Fregattprosjektet falmer

Det kan godt hende at det var riktig ikke å velge det norske skipsbyggeriet Mjellem & Karlsen for bygging av fem nye fregatter til Sjøforsvaret i sin tid. Valget falt på et spansk konsept og fregatter bygget ved skipsverftet Bazan, senere Navantia, i Spania. Trolig ville det blitt noe dyrere, men kanskje hadde stålkvaliteten blitt bedre? Det er oppsiktsvekkende at de nye fregattene ruster så kraftig allerede. I hvert fall for en sivil iakttaker som synes at nye fregatter skal se nye ut. Den siste av de fem Nansen-klasse fregattene, ”KNM Thor Heyerdahl”, ble levert til Sjøforsvaret i januar 2011. Utstyr og våpen om bord hadde nok blitt det samme i en norskbygget fregatt; amerikansk teknologi i all hovedsak, bl.a. med kommando- og ildledningssystemet Aegis fra Lockheed Martin (samme selskap som utvikler kampflyet F-35), og det norskutviklede sjømålsmissilet (NSM) som hovedvåpensystem.

Ved overrekkelsen av den siste fregatten i serien på fem uttrykte daværende forsvarsminister Grete Faremo glede over å kunne konstatere at Norge ved dette hadde fått Europas mest moderne marine (altså: ikke en av de mest moderne, men den mest moderne!). Dette er mildt sagt en overdrivelse. Noen har skrevet dette inn i manuskriptet hennes, selvsagt, og det skulle være interessant å vite hvem denne ”noen” er.

Forsvarsanalytiker John Berg plukker denne forestillingen fra hverandre i en nylig artikkel i serien Forsvar 2020, nr 2/2012. Han peker på Norge allerede ved kontraktsinngåelsen valgte et eldre kommando-, kontroll- og ildledningssystem (KKIS) enn andre europeiske land som anskaffet fregatter samtidig. Et langt mer avansert KKIS var under utvikling i et samarbeidsprosjekt mellom Tyskland og Nederland, et system som kalles Signaal APAR, et system som bl.a. ville krevd 20 færre mannskaper pr fregatt for betjening.

I tillegg kommer at de spanskbygde fregattene har vesentlig færre utskytningsramper for missiler enn andre moderne, europeiske fregatter. Nansen-klassen har åtte ramper mot fire-fem ganger så mange for andre europeiske fregatter som er bygget samtidig. Dette har med stridsevne og -utholdenhet å gjøre, selve hovedkriteriet for et marinefartøy. Antakelig er stridsutholdenheten for de norske fregattene så dårlig at de knapt ville bli anmodet fra NATOs side om å gå inn i en krise-/krigssituasjon, om andre fregatter var tilgjengelige. Å fremholde at en norsk fregatt gjorde det bra høsten 2009 i innsats mot pirater i Adenbukta, er knapt noen reell målestokk for hva et moderne marinefartøy av denne størrelse skal mestre.

John Berg peker også på at det argument som brukes fra Forsvarsdepartementets side om at det er flere andre land som har valgt Aegis må tas med en stor klype salt. Det gjelder nemlig land som har sine marinestyrker integrert i US Navy, så som Australia, Japan og Sør-Korea. I dette sjøstridsscenario er det de kinesiske og nordkoreanske ballistiske missiler som er hovedtrusselen, og da er det store og tunge Aegis KKIS foreløpig det beste. Norge har en redusert Aegis-versjon i forhold til det tyngre system som nyttes i forsvaret mot ballistiske raketter. Innen NATO er det kun Spania og Norge som har valgt Aegis for sine fregatter.

Det bør jo også nevnes at Forsvaret har store problemer med å bemanne fregattene. En investering på henimot 20 milliarder kroner ligger stort sett ved kai i Haakonsvern. Løses bemanningsproblemet så gjenstår å se om man løser de budsjettmessige utfordringer for å finne midler til å drifte disse fartøyene i årene fremover når kampflyinvesteringen slår inn i budsjettene for alvor. Klarer den sittende regjering å unngå oppmerksomhet og debatt om dette til etter stortingsvalget neste år, blir det vel regjeringen Erna Solberg som får denne utfordringen i fanget. Vel bekomme!

Knut Nylænde er eier og leder av investeringsselskapet Moxie AS som investerer i selskaper og prosjekter i Norge og utenlands. Han er aktiv i den offentlige debatt og er særlig opptatt av forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Hva er det med Forsvaret og store materiellprosjekter?

Kostnadsoverskridelser i store offentlige utviklings- og/eller anskaffelsesprosjekter tilhører det normale mer enn det motsatte. ”En mong” henger igjen i hukommelsen som ”prislappen” på den første av de virkelig store overskridelser i nyere tid, fra Statoils utbygging av olje-raffineriet på Mongstad tilbake på åttitallet. Dette førte til at sjefen i Statoil, Arve Johnsen, måtte gå. Senere er det blitt mange slike, om ikke alle i milliardklassen, men det er færre sjefer som går av. Forsvaret står langt fremme, og avhengig av hvordan man regner kan det se ut til at Forsvaret faktisk er på topp i overskridelser. Pengebruk som det ikke kommer nytteeffekt ut av - altså rent pengesløseri - er også en slags overskridelser. Endog av det verste slaget.

Jeg vil med en gang understreke at det slett ikke alltid er Forsvarets egne ledere som har skylden for pengesløsingen. Det er flere eksempler på at Forsvaret blir ”pådyttet” prosjekter og anskaffelser som forsvarsledelsen har gått mot eller i hvert fall advart mot med hensyn til drifts-, bemannings- og budsjettmessige konsekvenser. Så vidt jeg husker gikk forsvarssjefen imot at det skulle bygges og anskaffes mineryddingsfartøyer til Sjøforsvaret på slutten av åttitallet. Likevel besluttet regjering og storting (jeg mener å huske at Høyre var en pådriver i saken) at det ble gitt en kontrakt til Kværner Mandal AS i 1989 for bygging av ni mineryddingsfartøyer til en prislapp på ca to milliarder kroner. Det skulle bli banebrytende fartøyer av luftputetypen, i to varianter: Oksøy-klassen som minejaktfartøyer og Alta-klassen som mineryddingsfartøyer, som ble antatt å ha et stort markedspotensial ut over det norske sjøforsvaret. Det slo ikke til. Ikke et eneste av disse fartøystypene er solgt til andre land, og driften bød på akkurat de utfordringer som forsvarssjefen advarte mot.

Samme toskrogsluftputefartøyer er bygget som korvetter til Sjøforsvaret, den såkalte Skjold-klassen. Her var også et betydelig eksportpotensial antatt, bl.a. til den amerikanske marinen. Det er fantastiske fartøyer, tilsynelatende, og burde være velegnet for forsvaret av vår lange kyst, med stor fart og evne til å manøvrere ”innaskjærs”. Men prislappen da! - og forutsetningene? Har vi sett noe offisielt om dette, i form av en kostnads-/nyttevurdering? Ikke meg bekjent. Er det riksrevisor Jørgen Kosmo vi må håpe på? Jeg frykter at bildet vil se dystert ut.

