Det er en dårlig bevart hemmelighet at det har vært rivalisering og ”ondt blod” mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets beredskapstropp helt fra disse enhetene ble opprettet på begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, med svingninger i intensitet underveis. Det er bare å lese boken som tidligere politimester i Oslo, Willy Haugli (”Tøffe år”) skrev etter at han gikk av, og det vi tidvis har fått innblikk i gjennom mediene. Samarbeid mellom disse enhetene har ikke akkurat preget relasjonen, enda vi har med to enheter å gjøre som åpenbart vil kunne stå overfor situasjoner hvor Forsvarets spesialkommando/Hærens marinejegerkommando skal kunne komme til unnsetning etter at politiets vurdering av kapasitetsbehov er gjort og konkludert med at man ikke makter den utfordring man står overfor alene. Det vil alltid være Politiet som anmoder Forsvaret om bistand.
Etter terroranslaget 22. juli 2011 er Forsvaret og Politiet ”tvunget” til å sette seg ned sammen for å se på relasjonene og drøfte tiltak for å få kommunikasjon og samarbeid til å svinge på naturlig vis. Jeg er personlig overbevist om at det er politistyrkene som har mest å vinne på at dette samarbeidet tar seg opp, og at felles øvinger blir en del av dette samarbeidet. Ved å øve på sannsynlige mål for fremtidige terroranslag vil man etter ganske kort tid kunne bygge opp detaljert lokalkunnskap og erfaringsgrunnlag som i aggregert form vil kunne utgjøre de beste beredskapsplaner man kan få, planer som gjøres dynamiske i takt med endringer i trusselbilde og oppbygging av tiltak som skal hindre anslag. Her vil både Politiets beredskapstropp og Forsvarets spesialenheter, ordinært politi og heimevernsstyrker, samt HM Kongens Garde og andre stående enheter i landet finne sine naturlige roller og øve på dem sammen.
Samvirke mellom politihelikopter og Forsvarets helikoptre bør stå helt sentralt i et slikt samarbeids- og øvingsprogram. At man ikke fikk Politiets ene helikopter i luften i tide til å gjøre nytte for seg, er allerede en erkjent skandale. På samme måte som to av Luftforsvarets jagerfly står i konstant 15 minutters beredskap, bør det samme være tilfelle med helikopterressurser. Et helikopter som hadde kommet seg over Utøya med sin kapasitet til å sende løpende sanntidsinformasjon fra kameraer og pilotens observasjoner til politienhetene som var underveis, og som kunne trykket ned mot og forstyrret terroristen der nede med larm og blåst, kunne reddet mange, mange unge menneskers liv. Dette kunne et eneste helikopter ha gjort mens andre helikoptre kom etter med politi- eller forsvarsressurser.
Jeg tør påstå at det er en betydelig forskjell i holdning til skarpe situasjoner mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets. Det kom klart frem under operasjonene 22. juli i fjor at det eksisterer en slags ”helse-, miljø- og sikkerhetskultur” i politiet, hvor egen sikkerhet, og til og med egen lønn, står mer sentralt i bevisstheten hos politifolk og deres ledere/representanter, enn å gjøre en effektiv operasjon for å redde liv, selv om egen sikkerhet da kommer i fare. VG har den senere tid avdekket denne dårlige kultur i Politiet på en ganske skånselsløs måte, og med reaksjoner fra politifolk og deres fagforeningsleder Arne Johannessen som viser at de slett ikke innser at det er noe galt med kulturen. Å risikere svekket tillit i befolkningen for å presse frem høyere lønn gjennom ulovlige aksjoner ble faktisk vedtatt på et landsmøte i politiforbundet for fem år tilbake, og nevnte fagforeningsleder slo til med forhandlinger om overtidsgodtgjørelse få timer etter at det smalt 22. juli i fjor. Her er det mye som må gjøres av nye ledere, og det er ikke gjort over natten.
La oss håpe at den kultur som råder i Forsvaret og særlig i spesialstyrkene kan smitte over på Politiets enheter og enkeltindivider under et tettere samarbeid i tiden fremover. Vi har rett og slett ikke råd til å ha politifolk som ikke setter alle kluter til i en krisesituasjon for å redde liv. Det er deres fordømte oppgave. Blir ikke kulturen bedre fremover så bør det gjøres omfattende utskiftninger, og slike utskiftninger bør gå langt nedover i ledelsessjiktene om nødvendig. Det er gode ledere Politiet nå trenger, på alle nivåer, ledere som går foran og viser med sine eksempler hvordan politifolk skal te seg i utfordrende situasjoner. Slik er det i Forsvaret. Militært lederskap er bygget på flere generasjoners erfaringer og systematisk opplæring og trening. Slike erfaringer og slike metoder bør overføres til Politiet.
Knut Nylænde er en investor og bedriftsutvikler med stor interesse for samfunnsforhold. Hans interesseområder omfatter ikke minst saker som berører forsvaret, politiet og rettsvesenet.
