onsdag 27. februar 2013

Norske spesialstyrker i verdensklasse


Vi hører om dem stadig oftere og det er ikke annet enn positive meldinger. Våre allierte skryter av dem. Vi ser dem i aksjon på TV-skjermen og vi liker det vi ser. Vel, utenom tjeneste kan de finne på å gjøre ting som ligger litt utenom lover og regler, som å hjelpe til med å gjenforene mor og barn med en kjapp kidnapping i fremmed land, men det blir jo også av de fleste opplevd som positivt. Vi har hatt slike styrker siden begynnelsen av 1980-årene, lært opp og øvet av britiske spesialstyrker (SAS). Og de ble bedre enn sine læremestre, sier de som var involvert den gangen.
Slike styrker bør omtales med stor grad av diskresjon. Det ligger i sakens natur. I forhold til akkurat det må det kunne sies at våre spesialsoldater kanskje er vel mye i mediene. Det er trolig det minst profesjonelle ved disse ellers så proffe militære enhetene, at de ikke klarer å motstå fristelsen til å vise seg frem for publikum.

Nå vil forsvarssjef Sunde slå sammen marinejegere og Hærens jegere (Forsvarets spesialkommando) under en felles kommando; Special Operations Forces - avdeling (SOFA). Slike forslag har alltid her på berget en tilbøyelighet til å bli et spørsmål om lokalisering og distriktspolitikk, og vi ser tendensen allerede. Med marinejegere fortsatt plassert i Bergen og i Ramsund og Hærens jegere på Rena, må det da kunne sies at ”spredningen over landet” er godt ivaretatt. Det er ledelsesapparatet og kommandoapparatet som skal samles, og jeg håper da inderlig at man i denne sammenheng også tenker samordning med Politiets terrorberedskap og DELTA-styrken. Felles øving og ledelses- og kulturbygging bør i lys av erfaringene fra 22. juli 2011 stå meget sentralt. Med den profesjonalitet og de holdninger som råder i spesialstyrkene ville de gått ”head on” mot Utøya og drapsmannen der. HMS og overtidsbetaling er ikke noe man har i tankene der i gården når en skarp operasjon er i gang, og menneskeliv står på spill.

Knut Harald Nylænde har etter sin karriere som revisor/statsautorisert nå i nesten 14 år drevet investeringsselskapet Moxie AS som investerer i prosjekter og selskaper. Han investerer særlig i selskaper med en kreativ og innovative profil. Han deltar i den offentlige debatt om en rekke samfunnsspørsmål.

onsdag 20. februar 2013

Hvor ble det av Hæren?


Selv tjenestegjorde jeg i Sjøforsvaret, men siden vår sjømakt ikke kan gjøre særlig nytte for seg på land i et krise-/krigstidsscenario, trenger vi hærstyrker.

Hva er det egentlig vi har igjen av hærstyrker etter mange år med krymping og omorganiseringer?

Vår forrige forsvarssjef, general Sverre Diesen, har vært drivkraften bak de dramatiske endringer som har funnet sted, også i tiden før han ble forsvarssjef. Omstillingene har vært helt nødvendige, men spørsmålet er om man har gått for langt. Hæren i dag er ca 4 500 vernepliktige og omtrent like mange befal og sivilansatte. Går vi 30-40 år tilbake var Hæren på ca en kvart million mann, fordelt på kombinerte regimenter (brigader) og alle slags støtteelementer (”It takes all kind to make an army” heter det).

Også Heimevernet (HV) var tallmessig langt større tidligere, helt oppe i ca 100 000 mann i årene etter at HV ble opprettet i 1946, dalende til ca 80 000 på den tiden da vi hadde ca 250 000 i Hæren, altså til sammen ca 330 000 soldater tilhørende landmakten. Det var på 1970-tallet. I dag er HV på ca 45 000 mann.

Den desidert største del av Hæren er i virkeligheten én brigade: BRIGADE NORD i Indre Troms. Også Telemark bataljon er en del av denne brigaden. I tillegg har vi to kompanier i Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) som vokter 196 km grense mot Russland, og ca 600 mann (ca en bataljon) som passer på kongehuset og som etter hvert vil bli pålagt en del beredskapsoppdrag og innsats i terrorsammenheng. Som leseren skjønner er det ganske tynt med landmakt i Sør-Norge, - ja, i Midt-Norge også. Mindre enn 10 000 (hvorav en god del er kvinner) i Hæren, altså, og det aller, aller meste pakket sammen i Indre Troms. Skulle jeg planlegge et angrep på Norge, vet jeg i hvert fall hvor jeg IKKE skulle sette inn støtet.