Tar vi også for oss fregattene er jeg redd denne anskaffelsen også står til stryk når kostnader skal holdes opp mot nytteverdi, altså den verdi fartøyene er forutsatt å skulle ha i en krise-/krigssituasjon. Spanjolene leverte fregattene, dvs. de laget stort sett skrogene, mens ”innmaten” i hovedsak var amerikansk. Å se de den gang stolte fregatter som ankom fra skipsverftet i Spania i dag er en nedtur. Det er tydelig at stålet må være av dårlig kvalitet siden det ruster så kraftig etter få år. Eller tar jeg feil? Det amerikanske kommando- og kontrollsystem som ble installert ble laget av Lockheed Martin og har vist seg å være dårligere og langt mer bemanningskrevende enn tilsvarende systemer laget av tyskere og nederlendere i samarbeid for andre NATO-lands fregatter. Tilbøyeligheten til å velge amerikansk i de aller fleste materiellanskaffelser er et frapperende trekk ved norske politiske og fagmilitære myndigheter. Og det ser ut til å koste oss dyrt.

Kanskje det var en idé å gjennomgå de siste tiårs materiellanskaffelsesprosjekter, begrenset til de største, for å kartlegge hvorfor det ser ut til å gå så galt. Det kan vise seg at det er mønstre som bør brytes og nettverk som bør granskes. Hva vet jeg?

Knut Nylænde er en forretningsmann som blant annet gjennom sitt selskap Moxie AS investerer i mindre innovative selskaper både i Norge og utlandet. Han er prover å sikrestille at disse selskapene beholder sin innovative kraft også når selskapene vokser.

Les Mer...

Teknologirådet fokuserer på droner igjen

I en artikkel for en tid tilbake skrev jeg om Teknologirådets forsøk på å gjøre storting og regjering oppmerksomme på at det finner sted en utvikling av teknologi og konsepter for bruk av droner som kunne redusere behovet for 54 nye kampfly til en innkjøpspris på mer enn en milliard kroner pr fly, og driftsomkostninger som ser ut til å bli minst det dobbelte, trolig det tredobbelte i forhold til dagens F-16 jagerfly (Kampfly og droner | Knut Harald Nylænde).

Teknologirådets innspill til sine oppdragsgivere ble møtt med taushet. Det militær-industrielle kompleks har åpenbart fått et jerngrep på beslutningsprosessen, og politikerne har sluttet å tenke selv, eller våger ikke å si noe av redsel for å ”rokke båten” og bli uthengt av den såkalte ekspertisen i Forsvarsdepartementet.

Teknologirådet har imidlertid ikke tenkt å la sin interesse og sine kunnskaper om droneteknologi og -utvikling ligge impotent. Nå inviterer rådet til seminar om droner i sivil anvendelse, for oppgaver innen sikkerhet og beredskap. Det er så tett opp til militær anvendelse som det går an, uten å si det direkte, - for ikke å provosere, kanskje?

Den eneste innlederen som mangler på seminaret er representanten fra Forsvaret som kan redegjøre om erfaringene fra bruk av droner i Afghanistan, hvor norske styrker brukte droner i rekognoserings- og overvåkningsrollen systematisk gjennom flere år, og med betydelig hell. Å kunne se hva som finnes bak en bakketopp eller langs en vei man skal bevege seg, eller i en landsby man skal kjøre gjennom, er for en avdeling i et fiendtlig område meget verdifullt og kan spare liv.

Det er klart det er nyttig å se på mulig anvendelse av droner i redningstjeneste og i bekjempelse av kriminalitet, som er blant de temaer som skal belyses og drøftes på Teknologirådets seminar i slutten av november. Teknologien og droneversjonene er i hovedsak de samme i sivil som i militær anvendelse, fra nano-droner på størrelse med insekter til droner som er på størrelse med bemannede fly, og som bl.a. benyttes av amerikanerne som våpenbærere i Afghanistan og Pakistan for å ta ut (som det heter på militærspråket) Taliban- og al-Qaeda-soldater, - særlig deres ledere.

Jeg håper Teknologirådets prisverdige fokusering på droner etter hvert vil åpne øynene på politiske og fagmilitære aktører med ansvar for sikkerhet og beredskap med enda alvorligere aspekter og dimensjoner enn det som drøftes på rådets seminar. Tausheten fra det hold virker bare komisk, om det ikke hadde vært for alvoret i at vi (skattebetalerne) må ut med kanskje 100 milliarder kroner mer enn nødvendig om droner kunne erstattet kampfly i flere funksjoner i årene som kommer, og derved redusert antallet ny kampfly vesentlig.

Knut Nylænde er en investor og forretningsmann som blant annet investerer i mindre innovative selskaper. Et av han fokus er å bidra til å sikrestille at slike selskaper greier å beholde sine innovative prosesser også når de blir større. Han er sterkt opptatt av forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Passasjerfly uten pilot i cockpit rett rundt hjørnet?

I en artikkel i ’The Economist’ av 24. november står det å lese på teknologisidene om et pågående prosjekt i England som om bare få uker vil resultere i en flygning fra Warton flyplass in Lancashire mot Skottland med et tomotors passasjerfly av typen Jetstream uten pilot i cockpit. På samme måte som ordinære passasjerfly vil Jetstream-flyet kommunisere med og respondere på instruksjoner fra flytrafikkontrollere, og navigere slik at de holder seg i korridorer som er sikre i forhold til annen flytrafikk. Forskjellen er altså at Jetstream-flyet ikke har noen i cockpit; en ikke uvesentlig forskjell!

I virkeligheten snakker vi om et skritt videre i anvendelse av teknologi som allerede er i bruk i militære droner, f.eks. av typen ’Predator’ som har størrelse som et mindre ordinært fly og kan bringe med seg og avlevere flere raketter av typen ’Hellfire’ (som veier ca 50 kg). Mens militære droner kun flyr i konfliktsoner med sterke restriksjoner, skal passasjerfly uten piloter forutsetningsvis fly i ordinære flytrafikksoner og -korridorer og uten andre restriksjoner enn dem som vanlige passasjer fly er underlagt. Piloten vil sitte på bakken og gjennom avansert kommunikasjonsteknologi følge og styre flyet gjennom ruten; dvs. overvåke at flyet følger det programmerte forløp, og kun gripe inn dersom noe uforutsett skulle skje, omtrent slik en pilot vill opptre om en hendelse gjør at man bør gå ut av autopilotmodus.

Den aktuelle testflygning om noen uke fra Lancashire mot Skottland skjer i regi av ASTRAEA (Autonomous Systems Technology Related Airborne Evaluation and Assessment), som nylig arrangerte en konferanse i London hvor prosjektet ble redegjort for. De teknologiske utfordringer regnes nå for å være overkommelige; det gjenstår imidlertid å gjøre radio- og satellittforbindelsene sikre og pålitelige. Men man er slett ikke sikre på at publikum vil bli fortrolig med å reise med fly uten pilot i cockpit med det første. Man må trolig gjennomføre et stort antall flygninger av denne type og dokumentere sikkerheten knyttet til konseptet før man kan regne med konkurransedyktighet i forhold til ordinære passasjerfly. Det er naturlig å starte med å frakte gods og ekspresspakker, med de reduserte driftskostnader man har estimert i segmenter av slik flytransport. Reduserte flygerlønninger må holdes opp mot kostnader ved avansert bakkebasert infrastruktur. Imidlertid kan en ”pilot” på bakken håndtere og kontrollere flere fly samtidig i dette konseptet, noe som bidrar sterkt til å redusere driftskostnadene.

