Nå har svenskene våknet - og ruster opp!

Av Knut H. Nylænde

Her i landet er det stille som i en sovesal. Etter at langtidsplanen for Forsvaret ble vedtatt i fjor høst, riktignok uten at landforsvarets fremtidsstruktur var gitt verken form eller innhold, ble det stille. Landforsvaret ble overlatt til en fornyet utredning. Regjeringen ble nemlig enig med APs ledelse forut for behandlingen i Stortinget om at partene ikke skal være uenige om viktige forsvarsspørsmål. Slå den! 

Man kan spørre seg hva som skal til for at vår politikere skal våkne? Kanskje noe à la hva svenskene har opplevd?

Natt til langfredag 2013 kom seks russiske bombefly rett mot svensk territorium - helt overraskende - og markerte et angrep med atomvåpen, bl.a. mot Stockholm. Hendelsen er bekreftet av NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, i ettertid. Han har sagt at slike angrepsmarkeringer med fly som kan levere atomvåpen har skjedd mot flere NATO-land de senere år, uten at andre land enn Sverige ble navngitt. Det svenske forsvar hadde ingen jagerfly i luften da det skjedde og ingen flygere på vakt.

Senere har svensk luftrom vært krenket flere ganger av russiske kampfly, og den svenske skjærgård har hatt flere ”besøk” av antatt russiske undervannsfartøyer, bl.a. i Nämdöfjärden høsten 2014. Denne aktiviteten har ført til markert økning i svenske forsvarsbudsjetter, samt en vridning av ressursbruken over til nasjonalt og regionalt forsvar etter 25 år med satsing på internasjonale operasjoner. Forsvarsdebatten går høyt i Sverige. Her hjemme dreier debatten seg mest om protester mot nedleggelser av militære enheter og anlegg. I nabolandet har debatten motsatt fortegn. Ca halvparten av den svenske befolkning mener nå at landet bør bli medlem av NATO. Det er oppsiktsvekkende. Nøytralitetspolitikken har stått meget sterkt i hele etterkrigstiden i riksdag og regjering med bred støtte i det svenske folk.

I Sverige organiserer man nå landforsvaret i kraftige stridsgrupper med stor mobilitet og ildkraft, som hurtig kan settes inn i de mest utsatte deler av svensk territorium, bl.a. på Gotland. Her i landet flytter vi de helikoptre - Hærens Bell 412 - som kunne transportere militære mannskaper og utstyr til utsatte områder i nord, fra Bardufoss til Rygge (!). Her skal alle våre 18 Bell-helikoptre stå til disposisjon for politiets beredskapsstyrker, og Norge blir det eneste NATO-land som ikke har dedikerte helikoptre for forsvarsformål.

At over 5 000 personer nærmest ”over natten” blir kanalisert av russiske myndigheter mot grensestasjonen ved Storskog i Øst-Finnmark er kanskje ikke sammenlignbart med seks russiske bombefly med atomvåpen, men likevel; et varsel om hva som kan settes i gang fra russisk side for å skape kaos og usikkerhet burde det vel være. Sett i sammenheng med andre russiske provokasjoner og klare brudd på internasjonal lov og rett, med annekteringen av Krimhalvøya som det mest oppsiktsvekkende, ser jeg for meg ”mobbing” på Svalbard, ”ulykker” i Barentshavet, ”besøk” i norske fjorder, ”angrep” med krysserraketter mot Ørlandet flystasjon osv., osv.. Det gjelder å holde hodet kaldt og ikke overreagere, selvsagt, men det er forskjell på å velge avpasset reaksjonsmåte og ikke å ha noe å reagere med.

Med årets forsvarsbudsjett har vi råd til å holde oss med en hær på ca 3 500 soldater og et heimevern på ca 34 000. Til sammenligning kan Finland mønstre en stående hærstyrke på ca 16 000 soldater og en mobiliseringsstyrke på ca 240 000. Og - merkelig nok - det finske forsvarsbudsjett er omtrent halvparten av det norske!

