Norge best i NATO-klassen? Neppe!

Her hjemme er det fra regjeringshold og forsvarsledelsen skapt det inntrykk gjennom årene at ”Norge er best i NATO-klassen”. Det er blitt et uttrykk mange bruker, - helt ukritisk. Det hadde en viss riktighet i den tiden Norge var ett av få NATO-medlemmer som holdt alliansens målsetting om 3 % årlig vekst i forsvarsbudsjettene. Men det begynner å bli mange år siden. De siste årene har målsettingen vært 2 % og Norge ligger ”midt på treet” blant medlemslandene.

Sist vinter ble det litt debatt omkring Forsvarets stridsutholdenhet ved forsvar av fedrelandet mot et militært angrep. Det var forsvarsanalytiker Nils Holme, tidligere direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt, som utløste debatten etter å ha gjort en studie av dette på oppdrag fra tankesmien Civita. Holme avdekket i sin studie alvorlige mangler i både personell- og materiellkapasiteter og pekte på at Forsvarets utenlandsoperasjoner hadde gått på bekostning av det hjemlige forsvar i så stor grad at det må stilles spørsmål ved om det såkalte innsatsforsvaret av fedrelandet har evne til å motstå en militær aggresjon lenge nok til at allierte i NATO kan komme oss til unnsetning. Slik hjelp vil være vesentlig vanskeligere å få dersom en ”fait-à-complie” situasjon er etablert, dvs. at norsk forsvarsevne er ”oppbrukt”.

At debatten ble kortvarig og reaksjonene på politisk hold uteble etter Holmes ”knusende dom” er for så vidt symptomatisk for den situasjon vi har hatt helt siden den brede allianse om sikkerhetspolitikken ble etablert mellom Høyre og Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Mange enkeltsaker burde imidlertid ha vakt en viss nysgjerrighet for å sjekke status. Det kreves verken inngående kunnskaper eller skarpe analyser for å ane at noe er galt. Det forhold at norske spesialstyrker har gjort det meget godt i Afghanistan har nok bidratt til å tilsløre totalbildet.

Vi er naturlig nok stolte av våre soldaters innsats og det skryt som kommer fra NATO-hold, særlig fra ”storebror” USA. Norske marinejegere har for eksempel mottatt en høythengende amerikansk utmerkelse for sin innsats under strid sammen med amerikanske styrker i Afghanistan. Holme peker i sin rapport på at det dessverre ikke er store synergieffekten av slik innsats utenfor landets grenser for utholdenhet i det nasjonale forsvar. Snarere tæres det så mye på personell- og materiellressurser at det svekker den nasjonale beredskap og evne til å bite fra seg over tid.

De enkeltsaker jeg tenker på som burde alarmere politikerne, er bl.a. følgende:

• Vi får vite at ”halvannen” fregatt er i bruk, når vi faktisk har anskaffet og betalt for fem, og dessuten at fregattene seiler uten helikoptre som fullt ut kan fylle sin operative rolle.
• Vi får vite at vi har anskaffet fregatter som bare har en fjerdedel av den luftvernkapasitet som danskenes nye fregatter har (som ble bygget i Danmark til halve prisen i forhold til de norske som ble bygget i Spania), og mindre enn en femtedel av luftvernkapasiteten til nederlendernes nye fregatter (som riktignok er noe større).
• Vi vet at vi ikke klarer å holde mer enn 15 F-16 jagerfly på operativ status av en jagerflyflåte på femtitalls fly totalt.
• Vi vet at leiesoldater i dag jakter pirater utenfor Nigeria med Hauk-klasse torpedobåter som Norge vraket til fordel for Skjold-klassen, som ”helt sikkert” skulle bli en eksportsuksess, men som ingen andre land vil ha.
• Vi vet at det samme skjedde med minejaktfartøyene av Oksøy- og Alta-klassene.
• Vi vet at det er brukt mange titalls millioner på å utrede behovet for nye helikoptre til redningstjenesten (som opereres av Luftforsvaret) over en 20-års periode.
• Vi vet at de gamle Lynx-helikoptrene for kystvakt og fregatter er så dårlige før de nå blir skiftet ut etter hvert, at man i Sjøforsvaret sier ”Dette er ikke et helikopter, det er 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon”. 
• Vi vet at driftskostnadene for nye F-35 kampfly vil bli skyhøye i forhold til dagens drift av F-16. Mer kostnadseffektive kampfly finnes, men ble vraket.

Slik kunne jeg ha fortsatt med å liste utrolig kostbare anskaffelser som har vært like utrolig lite kostnadseffektive. På godt norsk kalles dette for pengesløsing, og synes å være utslag av en slags stormannsgalskap.  Når vi tidligere i sommer også fikk vite at det spares på ammunisjon og at våre soldater ikke får den skytetrening de bør ha for å kunne håndtere sine våpen på effektivt vis, får totalbildet nesten et surrealistisk preg.

Etter åtte år som USAs president advarte den kjente general og øverstkommanderende for de allierte styrkene under siste del av den annen verdenskrig, Dwight D. Eisenhower mot det han kalte for det militærindustrielle kompleks. En slik advarsel er på sin plass også her hjemme. I tillegg til forsvarsindustrien og byråkratiet i departement og overkommando, er Forsvarets forskningsinstitutt en del av komplekset, og båndene til amerikanske aktører er meget sterke. Den norske etterretningstjeneste er en av verdens beste, bygget opp av amerikansk teknologi og kompetanse gjennom mer enn 60 år. Dette er sterke krefter som kjører sine egne løp, og som synes å ha evne til å rulle over politikere når det trengs.

Som ny generalsekretær i NATO fra 1. oktober i år bør nok Jens Stoltenberg være forberedt på at mer kritiske røster vil melde seg enn dem han hørte på hjemmebane når han i tiden fremover ganske sikkert vil måtte mane medlemslandene til større innsats og økte forsvarsbudsjetter i lys av de nye og skremmende takter vi har sett fra Russlands side under Putins ledelse. Hvorfor stiller ikke styrtrike Norge opp med større kapasitet og evne til innsats selv, herr generalsekretær, vil trolig være spørsmål han blir konfrontert med.

Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som gir råd til og investerer i mindre vekstselskaper, eiendomsprosjekter og enkelte andre selskaper/prosjekter. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor fra før han startet Moxie for 15 år siden.

Les Mer...

Norge blir ”slått” av andre små NATO-land

Vi har flere ganger gjennom sommeren kunnet lese i norske og utenlandske aviser at USAs utenriksminister John Kerry appellerer til ”rike NATO-land” (gjett hvem han har i tankene) om å øke bevilgningene til militært forsvar i lys av de store utfordringer som alliansen står overfor, bl.a. i Midt-Østen (Syria og Nord-Irak) og i Øst-Europa (primært konflikten mellom Russland og Ukraina). Det kan være nyttig i denne sammenheng å se nærmere på hva som er status for Norge målt opp mot medlemsland i NATO som det kan være naturlig å sammenlikne med.

I ”Forsvar 2020” (nr 6/2014) gir forsvarsanalytiker John Berg flere interessante sammenliknende eksempler på Norges og andre mindre NATO-lands innsats i utenlandsoperasjoner på fly- og marinesiden. Norge kommer ikke like godt ut her som ”på bakken”, hvor norske spesialstyrker har utmerket seg de senere årene, spesielt i Afghanistan.

Norske soldater i FN-oppdrag andre steder i verden har også alltid gjort en fin innsats.

