Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev den 6. juli om "vennskapelig spionasje" etter at det er påvist at det amerikanske NSA fanger opp og lagrer alle våre e-poster, inklusiv det som går ut og inn i Utenriksdepartementet og ved Statsministerens kontor.
Edward Snowdens avsløring av USAs spionasje har ledet til opprør i EU-landene, men her i landet er reaksjonene som en mild, sommerlig bris. ”Også venner spionerer på hverandre,” sier Stanghelle, ”å tro noe annet er naivt tøv".
Det er da vel fortsatt slik at vennskap forutsetter at vennene det er snakk om kan stole på hverandre. En venn går vel ikke bak ryggen på deg; da er han ikke lenger en venn. Er det mulig å se dette på en annen måte? Selvsagt ikke, etter min mening, så slutt å snakke om ”vennskapelig spionasje”, det er et forsøk på en slags semantisk infiltrasjon for å få folk som ikke reflekterer dypt nok til å trekke på skuldrene og la det hele gå over i en gråsone mellom glemsel og ubehag.
For så vidt samme fenomen som vi ser når det gjelder overvåkningstiltak i vårt eget samfunn, både av sivile, norske aktører og av våre egne myndigheter. Datatilsynet passer vel på, eller?
I internasjonal politikk handler det selvsagt ikke om vennskap mellom land. ”Stater har ikke varige venner eller fiender, kun interesser", skrev Henry Kissinger i sine memoarer. Han var amerikansk utenriksminister på 1970-tallet, og kanskje den dyktigste utenriksminister USA noen gang har hatt.
Det er jo i virkeligheten denne realpolitiske virkelighet, for ikke å si kynisme, som Harald Stanghelle snakker om, og da bør ikke ”vennskapelig” brukes. Det er mer dekkende å snakke om USAs interesser og vår naivitet. Allierte stater stoler ikke på hverandre, i den betydning vi privatmennesker legger i ordene, men de er allierte fordi de har noen felles interesser, ikke fordi de er venner.
Fordi Norge er alliert med USA har vi gjennom hele etterkrigstiden ”spionert” på vår store nabo i øst, Russland. Vi har støvsuget nordområdet for alt av elektroniske signaler og sendt det ukritisk videre til NSA. Flere norske radarstasjoner og etterretningsfartøyer har stått for denne formidable innsamlingen av rådata i amerikansk interesse, i et (naivt) håp om at det også var i NATOs og vår interesse. Vi fikk aldri vite eksakt hva amerikanerne fikk ut av det vi sendte over, og egen analysekapasitet hadde vi ikke. De senere årene er vi blitt mer årvåkne og dyktigere på feltet. Det hevdes av dem som har greie på det at Norge er blitt en stormakt på etterretningssiden. Men fortsatt er det slik at det skjer i tett samarbeid med USA og langt på vei med USAs etterretningsinfrastruktur i bunnen.
Jeg har ofte lurt på hvordan det kan ha seg at norske sosialdemokrater, som amerikanerne ser på som sosialister og langt på vei kommunister når de kan finne på å sitte i regjering sammen med et parti som SV, stiller seg så ukritiske til hva USA foretar seg. De dilter etter overalt, og er meget tilbakeholdne med kritiske bemerkninger.
Norge har interesse av å ha en forsikring, selvsagt, dersom Russland en dag skulle forandre seg til å bli en aggressiv stormakt, men å tro at prisen for en slik forsikring er å tekkes amerikanerne ved å la være å kritisere eller kjøpe amerikanske kampfly selv om langt rimeligere fly er tilbudt, osv. er etter min mening å ta helt feil. Amerikanerne vil ikke komme oss til unnsetning med mindre det er i deres egne interesser. Fra en amerikansk synsvinkel er Norge et brohode på den vestlige del av den russiske landmasse, verken mer eller mindre. Det kjernefysiske potensial på Kola-halvøyen og i russernes Nordflåte er en strategisk slagkraft som amerikanerne følger nøye med på, og om ballongen skulle gå opp en dag kan denne slagkraften lettest slås ut fra norsk territorium.
Dette vil amerikanerne gjøre med eller uten norske myndigheters medvirkning. Slik er det bare. At norske politikere går rundt og tror noe annet er i beste fall naivt, men mest trolig for å søke å dekke over et ubehagelig faktum.
Knut Harald Nylænde er en investor og forretningsmann som gjennom mange år har hatt en sterk interesse for blant annet forsvarsspørsmål. Han er en aktiv blogger. Til daglig leder han Moxie AS som er et investerings- og rådgivingsselskap.