Vi kan gjerne ta sammenligningen med Finland et stykke videre, og det blir bare mer og mer pinlig. Jeg har nevnt ovenfor at de 18 Bell-helikoptrene Hæren hadde nå er overført til Politiet; den finske hæren har 24 helikoptre. Videre har finnene 250 stridsvogner mot våre 52. De har over 800 artillerienheter mot våre 14 (!), de har 24 luftvernsystemer (missiler) mot vårt ene (!) NASAMS missilsystem. Det sier mye at den finske militærorganisasjon har 130 offiserer med oberst og generals rang, mens vi har 831 offiserer på disse nivåer. I Finland går ca 12 % av forsvarsbudsjettet til administrasjon og ledelse, mens vårt eget forsvar bruker ca 60 % til det samme. Det er en hårreisende forskjell og svært pinlig. Noe er alvorlig galt og jeg har pekt på det meste av det i tidligere artikler i denne bloggen.

Det råder en slags stormannsgalskap, og om materiell og mannskaper ikke kan settes opp og utstyres slik at de kan sammenlignes med og innpasses i en stormakts militærstruktur og operasjonsmønster, så er de mindreverdige. Det norske forsvar ser mer og mer ut som en høyteknologisk modul som kan settes inn i en amerikanskledet militæroperasjon. Det burde ikke være vanskelig å se at en slik modul ikke er særlig egnet til å møte russisk mobbing, og heller ikke om mobbing går over i en direkte krenkelse av norsk suverenitet, om enn i begrenset omfang. Hva som skal til for å utløse NATOs og USAs hjelp er mer enn uklart, og blir ikke klarere med Donald Trump som president.

En av de virkelige ”tungvektere” innen amerikansk sikkerhetspolitisk tenkning og analyse, Edward Luttwak (https://en.wikipedia.org/wiki/Edward_Luttwak) ved Center for Strategic and International Studies, kom med følgende tankevekker under et seminar i Oslo for mange år tilbake:

”Norway - shamefully rich, and extremely exposed global smallstate you in reality are - should not call for us when not in bare need; even then we will make you pay anyhow. The equation is: the cost of the damage done to you, and the cost of calling us in. The rest is yours”.

Les Mer...

Forsvarsanalytiker med krass kritikk

Jeg har flere ganger i min forsvarsblogg vist til artikler av forsvarsanalytiker John Berg, både i hans eget tidsskrift ”Forsvar 2020” og i norske aviser. Berg er meget kunnskapsrik og har solide kilder som grunnlag for sine analyser. Han er krass i sin kritikk av norske journalister og medier, som han mener er alt for overflatiske og ”servile” i sine dekninger av forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

I sitt siste nummer av tidsskriftet gjengir han en artikkel som han har fått refusert av Aftenpostens debattredaktør. Artikkelen innebærer bl. a. en skarp kritikk av Regjeringens langtidsplan for Forsvaret. Jeg siterer et par avsnitt:

”Forsvarets nye langtidsplan styrer ikke budsjettene for bare fire år fremover, den binder økonomien for 30-40 år.

For første gang er en langtidsplan for Forsvaret dominert av store, ultrateknologiske og typiske supermakts materiellprosjekter som ikke bare er svimlende dyre i anskaffelse. De er langtidsbindende fordi de har en levetid på ca. 40 år med meget høye kostnader til drift og jevnlige oppdateringer. Forsvaret mister det meste av økonomisk handlefrihet og vil vanskelig kunne omdisponere for å møte nye utfordringer.

Det er ikke budsjettenes størrelse og årlige vekst som vil skape vedvarende krise i Forsvaret, men kampflykostnadene i ca. 40 år fremover. Krisen vil forsterkes av kostnadene som må følge i kjølvannet, først og fremst til luftvern rundt Ørlandet med kapasitet mot ballistiske missiler. Spikeren i kisten blir et hastekjøp av Poseidon overvåkingsfly, som vanlig uten fyllestgjørende informasjon og realitetsdebatt.”

