Viser innlegg med etiketten Politikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Politikk. Vis alle innlegg

onsdag 26. oktober 2016

Sannhetens øyeblikk i sikkerhetspolitikken

Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut som en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske. Det bekreftes ganske tydelig i det nylig fremlagte forsvarsbudsjettet og i langtidsplanen for Forsvaret som ble presentert på vårparten i år.

Og det er trolig tilsiktet fra ”arkitektenes” side, helt fra omstillingene startet etter murens fall i 1989 - en omstilling som for øvrig kom i gang alt for sent. Vi mistet bortimot et tiår. Topp etterretning og spesialsoldater, samt avanserte bombefly - som egentlig trenger en annen type fly til å beskytte seg i et stridsmiljø - er en skreddersydd modul i en stormaktsledet operasjon.

Et forsvar som kan være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner er det ikke lenger; snarere reduseres denne evnen. Hæren er snart eliminert. Kompetansemiljøene er så små i det landmilitære element at en oppbygging vil ta meget lang tid dersom det skulle bli politisk ønskelig. Heimevernet, som er ”øyne og ører” i lokalsamfunnene, er redusert fra 70-80 000 soldater ved murens fall i 1989 til ca 45 000 i dag, og er nå foreslått ytterligere redusert til ca 35 000.

Forsvaret er et instrument for den politiske ledelse, har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ofte uttalt, og politikerne får den forsvarsorganisasjon de ønsker seg for det de er villige til å betale for. Men interessen for hvordan det står til i Forsvaret er dessverre liten i de rikspolitiske miljøer; derved også innsikten i hva forsvarsstrukturen makter innenfor de gitte budsjettrammer.

”Sikkerhetspolitikken ligger fast” var et mantra under den kalde krigen. Det var nok en smart linje den gang, men i ettertid er det synd at helt sentrale utviklingstrekk derved ikke ble debattert og belyst, bl.a. enkelte innsiktsfulle og konstruktive innspill fra den politiske venstresiden. Beslutninger med stor rekkevidde for landets sikkerhet ble tatt av embetsmenn og noen få politikere i nettverk som ”visste best”. Åpenhet og debatt - selv om det hadde ført til uenighet og strid - kunne ha ført til en nyansering av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og kanskje dempet den nærmest ekstreme avhengigheten av USA og amerikanernes vilje til å stille opp for oss i pressede situasjoner. Imidlertid må venstresiden ta sin del av ansvaret for at avvisningen av norsk medlemskap i EF/EU skjøv landet enda lengre i den retning.

Hadde amerikanernes nasjonale interesser vært identiske med de norske, hadde ikke dette vært så galt. Men slik er det ikke. Ser vi nøyere etter, står vi ganske alene om våre interesser i nordområdet. Er det for eksempel noen stat som anerkjenner vårt syn på Svalbardsokkelen?

Skulle vi oppleve at Putins uttalte ambisjoner i Arktis gir seg uttrykk overfor oss på alvorligere måter enn å la en visestatsminister mellomlande på Svalbard, er det knapt kampfly av typen F-35 som byr på passende respons; ikke andre kampfly heller for den saks skyld, selv om en JAS Gripen kunne holdt seg i luften med vesentlig lavere driftskostnader. En utspekulert Putin kan for eksempel gi ordre om så mange truende bevegelser inn mot norsk territorium fra luft-, sjø- og landsiden at bare driftsutgiftene på ca NOK 300 000 pr fly pr time for F-35 ville ”ruinere” driftsbudsjettet.

Skulle Donald Trump bli valgt som USA’s neste president kan vi muligens se langt etter enhver forestilling om rask amerikansk hjelp. Hvis vårt forsvar skal kunne tas alvorlig kommer vi ikke utenom å måtte ha mulighet for en mer fleksibel respons enn dagens forsvarsstruktur og bemanningsgrad tillater. Det betyr soldater på bakken, fartøyer som seiler og en kostnadseffektiv luftmilitær overvåkning.


Det er på høy tid at våre rikspolitikere våkner, og tar inn over seg alvoret i den situasjon som har oppstått. Det får vi se når forsvarsbudsjettet og langtidsplanen snart skal diskuteres i Stortinget.

fredag 13. februar 2015

Fortielsene om F-35 prosjektets svakheter fortsetter

Jeg følger med på hva forsvarsanalytiker John Berg skriver i sine artikler i ”Forsvar 2020”.  Denne gang er det hans artikkel i nr 2/2015. Han forteller der om en avsløring fra USA som burde skapt debatt her hjemme, kanskje til og med krav om at forsvarsministeren burde komme til Stortinget og redegjøre for det som skjer i F-35 prosjektet. 

Et av hovedargumentene, for ikke å si DET viktigste argument forsvarsledelsen har anført for å gå for F-35 Joint Strike Fighter er at dette kampflyet er et nøkkelelement i det som kalles "nettverkskrig", en krig som innebærer at det aller meste av informasjonsutvekslingen, og mye av analysene av det som skjer i et aktuelt krigs- eller kriseområde, går på data. Nå viser det seg at Norges nye kampfly, F-35, ikke kan data-kommunisere med noe annet ledd i vårt forsvar (!).

Dette ble påpekt av US Air Force avtroppende, og meget irriterte, sjef for de taktiske flystyrker, general Michael Hostage, på Air Force Association's Air & Space Conference i september i fjor, forteller John Berg.  Her hjemme burde man jo ”hoppe i taket” og iverksette analyser for å finne ut hva dette innebærer for den rollen flyet er tiltenkt i våre forsvarsplaner, og treffe tiltak for å forhindre en mulig katastrofal svakhet ved det nye kampflyet. Men vi hører ingenting, sier Berg. Det virker som om forsvarsledelsen velger å håpe på at denne forferdelige nyhet må forsvinne av seg selv.

Om det er kan være en trøst rammer denne manglende evne til data-kommunikasjon flere enn Norge. Berg forteller at general Hostage hadde sagt: "Don't get me started" på spørsmål fra tilhørerne om hvordan det er blitt slik. Han ville slippe å blåse ut sin hjertens mening. For Norge betyr dette at for å løse problemet må nye, store økonomiske uttellinger til, i tillegg til de svimlende kostnadene vi allerede ser i F-35 prosjektet, sier John Berg.

Det er snart et halvt år siden general Hostage fremla disse fakta, så hvorfor har ikke vårt Forsvarsdepartement informert om saken, spør Berg. Kan det være for å unnslippe debatt om hvor de ekstra pengene skal finnes, og hva det vil gå ut over. De kan nemlig bare tas fra kontra-terror og kontra-Putin, sier Berg lakonisk.

Hvor ble det av de få journalister, bl.a. i Aftenposten og Dagens næringsliv, som fulgte med i kampflysaken? Går de lei, kanskje, når det ikke finnes engasjement hos politikerne? Det er ingen å ”korsfeste”, og vår forsvarsminister seiler videre som Regjeringens mest velansette statsråd, vurdert og gitt poeng av journalistene selv.

Knut Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

onsdag 28. januar 2015

Nedsalg i Kongsberg stanset, Ole-Brum-linjen fortsetter

Regjeringen fikk motbør i Stortinget og næringsministeren må nå legge nedsalg i Kongsberggruppen på is. Derved fortsetter vi med vår noe spesielle strategi for utvikling og salg av norsk våpenteknologi og -produkter. Vi knytter det opp mot anskaffelser av våpensystemer og materiell til det norske forsvaret gjennom såkalte gjenkjøpsavtaler. På den ”puten” har Kongsberggruppen hvilt godt og utnyttet hvilestillingen til å skaffe seg teknologi, innsikt og kompetanse som har gjort det mulig å produsere avanserte våpen som sjømålsmissiler og våpentårn for pansrede kjøretøyer. Ja takk, begge deler.

