke gir stoppordren.

På toppen i øvingsledelsen satt en general. La hans navn være uuttalt. Om han fortsatt lever ville han vært godt over 80 år gammel. Han ”forsvant” ut av landet og over i FN-tjeneste kort tid etter ulykken. Det var i det hele tatt påfallende hvor viktig det var for forsvarsledelsen den gang å skjerme denne generalen og søke ansvaret plassert lengst mulig nedover i rekkene. Så påfallende var det, og etter hvert tyngende for enkelte militære sjefer med riktig holdning til sjefsansvar, at oberst Arne Pran, som den gang var sjef for Brigade Nord, sto frem og tok ansvaret, selv om han i praksis ikke hadde det under øvelsen. ”Det er mine gutter,” husker jeg Pran sa, beveget til tårer foran TV-kameraene. Graden av pinlighet for den ”forsvunde general” og forsvarsledelsen var meget høy, og oberst Pran ble aldri tilgitt for å ha brakt de egentlig ansvarlige i forlegenhet ved sin handling.

Arne Pran ble ikke general. Han ble tatt ut av ”generalslisten”, som det heter i miljøet. Han valgte en annen karriere. Det var ingen problemer for ham å få en toppstilling i næringslivet, med de gode menneskelige sider og lederegenskaper han demonstrerte for hele det norske folk i marsdagene i 1986.

Evnen til å lære av slike blemmer ser imidlertid ut til å være svært begrenset i toppskiktet i vårt samfunn. Etter angrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya i juli 2011 fikk vi se noen underlige manøvreringer for å unndra seg ansvar, fra selveste statsministeren på toppen og nedover i etatene, særlig i Politiet denne gangen. ”Jeg tar ansvar ved å få det som skjedde grundig belyst, og ved å sørge for at det som blir avdekket og foreslått av tiltak blir skikkelig fulgt opp i fremtiden,” var omtrent slik Jens Stoltenberg ordla seg i tiden etter at det katastrofale resultat hadde manifestert seg av Regjeringens og etaters grove unnlatelsessynder og byråkratiske handlingslammelse gjennom mange år. Det er nærmest å sette ansvarsbegrepets meningsinnhold fullstendig på hodet. En leder som står ansvarlig for en svikt som fører til så mange menneskers død må gå, og en ny leder tar over. Slik må det bare være!

Huff, jeg gremmes. Men så har vi da også sett gjennom historien at når krig rammer en nasjon så viser det seg nødvendig å bytte ut store deler av landets ledere som har slått seg opp i fredstid, med mer dugende ledere, spesielt de i toppsjiktet…

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann med stor interesse for samfunnsspørsmål. Igjen har han skrevet om forsvarsspørsmål - et emne høyt opp på hans agenda. Han det daglige er han en forretningsmann og investor som er engasjert i en rekke prosjekter og selskaper blant annet gjennom hans selskap Moxie AS.

Les Mer...

Marinejegere i terrorbekjempelse?

I månedsskiftet januar/februar la forsvarssjef Sunde frem et forslag om å slå sammen Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK). Hensikten er, naturlig nok, å gjøre kommunikasjon, kontroll og innsats mer effektivt, særlig ved terrorberedskap og - bekjempelse. De nye planene innvarsler ingen endring mht. hvilke enheter av spesialstyrkene som skal kunne settes inn mot terrorangrep på våre olje- og gassinstallasjoner til havs. Det er fortsatt FSK/HJK som skal ha slike oppdrag.

Jeg registrerer at det på nytt reises spørsmål fra flere hold om hvorfor ikke marinejegerne også øremerkes for slik innsats, og hvorfor vi ikke kan ha marinejegere på døgnkontinuerlig beredskap både ved Haakonsvern og ved marinebasen i Ramsund. Tidsfaktoren er jo som regel avgjørende ved terroralarm eller andre alvorlige anslag mot liv og eiendom.

