mandag 31. oktober 2016

Føres regjering og storting bak lyset?

I tillegg til å kjøpe det svindyre amerikanske kampflyet F-35, har Regjeringen besluttet å skifte ut våre P-3 Orion overvåkningsfly (også amerikanske) med det (også svindyre) amerikanske P-8 Poseidon, som knytter Norge enda sterkere til det amerikanske militære konsept.

P-8 flyene er i likhet med F-35 meget dyre; omtrent 10 milliarder kroner er antatt økonomisk ramme for anskaffelsen. Disse flyene knytter oss således til USA’s ”Broad Area Maritime Surveillance” (BAMS), som i tillegg til å dekke havområdene nær NATO-landene, også dekker Stillehavet og store deler av Sørøst-Asia, i følge en nylig uttalelse av admiral Harry B. Harris, som er sjef for US Pacific Command. Et annet overvåkningsfly, for eksempel Saab’s Swordfish maritime overvåkingsfly eller et lignende fly ville ikke inngå i BAMS, men ville skaffe oss og NATO-landene den etterretning som trengs, vel å merke innenfor NATO’s ansvarsområde.

Det sies ingenting om denne tilknytningen til BAMS i fremlegget for Stortinget - jeg hadde nær sagt, selvfølgelig - og argumentet om at P-3 Orion har nådd ”pensjonsalder” og ikke kan påregnes å være operativt særlig lenger, undergraves av det faktum at US Navy Reserve skal operere dette overvåkningsflyet i overskuelig fremtid, og at Canada også fortsatt vil fly P-3 Orion. Norge kunne uten problem ha utsatt denne anskaffelsen som vil koste ca 10 milliarder kroner, eller kjøpt et rimeligere fly for den samme rollen.

Det ser faktisk ut som om man ønsker å binde opp mest mulig av investeringsmidlene vi rår over i konsepter og våpensystemet som knytter oss stadig sterkere til amerikanske konsepter for ivaretakelse av globale interesser, både på etterretnings-/ overvåkningssiden og når det gjelder fysisk operativ evne som del av en stormakts krigsstruktur.

Dette gjøres før en ny utredning er gjort av fremtidens landmakt - hær og heimevern - og derved uten å vite hva som blir igjen av investerings- og driftsmidler til den landmilitære del av forsvaret. Den nye utredning av landmakten har forsvarsministeren, med Regjeringens støtte, bestemt å gjennomføre til tross for at Forsvarssjefen og sjefene for hær og heimevern allerede har gitt sine syn og tilrådninger om landforsvaret i langtidsplanen for Forsvaret som er til behandling i Stortinget, parallelt med forsvarsbudsjettet for 2017.

Er det ikke noen på Stortinget som ser dette bilde avtegne seg? Hva med Regjeringen; godtar den alt som kommer fra Forsvarsdepartementet og en forsvarsminister som kanskje ikke helt ser hva hun holder på med? Hvem er forsvarsministerens rådgivere? Hvem lytter hun til?

Disse spørsmålene skulle jeg gjerne sett stillet av den politiske opposisjon og mediene.

fredag 28. oktober 2016

Slaget om landforsvaret

Jeg trodde ikke jeg skulle komme i den situasjon at jeg ville foretrekke småpartienes standpunkter i forsvarssammenheng. Men slik det avtegner seg i Stortinget nå, er det Senterpartiet, Venstre og KrF - til dels også SV - som står for en styrking av Hæren og Heimevernet.

Venstre kan se ut til å forstå noe mer enn de andre partiene. Partiet vil bestille færre av de svindyre amerikanske kampflyene F-35 nå, og vente med resten til man ser effekten av denne investeringen for andre områder, særlig landforsvaret. Å spikre en slik enorm investering nå, slik forsvarsministeren foreslår, før man har utredet landforsvaret, er en pussighet som bare den harde kjerne av bedrevitere i FD kan ha funnet på, etter kraftig press fra det norskamerikanske militærindustrielle kompleks. Til tross for at hær og heimevern er godt utredet i Forsvarssjefens studie, som ligger til grunn for den langtidsplan for Forsvaret som nå er til behandling i Stortinget, skal altså landforsvaret utredes på nytt. Og før resultatet av en slik utredning foreligger skal altså meget store deler av forsvarsbudsjettets investerings- og driftskostnaders bindes for flere tiår fremover. Det er flere enn meg som aner ugler i mosen.

