Viser innlegg med etiketten Militær. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Militær. Vis alle innlegg

fredag 8. april 2016

Siste nytt om kampflyet F-35

‘No news is good news’ heter det i et ordtak. Det gjelder ikke i kampflysaken. Når jeg ikke har skrevet noe om dette på en stund i forsvarsbloggen min, skyldes det dels at jeg ikke vil kjede leserne med for mye stoff om denne mest kostbare offentlige anskaffelse noensinne, dels at det ikke har kommet så mye nytt fra kampflyfronten. Med ’nytt’ mener jeg positivt nytt, fordi de negative nyheter står ved lag, og disse har jeg omtalt tidligere.

Flyet er fortsatt uferdig, og de land som skal motta fly fra de første produksjonsseriene, hvilket Norge skal, må belage seg på å levere flyene tilbake til Lockheed Martin for oppdatering – med ukjent kostnad. Det eneste sikre her er at Lockheed Martin vil tjene grovt, og at de totale kostnader for Norge kommer til å bli enda høyere enn de utrolige 260 milliarder kroner som pr i dag er anslaget for flyets operative levetid.

Den siste nyheten kommer fra den amerikanske forsvarsledelsen, Pentagon: Våpenrommene, hvor flyets våpen er montert når F-35 flyr i full stealth-konfigurasjon, blir for varme. Våpen som henger utenfor flykroppen, vanligvis under vingene, røper flyet på fiendtlige radarer. Derfor må de gjemmes i våpenrom inntil de gjøres klar for bruk.

Grunnen til denne oppvarmingen av våpenrommene er dels at F-35 har verdens største, sterkeste og varmeste motor, dels at flyets sensorer og enorme datakraft avgir mye varme. Å få denne varmen kanalisert ut og bort fra selve flyet har vært en utfordring fra første stund, men representantene fra Lockheed Martin har her som ellers hevdet at problemet vil bli løst. Det er imidlertid ikke løst, og Norge får derfor høyst sannsynlig fly hvor problemet ikke er løst.

Nå erkjenner ledelsen for Pentagons F-35-program at selv under moderate forhold blir det alt for varmt i våpenrommene, og at varmen må luftes ut regelmessig ved at dørene til våpenrommene må åpnes. Ved høye hastigheter, og derved sterk varmeutvikling i flyet, må dørene åpnes med bare få minutters intervaller.

Det er allerede ’på folkemunne’ i forsvarskretser at F-35 er lett kjennelig fra andre flytyper fordi flyet ”vifter med skjørtene”.
   
Det er selvsagt ille nok at stealth-effekten uteblir på grunn av dette, og gjør flyet like lett å oppdage på radar som fly uten stealth. En annen sak er at flyet blir sårbart også overfor varmesøkende sensorteknologi og tilknyttede våpensystemer. Slik teknologi er i ferd med komme på linje med radar i effektivitet. Russerne ligger langt fremme med infrarøde sensorer (Search and Track) på sine jagerfly.

Det tar liksom ingen slutt på dårlige nyheter om dette kampflyet. Jeg gremmes!

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og fra lederposisjoner i norsk næringsliv. De siste 17 årene har han bygget opp investeringsselskapet Moxie som blant annet investerer i mindre og vanligvis nyetablerte selskaper med et internasjonalt potensial.

onsdag 24. september 2014

Norge best i NATO-klassen? Neppe!

Her hjemme er det fra regjeringshold og forsvarsledelsen skapt det inntrykk gjennom årene at ”Norge er best i NATO-klassen”. Det er blitt et uttrykk mange bruker, - helt ukritisk. Det hadde en viss riktighet i den tiden Norge var ett av få NATO-medlemmer som holdt alliansens målsetting om 3 % årlig vekst i forsvarsbudsjettene. Men det begynner å bli mange år siden. De siste årene har målsettingen vært 2 % og Norge ligger ”midt på treet” blant medlemslandene.

Sist vinter ble det litt debatt omkring Forsvarets stridsutholdenhet ved forsvar av fedrelandet mot et militært angrep. Det var forsvarsanalytiker Nils Holme, tidligere direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt, som utløste debatten etter å ha gjort en studie av dette på oppdrag fra tankesmien Civita. Holme avdekket i sin studie alvorlige mangler i både personell- og materiellkapasiteter og pekte på at Forsvarets utenlandsoperasjoner hadde gått på bekostning av det hjemlige forsvar i så stor grad at det må stilles spørsmål ved om det såkalte innsatsforsvaret av fedrelandet har evne til å motstå en militær aggresjon lenge nok til at allierte i NATO kan komme oss til unnsetning. Slik hjelp vil være vesentlig vanskeligere å få dersom en ”fait-à-complie” situasjon er etablert, dvs. at norsk forsvarsevne er ”oppbrukt”.

At debatten ble kortvarig og reaksjonene på politisk hold uteble etter Holmes ”knusende dom” er for så vidt symptomatisk for den situasjon vi har hatt helt siden den brede allianse om sikkerhetspolitikken ble etablert mellom Høyre og Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Mange enkeltsaker burde imidlertid ha vakt en viss nysgjerrighet for å sjekke status. Det kreves verken inngående kunnskaper eller skarpe analyser for å ane at noe er galt. Det forhold at norske spesialstyrker har gjort det meget godt i Afghanistan har nok bidratt til å tilsløre totalbildet.

Vi er naturlig nok stolte av våre soldaters innsats og det skryt som kommer fra NATO-hold, særlig fra ”storebror” USA. Norske marinejegere har for eksempel mottatt en høythengende amerikansk utmerkelse for sin innsats under strid sammen med amerikanske styrker i Afghanistan. Holme peker i sin rapport på at det dessverre ikke er store synergieffekten av slik innsats utenfor landets grenser for utholdenhet i det nasjonale forsvar. Snarere tæres det så mye på personell- og materiellressurser at det svekker den nasjonale beredskap og evne til å bite fra seg over tid.

De enkeltsaker jeg tenker på som burde alarmere politikerne, er bl.a. følgende:

  • Vi får vite at ”halvannen” fregatt er i bruk, når vi faktisk har anskaffet og betalt for fem, og dessuten at fregattene seiler uten helikoptre som fullt ut kan fylle sin operative rolle.
  • Vi får vite at vi har anskaffet fregatter som bare har en fjerdedel av den luftvernkapasitet som danskenes nye fregatter har (som ble bygget i Danmark til halve prisen i forhold til de norske som ble bygget i Spania), og mindre enn en femtedel av luftvernkapasiteten til nederlendernes nye fregatter (som riktignok er noe større).
  • Vi vet at vi ikke klarer å holde mer enn 15 F-16 jagerfly på operativ status av en jagerflyflåte på femtitalls fly totalt.
  • Vi vet at leiesoldater i dag jakter pirater utenfor Nigeria med Hauk-klasse torpedobåter som Norge vraket til fordel for Skjold-klassen, som ”helt sikkert” skulle bli en eksportsuksess, men som ingen andre land vil ha.
  • Vi vet at det samme skjedde med minejaktfartøyene av Oksøy- og Alta-klassene.
  • Vi vet at det er brukt mange titalls millioner på å utrede behovet for nye helikoptre til redningstjenesten (som opereres av Luftforsvaret) over en 20-års periode.
  • Vi vet at de gamle Lynx-helikoptrene for kystvakt og fregatter er så dårlige før de nå blir skiftet ut etter hvert, at man i Sjøforsvaret sier ”Dette er ikke et helikopter, det er 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon”. 
  • Vi vet at driftskostnadene for nye F-35 kampfly vil bli skyhøye i forhold til dagens drift av F-16. Mer kostnadseffektive kampfly finnes, men ble vraket.

Slik kunne jeg ha fortsatt med å liste utrolig kostbare anskaffelser som har vært like utrolig lite kostnadseffektive. På godt norsk kalles dette for pengesløsing, og synes å være utslag av en slags stormannsgalskap.  Når vi tidligere i sommer også fikk vite at det spares på ammunisjon og at våre soldater ikke får den skytetrening de bør ha for å kunne håndtere sine våpen på effektivt vis, får totalbildet nesten et surrealistisk preg.

Etter åtte år som USAs president advarte den kjente general og øverstkommanderende for de allierte styrkene under siste del av den annen verdenskrig, Dwight D. Eisenhower mot det han kalte for det militærindustrielle kompleks. En slik advarsel er på sin plass også her hjemme. I tillegg til forsvarsindustrien og byråkratiet i departement og overkommando, er Forsvarets forskningsinstitutt en del av komplekset, og båndene til amerikanske aktører er meget sterke. Den norske etterretningstjeneste er en av verdens beste, bygget opp av amerikansk teknologi og kompetanse gjennom mer enn 60 år. Dette er sterke krefter som kjører sine egne løp, og som synes å ha evne til å rulle over politikere når det trengs.

Som ny generalsekretær i NATO fra 1. oktober i år bør nok Jens Stoltenberg være forberedt på at mer kritiske røster vil melde seg enn dem han hørte på hjemmebane når han i tiden fremover ganske sikkert vil måtte mane medlemslandene til større innsats og økte forsvarsbudsjetter i lys av de nye og skremmende takter vi har sett fra Russlands side under Putins ledelse. Hvorfor stiller ikke styrtrike Norge opp med større kapasitet og evne til innsats selv, herr generalsekretær, vil trolig være spørsmål han blir konfrontert med.

Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som gir råd til og investerer i mindre vekstselskaper, eiendomsprosjekter og enkelte andre selskaper/prosjekter. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor fra før han startet Moxie for 15 år siden.

onsdag 17. september 2014

Norge blir ”slått” av andre små NATO-land

Vi har flere ganger gjennom sommeren kunnet lese i norske og utenlandske aviser at USAs utenriksminister John Kerry appellerer til ”rike NATO-land” (gjett hvem han har i tankene) om å øke bevilgningene til militært forsvar i lys av de store utfordringer som alliansen står overfor, bl.a. i Midt-Østen (Syria og Nord-Irak) og i Øst-Europa (primært konflikten mellom Russland og Ukraina). Det kan være nyttig i denne sammenheng å se nærmere på hva som er status for Norge målt opp mot medlemsland i NATO som det kan være naturlig å sammenlikne med.

I ”Forsvar 2020” (nr 6/2014) gir forsvarsanalytiker John Berg flere interessante sammenliknende eksempler på Norges og andre mindre NATO-lands innsats i utenlandsoperasjoner på fly- og marinesiden. Norge kommer ikke like godt ut her som ”på bakken”, hvor norske spesialstyrker har utmerket seg de senere årene, spesielt i Afghanistan.

Norske soldater i FN-oppdrag andre steder i verden har også alltid gjort en fin innsats.

Det mest oppsiktsvekkende eksempel Berg gir er at lilleputtlandet Luxemburg knuser oss i luftovervåking av piratfarvann! Vi hadde i sin tid en gjesteopptreden med et av Forsvarets P-3 Orion som fløy 29 tokt, forteller Berg, men 16. februar i år kunne luxemburgerne feire tokt nr. 1000! Riktignok fløy de i regi av EU, men det er samme krigen, som Berg skriver. Flyene er mindre enn Orion, og koster derved mindre i drift. De samme flyene brukes av US Air Force i liknende operasjoner, men også i mer krevende operasjoner. Man trenger ikke anti-ubåt fly for å finne pirater, eller terrorister til sjøs, for den saks skyld. Det man trenger er fleksibilitet, slik at det blir mulig å forholde seg kostnadseffektivt til ulike utfordringer. Der svikter det for Norge.

Berg skriver også at Danmark og Nederland har vært mye tyngre til stede enn oss i Afghanistan. Når nederlenderne nå i juli trakk sine fire F-16 kampfly ut av Afghanistan, har de hatt kampfly der i over tolv år, sier Berg. Nederland har også vært der med andre meget kostnadskrevende ressurser, som Apache kamphelikoptre og Chinook tunge transporthelikoptre. Nå er Nederland med i Mali i Afrika med Apache, hærstyrker og marineinfanteri, og sender Chinook dit i oktober. Mali er rett nok en FN-operasjon, men NATO-land bærer byrdene der som de har gjort i Afghanistan.

Berg minner også om at norske forsvarsmyndigheter hevder at Norge prioriterer nærområdene høyere enn operasjoner langt borte. Men da Ukraina-krisen oppsto var Danmark lynraskt ute med å tilby seks F-16 i tillegg til sitt faste bidrag i luftovervåkingen av de baltiske statene og deres nærområder (Russland), oppdrag som roterer mellom NATO-land. Norges bidrag i Baltikum står ikke i noe som helst forhold til en prioritering av nærområder, sier Berg, og han peker på at Norge heller ikke er påtakelig aktiv i egne nasjonale områder.

Norge har et forholdsvis høyt forsvarsbudsjett, men lav produksjon av operative kapasiteter for både eget forsvar og internasjonale operasjoner. Det danske forsvarsbudsjett er om lag halvparten så stort som det norske. Det norske glansbilde her hjemme gjennomskues ”der ute”, konkluderer John Berg.

Det skal bli interessant å se om noen sier ham imot. Berg pleier å gjøre hjemmeleksen sin godt.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

mandag 1. september 2014

USA overvåker Israels stridshandlinger, og vet hva som skjer, men hva så?

Da Israel ikke lenger kunne tåle Hamas’provokasjon med daglige raketter fra Gaza inn over israelsk territorium - Tel Aviv var innenfor rekkevidde av disse nye rakettene - og satte i gang sin omfattende militære bakkeoperasjon, hadde USA garantert allerede satt inn betydelige ressurser i form av elektronisk kapasitet som gjorde det mulig å ”se” tilnærmet alt som skjedde - både på bakken og i luften. De har selvsagt like lenge også sett hva Hamas-militsen foretar seg, men i motsetning til med Israels lederskap er det trolig ingen dialog med Hamas’ ledere.

For allerede fra første stund har sannsynligvis Israel fått advarsler om ikke å gå for langt i sin bruk av maktmidler, fordi USA har ”sett” at for eksempel de fire barna som ble drept på stranden i Gaza medio juli ikke med rimelighet kunne forveksles med Hamas-krigere på flukt om israelerne hadde tatt seg den nødvendige tid til å analysere målet nærmere før de skjøt. Israelerne som avfyrte missilene ser nemlig det samme på sine displays som amerikanerne ser på sine.

Etter at israelerne også angrep en FN-skole i Gaza, som sikkert kan ha vært skjulested for en del Hamas-krigere, men som også var full av sivile palestinere som søkte beskyttelse mot krigens helvete, kom uttalelsen "totally unacceptable and totally indefencible" fra øverste hold i USA. Israelerne liker ikke at USA kan ”kikke dem i kortene” på denne måten, og har trolig forsøkt å forstyrre den amerikanske elektronikken, men uten hell. Israel er nemlig villig til å gå meget langt for å hindre innsyn av dette slaget, og går vi tilbake til 1967, da den såkalte ”seksdagerskrigen” pågikk, da bombet israelerne det amerikanske etterretningsskipet USS Liberty og drepte 34 og såret 171 amerikanere. Israelernes forsøk på å forklare hendelsen som en misforståelse ble ikke trodd av mange, og spesielt ikke amerikanerne som vet hva israelerne er i stand til å se og å analysere med sin avanserte teknologi - også i 1967.

USS Liberty-saken avdekker at USA alltid har fulgt med på hva Israel gjør når landet er i krig. Dette har selvsagt de israelske ledere mislikt sterkt, så sterkt at de i 1967 tok sjansen på en dyp krise i sitt forhold til USA. De to landene er forøvrig involvert i et tett samarbeid for å utvikle overvåkningsteknologi, og ligger derfor også i fremste linje internasjonalt når det gjelder dette, bl.a. i bruk av droner, - fra droner så små som insekter for kameraovervåkning og avlytting til droner som kan fly langt og som er plattform for våpensystemer.

Men fra å uttale at det israelerne gjør er totalt uakseptabelt og ikke mulig å forsvare, gjenstår det å se om USAs president vil ta skrittet til å foreta seg noe konkret. 

tirsdag 19. august 2014

“With a license to kill” - with drones

UK’s Bureau of Investigative Journalism estimates that at least 273 civilians in Pakistan, Yemen and Somalia have been killed by drone strikes launched under President Obama’s watch.

The most common tactic employed in locating targets is known as ‘geolocation’, which entails locking on to the SIM card or handset of a suspected terrorist. NSA is doing this, like so many other things in the grey zone or directly on the wrong side of law and good ethics. A former drone sensor operator with the US Air Force, Brandon Bryant, told a journalist in the magazine Intercept last May that using the NSA metadata led to inaccuracies that killed civilians.

The NSA uses a program called Geo Cell to follow potential targets and often do not verify whether the carrier of the phone is the intended target of the strike.

“It’s really like we’re targeting a cell phone. We’re not going after people – we’re going after their phones, in the hopes that the person on the other end of that missile is the bad guy,” Bryant told the Intercept.

Over the past five years the NSA has played an increasingly central role in drone killing, but the growing reliance on metadata to find terrorists is also targeting innocent civilians. As long as these people are non-American the US President has the necessary political support at home for this kind of warfare, even if the legal basis is thin - very thin indeed. Not to speak of the ethical aspect of it. Targeting a US citizen is a different matter, of course.

A United States citizen accused of being an overseas “Al-Qaeda facilitator” could soon be killed by an American drone, the Associated Press reported a month back, but first the US government must find a way to legally launch such a strike.

The name and suspected location of the person in question were withheld by the AP. He is believed by US officials to be actively plotting attacks abroad against other US citizens. But while the White House has previously admitted that four US citizens have been killed overseas by drone strikes since President Obama took office in 2009, a policy change made by his administration in 2013 is now causing complications while the government wrestles with deciding which action to take this time.

In May 2013, President Obama said he would be making major changes to the nation’s overseas drone program and would be working towards transferring control of armed drones to the Department of Defense (DOD). According to at least one of the AP’s sources, however, the DOD is uncertain if the individual in question poses enough of an imminent threat to launch a lethal action ”to take him out” without first having that person tried in a court of law.

Tough decision, of course, but I would be more concerned about the innocent civilians who will probably be hit by the same drone-carried missile, than the criminal US citizen plotting fellow countrymen as targets for Al-Qaeda terrorists abroad.