FSK ble bygget opp på begynnelsen av 1980-tallet, med bistand fra og etter mønster av de britiske spesialstyrker Special Air Service (SAS). Marinejegerkommandoen har den britiske enheten Special Boat Service (SBS) som modell. Selv om marinejegere opererer i det våte element og forflytter seg raskt med sine hurtiggående båter i indre farvann, så er fly- eller helikopterbårne mannskaper faktisk både raskere å forflytte ut til en plattform og mer effektive på stedet. Det som befinner seg på en plattform har store likhetstrekk med (tett) bebyggelse som FSK og Hærens jegere er fortrolige med.

Marinejegere kan ta seg om bord i store skip i fjorder og indre farvann fra sine hurtiggående spesialbåter. Særlig kan cruiseskip og ferger i gitte situasjoner utsettes for terrorangrep. Jegerne bruker stiger som sveives opp og hektes over ripa, men å se for seg at dette kunne gjøres for å borde en olje-/gassplattform i grov sjø langt til havs, er vanskelig. Det er imidlertid mange andre mål terrorister kan velge, som ligger slik til langs kysten at innsats fra marinejegere egner seg bedre, for eksempel i kombinasjon med Politiets DELTA-styrke og/eller enheter fra FSK/HJK. Derfor virker denne del av kritikken mot forsvarssjefens plan urimelig.

Når det gjelder spørsmålet om døgnberedskap for spesialstyrker er det viktig å skille mellom små og større enheter. Utenforstående skal selvsagt ikke vite hvor mange soldater som tilhører de ulike enheter, men flere enn meg blant ”utenforstående” vet at det ikke dreier seg om store enheter i Marinejegerkommandoen. Skulle de enhetene vi har ved Haakonsvern og i Ramsund pålegges døgnkontinuerlig beredskap, ville enhetene fått betydelige problemer med å drive helhetlig og effektiv opplæring og øving av styrken. Derfor er også denne del av kritikken urimelig.

Det ligger i den plan forsvarssjef Sunde har lagt frem at man innen spesialstyrkene skal ha en enhet som kan reagere meget raskt, og det ser jeg på som positivt, særlig i lys av det som skjedde 22. juli 2011. Riktignok gir en slik rask reaksjonsevne kun mening dersom Politiet - meget hurtig - anmoder Forsvaret om bistand ved et anslag, selv om man ikke kan si sikkert hvor alvorlig eller stort omfanget av angrepet er. Det er bedre å sende spesialsoldater ”hjem” igjen enn å mangle deres unike kompetanse på det tidspunkt da den kan være avgjørende for et vellykket utfall.

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som investerer i og utvikler forskjellige prosjekter.  Et fellestrekk ved mange av hans prosjekter er at de har en «innovasjonshøyde».  En av hans mål er at organisasjonene utvikler seg videre og vokser uten å miste sin innovative kraft.

Les Mer...

Verneplikt for kvinner

Ikke så overraskende, kanskje, at det ble SV som kom først med prinsippvedtak om verneplikt for kvinner. SV går ikke inn for å styrke forsvaret av landet, selvsagt, - helst hadde vel partiet sett at det motsatte skjedde, ved at Norge bl.a. meldte seg ut av forsvarsalliansen NATO, men de vedtar det som en del av likestillingspolitikken, og det er bra, om enn i seneste laget.

Jeg har ment det samme siden jeg var meget ung, rett og slett fordi det er riktig å mene det ut fra at menn og kvinner er likeverdige borgere av fedrelandet og fordi formuleringen i Grunnloven ikke skiller mellom kjønn i § 109, hvor det står: "Enhver statens borger er i almindelighed lige forpligtet i en vis tid at værne om sit fædreneland, uden hensyn til fødsel eller formue.".

