Verneplikten i fare?

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen hadde åpenbart som målsetting å erstatte verneplikten med såkalte profesjonelle soldater, altså mannskaper som går på jobb og hever sin lønn som andre lønnsmottakere i samfunnet. Disse blir mer å sammenlikne med politifolk og brannkonstabler hva gjelder risikoelementet i jobbsituasjon; når en røkdykker går inn i et brennende hus for å lete etter personer eller en politimann må forholde seg konkret til en ”våpen i bruk”-situasjon, er det kun når en soldat er på patrulje i et område hvor han eller hun kan bli skutt på, eller en veibombe kan bli utløst, som har en tilsvarende eller noe høyere farlighetsgrad.

Kravet til opplæring og trening blir også sammenlignbart, om utøverne av disse tre ulike yrker skal være helt på topp faglig og mht. motivering. Spesialstyrkene i Forsvaret kan direkte sammenliknes med politiets beredskapstropp. Diesens argument vil være at opplærings- og treningskravet til profesjonelle soldater må settes så høyt at vernepliktige ikke kan forventes å makte det innenfor rammen av tolv måneders tjenestetid. Dette er relevant når det gjelder en god del personell som betjener avansert utstyr og systemer, men er knapt relevant når det gjelder ”vanlig” soldatopplæring. Det er bare å vise til hva HM Kongens Garde får til hvert eneste år i opplæring og trening av musikktropp og drilltropp. De blir de beste ’i verden’ hvert år! Vi har så bra soldatmateriale i våre 19-åringer at dette går an å oppnå. Og drill er drill, om det er presisjon på paradegrunn eller presisjon i et stridsscenario.

Når våre soldater trekkes ut av Afghanistan ser jeg ikke for meg at norske myndigheter i overskuelig fremtid skal sende soldater til fjerne himmelstrøk for å slåss mot fanatiske muslimer. Både den norske regjering, USAs president og NATO-ledelsen bør ha fått en skikkelig lærepenge der. Nå er det et spørsmål om å komme seg ut med en viss ære i behold.

Jeg leste i Aftenposten for en tid tilbake, jeg tror det var høsten 2010 at den sittende forsvarssjef, Harald Sunde, foreslo for Forsvarsdepartementet å kutte i budsjettet for HMKG såpass kraftig at talsmenn for Garden mente det ville gjøre våre 7-800 gardister (årlig kontingent) til rene paradefigurer, uten dagens infanteriopplæring. Det er vanskelig å få seg til å tro at dette medfører riktighet. Pipen fikk en annen lyd etter terroranslaget 22. juli 2011. Vi har altså en stående militær styrke på 7-800 spreke og velutstyrte soldater i landets hovedstad, hvor de antatt viktigste mål for terroranslag er lokalisert, og som hvert år viser oss hva de kan få til i drill og presisjon; og så får en forsvarssjef seg til å overse denne kjemperessurs i et beredskaps- og innsatsperspektiv. Nå har departement og regjering bestemt at HMKG skal få en nytt og utvidet oppdrag, noe jeg er overbevist om at denne enheten fint vil klare.

Jeg tror imidlertid at det står andre krefter bak Sundes utspill, krefter som vi skal passe oss for fremover. Disse kreftene jobber i Diesens ånd, både i departement/overkommando og ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Det er ikke lenge siden forskere ved FFI kom med en rapport som foreslår verneplikten avviklet og overgang til et forsvar med kun yrkessoldater. Dette skjer i en tid da vi trenger borgere med opplæring og motivasjon overalt i samfunnet for å følge med og melde fra om man registrerer aktivitet som ”skurrer” i forhold til normal adferd i vårt demokrati og vår rettsstat. Verneplikten er helt sentral, og selv om ikke alle kan inngå i forband med topp trening og utstyr etter tolv måneders førstegangstjeneste, så bør repetisjonsøvelser finne sted på objekter av samfunnsmessig betydning, enten i heimevernsavdelinger eller som mobiliseringsenheter i en 10-15 års periode etter førstegangstjeneste.