Edward Snowdens avsløring av USAs spionasje har ledet til opprør i EU-landene, men her i landet er reaksjonene som en mild, sommerlig bris. ”Også venner spionerer på hverandre,” sier Stanghelle, ”å tro noe annet er naivt tøv".
Det er da vel fortsatt slik at vennskap forutsetter at vennene det er snakk om kan stole på hverandre. En venn går vel ikke bak ryggen på deg; da er han ikke lenger en venn. Er det mulig å se dette på en annen måte? Selvsagt ikke, etter min mening, så slutt å snakke om ”vennskapelig spionasje”, det er et forsøk på en slags semantisk infiltrasjon for å få folk som ikke reflekterer dypt nok til å trekke på skuldrene og la det hele gå over i en gråsone mellom glemsel og ubehag.
For så vidt samme fenomen som vi ser når det gjelder overvåkningstiltak i vårt eget samfunn, både av sivile, norske aktører og av våre egne myndigheter. Datatilsynet passer vel på, eller?
I internasjonal politikk handler det selvsagt ikke om vennskap mellom land. ”Stater har ikke varige venner eller fiender, kun interesser", skrev Henry Kissinger i sine memoarer. Han var amerikansk utenriksminister på 1970-tallet, og kanskje den dyktigste utenriksminister USA noen gang har hatt.
Det er jo i virkeligheten denne realpolitiske virkelighet, for ikke å si kynisme, som Harald Stanghelle snakker om, og da bør ikke ”vennskapelig” brukes. Det er mer dekkende å snakke om USAs interesser og vår naivitet. Allierte stater stoler ikke på hverandre, i den betydning vi privatmennesker legger i ordene, men de er allierte fordi de har noen felles interesser, ikke fordi de er venner.
Fordi Norge er alliert med USA har vi gjennom hele etterkrigstiden ”spionert” på vår store nabo i øst, Russland. Vi har støvsuget nordområdet for alt av elektroniske signaler og sendt det ukritisk videre til NSA. Flere norske radarstasjoner og etterretningsfartøyer har stått for denne formidable innsamlingen av rådata i amerikansk interesse, i et (naivt) håp om at det også var i NATOs og vår interesse. Vi fikk aldri vite eksakt hva amerikanerne fikk ut av det vi sendte over, og egen analysekapasitet hadde vi ikke. De senere årene er vi blitt mer årvåkne og dyktigere på feltet. Det hevdes av dem som har greie på det at Norge er blitt en stormakt på etterretningssiden. Men fortsatt er det slik at det skjer i tett samarbeid med USA og langt på vei med USAs etterretningsinfrastruktur i bunnen.
Jeg har ofte lurt på hvordan det kan ha seg at norske sosialdemokrater, som amerikanerne ser på som sosialister og langt på vei kommunister når de kan finne på å sitte i regjering sammen med et parti som SV, stiller seg så ukritiske til hva USA foretar seg. De dilter etter overalt, og er meget tilbakeholdne med kritiske bemerkninger.
Norge har interesse av å ha en forsikring, selvsagt, dersom Russland en dag skulle forandre seg til å bli en aggressiv stormakt, men å tro at prisen for en slik forsikring er å tekkes amerikanerne ved å la være å kritisere eller kjøpe amerikanske kampfly selv om langt rimeligere fly er tilbudt, osv. er etter min mening å ta helt feil. Amerikanerne vil ikke komme oss til unnsetning med mindre det er i deres egne interesser. Fra en amerikansk synsvinkel er Norge et brohode på den vestlige del av den russiske landmasse, verken mer eller mindre. Det kjernefysiske potensial på Kola-halvøyen og i russernes Nordflåte er en strategisk slagkraft som amerikanerne følger nøye med på, og om ballongen skulle gå opp en dag kan denne slagkraften lettest slås ut fra norsk territorium.
Dette vil amerikanerne gjøre med eller uten norske myndigheters medvirkning. Slik er det bare. At norske politikere går rundt og tror noe annet er i beste fall naivt, men mest trolig for å søke å dekke over et ubehagelig faktum.
Knut Harald Nylænde er en investor og forretningsmann som gjennom mange år har hatt en sterk interesse for blant annet forsvarsspørsmål. Han er en aktiv blogger. Til daglig leder han Moxie AS som er et investerings- og rådgivingsselskap.