"Vennskap" mellom land er naivt tøv?

Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev den 6. juli om "vennskapelig spionasje" etter at det er påvist at det amerikanske NSA fanger opp og lagrer alle våre e-poster, inklusiv det som går ut og inn i Utenriksdepartementet og ved Statsministerens kontor.

Edward Snowdens avsløring av USAs spionasje har ledet til opprør i EU-landene, men her i landet er reaksjonene som en mild, sommerlig bris. ”Også venner spionerer på hverandre,” sier Stanghelle, ”å tro noe annet er naivt tøv".

Det er da vel fortsatt slik at vennskap forutsetter at vennene det er snakk om kan stole på hverandre. En venn går vel ikke bak ryggen på deg; da er han ikke lenger en venn. Er det mulig å se dette på en annen måte? Selvsagt ikke, etter min mening, så slutt å snakke om ”vennskapelig spionasje”, det er et forsøk på en slags semantisk infiltrasjon for å få folk som ikke reflekterer dypt nok til å trekke på skuldrene og la det hele gå over i en gråsone mellom glemsel og ubehag.

For så vidt samme fenomen som vi ser når det gjelder overvåkningstiltak i vårt eget samfunn, både av sivile, norske aktører og av våre egne myndigheter. Datatilsynet passer vel på, eller?

I internasjonal politikk handler det selvsagt ikke om vennskap mellom land. ”Stater har ikke varige venner eller fiender, kun interesser", skrev Henry Kissinger i sine memoarer. Han var amerikansk utenriksminister på 1970-tallet, og kanskje den dyktigste utenriksminister USA noen gang har hatt.

Det er jo i virkeligheten denne realpolitiske virkelighet, for ikke å si kynisme, som Harald Stanghelle snakker om, og da bør ikke ”vennskapelig” brukes. Det er mer dekkende å snakke om USAs interesser og vår naivitet. Allierte stater stoler ikke på hverandre, i den betydning vi privatmennesker legger i ordene, men de er allierte fordi de har noen felles interesser, ikke fordi de er venner.

Fordi Norge er alliert med USA har vi gjennom hele etterkrigstiden ”spionert” på vår store nabo i øst, Russland. Vi har støvsuget nordområdet for alt av elektroniske signaler og sendt det ukritisk videre til NSA. Flere norske radarstasjoner og etterretningsfartøyer har stått for denne formidable innsamlingen av rådata i amerikansk interesse, i et (naivt) håp om at det også var i NATOs og vår interesse. Vi fikk aldri vite eksakt hva amerikanerne fikk ut av det vi sendte over, og egen analysekapasitet hadde vi ikke. De senere årene er vi blitt mer årvåkne og dyktigere på feltet. Det hevdes av dem som har greie på det at Norge er blitt en stormakt på etterretningssiden. Men fortsatt er det slik at det skjer i tett samarbeid med USA og langt på vei med USAs etterretningsinfrastruktur i bunnen.

Jeg har ofte lurt på hvordan det kan ha seg at norske sosialdemokrater, som amerikanerne ser på som sosialister og langt på vei kommunister når de kan finne på å sitte i regjering sammen med et parti som SV, stiller seg så ukritiske til hva USA foretar seg. De dilter etter overalt, og er meget tilbakeholdne med kritiske bemerkninger.

Norge har interesse av å ha en forsikring, selvsagt, dersom Russland en dag skulle forandre seg til å bli en aggressiv stormakt, men å tro at prisen for en slik forsikring er å tekkes amerikanerne ved å la være å kritisere eller kjøpe amerikanske kampfly selv om langt rimeligere fly er tilbudt, osv. er etter min mening å ta helt feil. Amerikanerne vil ikke komme oss til unnsetning med mindre det er i deres egne interesser. Fra en amerikansk synsvinkel er Norge et brohode på den vestlige del av den russiske landmasse, verken mer eller mindre. Det kjernefysiske potensial på Kola-halvøyen og i russernes Nordflåte er en strategisk slagkraft som amerikanerne følger nøye med på, og om ballongen skulle gå opp en dag kan denne slagkraften lettest slås ut fra norsk territorium.

Dette vil amerikanerne gjøre med eller uten norske myndigheters medvirkning. Slik er det bare. At norske politikere går rundt og tror noe annet er i beste fall naivt, men mest trolig for å søke å dekke over et ubehagelig faktum.

Knut Harald Nylænde er en investor og forretningsmann som gjennom mange år har hatt en sterk interesse for blant annet forsvarsspørsmål. Han er en aktiv blogger. Til daglig leder han Moxie AS som er et investerings- og rådgivingsselskap.

Les Mer...