At opposisjonen i Stortinget ikke stiller spørsmål ved dette åpenbare resultat av gigantinvesteringene viser hvor lav interessen er blant stortingsrepresentanter relatert til vitale sikkerhets- og forsvarssaker. Når skal de begynne å gjøre jobbene sine?

Les Mer...

Føres regjering og storting bak lyset?

I tillegg til å kjøpe det svindyre amerikanske kampflyet F-35, har Regjeringen besluttet å skifte ut våre P-3 Orion overvåkningsfly (også amerikanske) med det (også svindyre) amerikanske P-8 Poseidon, som knytter Norge enda sterkere til det amerikanske militære konsept.

P-8 flyene er i likhet med F-35 meget dyre; omtrent 10 milliarder kroner er antatt økonomisk ramme for anskaffelsen. Disse flyene knytter oss således til USA’s ”Broad Area Maritime Surveillance” (BAMS), som i tillegg til å dekke havområdene nær NATO-landene, også dekker Stillehavet og store deler av Sørøst-Asia, i følge en nylig uttalelse av admiral Harry B. Harris, som er sjef for US Pacific Command. Et annet overvåkningsfly, for eksempel Saab’s Swordfish maritime overvåkingsfly eller et lignende fly ville ikke inngå i BAMS, men ville skaffe oss og NATO-landene den etterretning som trengs, vel å merke innenfor NATO’s ansvarsområde.

Det sies ingenting om denne tilknytningen til BAMS i fremlegget for Stortinget - jeg hadde nær sagt, selvfølgelig - og argumentet om at P-3 Orion har nådd ”pensjonsalder” og ikke kan påregnes å være operativt særlig lenger, undergraves av det faktum at US Navy Reserve skal operere dette overvåkningsflyet i overskuelig fremtid, og at Canada også fortsatt vil fly P-3 Orion. Norge kunne uten problem ha utsatt denne anskaffelsen som vil koste ca 10 milliarder kroner, eller kjøpt et rimeligere fly for den samme rollen.

Det ser faktisk ut som om man ønsker å binde opp mest mulig av investeringsmidlene vi rår over i konsepter og våpensystemet som knytter oss stadig sterkere til amerikanske konsepter for ivaretakelse av globale interesser, både på etterretnings-/ overvåkningssiden og når det gjelder fysisk operativ evne som del av en stormakts krigsstruktur.

Dette gjøres før en ny utredning er gjort av fremtidens landmakt - hær og heimevern - og derved uten å vite hva som blir igjen av investerings- og driftsmidler til den landmilitære del av forsvaret. Den nye utredning av landmakten har forsvarsministeren, med Regjeringens støtte, bestemt å gjennomføre til tross for at Forsvarssjefen og sjefene for hær og heimevern allerede har gitt sine syn og tilrådninger om landforsvaret i langtidsplanen for Forsvaret som er til behandling i Stortinget, parallelt med forsvarsbudsjettet for 2017.

Er det ikke noen på Stortinget som ser dette bilde avtegne seg? Hva med Regjeringen; godtar den alt som kommer fra Forsvarsdepartementet og en forsvarsminister som kanskje ikke helt ser hva hun holder på med? Hvem er forsvarsministerens rådgivere? Hvem lytter hun til?

Disse spørsmålene skulle jeg gjerne sett stillet av den politiske opposisjon og mediene.

Les Mer...

Slaget om landforsvaret

Jeg trodde ikke jeg skulle komme i den situasjon at jeg ville foretrekke småpartienes standpunkter i forsvarssammenheng. Men slik det avtegner seg i Stortinget nå, er det Senterpartiet, Venstre og KrF - til dels også SV - som står for en styrking av Hæren og Heimevernet.

Venstre kan se ut til å forstå noe mer enn de andre partiene. Partiet vil bestille færre av de svindyre amerikanske kampflyene F-35 nå, og vente med resten til man ser effekten av denne investeringen for andre områder, særlig landforsvaret. Å spikre en slik enorm investering nå, slik forsvarsministeren foreslår, før man har utredet landforsvaret, er en pussighet som bare den harde kjerne av bedrevitere i FD kan ha funnet på, etter kraftig press fra det norskamerikanske militærindustrielle kompleks. Til tross for at hær og heimevern er godt utredet i Forsvarssjefens studie, som ligger til grunn for den langtidsplan for Forsvaret som nå er til behandling i Stortinget, skal altså landforsvaret utredes på nytt. Og før resultatet av en slik utredning foreligger skal altså meget store deler av forsvarsbudsjettets investerings- og driftskostnaders bindes for flere tiår fremover. Det er flere enn meg som aner ugler i mosen.

Forsvarsanalytiker John Berg sier i oktoberutgaven av sitt organ ”Forsvar 2020”:

«Stortinget og media vil ramle av stolene sine når de får se hvor lite landforsvar vi til slutt vil kunne finansiere, hvis kjøp av (overvåkingsflyet, min anmerkning) P-8 og 10-12 nye F-35 får passere nå. Vil de som stemte for kjøpene da bli stilt til ansvar? Nei. Sånn er det ikke i Norge. Ikke i forsvarssaker.»

FD argumenterer med at F-35 flyene vil bli rimeligere om vi inngår kontrakt nå, enn om vi venter. Med den kunnskap jeg har - kunnskap som er lett å skaffe seg ved å studere amerikanske kilder, bl.a. Pentagons og den amerikanske riksrevisjons - så er dette direkte galt. Snarere vil man ved å vente kunne få fly som leveres med komplett funksjonalitet, i motsetning til fly som på et senere tidspunkt må leveres tilbake til Lockheed Martin for oppgradering - til ukjent merkostnad! Ved å vente kan man også få fly som produseres i større serier og med hele flyets grunnkonfigurasjon gjennomtestet og robust.

Anskaffelse nå av fire P-8 Poseidon overvåkningsfly, til erstatning for våre P-3 Orion, har en prislapp på ca 10 milliarder kroner. Mange vil hevde at Orion-flyene kan beholdes vesentlig lenger med en viss oppgradering. Dessuten bør bruk av droner i havovervåkningsøyemed utredes før man gjør en slik investering.

Det skal bli spennende å se om småpartiene kan få gjennomslag her, i hvert fall i en viss grad. Etterkrigstidens nasjonale mantra om den brede sikkerhets- og forsvarspolitiske enighet kan gjerne slå sprekker for min del. Det har snarere bidratt til å legge lokk på en meningsfull debatt. I dagens situasjon er en slik debatt ikke bare meningsfull, men absolutt nødvendig.

Les Mer...

Klokt trekk i en uklok strategi

Jeg skrev i mitt siste innlegg i bloggen at ”Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut om en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske.”  Et par dager etterpå ble det kjent at forsvarsministeren overveier å presentere et forslag for regjering og storting om å la 300 amerikanske soldater - trolig US Marines - øve i Midt-Norge på rullerende basis, men som i praksis vil bety en tilnærmet permanent tilstedeværelse av amerikanske soldater.

Når vår politiske og militære ledelse først har satt Norge i den meget ubekvemme situasjon gjennom de siste to tiårene, som gjør at vi er ”dømt” til å dilte etter amerikanerne i sikkerhetspolitikken, så er dette faktisk et klokt trekk.

Fortsatt betyr ikke dette et forsvar med evne til å være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner i nordområdene, for eksempel på og rundt Svalbard og i den økonomiske sonen, men terskelen er blitt høyere for russerne med hensyn til å foreta seg noe militært mot genuint norsk territorium. Knytter vi transportberedskap med fly og/eller helikoptre til den amerikanske styrken i Midt-Norge, slik at den raskt kan settes inn nordover sammen med norske styrker, vil den forebyggende effekt være betydelig økt mot en foretaksom Putin.

Ulempen er selvsagt at dersom ballongen virkelig går opp, og de to stormaktene ”braker sammen” et eller annet sted i verden, så er Norge involvert fra første stund. Men, på den annen side, involvert ville vi bli uansett i en slik situasjon, før eller siden; for i nordområdet har russerne bygget opp store strategiske kapasiteter de senere årene, særlig til sjøs. Disse kapasitetene vil være noe av det første som amerikanerne vil søke å sette ut av spill.

En liten trøst er det at Putin har kjøpt seg et landsted på Åland, visstnok for egne sparepenger om vi skal tro kilder som står presidenten nær. Det må jo være en indikasjon på at Putin ønsker å nyte sitt otium fra et eller annet tidspunkt.

Les Mer...

Sannhetens øyeblikk i sikkerhetspolitikken

Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut som en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske. Det bekreftes ganske tydelig i det nylig fremlagte forsvarsbudsjettet og i langtidsplanen for Forsvaret som ble presentert på vårparten i år.

Og det er trolig tilsiktet fra ”arkitektenes” side, helt fra omstillingene startet etter murens fall i 1989 - en omstilling som for øvrig kom i gang alt for sent. Vi mistet bortimot et tiår. Topp etterretning og spesialsoldater, samt avanserte bombefly - som egentlig trenger en annen type fly til å beskytte seg i et stridsmiljø - er en skreddersydd modul i en stormaktsledet operasjon.

Et forsvar som kan være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner er det ikke lenger; snarere reduseres denne evnen. Hæren er snart eliminert. Kompetansemiljøene er så små i det landmilitære element at en oppbygging vil ta meget lang tid dersom det skulle bli politisk ønskelig. Heimevernet, som er ”øyne og ører” i lokalsamfunnene, er redusert fra 70-80 000 soldater ved murens fall i 1989 til ca 45 000 i dag, og er nå foreslått ytterligere redusert til ca 35 000.

Forsvaret er et instrument for den politiske ledelse, har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ofte uttalt, og politikerne får den forsvarsorganisasjon de ønsker seg for det de er villige til å betale for. Men interessen for hvordan det står til i Forsvaret er dessverre liten i de rikspolitiske miljøer; derved også innsikten i hva forsvarsstrukturen makter innenfor de gitte budsjettrammer.

”Sikkerhetspolitikken ligger fast” var et mantra under den kalde krigen. Det var nok en smart linje den gang, men i ettertid er det synd at helt sentrale utviklingstrekk derved ikke ble debattert og belyst, bl.a. enkelte innsiktsfulle og konstruktive innspill fra den politiske venstresiden. Beslutninger med stor rekkevidde for landets sikkerhet ble tatt av embetsmenn og noen få politikere i nettverk som ”visste best”. Åpenhet og debatt - selv om det hadde ført til uenighet og strid - kunne ha ført til en nyansering av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og kanskje dempet den nærmest ekstreme avhengigheten av USA og amerikanernes vilje til å stille opp for oss i pressede situasjoner. Imidlertid må venstresiden ta sin del av ansvaret for at avvisningen av norsk medlemskap i EF/EU skjøv landet enda lengre i den retning.

Hadde amerikanernes nasjonale interesser vært identiske med de norske, hadde ikke dette vært så galt. Men slik er det ikke. Ser vi nøyere etter, står vi ganske alene om våre interesser i nordområdet. Er det for eksempel noen stat som anerkjenner vårt syn på Svalbardsokkelen?

Skulle vi oppleve at Putins uttalte ambisjoner i Arktis gir seg uttrykk overfor oss på alvorligere måter enn å la en visestatsminister mellomlande på Svalbard, er det knapt kampfly av typen F-35 som byr på passende respons; ikke andre kampfly heller for den saks skyld, selv om en JAS Gripen kunne holdt seg i luften med vesentlig lavere driftskostnader. En utspekulert Putin kan for eksempel gi ordre om så mange truende bevegelser inn mot norsk territorium fra luft-, sjø- og landsiden at bare driftsutgiftene på ca NOK 300 000 pr fly pr time for F-35 ville ”ruinere” driftsbudsjettet.

