Den operative del av Forsvaret ser stadig
mer ut som en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur,
fortrinnsvis den amerikanske. Det bekreftes ganske tydelig i det nylig
fremlagte forsvarsbudsjettet og i langtidsplanen for Forsvaret som ble
presentert på vårparten i år.
Og det er trolig tilsiktet fra
”arkitektenes” side, helt fra omstillingene startet etter murens fall i 1989 -
en omstilling som for øvrig kom i gang alt for sent. Vi mistet bortimot et
tiår. Topp etterretning og spesialsoldater, samt avanserte bombefly - som
egentlig trenger en annen type fly til å beskytte seg i et stridsmiljø - er en
skreddersydd modul i en stormaktsledet operasjon.
Et forsvar som kan være til stede og være
egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende
situasjoner er det ikke lenger; snarere reduseres denne evnen. Hæren er snart
eliminert. Kompetansemiljøene er så små i det landmilitære element at en
oppbygging vil ta meget lang tid dersom det skulle bli politisk ønskelig.
Heimevernet, som er ”øyne og ører” i lokalsamfunnene, er redusert fra 70-80 000
soldater ved murens fall i 1989 til ca 45 000 i dag, og er nå foreslått
ytterligere redusert til ca 35 000.
Forsvaret er et instrument for den
politiske ledelse, har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ofte uttalt, og
politikerne får den forsvarsorganisasjon de ønsker seg for det de er villige
til å betale for. Men interessen for hvordan det står til i Forsvaret er
dessverre liten i de rikspolitiske miljøer; derved også innsikten i hva
forsvarsstrukturen makter innenfor de gitte budsjettrammer.
”Sikkerhetspolitikken ligger fast” var et
mantra under den kalde krigen. Det var nok en smart linje den gang, men i
ettertid er det synd at helt sentrale utviklingstrekk derved ikke ble debattert
og belyst, bl.a. enkelte innsiktsfulle og konstruktive innspill fra den politiske
venstresiden. Beslutninger med stor rekkevidde for landets sikkerhet ble tatt
av embetsmenn og noen få politikere i nettverk som ”visste best”. Åpenhet og
debatt - selv om det hadde ført til uenighet og strid - kunne ha ført til en
nyansering av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og kanskje dempet den nærmest
ekstreme avhengigheten av USA og amerikanernes vilje til å stille opp for oss i
pressede situasjoner. Imidlertid må venstresiden ta sin del av ansvaret for at
avvisningen av norsk medlemskap i EF/EU skjøv landet enda lengre i den retning.
Hadde amerikanernes nasjonale interesser
vært identiske med de norske, hadde ikke dette vært så galt. Men slik er det
ikke. Ser vi nøyere etter, står vi ganske alene om våre interesser i
nordområdet. Er det for eksempel noen stat som anerkjenner vårt syn på
Svalbardsokkelen?
Skulle vi oppleve at Putins uttalte
ambisjoner i Arktis gir seg uttrykk overfor oss på alvorligere måter enn å la
en visestatsminister mellomlande på Svalbard, er det knapt kampfly av typen F-35
som byr på passende respons; ikke andre kampfly heller for den saks skyld, selv
om en JAS Gripen kunne holdt seg i luften med vesentlig lavere driftskostnader.
En utspekulert Putin kan for eksempel gi ordre om så mange truende bevegelser
inn mot norsk territorium fra luft-, sjø- og landsiden at bare driftsutgiftene
på ca NOK 300 000 pr fly pr time for F-35 ville ”ruinere” driftsbudsjettet.
Skulle Donald Trump bli valgt som USA’s
neste president kan vi muligens se langt etter enhver forestilling om rask
amerikansk hjelp. Hvis vårt forsvar skal kunne tas alvorlig kommer vi ikke
utenom å måtte ha mulighet for en mer fleksibel respons enn dagens
forsvarsstruktur og bemanningsgrad tillater. Det betyr soldater på bakken,
fartøyer som seiler og en kostnadseffektiv luftmilitær overvåkning.
Det er på høy tid at våre rikspolitikere
våkner, og tar inn over seg alvoret i den situasjon som har oppstått. Det får
vi se når forsvarsbudsjettet og langtidsplanen snart skal diskuteres i
Stortinget.
