Norske spesialstyrker i verdensklasse

Vi hører om dem stadig oftere og det er ikke annet enn positive meldinger. Våre allierte skryter av dem. Vi ser dem i aksjon på TV-skjermen og vi liker det vi ser. Vel, utenom tjeneste kan de finne på å gjøre ting som ligger litt utenom lover og regler, som å hjelpe til med å gjenforene mor og barn med en kjapp kidnapping i fremmed land, men det blir jo også av de fleste opplevd som positivt. Vi har hatt slike styrker siden begynnelsen av 1980-årene, lært opp og øvet av britiske spesialstyrker (SAS). Og de ble bedre enn sine læremestre, sier de som var involvert den gangen.

Slike styrker bør omtales med stor grad av diskresjon. Det ligger i sakens natur. I forhold til akkurat det må det kunne sies at våre spesialsoldater kanskje er vel mye i mediene. Det er trolig det minst profesjonelle ved disse ellers så proffe militære enhetene, at de ikke klarer å motstå fristelsen til å vise seg frem for publikum.

Nå vil forsvarssjef Sunde slå sammen marinejegere og Hærens jegere (Forsvarets spesialkommando) under en felles kommando; Special Operations Forces - avdeling (SOFA). Slike forslag har alltid her på berget en tilbøyelighet til å bli et spørsmål om lokalisering og distriktspolitikk, og vi ser tendensen allerede. Med marinejegere fortsatt plassert i Bergen og i Ramsund og Hærens jegere på Rena, må det da kunne sies at ”spredningen over landet” er godt ivaretatt. Det er ledelsesapparatet og kommandoapparatet som skal samles, og jeg håper da inderlig at man i denne sammenheng også tenker samordning med Politiets terrorberedskap og DELTA-styrken. Felles øving og ledelses- og kulturbygging bør i lys av erfaringene fra 22. juli 2011 stå meget sentralt. Med den profesjonalitet og de holdninger som råder i spesialstyrkene ville de gått ”head on” mot Utøya og drapsmannen der. HMS og overtidsbetaling er ikke noe man har i tankene der i gården når en skarp operasjon er i gang, og menneskeliv står på spill.

Knut Harald Nylænde har etter sin karriere som revisor/statsautorisert nå i nesten 14 år drevet investeringsselskapet Moxie AS som investerer i prosjekter og selskaper. Han investerer særlig i selskaper med en kreativ og innovative profil. Han deltar i den offentlige debatt om en rekke samfunnsspørsmål.

Les Mer...

Hvor ble det av Hæren?

Selv tjenestegjorde jeg i Sjøforsvaret, men siden vår sjømakt ikke kan gjøre særlig nytte for seg på land i et krise-/krigstidsscenario, trenger vi hærstyrker.

Hva er det egentlig vi har igjen av hærstyrker etter mange år med krymping og omorganiseringer?

Vår forrige forsvarssjef, general Sverre Diesen, har vært drivkraften bak de dramatiske endringer som har funnet sted, også i tiden før han ble forsvarssjef. Omstillingene har vært helt nødvendige, men spørsmålet er om man har gått for langt. Hæren i dag er ca 4 500 vernepliktige og omtrent like mange befal og sivilansatte. Går vi 30-40 år tilbake var Hæren på ca en kvart million mann, fordelt på kombinerte regimenter (brigader) og alle slags støtteelementer (”It takes all kind to make an army” heter det).

Også Heimevernet (HV) var tallmessig langt større tidligere, helt oppe i ca 100 000 mann i årene etter at HV ble opprettet i 1946, dalende til ca 80 000 på den tiden da vi hadde ca 250 000 i Hæren, altså til sammen ca 330 000 soldater tilhørende landmakten. Det var på 1970-tallet. I dag er HV på ca 45 000 mann.

Den desidert største del av Hæren er i virkeligheten én brigade: BRIGADE NORD i Indre Troms. Også Telemark bataljon er en del av denne brigaden. I tillegg har vi to kompanier i Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) som vokter 196 km grense mot Russland, og ca 600 mann (ca en bataljon) som passer på kongehuset og som etter hvert vil bli pålagt en del beredskapsoppdrag og innsats i terrorsammenheng. Som leseren skjønner er det ganske tynt med landmakt i Sør-Norge, - ja, i Midt-Norge også. Mindre enn 10 000 (hvorav en god del er kvinner) i Hæren, altså, og det aller, aller meste pakket sammen i Indre Troms. Skulle jeg planlegge et angrep på Norge, vet jeg i hvert fall hvor jeg IKKE skulle sette inn støtet.