Skulle Donald Trump bli valgt som USA’s neste president kan vi muligens se langt etter enhver forestilling om rask amerikansk hjelp. Hvis vårt forsvar skal kunne tas alvorlig kommer vi ikke utenom å måtte ha mulighet for en mer fleksibel respons enn dagens forsvarsstruktur og bemanningsgrad tillater. Det betyr soldater på bakken, fartøyer som seiler og en kostnadseffektiv luftmilitær overvåkning.

Det er på høy tid at våre rikspolitikere våkner, og tar inn over seg alvoret i den situasjon som har oppstått. Det får vi se når forsvarsbudsjettet og langtidsplanen snart skal diskuteres i Stortinget.

Les Mer...

Siste nytt om kampflyet F-35

‘No news is good news’ heter det i et ordtak. Det gjelder ikke i kampflysaken. Når jeg ikke har skrevet noe om dette på en stund i forsvarsbloggen min, skyldes det dels at jeg ikke vil kjede leserne med for mye stoff om denne mest kostbare offentlige anskaffelse noensinne, dels at det ikke har kommet så mye nytt fra kampflyfronten. Med ’nytt’ mener jeg positivt nytt, fordi de negative nyheter står ved lag, og disse har jeg omtalt tidligere.

Flyet er fortsatt uferdig, og de land som skal motta fly fra de første produksjonsseriene, hvilket Norge skal, må belage seg på å levere flyene tilbake til Lockheed Martin for oppdatering – med ukjent kostnad. Det eneste sikre her er at Lockheed Martin vil tjene grovt, og at de totale kostnader for Norge kommer til å bli enda høyere enn de utrolige 260 milliarder kroner som pr i dag er anslaget for flyets operative levetid.

Den siste nyheten kommer fra den amerikanske forsvarsledelsen, Pentagon: Våpenrommene, hvor flyets våpen er montert når F-35 flyr i full stealth-konfigurasjon, blir for varme. Våpen som henger utenfor flykroppen, vanligvis under vingene, røper flyet på fiendtlige radarer. Derfor må de gjemmes i våpenrom inntil de gjøres klar for bruk.

Grunnen til denne oppvarmingen av våpenrommene er dels at F-35 har verdens største, sterkeste og varmeste motor, dels at flyets sensorer og enorme datakraft avgir mye varme. Å få denne varmen kanalisert ut og bort fra selve flyet har vært en utfordring fra første stund, men representantene fra Lockheed Martin har her som ellers hevdet at problemet vil bli løst. Det er imidlertid ikke løst, og Norge får derfor høyst sannsynlig fly hvor problemet ikke er løst.

Nå erkjenner ledelsen for Pentagons F-35-program at selv under moderate forhold blir det alt for varmt i våpenrommene, og at varmen må luftes ut regelmessig ved at dørene til våpenrommene må åpnes. Ved høye hastigheter, og derved sterk varmeutvikling i flyet, må dørene åpnes med bare få minutters intervaller.

Det er allerede ’på folkemunne’ i forsvarskretser at F-35 er lett kjennelig fra andre flytyper fordi flyet ”vifter med skjørtene”.
   
Det er selvsagt ille nok at stealth-effekten uteblir på grunn av dette, og gjør flyet like lett å oppdage på radar som fly uten stealth. En annen sak er at flyet blir sårbart også overfor varmesøkende sensorteknologi og tilknyttede våpensystemer. Slik teknologi er i ferd med komme på linje med radar i effektivitet. Russerne ligger langt fremme med infrarøde sensorer (Search and Track) på sine jagerfly.

Det tar liksom ingen slutt på dårlige nyheter om dette kampflyet. Jeg gremmes!

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og fra lederposisjoner i norsk næringsliv. De siste 17 årene har han bygget opp investeringsselskapet Moxie som blant annet investerer i mindre og vanligvis nyetablerte selskaper med et internasjonalt potensial.

Les Mer...