Har vi råd til å kjøpe og drifte 54 F-35 kampfly til den vanvittige pris av ca 1 milliard kroner pr fly, så har vi råd til å opprettholde verneplikten og benytte oss av ungdommer som har motivasjon og potensial for å bli godt trente og effektive soldater.

Knut Nylænde eier og leder selskapet Moxie AS som blant annet investerer i mindre R&D bedrifter som har et stort utviklingspotensial. Han er en aktiv samfunnsdebattant.

Les Mer...

Er ubåtvåpenet vårt i fare?

Norge har i dag seks ubåter av den såkalte Ula-klassen. Det er relativt små ubåter på ”bare” 60 meters lengde, med dieseldrift og en operasjonsradius på rundt 5 000 nautiske mil. Det at de er små er bare en fordel langs vår ruskete kyst med øyer, skjær og fjorder. De har mange hjemmesteder og er vanskelig å oppdage selv i rom sjø. Ubåtene har en formidabel ildkraft med sine torpedoer, og med alle de nevnte egenskaper blir ubåtvåpenet lovprist av både den sittende militære og politiske ledelse. ”Ubåtvåpenet bør videreføres”, er omkvedet, i Sjøforsvaret, i Forsvarets toppledelse, i Forsvarsdepartementet og i Regjeringen, som har fattet prinsippvedtak om videreføring av vårt ubåtvåpen.

Men tro ikke at dette gir en garanti for at våre seks aldrende Ula-klasse ubåter blir erstattet med nye, kanskje ikke engang oppgradert og videreført med ny teknologi. Sporene skremmer i et land syd for Norge. I Danmark var man også innstilt på å videreføre ubåtvåpenet, men så skjedde det noe i de politiske kulisser, og plutselig fikk pipen en annen lyd for bare et drøyt år tilbake; Danmark trenger ikke ubåtvåpen likevel!

Den største trusselen mot fornyelse av ubåtvåpenet her til lands er anskaffelsesprisen og driftsutgiftene for 54 nye kampfly av typen F-35, Joint Strike Fighter. Disse kostnadene vet man ennå ikke sikkert hva ender opp med. Sikkert er det imidlertid at det blir svært, svært dyrt - et sted mellom 170 og 200 milliarder kroner over kampflyenes levetid på ca 30 år. Ubåtene og jagerflyene våre er i omtrent samme syklus hva levetid angår. Ubåtene ble anskaffet rundt 1989-92 og har samme levetid som jagerflyene, ca 30 år. Gjennom et oppgraderingsprogram er de gitt god operativ evne frem til ca 2020. Utredninger pågår for flere alternativer: (1) anskaffelse av nye ( 3-4 milliarder kroner pr stykk), (2) modernisering av de vi har, og (3) en kombinasjon av modernisering/oppgradering av Ula-klassen for å vinne tid slik at man kan se hva ubemannede ubåter kan by på i fremtiden.

I likhet med utvikling av droneteknologi som gradvis erstatter fly i flere roller, vil man om ikke altfor mange år også se ubemannede ubåter i flere, kanskje alle, de roller som tradisjonelle ubåter har i dag. Kanskje kan dette by på både rimeligere og mer effektive løsninger, - hvem vet. Det er for tidlig å si i følge ekspertisen i Forsvarsdepartementet og Forsvarets forskningsinstitutt.

Personlig er jeg overbevist om at ubåter er noe av det mest kostnadseffektive Norge kan ha i sitt arsenal av våpensystemer, først og fremst for å avskrekke en potensiell aggressor, og det er jo det viktigste når det kommer til stykket.

Knut Nylænde er en forretningsmann som investerer i gjennom investeringsselskapet Moxie AS. Hans investeringsprofil er variert, men kjerneinvesteringene er langsiktige investeringer i mindre innovative selskaper med vekstpotensial.

Les Mer...

Kan den tradisjonelle barriere mellom politi og forsvar overvinnes?

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det har vært rivalisering og ”ondt blod” mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets beredskapstropp helt fra disse enhetene ble opprettet på begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, med svingninger i intensitet underveis. Det er bare å lese boken som tidligere politimester i Oslo, Willy Haugli (”Tøffe år”) skrev etter at han gikk av, og det vi tidvis har fått innblikk i gjennom mediene. Samarbeid mellom disse enhetene har ikke akkurat preget relasjonen, enda vi har med to enheter å gjøre som åpenbart vil kunne stå overfor situasjoner hvor Forsvarets spesialkommando/Hærens marinejegerkommando skal kunne komme til unnsetning etter at politiets vurdering av kapasitetsbehov er gjort og konkludert med at man ikke makter den utfordring man står overfor alene. Det vil alltid være Politiet som anmoder Forsvaret om bistand.

Etter terroranslaget 22. juli 2011 er Forsvaret og Politiet ”tvunget” til å sette seg ned sammen for å se på relasjonene og drøfte tiltak for å få kommunikasjon og samarbeid til å svinge på naturlig vis. Jeg er personlig overbevist om at det er politistyrkene som har mest å vinne på at dette samarbeidet tar seg opp, og at felles øvinger blir en del av dette samarbeidet. Ved å øve på sannsynlige mål for fremtidige terroranslag vil man etter ganske kort tid kunne bygge opp detaljert lokalkunnskap og erfaringsgrunnlag som i aggregert form vil kunne utgjøre de beste beredskapsplaner man kan få, planer som gjøres dynamiske i takt med endringer i trusselbilde og oppbygging av tiltak som skal hindre anslag. Her vil både Politiets beredskapstropp og Forsvarets spesialenheter, ordinært politi og heimevernsstyrker, samt HM Kongens Garde og andre stående enheter i landet finne sine naturlige roller og øve på dem sammen.

Samvirke mellom politihelikopter og Forsvarets helikoptre bør stå helt sentralt i et slikt samarbeids- og øvingsprogram. At man ikke fikk Politiets ene helikopter i luften i tide til å gjøre nytte for seg, er allerede en erkjent skandale. På samme måte som to av Luftforsvarets jagerfly står i konstant 15 minutters beredskap, bør det samme være tilfelle med helikopterressurser. Et helikopter som hadde kommet seg over Utøya med sin kapasitet til å sende løpende sanntidsinformasjon fra kameraer og pilotens observasjoner til politienhetene som var underveis, og som kunne trykket ned mot og forstyrret terroristen der nede med larm og blåst, kunne reddet mange, mange unge menneskers liv. Dette kunne et eneste helikopter ha gjort mens andre helikoptre kom etter med politi- eller forsvarsressurser.

Jeg tør påstå at det er en betydelig forskjell i holdning til skarpe situasjoner mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets. Det kom klart frem under operasjonene 22. juli i fjor at det eksisterer en slags ”helse-, miljø- og sikkerhetskultur” i politiet, hvor egen sikkerhet, og til og med egen lønn, står mer sentralt i bevisstheten hos politifolk og deres ledere/representanter, enn å gjøre en effektiv operasjon for å redde liv, selv om egen sikkerhet da kommer i fare. VG har den senere tid avdekket denne dårlige kultur i Politiet på en ganske skånselsløs måte, og med reaksjoner fra politifolk og deres fagforeningsleder Arne Johannessen som viser at de slett ikke innser at det er noe galt med kulturen. Å risikere svekket tillit i befolkningen for å presse frem høyere lønn gjennom ulovlige aksjoner ble faktisk vedtatt på et landsmøte i politiforbundet for fem år tilbake, og nevnte fagforeningsleder slo til med forhandlinger om overtidsgodtgjørelse få timer etter at det smalt 22. juli i fjor. Her er det mye som må gjøres av nye ledere, og det er ikke gjort over natten.