Spesialstyrker er bra, både ute og hjemme, men de er så altfor få i forhold til det enorme fedrelandet som trenger forsvar. Hva med å sette sammen noen stridsgrupper i Midt- og Sør-Norge med pansring og høy mobilitet. Det vil koste en milliard eller to, som kanskje kunne finansieres ved å kutte ut et par F-35 kampfly?

Knut Harald Nylænde er en aktiv forretningsmann og investor med sin base i Oslo. Han investerer i prosjekter og selskaper over hele Norge og dessuten i utlandet. Han deltar aktivt i utviklingen av mange av prosjektene.

Les Mer...

Er nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid troverdig?

Jeg leste i Aftenposten 6. februar et debattinnlegg fra tre konservative parlamentarikere, en var norsk og to var svenske, under overskriften ”Resultater gjennom samarbeid”. Artikkelen startet med å vise til den ”enmannsutredning” som Thorvald Stoltenberg gjorde i 2008 for å peke på muligheter - og noen begrensninger - for tettere samarbeid mellom de nordiske land om forsvarspolitiske spørsmål. På den tiden fant det sted en ganske omfattende dialog på så vel politisk som fagmilitært hold. Det var betydelig optimisme, faktisk, mht. å gjøre store grep. Mitt inntrykk var at det primært var norske, svenske og finske aktører som deltok. Danskene falt litt utenfor. Ikke så rart, egentlig, da danskene tradisjonelt har sett mer mot syd, til Tyskland enn til sine nordiske naboer når det gjelder sikkerhetspolitiske vurderinger og forsvarspolitiske beslutninger.

Det er fint at de tre politikerne kan peke på noen samarbeidstiltak, bl.a. mellom flyvåpnene i de to land, men særlig imponerende er det ikke. Samarbeid på luftforsvarssiden går 30-40 år tilbake, i hvert fall, med den såkalte SVENOR-avtalen som grunnlag. Under dekke av konsultasjoner om FN-innsats ble det også holdt årlige møter over flere dager på politisk og militært toppnivå fra like langt tilbake. Samtalene og diskusjonene dreide seg om så vel overordnede som helt konkrete spørsmål av felles interesse. Finland deltok riktignok ikke i slike møter, men dialogen med Finland skjedde på mer finurlig og uformell måte, bl.a. med såkalte ”privatbesøk” på høyt nivå.

Gjennom en god oppfølging av Stoltenberg-rapportens forslag kunne man tatt viktige skritt mot en samordning av så vel land-, sjø- som luftmilitære disposisjoner. De geopolitiske forhold peker klart i retning av at en viss spesialisering kan ha mye for seg, med finsk hovedvekt på landmakt, svensk på luftmakt og norsk på sjømakt. Ikke rendyrket selvsagt, men et forsvarskonsept med solide forsvarslinjer langs den finsk-russiske grense og sterk koordinering av forsvaret av Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge. De tre lands myndigheter vet jo meget godt at om ett av de tre land skulle bli angrepet og evt. okkupert, så er skjebnen beseglet også for de to øvrige. Et slikt konsept ville hatt en meget stor avskrekkende effekt. Et stort og slagkraftig svensk flyvåpen og en moderne og veldrevet norsk marine, med bl.a. moderne ubåter, ville sammen med Finlands mektige hær og landforsvar få selv en militær stormakt til å tenke seg om både en og to og tre ganger før den ”raslet med sablene”.

