Hva er det med Forsvaret og store materiellprosjekter?

Kostnadsoverskridelser i store offentlige utviklings- og/eller anskaffelsesprosjekter tilhører det normale mer enn det motsatte. ”En mong” henger igjen i hukommelsen som ”prislappen” på den første av de virkelig store overskridelser i nyere tid, fra Statoils utbygging av olje-raffineriet på Mongstad tilbake på åttitallet. Dette førte til at sjefen i Statoil, Arve Johnsen, måtte gå. Senere er det blitt mange slike, om ikke alle i milliardklassen, men det er færre sjefer som går av. Forsvaret står langt fremme, og avhengig av hvordan man regner kan det se ut til at Forsvaret faktisk er på topp i overskridelser. Pengebruk som det ikke kommer nytteeffekt ut av - altså rent pengesløseri - er også en slags overskridelser. Endog av det verste slaget.

Jeg vil med en gang understreke at det slett ikke alltid er Forsvarets egne ledere som har skylden for pengesløsingen. Det er flere eksempler på at Forsvaret blir ”pådyttet” prosjekter og anskaffelser som forsvarsledelsen har gått mot eller i hvert fall advart mot med hensyn til drifts-, bemannings- og budsjettmessige konsekvenser. Så vidt jeg husker gikk forsvarssjefen imot at det skulle bygges og anskaffes mineryddingsfartøyer til Sjøforsvaret på slutten av åttitallet. Likevel besluttet regjering og storting (jeg mener å huske at Høyre var en pådriver i saken) at det ble gitt en kontrakt til Kværner Mandal AS i 1989 for bygging av ni mineryddingsfartøyer til en prislapp på ca to milliarder kroner. Det skulle bli banebrytende fartøyer av luftputetypen, i to varianter: Oksøy-klassen som minejaktfartøyer og Alta-klassen som mineryddingsfartøyer, som ble antatt å ha et stort markedspotensial ut over det norske sjøforsvaret. Det slo ikke til. Ikke et eneste av disse fartøystypene er solgt til andre land, og driften bød på akkurat de utfordringer som forsvarssjefen advarte mot.

Samme toskrogsluftputefartøyer er bygget som korvetter til Sjøforsvaret, den såkalte Skjold-klassen. Her var også et betydelig eksportpotensial antatt, bl.a. til den amerikanske marinen. Det er fantastiske fartøyer, tilsynelatende, og burde være velegnet for forsvaret av vår lange kyst, med stor fart og evne til å manøvrere ”innaskjærs”. Men prislappen da! - og forutsetningene? Har vi sett noe offisielt om dette, i form av en kostnads-/nyttevurdering? Ikke meg bekjent. Er det riksrevisor Jørgen Kosmo vi må håpe på? Jeg frykter at bildet vil se dystert ut.

Tar vi også for oss fregattene er jeg redd denne anskaffelsen også står til stryk når kostnader skal holdes opp mot nytteverdi, altså den verdi fartøyene er forutsatt å skulle ha i en krise-/krigssituasjon. Spanjolene leverte fregattene, dvs. de laget stort sett skrogene, mens ”innmaten” i hovedsak var amerikansk. Å se de den gang stolte fregatter som ankom fra skipsverftet i Spania i dag er en nedtur. Det er tydelig at stålet må være av dårlig kvalitet siden det ruster så kraftig etter få år. Eller tar jeg feil? Det amerikanske kommando- og kontrollsystem som ble installert ble laget av Lockheed Martin og har vist seg å være dårligere og langt mer bemanningskrevende enn tilsvarende systemer laget av tyskere og nederlendere i samarbeid for andre NATO-lands fregatter. Tilbøyeligheten til å velge amerikansk i de aller fleste materiellanskaffelser er et frapperende trekk ved norske politiske og fagmilitære myndigheter. Og det ser ut til å koste oss dyrt.

Kanskje det var en idé å gjennomgå de siste tiårs materiellanskaffelsesprosjekter, begrenset til de største, for å kartlegge hvorfor det ser ut til å gå så galt. Det kan vise seg at det er mønstre som bør brytes og nettverk som bør granskes. Hva vet jeg?

Knut Nylænde er en forretningsmann som blant annet gjennom sitt selskap Moxie AS investerer i mindre innovative selskaper både i Norge og utlandet. Han er prover å sikrestille at disse selskapene beholder sin innovative kraft også når selskapene vokser.