Svenskene har Nordens største og mest internasjonalt orienterte forsvarsindustri, og har fulgt en annen strategi, - en strategi som er mer på linje med det vi ellers ser i europeisk og amerikansk forsvarsindustri.  Det går ut på å selge seg ned og/eller slå seg sammen med store internasjonale aktører. For eksempel er Hägglunds Vehicle, som har vært storleverandør til det norske forsvaret helt siden 1960-tallet, bl.a. av de ”kjente og kjære” beltevognene BV 202 og senere BV 206, i dag heleid av den britiske giganten BAE Systems. Kanonprodusenten Bofors ble solgt til amerikanske United Defence, og åpnet for kjempekontrakter til bl.a. den amerikanske kystvakten. Så ble United Defence ”spist” av BAE Systems. Konkurransen er knallhard, og i disse kjøp og salg innen internasjonal forsvarsindustri er det ingen som gir ved dørene.

Allerede for 15 år tilbake begynte EU å arbeide målbevisst for å innsnevre rammene for gjenkjøp, med målsetning om å innføre forbud mot slike avtaler på lengre sikt. I Norge har man likevel valgt å holde fast ved denne Ole-Brum-pregede strategien så lenge det går. Riktignok har vi sett at Staten har engasjert seg i en styrt konsolidering av nordisk ammunisjonsindustri, med en del bedrifter i andre europeiske land og i USA, og med Nammo på Raufoss som ledende aktør. Modellen må kunne sies å ha vært en suksess. De siste par årene har Kongsberg lykkes bra med et par våpensystemer, som nevnt, men det spørs om suksessen med våpentårn kan gjentas, da det var amerikanernes store behov for slike kjøretøytårn i Irak og Afghanistan som var avgjørende. Kongsberggruppen har nemlig tapt første runde i USA i forsøket på å selge sitt avanserte sjø- og landmålsmissil. 

Ingen kan underslå at Kongsberggruppen holder seg i den øverste liga internasjonalt innenfor sine spesialiteter, men trolig er man i gruvebyen blitt for vant til å overse muligheter som innebærer forretningsrisiko fordi pengene og gjenkjøpene kommer uansett.

onsdag 24. september 2014

Norge best i NATO-klassen? Neppe!

Her hjemme er det fra regjeringshold og forsvarsledelsen skapt det inntrykk gjennom årene at ”Norge er best i NATO-klassen”. Det er blitt et uttrykk mange bruker, - helt ukritisk. Det hadde en viss riktighet i den tiden Norge var ett av få NATO-medlemmer som holdt alliansens målsetting om 3 % årlig vekst i forsvarsbudsjettene. Men det begynner å bli mange år siden. De siste årene har målsettingen vært 2 % og Norge ligger ”midt på treet” blant medlemslandene.

Sist vinter ble det litt debatt omkring Forsvarets stridsutholdenhet ved forsvar av fedrelandet mot et militært angrep. Det var forsvarsanalytiker Nils Holme, tidligere direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt, som utløste debatten etter å ha gjort en studie av dette på oppdrag fra tankesmien Civita. Holme avdekket i sin studie alvorlige mangler i både personell- og materiellkapasiteter og pekte på at Forsvarets utenlandsoperasjoner hadde gått på bekostning av det hjemlige forsvar i så stor grad at det må stilles spørsmål ved om det såkalte innsatsforsvaret av fedrelandet har evne til å motstå en militær aggresjon lenge nok til at allierte i NATO kan komme oss til unnsetning. Slik hjelp vil være vesentlig vanskeligere å få dersom en ”fait-à-complie” situasjon er etablert, dvs. at norsk forsvarsevne er ”oppbrukt”.

At debatten ble kortvarig og reaksjonene på politisk hold uteble etter Holmes ”knusende dom” er for så vidt symptomatisk for den situasjon vi har hatt helt siden den brede allianse om sikkerhetspolitikken ble etablert mellom Høyre og Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Mange enkeltsaker burde imidlertid ha vakt en viss nysgjerrighet for å sjekke status. Det kreves verken inngående kunnskaper eller skarpe analyser for å ane at noe er galt. Det forhold at norske spesialstyrker har gjort det meget godt i Afghanistan har nok bidratt til å tilsløre totalbildet.

Vi er naturlig nok stolte av våre soldaters innsats og det skryt som kommer fra NATO-hold, særlig fra ”storebror” USA. Norske marinejegere har for eksempel mottatt en høythengende amerikansk utmerkelse for sin innsats under strid sammen med amerikanske styrker i Afghanistan. Holme peker i sin rapport på at det dessverre ikke er store synergieffekten av slik innsats utenfor landets grenser for utholdenhet i det nasjonale forsvar. Snarere tæres det så mye på personell- og materiellressurser at det svekker den nasjonale beredskap og evne til å bite fra seg over tid.

De enkeltsaker jeg tenker på som burde alarmere politikerne, er bl.a. følgende:

  • Vi får vite at ”halvannen” fregatt er i bruk, når vi faktisk har anskaffet og betalt for fem, og dessuten at fregattene seiler uten helikoptre som fullt ut kan fylle sin operative rolle.
  • Vi får vite at vi har anskaffet fregatter som bare har en fjerdedel av den luftvernkapasitet som danskenes nye fregatter har (som ble bygget i Danmark til halve prisen i forhold til de norske som ble bygget i Spania), og mindre enn en femtedel av luftvernkapasiteten til nederlendernes nye fregatter (som riktignok er noe større).
  • Vi vet at vi ikke klarer å holde mer enn 15 F-16 jagerfly på operativ status av en jagerflyflåte på femtitalls fly totalt.
  • Vi vet at leiesoldater i dag jakter pirater utenfor Nigeria med Hauk-klasse torpedobåter som Norge vraket til fordel for Skjold-klassen, som ”helt sikkert” skulle bli en eksportsuksess, men som ingen andre land vil ha.
  • Vi vet at det samme skjedde med minejaktfartøyene av Oksøy- og Alta-klassene.
  • Vi vet at det er brukt mange titalls millioner på å utrede behovet for nye helikoptre til redningstjenesten (som opereres av Luftforsvaret) over en 20-års periode.
  • Vi vet at de gamle Lynx-helikoptrene for kystvakt og fregatter er så dårlige før de nå blir skiftet ut etter hvert, at man i Sjøforsvaret sier ”Dette er ikke et helikopter, det er 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon”. 
  • Vi vet at driftskostnadene for nye F-35 kampfly vil bli skyhøye i forhold til dagens drift av F-16. Mer kostnadseffektive kampfly finnes, men ble vraket.

Slik kunne jeg ha fortsatt med å liste utrolig kostbare anskaffelser som har vært like utrolig lite kostnadseffektive. På godt norsk kalles dette for pengesløsing, og synes å være utslag av en slags stormannsgalskap.  Når vi tidligere i sommer også fikk vite at det spares på ammunisjon og at våre soldater ikke får den skytetrening de bør ha for å kunne håndtere sine våpen på effektivt vis, får totalbildet nesten et surrealistisk preg.