Optimismen er stor og det står sterke krefter bak. Utviklingsprosjektet støttes av den engelske regjering og syv toneangivende selskaper innen flyproduksjon og kommunikasjon, så som BAE Systems, Rolls-Royce og Thales. Markedspotensialet antas å være enormt. Amerikanerne ser ut til å følge tett etter, og det ble på nevnte konferanse sagt at USAs Kongress har bedt landets flykontrollmyndigheter om å integrere ubemannede fly i flytrafikkontrollsystemene over hele det amerikanske kontinent innen 2015. Det er jo ”rett rundt hjørnet”. Men det må da føyes til at i USA er allerede droner integrert i flytrafikkontroll enkelte steder hvor de er i kommersiell bruk i en del roller, bl.a. i områdefotografering.

Vi står altså foran en meget spennende utvikling med mulighet for å fly førerløst om relativt få år. Personlig tror jeg at jeg vil vente en god del år etter at tilbudet er åpnet før jeg booker flybillett med denne type passasjerfly.

Knut Nylænde er en forretningsmann som er grunnlegger og eier av selskapet Moxie AS. Gjennom dette selskapet og relaterte selskaper har han en rekke investeringer som i det alt vesentlige har vært meget suksessfulle. Han fokuserer særlig på mindre innovative vekstselskaper hvor han også bidrar med råd og veiledning.

Les Mer...

The privatization of war making

We have seen how the use of drones (un-manned airborne systems) has expanded the last decade, primarily in Afghanistan and adjacent Pakistani territory, not only for surveillance and reconnaissance but for carrying weapon systems and delivering these by remote control and firing against terrorists in general and their leaders in particular. The US forces are in the lead in this area, but the British are following suit. In the Middle East the Israelis have deployed very advanced drones for surveying vast areas on a regular basis in order to discover preparations for launching missiles from Gaza or the West Bank into Israel; and the Israelis seem to be ahead of both the Americans and the British when it comes to developing nano-drones, some the size of insects, for indoor surveillance and “spying”.

As of today one could say that the development and use of drones are under control in the sense that states and governments are the players behind this leapfrog in the evolution of military tactics by deploying drones in battlefields. We have seen the first drones deployed by non-state organizations, though. Hamas has operated drones out of Gaza. Even if their drones are not of the advanced kind, this very fact points to a future - not too distant - where we will see drones used by not so accountable organizations. I will not be surprised if drones are available as an off-the-shelf commodity in less than five years from now; probably not of the most sophisticated kind, but still efficient enough in the hands of scrupulous people. Primitive drones may cause a lot of damage. It takes a lot of costly infrastructure to operate drones remotely, of course, but terrorists will not necessarily depend on remote control; they would probably do as Hamas does, operate them by visual control.

Observing this development of drones across traditional governmental control and limitations, and at the same time observing the development of private armies that are for hire for governments and any other player who is able and willing to pay what it takes, the picture is about to take shape of very different war scenarios. One may envisage both “private armies” operating within ordinary armies, like the 20 000 armed guards employed by the US government in Afghanistan, and soldiers for hire by international companies operating in unstable and hostile areas. Examples are many of the increasing use of private armies for specific tasks, like when the African Union recently used South African private soldiers to help kick out the terrorist group Shabab from Kismayo in Somalia.

The United Nation has recently calculated this fast growing “global trade” to be worth as much as USD 100 billion. Quite an astonishing “turnover”. And this is possibly only the beginning. There are some tempting advantages to be gained both by drones and private soldiers, seen from a political perspective. Political leaders and governments of democracies are normally reluctant to engage in military operations due to one main reason, and that is the potential cost of lives, both their own young soldiers and civilians in the area where they operate. For the loss of lives of private soldiers they are not accountable in the same way.

By the same token; losing drones is hardly a problem. It is the loss of pilots that has a potential political impact.

I think we are witnessing what we may call a privatization of war making, with consequences we do not fully grasp. Head of governments should be worried. Responsible political leaders should come together and discuss these challenges, and come up with ideas and proposals that could be processed thoroughly in relevant international forums and eventually in the UN, with the aim to introduce regulatory measures and to take concrete steps that could limit the free float of private initiatives and offers within the vast area of military capabilities.

Knut Nylænde is a Norwegian businessman investing in small and medium sized companies with the ambition to achieve strong growth. He studied Accounting & Economics at the Norwegian School of Economics (State Authorized Public Accountant, Norges Handelshøyskole) and at BI Norwegian Business School. In his leisure time, Knut enjoys reading and studying subjects in a diverse array of interests including politics, history, religion and science.

Les Mer...

New British army reserve - a model for Norway?

One of the comments I received to my recent article “Verneplikt i fare?” came from Geir Lolleng, CEO of Helmword. His input is based on an article by Kiran Stacey, Political Correspondent in “The Financial Times”, headlining that the British seem to have chosen a somewhat reversed approach to strike a balance between professional and non-professional soldiers in their Army, compared to the Norwegian.

The British Defense Secretary, Philip Hammond, is proposing a measure in order to double the number of reserves, from 15.000 to 30.000, parallel to a cut of one fifth of regular forces over the coming 8 years. These cuts are made in order to balance the defense budget. Mr Hammond is quoted to have said: “This is a radical shift in the role of reservists in delivering the nation’s security --- which will see reservists routinely sharing responsibility for activities once the exclusive domain of regular forces.”. 

Speaking this highly of the reservists is based on a training scheme that is quite formidable. The soldiers of the new Army reserve are to take 40 days a year off work for extra training, posing a tough challenge to employers, who will have to carry the burden of granting two months’ training leave a year to any of their staff serving in the army reserves.

At present, the army calls up reservists one by one to add up to the number required for a certain task, engaging in careful negotiation with employers to have each one freed from work for the period in question. At the end of this decade, however, the army will be relying on entire army units of reserves to provide personnel for certain tasks, even front line operations.


The British government knows this can be managed by large businesses, but also that it will put huge pressure on small and medium-sized companies. Offering a form of finance package as compensation to organizations that are willing to take on more reserve troops, in order to give them credit for doing so, is therefore considered by the Government. The hope is that the scheme will create patriotic employers, but as this effect is not an obvious reaction to the scheme, the Government has not ruled out additional financial incentives, such as tax breaks.
  
In Norway the approach to striking a better balance between professional and non-professional soldiers in the defense structure is quite the opposite. There is a clear tendency to assess professional soldiers as the only valid soldiers, the only way of gaining a quality good enough to meet the challenges on a “modern battle field”. This is in my opinion a wrong approach, as the annual mass of conscripts will offer an easy way of picking the best of the young men and women, physically and mentally, and after 12 months of training the best motivated could be offered a professional career as soldier, either via military academies to become NCOs and officers or continue as enlisted personnel educated for covering the demand for specialized skills.

I will come back in future articles about how the British model could be applied in some form in the ongoing process in Norway.

Knut Harald Nylænde is a businessman that participates on the public debate in Norway – not at least regarding defense issues. He is investing thorough his investment company, Moxie AS, in a number of areas including innovative growth companies in Norway and abroad.

Les Mer...

Drone technology about to wake up the Norwegian government?

I have in previous articles claimed that the Norwegian government apparently has chosen to have no opinion about drones and drone technology, at least not in a military context. The Defense Minister Anne-Grete Strøm-Erichsen seemed to be taken by surprise when confronted with the fact a couple weeks back by a journalist that missiles tailored for drones were manufactured by Norwegian industry. She immediately took a defensive position and said that the Government was against drones (!). A somewhat peculiar statement from a minister who should know that Norwegian troops are actually using drones for reconnaissance and surveillance, and have had drones deployed in Afghanistan since many years. With great success too.