Knut Harald Nylænde is a Norwegian businessman based in Oslo. He has through his companies during the last 15 years built a substantial investment portfolio with investments in Norway and abroad.

mandag 23. juni 2014

Om utviklingen av “smart robots” og “cyber warfare”

Jeg skrev for en tid tilbake om hva som skjer i militær anvendelse av roboter, på engelsk (ref blogginnlegg). Jeg bygger videre på det her i et innlegg på norsk. Mine synspunkter tok utgangspunkt i bl.a. den amerikanske forfatter P. W. Singers siste bok; ”Cyber Security and Cyber War; What Everyone Needs to Know”. Boken kom ut ved juletider i fjor og har toppet de skumle fremtidsscenarioer som Singer har skrevet om i flere tidligere bøker. Alle bøkene har et anstrøk av ”science fiction”, men ikke derved sagt at ikke hans fremskrivninger kan bli realiteter. Flere av dem han har skrevet om tidligere har allerede blitt det.

Tror man for eksempel på ”Moores lov” vedr takten i teknologiske nyvinninger og innovasjoner, vil ”singularity” - dvs. at maskiner kan gis kunstig intelligens på linje med og langt ut over menneskers - kunne bli nådd en eller annen gang i de nærmeste par tiår. Flere eksperter på feltet bestrider imidlertid at det vil være mulig. Den menneskelige hjernes evne til parallellitet i sin funksjon blir av hjerneeksperter ansett for å være umulig å kopiere (les: programmere) i maskiner med kunstig intelligens (AI - Artificial Intelligence).

Singer har gitt et intervju på TED Blog (http://blog.ted.com/ ) som ble lagt ut omtrent samtidig med at boken utkom. Det gir et greit konsentrat av innholdet og Singers tilnærming til materien. Jeg synes personlig at Singers bok som utkom rundt årsskiftet 2009/10: ”Wired for War - The Robotics Revolution and Conflict in the 21st Century” er den beste han har skrevet. Den ble da også en bestselger og skapte omfattende debatt i USA, og litt her hjemme.

Denne utviklingen av droner og bruk av ”cyber space” er basert på samme teknologi som ligger til grunn for den omfattende avlytting som NSA bedriver, og er igjen avhengig av internetteknologien, både den generelle og varianter som er laget for spesielle brukere. 

Aftenpostens journalist Kristian Rønneberg hadde for en tid tilbake et intervju med Richard Clarke, en av president Obamas tidligere sikkerhetsrådgivere. Han er fortsatt en viktig aktør i denne sammenheng, og han gir president Obama råd om å sette på bremsene før det er for sent. Underforstått: teknologien raser frem og der hvor etikk og/eller kunnskap om konsekvenser mangler, vil vi se at det blir gjort det som teknologien tillater til enhver tid. Slik er menneskets skrøpelige natur….

I sin siste bok sier Singer bl.a.:

“Software algorithms now handle our stock market trading, logistics, electrical power grid management, banking, communications, medical diagnosis, mapping analytics and much more. The human logic behind such decision-making has been codified into algorithms that greatly increase speed and efficiency. (Singer kaller dette for sub-Singularity AI)

That’s why there’s no turning back.

What will be the outcome for human society as it competes with sub-Singularity AI? That’s what the philosophers, technologists, sociologists, engineers, artists, politicians, activists, economists and many more must ponder and debate in coming years.

Automation - both in its cyber and robotics incarnations - is not going away. It is now a permanent fixture of our civilization. Our narrow AI friends are here to stay.”

Så langt Singer. Jeg håper, og tror vel egentlig også, at det ikke er mulig å kopiere den menneskelige hjerne, slik at en eller annen form for militær “maskin” eller ”system” kan sendes av gårde og tenke selv frem til den løser det oppdrag som er gitt, slik en veltrenet soldat ville ha gjort. Men selv slike maskiner eller systemer som ligger i det såkalte ”Sub-AI skiktet” er selvsagt skumle nok, og kanskje enda skumlere, fordi de blir tilbøyelige til å gjøre grove feil; og da kan det bli stor skade på uskyldige, eller det som kalles ”collateral damage” i militær terminologi.

Vi har sett mye av dette de siste par årene i amerikanernes bruk av droner i Afghanistan og i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan.


Knut Harald Nylænde skriver blogginnlegg om forsvarsspørsmål og tilknyttede emner. Andre emner han omtaler er ledelse og investeringer. Han arbeider med slike spørsmål til daglig som leder og eier av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS.

onsdag 21. mai 2014

Siste nytt fra USA om F-35 kampfly

Vi får jo ikke vite noe annet fra norsk ansvarlig hold enn at ”alt går etter planen” når det gjelder anskaffelsesprogrammet for kampflyet F-35. Det har vi hørt siden prinsippbeslutningen om kjøp av dette flyet ble fattet av regjering og storting i 2008, selv om utviklingen av flyet har vært gjennom flere kritiske faser med svikt både i teknologi og prisestimater. Derfor er det bra at vi har noen vaktbikkjer som går til primærkildene for å skaffe riktig informasjon til dem som er interessert. Jeg burde selvsagt ha sagt; til dem som har ansvaret, men i regjering og storting er det som om man er svimeslått av tallenes størrelse og teknologiens kompleksitet, og - selvsagt - av det press som amerikanerne utøver. Det meste skjer i kulissene, og det er formidabelt. En av vaktbikkjene her hjemme er forsvarsanalytiker John Berg, og i hans siste utgave av ”Forsvar 2020, 2/2014” forteller han siste nytt fra ”over there”.

Det er ikke alt som sies i USA som er ment for kunder i Europa, og den ansvarlige for F-35 prosjektet i det amerikanske forsvarsdepartement (Pentagon), general Bogdan, tar i følge John Berg ofte frem salgssmilet og forteller blant annet norske politikere og journalister at "Du verden! For et fabelaktig og problemfritt fly!". I den amerikanske Kongressens forsvarskomité, er tonen imidlertid en annen. Det er fremgang, men Lockheed Martin med underleverandører må gripe fatt i den trege utviklingen innen den helt avgjørende programvaren for flyet, hevder Bogdan. F-35s pålitelighet "is not growing at an acceptable rate.". Han truer med at det ikke blir full produksjon før problemene er løst. Det anerkjente tidsskriftet Flight International presenterte saken under den talende tittelen "F-35 boss delivers quality ultimatum" (1-7. april). Før Bogdan troppet opp i Kongressen hadde han fått full støtte i den amerikanske riksrevisjonen GAOs (Government Accounting Office) siste rapport, der det heter at programvaren fremdeles utgjør F-35 prosjektets "most significant risk". GAO advarer mot ytterligere forsinkelser og mener at det er fare for så vel bevilgningskutt som et "less capable aircraft".

Også sjefen for US Air Force, general Mark Welsh III, advarer.  På Air Force Association's Air Warfare Symposium i Orlando, Florida sa han i følge Air Force Magazine (april 2014): " - - we don't have enough (air dominance) F-22s to provide air superiority for a theater's worth of conflict. Therefore, the F-35 will have to fulfil some of the air superiority mission before it goes and does the things it was supposed to be designed to do. It's just the way it is."  (Fra John Bergs gjengivelse i ovennevnte artikkelserie).

Om dette er alarmerende for den amerikanske flyvåpensjefen, burde det skapt sjokkbølger her hjemme. Det sies rett ut at F-35 ikke er et jagerfly, men et strike-type fly mot bakkemål som noen ganger vil måtte operere som jager fordi USAs flyvåpen bare fikk 187 av "air dominance" jageren F-22, forteller Berg. Plantallet var opprinnelig 750 F-22 og minimum 381. Nødløsningen var 250. Vår forsvarsledelse er som døvstumme aktører i dette spillet. De overhører fakta, og bringer videre til beslutningstagende politikere et helt forvrengt bilde av flyets egenskaper og kapasitet. Faktum er at når lufttrusselen når et visst nivå, må F-35 forsvares av andre fly, helst F-22. Slike fly har ikke Norge, og vil aldri få dem. Det kunne vært Eurofighter Typhoon - eller kanskje Saab Gripen? - sier John Berg ironisk.


Blir det aldri slutt på Knut Harald Nylænde innlegg om kjøpet av de nye kampflyene? Vel, det tar nok en del år tatt i betraktning den enorme effekten det feilslåtte kjøpet vil få på så vel vår forsvarsevne, forsvarsbudsjettet som statsbudsjettet forøvrig i årene som kommer.  Så konklusjonen er klar. Det kommer mer fra Nylænde om denne saken.

onsdag 14. mai 2014

F-35 ”bomber” forsvarsbudsjettet

Gang på gang får vi bekreftet at de to mest fremstående eksperter på og kritikere av det norske valg av nye kampfly, forsvarsanalytiker Jon Berg og utenriksredaktør i Aftenposten Kjell Dragnes, får rett. De har vært på saken som klegger med sine vurderinger og synspunkter gjennom mer enn seks år. I 2008 fikk regjeringen Stoltenberg stortingsflertallet med seg på et prinsippvedtak om å velge det amerikanske F-35 Joint Strike Fighter, som er skreddersydd for stormakters behov, og å vrake det svenske jagerflyet JAS Gripen, som er skreddersydd for småstatsbehov. JAS-alternativet ville trolig redusert både investerings- og driftskostnadene med 50-60 % over flyenes levetid.

