Flaut og ydmykende for SV

Før Sosialistisk Venstreparti (SV) kom i regjering var vi vant til en kritisk røst i Stortinget i sikkerhetspolitiske saker. Denne røsten er tilnærmet forstummet, og det ser jo bare litt fjollete ut når enkeltpolitikere i SV går i tog eller holder appeller for å protestere mot vedtak som deres egne partifeller er med på i regjering og storting.

Det har vært flere slike saker; beslutningen om å sende norske soldater til Afghanistan, og derved delta i krigshandlinger med betydelige sivile tap, ble ”forklart” på en lite troverdig måte for partiets medlemmer og velgere.  Norske F-16 flys deltakelse i bombing av tropper og installasjoner i Libya, var en annen trøblete sak for SV. Undertrykkelsen av den naturlige trang til å kritisere USA, og for så vidt Storbritannia, over såpass lang tid har selvsagt vært en stor påkjenning, både for enkeltsv-ere og for partiet som helhet.

Den største ydmykelse for SV må vel likevel ligge i den politiske håndtering av valget og vedtaket vedrørende nye kampfly til erstatning for F-16. Ved hjelp av en ren bløff i regi av storebror Arbeiderpartiet (AP) i regjeringen ble SV ”hjulpet” til å velge et kampfly som ble påstått å bli rimeligst i anskaffelse og drift, og som siden har vist seg å bli kanskje tre ganger så dyrt som konkurrenten. SV hadde nemlig valgt å legge kun ett kriterium til grunn for valg av kampfly: prisen.

Det som skjedde er egentlig så alvorlig at en uavhengig juridisk ekspertise burde ta for seg de prosesser som skjedde i Forsvarsdepartementet med støtte fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og selvsagt fra den amerikanske flyprodusenten Lockheed Martin, fordi et nøkkelpunkt i vurderingen av kampflysaken utvilsomt er at det ble gjennomførte en fordekt kalkyle som viste en tredobling av totalkostnadene for det svenske alternativet, JAS Gripen, for å få det til å se ut som om det svenske flyet ville bli dyrere enn det amerikanske. Det ser imidlertid ut til at det ville blitt ca 100 milliarder billigere.

I en artikkelserie, Forsvaret 2020 nr 2/2012, går forsvarsanalytiker John Berg i detalj med denne prosessen, og han konkluderer med å si: ”Vi trenger en ny forsvarskommisjon, en stor, stygg og hardtslående Gjørv-kommisjon. Her bør det tradisjonelle sikkerhetspolitiske miljøet spille en beskjeden rolle. Miljøet har ikke bidratt til å rope varsko . . . . .”.

Berg sier videre, med uthevede skrifttyper; ”Det er uvirkelig at det norske samfunn ikke har reagert på dette: Med regnestykker som ikke hadde noe med Gripen å gjøre, og dommedagsprofetier for industriutviklingen som lignet mer på Mayakalenderen enn på virkeligheten, konstruerte man planmessig et falskt bilde av Gripens økonomi og spilte kortene slik at bildet formelt sett ikke ble lagt frem for Stortinget. Men det var Stortinget man ønsket å føre bak lyset.”.

I Stortinget kan jeg forestille meg at andre partier og deres toneangivende politikere i forsvars- og sikkerhetspolitiske saker tenkte som så at når til og med SV kunne akseptere dette valget av kampfly, er det neppe noen politisk belastning å være med på det. For å gå mot Regjeringen i et slikt spørsmål ville innebære å måtte argumentere mot et kraftfullt nettverk av aktører, i og utenfor formelle posisjoner.  Lettere å ha med skuffede og sinte svensker å gjøre enn amerikanere.

Hadde jeg vært SVs leder, med ambisjon om å gjenreise partiet til ”gamle høyder”, hadde jeg forlangt nedsatt en kommisjon av den type som John Berg foreslår. Jeg ville til og med gjort det før valget i september 2013, i visshet om at det selvsagt ikke ville skje noe før etter et regjeringsskifte, - kanskje heller ikke da. Men da kunne forslaget likevel fremsettes i Stortinget. SV ville tjene stort på å gjøre det, fordi det er latterlig lett å påvise at noe fundamentalt galt skjedde forut for Regjeringens vedtak om å gå for det amerikanske F-35 og vrake Gripen. Blir det ikke støtte nok i Stortinget, kan partiet nedsette et granskningsutvalg selv, og kanskje la Stein Ørnhøi, partiets beste på forsvars- og sikkerhetspolitikk, lede utvalget.

Jeg vil spå SV en fremgang på i hvert fall fem, kanskje ti prosentpoeng.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann som fokuserer på forretningsutvikling av mindre selskaper med vekstpotensial.  Han er opptatt at selskapene skal beholde en kultur for innovasjon også etter at de har blitt større.