Det som var på gang med gode samtaler og utredninger i 2008 ble effektivt ”torpedert” av norske myndigheter da man fant det for godt å si nei til det svenske jagerflyet JAS Gripen i 2009-10, med begrunnelse at det var ubrukelig for norske forsvarsinteresser, som daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen formulerte det. Dette forårsaket bråstopp i alle gode prosesser, og jeg er sikker på at negative ettervirkninger vil eksistere lenge, uansett hva de tre parlamentarikere måtte hevde. Det går ikke an for Høyre å legge skylden på Arbeiderpartiet og de rød-grønne, heller. Partiet protesterte ikke, og har vist tilbøyelighet til å ”dilte etter” USA i det aller, aller meste, ikke bare i flykjøp. Det har nok de andre nordiske lands politikere og militære merket seg. Derfor er knapt et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid ut over det rent selvfølgelige, og som man har hatt i mange tiår, særlig troverdig.

Knut H. Nylænde er aktiv innen den offentlige debatt særlig på internett. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor, men har i mer enn 10 år bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet, Moxie AS som investerer både i og utenfor Norge.

Les Mer...

Nye kampfly vil "bombe" nye ubåter?

Nylig kunngjorde Forsvarsdepartementet at fem ubåtprodusenter vil komme til Norge i februar for å presentere seg og sine produkter for Sjøforsvaret og FLO (Forsvarets logistikkorganisasjon). De fem er valgt ut etter en såkalt markedsundersøkelse. I løpet av kommende halvår er det meningen at det skal utarbeides et beslutningsgrunnlag. Vedtaket blir ikke nødvendigvis at Norge skal erstatte de seks aldrende ubåtene av Ula-klassen. Det er mer sannsynlig at de gamle båtene blir underkastet levetidsforlengelse.

Det siste har for så vidt allerede startet. Det brukes milliarder allerede på å oppdatere Ula-klassen for å kunne holde dem operative fremover mot 2020-25. Prisen for seks nye ubåter vil bli ca 30 milliarder kroner, og en anskaffelse ville kommet i en tid da Forsvaret sliter med å betale for et 50-talls nye amerikanske kampfly av typen F-35 JSF (Joint Strike Fighter). Ingen vet ennå hva dette flyet vil koste, selv ikke amerikanerne, bortsett fra at ”alle” vet at det vil bli svindyrt. FD anslår kjøpesummen (optimistisk) til 63 milliarder kroner. I tillegg kommer driftsutgifter som vil ligge på det to-tredobbelte i forhold til dagens F-16 jagerflyflåte (ref. tidligere artikler).

Over den forventede levetid på ca 30 år vil de nye kampflyene koste mellom 180 og 200 milliarder kroner, noe som gir en belastning både på materiellanskaffelses- og driftsdelen av forsvarsbudsjettene i årene fremover som vil skvise alt annet. Vi snakker om rundt 6-7 milliarder kroner i snittkostnader pr år for kampflyvåpenet alene.

Vi skulle helst ha plass til både ubåter, nye helikoptre - ikke bare de (uferdige) NH90-helikoptrene som skal erstatte Lynx-helikoptrene på Kystvaktens fartøyer og fregattene (ref. artikkel), men også erstatningshelikoptre for Sea King redningshelikoptre og ”arbeidshesten” Bell 412 som Luftforsvaret opererer for Hæren hovedsakelig - og, ikke minst, nytt materiell til Hæren hvor behovet for nye pansrede kjøretøyer, stridsvogner og artilleri er skrikende.

For relativt kort tid tilbake besluttet den danske regjering å nedlegge ubåtvåpenet. Et blikk på kartet forteller at en slik beslutning er mindre dramatisk for Danmarks enn for Norges del. Vi har ca 20 000 km kyststripe om alle krinkelkroker tas med, og utfordringene i nordområdet er av en art som gjør ubåter meget verdifulle, ikke minst i etterretningssammenheng.

Likevel, aldri så mye prinsippvedtak i Regjeringen om å videreføre ubåtvåpenet og positive holdninger i opposisjonspartiene i Stortinget, - det kommer en dag da det skal søkes ryddet plass i budsjettene for anskaffelse og drift. På det tidspunktet er det full tyngde i budsjettene av nye kampfly. For å bruke relevant terminologi: budsjettene bombes av F-35 JSF, og konsekvensene for nye ubåter har jeg en dyster forutanelse om.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann og investor som blant annet er opptatt av forsvarsspørsmål. Han deltar i debatten om slike spørsmål blant annet på hans forsvarsblogg .Han har studert ved Norges Handelshøyskole i Bergen og ved Handelshøyskolen BI. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor.