Spesialstyrker er bra, både ute og hjemme, men de er så altfor få i forhold til det enorme fedrelandet som trenger forsvar. Hva med å sette sammen noen stridsgrupper i Midt- og Sør-Norge med pansring og høy mobilitet. Det vil koste en milliard eller to, som kanskje kunne finansieres ved å kutte ut et par F-35 kampfly?

Knut Harald Nylænde er en aktiv forretningsmann og investor med sin base i Oslo. Han investerer i prosjekter og selskaper over hele Norge og dessuten i utlandet. Han deltar aktivt i utviklingen av mange av prosjektene.

onsdag 13. februar 2013

Er nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid troverdig?

Jeg leste i Aftenposten 6. februar et debattinnlegg fra tre konservative parlamentarikere, en var norsk og to var svenske, under overskriften ”Resultater gjennom samarbeid”. Artikkelen startet med å vise til den ”enmannsutredning” som Thorvald Stoltenberg gjorde i 2008 for å peke på muligheter - og noen begrensninger - for tettere samarbeid mellom de nordiske land om forsvarspolitiske spørsmål. På den tiden fant det sted en ganske omfattende dialog på så vel politisk som fagmilitært hold. Det var betydelig optimisme, faktisk, mht. å gjøre store grep. Mitt inntrykk var at det primært var norske, svenske og finske aktører som deltok. Danskene falt litt utenfor. Ikke så rart, egentlig, da danskene tradisjonelt har sett mer mot syd, til Tyskland enn til sine nordiske naboer når det gjelder sikkerhetspolitiske vurderinger og forsvarspolitiske beslutninger.

Det er fint at de tre politikerne kan peke på noen samarbeidstiltak, bl.a. mellom flyvåpnene i de to land, men særlig imponerende er det ikke. Samarbeid på luftforsvarssiden går 30-40 år tilbake, i hvert fall, med den såkalte SVENOR-avtalen som grunnlag. Under dekke av konsultasjoner om FN-innsats ble det også holdt årlige møter over flere dager på politisk og militært toppnivå fra like langt tilbake. Samtalene og diskusjonene dreide seg om så vel overordnede som helt konkrete spørsmål av felles interesse. Finland deltok riktignok ikke i slike møter, men dialogen med Finland skjedde på mer finurlig og uformell måte, bl.a. med såkalte ”privatbesøk” på høyt nivå.

Gjennom en god oppfølging av Stoltenberg-rapportens forslag kunne man tatt viktige skritt mot en samordning av så vel land-, sjø- som luftmilitære disposisjoner. De geopolitiske forhold peker klart i retning av at en viss spesialisering kan ha mye for seg, med finsk hovedvekt på landmakt, svensk på luftmakt og norsk på sjømakt. Ikke rendyrket selvsagt, men et forsvarskonsept med solide forsvarslinjer langs den finsk-russiske grense og sterk koordinering av forsvaret av Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge. De tre lands myndigheter vet jo meget godt at om ett av de tre land skulle bli angrepet og evt. okkupert, så er skjebnen beseglet også for de to øvrige. Et slikt konsept ville hatt en meget stor avskrekkende effekt. Et stort og slagkraftig svensk flyvåpen og en moderne og veldrevet norsk marine, med bl.a. moderne ubåter, ville sammen med Finlands mektige hær og landforsvar få selv en militær stormakt til å tenke seg om både en og to og tre ganger før den ”raslet med sablene”.