Det mest oppsiktsvekkende eksempel Berg gir er at lilleputtlandet Luxemburg knuser oss i luftovervåking av piratfarvann! Vi hadde i sin tid en gjesteopptreden med et av Forsvarets P-3 Orion som fløy 29 tokt, forteller Berg, men 16. februar i år kunne luxemburgerne feire tokt nr. 1000! Riktignok fløy de i regi av EU, men det er samme krigen, som Berg skriver. Flyene er mindre enn Orion, og koster derved mindre i drift. De samme flyene brukes av US Air Force i liknende operasjoner, men også i mer krevende operasjoner. Man trenger ikke anti-ubåt fly for å finne pirater, eller terrorister til sjøs, for den saks skyld. Det man trenger er fleksibilitet, slik at det blir mulig å forholde seg kostnadseffektivt til ulike utfordringer. Der svikter det for Norge.

Berg skriver også at Danmark og Nederland har vært mye tyngre til stede enn oss i Afghanistan. Når nederlenderne nå i juli trakk sine fire F-16 kampfly ut av Afghanistan, har de hatt kampfly der i over tolv år, sier Berg. Nederland har også vært der med andre meget kostnadskrevende ressurser, som Apache kamphelikoptre og Chinook tunge transporthelikoptre. Nå er Nederland med i Mali i Afrika med Apache, hærstyrker og marineinfanteri, og sender Chinook dit i oktober. Mali er rett nok en FN-operasjon, men NATO-land bærer byrdene der som de har gjort i Afghanistan.

Berg minner også om at norske forsvarsmyndigheter hevder at Norge prioriterer nærområdene høyere enn operasjoner langt borte. Men da Ukraina-krisen oppsto var Danmark lynraskt ute med å tilby seks F-16 i tillegg til sitt faste bidrag i luftovervåkingen av de baltiske statene og deres nærområder (Russland), oppdrag som roterer mellom NATO-land. Norges bidrag i Baltikum står ikke i noe som helst forhold til en prioritering av nærområder, sier Berg, og han peker på at Norge heller ikke er påtakelig aktiv i egne nasjonale områder.

Norge har et forholdsvis høyt forsvarsbudsjett, men lav produksjon av operative kapasiteter for både eget forsvar og internasjonale operasjoner. Det danske forsvarsbudsjett er om lag halvparten så stort som det norske. Det norske glansbilde her hjemme gjennomskues ”der ute”, konkluderer John Berg.

Det skal bli interessant å se om noen sier ham imot. Berg pleier å gjøre hjemmeleksen sin godt.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

Les Mer...

Hvorfor bruker ikke FN droner over konfliktområder?

Den 1. mai 2011 satt president Barack Obama med sine nærmeste medarbeidere og rådgivere i operasjonsrommet under Det hvite hus og fulgte operasjonen der en spesialenhet fra US Navy rykket inn i Osama bin Ladens gjemmested i Pakistan, og drepte ham.

Mens teknologiutviklingen skaper stadig nye innovasjoner innen satellittbasert overvåking, kontroll av flytrafikk og registrering av alle former for fysiske og elektroniske bevegelser, synes et så viktig område som håndheving av Krigens rett generelt og FN-resolusjoner spesielt å ha stått stille i flere tiår. Politiet utnytter elektroniske spor i etterforskning for å kartlegge begivenheter og bakgrunn for en antatt kriminell handling, og de fleste lands politikorps benytter store ressurser på utstyr og kompetanse for dette formål. Elektroniske bevis er stadig oftere en del av bevisføringen, og lovgivning og rettspraksis har utviklet seg i tråd med dette.

Hvorfor ser vi da ikke dette tatt i bruk i konfliktområder når FNs sikkerhetsråd har tatt stilling og fattet vedtak som skal legge press på partene i konflikten, og de aktører de måtte forholde seg til utenfor selve konfliktområdet, for å få dem til å følge bestemte spilleregler. De viktigste regler er selvsagt Genèvekonvensjonene som pålegger krigførende parter å ”holde seg i skinnet” selv om trangen til hevn og råskap kan melde seg når fienden dreper ens egne. Overvåkingsteknologien er der. Den brukes av mange land. Israel ligger i front, sammen med USA. Hamas disponerer også droner, men av et mer primitivt slag. Informasjon til FN og medier fra droner operert av de krigførende parter vil naturlig nok ikke ha særlig troverdighet.

USA ville heller ikke ha den nødvendige troverdighet overfor verdenssamfunnet om man skulle forholde seg til bilder og annen informasjon som USA-opererte droner ville kunne gi. Dertil er USAs tradisjonelt vennskapelige relasjon med Israel for åpenbar. Det måtte være en nøytral instans, og for så vidt kunne både NATO, EU og Den Arabiske Liga være aktuelle operatører. Vi har imidlertid FN, som nettopp er ment å skulle spille rollen som ”verdenspoliti”. Men FN er vingestekket fordi rivaliserende stormakter, og særlig supermakten USA, ikke har ønsket et sterkt FN. I gitte situasjoner de siste årene vil jeg likevel tro at lederne i disse landene, som stort sett alle er representert i FNs sikkerhetsråd, angrer på at ikke slike ressurser og slik kompetanse er stillet til FNs disposisjon.

Hadde FN-droner overvåket konfliktområdet i Gaza ville det for eksempel kunne vært mulig å vurdere rimeligheten i israelernes utsagn om at de mente de skjøt på Hamas-krigere på flukt da de skjøt og drepte fire barn på stranden i Gaza i begynnelsen av juli i år.

Tenk også hva som kunne vært oppnådd om ”nøytrale” droner overvåket og kartla det som skjedde i det syriske krigsteater. Antakelig ville slike droner bli forsøkt skutt ned av både Assad-regimet og flere av partene som kjemper både mot Assads styrker og mot hverandre. Det er nemlig lett å skyte ned en saktegående drone. Men den part som ville velge å gjøre det vil miste all legitimitet og støtte i verdensopinionen, og slik sett kunne overvåkingsdroner ha en effekt likevel.

I Ukraina ville vi også hatt stor nytte av overvåking av krigsteateret i landets østlige del. NATOs AWACS-fly ser nok mye av det som skjer når de først er i luftrommet nær Ukraina, men de er ikke der hele tiden. Hadde et slikt fly vært på vingene i nærheten den dagen nedskytingen av MH17 fant sted, kunne hendelsen vært registrert med både utskytningssted og type våpensystem og missil. Etter denne forferdelige tragedien er det nå ingen nøytral part som kan finne ut hva som skjedde, ei heller hva som skjer i og rundt det styrtede flyet i etterkant. Det kan med stor sikkerhet fastslås at de machofikserte pro-russiske amatørkrigerne har fiklet med bevismateriale, plyndret ulykkesstedet og gjort hva de kan for å tåkelegge hendelsesforløpet før styrten. Om de har tuklet med de ”svarte boksene”, som de motstrebende ga fra seg etter hvert, vil det være avslørende i seg selv mht. hvem som avfyrte det skjebnesvangre bakke-til-luft missilet.

Det internasjonale avtaleverket om regulering, ledelse og kontroll av lufttrafikk utnytter teknologiens muligheter fullt ut, og gir et bilde av hvor vi kunne ha stått i overvåking av hendelsesforløp og kartlegging av ansvar for det som skjer i konfliktområder, om det hadde skjedd i FN-regi, som i Gaza og som i Øst-Ukraina. Men der er vi altså ikke. Kanskje kan de nevnte konflikter og tragedier føre til at stormaktene får øynene opp for at de ikke har noe å tape, snarere tvert imot, på å tilføre FN det utstyr og den kompetanse som er nødvendig for å utøve en effektiv og nøytral overvåking og informasjonsinnhenting om det som skjer i konfliktområder.