The fact that several allied countries, like USA and UK, are developing and using increasingly more drones, with capabilities that leave manned airborne systems behind cost-effective wise, and which - of course - save lives, has obviously softened the position of the Norwegian defense minister. Not least the last argument should be of great importance to the defense minister, who is repeatedly claiming that her greatest concern and focal point is the safety and security of Norwegian soldiers, wherever they operate. If someone could tell her that drones have probably saved a few lives in Afghanistan, her prejudiced view will probably change smoothly, as often is the case with politicians who don’t know much about the technicalities working on the lower echelons of the ‘empire’ they rule over.

In addition to safeguarding soldiers in the field, the finance aspect of using drones should be highlighted. Drones have already been given high credit by the Americans for what they have achieved in Afghanistan, and as we see more and more countries, especially allies in NATO, taking drones into defense and security thinking and planning, we shall probably see the Norwegian defense minister and the government wake up to a new reality, and take action accordingly.

Knut Nylænde is a Norwegian businessman who has built up Moxie AS, the successful investment company with investments in Norway and abroad. He is an active contributor to public discussions about a number of issues not at least in questions related to defense.

Les Mer...

Verneplikten i fare?

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen hadde åpenbart som målsetting å erstatte verneplikten med såkalte profesjonelle soldater, altså mannskaper som går på jobb og hever sin lønn som andre lønnsmottakere i samfunnet. Disse blir mer å sammenlikne med politifolk og brannkonstabler hva gjelder risikoelementet i jobbsituasjon; når en røkdykker går inn i et brennende hus for å lete etter personer eller en politimann må forholde seg konkret til en ”våpen i bruk”-situasjon, er det kun når en soldat er på patrulje i et område hvor han eller hun kan bli skutt på, eller en veibombe kan bli utløst, som har en tilsvarende eller noe høyere farlighetsgrad.

Kravet til opplæring og trening blir også sammenlignbart, om utøverne av disse tre ulike yrker skal være helt på topp faglig og mht. motivering. Spesialstyrkene i Forsvaret kan direkte sammenliknes med politiets beredskapstropp. Diesens argument vil være at opplærings- og treningskravet til profesjonelle soldater må settes så høyt at vernepliktige ikke kan forventes å makte det innenfor rammen av tolv måneders tjenestetid. Dette er relevant når det gjelder en god del personell som betjener avansert utstyr og systemer, men er knapt relevant når det gjelder ”vanlig” soldatopplæring. Det er bare å vise til hva HM Kongens Garde får til hvert eneste år i opplæring og trening av musikktropp og drilltropp. De blir de beste ’i verden’ hvert år! Vi har så bra soldatmateriale i våre 19-åringer at dette går an å oppnå. Og drill er drill, om det er presisjon på paradegrunn eller presisjon i et stridsscenario.

Når våre soldater trekkes ut av Afghanistan ser jeg ikke for meg at norske myndigheter i overskuelig fremtid skal sende soldater til fjerne himmelstrøk for å slåss mot fanatiske muslimer. Både den norske regjering, USAs president og NATO-ledelsen bør ha fått en skikkelig lærepenge der. Nå er det et spørsmål om å komme seg ut med en viss ære i behold.

Jeg leste i Aftenposten for en tid tilbake, jeg tror det var høsten 2010 at den sittende forsvarssjef, Harald Sunde, foreslo for Forsvarsdepartementet å kutte i budsjettet for HMKG såpass kraftig at talsmenn for Garden mente det ville gjøre våre 7-800 gardister (årlig kontingent) til rene paradefigurer, uten dagens infanteriopplæring. Det er vanskelig å få seg til å tro at dette medfører riktighet. Pipen fikk en annen lyd etter terroranslaget 22. juli 2011. Vi har altså en stående militær styrke på 7-800 spreke og velutstyrte soldater i landets hovedstad, hvor de antatt viktigste mål for terroranslag er lokalisert, og som hvert år viser oss hva de kan få til i drill og presisjon; og så får en forsvarssjef seg til å overse denne kjemperessurs i et beredskaps- og innsatsperspektiv. Nå har departement og regjering bestemt at HMKG skal få en nytt og utvidet oppdrag, noe jeg er overbevist om at denne enheten fint vil klare.

Jeg tror imidlertid at det står andre krefter bak Sundes utspill, krefter som vi skal passe oss for fremover. Disse kreftene jobber i Diesens ånd, både i departement/overkommando og ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Det er ikke lenge siden forskere ved FFI kom med en rapport som foreslår verneplikten avviklet og overgang til et forsvar med kun yrkessoldater. Dette skjer i en tid da vi trenger borgere med opplæring og motivasjon overalt i samfunnet for å følge med og melde fra om man registrerer aktivitet som ”skurrer” i forhold til normal adferd i vårt demokrati og vår rettsstat. Verneplikten er helt sentral, og selv om ikke alle kan inngå i forband med topp trening og utstyr etter tolv måneders førstegangstjeneste, så bør repetisjonsøvelser finne sted på objekter av samfunnsmessig betydning, enten i heimevernsavdelinger eller som mobiliseringsenheter i en 10-15 års periode etter førstegangstjeneste.

Har vi råd til å kjøpe og drifte 54 F-35 kampfly til den vanvittige pris av ca 1 milliard kroner pr fly, så har vi råd til å opprettholde verneplikten og benytte oss av ungdommer som har motivasjon og potensial for å bli godt trente og effektive soldater.

Knut Nylænde eier og leder selskapet Moxie AS som blant annet investerer i mindre R&D bedrifter som har et stort utviklingspotensial. Han er en aktiv samfunnsdebattant.

Les Mer...

Er ubåtvåpenet vårt i fare?

Norge har i dag seks ubåter av den såkalte Ula-klassen. Det er relativt små ubåter på ”bare” 60 meters lengde, med dieseldrift og en operasjonsradius på rundt 5 000 nautiske mil. Det at de er små er bare en fordel langs vår ruskete kyst med øyer, skjær og fjorder. De har mange hjemmesteder og er vanskelig å oppdage selv i rom sjø. Ubåtene har en formidabel ildkraft med sine torpedoer, og med alle de nevnte egenskaper blir ubåtvåpenet lovprist av både den sittende militære og politiske ledelse. ”Ubåtvåpenet bør videreføres”, er omkvedet, i Sjøforsvaret, i Forsvarets toppledelse, i Forsvarsdepartementet og i Regjeringen, som har fattet prinsippvedtak om videreføring av vårt ubåtvåpen.

Men tro ikke at dette gir en garanti for at våre seks aldrende Ula-klasse ubåter blir erstattet med nye, kanskje ikke engang oppgradert og videreført med ny teknologi. Sporene skremmer i et land syd for Norge. I Danmark var man også innstilt på å videreføre ubåtvåpenet, men så skjedde det noe i de politiske kulisser, og plutselig fikk pipen en annen lyd for bare et drøyt år tilbake; Danmark trenger ikke ubåtvåpen likevel!

