onsdag 26. desember 2012

Fregattprosjektet falmer


Det kan godt hende at det var riktig ikke å velge det norske skipsbyggeriet Mjellem & Karlsen for bygging av fem nye fregatter til Sjøforsvaret i sin tid. Valget falt på et spansk konsept og fregatter bygget ved skipsverftet Bazan, senere Navantia, i Spania. Trolig ville det blitt noe dyrere, men kanskje hadde stålkvaliteten blitt bedre? Det er oppsiktsvekkende at de nye fregattene ruster så kraftig allerede. I hvert fall for en sivil iakttaker som synes at nye fregatter skal se nye ut. Den siste av de fem Nansen-klasse fregattene, ”KNM Thor Heyerdahl”, ble levert til Sjøforsvaret i januar 2011. Utstyr og våpen om bord hadde nok blitt det samme i en norskbygget fregatt; amerikansk teknologi i all hovedsak, bl.a. med kommando- og ildledningssystemet Aegis fra Lockheed Martin (samme selskap som utvikler kampflyet F-35), og det norskutviklede sjømålsmissilet (NSM) som hovedvåpensystem.

Ved overrekkelsen av den siste fregatten i serien på fem uttrykte daværende forsvarsminister Grete Faremo glede over å kunne konstatere at Norge ved dette hadde fått Europas mest moderne marine (altså: ikke en av de mest moderne, men den mest moderne!). Dette er mildt sagt en overdrivelse. Noen har skrevet dette inn i manuskriptet hennes, selvsagt, og det skulle være interessant å vite hvem denne ”noen” er.

Forsvarsanalytiker John Berg plukker denne forestillingen fra hverandre i en nylig artikkel i serien Forsvar 2020, nr 2/2012. Han peker på Norge allerede ved kontraktsinngåelsen valgte et eldre kommando-, kontroll- og ildledningssystem (KKIS) enn andre europeiske land som anskaffet fregatter samtidig. Et langt mer avansert KKIS var under utvikling i et samarbeidsprosjekt mellom Tyskland og Nederland, et system som kalles Signaal APAR, et system som bl.a. ville krevd 20 færre mannskaper pr fregatt for betjening.

I tillegg kommer at de spanskbygde fregattene har vesentlig færre utskytningsramper for missiler enn andre moderne, europeiske fregatter. Nansen-klassen har åtte ramper mot fire-fem ganger så mange for andre europeiske fregatter som er bygget samtidig. Dette har med stridsevne og -utholdenhet å gjøre, selve hovedkriteriet for et marinefartøy. Antakelig er stridsutholdenheten for de norske fregattene så dårlig at de knapt ville bli anmodet fra NATOs side om å gå inn i en krise-/krigssituasjon, om andre fregatter var tilgjengelige. Å fremholde at en norsk fregatt gjorde det bra høsten 2009 i innsats mot pirater i Adenbukta, er knapt noen reell målestokk for hva et moderne marinefartøy av denne størrelse skal mestre.

John Berg peker også på at det argument som brukes fra Forsvarsdepartementets side om at det er flere andre land som har valgt Aegis må tas med en stor klype salt. Det gjelder nemlig land som har sine marinestyrker integrert i US Navy, så som Australia, Japan og Sør-Korea. I dette sjøstridsscenario er det de kinesiske og nordkoreanske ballistiske missiler som er hovedtrusselen, og da er det store og tunge Aegis KKIS foreløpig det beste. Norge har en redusert Aegis-versjon i forhold til det tyngre system som nyttes i forsvaret mot ballistiske raketter. Innen NATO er det kun Spania og Norge som har valgt Aegis for sine fregatter.

Det bør jo også nevnes at Forsvaret har store problemer med å bemanne fregattene. En investering på henimot 20 milliarder kroner ligger stort sett ved kai i Haakonsvern. Løses bemanningsproblemet så gjenstår å se om man løser de budsjettmessige utfordringer for å finne midler til å drifte disse fartøyene i årene fremover når kampflyinvesteringen slår inn i budsjettene for alvor. Klarer den sittende regjering å unngå oppmerksomhet og debatt om dette til etter stortingsvalget neste år, blir det vel regjeringen Erna Solberg som får denne utfordringen i fanget. Vel bekomme!

