torsdag 31. januar 2013

30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon


Helikopterskandalen blir bekreftet. Jeg har tidligere skrevet om den utrolig langvarige og kostbare prosess for anskaffelse av erstatning for Sea King redningshelikoptre og Lynx-helikoptre til Kystvakten og Sjøforsvarets fregatter. Fra prosessen startet går det mot 20 år før nye helikoptre kommer på plass. Skjønt, det man nå erfarer etter at de to første NH90-helikoptre (fra Italia) av i alt 14 som skal erstatte våre 25 år gamle Lynx, er at de ikke tilfredsstiller kravene som er stillet.

Dette finner avisen ”Nordlys” ut av, og skriver om det. Det presser Forsvarsdepartementet til å komme med en innrømmelse til avisen, noe som er relativt sjelden kost der i gården. Jeg siterer fra e-posten fra FD til avisredaksjonen: ”Forsvaret skal ta i mot de seks første NH90-helikoptrene i en foreløpig versjon som ikke tilfredsstiller alle kontraktuelle krav. De vil bli levert med en midlertidig konfigurasjon..” (!!).

Så langt er det altså kommet at vi må ta imot helikoptre som ikke er fullt funksjonsdyktige i den viktige rolle de var forventet å fylle som kystvaktfartøyenes og fregattenes ”øyne og ører” der ute i Norges enorme økonomiske sone. Den italienske produsenten har åpenbart nedprioritert leveransen til Norge, sannsynligvis fordi det har vært så mye frem og tilbake med kravspesifikasjonene. Nå ”garanterer” FD at helikopter nr 7 skal være helt i tråd med kravene, og når det leveres - uvisst når - skal de seks første tilbakeleveres, enkeltvis, for oppgradering.

FD sier ikke noe om hvem som skal betale ekstraregningen. Trolig er kontrakten slik formulert at italienerne går klar fordi det er den norske kontraktspart som har brutt forutsetninger for produsentens garantiansvar.

Ikke bare skal fregattene våre seile med et ildledningssystem (Aegis) som gir dem en bedrøvelig dårlig ildkraft (ramper for missiler) målt opp mot andre europeiske NATO-lands fregatter av samme årgang, de skal også seile uten tiltenkte helikoptre fordi NH90 mangler sensorer og utstyr for å montere våpen om bord.

FD meddeler at man trolig må forlenge levetiden for 2-4 Lynx-helikoptre for å få kabalen til å gå opp (slå opp ordet «kabal» så finner man at ordet kan være velegnet i denne sammenheng). I miljøet sies det nå spøkefullt at Lynx ikke er et helikopter, men ca 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon.

Knut H. Nylænde er opptatt av mange samfunnsspørsmål, men i særlig grad er han engasjert i forsvarssaker. Han er en aktiv debattant i første rekke på internett om slike spørsmål. Han har utdannelse fra Norges Handelshøyskole og Handelshøyskolen BI.

onsdag 16. januar 2013

Flaut og ydmykende for SV


Før Sosialistisk Venstreparti (SV) kom i regjering var vi vant til en kritisk røst i Stortinget i sikkerhetspolitiske saker. Denne røsten er tilnærmet forstummet, og det ser jo bare litt fjollete ut når enkeltpolitikere i SV går i tog eller holder appeller for å protestere mot vedtak som deres egne partifeller er med på i regjering og storting.

Det har vært flere slike saker; beslutningen om å sende norske soldater til Afghanistan, og derved delta i krigshandlinger med betydelige sivile tap, ble ”forklart” på en lite troverdig måte for partiets medlemmer og velgere.  Norske F-16 flys deltakelse i bombing av tropper og installasjoner i Libya, var en annen trøblete sak for SV. Undertrykkelsen av den naturlige trang til å kritisere USA, og for så vidt Storbritannia, over såpass lang tid har selvsagt vært en stor påkjenning, både for enkeltsv-ere og for partiet som helhet.

Den største ydmykelse for SV må vel likevel ligge i den politiske håndtering av valget og vedtaket vedrørende nye kampfly til erstatning for F-16. Ved hjelp av en ren bløff i regi av storebror Arbeiderpartiet (AP) i regjeringen ble SV ”hjulpet” til å velge et kampfly som ble påstått å bli rimeligst i anskaffelse og drift, og som siden har vist seg å bli kanskje tre ganger så dyrt som konkurrenten. SV hadde nemlig valgt å legge kun ett kriterium til grunn for valg av kampfly: prisen.

