torsdag 27. juni 2013

Politisk korrekt forsvarssjef

Så har landet fått ny forsvarssjef. Kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen ble utnevnt til sjef for Forsvaret i statsråd fredag 21. juni, og er derved forfremmet til ”ren” admiral.

Skjønt ”sjef”; jeg er sannelig ikke så sikker lenger på at en forsvarssjef virkelig er sjefen for Forsvaret.

Det er en annen Hansen, general Fredrik Bull-Hansen, som står i mitt minne som en virkelig sjef for Forsvaret, i ordets egentlige forstand. Det han mente ut fra fagmilitære vurderinger sa han tydelig ifra om. Det var aldri noen tvil om hvor man hadde Bull-Hansen i viktige forsvarspolitiske spørsmål, og han brydde seg lite om det han mente ikke falt i god jord hos forsvarsminister og regjering; ja, ikke hos den politiske opposisjon og de mange ”rikssynsere” heller for den saks skyld.

Nå har vi fått en forsvarssjef som i sitt første intervju på NRK TV uttaler at den største og viktigste utfordring han står overfor er å innfase de nye F-35 kampflyene på en hovedflybase på Ørlandet. Mer politisk korrekt går det ikke an å være. Jeg antar at dette var noe han måtte svare på i jobbintervjuet med forsvarsministeren også. Selvsagt er fly og baser viktig. Materiell og investeringer. Milliarder på milliarder. Som ny forsvarssjef ville jeg nok likevel hatt undergitt personale - menneskene - i fokus i et tiltredelsesintervju. Men det var nok viktigere å sikre seg den politiske ledelses goodwill enn å opptre som en vaskeekte militær sjef. Om bord på en ubåt, som er det våpen Bruun-Hanssen kommer fra, vil jeg tro at en offiser må ha de beste personlige og faglige kvaliteter for å være en god sjef. Så jeg velger å tro at vår nye forsvarssjef er en potensielt god sjef når det kreves og at hans utsagn på TV må anses for å være av taktisk karakter. Og da bør han snarest rette opp dette inntrykket når han har de første møter med sine undergitte.

Slik er det blitt her i landet. Det har skjedd gradvis og dagens ungdom og vernepliktige soldater vet ikke hvordan tidligere forsvarssjefer fremsto i offentligheten. Ved en anledning braket Bull-Hansen sammen med forsvarsminister Johan Jørgen Holst (AP) i synet på prioriteringer innen budsjettrammer som forsvarssjefen mente ikke tillot et invasjonsforsvar både i nord og sør. Kollisjonen ble omtalt som ”en uimotståelig kraft som møter et ubevegelig objekt”. Bull-Hansen kom best ut.

Invasjonsforsvaret har dessverre blitt avviklet både i nord og i sør. Vi har fått et såkalt innsatsforsvar og innsatsen har de siste 10 år vært i Afghanistan…….

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor. De siste 14 årene har han bygget opp investerings- og rådgivningsfirmaet Moxie AS. Selskapet investerer i mindre vekstselskaper og eiendomsprosjekter.

onsdag 26. juni 2013

Forsvarssjefens tabbekvote oppbrukt?

Det er sjelden kost at Aftenposten fillerister en norsk forsvarssjef.

Det skjedde faktisk 13. juni med en artikkel av utenriksredaktør Kjell Dragnes, som tok for seg forsvarssjef Sundes forsøk på å ro seg i land etter beslutningen om å nedlegge HV-016, som var lært opp og trent i antiterroroperasjoner for å kunne settes inn den dagen politiet måtte be om assistanse. Avdelingen, som hadde enheter i alle større norske byer, ble nedlagt året før Anders B. Breivik slo til.

Sunde hevder at HV-016 ikke har et politisk forankret mandat for terrorbekjempelse. Dragnes påviser at en slik oppgave er eksplisitt nevnt i stortingsdokumenter som ligger til grunn for opprettelsen av styrken. Om disse mannskapene faktisk kunne ha gjort en forskjell 22. juli 2011, er uinteressant, skriver Dragnes; det vil man aldri få vite. For min egen del vil jeg hevde at en HV-016 enhet for eksempel kunne ha sikret nøkkelinstitusjoner, som Stortinget. Landets parlament forble ubeskyttet i mange timer etter smellen. Det fortelles at Stortingets sikkerhetssjef stemplet ut som vanlig på ettermiddagen denne dagen og reiste hjem. Han er visstnok satt til en annen arbeidsoppgave senere.