La oss håpe at den kultur som råder i Forsvaret og særlig i spesialstyrkene kan smitte over på Politiets enheter og enkeltindivider under et tettere samarbeid i tiden fremover. Vi har rett og slett ikke råd til å ha politifolk som ikke setter alle kluter til i en krisesituasjon for å redde liv. Det er deres fordømte oppgave. Blir ikke kulturen bedre fremover så bør det gjøres omfattende utskiftninger, og slike utskiftninger bør gå langt nedover i ledelsessjiktene om nødvendig. Det er gode ledere Politiet nå trenger, på alle nivåer, ledere som går foran og viser med sine eksempler hvordan politifolk skal te seg i utfordrende situasjoner. Slik er det i Forsvaret. Militært lederskap er bygget på flere generasjoners erfaringer og systematisk opplæring og trening. Slike erfaringer og slike metoder bør overføres til Politiet.

Knut Nylænde er en investor og bedriftsutvikler med stor interesse for samfunnsforhold. Hans interesseområder omfatter ikke minst saker som berører forsvaret, politiet og rettsvesenet. 

Les Mer...

Nano-technology drives development of new drones

The Norwegian Minister of Defence, Anne-Grete Strøm-Erichsen was on the news on October 28^th trying to explain the Government’s position on drones. The background for the interview was the news that Norwegian companies produced missiles tailored for delivery by military drones. She seemed to have been surprised by this, and said in the outset that the Government is opposed to drones (!). In the next sentence she said that it is quite legal to use drones as long as one sticks to the limitations and regulations laid down in international law. She also said that producing and selling missiles were under the same control regime as other weapons for military use. Surprisingly she escaped with this wishy-washy statement. The journalist was apparently neither well enough prepared nor of the aggressive type. Hopefully, in a next round both the minister and the journalist will be better prepared. Because the galloping development of drones is about to make a giant leap into a dwarf world (‘nano’ is the greek word for dwarf).

I believe the initial statement by the minister was an instinctive defensive position, typical for a politician who smells something nasty and uncomfortable coming next. The increasingly frequent discussions and criticism about the US’ drone program, and how the Americans use drones in military operations, often for surveillance and subsequent attacks across boarder - sometimes with unjustified killings as a result - have caused distress and unhappiness with even the keenest allies, like Norway. The Obama administration has been caught lying about drone kills, as officials have given inconsistent and conflicting accounts of the drone attacks. An investigator operating on behalf of the UN has recently asked the US Department of Defence to provide the legal basis and justification for the increasing use of drones for military purposes, especially those strikes that have been carried out for targeted killings. The request indicates that US by these attacks, which take innocent lives, are violating international law.

Drones that can deliver missiles against a target are fairly big vehicles, almost the size of small aircraft. As the use of these types of drones is causing debate and criticism for violating international law and changing traditional norms for how war is conducted and military operations are carried out, a revolutionary new development of drones is taking place in military laboratories in USA, UK and Israel: the nano-drones are about to be operational. They have the size of birds and even insects. The Israelis have already started to test out a “Spy-Butterfly”, an insect type drone, for indoor surveillance. This butterfly shaped drone weighs only 20 grams, and is equipped with cameras for intelligence inside buildings.

In a not too distant future, say 5-10 years, nano-drones will probably enter battlefields in swarms, literally speaking. The challenges we see today with drones operating thousands of miles away from their ‘pilots’ and military headquarters, in and out of countries regardless of declaration of war or approval by governments concerned, are challenges that at least are caused by detectable flying vehicles. Governments may protest and react; the vehicles move slowly and may be shot down and identified, etc.. With nano-drones a totally new game is introduced, even if they cannot carry missiles and the kind of weapons we know today. Surveillance and intelligence gathering will improve tremendously; hence follow-on strikes by bigger drones, manned aircraft or cruise missiles may be much more effective and cause less collateral damage and unjustified killings.

The use of nano-technology to develop a new generation drones opens up for using results from research into how birds’ and insects’ wings have evolved through millions of years. Zoologist Richard Bomphrey said to The British Daily Mail earlier this year that this research will make it possible to aerodynamically engineer new drones that, because they are as small as insects and also fly like them, completely blend into the surroundings.

