Den 1. mai 2011 satt president Barack Obama med sine nærmeste medarbeidere og rådgivere i operasjonsrommet under Det hvite hus og fulgte operasjonen der en spesialenhet fra US Navy rykket inn i Osama bin Ladens gjemmested i Pakistan, og drepte ham.
Mens teknologiutviklingen skaper stadig nye innovasjoner innen satellittbasert overvåking, kontroll av flytrafikk og registrering av alle former for fysiske og elektroniske bevegelser, synes et så viktig område som håndheving av Krigens rett generelt og FN-resolusjoner spesielt å ha stått stille i flere tiår. Politiet utnytter elektroniske spor i etterforskning for å kartlegge begivenheter og bakgrunn for en antatt kriminell handling, og de fleste lands politikorps benytter store ressurser på utstyr og kompetanse for dette formål. Elektroniske bevis er stadig oftere en del av bevisføringen, og lovgivning og rettspraksis har utviklet seg i tråd med dette.
Hvorfor ser vi da ikke dette tatt i bruk i konfliktområder når FNs sikkerhetsråd har tatt stilling og fattet vedtak som skal legge press på partene i konflikten, og de aktører de måtte forholde seg til utenfor selve konfliktområdet, for å få dem til å følge bestemte spilleregler. De viktigste regler er selvsagt Genèvekonvensjonene som pålegger krigførende parter å ”holde seg i skinnet” selv om trangen til hevn og råskap kan melde seg når fienden dreper ens egne. Overvåkingsteknologien er der. Den brukes av mange land. Israel ligger i front, sammen med USA. Hamas disponerer også droner, men av et mer primitivt slag. Informasjon til FN og medier fra droner operert av de krigførende parter vil naturlig nok ikke ha særlig troverdighet.
USA ville heller ikke ha den nødvendige troverdighet overfor verdenssamfunnet om man skulle forholde seg til bilder og annen informasjon som USA-opererte droner ville kunne gi. Dertil er USAs tradisjonelt vennskapelige relasjon med Israel for åpenbar. Det måtte være en nøytral instans, og for så vidt kunne både NATO, EU og Den Arabiske Liga være aktuelle operatører. Vi har imidlertid FN, som nettopp er ment å skulle spille rollen som ”verdenspoliti”. Men FN er vingestekket fordi rivaliserende stormakter, og særlig supermakten USA, ikke har ønsket et sterkt FN. I gitte situasjoner de siste årene vil jeg likevel tro at lederne i disse landene, som stort sett alle er representert i FNs sikkerhetsråd, angrer på at ikke slike ressurser og slik kompetanse er stillet til FNs disposisjon.
Hadde FN-droner overvåket konfliktområdet i Gaza ville det for eksempel kunne vært mulig å vurdere rimeligheten i israelernes utsagn om at de mente de skjøt på Hamas-krigere på flukt da de skjøt og drepte fire barn på stranden i Gaza i begynnelsen av juli i år.
Tenk også hva som kunne vært oppnådd om ”nøytrale” droner overvåket og kartla det som skjedde i det syriske krigsteater. Antakelig ville slike droner bli forsøkt skutt ned av både Assad-regimet og flere av partene som kjemper både mot Assads styrker og mot hverandre. Det er nemlig lett å skyte ned en saktegående drone. Men den part som ville velge å gjøre det vil miste all legitimitet og støtte i verdensopinionen, og slik sett kunne overvåkingsdroner ha en effekt likevel.
I Ukraina ville vi også hatt stor nytte av overvåking av krigsteateret i landets østlige del. NATOs AWACS-fly ser nok mye av det som skjer når de først er i luftrommet nær Ukraina, men de er ikke der hele tiden. Hadde et slikt fly vært på vingene i nærheten den dagen nedskytingen av MH17 fant sted, kunne hendelsen vært registrert med både utskytningssted og type våpensystem og missil. Etter denne forferdelige tragedien er det nå ingen nøytral part som kan finne ut hva som skjedde, ei heller hva som skjer i og rundt det styrtede flyet i etterkant. Det kan med stor sikkerhet fastslås at de machofikserte pro-russiske amatørkrigerne har fiklet med bevismateriale, plyndret ulykkesstedet og gjort hva de kan for å tåkelegge hendelsesforløpet før styrten. Om de har tuklet med de ”svarte boksene”, som de motstrebende ga fra seg etter hvert, vil det være avslørende i seg selv mht. hvem som avfyrte det skjebnesvangre bakke-til-luft missilet.
Det internasjonale avtaleverket om regulering, ledelse og kontroll av lufttrafikk utnytter teknologiens muligheter fullt ut, og gir et bilde av hvor vi kunne ha stått i overvåking av hendelsesforløp og kartlegging av ansvar for det som skjer i konfliktområder, om det hadde skjedd i FN-regi, som i Gaza og som i Øst-Ukraina. Men der er vi altså ikke. Kanskje kan de nevnte konflikter og tragedier føre til at stormaktene får øynene opp for at de ikke har noe å tape, snarere tvert imot, på å tilføre FN det utstyr og den kompetanse som er nødvendig for å utøve en effektiv og nøytral overvåking og informasjonsinnhenting om det som skjer i konfliktområder.
Knut Harald Nylænde er stifter, eier og daglig av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS som han har bygget opp over de siste 15 årene. Han er dessuten en aktiv blogger. Et av hans interesseområder er historie noe denne artikkelen viser.