Forsvarssjef Sunde ble av Forsvarsdepartementets juridiske avdeling ”frifunnet” i saken om habilitet ved utnevnelsen av ny sjef for Forsvarets spesialstyrker, den sammenslåtte enheten som skal bestå av både Hærens og Sjøforsvarets spesialstyrker. Mange mente at han burde ha erklært seg inhabil i utgangspunktet, i og med hans nære forhold til vedkommende offiser. Det koster så lite å melde fra om slike relasjoner, for så å la andre bedømme. Ikke å si i fra, og la slike vurderinger gjøres av andre i ettertid, særlig media, er ikke særlig smart. Da er skaden skjedd, aldri så mye frifinnelse i ”eget” departement.

Jeg tror kanskje at Kjell Dragnes også har hatt et visst opplagret behov for å ta litt fatt i dagens forsvarssjef, særlig på grunn av Sundes påfallende taushet i kampflysaken og derved fraværet av hans fagmilitære vurderinger av fordeler og ulemper ved en så gigantisk investering. Selv amatører skjønner at dette vil gå ut over en allerede anstrengt budsjettsituasjon for Forsvaret. Dragnes har dekket prosessen for valg av nytt kampfly helt siden den startet, men har til tross for en rekke påvisninger av svakheter i prosessen og usikkerhet omkring pris og operativ evne for det amerikanske flyet F-35, opplevd at det kun er politikere og prosjektmedarbeidere som svarer innimellom når presset blir stort.

Selv om Sverre Diesen, som var forsvarssjef før Sunde, var den som manøvrerte den fagmilitære toppsjef og -autoritet inn i den politiske sfære og derved gjorde det vanskelig for militære sjefer å si hva de mener, så var han faktisk på banen med sine synspunkter langt oftere enn hva Sunde har vært, både i kampflysaken og andre omdiskuterte saker. Det kan kanskje først og fremst forklares med at Diesen er en mer selvsikker og intellektuelt oppegående person enn Sunde, og som behersker både den fagmilitære og politiske debattarena bedre, men det holder ikke.

Hva mener Sunde for eksempel om kvinnelig verneplikt? Er han for fordi politikerne er for, eller er det selvstendige fagmilitære argumenter og synspunkter som burde vært trukket inn i debatten? Selvsagt er det det. USA og Israel har gjort bestemte erfaringer som det ville vært naturlig å trekke frem. Positive og negative. Likestillingsaspektet er selvsagt, men erfaringene fra slagmarken og fra garnisonslivet er ikke like selvsagt, og hører med.

Hva med den meget kritikkverdige praksis med å dimittere ungdommer som er godkjent ved sesjon i første runde? Hvorfor hører vi ikke Forsvarssjefen si noe i en slik sak? Hvor er han? En militær sjef vil alltid bli bedømt etter sin holdning til undergitte, til befal og mannskaper. Selv i fredstid vil manglende omtanke for ungdom som ønsker å tjene ”Konge og Fedreland”, og som i stedet opplever å bli vraket, representere en kraftig ripe i lakken og dalende respekt i folks øyne. Sunde har ”forsvunnet” bak forsvarsministeren.

Jeg deler Dragnes’ hjertesukk til slutt i hans artikkel om at det er på tide med ny forsvarssjef.

Jeg ønsker den nyutnevnte forsvarssjef, Haakon Bruun-Hanssen lykke til i jobben!

Knut Harald Nylænde er en forsvarsvenn som er opptatt av at ressursene som tildeles forsvaret utnyttes optimalt i forhold til forsvarets mål.  Han er til daglig leder av investerings- og rådgivningsfirmaet Moxie AS. Selskapet investerer i mindre innovative bedrifter og eiendomsprosjekter.

onsdag 19. juni 2013

Tilbakeslag for F-35 programmet

Forsvarsanalytiker John Berg, som følger utviklingen i F-35 Joint Strike Fighter programmet med argusøyne, kan i en melding til nettverket sitt 21. mai fortelle at
sjefen for USAs marinekorps (USMC), general James F. Amos, har vendt tommelen ned for videre utvikling av den versjonen av F-35 som USMC etter planen skulle anskaffet. Det dreier seg om F-35B, et såkalt STOVL (Short Takeoff Vertical Landing).