Det som var på gang med gode samtaler og utredninger i 2008 ble effektivt ”torpedert” av norske myndigheter da man fant det for godt å si nei til det svenske jagerflyet JAS Gripen i 2009-10, med begrunnelse at det var ubrukelig for norske forsvarsinteresser, som daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen formulerte det. Dette forårsaket bråstopp i alle gode prosesser, og jeg er sikker på at negative ettervirkninger vil eksistere lenge, uansett hva de tre parlamentarikere måtte hevde. Det går ikke an for Høyre å legge skylden på Arbeiderpartiet og de rød-grønne, heller. Partiet protesterte ikke, og har vist tilbøyelighet til å ”dilte etter” USA i det aller, aller meste, ikke bare i flykjøp. Det har nok de andre nordiske lands politikere og militære merket seg. Derfor er knapt et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid ut over det rent selvfølgelige, og som man har hatt i mange tiår, særlig troverdig.

Knut H. Nylænde er aktiv innen den offentlige debatt særlig på internett. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor, men har i mer enn 10 år bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet, Moxie AS som investerer både i og utenfor Norge.

onsdag 6. februar 2013

Nye kampfly vil "bombe" nye ubåter?

Nylig kunngjorde Forsvarsdepartementet at fem ubåtprodusenter vil komme til Norge i februar for å presentere seg og sine produkter for Sjøforsvaret og FLO (Forsvarets logistikkorganisasjon). De fem er valgt ut etter en såkalt markedsundersøkelse. I løpet av kommende halvår er det meningen at det skal utarbeides et beslutningsgrunnlag. Vedtaket blir ikke nødvendigvis at Norge skal erstatte de seks aldrende ubåtene av Ula-klassen. Det er mer sannsynlig at de gamle båtene blir underkastet levetidsforlengelse.

Det siste har for så vidt allerede startet. Det brukes milliarder allerede på å oppdatere Ula-klassen for å kunne holde dem operative fremover mot 2020-25. Prisen for seks nye ubåter vil bli ca 30 milliarder kroner, og en anskaffelse ville kommet i en tid da Forsvaret sliter med å betale for et 50-talls nye amerikanske kampfly av typen F-35 JSF (Joint Strike Fighter). Ingen vet ennå hva dette flyet vil koste, selv ikke amerikanerne, bortsett fra at ”alle” vet at det vil bli svindyrt. FD anslår kjøpesummen (optimistisk) til 63 milliarder kroner. I tillegg kommer driftsutgifter som vil ligge på det to-tredobbelte i forhold til dagens F-16 jagerflyflåte (ref. tidligere artikler).

Over den forventede levetid på ca 30 år vil de nye kampflyene koste mellom 180 og 200 milliarder kroner, noe som gir en belastning både på materiellanskaffelses- og driftsdelen av forsvarsbudsjettene i årene fremover som vil skvise alt annet. Vi snakker om rundt 6-7 milliarder kroner i snittkostnader pr år for kampflyvåpenet alene.

Vi skulle helst ha plass til både ubåter, nye helikoptre - ikke bare de (uferdige) NH90-helikoptrene som skal erstatte Lynx-helikoptrene på Kystvaktens fartøyer og fregattene (ref. artikkel), men også erstatningshelikoptre for Sea King redningshelikoptre og ”arbeidshesten” Bell 412 som Luftforsvaret opererer for Hæren hovedsakelig - og, ikke minst, nytt materiell til Hæren hvor behovet for nye pansrede kjøretøyer, stridsvogner og artilleri er skrikende.

For relativt kort tid tilbake besluttet den danske regjering å nedlegge ubåtvåpenet. Et blikk på kartet forteller at en slik beslutning er mindre dramatisk for Danmarks enn for Norges del. Vi har ca 20 000 km kyststripe om alle krinkelkroker tas med, og utfordringene i nordområdet er av en art som gjør ubåter meget verdifulle, ikke minst i etterretningssammenheng.

Likevel, aldri så mye prinsippvedtak i Regjeringen om å videreføre ubåtvåpenet og positive holdninger i opposisjonspartiene i Stortinget, - det kommer en dag da det skal søkes ryddet plass i budsjettene for anskaffelse og drift. På det tidspunktet er det full tyngde i budsjettene av nye kampfly. For å bruke relevant terminologi: budsjettene bombes av F-35 JSF, og konsekvensene for nye ubåter har jeg en dyster forutanelse om.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann og investor som blant annet er opptatt av forsvarsspørsmål. Han deltar i debatten om slike spørsmål blant annet på hans forsvarsblogg .Han har studert ved Norges Handelshøyskole i Bergen og ved Handelshøyskolen BI. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor.