Norge best i NATO-klassen? Neppe!

Her hjemme er det fra regjeringshold og forsvarsledelsen skapt det inntrykk gjennom årene at ”Norge er best i NATO-klassen”. Det er blitt et uttrykk mange bruker, - helt ukritisk. Det hadde en viss riktighet i den tiden Norge var ett av få NATO-medlemmer som holdt alliansens målsetting om 3 % årlig vekst i forsvarsbudsjettene. Men det begynner å bli mange år siden. De siste årene har målsettingen vært 2 % og Norge ligger ”midt på treet” blant medlemslandene.

Sist vinter ble det litt debatt omkring Forsvarets stridsutholdenhet ved forsvar av fedrelandet mot et militært angrep. Det var forsvarsanalytiker Nils Holme, tidligere direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt, som utløste debatten etter å ha gjort en studie av dette på oppdrag fra tankesmien Civita. Holme avdekket i sin studie alvorlige mangler i både personell- og materiellkapasiteter og pekte på at Forsvarets utenlandsoperasjoner hadde gått på bekostning av det hjemlige forsvar i så stor grad at det må stilles spørsmål ved om det såkalte innsatsforsvaret av fedrelandet har evne til å motstå en militær aggresjon lenge nok til at allierte i NATO kan komme oss til unnsetning. Slik hjelp vil være vesentlig vanskeligere å få dersom en ”fait-à-complie” situasjon er etablert, dvs. at norsk forsvarsevne er ”oppbrukt”.

At debatten ble kortvarig og reaksjonene på politisk hold uteble etter Holmes ”knusende dom” er for så vidt symptomatisk for den situasjon vi har hatt helt siden den brede allianse om sikkerhetspolitikken ble etablert mellom Høyre og Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Mange enkeltsaker burde imidlertid ha vakt en viss nysgjerrighet for å sjekke status. Det kreves verken inngående kunnskaper eller skarpe analyser for å ane at noe er galt. Det forhold at norske spesialstyrker har gjort det meget godt i Afghanistan har nok bidratt til å tilsløre totalbildet.

Vi er naturlig nok stolte av våre soldaters innsats og det skryt som kommer fra NATO-hold, særlig fra ”storebror” USA. Norske marinejegere har for eksempel mottatt en høythengende amerikansk utmerkelse for sin innsats under strid sammen med amerikanske styrker i Afghanistan. Holme peker i sin rapport på at det dessverre ikke er store synergieffekten av slik innsats utenfor landets grenser for utholdenhet i det nasjonale forsvar. Snarere tæres det så mye på personell- og materiellressurser at det svekker den nasjonale beredskap og evne til å bite fra seg over tid.

De enkeltsaker jeg tenker på som burde alarmere politikerne, er bl.a. følgende:

• Vi får vite at ”halvannen” fregatt er i bruk, når vi faktisk har anskaffet og betalt for fem, og dessuten at fregattene seiler uten helikoptre som fullt ut kan fylle sin operative rolle.
• Vi får vite at vi har anskaffet fregatter som bare har en fjerdedel av den luftvernkapasitet som danskenes nye fregatter har (som ble bygget i Danmark til halve prisen i forhold til de norske som ble bygget i Spania), og mindre enn en femtedel av luftvernkapasiteten til nederlendernes nye fregatter (som riktignok er noe større).
• Vi vet at vi ikke klarer å holde mer enn 15 F-16 jagerfly på operativ status av en jagerflyflåte på femtitalls fly totalt.
• Vi vet at leiesoldater i dag jakter pirater utenfor Nigeria med Hauk-klasse torpedobåter som Norge vraket til fordel for Skjold-klassen, som ”helt sikkert” skulle bli en eksportsuksess, men som ingen andre land vil ha.
• Vi vet at det samme skjedde med minejaktfartøyene av Oksøy- og Alta-klassene.
• Vi vet at det er brukt mange titalls millioner på å utrede behovet for nye helikoptre til redningstjenesten (som opereres av Luftforsvaret) over en 20-års periode.
• Vi vet at de gamle Lynx-helikoptrene for kystvakt og fregatter er så dårlige før de nå blir skiftet ut etter hvert, at man i Sjøforsvaret sier ”Dette er ikke et helikopter, det er 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon”. 
• Vi vet at driftskostnadene for nye F-35 kampfly vil bli skyhøye i forhold til dagens drift av F-16. Mer kostnadseffektive kampfly finnes, men ble vraket.

Slik kunne jeg ha fortsatt med å liste utrolig kostbare anskaffelser som har vært like utrolig lite kostnadseffektive. På godt norsk kalles dette for pengesløsing, og synes å være utslag av en slags stormannsgalskap.  Når vi tidligere i sommer også fikk vite at det spares på ammunisjon og at våre soldater ikke får den skytetrening de bør ha for å kunne håndtere sine våpen på effektivt vis, får totalbildet nesten et surrealistisk preg.

Etter åtte år som USAs president advarte den kjente general og øverstkommanderende for de allierte styrkene under siste del av den annen verdenskrig, Dwight D. Eisenhower mot det han kalte for det militærindustrielle kompleks. En slik advarsel er på sin plass også her hjemme. I tillegg til forsvarsindustrien og byråkratiet i departement og overkommando, er Forsvarets forskningsinstitutt en del av komplekset, og båndene til amerikanske aktører er meget sterke. Den norske etterretningstjeneste er en av verdens beste, bygget opp av amerikansk teknologi og kompetanse gjennom mer enn 60 år. Dette er sterke krefter som kjører sine egne løp, og som synes å ha evne til å rulle over politikere når det trengs.

Som ny generalsekretær i NATO fra 1. oktober i år bør nok Jens Stoltenberg være forberedt på at mer kritiske røster vil melde seg enn dem han hørte på hjemmebane når han i tiden fremover ganske sikkert vil måtte mane medlemslandene til større innsats og økte forsvarsbudsjetter i lys av de nye og skremmende takter vi har sett fra Russlands side under Putins ledelse. Hvorfor stiller ikke styrtrike Norge opp med større kapasitet og evne til innsats selv, herr generalsekretær, vil trolig være spørsmål han blir konfrontert med.

Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som gir råd til og investerer i mindre vekstselskaper, eiendomsprosjekter og enkelte andre selskaper/prosjekter. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor fra før han startet Moxie for 15 år siden.

Les Mer...

Norge blir ”slått” av andre små NATO-land

Vi har flere ganger gjennom sommeren kunnet lese i norske og utenlandske aviser at USAs utenriksminister John Kerry appellerer til ”rike NATO-land” (gjett hvem han har i tankene) om å øke bevilgningene til militært forsvar i lys av de store utfordringer som alliansen står overfor, bl.a. i Midt-Østen (Syria og Nord-Irak) og i Øst-Europa (primært konflikten mellom Russland og Ukraina). Det kan være nyttig i denne sammenheng å se nærmere på hva som er status for Norge målt opp mot medlemsland i NATO som det kan være naturlig å sammenlikne med.

I ”Forsvar 2020” (nr 6/2014) gir forsvarsanalytiker John Berg flere interessante sammenliknende eksempler på Norges og andre mindre NATO-lands innsats i utenlandsoperasjoner på fly- og marinesiden. Norge kommer ikke like godt ut her som ”på bakken”, hvor norske spesialstyrker har utmerket seg de senere årene, spesielt i Afghanistan.

Norske soldater i FN-oppdrag andre steder i verden har også alltid gjort en fin innsats.