Overfor de barbariske IS-krigerne i Nord-Irak er det ikke behov for FN-droner. Der er det spørsmål om å forhindre et folkemord, og USAs droner er allerede i bruk både for innhenting av etterretning om hvor disse galningene befinner seg på bakken og som plattform for våpensystemer. Her er USA allerede part og innsatsen applauderes av alle ansvarlige regimer. Spørsmålet om hvem som har det egentlige og opprinnelige ansvar for den utvikling vi ser i Irak lar jeg ligge i denne omgang. Begrunnelsen for å angripe Irak i sin tid ble i hvert fall tatt på sviktende grunnlag, en ren bløff som Harald Stanghelle sier i en redaksjonell kommentar i Aftenposten 14. august.

Knut Harald Nylænde er stifter, eier og daglig av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS som han har bygget opp over de siste 15 årene. Han er dessuten en aktiv blogger. Et av hans interesseområder er historie noe denne artikkelen viser. 

Les Mer...

USA overvåker Israels stridshandlinger, og vet hva som skjer, men hva så?

Da Israel ikke lenger kunne tåle Hamas’provokasjon med daglige raketter fra Gaza inn over israelsk territorium - Tel Aviv var innenfor rekkevidde av disse nye rakettene - og satte i gang sin omfattende militære bakkeoperasjon, hadde USA garantert allerede satt inn betydelige ressurser i form av elektronisk kapasitet som gjorde det mulig å ”se” tilnærmet alt som skjedde - både på bakken og i luften. De har selvsagt like lenge også sett hva Hamas-militsen foretar seg, men i motsetning til med Israels lederskap er det trolig ingen dialog med Hamas’ ledere.

For allerede fra første stund har sannsynligvis Israel fått advarsler om ikke å gå for langt i sin bruk av maktmidler, fordi USA har ”sett” at for eksempel de fire barna som ble drept på stranden i Gaza medio juli ikke med rimelighet kunne forveksles med Hamas-krigere på flukt om israelerne hadde tatt seg den nødvendige tid til å analysere målet nærmere før de skjøt. Israelerne som avfyrte missilene ser nemlig det samme på sine displays som amerikanerne ser på sine.

Etter at israelerne også angrep en FN-skole i Gaza, som sikkert kan ha vært skjulested for en del Hamas-krigere, men som også var full av sivile palestinere som søkte beskyttelse mot krigens helvete, kom uttalelsen "totally unacceptable and totally indefencible" fra øverste hold i USA. Israelerne liker ikke at USA kan ”kikke dem i kortene” på denne måten, og har trolig forsøkt å forstyrre den amerikanske elektronikken, men uten hell. Israel er nemlig villig til å gå meget langt for å hindre innsyn av dette slaget, og går vi tilbake til 1967, da den såkalte ”seksdagerskrigen” pågikk, da bombet israelerne det amerikanske etterretningsskipet USS Liberty og drepte 34 og såret 171 amerikanere. Israelernes forsøk på å forklare hendelsen som en misforståelse ble ikke trodd av mange, og spesielt ikke amerikanerne som vet hva israelerne er i stand til å se og å analysere med sin avanserte teknologi - også i 1967.

USS Liberty-saken avdekker at USA alltid har fulgt med på hva Israel gjør når landet er i krig. Dette har selvsagt de israelske ledere mislikt sterkt, så sterkt at de i 1967 tok sjansen på en dyp krise i sitt forhold til USA. De to landene er forøvrig involvert i et tett samarbeid for å utvikle overvåkningsteknologi, og ligger derfor også i fremste linje internasjonalt når det gjelder dette, bl.a. i bruk av droner, - fra droner så små som insekter for kameraovervåkning og avlytting til droner som kan fly langt og som er plattform for våpensystemer.

Men fra å uttale at det israelerne gjør er totalt uakseptabelt og ikke mulig å forsvare, gjenstår det å se om USAs president vil ta skrittet til å foreta seg noe konkret. 

Les Mer...

USA ser hva Hamas foretar seg, og advarer Israel – men hva så?

Edward Snowden har vist oss hva amerikanerne er i stand til å ”se og høre” gjennom meget avanserte overvåkings- og avlyttingssystemer, koordinert og styrt av NSA (National Security Agency). FN har aldri løftet en finger for å skaffe seg noe i nærheten av slik kapasitet, som kunne gitt organisasjonen mulighet for å se hva som virkelig foregår i et konfliktområde, som i Midt-Østen, og spesielt nå i Gaza. Det kan nok kanskje sies at FN har trivdes godt med ”å dømme uten bevis” i en balansering mellom mange hensyn, i likhet med hva mange ellers også liker. Vi ser dem her hjemme.

I sin siste artikkel i serien Forsvar 2020/nr 8 skriver forsvarsanalytiker John Berg at selv om Hamas-diktaturets elektroniske fotavtrykk er mikroskopisk sammenlignet med det israelske, så er NSA-systemene i stand til å følge med Hamas’ manøvreringer på bakken i Gaza.  Amerikanerne vet derfor mye om hvordan Hamas måtte ha brukt barn og andre sivile som levende skjold. FN m.fl. vet nesten ingen ting.

For oss som ikke vet - og erkjenner at vi ikke vet - kan et mulig scenario være dette, sier Berg: Hamas-diktaturet har som strategi å skjule militære installasjoner i sivil infrastruktur, og å narre eller jage sivile inn i skuddlinjer og kryssild, og om mulig å utnytte FN-områder og sykehus i dette spillet; vel vitende om hva som er Israels strategi. Israels strategi er nemlig å aldri la seg presse av FN eller verdensopinionen til å avgrense sin bruk av militære midler i det de oppfatter, med adskillig rett, som en eksistenskamp. Rent umiddelbart kan dette synes å kollidere frontalt med israelernes meget strenge og teknologibaserte handlingsregler i krig, men som det fremgår av det mediene faktisk kan finne ut, viser erfaring at Hamas lykkes med å manøvrere frem uakseptable tragedier slik at den internasjonale opinion raser mot Israel.

Jeg er enig i Bergs analyse. USA har åpenbartlest tegningen bedre enn israelerne, og har ganske sikkert advart, men uten å bli hørt. Såpass provoserende har dette vært for amerikanerne at de har gått til det sjeldne skritt å gi Israel kraftig refs offentlig. Det hadde de ikke gjort om de ikke hadde vært overbevist om at israelerne kunne ha kommet bedre ut av krigføringen, både militært og mht. kampen om opinionen, om de hadde tatt hensyn til advarslene.

Les Mer...

“With a license to kill” - with drones

UK’s Bureau of Investigative Journalism estimates that at least 273 civilians in Pakistan, Yemen and Somalia have been killed by drone strikes launched under President Obama’s watch.

The most common tactic employed in locating targets is known as ‘geolocation’, which entails locking on to the SIM card or handset of a suspected terrorist. NSA is doing this, like so many other things in the grey zone or directly on the wrong side of law and good ethics. A former drone sensor operator with the US Air Force, Brandon Bryant, told a journalist in the magazine Intercept last May that using the NSA metadata led to inaccuracies that killed civilians.

The NSA uses a program called Geo Cell to follow potential targets and often do not verify whether the carrier of the phone is the intended target of the strike.

“It’s really like we’re targeting a cell phone. We’re not going after people – we’re going after their phones, in the hopes that the person on the other end of that missile is the bad guy,” Bryant told the Intercept.

Over the past five years the NSA has played an increasingly central role in drone killing, but the growing reliance on metadata to find terrorists is also targeting innocent civilians. As long as these people are non-American the US President has the necessary political support at home for this kind of warfare, even if the legal basis is thin - very thin indeed. Not to speak of the ethical aspect of it. Targeting a US citizen is a different matter, of course.

A United States citizen accused of being an overseas “Al-Qaeda facilitator” could soon be killed by an American drone, the Associated Press reported a month back, but first the US government must find a way to legally launch such a strike.