Knut Nylænde er eier og leder av investeringsselskapet Moxie AS som investerer i selskaper og prosjekter i Norge og utenlands. Han er aktiv i den offentlige debatt og er særlig opptatt av forsvarsspørsmål.

onsdag 19. desember 2012

Hva er det med Forsvaret og store materiellprosjekter?


Kostnadsoverskridelser i store offentlige utviklings- og/eller anskaffelsesprosjekter tilhører det normale mer enn det motsatte. ”En mong” henger igjen i hukommelsen som ”prislappen” på den første av de virkelig store overskridelser i nyere tid, fra Statoils utbygging av olje-raffineriet på Mongstad tilbake på åttitallet. Dette førte til at sjefen i Statoil, Arve Johnsen, måtte gå. Senere er det blitt mange slike, om ikke alle i milliardklassen, men det er færre sjefer som går av. Forsvaret står langt fremme, og avhengig av hvordan man regner kan det se ut til at Forsvaret faktisk er på topp i overskridelser. Pengebruk som det ikke kommer nytteeffekt ut av - altså rent pengesløseri - er også en slags overskridelser. Endog av det verste slaget.

Jeg vil med en gang understreke at det slett ikke alltid er Forsvarets egne ledere som har skylden for pengesløsingen. Det er flere eksempler på at Forsvaret blir ”pådyttet” prosjekter og anskaffelser som forsvarsledelsen har gått mot eller i hvert fall advart mot med hensyn til drifts-, bemannings- og budsjettmessige konsekvenser. Så vidt jeg husker gikk forsvarssjefen imot at det skulle bygges og anskaffes mineryddingsfartøyer til Sjøforsvaret på slutten av åttitallet. Likevel besluttet regjering og storting (jeg mener å huske at Høyre var en pådriver i saken) at det ble gitt en kontrakt til Kværner Mandal AS i 1989 for bygging av ni mineryddingsfartøyer til en prislapp på ca to milliarder kroner. Det skulle bli banebrytende fartøyer av luftputetypen, i to varianter: Oksøy-klassen som minejaktfartøyer og Alta-klassen som mineryddingsfartøyer, som ble antatt å ha et stort markedspotensial ut over det norske sjøforsvaret. Det slo ikke til. Ikke et eneste av disse fartøystypene er solgt til andre land, og driften bød på akkurat de utfordringer som forsvarssjefen advarte mot.

Samme toskrogsluftputefartøyer er bygget som korvetter til Sjøforsvaret, den såkalte Skjold-klassen. Her var også et betydelig eksportpotensial antatt, bl.a. til den amerikanske marinen. Det er fantastiske fartøyer, tilsynelatende, og burde være velegnet for forsvaret av vår lange kyst, med stor fart og evne til å manøvrere ”innaskjærs”. Men prislappen da! - og forutsetningene? Har vi sett noe offisielt om dette, i form av en kostnads-/nyttevurdering? Ikke meg bekjent. Er det riksrevisor Jørgen Kosmo vi må håpe på? Jeg frykter at bildet vil se dystert ut.

Tar vi også for oss fregattene er jeg redd denne anskaffelsen også står til stryk når kostnader skal holdes opp mot nytteverdi, altså den verdi fartøyene er forutsatt å skulle ha i en krise-/krigssituasjon. Spanjolene leverte fregattene, dvs. de laget stort sett skrogene, mens ”innmaten” i hovedsak var amerikansk. Å se de den gang stolte fregatter som ankom fra skipsverftet i Spania i dag er en nedtur. Det er tydelig at stålet må være av dårlig kvalitet siden det ruster så kraftig etter få år. Eller tar jeg feil? Det amerikanske kommando- og kontrollsystem som ble installert ble laget av Lockheed Martin og har vist seg å være dårligere og langt mer bemanningskrevende enn tilsvarende systemer laget av tyskere og nederlendere i samarbeid for andre NATO-lands fregatter. Tilbøyeligheten til å velge amerikansk i de aller fleste materiellanskaffelser er et frapperende trekk ved norske politiske og fagmilitære myndigheter. Og det ser ut til å koste oss dyrt.