Les Mer...

30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon

Helikopterskandalen blir bekreftet. Jeg har tidligere skrevet om den utrolig langvarige og kostbare prosess for anskaffelse av erstatning for Sea King redningshelikoptre og Lynx-helikoptre til Kystvakten og Sjøforsvarets fregatter. Fra prosessen startet går det mot 20 år før nye helikoptre kommer på plass. Skjønt, det man nå erfarer etter at de to første NH90-helikoptre (fra Italia) av i alt 14 som skal erstatte våre 25 år gamle Lynx, er at de ikke tilfredsstiller kravene som er stillet.

Dette finner avisen ”Nordlys” ut av, og skriver om det. Det presser Forsvarsdepartementet til å komme med en innrømmelse til avisen, noe som er relativt sjelden kost der i gården. Jeg siterer fra e-posten fra FD til avisredaksjonen: ”Forsvaret skal ta i mot de seks første NH90-helikoptrene i en foreløpig versjon som ikke tilfredsstiller alle kontraktuelle krav. De vil bli levert med en midlertidig konfigurasjon..” (!!).

Så langt er det altså kommet at vi må ta imot helikoptre som ikke er fullt funksjonsdyktige i den viktige rolle de var forventet å fylle som kystvaktfartøyenes og fregattenes ”øyne og ører” der ute i Norges enorme økonomiske sone. Den italienske produsenten har åpenbart nedprioritert leveransen til Norge, sannsynligvis fordi det har vært så mye frem og tilbake med kravspesifikasjonene. Nå ”garanterer” FD at helikopter nr 7 skal være helt i tråd med kravene, og når det leveres - uvisst når - skal de seks første tilbakeleveres, enkeltvis, for oppgradering.

FD sier ikke noe om hvem som skal betale ekstraregningen. Trolig er kontrakten slik formulert at italienerne går klar fordi det er den norske kontraktspart som har brutt forutsetninger for produsentens garantiansvar.

Ikke bare skal fregattene våre seile med et ildledningssystem (Aegis) som gir dem en bedrøvelig dårlig ildkraft (ramper for missiler) målt opp mot andre europeiske NATO-lands fregatter av samme årgang, de skal også seile uten tiltenkte helikoptre fordi NH90 mangler sensorer og utstyr for å montere våpen om bord.

FD meddeler at man trolig må forlenge levetiden for 2-4 Lynx-helikoptre for å få kabalen til å gå opp (slå opp ordet «kabal» så finner man at ordet kan være velegnet i denne sammenheng). I miljøet sies det nå spøkefullt at Lynx ikke er et helikopter, men ca 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon.

Knut H. Nylænde er opptatt av mange samfunnsspørsmål, men i særlig grad er han engasjert i forsvarssaker. Han er en aktiv debattant i første rekke på internett om slike spørsmål. Han har utdannelse fra Norges Handelshøyskole og Handelshøyskolen BI.

Les Mer...

Flaut og ydmykende for SV

Før Sosialistisk Venstreparti (SV) kom i regjering var vi vant til en kritisk røst i Stortinget i sikkerhetspolitiske saker. Denne røsten er tilnærmet forstummet, og det ser jo bare litt fjollete ut når enkeltpolitikere i SV går i tog eller holder appeller for å protestere mot vedtak som deres egne partifeller er med på i regjering og storting.

Det har vært flere slike saker; beslutningen om å sende norske soldater til Afghanistan, og derved delta i krigshandlinger med betydelige sivile tap, ble ”forklart” på en lite troverdig måte for partiets medlemmer og velgere.  Norske F-16 flys deltakelse i bombing av tropper og installasjoner i Libya, var en annen trøblete sak for SV. Undertrykkelsen av den naturlige trang til å kritisere USA, og for så vidt Storbritannia, over såpass lang tid har selvsagt vært en stor påkjenning, både for enkeltsv-ere og for partiet som helhet.

Den største ydmykelse for SV må vel likevel ligge i den politiske håndtering av valget og vedtaket vedrørende nye kampfly til erstatning for F-16. Ved hjelp av en ren bløff i regi av storebror Arbeiderpartiet (AP) i regjeringen ble SV ”hjulpet” til å velge et kampfly som ble påstått å bli rimeligst i anskaffelse og drift, og som siden har vist seg å bli kanskje tre ganger så dyrt som konkurrenten. SV hadde nemlig valgt å legge kun ett kriterium til grunn for valg av kampfly: prisen.