Det som skjedde er egentlig så alvorlig at en uavhengig juridisk ekspertise burde ta for seg de prosesser som skjedde i Forsvarsdepartementet med støtte fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og selvsagt fra den amerikanske flyprodusenten Lockheed Martin, fordi et nøkkelpunkt i vurderingen av kampflysaken utvilsomt er at det ble gjennomførte en fordekt kalkyle som viste en tredobling av totalkostnadene for det svenske alternativet, JAS Gripen, for å få det til å se ut som om det svenske flyet ville bli dyrere enn det amerikanske. Det ser imidlertid ut til at det ville blitt ca 100 milliarder billigere.

I en artikkelserie, Forsvaret 2020 nr 2/2012, går forsvarsanalytiker John Berg i detalj med denne prosessen, og han konkluderer med å si: ”Vi trenger en ny forsvarskommisjon, en stor, stygg og hardtslående Gjørv-kommisjon. Her bør det tradisjonelle sikkerhetspolitiske miljøet spille en beskjeden rolle. Miljøet har ikke bidratt til å rope varsko . . . . .”.

Berg sier videre, med uthevede skrifttyper; ”Det er uvirkelig at det norske samfunn ikke har reagert på dette: Med regnestykker som ikke hadde noe med Gripen å gjøre, og dommedagsprofetier for industriutviklingen som lignet mer på Mayakalenderen enn på virkeligheten, konstruerte man planmessig et falskt bilde av Gripens økonomi og spilte kortene slik at bildet formelt sett ikke ble lagt frem for Stortinget. Men det var Stortinget man ønsket å føre bak lyset.”.

I Stortinget kan jeg forestille meg at andre partier og deres toneangivende politikere i forsvars- og sikkerhetspolitiske saker tenkte som så at når til og med SV kunne akseptere dette valget av kampfly, er det neppe noen politisk belastning å være med på det. For å gå mot Regjeringen i et slikt spørsmål ville innebære å måtte argumentere mot et kraftfullt nettverk av aktører, i og utenfor formelle posisjoner.  Lettere å ha med skuffede og sinte svensker å gjøre enn amerikanere.

Hadde jeg vært SVs leder, med ambisjon om å gjenreise partiet til ”gamle høyder”, hadde jeg forlangt nedsatt en kommisjon av den type som John Berg foreslår. Jeg ville til og med gjort det før valget i september 2013, i visshet om at det selvsagt ikke ville skje noe før etter et regjeringsskifte, - kanskje heller ikke da. Men da kunne forslaget likevel fremsettes i Stortinget. SV ville tjene stort på å gjøre det, fordi det er latterlig lett å påvise at noe fundamentalt galt skjedde forut for Regjeringens vedtak om å gå for det amerikanske F-35 og vrake Gripen. Blir det ikke støtte nok i Stortinget, kan partiet nedsette et granskningsutvalg selv, og kanskje la Stein Ørnhøi, partiets beste på forsvars- og sikkerhetspolitikk, lede utvalget.

Jeg vil spå SV en fremgang på i hvert fall fem, kanskje ti prosentpoeng.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann som fokuserer på forretningsutvikling av mindre selskaper med vekstpotensial.  Han er opptatt at selskapene skal beholde en kultur for innovasjon også etter at de har blitt større.

onsdag 9. januar 2013

Kraftsalve fra Aftenposten i kampflysaken

Jeg har over noen tid skrevet mye om ”tidenes dyreste offentlige innkjøp”, både i og utenfor bloggen 'Mer urovekkende nytt om kampflyprosjektet' og 'Flykjøp til besvær', og blant annet pekt på at det er foruroligende taust fra opposisjonen i kampflysaken. Saken har etter mitt skjønn allerede lenge hatt skandalestatus, men det virker som om dimensjonene i saken, økonomisk og politisk, er så store og de tekniske og operative aspekter såpass innfløkte, at politikerne rygger tilbake for å ta i det. Det er derfor desto viktigere at landets største og mest innflytelsesrike avis, Aftenposten, tar skikkelig tak i saken på lederplass, slik det gjøres i utgaven 14. desember.