The name and suspected location of the person in question were withheld by the AP. He is believed by US officials to be actively plotting attacks abroad against other US citizens. But while the White House has previously admitted that four US citizens have been killed overseas by drone strikes since President Obama took office in 2009, a policy change made by his administration in 2013 is now causing complications while the government wrestles with deciding which action to take this time.

In May 2013, President Obama said he would be making major changes to the nation’s overseas drone program and would be working towards transferring control of armed drones to the Department of Defense (DOD). According to at least one of the AP’s sources, however, the DOD is uncertain if the individual in question poses enough of an imminent threat to launch a lethal action ”to take him out” without first having that person tried in a court of law.

Tough decision, of course, but I would be more concerned about the innocent civilians who will probably be hit by the same drone-carried missile, than the criminal US citizen plotting fellow countrymen as targets for Al-Qaeda terrorists abroad.

Knut Harald Nylænde is a Norwegian businessman based in Oslo. He has through his companies during the last 15 years built a substantial investment portfolio with investments in Norway and abroad.

Les Mer...

Om utviklingen av “smart robots” og “cyber warfare”

Jeg skrev for en tid tilbake om hva som skjer i militær anvendelse av roboter, på engelsk (ref blogginnlegg). Jeg bygger videre på det her i et innlegg på norsk. Mine synspunkter tok utgangspunkt i bl.a. den amerikanske forfatter P. W. Singers siste bok; ”Cyber Security and Cyber War; What Everyone Needs to Know”. Boken kom ut ved juletider i fjor og har toppet de skumle fremtidsscenarioer som Singer har skrevet om i flere tidligere bøker. Alle bøkene har et anstrøk av ”science fiction”, men ikke derved sagt at ikke hans fremskrivninger kan bli realiteter. Flere av dem han har skrevet om tidligere har allerede blitt det.

Tror man for eksempel på ”Moores lov” vedr takten i teknologiske nyvinninger og innovasjoner, vil ”singularity” - dvs. at maskiner kan gis kunstig intelligens på linje med og langt ut over menneskers - kunne bli nådd en eller annen gang i de nærmeste par tiår. Flere eksperter på feltet bestrider imidlertid at det vil være mulig. Den menneskelige hjernes evne til parallellitet i sin funksjon blir av hjerneeksperter ansett for å være umulig å kopiere (les: programmere) i maskiner med kunstig intelligens (AI - Artificial Intelligence).

Singer har gitt et intervju på TED Blog (http://blog.ted.com/ ) som ble lagt ut omtrent samtidig med at boken utkom. Det gir et greit konsentrat av innholdet og Singers tilnærming til materien. Jeg synes personlig at Singers bok som utkom rundt årsskiftet 2009/10: ”Wired for War - The Robotics Revolution and Conflict in the 21st Century” er den beste han har skrevet. Den ble da også en bestselger og skapte omfattende debatt i USA, og litt her hjemme.

Denne utviklingen av droner og bruk av ”cyber space” er basert på samme teknologi som ligger til grunn for den omfattende avlytting som NSA bedriver, og er igjen avhengig av internetteknologien, både den generelle og varianter som er laget for spesielle brukere. 

Aftenpostens journalist Kristian Rønneberg hadde for en tid tilbake et intervju med Richard Clarke, en av president Obamas tidligere sikkerhetsrådgivere. Han er fortsatt en viktig aktør i denne sammenheng, og han gir president Obama råd om å sette på bremsene før det er for sent. Underforstått: teknologien raser frem og der hvor etikk og/eller kunnskap om konsekvenser mangler, vil vi se at det blir gjort det som teknologien tillater til enhver tid. Slik er menneskets skrøpelige natur….

I sin siste bok sier Singer bl.a.:

“Software algorithms now handle our stock market trading, logistics, electrical power grid management, banking, communications, medical diagnosis, mapping analytics and much more. The human logic behind such decision-making has been codified into algorithms that greatly increase speed and efficiency. (Singer kaller dette for sub-Singularity AI)

That’s why there’s no turning back.

What will be the outcome for human society as it competes with sub-Singularity AI? That’s what the philosophers, technologists, sociologists, engineers, artists, politicians, activists, economists and many more must ponder and debate in coming years.

Automation - both in its cyber and robotics incarnations - is not going away. It is now a permanent fixture of our civilization. Our narrow AI friends are here to stay.”

Så langt Singer. Jeg håper, og tror vel egentlig også, at det ikke er mulig å kopiere den menneskelige hjerne, slik at en eller annen form for militær “maskin” eller ”system” kan sendes av gårde og tenke selv frem til den løser det oppdrag som er gitt, slik en veltrenet soldat ville ha gjort. Men selv slike maskiner eller systemer som ligger i det såkalte ”Sub-AI skiktet” er selvsagt skumle nok, og kanskje enda skumlere, fordi de blir tilbøyelige til å gjøre grove feil; og da kan det bli stor skade på uskyldige, eller det som kalles ”collateral damage” i militær terminologi.

Vi har sett mye av dette de siste par årene i amerikanernes bruk av droner i Afghanistan og i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan.

Knut Harald Nylænde skriver blogginnlegg om forsvarsspørsmål og tilknyttede emner. Andre emner han omtaler er ledelse og investeringer. Han arbeider med slike spørsmål til daglig som leder og eier av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS.

Les Mer...

Siste nytt fra USA om F-35 kampfly

Vi får jo ikke vite noe annet fra norsk ansvarlig hold enn at ”alt går etter planen” når det gjelder anskaffelsesprogrammet for kampflyet F-35. Det har vi hørt siden prinsippbeslutningen om kjøp av dette flyet ble fattet av regjering og storting i 2008, selv om utviklingen av flyet har vært gjennom flere kritiske faser med svikt både i teknologi og prisestimater. Derfor er det bra at vi har noen vaktbikkjer som går til primærkildene for å skaffe riktig informasjon til dem som er interessert. Jeg burde selvsagt ha sagt; til dem som har ansvaret, men i regjering og storting er det som om man er svimeslått av tallenes størrelse og teknologiens kompleksitet, og - selvsagt - av det press som amerikanerne utøver. Det meste skjer i kulissene, og det er formidabelt. En av vaktbikkjene her hjemme er forsvarsanalytiker John Berg, og i hans siste utgave av ”Forsvar 2020, 2/2014” forteller han siste nytt fra ”over there”.

Det er ikke alt som sies i USA som er ment for kunder i Europa, og den ansvarlige for F-35 prosjektet i det amerikanske forsvarsdepartement (Pentagon), general Bogdan, tar i følge John Berg ofte frem salgssmilet og forteller blant annet norske politikere og journalister at "Du verden! For et fabelaktig og problemfritt fly!". I den amerikanske Kongressens forsvarskomité, er tonen imidlertid en annen. Det er fremgang, men Lockheed Martin med underleverandører må gripe fatt i den trege utviklingen innen den helt avgjørende programvaren for flyet, hevder Bogdan. F-35s pålitelighet "is not growing at an acceptable rate.". Han truer med at det ikke blir full produksjon før problemene er løst. Det anerkjente tidsskriftet Flight International presenterte saken under den talende tittelen "F-35 boss delivers quality ultimatum" (1-7. april). Før Bogdan troppet opp i Kongressen hadde han fått full støtte i den amerikanske riksrevisjonen GAOs (Government Accounting Office) siste rapport, der det heter at programvaren fremdeles utgjør F-35 prosjektets "most significant risk". GAO advarer mot ytterligere forsinkelser og mener at det er fare for så vel bevilgningskutt som et "less capable aircraft".