Kanskje det var en idé å gjennomgå de siste tiårs materiellanskaffelsesprosjekter, begrenset til de største, for å kartlegge hvorfor det ser ut til å gå så galt. Det kan vise seg at det er mønstre som bør brytes og nettverk som bør granskes. Hva vet jeg?

Knut Nylænde er en forretningsmann som blant annet gjennom sitt selskap Moxie AS investerer i mindre innovative selskaper både i Norge og utlandet. Han er prover å sikrestille at disse selskapene beholder sin innovative kraft også når selskapene vokser.

torsdag 13. desember 2012

Teknologirådet fokuserer på droner igjen

I en artikkel for en tid tilbake skrev jeg om Teknologirådets forsøk på å gjøre storting og regjering oppmerksomme på at det finner sted en utvikling av teknologi og konsepter for bruk av droner som kunne redusere behovet for 54 nye kampfly til en innkjøpspris på mer enn en milliard kroner pr fly, og driftsomkostninger som ser ut til å bli minst det dobbelte, trolig det tredobbelte i forhold til dagens F-16 jagerfly (Kampfly og droner | Knut Harald Nylænde).

Teknologirådets innspill til sine oppdragsgivere ble møtt med taushet. Det militær-industrielle kompleks har åpenbart fått et jerngrep på beslutningsprosessen, og politikerne har sluttet å tenke selv, eller våger ikke å si noe av redsel for å ”rokke båten” og bli uthengt av den såkalte ekspertisen i Forsvarsdepartementet.
Teknologirådet har imidlertid ikke tenkt å la sin interesse og sine kunnskaper om droneteknologi og -utvikling ligge impotent. Nå inviterer rådet til seminar om droner i sivil anvendelse, for oppgaver innen sikkerhet og beredskap. Det er så tett opp til militær anvendelse som det går an, uten å si det direkte, - for ikke å provosere, kanskje?

Den eneste innlederen som mangler på seminaret er representanten fra Forsvaret som kan redegjøre om erfaringene fra bruk av droner i Afghanistan, hvor norske styrker brukte droner i rekognoserings- og overvåkningsrollen systematisk gjennom flere år, og med betydelig hell. Å kunne se hva som finnes bak en bakketopp eller langs en vei man skal bevege seg, eller i en landsby man skal kjøre gjennom, er for en avdeling i et fiendtlig område meget verdifullt og kan spare liv.

Det er klart det er nyttig å se på mulig anvendelse av droner i redningstjeneste og i bekjempelse av kriminalitet, som er blant de temaer som skal belyses og drøftes på Teknologirådets seminar i slutten av november. Teknologien og droneversjonene er i hovedsak de samme i sivil som i militær anvendelse, fra nano-droner på størrelse med insekter til droner som er på størrelse med bemannede fly, og som bl.a. benyttes av amerikanerne som våpenbærere i Afghanistan og Pakistan for å ta ut (som det heter på militærspråket) Taliban- og al-Qaeda-soldater, - særlig deres ledere.

Jeg håper Teknologirådets prisverdige fokusering på droner etter hvert vil åpne øynene på politiske og fagmilitære aktører med ansvar for sikkerhet og beredskap med enda alvorligere aspekter og dimensjoner enn det som drøftes på rådets seminar. Tausheten fra det hold virker bare komisk, om det ikke hadde vært for alvoret i at vi (skattebetalerne) må ut med kanskje 100 milliarder kroner mer enn nødvendig om droner kunne erstattet kampfly i flere funksjoner i årene som kommer, og derved redusert antallet ny kampfly vesentlig.