Formuleringen i Grunnloven setter ikke krav til at alle norske ungdommer skal innkalles til militærtjeneste, men en naturlig tolkning av paragrafen burde i hvert fall for et progressivt parti som SV allerede fra partiets fødsel for omtrent 50 år tilbake ha sagt at kvinner burde være likestilte med menn i denne sammenheng. Så kunne man heller ha tilrettelagt for at graviditet og fødsler ga unntak, akkurat som det gjør det i andre sammenhenger i samfunnet. Ulempen for Forsvaret ville ikke vært større enn for landets arbeidsgivere generelt.

Det er noe blodfattig og ambivalent over SVs vedtak på landsmøtet 17. mars. Partiet sier ingenting om hvordan prinsippvedtaket skal gjennomføres i praksis. Kunnskapen om at det allerede i dag er kun en brøkdel av de mannlige årskull som gjør militærtjeneste, og en enda mindre brøkdel kvinner, må da være til stede i partiledelsen?

Verneplikten for menn er så uthulet at man knapt kan kalle det alminnelig verneplikt lenger. Forsvaret velger de ungdommer som er best skikket, fysisk og psykisk, og "dumper" resten. Ikke mer enn ca 7 800 personer fullførte førstegangstjenesten i 2011 av et årskull på ca 64 000 innrullerte (menn og kvinner). Av disse var ca ni prosent kvinner.

Både likestillingspolitisk og forsvarspolitisk er SVs vedtak om kvinnelig verneplikt som et slag i tomme luften. I tidligere tider, da Stein Ørnhøy og Ivar Johansen var mer aktive på den politiske arena for SV enn de er i dag, kom det da gjennomtenkte og konkrete tanker og forslag knyttet til disse spørsmålene. De satte verneplikten inn i en sammenheng, med ”folkeforsvaret” som det bærende prinsipp, et prinsipp som har vært gjort gjeldende helt siden Legdshæren ble opprettet av kong Christian IV i 1628.

I en tid hvor folkeforsvaret er i ferd med å fordunste og verneplikt noe som gjelder en velutrustet minoritet av norsk ungdom, kunngjør altså SV at tiden er moden for alminnelig verneplikt for kvinner. Nå er det blitt ufarlig for SV, for i praksis betyr vedtaket nærmest ingenting.

Knut Harald Nylænde er en aktiv deltager i debatten om en rekke saker, ikke minst forsvarsspørsmål.  Han investerer og er aktiv i utvikling av en rekke selskaper og har et særlig fokus på innovative vekstselskaper. Han er opptatt av at selskapene skal beholde den innovative kraften også etter at selskapene har blitt større.

Les Mer...

Kan USAs budsjettkutt hindre norsk kampflyskandale?

Her i landet lever vi i en slags boble. Vi har råd til det meste, både som enkeltindivider og som samfunn og stat. Andre sliter, som i EU og USA. Slik er det enn så lenge. Svikter disse to største markedene for norske produkter vil norsk økonomi uvegerlig bli rammet.

Nå knaker det noe i sammenføyningene i det tradisjonelle økonomiske lokomotiv, USA. President Obama fikk ikke til den enigheten om budsjettpolitikken som måtte ha trådd i kraft 1. mars om man skulle unngått ”ostehøvelen” som skal gjøre jobben på en slags politisk autopilot i tiden fremover. Det vil komme betydelige nedskjæringer i offentlig sektor og forsvarsbudsjettet vil ikke være unntatt. Og da kan det komme en effekt for Norge som faktisk kan bli positiv.

Jeg tenker på det enormt kostbare amerikanske jagerflyprosjektet som Lockheed Martin strever med å få i mål. Kampflyet F-35, Joint Strike Fighter (JSF) ligger an til å bli så dyrt at flere potensielle kjøperland trekker seg. Mange vil mene, inklusiv flere i den amerikanske Kongressen og i det militære byråkrati i Pentagon, at prosjektet burde vært stoppet for lenge siden. Utviklingskostnadene skyter i været, og flyet er fortsatt ikke godkjent for operativ bruk, med de ytelser som er forventet. Det er selve ”hjernen” i flyet som ikke fungerer, et hjelmbasert system som skulle styre det meste nærmest ved at piloten bare så på det. Hjernen har mange kilometer med ”nervetråder”, i alt 28 millioner linjer som stråler ut fra ”hjernen” til alt som har en eller annen funksjonell betydning. Da dette systemet i fjor ble forklart for general Christopher Bogden, prosjektansvarlig i Pentagon, skal han ha sagt: ”It scares the heck out of me”.