Også sjefen for US Air Force, general Mark Welsh III, advarer.  På Air Force Association's Air Warfare Symposium i Orlando, Florida sa han i følge Air Force Magazine (april 2014): " - - we don't have enough (air dominance) F-22s to provide air superiority for a theater's worth of conflict. Therefore, the F-35 will have to fulfil some of the air superiority mission before it goes and does the things it was supposed to be designed to do. It's just the way it is."  (Fra John Bergs gjengivelse i ovennevnte artikkelserie).

Om dette er alarmerende for den amerikanske flyvåpensjefen, burde det skapt sjokkbølger her hjemme. Det sies rett ut at F-35 ikke er et jagerfly, men et strike-type fly mot bakkemål som noen ganger vil måtte operere som jager fordi USAs flyvåpen bare fikk 187 av "air dominance" jageren F-22, forteller Berg. Plantallet var opprinnelig 750 F-22 og minimum 381. Nødløsningen var 250. Vår forsvarsledelse er som døvstumme aktører i dette spillet. De overhører fakta, og bringer videre til beslutningstagende politikere et helt forvrengt bilde av flyets egenskaper og kapasitet. Faktum er at når lufttrusselen når et visst nivå, må F-35 forsvares av andre fly, helst F-22. Slike fly har ikke Norge, og vil aldri få dem. Det kunne vært Eurofighter Typhoon - eller kanskje Saab Gripen? - sier John Berg ironisk.

Blir det aldri slutt på Knut Harald Nylænde innlegg om kjøpet av de nye kampflyene? Vel, det tar nok en del år tatt i betraktning den enorme effekten det feilslåtte kjøpet vil få på så vel vår forsvarsevne, forsvarsbudsjettet som statsbudsjettet forøvrig i årene som kommer.  Så konklusjonen er klar. Det kommer mer fra Nylænde om denne saken.

Les Mer...

F-35 ”bomber” forsvarsbudsjettet

Gang på gang får vi bekreftet at de to mest fremstående eksperter på og kritikere av det norske valg av nye kampfly, forsvarsanalytiker Jon Berg og utenriksredaktør i Aftenposten Kjell Dragnes, får rett. De har vært på saken som klegger med sine vurderinger og synspunkter gjennom mer enn seks år. I 2008 fikk regjeringen Stoltenberg stortingsflertallet med seg på et prinsippvedtak om å velge det amerikanske F-35 Joint Strike Fighter, som er skreddersydd for stormakters behov, og å vrake det svenske jagerflyet JAS Gripen, som er skreddersydd for småstatsbehov. JAS-alternativet ville trolig redusert både investerings- og driftskostnadene med 50-60 % over flyenes levetid.

Det siste når det gjelder slik bekreftelse er at den nye forsvarsjefen, Bruun-Hanssen nylig uttalte at investerings- og driftskostnadene blir så høye fremover at det blir vanskelig å fylle hullene som oppstår i forsvarsorganisasjonen, både når det gjelder personell og materiell. Hvorfor ble dette fortiet da konsekvensene av F-35 kjøpet ble diskutert? Antakelig av samme grunn som da man oppga totalt misvisende beløp for hva F-35 flyene ville koste i direkte innkjøp. Anskaffelsesbeløpet er mer enn tredoblet siden 2008, fra ca 20 milliarder som regjeringen den gang oppga til ca 63 milliarder kroner nå.

Nå får vi også høre at ammunisjonskvotene er blitt beskåret den senere tid, og at det ser enda mørkere ut fremover når det gjelder skytetrening. Som sjefen for en av våre stående bataljoner nordpå uttalte til Aftenposten fort kort tid tilbake: Kjernen i all soldatutdanning og -trening er å beherske våpen og å kunne kommunisere. Det visste vi faktisk, men det var godt å høre det fra en som står i ”ildlinjen”. Å knappe ned på skytetrening ville jeg trodd var det siste man tydde til. Nivået før soldatene må rope til figuren eller blinken på skytebanen: PANG - du er død!

Og dette kan være bare begynnelsen. Regjeringen vil bli presset til å øke forsvarsbudsjettene fremover, og det vil bli kamp om hver ekstra krone, slik vi kjenner politikkens vesen. Ekstrabevilgningene til anskaffelse av de nye flyene, og ikke minst for å dekke de vesentlig økte driftsutgiftene i forhold til driften av dagens F-16 fly, er i prinsippet vedtatt etter kraftige ”slag ” innad i den forrige regjeringen, men disse ekstra midlene til Forsvaret skal gå på bekostning av det såkalte ”handlingsrommet” som det hvert år konkurreres om mellom fagstatsråder under budsjettbehandlingene. F-35 vil kreve så mye av dette ”handlingsrommet” at det vil bli problemer også for den nye regjeringen, selv om den slipper SVs forsvarsfiendtlige holdninger som Stoltenberg måtte slite med. Den nye regjeringen har ikke mer å rutte med enn den forrige, og hittil har jeg ikke registrert nedskjærings- og sparetiltak som monner fra den nye regjeringens side.

Putins aggressive politikk overfor Ukraina, og hans snakk om gjenreising av ”Stor-Russland” vil nok påvirke viljen noe til å følge opp konsekvensene av kampflykjøpet med ekstra bevilgninger som ikke rammer øvrige investeringer og drift i Forsvaret. Men det vi allerede hører fra militære ledere, både ved stab i Oslo og ved operative enheter nordpå, lover ikke bra. Det er åpenbart allerede store etterslep som vil gjøre utfordringene enda større. Det kan være fristende å godte seg litt og si: hva sa jeg? - men situasjonen er for alvorlig til det. Jeg håper fortsatt på et noe tøffere politisk lederskap med Erna og Siv, med større evne til å prioritere enn våre avtroppede rødgrønne sosialdemokrater og sosialister.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger om forskjellige emner blant annet naturvernsaker og forsvarsspørsmål.  Han har løpende over lengre tid fulgt prosessen rundt anskaffelse av nye jagerfly til det norske forsvaret. Til daglig er Nylænde leder av Moxie AS med tilhørende selskaper. Selskapet investerer i og gir råd til bedrifter i Norge og utlandet – blant annet i mindre vekstselskaper.

Les Mer...

HV’s spesialavdelinger gjenopprettes

Det gikk hele to og et halvt år etter at Behring Breiviks bombe raserte regjeringskvartalet i Oslo sentrum, før det ble besluttet gjenopprettet lokale spesialavdelinger av Heimevernet som kan mobiliseres på meget kort varsel og som vil være slik trent og utstyrt at de kan gjøre en effektiv jobb ved terroranslag eller trussel om slikt anslag.

Vår forrige forsvarssjef, Harald Lunde, oppløste en slik spesialtrent avdeling, HV-016, ca ett år før det smalt 22. juli 2011. Samme forsvarssjef foreslo også å gjøre HM Kongens Garde til en ren paradeavdeling, uten reell militær opplæring for å løse skarpe oppdrag.

Man kan lure på hva som beveget generalen til å gjøre noe slikt. Han har endog bakgrunn fra spesialstyrkene selv, riktignok for mange år tilbake. Eller kanskje det nettopp er denne bakgrunnen som fikk ham til å gjøre det. Det har vært en tendens i Forsvarets ledelsessjikt til å mene at ingen andre avdelinger skal ”konkurrere” med spesialstyrkene. De skal skinne og glitre uten at andre skygger. Vi har sett slike tankebaner komme til uttrykk også i den lite produktive innstilling og ”sjalusi” som Politiets beredskapstropp - Delta - har vist overfor Forsvarets spesialavdelinger. Slik konkurranse og direkte rivalisering om ressurser og oppmerksomhet har vedvart helt siden disse avdelingene ble etablert tidlig på 1980-tallet.

Det måtte tydeligvis en oppegående kvinnelig forsvarsminister fra Høyre til for å sette ting på plass og i perspektiv. Ine Søreide Eriksen begynner å imponere meg.