Den største trusselen mot fornyelse av ubåtvåpenet her til lands er anskaffelsesprisen og driftsutgiftene for 54 nye kampfly av typen F-35, Joint Strike Fighter. Disse kostnadene vet man ennå ikke sikkert hva ender opp med. Sikkert er det imidlertid at det blir svært, svært dyrt - et sted mellom 170 og 200 milliarder kroner over kampflyenes levetid på ca 30 år. Ubåtene og jagerflyene våre er i omtrent samme syklus hva levetid angår. Ubåtene ble anskaffet rundt 1989-92 og har samme levetid som jagerflyene, ca 30 år. Gjennom et oppgraderingsprogram er de gitt god operativ evne frem til ca 2020. Utredninger pågår for flere alternativer: (1) anskaffelse av nye ( 3-4 milliarder kroner pr stykk), (2) modernisering av de vi har, og (3) en kombinasjon av modernisering/oppgradering av Ula-klassen for å vinne tid slik at man kan se hva ubemannede ubåter kan by på i fremtiden.

I likhet med utvikling av droneteknologi som gradvis erstatter fly i flere roller, vil man om ikke altfor mange år også se ubemannede ubåter i flere, kanskje alle, de roller som tradisjonelle ubåter har i dag. Kanskje kan dette by på både rimeligere og mer effektive løsninger, - hvem vet. Det er for tidlig å si i følge ekspertisen i Forsvarsdepartementet og Forsvarets forskningsinstitutt.

Personlig er jeg overbevist om at ubåter er noe av det mest kostnadseffektive Norge kan ha i sitt arsenal av våpensystemer, først og fremst for å avskrekke en potensiell aggressor, og det er jo det viktigste når det kommer til stykket.

Knut Nylænde er en forretningsmann som investerer i gjennom investeringsselskapet Moxie AS. Hans investeringsprofil er variert, men kjerneinvesteringene er langsiktige investeringer i mindre innovative selskaper med vekstpotensial.

Les Mer...

Kan den tradisjonelle barriere mellom politi og forsvar overvinnes?

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det har vært rivalisering og ”ondt blod” mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets beredskapstropp helt fra disse enhetene ble opprettet på begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, med svingninger i intensitet underveis. Det er bare å lese boken som tidligere politimester i Oslo, Willy Haugli (”Tøffe år”) skrev etter at han gikk av, og det vi tidvis har fått innblikk i gjennom mediene. Samarbeid mellom disse enhetene har ikke akkurat preget relasjonen, enda vi har med to enheter å gjøre som åpenbart vil kunne stå overfor situasjoner hvor Forsvarets spesialkommando/Hærens marinejegerkommando skal kunne komme til unnsetning etter at politiets vurdering av kapasitetsbehov er gjort og konkludert med at man ikke makter den utfordring man står overfor alene. Det vil alltid være Politiet som anmoder Forsvaret om bistand.

Etter terroranslaget 22. juli 2011 er Forsvaret og Politiet ”tvunget” til å sette seg ned sammen for å se på relasjonene og drøfte tiltak for å få kommunikasjon og samarbeid til å svinge på naturlig vis. Jeg er personlig overbevist om at det er politistyrkene som har mest å vinne på at dette samarbeidet tar seg opp, og at felles øvinger blir en del av dette samarbeidet. Ved å øve på sannsynlige mål for fremtidige terroranslag vil man etter ganske kort tid kunne bygge opp detaljert lokalkunnskap og erfaringsgrunnlag som i aggregert form vil kunne utgjøre de beste beredskapsplaner man kan få, planer som gjøres dynamiske i takt med endringer i trusselbilde og oppbygging av tiltak som skal hindre anslag. Her vil både Politiets beredskapstropp og Forsvarets spesialenheter, ordinært politi og heimevernsstyrker, samt HM Kongens Garde og andre stående enheter i landet finne sine naturlige roller og øve på dem sammen.

Samvirke mellom politihelikopter og Forsvarets helikoptre bør stå helt sentralt i et slikt samarbeids- og øvingsprogram. At man ikke fikk Politiets ene helikopter i luften i tide til å gjøre nytte for seg, er allerede en erkjent skandale. På samme måte som to av Luftforsvarets jagerfly står i konstant 15 minutters beredskap, bør det samme være tilfelle med helikopterressurser. Et helikopter som hadde kommet seg over Utøya med sin kapasitet til å sende løpende sanntidsinformasjon fra kameraer og pilotens observasjoner til politienhetene som var underveis, og som kunne trykket ned mot og forstyrret terroristen der nede med larm og blåst, kunne reddet mange, mange unge menneskers liv. Dette kunne et eneste helikopter ha gjort mens andre helikoptre kom etter med politi- eller forsvarsressurser.

Jeg tør påstå at det er en betydelig forskjell i holdning til skarpe situasjoner mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets. Det kom klart frem under operasjonene 22. juli i fjor at det eksisterer en slags ”helse-, miljø- og sikkerhetskultur” i politiet, hvor egen sikkerhet, og til og med egen lønn, står mer sentralt i bevisstheten hos politifolk og deres ledere/representanter, enn å gjøre en effektiv operasjon for å redde liv, selv om egen sikkerhet da kommer i fare. VG har den senere tid avdekket denne dårlige kultur i Politiet på en ganske skånselsløs måte, og med reaksjoner fra politifolk og deres fagforeningsleder Arne Johannessen som viser at de slett ikke innser at det er noe galt med kulturen. Å risikere svekket tillit i befolkningen for å presse frem høyere lønn gjennom ulovlige aksjoner ble faktisk vedtatt på et landsmøte i politiforbundet for fem år tilbake, og nevnte fagforeningsleder slo til med forhandlinger om overtidsgodtgjørelse få timer etter at det smalt 22. juli i fjor. Her er det mye som må gjøres av nye ledere, og det er ikke gjort over natten.

La oss håpe at den kultur som råder i Forsvaret og særlig i spesialstyrkene kan smitte over på Politiets enheter og enkeltindivider under et tettere samarbeid i tiden fremover. Vi har rett og slett ikke råd til å ha politifolk som ikke setter alle kluter til i en krisesituasjon for å redde liv. Det er deres fordømte oppgave. Blir ikke kulturen bedre fremover så bør det gjøres omfattende utskiftninger, og slike utskiftninger bør gå langt nedover i ledelsessjiktene om nødvendig. Det er gode ledere Politiet nå trenger, på alle nivåer, ledere som går foran og viser med sine eksempler hvordan politifolk skal te seg i utfordrende situasjoner. Slik er det i Forsvaret. Militært lederskap er bygget på flere generasjoners erfaringer og systematisk opplæring og trening. Slike erfaringer og slike metoder bør overføres til Politiet.

Knut Nylænde er en investor og bedriftsutvikler med stor interesse for samfunnsforhold. Hans interesseområder omfatter ikke minst saker som berører forsvaret, politiet og rettsvesenet. 

Les Mer...

Nano-technology drives development of new drones

The Norwegian Minister of Defence, Anne-Grete Strøm-Erichsen was on the news on October 28^th trying to explain the Government’s position on drones. The background for the interview was the news that Norwegian companies produced missiles tailored for delivery by military drones. She seemed to have been surprised by this, and said in the outset that the Government is opposed to drones (!). In the next sentence she said that it is quite legal to use drones as long as one sticks to the limitations and regulations laid down in international law. She also said that producing and selling missiles were under the same control regime as other weapons for military use. Surprisingly she escaped with this wishy-washy statement. The journalist was apparently neither well enough prepared nor of the aggressive type. Hopefully, in a next round both the minister and the journalist will be better prepared. Because the galloping development of drones is about to make a giant leap into a dwarf world (‘nano’ is the greek word for dwarf).