I og med at prosjektet allerede har ”skremt vannet” også av mange politikere, både i USA og i NATO-land som hadde F-35 på handlelisten, så kan prosjektet stå utsatt til i den kuttesveipen som skal innom forsvarsbudsjettet i USA. Etter hvert som antatte kjøpere av flyet trekker seg blir stykkprisen høyere, både for USA og de land som har tenkt å kjøpe det. Norge ville for eksempel kunne komme til å oppleve at den produksjonsserie av flyet som vi skulle ha vår del av, blir så liten at anskaffelsesprisen blir vesentlig høyere enn hva det norske forsvarsdepartementet har antydet. Den antatte prisen på F-35 flyene har uansett hatt en tilbøyelighet til å doble seg hvert år, fra ca 20 milliarder for to og et halvt år tilbake til dagens ca 62 milliarder kroner. Driftskostnadene er antatt å bli mer enn det dobbelte av hva de er for F-16 flyene våre.

Nå er det mange fagmilitære i USA som vil hevde at F-35 JSF er et ”must” for så vel Air Force, Navy som Marine Corps, fordi det skal erstatte flytyper som i dag er selve ryggraden i de amerikanske stridskrefter, både til lands og på hangarskip. Vel, det gjenstår å se. Det finnes både oppgraderingsmuligheter, ny produksjon av flere ”gamle” fly, og - ikke minst - økt bruk av droner til angrepsoperasjoner med styrte våpen i tillegg til den allerede omfattende anvendelse til rekognosering og overvåkning.

Norske politikere uten evne og vilje til å ta inn over seg hva den vanvittige kostnaden for et nytt flyvåpen av F-35 vil ha av konsekvenser for anskaffelse og drift av andre våpensystemer i tiårene fremover, kan altså i beste fall bli reddet av en mer eller mindre vilkårlig kutteprosess i det amerikanske forsvarsbudsjett.

Knut Harald Nylænde er en norsk forretningsmann som blant annet gjennom sitt selskap, Moxie AS, investerer i forskjellige selskaper og prosjekter. Han investerer typisk i prosjekter og selskaper som har en innovasjonshøyde. Ellers deltar han i samfunnsdebatten innen en rekke områder, men er særlige interessert i forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Norske spesialstyrker i verdensklasse

Vi hører om dem stadig oftere og det er ikke annet enn positive meldinger. Våre allierte skryter av dem. Vi ser dem i aksjon på TV-skjermen og vi liker det vi ser. Vel, utenom tjeneste kan de finne på å gjøre ting som ligger litt utenom lover og regler, som å hjelpe til med å gjenforene mor og barn med en kjapp kidnapping i fremmed land, men det blir jo også av de fleste opplevd som positivt. Vi har hatt slike styrker siden begynnelsen av 1980-årene, lært opp og øvet av britiske spesialstyrker (SAS). Og de ble bedre enn sine læremestre, sier de som var involvert den gangen.

Slike styrker bør omtales med stor grad av diskresjon. Det ligger i sakens natur. I forhold til akkurat det må det kunne sies at våre spesialsoldater kanskje er vel mye i mediene. Det er trolig det minst profesjonelle ved disse ellers så proffe militære enhetene, at de ikke klarer å motstå fristelsen til å vise seg frem for publikum.