Det siste når det gjelder slik bekreftelse er at den nye forsvarsjefen, Bruun-Hanssen nylig uttalte at investerings- og driftskostnadene blir så høye fremover at det blir vanskelig å fylle hullene som oppstår i forsvarsorganisasjonen, både når det gjelder personell og materiell. Hvorfor ble dette fortiet da konsekvensene av F-35 kjøpet ble diskutert? Antakelig av samme grunn som da man oppga totalt misvisende beløp for hva F-35 flyene ville koste i direkte innkjøp. Anskaffelsesbeløpet er mer enn tredoblet siden 2008, fra ca 20 milliarder som regjeringen den gang oppga til ca 63 milliarder kroner nå.

Nå får vi også høre at ammunisjonskvotene er blitt beskåret den senere tid, og at det ser enda mørkere ut fremover når det gjelder skytetrening. Som sjefen for en av våre stående bataljoner nordpå uttalte til Aftenposten fort kort tid tilbake: Kjernen i all soldatutdanning og -trening er å beherske våpen og å kunne kommunisere. Det visste vi faktisk, men det var godt å høre det fra en som står i ”ildlinjen”. Å knappe ned på skytetrening ville jeg trodd var det siste man tydde til. Nivået før soldatene må rope til figuren eller blinken på skytebanen: PANG - du er død!

Og dette kan være bare begynnelsen. Regjeringen vil bli presset til å øke forsvarsbudsjettene fremover, og det vil bli kamp om hver ekstra krone, slik vi kjenner politikkens vesen. Ekstrabevilgningene til anskaffelse av de nye flyene, og ikke minst for å dekke de vesentlig økte driftsutgiftene i forhold til driften av dagens F-16 fly, er i prinsippet vedtatt etter kraftige ”slag ” innad i den forrige regjeringen, men disse ekstra midlene til Forsvaret skal gå på bekostning av det såkalte ”handlingsrommet” som det hvert år konkurreres om mellom fagstatsråder under budsjettbehandlingene. F-35 vil kreve så mye av dette ”handlingsrommet” at det vil bli problemer også for den nye regjeringen, selv om den slipper SVs forsvarsfiendtlige holdninger som Stoltenberg måtte slite med. Den nye regjeringen har ikke mer å rutte med enn den forrige, og hittil har jeg ikke registrert nedskjærings- og sparetiltak som monner fra den nye regjeringens side.

Putins aggressive politikk overfor Ukraina, og hans snakk om gjenreising av ”Stor-Russland” vil nok påvirke viljen noe til å følge opp konsekvensene av kampflykjøpet med ekstra bevilgninger som ikke rammer øvrige investeringer og drift i Forsvaret. Men det vi allerede hører fra militære ledere, både ved stab i Oslo og ved operative enheter nordpå, lover ikke bra. Det er åpenbart allerede store etterslep som vil gjøre utfordringene enda større. Det kan være fristende å godte seg litt og si: hva sa jeg? - men situasjonen er for alvorlig til det. Jeg håper fortsatt på et noe tøffere politisk lederskap med Erna og Siv, med større evne til å prioritere enn våre avtroppede rødgrønne sosialdemokrater og sosialister.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger om forskjellige emner blant annet naturvernsaker og forsvarsspørsmål.  Han har løpende over lengre tid fulgt prosessen rundt anskaffelse av nye jagerfly til det norske forsvaret. Til daglig er Nylænde leder av Moxie AS med tilhørende selskaper. Selskapet investerer i og gir råd til bedrifter i Norge og utlandet – blant annet i mindre vekstselskaper.

mandag 5. mai 2014

HV’s spesialavdelinger gjenopprettes

Det gikk hele to og et halvt år etter at Behring Breiviks bombe raserte regjeringskvartalet i Oslo sentrum, før det ble besluttet gjenopprettet lokale spesialavdelinger av Heimevernet som kan mobiliseres på meget kort varsel og som vil være slik trent og utstyrt at de kan gjøre en effektiv jobb ved terroranslag eller trussel om slikt anslag.

Vår forrige forsvarssjef, Harald Lunde, oppløste en slik spesialtrent avdeling, HV-016, ca ett år før det smalt 22. juli 2011. Samme forsvarssjef foreslo også å gjøre HM Kongens Garde til en ren paradeavdeling, uten reell militær opplæring for å løse skarpe oppdrag.

Man kan lure på hva som beveget generalen til å gjøre noe slikt. Han har endog bakgrunn fra spesialstyrkene selv, riktignok for mange år tilbake. Eller kanskje det nettopp er denne bakgrunnen som fikk ham til å gjøre det. Det har vært en tendens i Forsvarets ledelsessjikt til å mene at ingen andre avdelinger skal ”konkurrere” med spesialstyrkene. De skal skinne og glitre uten at andre skygger. Vi har sett slike tankebaner komme til uttrykk også i den lite produktive innstilling og ”sjalusi” som Politiets beredskapstropp - Delta - har vist overfor Forsvarets spesialavdelinger. Slik konkurranse og direkte rivalisering om ressurser og oppmerksomhet har vedvart helt siden disse avdelingene ble etablert tidlig på 1980-tallet.

Det måtte tydeligvis en oppegående kvinnelig forsvarsminister fra Høyre til for å sette ting på plass og i perspektiv. Ine Søreide Eriksen begynner å imponere meg.

Til Aftenposten sa hun for en måneds tid tilbake (8. april): ”Det er fortsatt ingen tvil om at politiet har ansvaret for å håndtere et terroranslag på norsk jord. Men det er samtidig veldig klart at de kan kalle på Forsvaret ved behov. Da må HV ha lokale enheter som kan bistå”. Og hun utdypet: ”Det vi særlig ser på er om vi har kapasiteter som kan bistå politiet i større befolkningssentra ved siden av Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen. Det er også en oppfølging av 22. juli-kommisjonens innstilling”.

Smeller det i Oslo, som er det mest sannsynlige sted også for eventuelle fremtidige terroranslag, så er Rena langt unna. Det er der spesialstyrkene befinner seg for Østlandets del. Bergen er heldigere; der holder Marinejegerkommandoen til.

Det var sørgelige tilstander som ble avdekket i Oslo 22. juli 2011. Landets parlament lå ubeskyttet i flere timer etter smellen. Slottet og den kongelige familie hadde tross alt sine gardister. Stortingets sikkerhetssjef skal ha stemplet ut og gått hjem kort tid etter bombeeksplosjonen. Noen HV-soldater kom etter hvert til syne i gatene og samvirket med politiet om vaktoppdrag.

Slikt må selvsagt ikke gjenta seg og det bør kunne sikres gjennom godt trente HV-soldater som kan komme raskt på plass for å beskytte vitale objekter og på den måten også avlaste politiet som vil trenge sine ressurser til andre oppgaver. Det kan være grunn til å passe på at det ikke oppstår uheldige kulturer i slike avdelinger - jeg har hørt fra godt plasserte kilder at det var en slik utvikling som alarmerte Sunde i sin tid – og det blir et spørsmål om å sette på gode offiserer og befal, samt følge godt opp fra GIHVs side (Generalinspektøren for HV).

Stå på, forsvarsminister, og få disse avdelingene opprettet snarest mulig.


Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som investert i og gir råd til bedrifter særlig mindre og mellomstore vekstselskaper. Han er også en aktiv blogger og bruker av sosiale medier. Foruten forsvarsspørsmål så er miljø og- naturvern et av hans hovedinteresseområder.

fredag 25. april 2014

Er vi på vei mot ”Kald Krig II”?

Av Knut Harald Nylænde

Skal våre barn og barnebarn komme til å snakke om den første og den andre kalde krigen, slik vi snakker om første og andre verdenskrig? Det kan se slik ut akkurat nå. Krim er de facto annektert av Russland og russiske styrker er oppmarsjert langs grensen til de østre deler av Ukraina. I Øst-Ukraina bor det mange som føler sterkere tilknytning til Russland og Putins styre enn til sentralmakten i Kiev, og som har ledere som provoserer til uro og løsrivelse. USA sender visepresidenten til Ukraina og lover de midlertidige, selvbestaltede politiske ledere i Kiev ”å gå sammen med dem” i konflikten med Russland. NATO sender krigsskip inn i Østersjøen, og innleder øvelser i Polen og de baltiske land, hvor også amerikanske soldater deltar.

Dette følger så langt et klassisk mønster som gjennom historien som oftest har endt med militær konfrontasjon. Det kalles eskalering. Forskjellen mellom eskaleringer av denne karakter i tidligere tider og i dag er at konsekvensene nå er så potensielt mye, mye alvorligere ved å gå fra retorikk, økonomiske sanksjoner og økt militært nærvær i antatt utsatte grenseområder til ”å løsne det første skudd”. 

Styrkeforholdet mellom Russland og NATO, både i konvensjonelle styrker og mht. masseødeleggelsesvåpen er ikke vesentlig endret siden ”muren falt” i 1989 og Sovjetunionen og Warszawapakten gikk i oppløsning.  Selv om USA fortsatt er en supermakt, noe Russland ikke er, så utbalanseres dette ved at de fleste europeiske NATO-land har redusert sine militære kapasiteter betydelig de siste årene. Målt etter denne skala burde avskrekkingseffekten holde nå som i årene etter andre verdenskrig og frem til 1989.

