Fortielsene om F-35 prosjektets svakheter fortsetter

Jeg følger med på hva forsvarsanalytiker John Berg skriver i sine artikler i ”Forsvar 2020”.  Denne gang er det hans artikkel i nr 2/2015. Han forteller der om en avsløring fra USA som burde skapt debatt her hjemme, kanskje til og med krav om at forsvarsministeren burde komme til Stortinget og redegjøre for det som skjer i F-35 prosjektet. 

Et av hovedargumentene, for ikke å si DET viktigste argument forsvarsledelsen har anført for å gå for F-35 Joint Strike Fighter er at dette kampflyet er et nøkkelelement i det som kalles "nettverkskrig", en krig som innebærer at det aller meste av informasjonsutvekslingen, og mye av analysene av det som skjer i et aktuelt krigs- eller kriseområde, går på data. Nå viser det seg at Norges nye kampfly, F-35, ikke kan data-kommunisere med noe annet ledd i vårt forsvar (!).

Dette ble påpekt av US Air Force avtroppende, og meget irriterte, sjef for de taktiske flystyrker, general Michael Hostage, på Air Force Association's Air & Space Conference i september i fjor, forteller John Berg.  Her hjemme burde man jo ”hoppe i taket” og iverksette analyser for å finne ut hva dette innebærer for den rollen flyet er tiltenkt i våre forsvarsplaner, og treffe tiltak for å forhindre en mulig katastrofal svakhet ved det nye kampflyet. Men vi hører ingenting, sier Berg. Det virker som om forsvarsledelsen velger å håpe på at denne forferdelige nyhet må forsvinne av seg selv.

Om det er kan være en trøst rammer denne manglende evne til data-kommunikasjon flere enn Norge. Berg forteller at general Hostage hadde sagt: "Don't get me started" på spørsmål fra tilhørerne om hvordan det er blitt slik. Han ville slippe å blåse ut sin hjertens mening. For Norge betyr dette at for å løse problemet må nye, store økonomiske uttellinger til, i tillegg til de svimlende kostnadene vi allerede ser i F-35 prosjektet, sier John Berg.

Det er snart et halvt år siden general Hostage fremla disse fakta, så hvorfor har ikke vårt Forsvarsdepartement informert om saken, spør Berg. Kan det være for å unnslippe debatt om hvor de ekstra pengene skal finnes, og hva det vil gå ut over. De kan nemlig bare tas fra kontra-terror og kontra-Putin, sier Berg lakonisk.

Hvor ble det av de få journalister, bl.a. i Aftenposten og Dagens næringsliv, som fulgte med i kampflysaken? Går de lei, kanskje, når det ikke finnes engasjement hos politikerne? Det er ingen å ”korsfeste”, og vår forsvarsminister seiler videre som Regjeringens mest velansette statsråd, vurdert og gitt poeng av journalistene selv.

Knut Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

Les Mer...

Nedsalg i Kongsberg stanset, Ole-Brum-linjen fortsetter

Regjeringen fikk motbør i Stortinget og næringsministeren må nå legge nedsalg i Kongsberggruppen på is. Derved fortsetter vi med vår noe spesielle strategi for utvikling og salg av norsk våpenteknologi og -produkter. Vi knytter det opp mot anskaffelser av våpensystemer og materiell til det norske forsvaret gjennom såkalte gjenkjøpsavtaler. På den ”puten” har Kongsberggruppen hvilt godt og utnyttet hvilestillingen til å skaffe seg teknologi, innsikt og kompetanse som har gjort det mulig å produsere avanserte våpen som sjømålsmissiler og våpentårn for pansrede kjøretøyer. Ja takk, begge deler.

Svenskene har Nordens største og mest internasjonalt orienterte forsvarsindustri, og har fulgt en annen strategi, - en strategi som er mer på linje med det vi ellers ser i europeisk og amerikansk forsvarsindustri.  Det går ut på å selge seg ned og/eller slå seg sammen med store internasjonale aktører. For eksempel er Hägglunds Vehicle, som har vært storleverandør til det norske forsvaret helt siden 1960-tallet, bl.a. av de ”kjente og kjære” beltevognene BV 202 og senere BV 206, i dag heleid av den britiske giganten BAE Systems. Kanonprodusenten Bofors ble solgt til amerikanske United Defence, og åpnet for kjempekontrakter til bl.a. den amerikanske kystvakten. Så ble United Defence ”spist” av BAE Systems. Konkurransen er knallhard, og i disse kjøp og salg innen internasjonal forsvarsindustri er det ingen som gir ved dørene.