I believe the initial statement by the minister was an instinctive defensive position, typical for a politician who smells something nasty and uncomfortable coming next. The increasingly frequent discussions and criticism about the US’ drone program, and how the Americans use drones in military operations, often for surveillance and subsequent attacks across boarder - sometimes with unjustified killings as a result - have caused distress and unhappiness with even the keenest allies, like Norway. The Obama administration has been caught lying about drone kills, as officials have given inconsistent and conflicting accounts of the drone attacks. An investigator operating on behalf of the UN has recently asked the US Department of Defence to provide the legal basis and justification for the increasing use of drones for military purposes, especially those strikes that have been carried out for targeted killings. The request indicates that US by these attacks, which take innocent lives, are violating international law.

Drones that can deliver missiles against a target are fairly big vehicles, almost the size of small aircraft. As the use of these types of drones is causing debate and criticism for violating international law and changing traditional norms for how war is conducted and military operations are carried out, a revolutionary new development of drones is taking place in military laboratories in USA, UK and Israel: the nano-drones are about to be operational. They have the size of birds and even insects. The Israelis have already started to test out a “Spy-Butterfly”, an insect type drone, for indoor surveillance. This butterfly shaped drone weighs only 20 grams, and is equipped with cameras for intelligence inside buildings.

In a not too distant future, say 5-10 years, nano-drones will probably enter battlefields in swarms, literally speaking. The challenges we see today with drones operating thousands of miles away from their ‘pilots’ and military headquarters, in and out of countries regardless of declaration of war or approval by governments concerned, are challenges that at least are caused by detectable flying vehicles. Governments may protest and react; the vehicles move slowly and may be shot down and identified, etc.. With nano-drones a totally new game is introduced, even if they cannot carry missiles and the kind of weapons we know today. Surveillance and intelligence gathering will improve tremendously; hence follow-on strikes by bigger drones, manned aircraft or cruise missiles may be much more effective and cause less collateral damage and unjustified killings.

The use of nano-technology to develop a new generation drones opens up for using results from research into how birds’ and insects’ wings have evolved through millions of years. Zoologist Richard Bomphrey said to The British Daily Mail earlier this year that this research will make it possible to aerodynamically engineer new drones that, because they are as small as insects and also fly like them, completely blend into the surroundings.

Think about the implications of these nano-drones entering into the non-military universe. That will surely happen, and I do not think we will have to wait long before we hear about the first event or incident.

Knut Nylænde is a businessman doing venture capital investments as well as investments in some more mature projects through his company, Moxie AS which is based in Oslo Norway. He is also active in public discussions in political and cultural matters.

Les Mer...

Jagerfly blir dyrere mens alternativet med droner blir billigere

Jeg har tidligere påpekt at droner ikke ser ut til å være vurdert som et alternativ til den planlagte anskaffelsen av jagerfly til det norske forsvaret.

Poenget utdypes ytterligere i The Economist, Science and technology-seksjonen, i en artikkel som konstaterer at våpen tilknyttet droner er i ferd med å bli betraktelig billigere. En rekke store internasjonale produsenter arbeider med å utvikle slike våpen. Tidsskriftet nevner selskaper som BAE, Northrop, ATK, Lockheed Martin og Raytheon.

Dette er ikke bare eksperimentelle våpen på et tidlig stadium av utviklingen, men våpen som allerede er eller snart forventes å være i kommersiell produksjon. De fleste tror at denne utviklingen kommer til å akselerere.

Jeg skal ikke gå ikke inn på de mange våpensystemer som kommer på markedet. Som et eksempel kan likevel nevnes et dronesystem som blant annet Sverige har, med navnet «Shadow». Disse dronene er p.t. for lette til å bære våpen og kan således kun brukes til rekognosering. Snart kommer det imidlertid våpen som disse dronene kan bringe med seg.

Dette vil endre hvordan krig føres og vil endre hvordan Norge best kan og burde forsvares. Dette vil også endre våpenbehovene for norske soldater i utenlandsoppdrag på for eksempel FN-mandat.

Beslutningen om å kjøpe ekstremt kostbare jagerfly reflekterer på ingen måte denne utviklingen, noe også The Economist er inne på i sin artikkel.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann med interesse for forsvarsspørsmål og deltar i det offentlige ordskifte om dette og andre samfunnsspørsmål.

Les Mer...

Cyberforsvaret – ny våpengren

Glimtvis hører vi at Forsvarets ressurser kan settes inn - og blir satt inn - når digital infrastruktur i landet trues eller blir direkte angrepet. Det har som regel vært Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten) som da trår til, og når det skjer blir det alltid et viktig spørsmål om Forsvaret ble anmodet om bistand før den ble ytt. E-tjenesten skal kun forholde seg til trusler som genereres utenfor landets grenser, og tjenesten er meget godt utstyrt personell- og materiellmessig. Det er imidlertid Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som har ansvaret innenfor landets grenser, og har hatt det siden 2003 da myndigheten ble opprettet som direktorat under Forsvarsdepartementet. NSM har mye personell med militær utdanning og erfaring i sin organisasjon, men er sivilt innrettet i den forstand at enheten skal overvåke hele statsforvaltningen og alle samfunnsviktige objekter og informasjon med sikte på å oppdage og håndtere angrep mot samfunnskritisk infrastruktur. NSM fikk et kraftig budsjettløft i det nylig fremlagte statsbudsjettet for 2013.

I samme år som dette løftet skjer får vi i tillegg en ny forsvarsgren; Cyberforsvaret. Norge er ikke på noen måte tidlig ute med å organisere elektronisk krigføring i egne avdelinger. Et hundretalls land har allerede gjort det. Men det kan se ut til at Norge satser tungt, relativt sett. Allerede i mange år har elektronisk krigføring og såkalt nettverkssentrisk krigføring vært øvet på i Forsvaret. Cyberforsvaret har derved en ”flying start” med ca 1 100 personer fordelt på 60 steder i landet. Til nå har denne betydelige ressursen vært tilnærmet usynlig for allmennheten. Det operative senter, eller tyngdepunkt, ligger på den moen hvor Forsvarets fellessamband har holdt til gjennom årtier, nemlig Jørstadmoen ved Lillehammer. Men først fra i år av har vi altså formelt sett fått en ny forsvarsgren som skal verne land og folk mot angrep fra ’cyberspace’.

Det melder seg flere interessante spørsmål knyttet til denne form for krigføring, særlig fordi det ligger i sakens natur at en klar grensedragning mot det sivile samfunn blir vanskelig, for ikke å si umulig. Et nært samarbeid mellom NSM og Cyberforsvaret ligger i kortene, og det samme vil helt sikkert være tilfelle med de to øvrige ’hemmelige tjenester’; E-tjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Å avgrense ’cyberwar’ til en militær ramme vil i praksis vise seg umulig, og en samordning og optimalisering av bruk av felles ressurser vil tvinge seg frem. Foreløpig halter dette en del, og alarmklokker går hver gang militære kapasiteter trekkes inn i situasjoner som i utgangspunktet gjelder sivilsamfunnet, som for eksempel ved terroranslaget 22. juli i fjor. Militære ressurser skal avvente politiets henvendelse om bistand.

