Jeg skrev i mitt siste innlegg i bloggen
at ”Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut om en modul som kan passe
inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske.” Et par dager etterpå ble det kjent at
forsvarsministeren overveier å presentere et forslag for regjering og storting
om å la 300 amerikanske soldater - trolig US Marines - øve i Midt-Norge på
rullerende basis, men som i praksis vil bety en tilnærmet permanent
tilstedeværelse av amerikanske soldater.
Når vår politiske og militære ledelse
først har satt Norge i den meget ubekvemme situasjon gjennom de siste to tiårene,
som gjør at vi er ”dømt” til å dilte etter amerikanerne i sikkerhetspolitikken,
så er dette faktisk et klokt trekk.
Fortsatt betyr ikke dette et forsvar med
evne til å være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale
interesser i pressede og truende situasjoner i nordområdene, for eksempel på og
rundt Svalbard og i den økonomiske sonen, men terskelen er blitt høyere for
russerne med hensyn til å foreta seg noe militært mot genuint norsk
territorium. Knytter vi transportberedskap med fly og/eller helikoptre til den
amerikanske styrken i Midt-Norge, slik at den raskt kan settes inn nordover
sammen med norske styrker, vil den forebyggende effekt være betydelig økt mot
en foretaksom Putin.
Ulempen er selvsagt at dersom ballongen
virkelig går opp, og de to stormaktene ”braker sammen” et eller annet sted i
verden, så er Norge involvert fra første stund. Men, på den annen side,
involvert ville vi bli uansett i en slik situasjon, før eller siden; for i
nordområdet har russerne bygget opp store strategiske kapasiteter de senere
årene, særlig til sjøs. Disse kapasitetene vil være noe av det første som
amerikanerne vil søke å sette ut av spill.
En liten trøst er det at Putin har kjøpt
seg et landsted på Åland, visstnok for egne sparepenger om vi skal tro kilder
som står presidenten nær. Det må jo være en indikasjon på at Putin ønsker å
nyte sitt otium fra et eller annet tidspunkt.