Det som skjedde er egentlig så alvorlig at en uavhengig juridisk ekspertise burde ta for seg de prosesser som skjedde i Forsvarsdepartementet med støtte fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og selvsagt fra den amerikanske flyprodusenten Lockheed Martin, fordi et nøkkelpunkt i vurderingen av kampflysaken utvilsomt er at det ble gjennomførte en fordekt kalkyle som viste en tredobling av totalkostnadene for det svenske alternativet, JAS Gripen, for å få det til å se ut som om det svenske flyet ville bli dyrere enn det amerikanske. Det ser imidlertid ut til at det ville blitt ca 100 milliarder billigere.

I en artikkelserie, Forsvaret 2020 nr 2/2012, går forsvarsanalytiker John Berg i detalj med denne prosessen, og han konkluderer med å si: ”Vi trenger en ny forsvarskommisjon, en stor, stygg og hardtslående Gjørv-kommisjon. Her bør det tradisjonelle sikkerhetspolitiske miljøet spille en beskjeden rolle. Miljøet har ikke bidratt til å rope varsko . . . . .”.

Berg sier videre, med uthevede skrifttyper; ”Det er uvirkelig at det norske samfunn ikke har reagert på dette: Med regnestykker som ikke hadde noe med Gripen å gjøre, og dommedagsprofetier for industriutviklingen som lignet mer på Mayakalenderen enn på virkeligheten, konstruerte man planmessig et falskt bilde av Gripens økonomi og spilte kortene slik at bildet formelt sett ikke ble lagt frem for Stortinget. Men det var Stortinget man ønsket å føre bak lyset.”.

I Stortinget kan jeg forestille meg at andre partier og deres toneangivende politikere i forsvars- og sikkerhetspolitiske saker tenkte som så at når til og med SV kunne akseptere dette valget av kampfly, er det neppe noen politisk belastning å være med på det. For å gå mot Regjeringen i et slikt spørsmål ville innebære å måtte argumentere mot et kraftfullt nettverk av aktører, i og utenfor formelle posisjoner.  Lettere å ha med skuffede og sinte svensker å gjøre enn amerikanere.

Hadde jeg vært SVs leder, med ambisjon om å gjenreise partiet til ”gamle høyder”, hadde jeg forlangt nedsatt en kommisjon av den type som John Berg foreslår. Jeg ville til og med gjort det før valget i september 2013, i visshet om at det selvsagt ikke ville skje noe før etter et regjeringsskifte, - kanskje heller ikke da. Men da kunne forslaget likevel fremsettes i Stortinget. SV ville tjene stort på å gjøre det, fordi det er latterlig lett å påvise at noe fundamentalt galt skjedde forut for Regjeringens vedtak om å gå for det amerikanske F-35 og vrake Gripen. Blir det ikke støtte nok i Stortinget, kan partiet nedsette et granskningsutvalg selv, og kanskje la Stein Ørnhøi, partiets beste på forsvars- og sikkerhetspolitikk, lede utvalget.

Jeg vil spå SV en fremgang på i hvert fall fem, kanskje ti prosentpoeng.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann som fokuserer på forretningsutvikling av mindre selskaper med vekstpotensial.  Han er opptatt at selskapene skal beholde en kultur for innovasjon også etter at de har blitt større.

Les Mer...

Kraftsalve fra Aftenposten i kampflysaken

Jeg har over noen tid skrevet mye om ”tidenes dyreste offentlige innkjøp”, både i og utenfor bloggen 'Mer urovekkende nytt om kampflyprosjektet' og 'Flykjøp til besvær', og blant annet pekt på at det er foruroligende taust fra opposisjonen i kampflysaken. Saken har etter mitt skjønn allerede lenge hatt skandalestatus, men det virker som om dimensjonene i saken, økonomisk og politisk, er så store og de tekniske og operative aspekter såpass innfløkte, at politikerne rygger tilbake for å ta i det. Det er derfor desto viktigere at landets største og mest innflytelsesrike avis, Aftenposten, tar skikkelig tak i saken på lederplass, slik det gjøres i utgaven 14. desember.