Gradvis gjør nok den erkjennelse seg gjeldende i fagmiljøer som studerer hvordan teknologiene utvikler seg og trusselen i cyberrommet arter seg, at et fysisk, militært angrep på Norge vil starte som et angrep fra ’cyberspace’. Offensive operasjoner innen ’cyberwar’ har klare fordeler fremfor defensive. Defensive tiltak kan vise seg vanskelige å få satt ut i livet i det hele tatt dersom offensive operasjoner er stort nok anlagt og slår ut hele eller deler av fundamentet for forsvarstiltakene. På samme måte som droner kan komme fra ”ingenstedes”, kan angrep fra ’cyberspace’ komme uten varsel og uten at den som rammes vet hvem som er angriperen. Man kan komme til å oppleve at private aktører ’kriger’ på staters vegne i ’cyberspace’.

Til forskjell fra det tradisjonelle, konvensjonelle stridsscenario finnes det ingen entydig inndeling i strategiske, operative og taktiske operasjoner i en tenkt ’cyberwar’. En anonym persons tastetrykk kan godt ha virkninger på strategisk nivå. Virkningene kan få et eskalerende forløp og lede til militære tiltak. Det er i det hele tatt meget utrivelige aspekter knyttet til ’cyberwar’, og det blir her som i finansverdenen at om man ikke introduserer ”bremseklosser” i de systemer som kjøper og selger aksjer på grunnlag av datamaskiner og algoritmers automatiske beslutninger når bestemte grenseverdier slår inn, så kan det gå riktig galt meget raskt.

Vi kommer helt sikkert til å høre mer om den nye forsvarsgrenen vår i årene fremover, nå som den er trukket frem i lyset og er gitt navn. Jeg ønsker barnet lykke og hell på ferden!

Knut H. Nylænde er stifter av og administrerende direktor i investeringsselskapet Moxie AS. Han deltar i den offentlige debatt blant annet om forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Forebygging, beredskap og innsats mot terror

Og så kom debatten om forebygging kontra beredskap mot terror. Det måtte jo komme. Det som kan debatteres blir debattert i vårt demokratiske og åpne politiske system. En styrke, selvsagt, men også en svakhet når debattene drar ut og ender med at lite gjøres. Vi har sett litt for mange eksempler på det. Og går det galt mens debatten fortsatt pågår så kan man alltids skylde på at det var saklig og politisk uenighet. Det forventes ikke alltid at ”noen” skjærer gjennom.  

Forebygging er viktig. Vi ser eksempler på at skoler klarer å leve opp til nulltoleranse i mobbing. Andre gjør det ikke. Mobbing er totalt sett like utstrakt nå blant barn og unge som da myndighetene besluttet å satse mot mobbing. Det begynner å bli mange år siden.

Å forebygge terrorhandlinger i vårt samfunn gjennom gode påvirkningsprosesser i barnehager og skoler er i beste fall en ”sideeffekt” av de gode prosesser som må til for å hindre mobbing. Og der er det åpenbart mer enn nok å ta fatt i fortsatt. Svakheten i dag synes å være mangel på aktiv interesse for det enkelte individ, også i ”de tusen hjem”. Hva gjør barna og ungdommen på værelset, foran PC’en, og hva foretar de seg i vennegjengen på kveldstid og i helgene?  Overdreven nysgjerrighet som grenser til å ”spionere” er knapt å anbefale. Det er også her snakk om de gode prosesser: samtalene og den tid som avsettes til samvær om engasjerende aktiviteter.

Uansett omfang og kvalitet i det forebyggende arbeid må vi bygge et bedre beredskap mot terroranslag.  Ensomme ulver eller små celler som er dyktige nok i sine forberedelser til å komme til det punkt at de vil forsøke et anslag kan vi antakelig aldri verge oss hundre prosent mot. Anders Behring Breivik ”gikk under radaren vår” sa den forrige PST-sjefen. Selv med økte ressurser til PST kan det skje igjen. Vi trenger atskillig flere øyne og ører ”der ute”. Ondskapen er der. Sigrid-saken er en ny påminnelse om det. Politisk motivert eller ikke, psykisk betinget eller ikke – ondskap er ondskap og rammer tidvis uskyldige på bestialsk vis.

Den beste beredskap mot terrorhandlinger får vi når folk flest er seg bevisste at de som borgere har et medansvar for egen og andre borgeres sikkerhet. Det må oppfattes som en borgerplikt å si i fra og å engasjere seg, ikke bare stille opp i hundretall når ulykken har rammet. Det er krevende, men blir vi ofte nok minnet på det av politiske ledere og andre fremstående samfunnsaktører som går foran med gode eksempler, så kan dette fort bli en god vane.

For 15-20 år tilbake hadde vi et mobiliseringsforsvar og et heimevern som ga hundretusener av unge mennesker militær opplæring og øvelse. Ingen bygd og knapt noen familie var uten innslag av personer med en viss militær opplæring og trening. 80.000 bare i HV. Dette har krympet til en tredjepart og hæravdelinger har vi svært lite igjen av. Jeg skal ikke argumentere for gjenoppbygging av Hæren, - toget har gått, og de nye kampflyene blir så dyre at vi kanskje ikke får råd til å drive Sjøforsvaret på skikkelig vis heller.  Men hva med Heimevernet, da?  I terrorsammenheng er jo HV som et kinderegg; tre ting i ett! Forebygging, beredskap og innsatspotensial. Dyrt er det heller ikke, relativt sett, å holde et stort og velutstyrt HV over hele landet.

Vi ville ha øyne og ører overalt som er trent for å følge med og registrere unormale forhold, en spissing av den generelt gode effekt som mer årvåkne borgere vil kunne gi, og vil være særlig nyttig mot forsøk på å planlegge terrorhandlinger, vel å merke når HV-soldatene gis en adekvat opplæring og trening for slikt formål. Så må selvsagt HV-befal og mannskaper følge med og gripe inn overfor de ”overivrige”.

Beredskapseffekten får vi ved at alle viktige samfunnsinstitusjoner som kan utpeke seg som mulige terrormål blir spesielt tatt vare på av årvåkne avdelinger som regelmessig gjør seg kjent med og øver på beredskapstiltak på det enkelte objekt. Svakheter registreres og rapporteres, og det følges opp at utbedringer skjer.  Skulle et anslag i verste fall skje, er utrykningstiden for en veltrimmet HV-avdeling svært kort – ikke for alle til enhver tid, men for dem som er hjemme eller på jobb. Dagens kommunikasjonsmidler er hypereffektive. Vi snakker om mobiltelefon og tekstmeldinger i dette tilfelle …

Få det utredet, og gjør det raskt.

Knut Harald Nylænde arbeider med å utvikle selskaper gjennom sitt investeringsselskap Moxie AS. Han er engasjert i den offentlige debatt om en rekke samfunnsforhold.

Les Mer...

På tide å revurdere Heimevernets rolle?

Da Heimevernet ble etablert 6. desember 1946 ved stortingsvedtak, var den uttrykte hovedoppgave for denne delen av Forsvaret å forsvare ”heimbygden” mot overfallsangrep av den type tyskerne utsatte landet for i aprildagene 1940. I og med at mange tidligere hjemmefrontskarer og – befal, og mange med bakgrunn fra krigen i bl.a. Kompani Linge, ble befal og mannskaper i Heimevernet, var det ikke så overraskende kanskje at det ble en uoffisiell oppgave på siden av den stortingsbestemte, å drive opplæring og øving i gerilja, ”småkrig” bak fiendens linjer. Oppslutningen om Heimevernet var enorm i de første etterkrigsårene; frivillige strømmet til, og ca 100 000 befal og mannskaper ble innlemmet.