Det mest oppsiktsvekkende eksempel Berg gir er at lilleputtlandet Luxemburg knuser oss i luftovervåking av piratfarvann! Vi hadde i sin tid en gjesteopptreden med et av Forsvarets P-3 Orion som fløy 29 tokt, forteller Berg, men 16. februar i år kunne luxemburgerne feire tokt nr. 1000! Riktignok fløy de i regi av EU, men det er samme krigen, som Berg skriver. Flyene er mindre enn Orion, og koster derved mindre i drift. De samme flyene brukes av US Air Force i liknende operasjoner, men også i mer krevende operasjoner. Man trenger ikke anti-ubåt fly for å finne pirater, eller terrorister til sjøs, for den saks skyld. Det man trenger er fleksibilitet, slik at det blir mulig å forholde seg kostnadseffektivt til ulike utfordringer. Der svikter det for Norge.

Berg skriver også at Danmark og Nederland har vært mye tyngre til stede enn oss i Afghanistan. Når nederlenderne nå i juli trakk sine fire F-16 kampfly ut av Afghanistan, har de hatt kampfly der i over tolv år, sier Berg. Nederland har også vært der med andre meget kostnadskrevende ressurser, som Apache kamphelikoptre og Chinook tunge transporthelikoptre. Nå er Nederland med i Mali i Afrika med Apache, hærstyrker og marineinfanteri, og sender Chinook dit i oktober. Mali er rett nok en FN-operasjon, men NATO-land bærer byrdene der som de har gjort i Afghanistan.

Berg minner også om at norske forsvarsmyndigheter hevder at Norge prioriterer nærområdene høyere enn operasjoner langt borte. Men da Ukraina-krisen oppsto var Danmark lynraskt ute med å tilby seks F-16 i tillegg til sitt faste bidrag i luftovervåkingen av de baltiske statene og deres nærområder (Russland), oppdrag som roterer mellom NATO-land. Norges bidrag i Baltikum står ikke i noe som helst forhold til en prioritering av nærområder, sier Berg, og han peker på at Norge heller ikke er påtakelig aktiv i egne nasjonale områder.

Norge har et forholdsvis høyt forsvarsbudsjett, men lav produksjon av operative kapasiteter for både eget forsvar og internasjonale operasjoner. Det danske forsvarsbudsjett er om lag halvparten så stort som det norske. Det norske glansbilde her hjemme gjennomskues ”der ute”, konkluderer John Berg.

Det skal bli interessant å se om noen sier ham imot. Berg pleier å gjøre hjemmeleksen sin godt.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

Les Mer...

Hvorfor bruker ikke FN droner over konfliktområder?

Den 1. mai 2011 satt president Barack Obama med sine nærmeste medarbeidere og rådgivere i operasjonsrommet under Det hvite hus og fulgte operasjonen der en spesialenhet fra US Navy rykket inn i Osama bin Ladens gjemmested i Pakistan, og drepte ham.

Mens teknologiutviklingen skaper stadig nye innovasjoner innen satellittbasert overvåking, kontroll av flytrafikk og registrering av alle former for fysiske og elektroniske bevegelser, synes et så viktig område som håndheving av Krigens rett generelt og FN-resolusjoner spesielt å ha stått stille i flere tiår. Politiet utnytter elektroniske spor i etterforskning for å kartlegge begivenheter og bakgrunn for en antatt kriminell handling, og de fleste lands politikorps benytter store ressurser på utstyr og kompetanse for dette formål. Elektroniske bevis er stadig oftere en del av bevisføringen, og lovgivning og rettspraksis har utviklet seg i tråd med dette.

Hvorfor ser vi da ikke dette tatt i bruk i konfliktområder når FNs sikkerhetsråd har tatt stilling og fattet vedtak som skal legge press på partene i konflikten, og de aktører de måtte forholde seg til utenfor selve konfliktområdet, for å få dem til å følge bestemte spilleregler. De viktigste regler er selvsagt Genèvekonvensjonene som pålegger krigførende parter å ”holde seg i skinnet” selv om trangen til hevn og råskap kan melde seg når fienden dreper ens egne. Overvåkingsteknologien er der. Den brukes av mange land. Israel ligger i front, sammen med USA. Hamas disponerer også droner, men av et mer primitivt slag. Informasjon til FN og medier fra droner operert av de krigførende parter vil naturlig nok ikke ha særlig troverdighet.