Til Aftenposten sa hun for en måneds tid tilbake (8. april): ”Det er fortsatt ingen tvil om at politiet har ansvaret for å håndtere et terroranslag på norsk jord. Men det er samtidig veldig klart at de kan kalle på Forsvaret ved behov. Da må HV ha lokale enheter som kan bistå”. Og hun utdypet: ”Det vi særlig ser på er om vi har kapasiteter som kan bistå politiet i større befolkningssentra ved siden av Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen. Det er også en oppfølging av 22. juli-kommisjonens innstilling”.

Smeller det i Oslo, som er det mest sannsynlige sted også for eventuelle fremtidige terroranslag, så er Rena langt unna. Det er der spesialstyrkene befinner seg for Østlandets del. Bergen er heldigere; der holder Marinejegerkommandoen til.

Det var sørgelige tilstander som ble avdekket i Oslo 22. juli 2011. Landets parlament lå ubeskyttet i flere timer etter smellen. Slottet og den kongelige familie hadde tross alt sine gardister. Stortingets sikkerhetssjef skal ha stemplet ut og gått hjem kort tid etter bombeeksplosjonen. Noen HV-soldater kom etter hvert til syne i gatene og samvirket med politiet om vaktoppdrag.

Slikt må selvsagt ikke gjenta seg og det bør kunne sikres gjennom godt trente HV-soldater som kan komme raskt på plass for å beskytte vitale objekter og på den måten også avlaste politiet som vil trenge sine ressurser til andre oppgaver. Det kan være grunn til å passe på at det ikke oppstår uheldige kulturer i slike avdelinger - jeg har hørt fra godt plasserte kilder at det var en slik utvikling som alarmerte Sunde i sin tid – og det blir et spørsmål om å sette på gode offiserer og befal, samt følge godt opp fra GIHVs side (Generalinspektøren for HV).

Stå på, forsvarsminister, og få disse avdelingene opprettet snarest mulig.

Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som investert i og gir råd til bedrifter særlig mindre og mellomstore vekstselskaper. Han er også en aktiv blogger og bruker av sosiale medier. Foruten forsvarsspørsmål så er miljø og- naturvern et av hans hovedinteresseområder.

Les Mer...

Er vi på vei mot ”Kald Krig II”?

Av Knut Harald Nylænde

Skal våre barn og barnebarn komme til å snakke om den første og den andre kalde krigen, slik vi snakker om første og andre verdenskrig? Det kan se slik ut akkurat nå. Krim er de facto annektert av Russland og russiske styrker er oppmarsjert langs grensen til de østre deler av Ukraina. I Øst-Ukraina bor det mange som føler sterkere tilknytning til Russland og Putins styre enn til sentralmakten i Kiev, og som har ledere som provoserer til uro og løsrivelse. USA sender visepresidenten til Ukraina og lover de midlertidige, selvbestaltede politiske ledere i Kiev ”å gå sammen med dem” i konflikten med Russland. NATO sender krigsskip inn i Østersjøen, og innleder øvelser i Polen og de baltiske land, hvor også amerikanske soldater deltar.

Dette følger så langt et klassisk mønster som gjennom historien som oftest har endt med militær konfrontasjon. Det kalles eskalering. Forskjellen mellom eskaleringer av denne karakter i tidligere tider og i dag er at konsekvensene nå er så potensielt mye, mye alvorligere ved å gå fra retorikk, økonomiske sanksjoner og økt militært nærvær i antatt utsatte grenseområder til ”å løsne det første skudd”. 

Styrkeforholdet mellom Russland og NATO, både i konvensjonelle styrker og mht. masseødeleggelsesvåpen er ikke vesentlig endret siden ”muren falt” i 1989 og Sovjetunionen og Warszawapakten gikk i oppløsning.  Selv om USA fortsatt er en supermakt, noe Russland ikke er, så utbalanseres dette ved at de fleste europeiske NATO-land har redusert sine militære kapasiteter betydelig de siste årene. Målt etter denne skala burde avskrekkingseffekten holde nå som i årene etter andre verdenskrig og frem til 1989.

Det er imidlertid forskjeller, og de drar både i negativ og positiv retning, slik jeg ser det. Det mest åpenbart negative er at NATO i dag har en rekke medlemsland som dels har sterke innslag av innbyggere med russisk opprinnelse og som føler seg som russere med russisk tilhørighet språklig og kulturelt, og som dels har styresett som ikke er forankret i gode demokratiske og rettsstatlige tradisjoner og tenkesett, slik tilfellet er i de opprinnelige NATO-landene (kanskje med et unntak for Tyrkia).

Direkte skummelt blir det når en amerikansk visepresident gir et inntrykk av at supermakten USA og dens allierte i Europa også brer sine beskyttende vinger over et så ustabilt land som Ukraina, med sine korrupte politikere og sin selvforskyldte råtne økonomi som domineres av styrtrike oligarker. Han som ligger an til å vinne ved det forestående valget er en av dem. Og det vrimler med nynazister og ultranasjonalistiske elementer i landets politiske landskap.

Som en positiv motvekt til det dystre scenario som kan tegnes med utgangspunkt i situasjonen i og rundt Ukraina, bør vi kunne legge inn en amerikansk president med intellektuell kapasitet og derved evne til å vurdere risikoelementene i det pågående maktspill. Mannen er også tildelt Nobels fredspris, og kanskje kan det være en liten ekstra vekt på skålen, - hvem vet. Tanken på en George W. Bush i det Hvite Hus i denne situasjon kan man få frysninger av….

Hvordan det står til med den intellektuelle utrustning hos Putin og hvor grensene går i risikovurderingene han gjør i det spill han har startet, er vanskelig å bedømme. Jeg velger å tro at han ikke vil ”løsne det første skudd” mot NATO. Han har ambisjoner om å bli stående i historiebøkene som Russlands nye, sterke mann som gjenskapte det tapte storrussiske rike. Han synes å spille på det faktum at det russiske folk knapt kjenner noe alternativ til ”den sterke mann” annet enn kaos og nød.

Knut Harald Nylænde er opptatt av forsvarsspørsmål og er etter en liten pause på grunn av andre gjøremål tilbake med innlegg for denne forsvarsbloggen. Han er en aktiv forretningsmann og investor som blant annet gjennom selskapet Moxie AS har forretningsinteresser mange steder i Norge og i utlandet.

Les Mer...

Hvor farlig er egentlig Putin - og hva skjer med Ukraina?

Av Knut Harald Nylænde

Da Putin ga ordre om å gjennomføre anneksjonen av Krim, og legge halvøya inn under Russland, kunne det se ut som en nærmest impulsiv handling, trigget av opptøyene i Ukraina og det forhold at nye makthavere tok over som kunne forventes å ”vestliggjøre” Ukraina. Det var jo den fordrevne Janukovytsjs snuoperasjon i forhandlingsprosessen med EU, og hans inngåelse av en økonomisk avtale med Russland i stedet, som utløste det man kan kalle en revolusjon. ”Gatens parlament” ble så sterkt at det sittende establishment måtte gi fra seg makten.

Jeg tror Putin har hatt en slik plan lenge, og har ventet på en anledning til å sette den ut i livet. Putin har store planer for Russland. Han har inntatt en revisjonistisk linje; han drømmer om å gjenreise Stor-Russland, hvor Kiev var ”de russiske byers mor” og hvor alle de landområder som har store innslag av russere i hans tenkning egentlig hører hjemme i det han tenker som et gjenskapt Stor-Russland. Han er en konservativ revisjonist som spiller på fordums glans og nasjonalistiske strømninger i befolkningen. Den russiske middelklasse og ungdommen har ikke sans for ham; han er for autoritær og primitiv i sin politikk. Han får imidlertid støtte fra den store og ”stille” majoritet, med dårlig utdannelse og lav sosial status som kjennetegn.