Knut Nylænde er en investor og forretningsmann som blant annet investerer i mindre innovative selskaper. Et av han fokus er å bidra til å sikrestille at slike selskaper greier å beholde sine innovative prosesser også når de blir større. Han er sterkt opptatt av forsvarsspørsmål.

torsdag 6. desember 2012

Passasjerfly uten pilot i cockpit rett rundt hjørnet?


I en artikkel i ’The Economist’ av 24. november står det å lese på teknologisidene om et pågående prosjekt i England som om bare få uker vil resultere i en flygning fra Warton flyplass in Lancashire mot Skottland med et tomotors passasjerfly av typen Jetstream uten pilot i cockpit. På samme måte som ordinære passasjerfly vil Jetstream-flyet kommunisere med og respondere på instruksjoner fra flytrafikkontrollere, og navigere slik at de holder seg i korridorer som er sikre i forhold til annen flytrafikk. Forskjellen er altså at Jetstream-flyet ikke har noen i cockpit; en ikke uvesentlig forskjell!

I virkeligheten snakker vi om et skritt videre i anvendelse av teknologi som allerede er i bruk i militære droner, f.eks. av typen ’Predator’ som har størrelse som et mindre ordinært fly og kan bringe med seg og avlevere flere raketter av typen ’Hellfire’ (som veier ca 50 kg). Mens militære droner kun flyr i konfliktsoner med sterke restriksjoner, skal passasjerfly uten piloter forutsetningsvis fly i ordinære flytrafikksoner og -korridorer og uten andre restriksjoner enn dem som vanlige passasjer fly er underlagt. Piloten vil sitte på bakken og gjennom avansert kommunikasjonsteknologi følge og styre flyet gjennom ruten; dvs. overvåke at flyet følger det programmerte forløp, og kun gripe inn dersom noe uforutsett skulle skje, omtrent slik en pilot vill opptre om en hendelse gjør at man bør gå ut av autopilotmodus.

Den aktuelle testflygning om noen uke fra Lancashire mot Skottland skjer i regi av ASTRAEA (Autonomous Systems Technology Related Airborne Evaluation and Assessment), som nylig arrangerte en konferanse i London hvor prosjektet ble redegjort for. De teknologiske utfordringer regnes nå for å være overkommelige; det gjenstår imidlertid å gjøre radio- og satellittforbindelsene sikre og pålitelige. Men man er slett ikke sikre på at publikum vil bli fortrolig med å reise med fly uten pilot i cockpit med det første. Man må trolig gjennomføre et stort antall flygninger av denne type og dokumentere sikkerheten knyttet til konseptet før man kan regne med konkurransedyktighet i forhold til ordinære passasjerfly. Det er naturlig å starte med å frakte gods og ekspresspakker, med de reduserte driftskostnader man har estimert i segmenter av slik flytransport. Reduserte flygerlønninger må holdes opp mot kostnader ved avansert bakkebasert infrastruktur. Imidlertid kan en ”pilot” på bakken håndtere og kontrollere flere fly samtidig i dette konseptet, noe som bidrar sterkt til å redusere driftskostnadene.

Optimismen er stor og det står sterke krefter bak. Utviklingsprosjektet støttes av den engelske regjering og syv toneangivende selskaper innen flyproduksjon og kommunikasjon, så som BAE Systems, Rolls-Royce og Thales. Markedspotensialet antas å være enormt. Amerikanerne ser ut til å følge tett etter, og det ble på nevnte konferanse sagt at USAs Kongress har bedt landets flykontrollmyndigheter om å integrere ubemannede fly i flytrafikkontrollsystemene over hele det amerikanske kontinent innen 2015. Det er jo ”rett rundt hjørnet”. Men det må da føyes til at i USA er allerede droner integrert i flytrafikkontroll enkelte steder hvor de er i kommersiell bruk i en del roller, bl.a. i områdefotografering.

Vi står altså foran en meget spennende utvikling med mulighet for å fly førerløst om relativt få år. Personlig tror jeg at jeg vil vente en god del år etter at tilbudet er åpnet før jeg booker flybillett med denne type passasjerfly.