Etter åtte år som USAs president advarte den kjente general og øverstkommanderende for de allierte styrkene under siste del av den annen verdenskrig, Dwight D. Eisenhower mot det han kalte for det militærindustrielle kompleks. En slik advarsel er på sin plass også her hjemme. I tillegg til forsvarsindustrien og byråkratiet i departement og overkommando, er Forsvarets forskningsinstitutt en del av komplekset, og båndene til amerikanske aktører er meget sterke. Den norske etterretningstjeneste er en av verdens beste, bygget opp av amerikansk teknologi og kompetanse gjennom mer enn 60 år. Dette er sterke krefter som kjører sine egne løp, og som synes å ha evne til å rulle over politikere når det trengs.

Som ny generalsekretær i NATO fra 1. oktober i år bør nok Jens Stoltenberg være forberedt på at mer kritiske røster vil melde seg enn dem han hørte på hjemmebane når han i tiden fremover ganske sikkert vil måtte mane medlemslandene til større innsats og økte forsvarsbudsjetter i lys av de nye og skremmende takter vi har sett fra Russlands side under Putins ledelse. Hvorfor stiller ikke styrtrike Norge opp med større kapasitet og evne til innsats selv, herr generalsekretær, vil trolig være spørsmål han blir konfrontert med.

Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som gir råd til og investerer i mindre vekstselskaper, eiendomsprosjekter og enkelte andre selskaper/prosjekter. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor fra før han startet Moxie for 15 år siden.

onsdag 17. september 2014

Norge blir ”slått” av andre små NATO-land

Vi har flere ganger gjennom sommeren kunnet lese i norske og utenlandske aviser at USAs utenriksminister John Kerry appellerer til ”rike NATO-land” (gjett hvem han har i tankene) om å øke bevilgningene til militært forsvar i lys av de store utfordringer som alliansen står overfor, bl.a. i Midt-Østen (Syria og Nord-Irak) og i Øst-Europa (primært konflikten mellom Russland og Ukraina). Det kan være nyttig i denne sammenheng å se nærmere på hva som er status for Norge målt opp mot medlemsland i NATO som det kan være naturlig å sammenlikne med.

I ”Forsvar 2020” (nr 6/2014) gir forsvarsanalytiker John Berg flere interessante sammenliknende eksempler på Norges og andre mindre NATO-lands innsats i utenlandsoperasjoner på fly- og marinesiden. Norge kommer ikke like godt ut her som ”på bakken”, hvor norske spesialstyrker har utmerket seg de senere årene, spesielt i Afghanistan.

Norske soldater i FN-oppdrag andre steder i verden har også alltid gjort en fin innsats.

Det mest oppsiktsvekkende eksempel Berg gir er at lilleputtlandet Luxemburg knuser oss i luftovervåking av piratfarvann! Vi hadde i sin tid en gjesteopptreden med et av Forsvarets P-3 Orion som fløy 29 tokt, forteller Berg, men 16. februar i år kunne luxemburgerne feire tokt nr. 1000! Riktignok fløy de i regi av EU, men det er samme krigen, som Berg skriver. Flyene er mindre enn Orion, og koster derved mindre i drift. De samme flyene brukes av US Air Force i liknende operasjoner, men også i mer krevende operasjoner. Man trenger ikke anti-ubåt fly for å finne pirater, eller terrorister til sjøs, for den saks skyld. Det man trenger er fleksibilitet, slik at det blir mulig å forholde seg kostnadseffektivt til ulike utfordringer. Der svikter det for Norge.

Berg skriver også at Danmark og Nederland har vært mye tyngre til stede enn oss i Afghanistan. Når nederlenderne nå i juli trakk sine fire F-16 kampfly ut av Afghanistan, har de hatt kampfly der i over tolv år, sier Berg. Nederland har også vært der med andre meget kostnadskrevende ressurser, som Apache kamphelikoptre og Chinook tunge transporthelikoptre. Nå er Nederland med i Mali i Afrika med Apache, hærstyrker og marineinfanteri, og sender Chinook dit i oktober. Mali er rett nok en FN-operasjon, men NATO-land bærer byrdene der som de har gjort i Afghanistan.

Berg minner også om at norske forsvarsmyndigheter hevder at Norge prioriterer nærområdene høyere enn operasjoner langt borte. Men da Ukraina-krisen oppsto var Danmark lynraskt ute med å tilby seks F-16 i tillegg til sitt faste bidrag i luftovervåkingen av de baltiske statene og deres nærområder (Russland), oppdrag som roterer mellom NATO-land. Norges bidrag i Baltikum står ikke i noe som helst forhold til en prioritering av nærområder, sier Berg, og han peker på at Norge heller ikke er påtakelig aktiv i egne nasjonale områder.

Norge har et forholdsvis høyt forsvarsbudsjett, men lav produksjon av operative kapasiteter for både eget forsvar og internasjonale operasjoner. Det danske forsvarsbudsjett er om lag halvparten så stort som det norske. Det norske glansbilde her hjemme gjennomskues ”der ute”, konkluderer John Berg.

Det skal bli interessant å se om noen sier ham imot. Berg pleier å gjøre hjemmeleksen sin godt.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

onsdag 3. september 2014

Hvorfor bruker ikke FN droner over konfliktområder?

Den 1. mai 2011 satt president Barack Obama med sine nærmeste medarbeidere og rådgivere i operasjonsrommet under Det hvite hus og fulgte operasjonen der en spesialenhet fra US Navy rykket inn i Osama bin Ladens gjemmested i Pakistan, og drepte ham.

Mens teknologiutviklingen skaper stadig nye innovasjoner innen satellittbasert overvåking, kontroll av flytrafikk og registrering av alle former for fysiske og elektroniske bevegelser, synes et så viktig område som håndheving av Krigens rett generelt og FN-resolusjoner spesielt å ha stått stille i flere tiår. Politiet utnytter elektroniske spor i etterforskning for å kartlegge begivenheter og bakgrunn for en antatt kriminell handling, og de fleste lands politikorps benytter store ressurser på utstyr og kompetanse for dette formål. Elektroniske bevis er stadig oftere en del av bevisføringen, og lovgivning og rettspraksis har utviklet seg i tråd med dette.

Hvorfor ser vi da ikke dette tatt i bruk i konfliktområder når FNs sikkerhetsråd har tatt stilling og fattet vedtak som skal legge press på partene i konflikten, og de aktører de måtte forholde seg til utenfor selve konfliktområdet, for å få dem til å følge bestemte spilleregler. De viktigste regler er selvsagt Genèvekonvensjonene som pålegger krigførende parter å ”holde seg i skinnet” selv om trangen til hevn og råskap kan melde seg når fienden dreper ens egne. Overvåkingsteknologien er der. Den brukes av mange land. Israel ligger i front, sammen med USA. Hamas disponerer også droner, men av et mer primitivt slag. Informasjon til FN og medier fra droner operert av de krigførende parter vil naturlig nok ikke ha særlig troverdighet.

USA ville heller ikke ha den nødvendige troverdighet overfor verdenssamfunnet om man skulle forholde seg til bilder og annen informasjon som USA-opererte droner ville kunne gi. Dertil er USAs tradisjonelt vennskapelige relasjon med Israel for åpenbar. Det måtte være en nøytral instans, og for så vidt kunne både NATO, EU og Den Arabiske Liga være aktuelle operatører. Vi har imidlertid FN, som nettopp er ment å skulle spille rollen som ”verdenspoliti”. Men FN er vingestekket fordi rivaliserende stormakter, og særlig supermakten USA, ikke har ønsket et sterkt FN. I gitte situasjoner de siste årene vil jeg likevel tro at lederne i disse landene, som stort sett alle er representert i FNs sikkerhetsråd, angrer på at ikke slike ressurser og slik kompetanse er stillet til FNs disposisjon.