Nå vil forsvarssjef Sunde slå sammen marinejegere og Hærens jegere (Forsvarets spesialkommando) under en felles kommando; Special Operations Forces - avdeling (SOFA). Slike forslag har alltid her på berget en tilbøyelighet til å bli et spørsmål om lokalisering og distriktspolitikk, og vi ser tendensen allerede. Med marinejegere fortsatt plassert i Bergen og i Ramsund og Hærens jegere på Rena, må det da kunne sies at ”spredningen over landet” er godt ivaretatt. Det er ledelsesapparatet og kommandoapparatet som skal samles, og jeg håper da inderlig at man i denne sammenheng også tenker samordning med Politiets terrorberedskap og DELTA-styrken. Felles øving og ledelses- og kulturbygging bør i lys av erfaringene fra 22. juli 2011 stå meget sentralt. Med den profesjonalitet og de holdninger som råder i spesialstyrkene ville de gått ”head on” mot Utøya og drapsmannen der. HMS og overtidsbetaling er ikke noe man har i tankene der i gården når en skarp operasjon er i gang, og menneskeliv står på spill.

Knut Harald Nylænde har etter sin karriere som revisor/statsautorisert nå i nesten 14 år drevet investeringsselskapet Moxie AS som investerer i prosjekter og selskaper. Han investerer særlig i selskaper med en kreativ og innovative profil. Han deltar i den offentlige debatt om en rekke samfunnsspørsmål.

Les Mer...

Hvor ble det av Hæren?

Selv tjenestegjorde jeg i Sjøforsvaret, men siden vår sjømakt ikke kan gjøre særlig nytte for seg på land i et krise-/krigstidsscenario, trenger vi hærstyrker.

Hva er det egentlig vi har igjen av hærstyrker etter mange år med krymping og omorganiseringer?

Vår forrige forsvarssjef, general Sverre Diesen, har vært drivkraften bak de dramatiske endringer som har funnet sted, også i tiden før han ble forsvarssjef. Omstillingene har vært helt nødvendige, men spørsmålet er om man har gått for langt. Hæren i dag er ca 4 500 vernepliktige og omtrent like mange befal og sivilansatte. Går vi 30-40 år tilbake var Hæren på ca en kvart million mann, fordelt på kombinerte regimenter (brigader) og alle slags støtteelementer (”It takes all kind to make an army” heter det).

Også Heimevernet (HV) var tallmessig langt større tidligere, helt oppe i ca 100 000 mann i årene etter at HV ble opprettet i 1946, dalende til ca 80 000 på den tiden da vi hadde ca 250 000 i Hæren, altså til sammen ca 330 000 soldater tilhørende landmakten. Det var på 1970-tallet. I dag er HV på ca 45 000 mann.

Den desidert største del av Hæren er i virkeligheten én brigade: BRIGADE NORD i Indre Troms. Også Telemark bataljon er en del av denne brigaden. I tillegg har vi to kompanier i Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) som vokter 196 km grense mot Russland, og ca 600 mann (ca en bataljon) som passer på kongehuset og som etter hvert vil bli pålagt en del beredskapsoppdrag og innsats i terrorsammenheng. Som leseren skjønner er det ganske tynt med landmakt i Sør-Norge, - ja, i Midt-Norge også. Mindre enn 10 000 (hvorav en god del er kvinner) i Hæren, altså, og det aller, aller meste pakket sammen i Indre Troms. Skulle jeg planlegge et angrep på Norge, vet jeg i hvert fall hvor jeg IKKE skulle sette inn støtet.

Spesialstyrker er bra, både ute og hjemme, men de er så altfor få i forhold til det enorme fedrelandet som trenger forsvar. Hva med å sette sammen noen stridsgrupper i Midt- og Sør-Norge med pansring og høy mobilitet. Det vil koste en milliard eller to, som kanskje kunne finansieres ved å kutte ut et par F-35 kampfly?

Knut Harald Nylænde er en aktiv forretningsmann og investor med sin base i Oslo. Han investerer i prosjekter og selskaper over hele Norge og dessuten i utlandet. Han deltar aktivt i utviklingen av mange av prosjektene.

