På tide å revurdere Heimevernets rolle?

Da Heimevernet ble etablert 6. desember 1946 ved stortingsvedtak, var den uttrykte hovedoppgave for denne delen av Forsvaret å forsvare ”heimbygden” mot overfallsangrep av den type tyskerne utsatte landet for i aprildagene 1940. I og med at mange tidligere hjemmefrontskarer og – befal, og mange med bakgrunn fra krigen i bl.a. Kompani Linge, ble befal og mannskaper i Heimevernet, var det ikke så overraskende kanskje at det ble en uoffisiell oppgave på siden av den stortingsbestemte, å drive opplæring og øving i gerilja, ”småkrig” bak fiendens linjer. Oppslutningen om Heimevernet var enorm i de første etterkrigsårene; frivillige strømmet til, og ca 100 000 befal og mannskaper ble innlemmet.

Så har det gått litt opp og ned med Heimevernet. I enkelte HV-avdelinger opplevde man at kombinasjonen av frivillighet og befal med svak formell utdannelse førte til en del ”rariteter”, fra nærmest halvmekaniserte enheter som trente energisk på flyplassforsvar til avdelinger som ikke tok oppgavene sine alvorlig i det hele tatt og gjennomførte de årlige HV-øvelser i ren feriemodus. Mye vitsing har kommet Heimevernet til del, som regel med en godlynt vri, men også direkte harselerende. Med mindre vekt på frivillighet og etter hvert helt dominert av overføring av vernepliktige etter rekruttskole, og med tilførsel av bedre kvalifisert befal, har Heimevernet utviklet en organisasjon med gjennomgående god kvalitet, riktignok redusert antallsmessig til dagens ca 45.000 mannskaper, men med landsdekkende kapasitet gjennom 11 distrikter og 245 tjenestesteder (områder), med 15 innsatsavdelinger og en rekke relativt godt utstyrte spesialavdelinger, bl.a. skarpskyttere, hundepatruljer, dykkere, osv.. For å bistå i sivile ulykker/katastrofer er HV-avdelinger gitt begrenset politimyndighet for å kunne understøtte politiets virksomhet.

I etterkant av 22. juli 2011 burde det vært nærliggende å drøfte Heimevernets rolle i lys av de utfordringer denne terrorhandlingen aktualiserte. Det viktigste er jo å søke å hindre at terroranslag skjer i det hele tatt. HV er 45 000 par ører og like mange øyne ”der ute” i lokalsamfunnene som med opplæring og øving kan gis spesielt gode forutsetninger for å fange opp mistenkelig aktivitet og/eller unormal adferd, samt sikre en fornuftig og reglementert måte å håndtere på det som måtte bli registrert. Skulle et mulig terroranslag likevel bli avdekket er innkalling av HV-avdelinger av ulike typer et meget godt beredskapstiltak. Fra jevnlige øvelser i lokalsamfunnet er nettopp viktige samfunnsinstitusjoner og sårbar infrastruktur den type objekter HV-avdelinger øver på å beskytte. Og kommer selve terrorangrepet er Heimevernets innsatsstyrker og spesialavdelinger trolig lettere og raskere tilgjengelige ressurser med slagkraft enn både politi og forsvarsenheter i den initielle fase.

Det er et tankekors at vi i en tid da militær opplæring av de mange – selve vernepliktens essens – opplever at det trekkes opp til en diskusjon om å avvikle verneplikten og basere rekrutteringen til Forsvaret enheter på såkalte profesjonelle soldater, som har dette som betalt jobb. Forskere ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har utredet spørsmålet og foreslår en slik løsning. Vår tidligere forsvarssjef, Sverre Disen sto for en utvikling som gikk langt i denne retning; det er ikke mye igjen av Hæren etter hans sjefstid. Nå er han selv forsker og jeg blir ikke overrasket om han kommer ut med støtte og applaus til forslaget fra FFI. Om dette skulle skje vil vi alvorlig svekke det potensial av årvåken tilstedeværelse i alle lokalsamfunn av personer med militær opplæring og med en mulig fremtidig spesiell innretning av opplæringen mot de utfordringer som planlegging og gjennomføring av terroranslag representerer som utnyttelse av vernepliktige til hæravdelinger og heimevern representerer.