Hadde FN-droner overvåket konfliktområdet i Gaza ville det for eksempel kunne vært mulig å vurdere rimeligheten i israelernes utsagn om at de mente de skjøt på Hamas-krigere på flukt da de skjøt og drepte fire barn på stranden i Gaza i begynnelsen av juli i år.

Tenk også hva som kunne vært oppnådd om ”nøytrale” droner overvåket og kartla det som skjedde i det syriske krigsteater. Antakelig ville slike droner bli forsøkt skutt ned av både Assad-regimet og flere av partene som kjemper både mot Assads styrker og mot hverandre. Det er nemlig lett å skyte ned en saktegående drone. Men den part som ville velge å gjøre det vil miste all legitimitet og støtte i verdensopinionen, og slik sett kunne overvåkingsdroner ha en effekt likevel.

I Ukraina ville vi også hatt stor nytte av overvåking av krigsteateret i landets østlige del. NATOs AWACS-fly ser nok mye av det som skjer når de først er i luftrommet nær Ukraina, men de er ikke der hele tiden. Hadde et slikt fly vært på vingene i nærheten den dagen nedskytingen av MH17 fant sted, kunne hendelsen vært registrert med både utskytningssted og type våpensystem og missil. Etter denne forferdelige tragedien er det nå ingen nøytral part som kan finne ut hva som skjedde, ei heller hva som skjer i og rundt det styrtede flyet i etterkant. Det kan med stor sikkerhet fastslås at de machofikserte pro-russiske amatørkrigerne har fiklet med bevismateriale, plyndret ulykkesstedet og gjort hva de kan for å tåkelegge hendelsesforløpet før styrten. Om de har tuklet med de ”svarte boksene”, som de motstrebende ga fra seg etter hvert, vil det være avslørende i seg selv mht. hvem som avfyrte det skjebnesvangre bakke-til-luft missilet.

Det internasjonale avtaleverket om regulering, ledelse og kontroll av lufttrafikk utnytter teknologiens muligheter fullt ut, og gir et bilde av hvor vi kunne ha stått i overvåking av hendelsesforløp og kartlegging av ansvar for det som skjer i konfliktområder, om det hadde skjedd i FN-regi, som i Gaza og som i Øst-Ukraina. Men der er vi altså ikke. Kanskje kan de nevnte konflikter og tragedier føre til at stormaktene får øynene opp for at de ikke har noe å tape, snarere tvert imot, på å tilføre FN det utstyr og den kompetanse som er nødvendig for å utøve en effektiv og nøytral overvåking og informasjonsinnhenting om det som skjer i konfliktområder.

Overfor de barbariske IS-krigerne i Nord-Irak er det ikke behov for FN-droner. Der er det spørsmål om å forhindre et folkemord, og USAs droner er allerede i bruk både for innhenting av etterretning om hvor disse galningene befinner seg på bakken og som plattform for våpensystemer. Her er USA allerede part og innsatsen applauderes av alle ansvarlige regimer. Spørsmålet om hvem som har det egentlige og opprinnelige ansvar for den utvikling vi ser i Irak lar jeg ligge i denne omgang. Begrunnelsen for å angripe Irak i sin tid ble i hvert fall tatt på sviktende grunnlag, en ren bløff som Harald Stanghelle sier i en redaksjonell kommentar i Aftenposten 14. august.

Knut Harald Nylænde er stifter, eier og daglig av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS som han har bygget opp over de siste 15 årene. Han er dessuten en aktiv blogger. Et av hans interesseområder er historie noe denne artikkelen viser. 

mandag 1. september 2014

USA overvåker Israels stridshandlinger, og vet hva som skjer, men hva så?

Da Israel ikke lenger kunne tåle Hamas’provokasjon med daglige raketter fra Gaza inn over israelsk territorium - Tel Aviv var innenfor rekkevidde av disse nye rakettene - og satte i gang sin omfattende militære bakkeoperasjon, hadde USA garantert allerede satt inn betydelige ressurser i form av elektronisk kapasitet som gjorde det mulig å ”se” tilnærmet alt som skjedde - både på bakken og i luften. De har selvsagt like lenge også sett hva Hamas-militsen foretar seg, men i motsetning til med Israels lederskap er det trolig ingen dialog med Hamas’ ledere.

For allerede fra første stund har sannsynligvis Israel fått advarsler om ikke å gå for langt i sin bruk av maktmidler, fordi USA har ”sett” at for eksempel de fire barna som ble drept på stranden i Gaza medio juli ikke med rimelighet kunne forveksles med Hamas-krigere på flukt om israelerne hadde tatt seg den nødvendige tid til å analysere målet nærmere før de skjøt. Israelerne som avfyrte missilene ser nemlig det samme på sine displays som amerikanerne ser på sine.

Etter at israelerne også angrep en FN-skole i Gaza, som sikkert kan ha vært skjulested for en del Hamas-krigere, men som også var full av sivile palestinere som søkte beskyttelse mot krigens helvete, kom uttalelsen "totally unacceptable and totally indefencible" fra øverste hold i USA. Israelerne liker ikke at USA kan ”kikke dem i kortene” på denne måten, og har trolig forsøkt å forstyrre den amerikanske elektronikken, men uten hell. Israel er nemlig villig til å gå meget langt for å hindre innsyn av dette slaget, og går vi tilbake til 1967, da den såkalte ”seksdagerskrigen” pågikk, da bombet israelerne det amerikanske etterretningsskipet USS Liberty og drepte 34 og såret 171 amerikanere. Israelernes forsøk på å forklare hendelsen som en misforståelse ble ikke trodd av mange, og spesielt ikke amerikanerne som vet hva israelerne er i stand til å se og å analysere med sin avanserte teknologi - også i 1967.

USS Liberty-saken avdekker at USA alltid har fulgt med på hva Israel gjør når landet er i krig. Dette har selvsagt de israelske ledere mislikt sterkt, så sterkt at de i 1967 tok sjansen på en dyp krise i sitt forhold til USA. De to landene er forøvrig involvert i et tett samarbeid for å utvikle overvåkningsteknologi, og ligger derfor også i fremste linje internasjonalt når det gjelder dette, bl.a. i bruk av droner, - fra droner så små som insekter for kameraovervåkning og avlytting til droner som kan fly langt og som er plattform for våpensystemer.

Men fra å uttale at det israelerne gjør er totalt uakseptabelt og ikke mulig å forsvare, gjenstår det å se om USAs president vil ta skrittet til å foreta seg noe konkret. 

tirsdag 26. august 2014

USA ser hva Hamas foretar seg, og advarer Israel – men hva så?

Edward Snowden har vist oss hva amerikanerne er i stand til å ”se og høre” gjennom meget avanserte overvåkings- og avlyttingssystemer, koordinert og styrt av NSA (National Security Agency). FN har aldri løftet en finger for å skaffe seg noe i nærheten av slik kapasitet, som kunne gitt organisasjonen mulighet for å se hva som virkelig foregår i et konfliktområde, som i Midt-Østen, og spesielt nå i Gaza. Det kan nok kanskje sies at FN har trivdes godt med ”å dømme uten bevis” i en balansering mellom mange hensyn, i likhet med hva mange ellers også liker. Vi ser dem her hjemme.