Forsvarsanalytiker John Berg sier i oktoberutgaven av sitt organ ”Forsvar 2020”:
«Stortinget og media vil ramle av stolene sine når de får se hvor lite landforsvar vi til slutt vil kunne finansiere, hvis kjøp av (overvåkingsflyet, min anmerkning) P-8 og 10-12 nye F-35 får passere nå. Vil de som stemte for kjøpene da bli stilt til ansvar? Nei. Sånn er det ikke i Norge. Ikke i forsvarssaker

FD argumenterer med at F-35 flyene vil bli rimeligere om vi inngår kontrakt nå, enn om vi venter. Med den kunnskap jeg har - kunnskap som er lett å skaffe seg ved å studere amerikanske kilder, bl.a. Pentagons og den amerikanske riksrevisjons - så er dette direkte galt. Snarere vil man ved å vente kunne få fly som leveres med komplett funksjonalitet, i motsetning til fly som på et senere tidspunkt må leveres tilbake til Lockheed Martin for oppgradering - til ukjent merkostnad! Ved å vente kan man også få fly som produseres i større serier og med hele flyets grunnkonfigurasjon gjennomtestet og robust.

Anskaffelse nå av fire P-8 Poseidon overvåkningsfly, til erstatning for våre P-3 Orion, har en prislapp på ca 10 milliarder kroner. Mange vil hevde at Orion-flyene kan beholdes vesentlig lenger med en viss oppgradering. Dessuten bør bruk av droner i havovervåkningsøyemed utredes før man gjør en slik investering.


Det skal bli spennende å se om småpartiene kan få gjennomslag her, i hvert fall i en viss grad. Etterkrigstidens nasjonale mantra om den brede sikkerhets- og forsvarspolitiske enighet kan gjerne slå sprekker for min del. Det har snarere bidratt til å legge lokk på en meningsfull debatt. I dagens situasjon er en slik debatt ikke bare meningsfull, men absolutt nødvendig.

torsdag 27. oktober 2016

Klokt trekk i en uklok strategi

Jeg skrev i mitt siste innlegg i bloggen at ”Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut om en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske.”  Et par dager etterpå ble det kjent at forsvarsministeren overveier å presentere et forslag for regjering og storting om å la 300 amerikanske soldater - trolig US Marines - øve i Midt-Norge på rullerende basis, men som i praksis vil bety en tilnærmet permanent tilstedeværelse av amerikanske soldater.

Når vår politiske og militære ledelse først har satt Norge i den meget ubekvemme situasjon gjennom de siste to tiårene, som gjør at vi er ”dømt” til å dilte etter amerikanerne i sikkerhetspolitikken, så er dette faktisk et klokt trekk.

Fortsatt betyr ikke dette et forsvar med evne til å være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner i nordområdene, for eksempel på og rundt Svalbard og i den økonomiske sonen, men terskelen er blitt høyere for russerne med hensyn til å foreta seg noe militært mot genuint norsk territorium. Knytter vi transportberedskap med fly og/eller helikoptre til den amerikanske styrken i Midt-Norge, slik at den raskt kan settes inn nordover sammen med norske styrker, vil den forebyggende effekt være betydelig økt mot en foretaksom Putin.

Ulempen er selvsagt at dersom ballongen virkelig går opp, og de to stormaktene ”braker sammen” et eller annet sted i verden, så er Norge involvert fra første stund. Men, på den annen side, involvert ville vi bli uansett i en slik situasjon, før eller siden; for i nordområdet har russerne bygget opp store strategiske kapasiteter de senere årene, særlig til sjøs. Disse kapasitetene vil være noe av det første som amerikanerne vil søke å sette ut av spill.