Det er imidlertid forskjeller, og de drar både i negativ og positiv retning, slik jeg ser det. Det mest åpenbart negative er at NATO i dag har en rekke medlemsland som dels har sterke innslag av innbyggere med russisk opprinnelse og som føler seg som russere med russisk tilhørighet språklig og kulturelt, og som dels har styresett som ikke er forankret i gode demokratiske og rettsstatlige tradisjoner og tenkesett, slik tilfellet er i de opprinnelige NATO-landene (kanskje med et unntak for Tyrkia).

Direkte skummelt blir det når en amerikansk visepresident gir et inntrykk av at supermakten USA og dens allierte i Europa også brer sine beskyttende vinger over et så ustabilt land som Ukraina, med sine korrupte politikere og sin selvforskyldte råtne økonomi som domineres av styrtrike oligarker. Han som ligger an til å vinne ved det forestående valget er en av dem. Og det vrimler med nynazister og ultranasjonalistiske elementer i landets politiske landskap.

Som en positiv motvekt til det dystre scenario som kan tegnes med utgangspunkt i situasjonen i og rundt Ukraina, bør vi kunne legge inn en amerikansk president med intellektuell kapasitet og derved evne til å vurdere risikoelementene i det pågående maktspill. Mannen er også tildelt Nobels fredspris, og kanskje kan det være en liten ekstra vekt på skålen, - hvem vet. Tanken på en George W. Bush i det Hvite Hus i denne situasjon kan man få frysninger av….

Hvordan det står til med den intellektuelle utrustning hos Putin og hvor grensene går i risikovurderingene han gjør i det spill han har startet, er vanskelig å bedømme. Jeg velger å tro at han ikke vil ”løsne det første skudd” mot NATO. Han har ambisjoner om å bli stående i historiebøkene som Russlands nye, sterke mann som gjenskapte det tapte storrussiske rike. Han synes å spille på det faktum at det russiske folk knapt kjenner noe alternativ til ”den sterke mann” annet enn kaos og nød.

Knut Harald Nylænde er opptatt av forsvarsspørsmål og er etter en liten pause på grunn av andre gjøremål tilbake med innlegg for denne forsvarsbloggen. Han er en aktiv forretningsmann og investor som blant annet gjennom selskapet Moxie AS har forretningsinteresser mange steder i Norge og i utlandet.

fredag 28. mars 2014

Hvor farlig er egentlig Putin - og hva skjer med Ukraina?

Av Knut Harald Nylænde

Da Putin ga ordre om å gjennomføre anneksjonen av Krim, og legge halvøya inn under Russland, kunne det se ut som en nærmest impulsiv handling, trigget av opptøyene i Ukraina og det forhold at nye makthavere tok over som kunne forventes å ”vestliggjøre” Ukraina. Det var jo den fordrevne Janukovytsjs snuoperasjon i forhandlingsprosessen med EU, og hans inngåelse av en økonomisk avtale med Russland i stedet, som utløste det man kan kalle en revolusjon. ”Gatens parlament” ble så sterkt at det sittende establishment måtte gi fra seg makten.

Jeg tror Putin har hatt en slik plan lenge, og har ventet på en anledning til å sette den ut i livet. Putin har store planer for Russland. Han har inntatt en revisjonistisk linje; han drømmer om å gjenreise Stor-Russland, hvor Kiev var ”de russiske byers mor” og hvor alle de landområder som har store innslag av russere i hans tenkning egentlig hører hjemme i det han tenker som et gjenskapt Stor-Russland. Han er en konservativ revisjonist som spiller på fordums glans og nasjonalistiske strømninger i befolkningen. Den russiske middelklasse og ungdommen har ikke sans for ham; han er for autoritær og primitiv i sin politikk. Han får imidlertid støtte fra den store og ”stille” majoritet, med dårlig utdannelse og lav sosial status som kjennetegn.
Å sammenlikne Putin med Hitler, som enkelte gjør, synes jeg er å gå vel langt, selv om nok Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1989-90 kan synes å ha hatt noe av den samme symboleffekt for Putin som nederlaget og den påtvungne fredsavtalen i Versailles etter 1. verdenskrig hadde for Hitler. Putin har mange ganger omtalt tapet i 1989-90 av land som Estland, Litauen, Latvia, Hviterussland, Georgia og Ukraina som en katastrofe for Russland. Likevel, det er åpenbart stor forskjell på å iverksette en plan for å sikre seg Krim, med en avgjørende viktig russisk flåtebase, som er selve fundamentet for russisk innflytelse i Middelhavet og Midtøsten, og som i tillegg har en overveiende russisktalende befolkning med sterkt ønske om å tilhøre Russland, og å forgripe seg for eksempel på et baltisk land som er medlem av NATO og behandler den russisktalende minoritet med rimelig grad av respekt og likeverd.

De nye makthaverne i Ukraina, som skal styre frem til et valg holdes på forsommeren, viser ikke særlig klokskap med hensyn til å unngå å gi Putin påskudd til å gå lengre enn han allerede har gjort. Russisk fjernes fra gateskilt og i annen offentlig informasjon; endog å fjerne russisk i skolen er på tale. Den midlertidige statsministeren reiser rundt i vestlige hovedsteder og søker støtte og garantier for hjelp mot russisk aggresjon. Han representerer et land og en statsdannelse som er pill råttent, med byråkrater og politikere som alle bruker det meste av sin tid og energi på å berike seg. Folk betaler nesten ikke skatt. Skatteevnen ville da også være dårlig med de lave lønninger som folk flest har. Bygninger, veier og annen infrastruktur forfaller og landet har knapt et forsvar å regne med. De enorme inntektene staten kunne hatt, bl.a. i forvaltningen av gassavtalene med Russland, har funnet veien til byråkraters og politikeres lommer; også de ”folkekjære” politikere som en stakket stund hadde makten etter ”Oransjerevolusjonen” under presidentvalget i 2004, viste seg inkompetente og korrupte.

Politisk og økonomisk makt er samlet på hendene til et relativt lite antall oligarker, etter samme mønster som oppsto i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd. Skipsverft, industribedrifter og gruver ble overtatt av smarte og pågående personer for en slikk og ingenting. Siden er disse oligarkene blitt enormt rike og kjøper seg politikere. Den landsfordrevne president Janukovytsj var en slik betalt politikere, ”eid” av en gruppe oligarker i Øst-Ukraina.

Det bør stilles klare krav fra EUs og USAs side til de nye makthavere i Ukraina om gjennomføring av reformer - med tidsplan - for å få på plass demokratiske institusjoner, bank- og finansvesen og et regjeringsapparat som sørger for ordnede arbeids- og lønnsforhold og - ikke minst - et beskatningssystem som gir inntekter til staten for å sette landet på fote igjen etter tiår med vanstyre. Dessuten bør Putin få en forsikring fra EU og USA om at Ukraina aldri vil bli invitert inn som medlem av NATO, ikke engang i EU, men gjerne med handelsavtale på linje med den Norge har med EU (EØS-avtalen).
Ukraina har et stort stykke arbeid å gjøre selv, før de kan forvente massiv hjelp fra andre. De pengene som overføres bør følges nøye frem til de er brukt til det avtalte formål. Korrupsjonen sitter ”i ryggmargen” på ukrainske politikere og byråkrater. Kan vi i tillegg se at ukrainere flest skjønner alvoret i trusselen fra Putin, og lar være å stemme på ultranasjonalister og nynazister ved det forestående valg, slik at han ikke får ytterligere påskudd til å forgripe seg, så hadde det vært et viktig skritt på veien til trygghet for både Ukraina og Europa som helhet.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS. Dette selskapet og tilknyttede selskaper er investert i selskaper og prosjekter over store deler av Norge samt også i utlandet. 

onsdag 12. februar 2014

Haukene i Washington, D.C.

Det amerikanske samfunn, konkretisert til amerikanere som individer og deres politiske system, kan være ganske voldelig i sin natur og sin agering, både innad og utad. Det er en følge av de frihetsidealer som den unge amerikanske nasjon har ”vokst opp” med; individets frihet til å klare seg selv og utnytte sine ressurser med minst mulig innblanding og sanksjonsrett fra myndigheters side. ”The American Dream” og ”the self-made man” er begreper som står meget sterkt i den amerikanske befolkning. Den gjennomsnittlige amerikaner kjemper for Våpenloven og mot Helseforsikringsloven.

Utad fremstår USA både som ”den frie verdens redningsmann” og som den eneste virkelige supermakt. Etter siste verdenskrig har USA mer og mer inntatt rollen som et slags ”verdenspoliti”, og innrømmer at det strategiske mål er å kontrollere de regioner i verden hvor rivalisering mellom andre stater eller trussel fra terrororganisasjoner kan utfordre amerikanernes tilgang på vitale ressurser eller true amerikanske liv.