I sin siste artikkel i serien Forsvar 2020/nr 8 skriver forsvarsanalytiker John Berg at selv om Hamas-diktaturets elektroniske fotavtrykk er mikroskopisk sammenlignet med det israelske, så er NSA-systemene i stand til å følge med Hamas’ manøvreringer på bakken i Gaza.  Amerikanerne vet derfor mye om hvordan Hamas måtte ha brukt barn og andre sivile som levende skjold. FN m.fl. vet nesten ingen ting.

For oss som ikke vet - og erkjenner at vi ikke vet - kan et mulig scenario være dette, sier Berg: Hamas-diktaturet har som strategi å skjule militære installasjoner i sivil infrastruktur, og å narre eller jage sivile inn i skuddlinjer og kryssild, og om mulig å utnytte FN-områder og sykehus i dette spillet; vel vitende om hva som er Israels strategi. Israels strategi er nemlig å aldri la seg presse av FN eller verdensopinionen til å avgrense sin bruk av militære midler i det de oppfatter, med adskillig rett, som en eksistenskamp. Rent umiddelbart kan dette synes å kollidere frontalt med israelernes meget strenge og teknologibaserte handlingsregler i krig, men som det fremgår av det mediene faktisk kan finne ut, viser erfaring at Hamas lykkes med å manøvrere frem uakseptable tragedier slik at den internasjonale opinion raser mot Israel.

Jeg er enig i Bergs analyse. USA har åpenbartlest tegningen bedre enn israelerne, og har ganske sikkert advart, men uten å bli hørt. Såpass provoserende har dette vært for amerikanerne at de har gått til det sjeldne skritt å gi Israel kraftig refs offentlig. Det hadde de ikke gjort om de ikke hadde vært overbevist om at israelerne kunne ha kommet bedre ut av krigføringen, både militært og mht. kampen om opinionen, om de hadde tatt hensyn til advarslene.

mandag 23. juni 2014

Om utviklingen av “smart robots” og “cyber warfare”

Jeg skrev for en tid tilbake om hva som skjer i militær anvendelse av roboter, på engelsk (ref blogginnlegg). Jeg bygger videre på det her i et innlegg på norsk. Mine synspunkter tok utgangspunkt i bl.a. den amerikanske forfatter P. W. Singers siste bok; ”Cyber Security and Cyber War; What Everyone Needs to Know”. Boken kom ut ved juletider i fjor og har toppet de skumle fremtidsscenarioer som Singer har skrevet om i flere tidligere bøker. Alle bøkene har et anstrøk av ”science fiction”, men ikke derved sagt at ikke hans fremskrivninger kan bli realiteter. Flere av dem han har skrevet om tidligere har allerede blitt det.

Tror man for eksempel på ”Moores lov” vedr takten i teknologiske nyvinninger og innovasjoner, vil ”singularity” - dvs. at maskiner kan gis kunstig intelligens på linje med og langt ut over menneskers - kunne bli nådd en eller annen gang i de nærmeste par tiår. Flere eksperter på feltet bestrider imidlertid at det vil være mulig. Den menneskelige hjernes evne til parallellitet i sin funksjon blir av hjerneeksperter ansett for å være umulig å kopiere (les: programmere) i maskiner med kunstig intelligens (AI - Artificial Intelligence).

Singer har gitt et intervju på TED Blog (http://blog.ted.com/ ) som ble lagt ut omtrent samtidig med at boken utkom. Det gir et greit konsentrat av innholdet og Singers tilnærming til materien. Jeg synes personlig at Singers bok som utkom rundt årsskiftet 2009/10: ”Wired for War - The Robotics Revolution and Conflict in the 21st Century” er den beste han har skrevet. Den ble da også en bestselger og skapte omfattende debatt i USA, og litt her hjemme.

Denne utviklingen av droner og bruk av ”cyber space” er basert på samme teknologi som ligger til grunn for den omfattende avlytting som NSA bedriver, og er igjen avhengig av internetteknologien, både den generelle og varianter som er laget for spesielle brukere. 

Aftenpostens journalist Kristian Rønneberg hadde for en tid tilbake et intervju med Richard Clarke, en av president Obamas tidligere sikkerhetsrådgivere. Han er fortsatt en viktig aktør i denne sammenheng, og han gir president Obama råd om å sette på bremsene før det er for sent. Underforstått: teknologien raser frem og der hvor etikk og/eller kunnskap om konsekvenser mangler, vil vi se at det blir gjort det som teknologien tillater til enhver tid. Slik er menneskets skrøpelige natur….

I sin siste bok sier Singer bl.a.:

“Software algorithms now handle our stock market trading, logistics, electrical power grid management, banking, communications, medical diagnosis, mapping analytics and much more. The human logic behind such decision-making has been codified into algorithms that greatly increase speed and efficiency. (Singer kaller dette for sub-Singularity AI)

That’s why there’s no turning back.

What will be the outcome for human society as it competes with sub-Singularity AI? That’s what the philosophers, technologists, sociologists, engineers, artists, politicians, activists, economists and many more must ponder and debate in coming years.

Automation - both in its cyber and robotics incarnations - is not going away. It is now a permanent fixture of our civilization. Our narrow AI friends are here to stay.”

Så langt Singer. Jeg håper, og tror vel egentlig også, at det ikke er mulig å kopiere den menneskelige hjerne, slik at en eller annen form for militær “maskin” eller ”system” kan sendes av gårde og tenke selv frem til den løser det oppdrag som er gitt, slik en veltrenet soldat ville ha gjort. Men selv slike maskiner eller systemer som ligger i det såkalte ”Sub-AI skiktet” er selvsagt skumle nok, og kanskje enda skumlere, fordi de blir tilbøyelige til å gjøre grove feil; og da kan det bli stor skade på uskyldige, eller det som kalles ”collateral damage” i militær terminologi.

Vi har sett mye av dette de siste par årene i amerikanernes bruk av droner i Afghanistan og i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan.


Knut Harald Nylænde skriver blogginnlegg om forsvarsspørsmål og tilknyttede emner. Andre emner han omtaler er ledelse og investeringer. Han arbeider med slike spørsmål til daglig som leder og eier av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS.

onsdag 21. mai 2014

Siste nytt fra USA om F-35 kampfly

Vi får jo ikke vite noe annet fra norsk ansvarlig hold enn at ”alt går etter planen” når det gjelder anskaffelsesprogrammet for kampflyet F-35. Det har vi hørt siden prinsippbeslutningen om kjøp av dette flyet ble fattet av regjering og storting i 2008, selv om utviklingen av flyet har vært gjennom flere kritiske faser med svikt både i teknologi og prisestimater. Derfor er det bra at vi har noen vaktbikkjer som går til primærkildene for å skaffe riktig informasjon til dem som er interessert. Jeg burde selvsagt ha sagt; til dem som har ansvaret, men i regjering og storting er det som om man er svimeslått av tallenes størrelse og teknologiens kompleksitet, og - selvsagt - av det press som amerikanerne utøver. Det meste skjer i kulissene, og det er formidabelt. En av vaktbikkjene her hjemme er forsvarsanalytiker John Berg, og i hans siste utgave av ”Forsvar 2020, 2/2014” forteller han siste nytt fra ”over there”.