Å sammenlikne Putin med Hitler, som enkelte gjør, synes jeg er å gå vel langt, selv om nok Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1989-90 kan synes å ha hatt noe av den samme symboleffekt for Putin som nederlaget og den påtvungne fredsavtalen i Versailles etter 1. verdenskrig hadde for Hitler. Putin har mange ganger omtalt tapet i 1989-90 av land som Estland, Litauen, Latvia, Hviterussland, Georgia og Ukraina som en katastrofe for Russland. Likevel, det er åpenbart stor forskjell på å iverksette en plan for å sikre seg Krim, med en avgjørende viktig russisk flåtebase, som er selve fundamentet for russisk innflytelse i Middelhavet og Midtøsten, og som i tillegg har en overveiende russisktalende befolkning med sterkt ønske om å tilhøre Russland, og å forgripe seg for eksempel på et baltisk land som er medlem av NATO og behandler den russisktalende minoritet med rimelig grad av respekt og likeverd.

De nye makthaverne i Ukraina, som skal styre frem til et valg holdes på forsommeren, viser ikke særlig klokskap med hensyn til å unngå å gi Putin påskudd til å gå lengre enn han allerede har gjort. Russisk fjernes fra gateskilt og i annen offentlig informasjon; endog å fjerne russisk i skolen er på tale. Den midlertidige statsministeren reiser rundt i vestlige hovedsteder og søker støtte og garantier for hjelp mot russisk aggresjon. Han representerer et land og en statsdannelse som er pill råttent, med byråkrater og politikere som alle bruker det meste av sin tid og energi på å berike seg. Folk betaler nesten ikke skatt. Skatteevnen ville da også være dårlig med de lave lønninger som folk flest har. Bygninger, veier og annen infrastruktur forfaller og landet har knapt et forsvar å regne med. De enorme inntektene staten kunne hatt, bl.a. i forvaltningen av gassavtalene med Russland, har funnet veien til byråkraters og politikeres lommer; også de ”folkekjære” politikere som en stakket stund hadde makten etter ”Oransjerevolusjonen” under presidentvalget i 2004, viste seg inkompetente og korrupte.

Politisk og økonomisk makt er samlet på hendene til et relativt lite antall oligarker, etter samme mønster som oppsto i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd. Skipsverft, industribedrifter og gruver ble overtatt av smarte og pågående personer for en slikk og ingenting. Siden er disse oligarkene blitt enormt rike og kjøper seg politikere. Den landsfordrevne president Janukovytsj var en slik betalt politikere, ”eid” av en gruppe oligarker i Øst-Ukraina.

Det bør stilles klare krav fra EUs og USAs side til de nye makthavere i Ukraina om gjennomføring av reformer - med tidsplan - for å få på plass demokratiske institusjoner, bank- og finansvesen og et regjeringsapparat som sørger for ordnede arbeids- og lønnsforhold og - ikke minst - et beskatningssystem som gir inntekter til staten for å sette landet på fote igjen etter tiår med vanstyre. Dessuten bør Putin få en forsikring fra EU og USA om at Ukraina aldri vil bli invitert inn som medlem av NATO, ikke engang i EU, men gjerne med handelsavtale på linje med den Norge har med EU (EØS-avtalen).

Ukraina har et stort stykke arbeid å gjøre selv, før de kan forvente massiv hjelp fra andre. De pengene som overføres bør følges nøye frem til de er brukt til det avtalte formål. Korrupsjonen sitter ”i ryggmargen” på ukrainske politikere og byråkrater. Kan vi i tillegg se at ukrainere flest skjønner alvoret i trusselen fra Putin, og lar være å stemme på ultranasjonalister og nynazister ved det forestående valg, slik at han ikke får ytterligere påskudd til å forgripe seg, så hadde det vært et viktig skritt på veien til trygghet for både Ukraina og Europa som helhet.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS. Dette selskapet og tilknyttede selskaper er investert i selskaper og prosjekter over store deler av Norge samt også i utlandet. 

Les Mer...

Jens Stoltenberg som kandidat for NATO

Av Knut Nylænde

Jens Stoltenberg er kandidat til å bli generalsekretær i NATO ifølge  norske medier. Dette ble behendig «lekket» fra sentrale kilder i Arbeiderpartiet ifølge VG. Som mangeårig statsminister er han på mange måter velkvalifisert for jobben. Han har som eks-statsminister den nødvendig politiske tyngde samtidig som hans evner til kommunikasjon og kontaktskapende evner er uomtvistet. 

 

Det faktum at han er konfliktsky og regnes som en svak leder kan, sett med de største landenes øyne, være en styrke og ikke en svakhet. Stoltenberg vil som generalsekretær lydig gjøre det han får beskjed om fra de store landene. Det er jo det minst risikable. Dette er egenskaper som blir satt pris på i Washington, Berlin og London.

Jeg leste i gårsdagens Nett VG at enkelte er bekymret for at Stoltenbergs kandidatur kan svekke Jaglands kandidatur om å få fornyet sitt mandat som leder av Europarådet. I lukkede rom, særlig i Arbeiderpartiet, ses vel dette snarere på som en mulig positiv sidevirkning av kandidaturet.

Hva en eventuell avgang av Stoltenberg som Ap-leder vil bety for norsk politikk er vanskeligere å ha noen sikker formening om. Mange har ventet at noe slikt som dette ville skje, til tross for forsikringer om det motsatte fra Stoltenberg selv og hans støttespillere.

For Arbeiderpartiet kan det virke vitaliserende at nye krefter får slippe til etter valgnederlaget og deretter den svake innsats i opposisjon til tross for sterk støtte i pressen og i særdeleshet i NRK/TV2. På den andre siden er det mange velgere som har stor respekt for Stoltenberg. Om den mest sannsynlige nye leder - Jonas Gahr Støre - er den rette for en nødvendig fornyelse er også et åpent spørsmål. 

Men får Stoltenberg jobben?  Vi avventer kommentarer i internasjonal presse. Enn så lenge er det her hjemme spekulasjonene pågår. Til tross for at Norge gir enorme beløp til forskjellige formål i utlandet er det få toppjobber som er aktuelle for norske politikere internasjonalt. Dette skyldes selvfølgelig at Norge er et lite land og at Norge ikke er medlem av EU. Men når det gjelder de virkelige toppverv vil Kina, i alle organisasjoner de er med i, blokkere enhver nordmann som ønsker en slik posisjon. Dette skyldes Kinas reaksjon på at Nobelprisen ble gitt til en kinesisk opposisjonell - og dette ble gjort i Stoltenbergs regjeringstid.

For Jens Stoltenbergs vedkommende er det følgelig få aktuelle internasjonale toppjobber utenom i NATO.

Knut Harald Nylænde har bygget opp Moxie-gruppen til et suksessfullt rådgivnings- og investeringsselskap. Han har tidlig i karrieren arbeidet som statsautorisert revisor. Han er en aktiv blogger og er særlig engasjert i forsvarsspørsmål og har dessuten lenge vært opptatt av miljø- og naturvernsaker.

Les Mer...

Haukene i Washington, D.C.

Det amerikanske samfunn, konkretisert til amerikanere som individer og deres politiske system, kan være ganske voldelig i sin natur og sin agering, både innad og utad. Det er en følge av de frihetsidealer som den unge amerikanske nasjon har ”vokst opp” med; individets frihet til å klare seg selv og utnytte sine ressurser med minst mulig innblanding og sanksjonsrett fra myndigheters side. ”The American Dream” og ”the self-made man” er begreper som står meget sterkt i den amerikanske befolkning. Den gjennomsnittlige amerikaner kjemper for Våpenloven og mot Helseforsikringsloven.