USA er vår viktigste allierte, og vi har en tendens til å dømme denne supermakten etter en mildere skala enn andre land. Sånn er det bare…

Det er slett ikke slik at demokratene i USA er mindre tilbøyelige til å foretrekke våpen til selvforsvar og et sterkt militærvesen til landets forsvar enn republikanerne. Mange av ”haukene” i USA finner vi blant demokrater i Senatet og i Representantenes hus. Det har skjedd flere ganger at denne kategori demokrater trekkes inn i viktige posisjoner under republikanske presidenter.

Støvet hadde ennå ikke lagt seg etter murens falt i 1989, og Sovjetunionen som trusselbilde var historie, før ”haukene” var i sving for å definere nye trusler og fiendebilder som kunne forsvare et fortsatt høyt militært rustningsnivå og en fortsatt stor grad av nærvær i utsatte regioner som Midt-Østen og Asia. Islam og militante muslimske land og organisasjoner ble satt i fokus for omfattende utredninger og analyser i ”tenketanker” i Washington, D.C. før vi her i Europa hadde registrert dette som en utfordring.

Det er både imponerende og nesten skremmende å se hvor mye disse grupperingene fikk rett i sine analyser. De hadde et meget sterkt lobbyapparat i systematisk arbeid mot Kongressen og Det Hvite Hus. En av tenketankene med det megetsigende navnet: ”Project for The New American Century” laget på slutten av 1990-tallet en rapport som i detalj beskrev hva som måtte gjøres av ”transformerende grep” for å sikre USAs posisjon globalt, bl.a. hva som måtte til for å få tilstrekkelig oppslutning i det amerikanske folk for store og økende bevilgninger til forsvaret og til forsvarsindustrien. På side 51 i rapporten står det:
“. . . the process of transformation, even if it brings revolutionary change, is likely to be a long one, absent some catastrophic and catalyzing event – like a new Pearl Harbor.”.

Det gikk nærmest troll i ord da angrepene på The Twin Towers og Pentagon kom 11. september 2001. Da ble det fart i opprustningen og forsvarsindustrien fikk en blomstringstid, - enn så lenge. Finanskrisen slo til fra 2008 og representerte nok et enda kraftigere angrep på det amerikanske samfunn, om enn på en annen måte enn terrorangrepet i 2001; så kraftig at USA er blitt nødt til å redusere både militære styrker, våpensystemer og militær tilstedeværelse globalt. Disse reduksjonene har ikke sett slutten.

USA har imidlertid et demokratisk og rettsstatlig fundament som rir av forsøk på å korrumpere det politiske system. Valget av Barack Obama som president må kunne ses som en pendelsving tilbake etter åtte år med den mer dogmatiske og ”trigger-happy” George W. Bush.

Haukene i Washington D.C. jobber nå intenst for at budsjettkuttene som ble innledet på vårparten i fjor ikke skal ramme forsvarsgrenene og materiellprosjekter i forsvarsindustrien. Lockheed Martins F-35 Joint Strike Fighter er ett av disse, men anses som så viktig for alle de amerikanske forsvarsgrener, samt for viktige allierte som UK, at det mest sannsynlig overlever kuttene. Så da blir det vel F-35 for Norge også.

Knut Harald Nylænde har bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS med tilknyttede selskaper til en meget sterk økonomisk enhet. Han er også en aktiv blogger og bruker sosiale media som en kommunikasjonsplattform.

torsdag 12. desember 2013

En tilleggskommentar fra Knut Harald Nylænde

Jeg har fått en tilbakemelding fra en person på det jeg skrev om ’Marinejegere i ny rolle’ for en tid tilbake, hvor denne personen peker på at det ikke er korrekt det jeg sier om at Marinejegerne ikke har deltatt i Afghanistan. Det har de gjort i flere perioder og deltatt i skarpe operasjoner, sier han. Det er fint å ha blitt gjort oppmerksom på dette. Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt spesialsoldater i Afghanistan, og jeg husker at det ble kjent at marinejegere deltok i direkte støtteoperasjoner for amerikanske styrker, noe kommandoen fikk en høy amerikansk utmerkelse for.

Særlig SV har jo som kjent hatt store kvaler med hensyn til Norges deltakelse i krigshandlingene i Afghanistan. Enkeltsoldater som Thommy Olsen, som har marinejegerbakgrunn, sto frem i mediene for et drøyt år tilbake, og satte et velkomment fokus på våre soldaters innsats. Jeg hadde imidlertid ikke fått med meg at Marinejegerkommandoen som enhet har deltatt i norske kontingenter i Afghanistan med egne enheter på linje med Telemark bataljon, Forsvarets spesialkommando/Hærenes jegerkommando og Etterretningsbataljonen. Vi har ikke så mange marinejegere, og en del av dem deltar i operasjoner mot pirater langs kysten av Nord-Øst Afrika, hvor de er i sitt ”rette element” i sine hurtiggående båter som opererer ut fra en norsk fregatt som base.

Da jeg tjenestegjorde i Marinen, blant annet som instruktør i sjømannskap, fikk jeg et svært godt inntrykk av våre marinejegere. Etter min mening er norske marinejegere blant verdens beste soldater.

Afghanistans golde landskap er jo ikke akkurat det ”teater” man forestiller seg som best egnet for marinejegere. Takket være tilbakemeldingen vet vi nå bedre.

onsdag 10. juli 2013

Marinejegerne i ny rolle



I forsvarsbloggen min har jeg vært innom spesialstyrkene våre fra tid til annen, hovedsakelig med rosende beskrivelse av deres kompetanse og innsats der de har vært satt inn. I Afghanistan har Hærens spesialstyrker vært i ca 10 år, når de nå trekkes ut.

onsdag 19. juni 2013

Tilbakeslag for F-35 programmet

Forsvarsanalytiker John Berg, som følger utviklingen i F-35 Joint Strike Fighter programmet med argusøyne, kan i en melding til nettverket sitt 21. mai fortelle at
sjefen for USAs marinekorps (USMC), general James F. Amos, har vendt tommelen ned for videre utvikling av den versjonen av F-35 som USMC etter planen skulle anskaffet. Det dreier seg om F-35B, et såkalt STOVL (Short Takeoff Vertical Landing).

General Amos kom med denne bomben på Navy League’s Sea-Air-Space konferanse 2013. Ordrett sa han: ”The process is constipated. It’s broke.”

I tillegg til USMC står britene og italienerne på bestillingslisten for denne versjonen av flyet.

Jeg har tidligere i denne forsvarsbloggen sagt at de kraftige kutt som nå skjer ”på autopilot” i offentlige budsjetter i USA vil kunne ramme F-35 programmet. General Amos vet at F-35 blir langt dyrere enn opprinnelig antatt, og at de høyere kostnader ved anskaffelse av flyene vil sprenge USMCs trangere budsjettrammer i årene fremover.

Og det er enda mer dårlig nytt. Lockheed Martins visepresident og sjef for F-35 programmet, Tom Burbage, som i sin tid lovet at 48 F-35 fly kunne leveres Norge for 18 milliarder kroner, har gått av (i dag, fem år senere, er anskaffelsesbeløpet satt til ca 63 milliarder kroner, og prisen er fortsatt i ”fri flukt”). Om Burbage går av frivillig, vites ikke, men det er ikke å trekke det altfor langt å anta at han har så liten troverdighet igjen hos selskapets kunder at det kan være på tide å la nye krefter overta. Så får vi se hvor lang tid det tar før en nye F-35 sjef er ”brukt opp”. 

Burbage hadde bl.a. dette å si til mediene i forbindelse med avgangen:

”The fundamental airplane is going to be there. It’s going to be late. It’s going to be more expensive than we thought to do the development. But it’s still going to be there … I think that’s the ultimate metric.”

John Berg har denne lakoniske kommentar: Ha det hyggelig på golfbanen, Tom.

Knut Harald Nylænde driver til daglig rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS som han etablerte for ca. 14 år siden. Han er dessuten en aktiv blogger og er på sin forsvarsblogg særlig aktiv i debatten om Norges kjøp av nye jagerfly.

onsdag 5. juni 2013

Ikke bløff, men ”politikkens vesen”

Det er en fordel å ha fulgt med i timen over et lengre tidsrom på det området man velger for en blogg. Forsvaret som instrument for landets sikkerhetspolitiske mål har interessert meg siden jeg var meget ung, og jeg har i min forsvarsblogg delt tanker om den utvikling Forsvaret har gjennomgått, en utvikling på godt og vondt.

Det har åpenbart vært nødvendig å skalere ned Forsvarets strukturer, spesielt på hærsiden, etter at den amerikanske våpenhjelpen opphørte for snart 40 år tilbake. På det meste hadde vi 13 brigader, eller kombinerte regimenter som det het inntil 1970-tallet, og et betydelig antall bataljoner i landvernet og enheter som HM Kongens Garde og Garnisonen i Syd-Varanger. Heimevernet hadde omtrent dobbelt så mange soldater som i dag. Dette var ikke bærekraftig.

Men i tillegg til å skalere ned strukturene har vi også sette en vridning mot våpensystemer og soldatutdannelse som åpenbart er mer innrettet mot å løse oppdrag i andre himmelstrøk enn våre egne. Norge ønsker å markere seg internasjonalt.; ”å spise kirsebær med de store” er et uttrykk som kan passe. Fem fregatter med evne til operasjoner over tid under alle klimatiske forhold er en del av ”vridningen”. Evne til overvåking og beskyttelse av nasjonale interesser i vår store økonomiske sone, var viktig argumentasjon for anskaffelse av fregattene. Men det kan vel Kystvakten ta seg av? Norkapp-klassen er ikke mindre egnet for operasjoner langt til havs enn fregattene, og de koster bare en brøkdel i innkjøp og drift; og skulle ballongen gå opp en dag er det ikke torsken til havs som skal forsvares.