Det er ikke alt som sies i USA som er ment for kunder i Europa, og den ansvarlige for F-35 prosjektet i det amerikanske forsvarsdepartement (Pentagon), general Bogdan, tar i følge John Berg ofte frem salgssmilet og forteller blant annet norske politikere og journalister at "Du verden! For et fabelaktig og problemfritt fly!". I den amerikanske Kongressens forsvarskomité, er tonen imidlertid en annen. Det er fremgang, men Lockheed Martin med underleverandører må gripe fatt i den trege utviklingen innen den helt avgjørende programvaren for flyet, hevder Bogdan. F-35s pålitelighet "is not growing at an acceptable rate.". Han truer med at det ikke blir full produksjon før problemene er løst. Det anerkjente tidsskriftet Flight International presenterte saken under den talende tittelen "F-35 boss delivers quality ultimatum" (1-7. april). Før Bogdan troppet opp i Kongressen hadde han fått full støtte i den amerikanske riksrevisjonen GAOs (Government Accounting Office) siste rapport, der det heter at programvaren fremdeles utgjør F-35 prosjektets "most significant risk". GAO advarer mot ytterligere forsinkelser og mener at det er fare for så vel bevilgningskutt som et "less capable aircraft".

Også sjefen for US Air Force, general Mark Welsh III, advarer.  På Air Force Association's Air Warfare Symposium i Orlando, Florida sa han i følge Air Force Magazine (april 2014): " - - we don't have enough (air dominance) F-22s to provide air superiority for a theater's worth of conflict. Therefore, the F-35 will have to fulfil some of the air superiority mission before it goes and does the things it was supposed to be designed to do. It's just the way it is."  (Fra John Bergs gjengivelse i ovennevnte artikkelserie).

Om dette er alarmerende for den amerikanske flyvåpensjefen, burde det skapt sjokkbølger her hjemme. Det sies rett ut at F-35 ikke er et jagerfly, men et strike-type fly mot bakkemål som noen ganger vil måtte operere som jager fordi USAs flyvåpen bare fikk 187 av "air dominance" jageren F-22, forteller Berg. Plantallet var opprinnelig 750 F-22 og minimum 381. Nødløsningen var 250. Vår forsvarsledelse er som døvstumme aktører i dette spillet. De overhører fakta, og bringer videre til beslutningstagende politikere et helt forvrengt bilde av flyets egenskaper og kapasitet. Faktum er at når lufttrusselen når et visst nivå, må F-35 forsvares av andre fly, helst F-22. Slike fly har ikke Norge, og vil aldri få dem. Det kunne vært Eurofighter Typhoon - eller kanskje Saab Gripen? - sier John Berg ironisk.


Blir det aldri slutt på Knut Harald Nylænde innlegg om kjøpet av de nye kampflyene? Vel, det tar nok en del år tatt i betraktning den enorme effekten det feilslåtte kjøpet vil få på så vel vår forsvarsevne, forsvarsbudsjettet som statsbudsjettet forøvrig i årene som kommer.  Så konklusjonen er klar. Det kommer mer fra Nylænde om denne saken.

fredag 28. mars 2014

Hvor farlig er egentlig Putin - og hva skjer med Ukraina?

Av Knut Harald Nylænde

Da Putin ga ordre om å gjennomføre anneksjonen av Krim, og legge halvøya inn under Russland, kunne det se ut som en nærmest impulsiv handling, trigget av opptøyene i Ukraina og det forhold at nye makthavere tok over som kunne forventes å ”vestliggjøre” Ukraina. Det var jo den fordrevne Janukovytsjs snuoperasjon i forhandlingsprosessen med EU, og hans inngåelse av en økonomisk avtale med Russland i stedet, som utløste det man kan kalle en revolusjon. ”Gatens parlament” ble så sterkt at det sittende establishment måtte gi fra seg makten.

Jeg tror Putin har hatt en slik plan lenge, og har ventet på en anledning til å sette den ut i livet. Putin har store planer for Russland. Han har inntatt en revisjonistisk linje; han drømmer om å gjenreise Stor-Russland, hvor Kiev var ”de russiske byers mor” og hvor alle de landområder som har store innslag av russere i hans tenkning egentlig hører hjemme i det han tenker som et gjenskapt Stor-Russland. Han er en konservativ revisjonist som spiller på fordums glans og nasjonalistiske strømninger i befolkningen. Den russiske middelklasse og ungdommen har ikke sans for ham; han er for autoritær og primitiv i sin politikk. Han får imidlertid støtte fra den store og ”stille” majoritet, med dårlig utdannelse og lav sosial status som kjennetegn.
Å sammenlikne Putin med Hitler, som enkelte gjør, synes jeg er å gå vel langt, selv om nok Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1989-90 kan synes å ha hatt noe av den samme symboleffekt for Putin som nederlaget og den påtvungne fredsavtalen i Versailles etter 1. verdenskrig hadde for Hitler. Putin har mange ganger omtalt tapet i 1989-90 av land som Estland, Litauen, Latvia, Hviterussland, Georgia og Ukraina som en katastrofe for Russland. Likevel, det er åpenbart stor forskjell på å iverksette en plan for å sikre seg Krim, med en avgjørende viktig russisk flåtebase, som er selve fundamentet for russisk innflytelse i Middelhavet og Midtøsten, og som i tillegg har en overveiende russisktalende befolkning med sterkt ønske om å tilhøre Russland, og å forgripe seg for eksempel på et baltisk land som er medlem av NATO og behandler den russisktalende minoritet med rimelig grad av respekt og likeverd.

De nye makthaverne i Ukraina, som skal styre frem til et valg holdes på forsommeren, viser ikke særlig klokskap med hensyn til å unngå å gi Putin påskudd til å gå lengre enn han allerede har gjort. Russisk fjernes fra gateskilt og i annen offentlig informasjon; endog å fjerne russisk i skolen er på tale. Den midlertidige statsministeren reiser rundt i vestlige hovedsteder og søker støtte og garantier for hjelp mot russisk aggresjon. Han representerer et land og en statsdannelse som er pill råttent, med byråkrater og politikere som alle bruker det meste av sin tid og energi på å berike seg. Folk betaler nesten ikke skatt. Skatteevnen ville da også være dårlig med de lave lønninger som folk flest har. Bygninger, veier og annen infrastruktur forfaller og landet har knapt et forsvar å regne med. De enorme inntektene staten kunne hatt, bl.a. i forvaltningen av gassavtalene med Russland, har funnet veien til byråkraters og politikeres lommer; også de ”folkekjære” politikere som en stakket stund hadde makten etter ”Oransjerevolusjonen” under presidentvalget i 2004, viste seg inkompetente og korrupte.

Politisk og økonomisk makt er samlet på hendene til et relativt lite antall oligarker, etter samme mønster som oppsto i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd. Skipsverft, industribedrifter og gruver ble overtatt av smarte og pågående personer for en slikk og ingenting. Siden er disse oligarkene blitt enormt rike og kjøper seg politikere. Den landsfordrevne president Janukovytsj var en slik betalt politikere, ”eid” av en gruppe oligarker i Øst-Ukraina.