Påfallende taust i Norge om NSAs avlyttingsblemme - Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid

Når generalløytnant Grandhagen, sjefen for vår militære etterretningstjeneste (E-tjenesten), uttaler til mediene at han ikke vil si noe om hvem og på hvilken måte tjenesten samarbeider med andre lands tilsvarende tjenester, er det knapt andre enn folk langt ut på venstrefløyen i norsk politikk som vil ha innsigelse til det. Dette er de hemmelige tjenesters natur og vesen, og det må jo i prinsippet være slik. Men vi vet at det er mye rusk og fanteri som skjuler seg bak et slikt formelt skalkeskjul, og det som nå er avdekket for NSAs vedkommende er enda et bevis på at kontrollen er for dårlig med de hemmelige tjenester. Jeg tror det gjelder overalt, selv i totalitære samfunn, at ”noen” skaffer seg all den informasjon som er praktisk mulig med den teknologi og kompetanse de rår over, uten etiske skrupler, og holder det for seg selv og til eget bruk.

Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid. Absolutt makt korrumperer absolutt.

Dette er empirisk kunnskap som skulle tilsi at i hvert fall demokratisk styrte land sørger for inngående kontroll med sine hemmelige tjenester. All makt, og mediemakt, korrumperer når den ikke møtes med motmakt.

I USA er kontrollen omfattende, men likevel skjer altså slike utrolige utglidninger som nå er avdekket av Edward Snowden. Overvåkingsprogrammet PRISM avlyttet den gjengse amerikaners telefonsamtaler og leste hennes e-poster. Grunnen til at Kongressens oppnevnte kontrollorganer ikke oppdager slikt er rett og slett fordi de ikke har de kunnskaper og den teknologi som er nødvendig for å kikke NSA i kortene.

Det samme gjelder i enda større grad her hjemme. Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenester (EOS-utvalget), som ble etablert i kjølvannet av Lundkommisjonens avdekning av til dels omfattende ulovlig overvåking av norske statsborgere (rapport ble avgitt i 1996), er totalt hjelpeløst i sin kontrollfunksjon dersom aktører i tjenestene bevisst holder noe unna for eksternt innsyn. Den dagen EOS-utvalget utstyrte seg med like kvass kompetanse og like avansert teknologi i sine kontrolloperasjoner som det tjenestene selv nyter godt av, ville utvalget kunne gjennomføre reelle kontroller. Dette er imidlertid helt urealistisk fordi slik kompetanse og slik teknologi er vanvittig kostbar og antakelig ikke engang tilgjengelig for noen utenom - nettopp - de hemmelige tjenester. I E-tjenesten er dette i hovedsak AAS (amerikansk alt sammen).

Dere husker sikkert like godt som meg vår ferske utenriksministers stolte mine da han på TV kunne fortelle mer om situasjonsbildet ved gassanlegget i In Amenas etter terrorangrepet der i april i år enn hva CNN og algeriske myndigheter kunne by på, og hans (falske) beskjedenhet da han antydet at om ikke Norge akkurat var en stormakt på etterretning, så var vi nok blant verdens beste. Det kunne Espen Barth-Eide si fordi han ganske sikkert i den situasjonen nøt godt av en viss gjenytelse fra amerikanernes (les NSAs) side for de ytelser norsk etterretning har stått for gjennom hele etterkrigstiden til amerikanske myndigheter gjennom NSA. Jeg regner med at general Grandhagen hadde hyppige briefinger i Utenriksdepartementet i den tiden terroraksjonen pågikk i den algeriske ørken.

Enhver som tenker seg litt om måtte forstå at Barth-Eide ikke fikk sine etterretninger fra norske spesialstyrker på stedet, ei heller fra norske droner, selv om vi disponerer begge deler. Vi ville bare ikke være i stand til å utplassere dem på stedet. Spionsatellitter kan vi jo bare drømme om. Men ikke amerikanerne. De disponerer alt dette, og er også i stand til å bringe slike ressurser i posisjon for å få effekt.

Jeg skal ikke påstå at general Grandhagen og hans folk kjente til PRISM, men at de kjente til det verdensomfattende avlyttingssystem Echelon, som NSA leder, er jeg helt sikker på, og det er egentlig samme sak. PRISM er et program som har skjøtet på Echelons kapasitet og kvalitet etter terrorangrepet på USA 11. september 2001. Med mindre en norsk politiker med mye makt og nerver av stål slår i bordet så det hopper, kommer det ikke et pip over leppene til Grandhagen & Co om hvordan NSAs overvåkingsblemme kan ha rammet også norske borgere.

Slik er det bare.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger som kommenterer en rekke saker både relatert til forretningsforhold, men også politikk og kultur.

Les Mer...