Think about the implications of these nano-drones entering into the non-military universe. That will surely happen, and I do not think we will have to wait long before we hear about the first event or incident.

Knut Nylænde is a businessman doing venture capital investments as well as investments in some more mature projects through his company, Moxie AS which is based in Oslo Norway. He is also active in public discussions in political and cultural matters.

Les Mer...

Jagerfly blir dyrere mens alternativet med droner blir billigere

Jeg har tidligere påpekt at droner ikke ser ut til å være vurdert som et alternativ til den planlagte anskaffelsen av jagerfly til det norske forsvaret.

Poenget utdypes ytterligere i The Economist, Science and technology-seksjonen, i en artikkel som konstaterer at våpen tilknyttet droner er i ferd med å bli betraktelig billigere. En rekke store internasjonale produsenter arbeider med å utvikle slike våpen. Tidsskriftet nevner selskaper som BAE, Northrop, ATK, Lockheed Martin og Raytheon.

Dette er ikke bare eksperimentelle våpen på et tidlig stadium av utviklingen, men våpen som allerede er eller snart forventes å være i kommersiell produksjon. De fleste tror at denne utviklingen kommer til å akselerere.

Jeg skal ikke gå ikke inn på de mange våpensystemer som kommer på markedet. Som et eksempel kan likevel nevnes et dronesystem som blant annet Sverige har, med navnet «Shadow». Disse dronene er p.t. for lette til å bære våpen og kan således kun brukes til rekognosering. Snart kommer det imidlertid våpen som disse dronene kan bringe med seg.

Dette vil endre hvordan krig føres og vil endre hvordan Norge best kan og burde forsvares. Dette vil også endre våpenbehovene for norske soldater i utenlandsoppdrag på for eksempel FN-mandat.

Beslutningen om å kjøpe ekstremt kostbare jagerfly reflekterer på ingen måte denne utviklingen, noe også The Economist er inne på i sin artikkel.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann med interesse for forsvarsspørsmål og deltar i det offentlige ordskifte om dette og andre samfunnsspørsmål.

Les Mer...

Cyberforsvaret – ny våpengren

Glimtvis hører vi at Forsvarets ressurser kan settes inn - og blir satt inn - når digital infrastruktur i landet trues eller blir direkte angrepet. Det har som regel vært Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten) som da trår til, og når det skjer blir det alltid et viktig spørsmål om Forsvaret ble anmodet om bistand før den ble ytt. E-tjenesten skal kun forholde seg til trusler som genereres utenfor landets grenser, og tjenesten er meget godt utstyrt personell- og materiellmessig. Det er imidlertid Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som har ansvaret innenfor landets grenser, og har hatt det siden 2003 da myndigheten ble opprettet som direktorat under Forsvarsdepartementet. NSM har mye personell med militær utdanning og erfaring i sin organisasjon, men er sivilt innrettet i den forstand at enheten skal overvåke hele statsforvaltningen og alle samfunnsviktige objekter og informasjon med sikte på å oppdage og håndtere angrep mot samfunnskritisk infrastruktur. NSM fikk et kraftig budsjettløft i det nylig fremlagte statsbudsjettet for 2013.

I samme år som dette løftet skjer får vi i tillegg en ny forsvarsgren; Cyberforsvaret. Norge er ikke på noen måte tidlig ute med å organisere elektronisk krigføring i egne avdelinger. Et hundretalls land har allerede gjort det. Men det kan se ut til at Norge satser tungt, relativt sett. Allerede i mange år har elektronisk krigføring og såkalt nettverkssentrisk krigføring vært øvet på i Forsvaret. Cyberforsvaret har derved en ”flying start” med ca 1 100 personer fordelt på 60 steder i landet. Til nå har denne betydelige ressursen vært tilnærmet usynlig for allmennheten. Det operative senter, eller tyngdepunkt, ligger på den moen hvor Forsvarets fellessamband har holdt til gjennom årtier, nemlig Jørstadmoen ved Lillehammer. Men først fra i år av har vi altså formelt sett fått en ny forsvarsgren som skal verne land og folk mot angrep fra ’cyberspace’.