General Amos kom med denne bomben på Navy League’s Sea-Air-Space konferanse 2013. Ordrett sa han: ”The process is constipated. It’s broke.”

I tillegg til USMC står britene og italienerne på bestillingslisten for denne versjonen av flyet.

Jeg har tidligere i denne forsvarsbloggen sagt at de kraftige kutt som nå skjer ”på autopilot” i offentlige budsjetter i USA vil kunne ramme F-35 programmet. General Amos vet at F-35 blir langt dyrere enn opprinnelig antatt, og at de høyere kostnader ved anskaffelse av flyene vil sprenge USMCs trangere budsjettrammer i årene fremover.

Og det er enda mer dårlig nytt. Lockheed Martins visepresident og sjef for F-35 programmet, Tom Burbage, som i sin tid lovet at 48 F-35 fly kunne leveres Norge for 18 milliarder kroner, har gått av (i dag, fem år senere, er anskaffelsesbeløpet satt til ca 63 milliarder kroner, og prisen er fortsatt i ”fri flukt”). Om Burbage går av frivillig, vites ikke, men det er ikke å trekke det altfor langt å anta at han har så liten troverdighet igjen hos selskapets kunder at det kan være på tide å la nye krefter overta. Så får vi se hvor lang tid det tar før en nye F-35 sjef er ”brukt opp”. 

Burbage hadde bl.a. dette å si til mediene i forbindelse med avgangen:

”The fundamental airplane is going to be there. It’s going to be late. It’s going to be more expensive than we thought to do the development. But it’s still going to be there … I think that’s the ultimate metric.”

John Berg har denne lakoniske kommentar: Ha det hyggelig på golfbanen, Tom.

Knut Harald Nylænde driver til daglig rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS som han etablerte for ca. 14 år siden. Han er dessuten en aktiv blogger og er på sin forsvarsblogg særlig aktiv i debatten om Norges kjøp av nye jagerfly.

onsdag 12. juni 2013

Forsvarsledelsen tildekker og skjønnmaler

Tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt gjennom åtte år, Nils Holme, har utredet Forsvarets situasjon i et dokument ”Forsvarspolitikken ved et veiskille” for tankesmien Civita (dokumentet er tilgjengelig på Civitas hjemmesider www.civita.no ). Holme avdekker at det skjer en systematisk tildekking av ubekvemme realiteter og juks med tall for å gi inntrykk av en satsing på forsvar og beredskap som i virkeligheten ikke skjer. Rene budsjettriks, altså.

Dette skriver Holme under overskriften ”Best på forsvarsbudsjetter”:

«I dette notatet fokuserer vi på den svake ressursutnyttelsen i forsvarsbudsjettet, snarere enn på budsjettets størrelse i seg selv. Imidlertid er underbudsjetteringen i forsvarspolitikken understøttet av økonomiske knep knyttet nettopp til budsjettstørrelsen.

Politisk hevdes det regelmessig at vi gjennom de senere årene har øket forsvarsbudsjettet (som er riktig), og at det nå har nådd 42 mrd kroner (som er forledende). Det er riktig at utgiftsbudsjettet er på 42 mrd, men dette inkluderer arealleie for Forsvarets anlegg som ble innført i 2011. Den utgjør snaut 4 mrd kroner som føres til inntekt for staten på en annen post i forsvarsbudsjettet, slik at den faktiske bevilgningen til forsvarsformål er 42-4 = 38 mrd. Imidlertid refereres det nå konsekvent til utgiftsbudsjettet som uttrykk for vår "satsing" på forsvar, -også i innberetningene til NATO.»