Utad fremstår USA både som ”den frie verdens redningsmann” og som den eneste virkelige supermakt. Etter siste verdenskrig har USA mer og mer inntatt rollen som et slags ”verdenspoliti”, og innrømmer at det strategiske mål er å kontrollere de regioner i verden hvor rivalisering mellom andre stater eller trussel fra terrororganisasjoner kan utfordre amerikanernes tilgang på vitale ressurser eller true amerikanske liv.

USA er vår viktigste allierte, og vi har en tendens til å dømme denne supermakten etter en mildere skala enn andre land. Sånn er det bare…

Det er slett ikke slik at demokratene i USA er mindre tilbøyelige til å foretrekke våpen til selvforsvar og et sterkt militærvesen til landets forsvar enn republikanerne. Mange av ”haukene” i USA finner vi blant demokrater i Senatet og i Representantenes hus. Det har skjedd flere ganger at denne kategori demokrater trekkes inn i viktige posisjoner under republikanske presidenter.

Støvet hadde ennå ikke lagt seg etter murens falt i 1989, og Sovjetunionen som trusselbilde var historie, før ”haukene” var i sving for å definere nye trusler og fiendebilder som kunne forsvare et fortsatt høyt militært rustningsnivå og en fortsatt stor grad av nærvær i utsatte regioner som Midt-Østen og Asia. Islam og militante muslimske land og organisasjoner ble satt i fokus for omfattende utredninger og analyser i ”tenketanker” i Washington, D.C. før vi her i Europa hadde registrert dette som en utfordring.

Det er både imponerende og nesten skremmende å se hvor mye disse grupperingene fikk rett i sine analyser. De hadde et meget sterkt lobbyapparat i systematisk arbeid mot Kongressen og Det Hvite Hus. En av tenketankene med det megetsigende navnet: ”Project for The New American Century” laget på slutten av 1990-tallet en rapport som i detalj beskrev hva som måtte gjøres av ”transformerende grep” for å sikre USAs posisjon globalt, bl.a. hva som måtte til for å få tilstrekkelig oppslutning i det amerikanske folk for store og økende bevilgninger til forsvaret og til forsvarsindustrien. På side 51 i rapporten står det:
“. . . the process of transformation, even if it brings revolutionary change, is likely to be a long one, absent some catastrophic and catalyzing event – like a new Pearl Harbor.”.

Det gikk nærmest troll i ord da angrepene på The Twin Towers og Pentagon kom 11. september 2001. Da ble det fart i opprustningen og forsvarsindustrien fikk en blomstringstid, - enn så lenge. Finanskrisen slo til fra 2008 og representerte nok et enda kraftigere angrep på det amerikanske samfunn, om enn på en annen måte enn terrorangrepet i 2001; så kraftig at USA er blitt nødt til å redusere både militære styrker, våpensystemer og militær tilstedeværelse globalt. Disse reduksjonene har ikke sett slutten.

USA har imidlertid et demokratisk og rettsstatlig fundament som rir av forsøk på å korrumpere det politiske system. Valget av Barack Obama som president må kunne ses som en pendelsving tilbake etter åtte år med den mer dogmatiske og ”trigger-happy” George W. Bush.

Haukene i Washington D.C. jobber nå intenst for at budsjettkuttene som ble innledet på vårparten i fjor ikke skal ramme forsvarsgrenene og materiellprosjekter i forsvarsindustrien. Lockheed Martins F-35 Joint Strike Fighter er ett av disse, men anses som så viktig for alle de amerikanske forsvarsgrener, samt for viktige allierte som UK, at det mest sannsynlig overlever kuttene. Så da blir det vel F-35 for Norge også.

Knut Harald Nylænde har bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS med tilknyttede selskaper til en meget sterk økonomisk enhet. Han er også en aktiv blogger og bruker sosiale media som en kommunikasjonsplattform.

Les Mer...

Nestenulykke for vår nye forsvarsminister?

Man må visst lese svenske aviser for å få tak i det som skjer på innkjøpssiden i det norske forsvaret, - som har skandalepotensial, vel å merke. Innkjøp av lastebiler høres i utgangspunktet ganske trivielt ut, men når det skal handles 2000 tunge kjøretøyer for bortimot seks milliarder kroner, med tilhørende service- og vedlikeholdspakke verdt tre-fire ganger dette beløpet, så blir det langt fra trivielt.

Før jul falt mine øyne på et oppslag i Svenska Dagbladet om at Scania hadde trukket et søksmål mot den norske stat for brudd på lover og regelverk for anskaffelse av militært materiell. Videre sto det at det svenske konkurransetilsyn likevel ville gå inn i saken for å finne ut hva som har skjedd i prosessen. Det er det norske Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) som har stått kommersielt ansvarlig for prosessen som omfatter innkjøp til både det norske og det svenske forsvar. På svensk side har Försvarets materiellvärk (FMV) hatt ansvaret for de tekniske spesifikasjoner og testing av kjøretøyer som deltar i konkurransen.

Vel, - hvilken konkurranse? Det er visst bare den tyske lastebilen MAN som er invitert til testing og videre deltakelse i forhandlinger om kontrakt. Lastebilen Iveco falt tidlig ut, men både Daimler og Scania mener å ha lastebiler som er konkurransedyktige både på pris og kvalitet. De ble aldri invitert til annet enn å levere et tilbud i 2011. Siden har de ikke hørt noe som helst fra FLO. Alle forsøk på å få ut informasjon er møtt med det avvisende argument at forhandlingsstrategien kunne bli røpet om informasjon ble gitt. Vel, - hvilke forhandlinger?

Den 18. desember var opprinnelig fastsatt for undertegning av kontrakt mellom FLO og leverandøren av MAN-lastebiler, men ble utsatt til utløpet av januar 2014 etter at den norske og den svenske forsvarsminister hadde snakket sammen på telefon.

Vi kan trolig vente oss flere oppslag om denne saken, selv om ministrenes inngripen kan ha avverget den helt store skandalen.

Hva er det med Forsvarets politiske og militære lederes forhold til ”søta bror”? Det snakkes jo så varmt om nordisk samarbeid på forsvars- og sikkerhetspolitikkens område, men i praksis opplever vi fornærmelser og slett behandling stadig vekk. For et par år siden omtalte daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen det svenske jagerflyet JAS Gripen som ”ubrukelig for det norske forsvar”. Flyet ville i virkeligheten bli skreddersydd for Norge og andre små staters behov, mens den norske forsvarsledelse og regjering valgte det amerikanske F-35 Joint Strike Fighter som er skreddersydd for stormakters behov.

For kort tid tilbake stanset FLO prosessen for anskaffelse av det svenske artillerisystem ARCHER, etter å ha vært med på utviklingen i dette fellesprosjektet siden 2007. Det kan selvsagt være gode grunner til det, men likevel; artilleriet skulle vært levert innen utløpet av 2013 og blir altså stanset et par måneder før årets utløp uten at vi får en fornuftig forklaring. ”Non-performance to contract terms” sier FLO. Så da så.

Og ikke før har vi svelget den saken, så får vi altså vite om en ”nestenulykke” ved anskaffelse av tunge kjøretøyer til Forsvaret. Følg med, følg med - når det gjelder innkjøp av våpensystemer og materiell i Forsvaret, og forvaltning av dette - boliger og eiendommer bør føyes til her - synes vi å være garantert nærmest løpende overraskelser.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger. Han kommenterer forskjellige aktuelle samfunnsforhold og et av de felt som opptar han mest er forsvarsspørsmål. Han fokuserer særlig på at de penger som bevilges til forsvaret virkelig skal gi Norge et velfungerende forsvar.

Les Mer...