Det bør stilles klare krav fra EUs og USAs side til de nye makthavere i Ukraina om gjennomføring av reformer - med tidsplan - for å få på plass demokratiske institusjoner, bank- og finansvesen og et regjeringsapparat som sørger for ordnede arbeids- og lønnsforhold og - ikke minst - et beskatningssystem som gir inntekter til staten for å sette landet på fote igjen etter tiår med vanstyre. Dessuten bør Putin få en forsikring fra EU og USA om at Ukraina aldri vil bli invitert inn som medlem av NATO, ikke engang i EU, men gjerne med handelsavtale på linje med den Norge har med EU (EØS-avtalen).
Ukraina har et stort stykke arbeid å gjøre selv, før de kan forvente massiv hjelp fra andre. De pengene som overføres bør følges nøye frem til de er brukt til det avtalte formål. Korrupsjonen sitter ”i ryggmargen” på ukrainske politikere og byråkrater. Kan vi i tillegg se at ukrainere flest skjønner alvoret i trusselen fra Putin, og lar være å stemme på ultranasjonalister og nynazister ved det forestående valg, slik at han ikke får ytterligere påskudd til å forgripe seg, så hadde det vært et viktig skritt på veien til trygghet for både Ukraina og Europa som helhet.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS. Dette selskapet og tilknyttede selskaper er investert i selskaper og prosjekter over store deler av Norge samt også i utlandet. 

fredag 21. mars 2014

Jens Stoltenberg som kandidat for NATO

Av Knut Nylænde

Jens Stoltenberg er kandidat til å bli generalsekretær i NATO ifølge  norske medier. Dette ble behendig «lekket» fra sentrale kilder i Arbeiderpartiet ifølge VG. Som mangeårig statsminister er han på mange måter velkvalifisert for jobben. Han har som eks-statsminister den nødvendig politiske tyngde samtidig som hans evner til kommunikasjon og kontaktskapende evner er uomtvistet. 
 
Det faktum at han er konfliktsky og regnes som en svak leder kan, sett med de største landenes øyne, være en styrke og ikke en svakhet. Stoltenberg vil som generalsekretær lydig gjøre det han får beskjed om fra de store landene. Det er jo det minst risikable. Dette er egenskaper som blir satt pris på i Washington, Berlin og London.

Jeg leste i gårsdagens Nett VG at enkelte er bekymret for at Stoltenbergs kandidatur kan svekke Jaglands kandidatur om å få fornyet sitt mandat som leder av Europarådet. I lukkede rom, særlig i Arbeiderpartiet, ses vel dette snarere på som en mulig positiv sidevirkning av kandidaturet.
Hva en eventuell avgang av Stoltenberg som Ap-leder vil bety for norsk politikk er vanskeligere å ha noen sikker formening om. Mange har ventet at noe slikt som dette ville skje, til tross for forsikringer om det motsatte fra Stoltenberg selv og hans støttespillere.

For Arbeiderpartiet kan det virke vitaliserende at nye krefter får slippe til etter valgnederlaget og deretter den svake innsats i opposisjon til tross for sterk støtte i pressen og i særdeleshet i NRK/TV2. På den andre siden er det mange velgere som har stor respekt for Stoltenberg. Om den mest sannsynlige nye leder - Jonas Gahr Støre - er den rette for en nødvendig fornyelse er også et åpent spørsmål. 

Men får Stoltenberg jobben?  Vi avventer kommentarer i internasjonal presse. Enn så lenge er det her hjemme spekulasjonene pågår. Til tross for at Norge gir enorme beløp til forskjellige formål i utlandet er det få toppjobber som er aktuelle for norske politikere internasjonalt. Dette skyldes selvfølgelig at Norge er et lite land og at Norge ikke er medlem av EU. Men når det gjelder de virkelige toppverv vil Kina, i alle organisasjoner de er med i, blokkere enhver nordmann som ønsker en slik posisjon. Dette skyldes Kinas reaksjon på at Nobelprisen ble gitt til en kinesisk opposisjonell - og dette ble gjort i Stoltenbergs regjeringstid.
For Jens Stoltenbergs vedkommende er det følgelig få aktuelle internasjonale toppjobber utenom i NATO.

Knut Harald Nylænde har bygget opp Moxie-gruppen til et suksessfullt rådgivnings- og investeringsselskap. Han har tidlig i karrieren arbeidet som statsautorisert revisor. Han er en aktiv blogger og er særlig engasjert i forsvarsspørsmål og har dessuten lenge vært opptatt av miljø- og naturvernsaker.

onsdag 5. juni 2013

Ikke bløff, men ”politikkens vesen”

Det er en fordel å ha fulgt med i timen over et lengre tidsrom på det området man velger for en blogg. Forsvaret som instrument for landets sikkerhetspolitiske mål har interessert meg siden jeg var meget ung, og jeg har i min forsvarsblogg delt tanker om den utvikling Forsvaret har gjennomgått, en utvikling på godt og vondt.

Det har åpenbart vært nødvendig å skalere ned Forsvarets strukturer, spesielt på hærsiden, etter at den amerikanske våpenhjelpen opphørte for snart 40 år tilbake. På det meste hadde vi 13 brigader, eller kombinerte regimenter som det het inntil 1970-tallet, og et betydelig antall bataljoner i landvernet og enheter som HM Kongens Garde og Garnisonen i Syd-Varanger. Heimevernet hadde omtrent dobbelt så mange soldater som i dag. Dette var ikke bærekraftig.

Men i tillegg til å skalere ned strukturene har vi også sette en vridning mot våpensystemer og soldatutdannelse som åpenbart er mer innrettet mot å løse oppdrag i andre himmelstrøk enn våre egne. Norge ønsker å markere seg internasjonalt.; ”å spise kirsebær med de store” er et uttrykk som kan passe. Fem fregatter med evne til operasjoner over tid under alle klimatiske forhold er en del av ”vridningen”. Evne til overvåking og beskyttelse av nasjonale interesser i vår store økonomiske sone, var viktig argumentasjon for anskaffelse av fregattene. Men det kan vel Kystvakten ta seg av? Norkapp-klassen er ikke mindre egnet for operasjoner langt til havs enn fregattene, og de koster bare en brøkdel i innkjøp og drift; og skulle ballongen gå opp en dag er det ikke torsken til havs som skal forsvares.

Noen vil kunne hevde at admiraler liker store dekk å gå på, og vi har mange admiraler i Forsvaret i forhold til antall fartøyer og mannskaper. Å vise seg frem i NATO-øvelser og i operasjon mot pirater er selvsagt viktig, men går det på bekostning av evne til å forsvare fedrelandets kyster og befolkning, burde prioriteringen vært annerledes.

Det er en form for stormannsgalskap vi ser her, eller skal vi kalle det for ”stormaktsgalskap”? Vi ser nemlig at det samme skjer gang på gang. Det er fint å få skryt for å ha spesialsoldater i verdensklasse, men når det skjer på bekostning av evne til å forsvare fedrelandet på landsiden, er prioriteringen gal. Å påstå at det kun er i strid ute sammen med profesjonelle amerikanske og britiske soldater at våre kan bli virkelig gode, er tull. Våre marinejegere og spesialstyrker i Hæren var i verdensklasse lenge før de ble sendt til Afghanistan. Å måle dem mot amerikanske Navy Seals eller Special Forces eller britiske SBS eller SAS ligger også helt på siden. Allerede på 1980-tallet var våre spesialstyrker bedre enn de britiske, noe britene (sikkert motvillig) måtte innrømme, etter at de hadde vært med på å lære opp de norske soldatene. Forklaringen er rett og slett at vi har bedre menneskemateriell å ta av, og befal som både stiller knallharde krav til og viser omsorg og respekt for enkeltsoldatene.

Anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter kampfly er det siste og mest dramatiske eksempel på ”stormaktsgalskap”. Flyet er designet og kravspesifisert av USA og UK, og produsenten av flyet, Lockheed Martin, som i disse dager beæres med besøk av det norske kronprinsparet, sier rett ut at flyet ikke er laget for mindre staters luftforsvarsbehov. Jeg har skrevet mye om dette flyet tidligere i bloggen min, en anskaffelse som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten kaller ”en varslet flykatastrofe”.
Kampflyet F-35 vil bli en gjøkunge i forsvarsbudsjettene i minst 30 år fremover.  Det vil imidlertid gjøre seg godt i operasjoner sammen med amerikanske og britiske fly i fremtidige oppdrag av den type Norge deltok i over Libya.

I Aftenposten 3. mai gir tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, en tankevekkende beskrivelse av Forsvarets ressurssituasjon i en utredning for tankesmien Civita. Holme peker på at Forsvaret har mistet evnen til utholdenhet i forsvar av fedrelandet, og at kravene til Forsvaret gradvis er vridd over på hva norske soldater skal gjøre i FN- og NATO-ledede oppdrag.

Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, gir i Aftenposten 7. mai en interessant kommentar til den kritikk Holme og andre har kommet med, som bl.a. hevder at den manglende operative kapasitet til forsvars av land og folk her hjemme søkes tildekket i de dokumenter som legges frem for Stortinget. Det er nemlig brukt så sterke ord som ”bløff” og ”budsjettknep” av presumptivt innsiktsfulle personer. Det er ikke bløff, sier Diesen, det dreier seg mer om ”politikkens vesen”. Og han har nok dessverre langt på vei rett i det.

Men hvem er det som har gått i bresjen for å legge forsvarssjef og forsvarskommando inn under den politiske ledelse i Forsvarsdepartementet? Jo, det er den samme Sverre Diesen. Han har redusert forsvarsjefens rolle til å bli en del av politikken og dens vesen. Generaler og andre militære sjefer som ytrer seg kritisk mot ressursbruk blir irettesatt offentlig av den samme Diesen. Han bygger en kultur, for ikke å si ukultur, for at de militære skal stå i grunnstilling og gjøre som politikerne bestemmer. Bak denne mur av beskyttelse mot feilprioriteringer og -disponeringer kan man så dreie oppgaver og ressursbruk i den retning man ønsker innenfor de uklare rammer som ”politikkens vesen” gir til enhver tid.

Sverre Diesen har nok lest sin Niccolo Machiavelli.

Knut Harald Nylænde har nok en gang ovenfor blant annet kommentert sider ved Norges kjøp av nye jagerfly, men denne gangen satt i et noe større perspektiv. Ellers er han en aktiv blogger også om andre samfunnsforhold på sine tre blogger samt på sosiale medier.

onsdag 16. januar 2013

Flaut og ydmykende for SV


Før Sosialistisk Venstreparti (SV) kom i regjering var vi vant til en kritisk røst i Stortinget i sikkerhetspolitiske saker. Denne røsten er tilnærmet forstummet, og det ser jo bare litt fjollete ut når enkeltpolitikere i SV går i tog eller holder appeller for å protestere mot vedtak som deres egne partifeller er med på i regjering og storting.

Det har vært flere slike saker; beslutningen om å sende norske soldater til Afghanistan, og derved delta i krigshandlinger med betydelige sivile tap, ble ”forklart” på en lite troverdig måte for partiets medlemmer og velgere.  Norske F-16 flys deltakelse i bombing av tropper og installasjoner i Libya, var en annen trøblete sak for SV. Undertrykkelsen av den naturlige trang til å kritisere USA, og for så vidt Storbritannia, over såpass lang tid har selvsagt vært en stor påkjenning, både for enkeltsv-ere og for partiet som helhet.

Den største ydmykelse for SV må vel likevel ligge i den politiske håndtering av valget og vedtaket vedrørende nye kampfly til erstatning for F-16. Ved hjelp av en ren bløff i regi av storebror Arbeiderpartiet (AP) i regjeringen ble SV ”hjulpet” til å velge et kampfly som ble påstått å bli rimeligst i anskaffelse og drift, og som siden har vist seg å bli kanskje tre ganger så dyrt som konkurrenten. SV hadde nemlig valgt å legge kun ett kriterium til grunn for valg av kampfly: prisen.

Det som skjedde er egentlig så alvorlig at en uavhengig juridisk ekspertise burde ta for seg de prosesser som skjedde i Forsvarsdepartementet med støtte fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og selvsagt fra den amerikanske flyprodusenten Lockheed Martin, fordi et nøkkelpunkt i vurderingen av kampflysaken utvilsomt er at det ble gjennomførte en fordekt kalkyle som viste en tredobling av totalkostnadene for det svenske alternativet, JAS Gripen, for å få det til å se ut som om det svenske flyet ville bli dyrere enn det amerikanske. Det ser imidlertid ut til at det ville blitt ca 100 milliarder billigere.

I en artikkelserie, Forsvaret 2020 nr 2/2012, går forsvarsanalytiker John Berg i detalj med denne prosessen, og han konkluderer med å si: ”Vi trenger en ny forsvarskommisjon, en stor, stygg og hardtslående Gjørv-kommisjon. Her bør det tradisjonelle sikkerhetspolitiske miljøet spille en beskjeden rolle. Miljøet har ikke bidratt til å rope varsko . . . . .”.

Berg sier videre, med uthevede skrifttyper; ”Det er uvirkelig at det norske samfunn ikke har reagert på dette: Med regnestykker som ikke hadde noe med Gripen å gjøre, og dommedagsprofetier for industriutviklingen som lignet mer på Mayakalenderen enn på virkeligheten, konstruerte man planmessig et falskt bilde av Gripens økonomi og spilte kortene slik at bildet formelt sett ikke ble lagt frem for Stortinget. Men det var Stortinget man ønsket å føre bak lyset.”.

I Stortinget kan jeg forestille meg at andre partier og deres toneangivende politikere i forsvars- og sikkerhetspolitiske saker tenkte som så at når til og med SV kunne akseptere dette valget av kampfly, er det neppe noen politisk belastning å være med på det. For å gå mot Regjeringen i et slikt spørsmål ville innebære å måtte argumentere mot et kraftfullt nettverk av aktører, i og utenfor formelle posisjoner.  Lettere å ha med skuffede og sinte svensker å gjøre enn amerikanere.

Hadde jeg vært SVs leder, med ambisjon om å gjenreise partiet til ”gamle høyder”, hadde jeg forlangt nedsatt en kommisjon av den type som John Berg foreslår. Jeg ville til og med gjort det før valget i september 2013, i visshet om at det selvsagt ikke ville skje noe før etter et regjeringsskifte, - kanskje heller ikke da. Men da kunne forslaget likevel fremsettes i Stortinget. SV ville tjene stort på å gjøre det, fordi det er latterlig lett å påvise at noe fundamentalt galt skjedde forut for Regjeringens vedtak om å gå for det amerikanske F-35 og vrake Gripen. Blir det ikke støtte nok i Stortinget, kan partiet nedsette et granskningsutvalg selv, og kanskje la Stein Ørnhøi, partiets beste på forsvars- og sikkerhetspolitikk, lede utvalget.

Jeg vil spå SV en fremgang på i hvert fall fem, kanskje ti prosentpoeng.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann som fokuserer på forretningsutvikling av mindre selskaper med vekstpotensial.  Han er opptatt at selskapene skal beholde en kultur for innovasjon også etter at de har blitt større.