USA ville heller ikke ha den nødvendige troverdighet overfor verdenssamfunnet om man skulle forholde seg til bilder og annen informasjon som USA-opererte droner ville kunne gi. Dertil er USAs tradisjonelt vennskapelige relasjon med Israel for åpenbar. Det måtte være en nøytral instans, og for så vidt kunne både NATO, EU og Den Arabiske Liga være aktuelle operatører. Vi har imidlertid FN, som nettopp er ment å skulle spille rollen som ”verdenspoliti”. Men FN er vingestekket fordi rivaliserende stormakter, og særlig supermakten USA, ikke har ønsket et sterkt FN. I gitte situasjoner de siste årene vil jeg likevel tro at lederne i disse landene, som stort sett alle er representert i FNs sikkerhetsråd, angrer på at ikke slike ressurser og slik kompetanse er stillet til FNs disposisjon.

Hadde FN-droner overvåket konfliktområdet i Gaza ville det for eksempel kunne vært mulig å vurdere rimeligheten i israelernes utsagn om at de mente de skjøt på Hamas-krigere på flukt da de skjøt og drepte fire barn på stranden i Gaza i begynnelsen av juli i år.

Tenk også hva som kunne vært oppnådd om ”nøytrale” droner overvåket og kartla det som skjedde i det syriske krigsteater. Antakelig ville slike droner bli forsøkt skutt ned av både Assad-regimet og flere av partene som kjemper både mot Assads styrker og mot hverandre. Det er nemlig lett å skyte ned en saktegående drone. Men den part som ville velge å gjøre det vil miste all legitimitet og støtte i verdensopinionen, og slik sett kunne overvåkingsdroner ha en effekt likevel.

I Ukraina ville vi også hatt stor nytte av overvåking av krigsteateret i landets østlige del. NATOs AWACS-fly ser nok mye av det som skjer når de først er i luftrommet nær Ukraina, men de er ikke der hele tiden. Hadde et slikt fly vært på vingene i nærheten den dagen nedskytingen av MH17 fant sted, kunne hendelsen vært registrert med både utskytningssted og type våpensystem og missil. Etter denne forferdelige tragedien er det nå ingen nøytral part som kan finne ut hva som skjedde, ei heller hva som skjer i og rundt det styrtede flyet i etterkant. Det kan med stor sikkerhet fastslås at de machofikserte pro-russiske amatørkrigerne har fiklet med bevismateriale, plyndret ulykkesstedet og gjort hva de kan for å tåkelegge hendelsesforløpet før styrten. Om de har tuklet med de ”svarte boksene”, som de motstrebende ga fra seg etter hvert, vil det være avslørende i seg selv mht. hvem som avfyrte det skjebnesvangre bakke-til-luft missilet.

Det internasjonale avtaleverket om regulering, ledelse og kontroll av lufttrafikk utnytter teknologiens muligheter fullt ut, og gir et bilde av hvor vi kunne ha stått i overvåking av hendelsesforløp og kartlegging av ansvar for det som skjer i konfliktområder, om det hadde skjedd i FN-regi, som i Gaza og som i Øst-Ukraina. Men der er vi altså ikke. Kanskje kan de nevnte konflikter og tragedier føre til at stormaktene får øynene opp for at de ikke har noe å tape, snarere tvert imot, på å tilføre FN det utstyr og den kompetanse som er nødvendig for å utøve en effektiv og nøytral overvåking og informasjonsinnhenting om det som skjer i konfliktområder.