Allerede for 15 år tilbake begynte EU å arbeide målbevisst for å innsnevre rammene for gjenkjøp, med målsetning om å innføre forbud mot slike avtaler på lengre sikt. I Norge har man likevel valgt å holde fast ved denne Ole-Brum-pregede strategien så lenge det går. Riktignok har vi sett at Staten har engasjert seg i en styrt konsolidering av nordisk ammunisjonsindustri, med en del bedrifter i andre europeiske land og i USA, og med Nammo på Raufoss som ledende aktør. Modellen må kunne sies å ha vært en suksess. De siste par årene har Kongsberg lykkes bra med et par våpensystemer, som nevnt, men det spørs om suksessen med våpentårn kan gjentas, da det var amerikanernes store behov for slike kjøretøytårn i Irak og Afghanistan som var avgjørende. Kongsberggruppen har nemlig tapt første runde i USA i forsøket på å selge sitt avanserte sjø- og landmålsmissil. 

Ingen kan underslå at Kongsberggruppen holder seg i den øverste liga internasjonalt innenfor sine spesialiteter, men trolig er man i gruvebyen blitt for vant til å overse muligheter som innebærer forretningsrisiko fordi pengene og gjenkjøpene kommer uansett.

Les Mer...

Er vi på vei mot ”Kald Krig II”?

Av Knut Harald Nylænde

Skal våre barn og barnebarn komme til å snakke om den første og den andre kalde krigen, slik vi snakker om første og andre verdenskrig? Det kan se slik ut akkurat nå. Krim er de facto annektert av Russland og russiske styrker er oppmarsjert langs grensen til de østre deler av Ukraina. I Øst-Ukraina bor det mange som føler sterkere tilknytning til Russland og Putins styre enn til sentralmakten i Kiev, og som har ledere som provoserer til uro og løsrivelse. USA sender visepresidenten til Ukraina og lover de midlertidige, selvbestaltede politiske ledere i Kiev ”å gå sammen med dem” i konflikten med Russland. NATO sender krigsskip inn i Østersjøen, og innleder øvelser i Polen og de baltiske land, hvor også amerikanske soldater deltar.

Dette følger så langt et klassisk mønster som gjennom historien som oftest har endt med militær konfrontasjon. Det kalles eskalering. Forskjellen mellom eskaleringer av denne karakter i tidligere tider og i dag er at konsekvensene nå er så potensielt mye, mye alvorligere ved å gå fra retorikk, økonomiske sanksjoner og økt militært nærvær i antatt utsatte grenseområder til ”å løsne det første skudd”. 

Styrkeforholdet mellom Russland og NATO, både i konvensjonelle styrker og mht. masseødeleggelsesvåpen er ikke vesentlig endret siden ”muren falt” i 1989 og Sovjetunionen og Warszawapakten gikk i oppløsning.  Selv om USA fortsatt er en supermakt, noe Russland ikke er, så utbalanseres dette ved at de fleste europeiske NATO-land har redusert sine militære kapasiteter betydelig de siste årene. Målt etter denne skala burde avskrekkingseffekten holde nå som i årene etter andre verdenskrig og frem til 1989.

Det er imidlertid forskjeller, og de drar både i negativ og positiv retning, slik jeg ser det. Det mest åpenbart negative er at NATO i dag har en rekke medlemsland som dels har sterke innslag av innbyggere med russisk opprinnelse og som føler seg som russere med russisk tilhørighet språklig og kulturelt, og som dels har styresett som ikke er forankret i gode demokratiske og rettsstatlige tradisjoner og tenkesett, slik tilfellet er i de opprinnelige NATO-landene (kanskje med et unntak for Tyrkia).

Direkte skummelt blir det når en amerikansk visepresident gir et inntrykk av at supermakten USA og dens allierte i Europa også brer sine beskyttende vinger over et så ustabilt land som Ukraina, med sine korrupte politikere og sin selvforskyldte råtne økonomi som domineres av styrtrike oligarker. Han som ligger an til å vinne ved det forestående valget er en av dem. Og det vrimler med nynazister og ultranasjonalistiske elementer i landets politiske landskap.

Som en positiv motvekt til det dystre scenario som kan tegnes med utgangspunkt i situasjonen i og rundt Ukraina, bør vi kunne legge inn en amerikansk president med intellektuell kapasitet og derved evne til å vurdere risikoelementene i det pågående maktspill. Mannen er også tildelt Nobels fredspris, og kanskje kan det være en liten ekstra vekt på skålen, - hvem vet. Tanken på en George W. Bush i det Hvite Hus i denne situasjon kan man få frysninger av….

Hvordan det står til med den intellektuelle utrustning hos Putin og hvor grensene går i risikovurderingene han gjør i det spill han har startet, er vanskelig å bedømme. Jeg velger å tro at han ikke vil ”løsne det første skudd” mot NATO. Han har ambisjoner om å bli stående i historiebøkene som Russlands nye, sterke mann som gjenskapte det tapte storrussiske rike. Han synes å spille på det faktum at det russiske folk knapt kjenner noe alternativ til ”den sterke mann” annet enn kaos og nød.

