Er vi på vei mot ”Kald Krig II”?

Av Knut Harald Nylænde

Skal våre barn og barnebarn komme til å snakke om den første og den andre kalde krigen, slik vi snakker om første og andre verdenskrig? Det kan se slik ut akkurat nå. Krim er de facto annektert av Russland og russiske styrker er oppmarsjert langs grensen til de østre deler av Ukraina. I Øst-Ukraina bor det mange som føler sterkere tilknytning til Russland og Putins styre enn til sentralmakten i Kiev, og som har ledere som provoserer til uro og løsrivelse. USA sender visepresidenten til Ukraina og lover de midlertidige, selvbestaltede politiske ledere i Kiev ”å gå sammen med dem” i konflikten med Russland. NATO sender krigsskip inn i Østersjøen, og innleder øvelser i Polen og de baltiske land, hvor også amerikanske soldater deltar.

Dette følger så langt et klassisk mønster som gjennom historien som oftest har endt med militær konfrontasjon. Det kalles eskalering. Forskjellen mellom eskaleringer av denne karakter i tidligere tider og i dag er at konsekvensene nå er så potensielt mye, mye alvorligere ved å gå fra retorikk, økonomiske sanksjoner og økt militært nærvær i antatt utsatte grenseområder til ”å løsne det første skudd”. 

Styrkeforholdet mellom Russland og NATO, både i konvensjonelle styrker og mht. masseødeleggelsesvåpen er ikke vesentlig endret siden ”muren falt” i 1989 og Sovjetunionen og Warszawapakten gikk i oppløsning.  Selv om USA fortsatt er en supermakt, noe Russland ikke er, så utbalanseres dette ved at de fleste europeiske NATO-land har redusert sine militære kapasiteter betydelig de siste årene. Målt etter denne skala burde avskrekkingseffekten holde nå som i årene etter andre verdenskrig og frem til 1989.

Det er imidlertid forskjeller, og de drar både i negativ og positiv retning, slik jeg ser det. Det mest åpenbart negative er at NATO i dag har en rekke medlemsland som dels har sterke innslag av innbyggere med russisk opprinnelse og som føler seg som russere med russisk tilhørighet språklig og kulturelt, og som dels har styresett som ikke er forankret i gode demokratiske og rettsstatlige tradisjoner og tenkesett, slik tilfellet er i de opprinnelige NATO-landene (kanskje med et unntak for Tyrkia).

Direkte skummelt blir det når en amerikansk visepresident gir et inntrykk av at supermakten USA og dens allierte i Europa også brer sine beskyttende vinger over et så ustabilt land som Ukraina, med sine korrupte politikere og sin selvforskyldte råtne økonomi som domineres av styrtrike oligarker. Han som ligger an til å vinne ved det forestående valget er en av dem. Og det vrimler med nynazister og ultranasjonalistiske elementer i landets politiske landskap.

Som en positiv motvekt til det dystre scenario som kan tegnes med utgangspunkt i situasjonen i og rundt Ukraina, bør vi kunne legge inn en amerikansk president med intellektuell kapasitet og derved evne til å vurdere risikoelementene i det pågående maktspill. Mannen er også tildelt Nobels fredspris, og kanskje kan det være en liten ekstra vekt på skålen, - hvem vet. Tanken på en George W. Bush i det Hvite Hus i denne situasjon kan man få frysninger av….

Hvordan det står til med den intellektuelle utrustning hos Putin og hvor grensene går i risikovurderingene han gjør i det spill han har startet, er vanskelig å bedømme. Jeg velger å tro at han ikke vil ”løsne det første skudd” mot NATO. Han har ambisjoner om å bli stående i historiebøkene som Russlands nye, sterke mann som gjenskapte det tapte storrussiske rike. Han synes å spille på det faktum at det russiske folk knapt kjenner noe alternativ til ”den sterke mann” annet enn kaos og nød.

Knut Harald Nylænde er opptatt av forsvarsspørsmål og er etter en liten pause på grunn av andre gjøremål tilbake med innlegg for denne forsvarsbloggen. Han er en aktiv forretningsmann og investor som blant annet gjennom selskapet Moxie AS har forretningsinteresser mange steder i Norge og i utlandet.