En liten trøst er det at Putin har kjøpt seg et landsted på Åland, visstnok for egne sparepenger om vi skal tro kilder som står presidenten nær. Det må jo være en indikasjon på at Putin ønsker å nyte sitt otium fra et eller annet tidspunkt.

onsdag 26. oktober 2016

Sannhetens øyeblikk i sikkerhetspolitikken

Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut som en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske. Det bekreftes ganske tydelig i det nylig fremlagte forsvarsbudsjettet og i langtidsplanen for Forsvaret som ble presentert på vårparten i år.

Og det er trolig tilsiktet fra ”arkitektenes” side, helt fra omstillingene startet etter murens fall i 1989 - en omstilling som for øvrig kom i gang alt for sent. Vi mistet bortimot et tiår. Topp etterretning og spesialsoldater, samt avanserte bombefly - som egentlig trenger en annen type fly til å beskytte seg i et stridsmiljø - er en skreddersydd modul i en stormaktsledet operasjon.

Et forsvar som kan være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner er det ikke lenger; snarere reduseres denne evnen. Hæren er snart eliminert. Kompetansemiljøene er så små i det landmilitære element at en oppbygging vil ta meget lang tid dersom det skulle bli politisk ønskelig. Heimevernet, som er ”øyne og ører” i lokalsamfunnene, er redusert fra 70-80 000 soldater ved murens fall i 1989 til ca 45 000 i dag, og er nå foreslått ytterligere redusert til ca 35 000.

Forsvaret er et instrument for den politiske ledelse, har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ofte uttalt, og politikerne får den forsvarsorganisasjon de ønsker seg for det de er villige til å betale for. Men interessen for hvordan det står til i Forsvaret er dessverre liten i de rikspolitiske miljøer; derved også innsikten i hva forsvarsstrukturen makter innenfor de gitte budsjettrammer.

”Sikkerhetspolitikken ligger fast” var et mantra under den kalde krigen. Det var nok en smart linje den gang, men i ettertid er det synd at helt sentrale utviklingstrekk derved ikke ble debattert og belyst, bl.a. enkelte innsiktsfulle og konstruktive innspill fra den politiske venstresiden. Beslutninger med stor rekkevidde for landets sikkerhet ble tatt av embetsmenn og noen få politikere i nettverk som ”visste best”. Åpenhet og debatt - selv om det hadde ført til uenighet og strid - kunne ha ført til en nyansering av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og kanskje dempet den nærmest ekstreme avhengigheten av USA og amerikanernes vilje til å stille opp for oss i pressede situasjoner. Imidlertid må venstresiden ta sin del av ansvaret for at avvisningen av norsk medlemskap i EF/EU skjøv landet enda lengre i den retning.

Hadde amerikanernes nasjonale interesser vært identiske med de norske, hadde ikke dette vært så galt. Men slik er det ikke. Ser vi nøyere etter, står vi ganske alene om våre interesser i nordområdet. Er det for eksempel noen stat som anerkjenner vårt syn på Svalbardsokkelen?

Skulle vi oppleve at Putins uttalte ambisjoner i Arktis gir seg uttrykk overfor oss på alvorligere måter enn å la en visestatsminister mellomlande på Svalbard, er det knapt kampfly av typen F-35 som byr på passende respons; ikke andre kampfly heller for den saks skyld, selv om en JAS Gripen kunne holdt seg i luften med vesentlig lavere driftskostnader. En utspekulert Putin kan for eksempel gi ordre om så mange truende bevegelser inn mot norsk territorium fra luft-, sjø- og landsiden at bare driftsutgiftene på ca NOK 300 000 pr fly pr time for F-35 ville ”ruinere” driftsbudsjettet.

Skulle Donald Trump bli valgt som USA’s neste president kan vi muligens se langt etter enhver forestilling om rask amerikansk hjelp. Hvis vårt forsvar skal kunne tas alvorlig kommer vi ikke utenom å måtte ha mulighet for en mer fleksibel respons enn dagens forsvarsstruktur og bemanningsgrad tillater. Det betyr soldater på bakken, fartøyer som seiler og en kostnadseffektiv luftmilitær overvåkning.


Det er på høy tid at våre rikspolitikere våkner, og tar inn over seg alvoret i den situasjon som har oppstått. Det får vi se når forsvarsbudsjettet og langtidsplanen snart skal diskuteres i Stortinget.