Det melder seg flere interessante spørsmål knyttet til denne form for krigføring, særlig fordi det ligger i sakens natur at en klar grensedragning mot det sivile samfunn blir vanskelig, for ikke å si umulig. Et nært samarbeid mellom NSM og Cyberforsvaret ligger i kortene, og det samme vil helt sikkert være tilfelle med de to øvrige ’hemmelige tjenester’; E-tjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Å avgrense ’cyberwar’ til en militær ramme vil i praksis vise seg umulig, og en samordning og optimalisering av bruk av felles ressurser vil tvinge seg frem. Foreløpig halter dette en del, og alarmklokker går hver gang militære kapasiteter trekkes inn i situasjoner som i utgangspunktet gjelder sivilsamfunnet, som for eksempel ved terroranslaget 22. juli i fjor. Militære ressurser skal avvente politiets henvendelse om bistand.

Gradvis gjør nok den erkjennelse seg gjeldende i fagmiljøer som studerer hvordan teknologiene utvikler seg og trusselen i cyberrommet arter seg, at et fysisk, militært angrep på Norge vil starte som et angrep fra ’cyberspace’. Offensive operasjoner innen ’cyberwar’ har klare fordeler fremfor defensive. Defensive tiltak kan vise seg vanskelige å få satt ut i livet i det hele tatt dersom offensive operasjoner er stort nok anlagt og slår ut hele eller deler av fundamentet for forsvarstiltakene. På samme måte som droner kan komme fra ”ingenstedes”, kan angrep fra ’cyberspace’ komme uten varsel og uten at den som rammes vet hvem som er angriperen. Man kan komme til å oppleve at private aktører ’kriger’ på staters vegne i ’cyberspace’.

Til forskjell fra det tradisjonelle, konvensjonelle stridsscenario finnes det ingen entydig inndeling i strategiske, operative og taktiske operasjoner i en tenkt ’cyberwar’. En anonym persons tastetrykk kan godt ha virkninger på strategisk nivå. Virkningene kan få et eskalerende forløp og lede til militære tiltak. Det er i det hele tatt meget utrivelige aspekter knyttet til ’cyberwar’, og det blir her som i finansverdenen at om man ikke introduserer ”bremseklosser” i de systemer som kjøper og selger aksjer på grunnlag av datamaskiner og algoritmers automatiske beslutninger når bestemte grenseverdier slår inn, så kan det gå riktig galt meget raskt.

Vi kommer helt sikkert til å høre mer om den nye forsvarsgrenen vår i årene fremover, nå som den er trukket frem i lyset og er gitt navn. Jeg ønsker barnet lykke og hell på ferden!

Knut H. Nylænde er stifter av og administrerende direktor i investeringsselskapet Moxie AS. Han deltar i den offentlige debatt blant annet om forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Forebygging, beredskap og innsats mot terror

Og så kom debatten om forebygging kontra beredskap mot terror. Det måtte jo komme. Det som kan debatteres blir debattert i vårt demokratiske og åpne politiske system. En styrke, selvsagt, men også en svakhet når debattene drar ut og ender med at lite gjøres. Vi har sett litt for mange eksempler på det. Og går det galt mens debatten fortsatt pågår så kan man alltids skylde på at det var saklig og politisk uenighet. Det forventes ikke alltid at ”noen” skjærer gjennom.  

Forebygging er viktig. Vi ser eksempler på at skoler klarer å leve opp til nulltoleranse i mobbing. Andre gjør det ikke. Mobbing er totalt sett like utstrakt nå blant barn og unge som da myndighetene besluttet å satse mot mobbing. Det begynner å bli mange år siden.