Les Mer...

Er nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid troverdig?

Jeg leste i Aftenposten 6. februar et debattinnlegg fra tre konservative parlamentarikere, en var norsk og to var svenske, under overskriften ”Resultater gjennom samarbeid”. Artikkelen startet med å vise til den ”enmannsutredning” som Thorvald Stoltenberg gjorde i 2008 for å peke på muligheter - og noen begrensninger - for tettere samarbeid mellom de nordiske land om forsvarspolitiske spørsmål. På den tiden fant det sted en ganske omfattende dialog på så vel politisk som fagmilitært hold. Det var betydelig optimisme, faktisk, mht. å gjøre store grep. Mitt inntrykk var at det primært var norske, svenske og finske aktører som deltok. Danskene falt litt utenfor. Ikke så rart, egentlig, da danskene tradisjonelt har sett mer mot syd, til Tyskland enn til sine nordiske naboer når det gjelder sikkerhetspolitiske vurderinger og forsvarspolitiske beslutninger.

Det er fint at de tre politikerne kan peke på noen samarbeidstiltak, bl.a. mellom flyvåpnene i de to land, men særlig imponerende er det ikke. Samarbeid på luftforsvarssiden går 30-40 år tilbake, i hvert fall, med den såkalte SVENOR-avtalen som grunnlag. Under dekke av konsultasjoner om FN-innsats ble det også holdt årlige møter over flere dager på politisk og militært toppnivå fra like langt tilbake. Samtalene og diskusjonene dreide seg om så vel overordnede som helt konkrete spørsmål av felles interesse. Finland deltok riktignok ikke i slike møter, men dialogen med Finland skjedde på mer finurlig og uformell måte, bl.a. med såkalte ”privatbesøk” på høyt nivå.

Gjennom en god oppfølging av Stoltenberg-rapportens forslag kunne man tatt viktige skritt mot en samordning av så vel land-, sjø- som luftmilitære disposisjoner. De geopolitiske forhold peker klart i retning av at en viss spesialisering kan ha mye for seg, med finsk hovedvekt på landmakt, svensk på luftmakt og norsk på sjømakt. Ikke rendyrket selvsagt, men et forsvarskonsept med solide forsvarslinjer langs den finsk-russiske grense og sterk koordinering av forsvaret av Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge. De tre lands myndigheter vet jo meget godt at om ett av de tre land skulle bli angrepet og evt. okkupert, så er skjebnen beseglet også for de to øvrige. Et slikt konsept ville hatt en meget stor avskrekkende effekt. Et stort og slagkraftig svensk flyvåpen og en moderne og veldrevet norsk marine, med bl.a. moderne ubåter, ville sammen med Finlands mektige hær og landforsvar få selv en militær stormakt til å tenke seg om både en og to og tre ganger før den ”raslet med sablene”.

Det som var på gang med gode samtaler og utredninger i 2008 ble effektivt ”torpedert” av norske myndigheter da man fant det for godt å si nei til det svenske jagerflyet JAS Gripen i 2009-10, med begrunnelse at det var ubrukelig for norske forsvarsinteresser, som daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen formulerte det. Dette forårsaket bråstopp i alle gode prosesser, og jeg er sikker på at negative ettervirkninger vil eksistere lenge, uansett hva de tre parlamentarikere måtte hevde. Det går ikke an for Høyre å legge skylden på Arbeiderpartiet og de rød-grønne, heller. Partiet protesterte ikke, og har vist tilbøyelighet til å ”dilte etter” USA i det aller, aller meste, ikke bare i flykjøp. Det har nok de andre nordiske lands politikere og militære merket seg. Derfor er knapt et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid ut over det rent selvfølgelige, og som man har hatt i mange tiår, særlig troverdig.

Knut H. Nylænde er aktiv innen den offentlige debatt særlig på internett. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor, men har i mer enn 10 år bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet, Moxie AS som investerer både i og utenfor Norge.

Les Mer...