Den forsiktige forsvarsanalytiker og –ekspert Nils Holme kaller dette ”økonomiske knep”, og det er ganske sterkt. Egentlig burde denne opplysningen føre til en politisk oppvask. Det kunne starte med at Riksrevisjonen, som under Jørgen Kosmos ledelse har grepet fatt i liknende forhold i andre departementer og etater, burde ta for seg det Holme avdekker. Bak den falske fasaden som departementet og forsvarsministeren gir skjuler det seg en alvorlig mangel på operativ evne holdt opp mot det som er Forsvarets hovedoppgave. Holme sier nemlig videre at vi over de siste årene har underbudsjettert Forsvaret så kraftig at vi har mistet evnen til det han kaller ”høyintensitetsstrid”, dvs evne til utholdenhet i forsvar av landet mot militært angrep, hvilket er og blir vårt militære forsvars hovedoppgave. Kravene til Forsvaret har gradvis gått over til å bli dimensjonert etter de oppdrag vi forventes å gjøre i FN- og NATO-sammenheng. Fortsetter denne utviklingen blir vi sittende igjen med et forsvar for fredsoppgaver, sier Holme.

Dette bilde er nedslående, og bedre blir det ikke når innslaget i forsvarsbudsjettene kommer for fullt av innfasingen av et femtitalls stormaktsdesignede kampfly av typen F-35, som blir vanvittig dyre både i anskaffelse og drift.

Forsvarsbudsjettene kommer helt sikkert ikke til å bli øket for å kompensere for de ca 100 milliarder kroner mer som dette kampflykjøpet vil koste over sin levetid i forhold til alternativet som kunne vært det svenske JAS Gripen. Selv om Høyre og FrP har antydet en viss økning i forsvarsbudsjettene fremover, er det et så stort etterslep allerede som skal dekkes inn, for eksempel to manglende fregattbesetninger for å kunne seile med alle våre fem fregatter. 

I dag er ca 15 F-16 fly operative av en kampflypark på ca 50! Skal det kanskje bli regelen i fremtiden? Vi kjøper forsvarsmateriell i dyre dommer, og lar det meste ”ligge i møllpose”. Jeg leser i Aftenposten 3. mai at Høyres Ine Eriksen Søreide, som leder Stortingets Utenriks- og forsvarskomite er enig i Holmes kritikk og røper at det har vist seg umulig å få forsvarsledelsen til å svare konkret på komiteens spørsmål om hvilke kapasiteter Forsvarets faktisk har for å løse sine primære oppgaver.

På tide med et regjeringsskifte?

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og er i dag en aktiv forretningsmann og investor. Han har en bred interesse for forsvarsspørsmål, men har i den senere tid særlig fokus på spørsmål rundt Norges kjøp av nye jagerfly.





onsdag 5. juni 2013

Ikke bløff, men ”politikkens vesen”

Det er en fordel å ha fulgt med i timen over et lengre tidsrom på det området man velger for en blogg. Forsvaret som instrument for landets sikkerhetspolitiske mål har interessert meg siden jeg var meget ung, og jeg har i min forsvarsblogg delt tanker om den utvikling Forsvaret har gjennomgått, en utvikling på godt og vondt.

Det har åpenbart vært nødvendig å skalere ned Forsvarets strukturer, spesielt på hærsiden, etter at den amerikanske våpenhjelpen opphørte for snart 40 år tilbake. På det meste hadde vi 13 brigader, eller kombinerte regimenter som det het inntil 1970-tallet, og et betydelig antall bataljoner i landvernet og enheter som HM Kongens Garde og Garnisonen i Syd-Varanger. Heimevernet hadde omtrent dobbelt så mange soldater som i dag. Dette var ikke bærekraftig.

Men i tillegg til å skalere ned strukturene har vi også sette en vridning mot våpensystemer og soldatutdannelse som åpenbart er mer innrettet mot å løse oppdrag i andre himmelstrøk enn våre egne. Norge ønsker å markere seg internasjonalt.; ”å spise kirsebær med de store” er et uttrykk som kan passe. Fem fregatter med evne til operasjoner over tid under alle klimatiske forhold er en del av ”vridningen”. Evne til overvåking og beskyttelse av nasjonale interesser i vår store økonomiske sone, var viktig argumentasjon for anskaffelse av fregattene. Men det kan vel Kystvakten ta seg av? Norkapp-klassen er ikke mindre egnet for operasjoner langt til havs enn fregattene, og de koster bare en brøkdel i innkjøp og drift; og skulle ballongen gå opp en dag er det ikke torsken til havs som skal forsvares.