Så har det gått litt opp og ned med Heimevernet. I enkelte HV-avdelinger opplevde man at kombinasjonen av frivillighet og befal med svak formell utdannelse førte til en del ”rariteter”, fra nærmest halvmekaniserte enheter som trente energisk på flyplassforsvar til avdelinger som ikke tok oppgavene sine alvorlig i det hele tatt og gjennomførte de årlige HV-øvelser i ren feriemodus. Mye vitsing har kommet Heimevernet til del, som regel med en godlynt vri, men også direkte harselerende. Med mindre vekt på frivillighet og etter hvert helt dominert av overføring av vernepliktige etter rekruttskole, og med tilførsel av bedre kvalifisert befal, har Heimevernet utviklet en organisasjon med gjennomgående god kvalitet, riktignok redusert antallsmessig til dagens ca 45.000 mannskaper, men med landsdekkende kapasitet gjennom 11 distrikter og 245 tjenestesteder (områder), med 15 innsatsavdelinger og en rekke relativt godt utstyrte spesialavdelinger, bl.a. skarpskyttere, hundepatruljer, dykkere, osv.. For å bistå i sivile ulykker/katastrofer er HV-avdelinger gitt begrenset politimyndighet for å kunne understøtte politiets virksomhet.

I etterkant av 22. juli 2011 burde det vært nærliggende å drøfte Heimevernets rolle i lys av de utfordringer denne terrorhandlingen aktualiserte. Det viktigste er jo å søke å hindre at terroranslag skjer i det hele tatt. HV er 45 000 par ører og like mange øyne ”der ute” i lokalsamfunnene som med opplæring og øving kan gis spesielt gode forutsetninger for å fange opp mistenkelig aktivitet og/eller unormal adferd, samt sikre en fornuftig og reglementert måte å håndtere på det som måtte bli registrert. Skulle et mulig terroranslag likevel bli avdekket er innkalling av HV-avdelinger av ulike typer et meget godt beredskapstiltak. Fra jevnlige øvelser i lokalsamfunnet er nettopp viktige samfunnsinstitusjoner og sårbar infrastruktur den type objekter HV-avdelinger øver på å beskytte. Og kommer selve terrorangrepet er Heimevernets innsatsstyrker og spesialavdelinger trolig lettere og raskere tilgjengelige ressurser med slagkraft enn både politi og forsvarsenheter i den initielle fase.

Det er et tankekors at vi i en tid da militær opplæring av de mange – selve vernepliktens essens – opplever at det trekkes opp til en diskusjon om å avvikle verneplikten og basere rekrutteringen til Forsvaret enheter på såkalte profesjonelle soldater, som har dette som betalt jobb. Forskere ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har utredet spørsmålet og foreslår en slik løsning. Vår tidligere forsvarssjef, Sverre Disen sto for en utvikling som gikk langt i denne retning; det er ikke mye igjen av Hæren etter hans sjefstid. Nå er han selv forsker og jeg blir ikke overrasket om han kommer ut med støtte og applaus til forslaget fra FFI. Om dette skulle skje vil vi alvorlig svekke det potensial av årvåken tilstedeværelse i alle lokalsamfunn av personer med militær opplæring og med en mulig fremtidig spesiell innretning av opplæringen mot de utfordringer som planlegging og gjennomføring av terroranslag representerer som utnyttelse av vernepliktige til hæravdelinger og heimevern representerer.

Det er behov for en offentlig debatt om dette, og forhåpentlig vil vi kunne konkludere med at det ville være nyttig å utnytte den formidable ressursen som Heimevernets befal og mannskaper utgjør i terrorsammenheng, både for forebyggende aktivitet, beredskapstiltak og innsats om anslag skulle komme.

Knut Harald Nylænde eier og driver investeringsselskapet Moxie AS. Selskapet investerer både som aktiv og passiv eier i små og mellomstore selskaper. Knut er engasjert i mange samfunnsspørsmål og deltar i det offentlige ordskiftet.

Les Mer...

Kamphelikoptre og droner

I diskusjonen omkring anskaffelsen av nye kampfly til å erstatte de aldrende F-16 har verken droner eller kamphelikoptre vært brakt på bane. Ut fra flere forhold er dette merkelig. Her skal jeg nevne noen:

• Nye kampfly av typen F-35 Joint Strike Fighter koster henimot en milliard kroner per stykk, mens et moderne kamphelikopter vil koste et sted mellom en tredjepart og en halvpart av dette; og droner vil koste mellom 5 og 25 millioner kroner avhengig av størrelse og kompleksitet.
• Mens nye kampfly er svært dyre i drift (F-35 vil være om lag tre ganger så dyrt å holde i drift som dagens F-16) snakker vi om langt lavere driftsutgifter for helikoptre, bl.a. fordi det er synergi å ta ut i relasjon til landets store sivile helikopterpark og dennes infrastruktur rundt i landet. Droner koster en brøkdel i driftsutgifter, selv om vi ser at USA bruker betydelige midler på å bygge ut drone-infrastruktur i form av baser i andre land, noe som ikke ville være aktuelt for Norges del.
• Ved valg av F-35 kampfly skal det bygges en hovedbase på Ørlandet og en støttebase ved Harstad for å gi noen av flyene operativ rekkevidde frem mot russergrensen og ut i havet for å inspisere (eller avskjære, som det heter på fagspråket). Altså en meget sårbar infrastruktur. Noen kryssermissiler med konvensjonelle stridshoder levert fra fly langt ute i internasjonalt farvann ville kunne sette disse basene ut av spill, og derved gjøre Norges luftmakt (som det heter nå) impotent i en smell.
• Droner som bærer våpen kunne faktisk også benyttes til å slå ut vår sårbare infrastruktur for kampfly, og det kunne til og med være vanskelig å si med sikkerhet hvor de kom fra; de kan fly svært langt og lavt og komme inn fra en retning og i så lav høyde at de ikke vil bli oppdaget. I en spent sikkerhetspolitisk situasjon, hvor krigshandlinger ikke finner sted, er det både militært og politisk-diplomatisk uhyre vanskelig å håndtere en situasjon etter et slikt angrep.
• Mot fiendtlige styrker på bakken har kamphelikoptre ildkraft på linje med kampfly, og er langt mer fleksible og presise i sin operative anvendelse i samvirke med egne bakkestyrker. Det samme kan sies om droner, som vil kunne være bakkestyrkenes, helikoptrenes og kampflyenes øyne og ører i et aktuelt operasjonsteater.

Hvor ble det av debatten om dette i det norske politiske miljø? Ja, i det fagmilitære miljø for den saks skyld. Når hørte vi en stortingspolitiker reise motforestillinger eller stille spørsmål ved slike sider av kampflykjøpet? Man skulle tro at å legge beslag på 150-200 milliarder kroner, som 54 F-35 kampfly vil koste norske skattebetalere i anskaffelse og drift i flyenes operative levetid, ville avstedkomme en smule engasjement hos våre folkevalgte.

Knut Nylænde er en forretningsmann med en solid akademisk bakgrunn innen økonomi og regnskap. Knut er også interessert i politikk, historie, vitenskap og religion. På sin personlige nettside viser mer om dette.

Les Mer...