Overfor de barbariske IS-krigerne i Nord-Irak er det ikke behov for FN-droner. Der er det spørsmål om å forhindre et folkemord, og USAs droner er allerede i bruk både for innhenting av etterretning om hvor disse galningene befinner seg på bakken og som plattform for våpensystemer. Her er USA allerede part og innsatsen applauderes av alle ansvarlige regimer. Spørsmålet om hvem som har det egentlige og opprinnelige ansvar for den utvikling vi ser i Irak lar jeg ligge i denne omgang. Begrunnelsen for å angripe Irak i sin tid ble i hvert fall tatt på sviktende grunnlag, en ren bløff som Harald Stanghelle sier i en redaksjonell kommentar i Aftenposten 14. august.

Knut Harald Nylænde er stifter, eier og daglig av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS som han har bygget opp over de siste 15 årene. Han er dessuten en aktiv blogger. Et av hans interesseområder er historie noe denne artikkelen viser. 

Les Mer...

USA overvåker Israels stridshandlinger, og vet hva som skjer, men hva så?

Da Israel ikke lenger kunne tåle Hamas’provokasjon med daglige raketter fra Gaza inn over israelsk territorium - Tel Aviv var innenfor rekkevidde av disse nye rakettene - og satte i gang sin omfattende militære bakkeoperasjon, hadde USA garantert allerede satt inn betydelige ressurser i form av elektronisk kapasitet som gjorde det mulig å ”se” tilnærmet alt som skjedde - både på bakken og i luften. De har selvsagt like lenge også sett hva Hamas-militsen foretar seg, men i motsetning til med Israels lederskap er det trolig ingen dialog med Hamas’ ledere.

For allerede fra første stund har sannsynligvis Israel fått advarsler om ikke å gå for langt i sin bruk av maktmidler, fordi USA har ”sett” at for eksempel de fire barna som ble drept på stranden i Gaza medio juli ikke med rimelighet kunne forveksles med Hamas-krigere på flukt om israelerne hadde tatt seg den nødvendige tid til å analysere målet nærmere før de skjøt. Israelerne som avfyrte missilene ser nemlig det samme på sine displays som amerikanerne ser på sine.

Etter at israelerne også angrep en FN-skole i Gaza, som sikkert kan ha vært skjulested for en del Hamas-krigere, men som også var full av sivile palestinere som søkte beskyttelse mot krigens helvete, kom uttalelsen "totally unacceptable and totally indefencible" fra øverste hold i USA. Israelerne liker ikke at USA kan ”kikke dem i kortene” på denne måten, og har trolig forsøkt å forstyrre den amerikanske elektronikken, men uten hell. Israel er nemlig villig til å gå meget langt for å hindre innsyn av dette slaget, og går vi tilbake til 1967, da den såkalte ”seksdagerskrigen” pågikk, da bombet israelerne det amerikanske etterretningsskipet USS Liberty og drepte 34 og såret 171 amerikanere. Israelernes forsøk på å forklare hendelsen som en misforståelse ble ikke trodd av mange, og spesielt ikke amerikanerne som vet hva israelerne er i stand til å se og å analysere med sin avanserte teknologi - også i 1967.

USS Liberty-saken avdekker at USA alltid har fulgt med på hva Israel gjør når landet er i krig. Dette har selvsagt de israelske ledere mislikt sterkt, så sterkt at de i 1967 tok sjansen på en dyp krise i sitt forhold til USA. De to landene er forøvrig involvert i et tett samarbeid for å utvikle overvåkningsteknologi, og ligger derfor også i fremste linje internasjonalt når det gjelder dette, bl.a. i bruk av droner, - fra droner så små som insekter for kameraovervåkning og avlytting til droner som kan fly langt og som er plattform for våpensystemer.

Men fra å uttale at det israelerne gjør er totalt uakseptabelt og ikke mulig å forsvare, gjenstår det å se om USAs president vil ta skrittet til å foreta seg noe konkret. 

Les Mer...