Tidligere har det vært Aftenpostens erfarne journalist, Kjell Dragnes som har tatt for seg de ulike sider ved kampflyprosjekt i en serie grundige reportasjer. Han synes å være nærmest alene blant landets journalister som har satt seg godt inn i denne saken, og som så det som fant sted da regjering og storting lot seg føre bak lyset for et par-tre år tilbake av Lockheed Martin, som utvikler ”superflyet” F-35, og Forsvarsdepartementet som en del av det militær-industrielle kompleks som ikke er i stand til tenke annet enn amerikansk løsning.

Det svenske jagerflyet JAS Gripen ble vraket ”fordi det var ubrukelig for Norge” som daværende og nåværende forsvarsminister uttrykte det (hun har innimellom styrt med andre store prosjekter i helsenorge), og fordi det var dyrere (!) enn F-35 JSF. En ren bløff den gang for å få SV med på beslutningen, siden SV ikke hadde interesse av eller kunnskaper nok til å forholde seg til annet enn prisen. Der i gården var det politisk umulig å gå for noe annet enn det rimeligste flyet, og for å få det til bestemte man at den regjeringsgaranterte pris på JAS Gripen ikke var riktig, mens den ikke-garanterte pris fra Lockheed Martin var mer pålitelig. Den var behendig satt til 18 milliarder kroner den gang for å ”snike” seg under prisen på JAS Gripen. Nå er den antatte pris for F-35 kommet opp i det tre-firedobbelte i innkjøp, ca 62 milliarder kroner for 52 fly, og kostnadene over flyets levetid (ca 30 år) beregnet til det svimlende beløp 264 milliarder kroner. Man kan miste pusten av mindre . . .

Det som trigger Aftenposten til å ta for seg saken på lederplass nå er at Canada hopper av prosessen med å kjøpe det amerikanske F-35 fordi kostnadsutviklingen er uakseptabel og de operative egenskaper uavklarte. Norge står nå nærmest alene med en bestilling på F-35, når man ser bort fra det amerikanske forsvaret. Men selv der i gården har man fått kalde føtter og reduserer antallet. Med de kuttene som må gjøres i USAs føderale budsjett i nær fremtid kan det bli ytterligere reduksjoner. Forsvarsbudsjettet er ansett for å være utsatt i de pågående drøftelser mellom presidenten og republikanerne i Kongressen.

Hva er det som gjør at Forsvarsdepartementet tviholder på sin vanvittige kurs i kampflysaken? Aftenposten antyder prestisje. Det er det nok også, men jeg er redd det er noe mer, og alvorligere, - nemlig et tett nettverk av norske aktører som er fullstendig ”amerikaniserte i hodet”. Vi finner dem i departementet, som nå også i praksis inkluderer den fagmilitære ledelse, i Forsvarets forskningsinstitutt og i forsvarsindustrien. Dette ”komplekset” som styres av signaler fra USA, ”Norges største og viktigste støttemakt”, som det heter, har overlevd seg selv - den kalde krigen er over, muren ble revet i 1989 og det er pinlig å se hvordan Norge på denne måten reduseres til å være en nikkedokke for amerikanske interesser.

Høyre har vel i stor grad diltet etter USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken i hele etterkrigstiden, men en intellektuelt oppegående politiker som Erna Solberg må da kunne se at dette fører helt galt av sted? Gjør ikke Høyre noe med dette før valget så sitter en Høyre-ledet regjering i klisteret etter valget neste år. Det kan komme til å bli vanskelig å forklare norske skattebetalere hvorfor vi eventuelt må legge ut 100-150 milliarder kroner mer til nye kampfly enn nødvendig, særlig i lys av hva vi kunne ha brukt disse pengene til for å styrke terrorberedskapen i landet, både på den forebyggende siden og mht. Politiets og Forsvarets innsatsressurser.

Knut Nylænde er en forretningsmann og investor som ofte deltar i den offentlige debatt. Han er særlig opptatt av forsvarsspørsmål, og andre spørsmål tilknyttet Norges sikkerhet.

Les Mer...