Knut Harald Nylænde er opptatt av forsvarsspørsmål og er etter en liten pause på grunn av andre gjøremål tilbake med innlegg for denne forsvarsbloggen. Han er en aktiv forretningsmann og investor som blant annet gjennom selskapet Moxie AS har forretningsinteresser mange steder i Norge og i utlandet.

Les Mer...

Haukene i Washington, D.C.

Det amerikanske samfunn, konkretisert til amerikanere som individer og deres politiske system, kan være ganske voldelig i sin natur og sin agering, både innad og utad. Det er en følge av de frihetsidealer som den unge amerikanske nasjon har ”vokst opp” med; individets frihet til å klare seg selv og utnytte sine ressurser med minst mulig innblanding og sanksjonsrett fra myndigheters side. ”The American Dream” og ”the self-made man” er begreper som står meget sterkt i den amerikanske befolkning. Den gjennomsnittlige amerikaner kjemper for Våpenloven og mot Helseforsikringsloven.

Utad fremstår USA både som ”den frie verdens redningsmann” og som den eneste virkelige supermakt. Etter siste verdenskrig har USA mer og mer inntatt rollen som et slags ”verdenspoliti”, og innrømmer at det strategiske mål er å kontrollere de regioner i verden hvor rivalisering mellom andre stater eller trussel fra terrororganisasjoner kan utfordre amerikanernes tilgang på vitale ressurser eller true amerikanske liv.

USA er vår viktigste allierte, og vi har en tendens til å dømme denne supermakten etter en mildere skala enn andre land. Sånn er det bare…

Det er slett ikke slik at demokratene i USA er mindre tilbøyelige til å foretrekke våpen til selvforsvar og et sterkt militærvesen til landets forsvar enn republikanerne. Mange av ”haukene” i USA finner vi blant demokrater i Senatet og i Representantenes hus. Det har skjedd flere ganger at denne kategori demokrater trekkes inn i viktige posisjoner under republikanske presidenter.

Støvet hadde ennå ikke lagt seg etter murens falt i 1989, og Sovjetunionen som trusselbilde var historie, før ”haukene” var i sving for å definere nye trusler og fiendebilder som kunne forsvare et fortsatt høyt militært rustningsnivå og en fortsatt stor grad av nærvær i utsatte regioner som Midt-Østen og Asia. Islam og militante muslimske land og organisasjoner ble satt i fokus for omfattende utredninger og analyser i ”tenketanker” i Washington, D.C. før vi her i Europa hadde registrert dette som en utfordring.

Det er både imponerende og nesten skremmende å se hvor mye disse grupperingene fikk rett i sine analyser. De hadde et meget sterkt lobbyapparat i systematisk arbeid mot Kongressen og Det Hvite Hus. En av tenketankene med det megetsigende navnet: ”Project for The New American Century” laget på slutten av 1990-tallet en rapport som i detalj beskrev hva som måtte gjøres av ”transformerende grep” for å sikre USAs posisjon globalt, bl.a. hva som måtte til for å få tilstrekkelig oppslutning i det amerikanske folk for store og økende bevilgninger til forsvaret og til forsvarsindustrien. På side 51 i rapporten står det:
“. . . the process of transformation, even if it brings revolutionary change, is likely to be a long one, absent some catastrophic and catalyzing event – like a new Pearl Harbor.”.

Det gikk nærmest troll i ord da angrepene på The Twin Towers og Pentagon kom 11. september 2001. Da ble det fart i opprustningen og forsvarsindustrien fikk en blomstringstid, - enn så lenge. Finanskrisen slo til fra 2008 og representerte nok et enda kraftigere angrep på det amerikanske samfunn, om enn på en annen måte enn terrorangrepet i 2001; så kraftig at USA er blitt nødt til å redusere både militære styrker, våpensystemer og militær tilstedeværelse globalt. Disse reduksjonene har ikke sett slutten.

USA har imidlertid et demokratisk og rettsstatlig fundament som rir av forsøk på å korrumpere det politiske system. Valget av Barack Obama som president må kunne ses som en pendelsving tilbake etter åtte år med den mer dogmatiske og ”trigger-happy” George W. Bush.

Haukene i Washington D.C. jobber nå intenst for at budsjettkuttene som ble innledet på vårparten i fjor ikke skal ramme forsvarsgrenene og materiellprosjekter i forsvarsindustrien. Lockheed Martins F-35 Joint Strike Fighter er ett av disse, men anses som så viktig for alle de amerikanske forsvarsgrener, samt for viktige allierte som UK, at det mest sannsynlig overlever kuttene. Så da blir det vel F-35 for Norge også.

Knut Harald Nylænde har bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS med tilknyttede selskaper til en meget sterk økonomisk enhet. Han er også en aktiv blogger og bruker sosiale media som en kommunikasjonsplattform.

Les Mer...