Knut Nylænde er en forretningsmann som er grunnlegger og eier av selskapet Moxie AS. Gjennom dette selskapet og relaterte selskaper har han en rekke investeringer som i det alt vesentlige har vært meget suksessfulle. Han fokuserer særlig på mindre innovative vekstselskaper hvor han også bidrar med råd og veiledning.

onsdag 28. november 2012

The privatization of war making


We have seen how the use of drones (un-manned airborne systems) has expanded the last decade, primarily in Afghanistan and adjacent Pakistani territory, not only for surveillance and reconnaissance but for carrying weapon systems and delivering these by remote control and firing against terrorists in general and their leaders in particular. The US forces are in the lead in this area, but the British are following suit. In the Middle East the Israelis have deployed very advanced drones for surveying vast areas on a regular basis in order to discover preparations for launching missiles from Gaza or the West Bank into Israel; and the Israelis seem to be ahead of both the Americans and the British when it comes to developing nano-drones, some the size of insects, for indoor surveillance and “spying”.

As of today one could say that the development and use of drones are under control in the sense that states and governments are the players behind this leapfrog in the evolution of military tactics by deploying drones in battlefields. We have seen the first drones deployed by non-state organizations, though. Hamas has operated drones out of Gaza. Even if their drones are not of the advanced kind, this very fact points to a future - not too distant - where we will see drones used by not so accountable organizations. I will not be surprised if drones are available as an off-the-shelf commodity in less than five years from now; probably not of the most sophisticated kind, but still efficient enough in the hands of scrupulous people. Primitive drones may cause a lot of damage. It takes a lot of costly infrastructure to operate drones remotely, of course, but terrorists will not necessarily depend on remote control; they would probably do as Hamas does, operate them by visual control.

Observing this development of drones across traditional governmental control and limitations, and at the same time observing the development of private armies that are for hire for governments and any other player who is able and willing to pay what it takes, the picture is about to take shape of very different war scenarios. One may envisage both “private armies” operating within ordinary armies, like the 20 000 armed guards employed by the US government in Afghanistan, and soldiers for hire by international companies operating in unstable and hostile areas. Examples are many of the increasing use of private armies for specific tasks, like when the African Union recently used South African private soldiers to help kick out the terrorist group Shabab from Kismayo in Somalia.

The United Nation has recently calculated this fast growing “global trade” to be worth as much as USD 100 billion. Quite an astonishing “turnover”. And this is possibly only the beginning. There are some tempting advantages to be gained both by drones and private soldiers, seen from a political perspective. Political leaders and governments of democracies are normally reluctant to engage in military operations due to one main reason, and that is the potential cost of lives, both their own young soldiers and civilians in the area where they operate. For the loss of lives of private soldiers they are not accountable in the same way.

By the same token; losing drones is hardly a problem. It is the loss of pilots that has a potential political impact.

I think we are witnessing what we may call a privatization of war making, with consequences we do not fully grasp. Head of governments should be worried. Responsible political leaders should come together and discuss these challenges, and come up with ideas and proposals that could be processed thoroughly in relevant international forums and eventually in the UN, with the aim to introduce regulatory measures and to take concrete steps that could limit the free float of private initiatives and offers within the vast area of military capabilities.

Knut Nylænde is a Norwegian businessman investing in small and medium sized companies with the ambition to achieve strong growth. He studied Accounting & Economics at the Norwegian School of Economics (State Authorized Public Accountant, Norges Handelshøyskole) and at BI Norwegian Business School. In his leisure time, Knut enjoys reading and studying subjects in a diverse array of interests including politics, history, religion and science.

onsdag 21. november 2012

New British army reserve - a model for Norway?

One of the comments I received to my recent article “Verneplikt i fare?” came from Geir Lolleng, CEO of Helmword. His input is based on an article by Kiran Stacey, Political Correspondent in “The Financial Times”, headlining that the British seem to have chosen a somewhat reversed approach to strike a balance between professional and non-professional soldiers in their Army, compared to the Norwegian.