Tidligere har det vært Aftenpostens erfarne journalist, Kjell Dragnes som har tatt for seg de ulike sider ved kampflyprosjekt i en serie grundige reportasjer. Han synes å være nærmest alene blant landets journalister som har satt seg godt inn i denne saken, og som så det som fant sted da regjering og storting lot seg føre bak lyset for et par-tre år tilbake av Lockheed Martin, som utvikler ”superflyet” F-35, og Forsvarsdepartementet som en del av det militær-industrielle kompleks som ikke er i stand til tenke annet enn amerikansk løsning.

Det svenske jagerflyet JAS Gripen ble vraket ”fordi det var ubrukelig for Norge” som daværende og nåværende forsvarsminister uttrykte det (hun har innimellom styrt med andre store prosjekter i helsenorge), og fordi det var dyrere (!) enn F-35 JSF. En ren bløff den gang for å få SV med på beslutningen, siden SV ikke hadde interesse av eller kunnskaper nok til å forholde seg til annet enn prisen. Der i gården var det politisk umulig å gå for noe annet enn det rimeligste flyet, og for å få det til bestemte man at den regjeringsgaranterte pris på JAS Gripen ikke var riktig, mens den ikke-garanterte pris fra Lockheed Martin var mer pålitelig. Den var behendig satt til 18 milliarder kroner den gang for å ”snike” seg under prisen på JAS Gripen. Nå er den antatte pris for F-35 kommet opp i det tre-firedobbelte i innkjøp, ca 62 milliarder kroner for 52 fly, og kostnadene over flyets levetid (ca 30 år) beregnet til det svimlende beløp 264 milliarder kroner. Man kan miste pusten av mindre . . .

Det som trigger Aftenposten til å ta for seg saken på lederplass nå er at Canada hopper av prosessen med å kjøpe det amerikanske F-35 fordi kostnadsutviklingen er uakseptabel og de operative egenskaper uavklarte. Norge står nå nærmest alene med en bestilling på F-35, når man ser bort fra det amerikanske forsvaret. Men selv der i gården har man fått kalde føtter og reduserer antallet. Med de kuttene som må gjøres i USAs føderale budsjett i nær fremtid kan det bli ytterligere reduksjoner. Forsvarsbudsjettet er ansett for å være utsatt i de pågående drøftelser mellom presidenten og republikanerne i Kongressen.

Hva er det som gjør at Forsvarsdepartementet tviholder på sin vanvittige kurs i kampflysaken? Aftenposten antyder prestisje. Det er det nok også, men jeg er redd det er noe mer, og alvorligere, - nemlig et tett nettverk av norske aktører som er fullstendig ”amerikaniserte i hodet”. Vi finner dem i departementet, som nå også i praksis inkluderer den fagmilitære ledelse, i Forsvarets forskningsinstitutt og i forsvarsindustrien. Dette ”komplekset” som styres av signaler fra USA, ”Norges største og viktigste støttemakt”, som det heter, har overlevd seg selv - den kalde krigen er over, muren ble revet i 1989 og det er pinlig å se hvordan Norge på denne måten reduseres til å være en nikkedokke for amerikanske interesser.

Høyre har vel i stor grad diltet etter USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken i hele etterkrigstiden, men en intellektuelt oppegående politiker som Erna Solberg må da kunne se at dette fører helt galt av sted? Gjør ikke Høyre noe med dette før valget så sitter en Høyre-ledet regjering i klisteret etter valget neste år. Det kan komme til å bli vanskelig å forklare norske skattebetalere hvorfor vi eventuelt må legge ut 100-150 milliarder kroner mer til nye kampfly enn nødvendig, særlig i lys av hva vi kunne ha brukt disse pengene til for å styrke terrorberedskapen i landet, både på den forebyggende siden og mht. Politiets og Forsvarets innsatsressurser.

Knut Nylænde er en forretningsmann og investor som ofte deltar i den offentlige debatt. Han er særlig opptatt av forsvarsspørsmål, og andre spørsmål tilknyttet Norges sikkerhet.