Noen vil kunne hevde at admiraler liker store dekk å gå på, og vi har mange admiraler i Forsvaret i forhold til antall fartøyer og mannskaper. Å vise seg frem i NATO-øvelser og i operasjon mot pirater er selvsagt viktig, men går det på bekostning av evne til å forsvare fedrelandets kyster og befolkning, burde prioriteringen vært annerledes.

Det er en form for stormannsgalskap vi ser her, eller skal vi kalle det for ”stormaktsgalskap”? Vi ser nemlig at det samme skjer gang på gang. Det er fint å få skryt for å ha spesialsoldater i verdensklasse, men når det skjer på bekostning av evne til å forsvare fedrelandet på landsiden, er prioriteringen gal. Å påstå at det kun er i strid ute sammen med profesjonelle amerikanske og britiske soldater at våre kan bli virkelig gode, er tull. Våre marinejegere og spesialstyrker i Hæren var i verdensklasse lenge før de ble sendt til Afghanistan. Å måle dem mot amerikanske Navy Seals eller Special Forces eller britiske SBS eller SAS ligger også helt på siden. Allerede på 1980-tallet var våre spesialstyrker bedre enn de britiske, noe britene (sikkert motvillig) måtte innrømme, etter at de hadde vært med på å lære opp de norske soldatene. Forklaringen er rett og slett at vi har bedre menneskemateriell å ta av, og befal som både stiller knallharde krav til og viser omsorg og respekt for enkeltsoldatene.

Anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter kampfly er det siste og mest dramatiske eksempel på ”stormaktsgalskap”. Flyet er designet og kravspesifisert av USA og UK, og produsenten av flyet, Lockheed Martin, som i disse dager beæres med besøk av det norske kronprinsparet, sier rett ut at flyet ikke er laget for mindre staters luftforsvarsbehov. Jeg har skrevet mye om dette flyet tidligere i bloggen min, en anskaffelse som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten kaller ”en varslet flykatastrofe”.
Kampflyet F-35 vil bli en gjøkunge i forsvarsbudsjettene i minst 30 år fremover.  Det vil imidlertid gjøre seg godt i operasjoner sammen med amerikanske og britiske fly i fremtidige oppdrag av den type Norge deltok i over Libya.

I Aftenposten 3. mai gir tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, en tankevekkende beskrivelse av Forsvarets ressurssituasjon i en utredning for tankesmien Civita. Holme peker på at Forsvaret har mistet evnen til utholdenhet i forsvar av fedrelandet, og at kravene til Forsvaret gradvis er vridd over på hva norske soldater skal gjøre i FN- og NATO-ledede oppdrag.

Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, gir i Aftenposten 7. mai en interessant kommentar til den kritikk Holme og andre har kommet med, som bl.a. hevder at den manglende operative kapasitet til forsvars av land og folk her hjemme søkes tildekket i de dokumenter som legges frem for Stortinget. Det er nemlig brukt så sterke ord som ”bløff” og ”budsjettknep” av presumptivt innsiktsfulle personer. Det er ikke bløff, sier Diesen, det dreier seg mer om ”politikkens vesen”. Og han har nok dessverre langt på vei rett i det.

Men hvem er det som har gått i bresjen for å legge forsvarssjef og forsvarskommando inn under den politiske ledelse i Forsvarsdepartementet? Jo, det er den samme Sverre Diesen. Han har redusert forsvarsjefens rolle til å bli en del av politikken og dens vesen. Generaler og andre militære sjefer som ytrer seg kritisk mot ressursbruk blir irettesatt offentlig av den samme Diesen. Han bygger en kultur, for ikke å si ukultur, for at de militære skal stå i grunnstilling og gjøre som politikerne bestemmer. Bak denne mur av beskyttelse mot feilprioriteringer og -disponeringer kan man så dreie oppgaver og ressursbruk i den retning man ønsker innenfor de uklare rammer som ”politikkens vesen” gir til enhver tid.

Sverre Diesen har nok lest sin Niccolo Machiavelli.

Knut Harald Nylænde har nok en gang ovenfor blant annet kommentert sider ved Norges kjøp av nye jagerfly, men denne gangen satt i et noe større perspektiv. Ellers er han en aktiv blogger også om andre samfunnsforhold på sine tre blogger samt på sosiale medier.

torsdag 30. mai 2013

Skandalen som ingen våger å hindre

Jeg vedder en kasse flott vin på at anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter vil bli omtalt som en ulykke for andre forsvarsgrener enn Luftforsvaret når virkningene av anskaffelses- og driftskostnadene slår inn for fullt i forsvarsbudsjettene om 4-5 år. Jeg tror ikke noen vil vedde i mot. Ingen tør. Og nettopp der ligger det merkelige og - i politiske og militærbyråkratiske kretser - uuttalte i sakskomplekset. Svært mange ser at det vil skje som jeg ser, og svært mange befinner seg i posisjoner hvor man skulle tro de hadde plikt til å si ifra, og ansvar for å ta konsekvensene av ikke å si ifra.

Jeg har registrert noen spede røster i SV og FrP. Men det blir bare ynkelig når en Hallgeir Langeland og en Geir Ove Ellingsen lirer av seg motforestillinger i et Brennpunktprogram i NRK for deretter å si at de nok vil stemme for anskaffelsen når saken kommer til Stortinget. For det nytter jo ikke å stemme mot, likevel, er omkvedet. ”Noen” holder sin hånd over prosjektet med en slik kraft og med en så antatt stor potensiell sanksjonsmulighet mot dem som går mot at de fleste holder kjeft. Kan det være at sporene fra hovedflyplassaken for 20-25 år tilbake skremmer?

Noen få velinformerte - og modige - innen media står frem, som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten og forsvarsanalytiker John Berg. Sistnevnte hadde en solid kronikk om temaet i Aftenposten 23. april. Begge opplever arrogante tilsvar fra hold som har klare egeninteresser i å feie kritikere av banen. Jeg er tilbøyelig til å kalle noe av det for regelrette stigmatiseringsforsøk.

Forsvarsbudsjettene kommer nemlig aldri til å bli øket i en slik grad at de vil kompensere for de mer enn 100 milliarder unødvendige kroner som dette kampflykjøpet vil påføre Forsvaret over sin levetid. Det er vel også derfor vi ikke hører de sedvanlige protester fra andre statsråder og departementer. De vet at dette ikke vil gå ut over andre sektorer. Det vil måtte håndteres innenfor rammene av de årlige forsvarsbudsjetter. Selv om Høyre og FrP har antydet en viss økning, er det ikke noen med erfaring fra og innsikt i norsk politikk som tror at de 100 milliarder vil bli kompensert fullt ut.

John Berg peker imidlertid på en sannsynlig konsekvens ut over det rene militære forsvar; nemlig manglende ressurser til gjennomføring av nødvendige tiltak innen terrorberedskap og -bekjempelse. Jeg tror han får rett, dessverre.

Knut Harald Nylænde investerer i og er rådgiver for selskaper som har utviklet ny teknologi eller andre innovative fortrinn. I tillegg er han aktiv innen eiendomsbransjen. Han er meget samfunnsengasjert og er en aktiv blogger.

onsdag 1. mai 2013

En varslet flykatastrofe

Som mange vil ha registrert er utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten og programdirektør Anders Melheim i Forsvarsdepartementets kampflyprogram svært uenige om hvordan det går med utviklingen av F-35, kampflyet som skal erstatte vårt aldrende F-16. Forhåpentligvis har også mange registrert at jeg er på linje med Dragnes i denne saken. Jeg har skrevet mye om både dette ”milliardsluket” og andre pengesløsende prosjekter i Forsvaret det siste året. Dragnes’ overskrift i en kommentarartikkel 18. mars den megetsigende ”En varslet flykatastrofe”.

Da jeg leste Melheims tilsvar dagen etter mintes jeg historien om presten som under en søndagspreken hadde notert i margen i sitt manus: Her er argumentet svakt, - hev derfor stemmen! Han presterer å si om et prosjekt som er mange, mange år forsinket at det slett ikke er forsinket, - det ligger faktisk foran skjema. Hans meget vaklevorne ståsted for en slik uttalelse er at F-35 prosjektet ble omstrukturert i 2010. For å gå til geistligheten igjen; Lockheed Martin (flyprodusenten) er gitt absolusjon for gamle synder og skal nå dømmes kun for de prestasjoner og feil som gjøres etter 2010.