The British Defense Secretary, Philip Hammond, is proposing a measure in order to double the number of reserves, from 15.000 to 30.000, parallel to a cut of one fifth of regular forces over the coming 8 years. These cuts are made in order to balance the defense budget. Mr Hammond is quoted to have said: “This is a radical shift in the role of reservists in delivering the nation’s security --- which will see reservists routinely sharing responsibility for activities once the exclusive domain of regular forces.”. 

Speaking this highly of the reservists is based on a training scheme that is quite formidable. The soldiers of the new Army reserve are to take 40 days a year off work for extra training, posing a tough challenge to employers, who will have to carry the burden of granting two months’ training leave a year to any of their staff serving in the army reserves.

At present, the army calls up reservists one by one to add up to the number required for a certain task, engaging in careful negotiation with employers to have each one freed from work for the period in question. At the end of this decade, however, the army will be relying on entire army units of reserves to provide personnel for certain tasks, even front line operations.


The British government knows this can be managed by large businesses, but also that it will put huge pressure on small and medium-sized companies. Offering a form of finance package as compensation to organizations that are willing to take on more reserve troops, in order to give them credit for doing so, is therefore considered by the Government. The hope is that the scheme will create patriotic employers, but as this effect is not an obvious reaction to the scheme, the Government has not ruled out additional financial incentives, such as tax breaks.
  
In Norway the approach to striking a better balance between professional and non-professional soldiers in the defense structure is quite the opposite. There is a clear tendency to assess professional soldiers as the only valid soldiers, the only way of gaining a quality good enough to meet the challenges on a “modern battle field”. This is in my opinion a wrong approach, as the annual mass of conscripts will offer an easy way of picking the best of the young men and women, physically and mentally, and after 12 months of training the best motivated could be offered a professional career as soldier, either via military academies to become NCOs and officers or continue as enlisted personnel educated for covering the demand for specialized skills.

I will come back in future articles about how the British model could be applied in some form in the ongoing process in Norway.

Knut Harald Nylænde is a businessman that participates on the public debate in Norway – not at least regarding defense issues. He is investing thorough his investment company, Moxie AS, in a number of areas including innovative growth companies in Norway and abroad.

onsdag 14. november 2012

Drone technology about to wake up the Norwegian government?


I have in previous articles claimed that the Norwegian government apparently has chosen to have no opinion about drones and drone technology, at least not in a military context. The Defense Minister Anne-Grete Strøm-Erichsen seemed to be taken by surprise when confronted with the fact a couple weeks back by a journalist that missiles tailored for drones were manufactured by Norwegian industry. She immediately took a defensive position and said that the Government was against drones (!). A somewhat peculiar statement from a minister who should know that Norwegian troops are actually using drones for reconnaissance and surveillance, and have had drones deployed in Afghanistan since many years. With great success too.

The fact that several allied countries, like USA and UK, are developing and using increasingly more drones, with capabilities that leave manned airborne systems behind cost-effective wise, and which - of course - save lives, has obviously softened the position of the Norwegian defense minister. Not least the last argument should be of great importance to the defense minister, who is repeatedly claiming that her greatest concern and focal point is the safety and security of Norwegian soldiers, wherever they operate. If someone could tell her that drones have probably saved a few lives in Afghanistan, her prejudiced view will probably change smoothly, as often is the case with politicians who don’t know much about the technicalities working on the lower echelons of the ‘empire’ they rule over.

In addition to safeguarding soldiers in the field, the finance aspect of using drones should be highlighted. Drones have already been given high credit by the Americans for what they have achieved in Afghanistan, and as we see more and more countries, especially allies in NATO, taking drones into defense and security thinking and planning, we shall probably see the Norwegian defense minister and the government wake up to a new reality, and take action accordingly.

Knut Nylænde is a Norwegian businessman who has built up Moxie AS, the successful investment company with investments in Norway and abroad. He is an active contributor to public discussions about a number of issues not at least in questions related to defense.