Av Knut
Harald Nylænde
Da Putin
ga ordre om å gjennomføre anneksjonen av Krim, og legge halvøya inn under
Russland, kunne det se ut som en nærmest impulsiv handling, trigget av
opptøyene i Ukraina og det forhold at nye makthavere tok over som kunne
forventes å ”vestliggjøre” Ukraina. Det var jo den fordrevne Janukovytsjs
snuoperasjon i forhandlingsprosessen med EU, og hans inngåelse av en økonomisk
avtale med Russland i stedet, som utløste det man kan kalle en revolusjon.
”Gatens parlament” ble så sterkt at det sittende establishment måtte gi fra seg
makten.
Jeg tror
Putin har hatt en slik plan lenge, og har ventet på en anledning til å sette
den ut i livet. Putin har store planer for Russland. Han har inntatt en
revisjonistisk linje; han drømmer om å gjenreise Stor-Russland, hvor Kiev var
”de russiske byers mor” og hvor alle de landområder som har store innslag av
russere i hans tenkning egentlig hører hjemme i det han tenker som et gjenskapt
Stor-Russland. Han er en konservativ revisjonist som spiller på fordums glans
og nasjonalistiske strømninger i befolkningen. Den russiske middelklasse og
ungdommen har ikke sans for ham; han er for autoritær og primitiv i sin
politikk. Han får imidlertid støtte fra den store og ”stille” majoritet, med
dårlig utdannelse og lav sosial status som kjennetegn.
Å
sammenlikne Putin med Hitler, som enkelte gjør, synes jeg er å gå vel langt,
selv om nok Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1989-90 kan synes å ha
hatt noe av den samme symboleffekt for Putin som nederlaget og den påtvungne
fredsavtalen i Versailles etter 1. verdenskrig hadde for Hitler. Putin har
mange ganger omtalt tapet i 1989-90 av land som Estland, Litauen, Latvia,
Hviterussland, Georgia og Ukraina som en katastrofe for Russland. Likevel, det
er åpenbart stor forskjell på å iverksette en plan for å sikre seg Krim, med en
avgjørende viktig russisk flåtebase, som er selve fundamentet for russisk
innflytelse i Middelhavet og Midtøsten, og som i tillegg har en overveiende
russisktalende befolkning med sterkt ønske om å tilhøre Russland, og å forgripe
seg for eksempel på et baltisk land som er medlem av NATO og behandler den
russisktalende minoritet med rimelig grad av respekt og likeverd.
De nye
makthaverne i Ukraina, som skal styre frem til et valg holdes på forsommeren,
viser ikke særlig klokskap med hensyn til å unngå å gi Putin påskudd til å gå
lengre enn han allerede har gjort. Russisk fjernes fra gateskilt og i annen
offentlig informasjon; endog å fjerne russisk i skolen er på tale. Den
midlertidige statsministeren reiser rundt i vestlige hovedsteder og søker
støtte og garantier for hjelp mot russisk aggresjon. Han representerer et land
og en statsdannelse som er pill råttent, med byråkrater og politikere som alle
bruker det meste av sin tid og energi på å berike seg. Folk betaler nesten ikke
skatt. Skatteevnen ville da også være dårlig med de lave lønninger som folk
flest har. Bygninger, veier og annen infrastruktur forfaller og landet har
knapt et forsvar å regne med. De enorme inntektene staten kunne hatt, bl.a. i
forvaltningen av gassavtalene med Russland, har funnet veien til byråkraters og
politikeres lommer; også de ”folkekjære” politikere som en stakket stund hadde
makten etter ”Oransjerevolusjonen” under presidentvalget i 2004, viste seg
inkompetente og korrupte.
Politisk
og økonomisk makt er samlet på hendene til et relativt lite antall oligarker,
etter samme mønster som oppsto i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Skipsverft, industribedrifter og gruver ble overtatt av smarte og pågående
personer for en slikk og ingenting. Siden er disse oligarkene blitt enormt rike
og kjøper seg politikere. Den landsfordrevne president Janukovytsj var en slik
betalt politikere, ”eid” av en gruppe oligarker i Øst-Ukraina.
Det bør
stilles klare krav fra EUs og USAs side til de nye makthavere i Ukraina om
gjennomføring av reformer - med tidsplan - for å få på plass demokratiske
institusjoner, bank- og finansvesen og et regjeringsapparat som sørger for
ordnede arbeids- og lønnsforhold og - ikke minst - et beskatningssystem som gir
inntekter til staten for å sette landet på fote igjen etter tiår med vanstyre.
Dessuten bør Putin få en forsikring fra EU og USA om at Ukraina aldri vil bli
invitert inn som medlem av NATO, ikke engang i EU, men gjerne med handelsavtale
på linje med den Norge har med EU (EØS-avtalen).
Ukraina
har et stort stykke arbeid å gjøre selv, før de kan forvente massiv hjelp fra
andre. De pengene som overføres bør følges nøye frem til de er brukt til det
avtalte formål. Korrupsjonen sitter ”i ryggmargen” på ukrainske politikere og
byråkrater. Kan vi i tillegg se at ukrainere flest skjønner alvoret i trusselen
fra Putin, og lar være å stemme på ultranasjonalister og nynazister ved det
forestående valg, slik at han ikke får ytterligere påskudd til å forgripe seg,
så hadde det vært et viktig skritt på veien til trygghet for både Ukraina og
Europa som helhet.
Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av
rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS. Dette selskapet og tilknyttede
selskaper er investert i selskaper og prosjekter over store deler av Norge samt
også i utlandet.