Å forebygge terrorhandlinger i vårt samfunn gjennom gode påvirkningsprosesser i barnehager og skoler er i beste fall en ”sideeffekt” av de gode prosesser som må til for å hindre mobbing. Og der er det åpenbart mer enn nok å ta fatt i fortsatt. Svakheten i dag synes å være mangel på aktiv interesse for det enkelte individ, også i ”de tusen hjem”. Hva gjør barna og ungdommen på værelset, foran PC’en, og hva foretar de seg i vennegjengen på kveldstid og i helgene?  Overdreven nysgjerrighet som grenser til å ”spionere” er knapt å anbefale. Det er også her snakk om de gode prosesser: samtalene og den tid som avsettes til samvær om engasjerende aktiviteter.

Uansett omfang og kvalitet i det forebyggende arbeid må vi bygge et bedre beredskap mot terroranslag.  Ensomme ulver eller små celler som er dyktige nok i sine forberedelser til å komme til det punkt at de vil forsøke et anslag kan vi antakelig aldri verge oss hundre prosent mot. Anders Behring Breivik ”gikk under radaren vår” sa den forrige PST-sjefen. Selv med økte ressurser til PST kan det skje igjen. Vi trenger atskillig flere øyne og ører ”der ute”. Ondskapen er der. Sigrid-saken er en ny påminnelse om det. Politisk motivert eller ikke, psykisk betinget eller ikke – ondskap er ondskap og rammer tidvis uskyldige på bestialsk vis.

Den beste beredskap mot terrorhandlinger får vi når folk flest er seg bevisste at de som borgere har et medansvar for egen og andre borgeres sikkerhet. Det må oppfattes som en borgerplikt å si i fra og å engasjere seg, ikke bare stille opp i hundretall når ulykken har rammet. Det er krevende, men blir vi ofte nok minnet på det av politiske ledere og andre fremstående samfunnsaktører som går foran med gode eksempler, så kan dette fort bli en god vane.

For 15-20 år tilbake hadde vi et mobiliseringsforsvar og et heimevern som ga hundretusener av unge mennesker militær opplæring og øvelse. Ingen bygd og knapt noen familie var uten innslag av personer med en viss militær opplæring og trening. 80.000 bare i HV. Dette har krympet til en tredjepart og hæravdelinger har vi svært lite igjen av. Jeg skal ikke argumentere for gjenoppbygging av Hæren, - toget har gått, og de nye kampflyene blir så dyre at vi kanskje ikke får råd til å drive Sjøforsvaret på skikkelig vis heller.  Men hva med Heimevernet, da?  I terrorsammenheng er jo HV som et kinderegg; tre ting i ett! Forebygging, beredskap og innsatspotensial. Dyrt er det heller ikke, relativt sett, å holde et stort og velutstyrt HV over hele landet.

Vi ville ha øyne og ører overalt som er trent for å følge med og registrere unormale forhold, en spissing av den generelt gode effekt som mer årvåkne borgere vil kunne gi, og vil være særlig nyttig mot forsøk på å planlegge terrorhandlinger, vel å merke når HV-soldatene gis en adekvat opplæring og trening for slikt formål. Så må selvsagt HV-befal og mannskaper følge med og gripe inn overfor de ”overivrige”.

Beredskapseffekten får vi ved at alle viktige samfunnsinstitusjoner som kan utpeke seg som mulige terrormål blir spesielt tatt vare på av årvåkne avdelinger som regelmessig gjør seg kjent med og øver på beredskapstiltak på det enkelte objekt. Svakheter registreres og rapporteres, og det følges opp at utbedringer skjer.  Skulle et anslag i verste fall skje, er utrykningstiden for en veltrimmet HV-avdeling svært kort – ikke for alle til enhver tid, men for dem som er hjemme eller på jobb. Dagens kommunikasjonsmidler er hypereffektive. Vi snakker om mobiltelefon og tekstmeldinger i dette tilfelle …

Få det utredet, og gjør det raskt.

Knut Harald Nylænde arbeider med å utvikle selskaper gjennom sitt investeringsselskap Moxie AS. Han er engasjert i den offentlige debatt om en rekke samfunnsforhold.

Les Mer...