Jeg er redd den hjemmesiden som FD har opprettet (www.kampfly.no) er selektiv i valget av informasjon, da det bare er å gå til kilden; GAO (United States Government Accountability Office), som følger F-35 prosjektet med argusøyne for å lese meget kritiske vurderinger av prosjektet. For temmelig nøyaktig et år tilbake skrev GAO at testing av et fullt integrert F-35 fly tidligst vil kunne skje i 2015. Det utvikles alternativer til kritisk viktig funksjonalitet som back-up dersom primærsystemer mislykkes, som for eksempel med det famøse hjelmbaserte displayet som skal gi piloten en unik evne til å se, vurdere og treffe beslutning om alt som rører seg i og utenfor flyet. Da Melheims counterpart i Pentagon fikk høre om de 24 millioner linjer med SW-koder som skal sikre flyets funksjonalitet i alle situasjoner, uttalte han: ”This scares the heck out of me!” Men Melheim og FD er åpenbart ikke lettskremte.

I følge Melheim er også prisutviklingen under kontroll nå. Overskridelsene før omstruktureringen i 2010 var astronomiske. Tilbudet til den norske regjering i 2008 om å levere hele kampflyparken på 50-talls fly til en pris på 20 milliarder kroner var rent lureri. Prisen er mer en tredoblet siden da, og i følge GOA er den ikke under kontroll etter omstruktureringen av programmet. Fra juni 2010 til mars 2012 økte kostnadsestimatet med om lag 15 milliarder US dollar. I forhold til basiskostnad i 2007 hadde kostnadene på det tidspunkt økt med 119 milliarder US dollar utover budsjett og var forsinket med ca 5 år. GOA antar i sin rapport at den gjennomsnittlige overskridelse pr år frem til 2035 vil være rundt 13 milliarder dollar.

Den endelige stykkpris pr fly vil avhenge av i hvilken serie flyet bygges. Er det en serie med mange fly vil stykkprisen naturlig nok bli lavere enn om det er få fly i produksjonsserien. Dragnes tar en av FDs kampflytalsmenn, brigader Morten Klever, i en bløff med hensyn til antall fly som skal produseres. Han forfekter et antall som for lengst er forlatt, nemlig 3250 fly. Med de reduksjoner som løpende har skjedd er det meget usikkert hvilket totalantall man ender opp med, men GOAs tall for hele anskaffelsesprogrammet av F-35 er 2457.

Jeg håper Dragnes og andre vil ”plage” både Melheim, Klever og alle som er ansvarlige for denne varslede flykatastrofen slik at det er håp om at stadig flere opinionsdannere og politikere får øynene opp for det som foregår.

Dette er en av en serie med innlegg fra Knut Harald Nylænde om det pågående flykjøpet til det norske forsvaret. Dette er en refleks av hans store engasjement og interesse for forsvarssaken. Han er daglig leder av investeringsselskapet Moxie AS som har sitt kontor i Oslo, men som har investeringer mange steder i Norge samt utenlands.

tirsdag 16. april 2013

SV og kampflykjøp


Jeg har tidligere pekt på at SV er brakt i forlegenhet av AP i kampflysaken, ved at prisen på ca 50 nye kampfly ble manipulert slik at det skulle se ut til at SV gikk for det billigste flyet for drøye fire år tilbake da valget ble gjort i Regjeringen. Da snek man prisen på det amerikanske flyet F-35 JSF så vidt under prisen på det svenske JAS Gripen, slik at SVs eneste kriterium for valg av nye kampfly, som var prisen, ble innfridd.

Senere har SV og hele verden sett at prisen på F-35 kampflyene stort sett er doblet hvert år, og i dag er beregnet å koste ca 63 milliarder kroner for 52 fly, mot ca 20 milliarder da valget av fly ble gjort i Regjeringen. Nå skal SV ”ta igjen” ved å gå inn for en halvering av antall fly - eller ”færrest mulig”, som det visstnok heter i landsmøtevedtaket - noe som i tillegg til en antatt besparelse på noen titalls milliarder kroner i innkjøpsfasen, vil gi besparelser i størrelsesorden 100 milliarder i driftsutgifter over 30 år som er den horisont man opererer med for jagerflyenes levetid.

Jeg har sans for forslaget, men ingen sympati med SV som ble lurt. Selvsagt får SV ikke gjort noe med sitt forslag heller. Det partiet gjør er, nok en gang, å vise sin avmakt, men partiets ledere viser også at de forstår at de ble lurt av storebror AP og det militær-industrielle-forsknings-kompleks som sto bak regnestykkene i sin tid. De kanadiske politikere ble forsøkt lurt på samme måte, men gjennomskuet bedrageriet og la F-35 kampflyprosjektet på is i fjor.

Det endelige vedtak her hjemme skal etter planen gjøres i Stortinget før sommerferien, men det er å håpe at man snart våkner i Høyre og FrP med hensyn til de negative konsekvensene for forsvarsbudsjettene i årene fremover. En halvering av antall F-35 i kombinasjon med å bygge ut infrastruktur og operativ anvendelse av droner ville bli et langt mer kostnadseffektivt konsept for Norge. Et enda bedre alternativ er å droppe F-35 og gå for et alternativ, for eksempel den siste modell av F-16, en oppgradert versjon av det flyet vi har, som vi vet er operativt og som ville blitt vesentlig rimeligere.

Som jeg har pekt på i forsvarsbloggen min kan kanskje de store, automatiske kuttene i USAs forsvarsbudsjetter føre til at F-35 programmet blir stanset eller vesentlig redusert, noe som kan berede grunnen for revurdering av kampflyprosjektet også her hjemme. Foreløpig har kuttene i USAs forsvarsbudsjetter satt jagerfly på bakken fordi driftsutgiftene MÅ reduseres.

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som deltar aktivt i samfunnsdebatten innen en rekke områder, men ikke minst innen forsvarstema. Han har viet en rekke artikler til kampflysaken spesielt de siste månedene.

onsdag 27. mars 2013

Marinejegere i terrorbekjempelse?


I månedsskiftet januar/februar la forsvarssjef Sunde frem et forslag om å slå sammen Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK). Hensikten er, naturlig nok, å gjøre kommunikasjon, kontroll og innsats mer effektivt, særlig ved terrorberedskap og - bekjempelse. De nye planene innvarsler ingen endring mht. hvilke enheter av spesialstyrkene som skal kunne settes inn mot terrorangrep på våre olje- og gassinstallasjoner til havs. Det er fortsatt FSK/HJK som skal ha slike oppdrag.

Jeg registrerer at det på nytt reises spørsmål fra flere hold om hvorfor ikke marinejegerne også øremerkes for slik innsats, og hvorfor vi ikke kan ha marinejegere på døgnkontinuerlig beredskap både ved Haakonsvern og ved marinebasen i Ramsund. Tidsfaktoren er jo som regel avgjørende ved terroralarm eller andre alvorlige anslag mot liv og eiendom.

FSK ble bygget opp på begynnelsen av 1980-tallet, med bistand fra og etter mønster av de britiske spesialstyrker Special Air Service (SAS). Marinejegerkommandoen har den britiske enheten Special Boat Service (SBS) som modell. Selv om marinejegere opererer i det våte element og forflytter seg raskt med sine hurtiggående båter i indre farvann, så er fly- eller helikopterbårne mannskaper faktisk både raskere å forflytte ut til en plattform og mer effektive på stedet. Det som befinner seg på en plattform har store likhetstrekk med (tett) bebyggelse som FSK og Hærens jegere er fortrolige med.

Marinejegere kan ta seg om bord i store skip i fjorder og indre farvann fra sine hurtiggående spesialbåter. Særlig kan cruiseskip og ferger i gitte situasjoner utsettes for terrorangrep. Jegerne bruker stiger som sveives opp og hektes over ripa, men å se for seg at dette kunne gjøres for å borde en olje-/gassplattform i grov sjø langt til havs, er vanskelig. Det er imidlertid mange andre mål terrorister kan velge, som ligger slik til langs kysten at innsats fra marinejegere egner seg bedre, for eksempel i kombinasjon med Politiets DELTA-styrke og/eller enheter fra FSK/HJK. Derfor virker denne del av kritikken mot forsvarssjefens plan urimelig.

Når det gjelder spørsmålet om døgnberedskap for spesialstyrker er det viktig å skille mellom små og større enheter. Utenforstående skal selvsagt ikke vite hvor mange soldater som tilhører de ulike enheter, men flere enn meg blant ”utenforstående” vet at det ikke dreier seg om store enheter i Marinejegerkommandoen. Skulle de enhetene vi har ved Haakonsvern og i Ramsund pålegges døgnkontinuerlig beredskap, ville enhetene fått betydelige problemer med å drive helhetlig og effektiv opplæring og øving av styrken. Derfor er også denne del av kritikken urimelig.

Det ligger i den plan forsvarssjef Sunde har lagt frem at man innen spesialstyrkene skal ha en enhet som kan reagere meget raskt, og det ser jeg på som positivt, særlig i lys av det som skjedde 22. juli 2011. Riktignok gir en slik rask reaksjonsevne kun mening dersom Politiet - meget hurtig - anmoder Forsvaret om bistand ved et anslag, selv om man ikke kan si sikkert hvor alvorlig eller stort omfanget av angrepet er. Det er bedre å sende spesialsoldater ”hjem” igjen enn å mangle deres unike kompetanse på det tidspunkt da den kan være avgjørende for et vellykket utfall.

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som investerer i og utvikler forskjellige prosjekter.  Et fellestrekk ved mange av hans prosjekter er at de har en «innovasjonshøyde».  En av hans mål er at organisasjonene utvikler seg videre og vokser uten å miste sin innovative kraft.