Noen vil kunne hevde at admiraler liker store dekk å gå på, og vi har mange admiraler i Forsvaret i forhold til antall fartøyer og mannskaper. Å vise seg frem i NATO-øvelser og i operasjon mot pirater er selvsagt viktig, men går det på bekostning av evne til å forsvare fedrelandets kyster og befolkning, burde prioriteringen vært annerledes.

Det er en form for stormannsgalskap vi ser her, eller skal vi kalle det for ”stormaktsgalskap”? Vi ser nemlig at det samme skjer gang på gang. Det er fint å få skryt for å ha spesialsoldater i verdensklasse, men når det skjer på bekostning av evne til å forsvare fedrelandet på landsiden, er prioriteringen gal. Å påstå at det kun er i strid ute sammen med profesjonelle amerikanske og britiske soldater at våre kan bli virkelig gode, er tull. Våre marinejegere og spesialstyrker i Hæren var i verdensklasse lenge før de ble sendt til Afghanistan. Å måle dem mot amerikanske Navy Seals eller Special Forces eller britiske SBS eller SAS ligger også helt på siden. Allerede på 1980-tallet var våre spesialstyrker bedre enn de britiske, noe britene (sikkert motvillig) måtte innrømme, etter at de hadde vært med på å lære opp de norske soldatene. Forklaringen er rett og slett at vi har bedre menneskemateriell å ta av, og befal som både stiller knallharde krav til og viser omsorg og respekt for enkeltsoldatene.

Anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter kampfly er det siste og mest dramatiske eksempel på ”stormaktsgalskap”. Flyet er designet og kravspesifisert av USA og UK, og produsenten av flyet, Lockheed Martin, som i disse dager beæres med besøk av det norske kronprinsparet, sier rett ut at flyet ikke er laget for mindre staters luftforsvarsbehov. Jeg har skrevet mye om dette flyet tidligere i bloggen min, en anskaffelse som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten kaller ”en varslet flykatastrofe”.
Kampflyet F-35 vil bli en gjøkunge i forsvarsbudsjettene i minst 30 år fremover.  Det vil imidlertid gjøre seg godt i operasjoner sammen med amerikanske og britiske fly i fremtidige oppdrag av den type Norge deltok i over Libya.

I Aftenposten 3. mai gir tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, en tankevekkende beskrivelse av Forsvarets ressurssituasjon i en utredning for tankesmien Civita. Holme peker på at Forsvaret har mistet evnen til utholdenhet i forsvar av fedrelandet, og at kravene til Forsvaret gradvis er vridd over på hva norske soldater skal gjøre i FN- og NATO-ledede oppdrag.

Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, gir i Aftenposten 7. mai en interessant kommentar til den kritikk Holme og andre har kommet med, som bl.a. hevder at den manglende operative kapasitet til forsvars av land og folk her hjemme søkes tildekket i de dokumenter som legges frem for Stortinget. Det er nemlig brukt så sterke ord som ”bløff” og ”budsjettknep” av presumptivt innsiktsfulle personer. Det er ikke bløff, sier Diesen, det dreier seg mer om ”politikkens vesen”. Og han har nok dessverre langt på vei rett i det.

Men hvem er det som har gått i bresjen for å legge forsvarssjef og forsvarskommando inn under den politiske ledelse i Forsvarsdepartementet? Jo, det er den samme Sverre Diesen. Han har redusert forsvarsjefens rolle til å bli en del av politikken og dens vesen. Generaler og andre militære sjefer som ytrer seg kritisk mot ressursbruk blir irettesatt offentlig av den samme Diesen. Han bygger en kultur, for ikke å si ukultur, for at de militære skal stå i grunnstilling og gjøre som politikerne bestemmer. Bak denne mur av beskyttelse mot feilprioriteringer og -disponeringer kan man så dreie oppgaver og ressursbruk i den retning man ønsker innenfor de uklare rammer som ”politikkens vesen” gir til enhver tid.

Sverre Diesen har nok lest sin Niccolo Machiavelli.

Knut Harald Nylænde har nok en gang ovenfor blant annet kommentert sider ved Norges kjøp av nye jagerfly, men denne gangen satt i et noe større perspektiv. Ellers er han en aktiv blogger også om andre samfunnsforhold på sine tre blogger samt på sosiale medier.