Det er behov for en offentlig debatt om dette, og forhåpentlig vil vi kunne konkludere med at det ville være nyttig å utnytte den formidable ressursen som Heimevernets befal og mannskaper utgjør i terrorsammenheng, både for forebyggende aktivitet, beredskapstiltak og innsats om anslag skulle komme.

Knut Harald Nylænde eier og driver investeringsselskapet Moxie AS. Selskapet investerer både som aktiv og passiv eier i små og mellomstore selskaper. Knut er engasjert i mange samfunnsspørsmål og deltar i det offentlige ordskiftet.

Les Mer...

Kamphelikoptre og droner

I diskusjonen omkring anskaffelsen av nye kampfly til å erstatte de aldrende F-16 har verken droner eller kamphelikoptre vært brakt på bane. Ut fra flere forhold er dette merkelig. Her skal jeg nevne noen:

• Nye kampfly av typen F-35 Joint Strike Fighter koster henimot en milliard kroner per stykk, mens et moderne kamphelikopter vil koste et sted mellom en tredjepart og en halvpart av dette; og droner vil koste mellom 5 og 25 millioner kroner avhengig av størrelse og kompleksitet.
• Mens nye kampfly er svært dyre i drift (F-35 vil være om lag tre ganger så dyrt å holde i drift som dagens F-16) snakker vi om langt lavere driftsutgifter for helikoptre, bl.a. fordi det er synergi å ta ut i relasjon til landets store sivile helikopterpark og dennes infrastruktur rundt i landet. Droner koster en brøkdel i driftsutgifter, selv om vi ser at USA bruker betydelige midler på å bygge ut drone-infrastruktur i form av baser i andre land, noe som ikke ville være aktuelt for Norges del.
• Ved valg av F-35 kampfly skal det bygges en hovedbase på Ørlandet og en støttebase ved Harstad for å gi noen av flyene operativ rekkevidde frem mot russergrensen og ut i havet for å inspisere (eller avskjære, som det heter på fagspråket). Altså en meget sårbar infrastruktur. Noen kryssermissiler med konvensjonelle stridshoder levert fra fly langt ute i internasjonalt farvann ville kunne sette disse basene ut av spill, og derved gjøre Norges luftmakt (som det heter nå) impotent i en smell.
• Droner som bærer våpen kunne faktisk også benyttes til å slå ut vår sårbare infrastruktur for kampfly, og det kunne til og med være vanskelig å si med sikkerhet hvor de kom fra; de kan fly svært langt og lavt og komme inn fra en retning og i så lav høyde at de ikke vil bli oppdaget. I en spent sikkerhetspolitisk situasjon, hvor krigshandlinger ikke finner sted, er det både militært og politisk-diplomatisk uhyre vanskelig å håndtere en situasjon etter et slikt angrep.
• Mot fiendtlige styrker på bakken har kamphelikoptre ildkraft på linje med kampfly, og er langt mer fleksible og presise i sin operative anvendelse i samvirke med egne bakkestyrker. Det samme kan sies om droner, som vil kunne være bakkestyrkenes, helikoptrenes og kampflyenes øyne og ører i et aktuelt operasjonsteater.

Hvor ble det av debatten om dette i det norske politiske miljø? Ja, i det fagmilitære miljø for den saks skyld. Når hørte vi en stortingspolitiker reise motforestillinger eller stille spørsmål ved slike sider av kampflykjøpet? Man skulle tro at å legge beslag på 150-200 milliarder kroner, som 54 F-35 kampfly vil koste norske skattebetalere i anskaffelse og drift i flyenes operative levetid, ville avstedkomme en smule engasjement hos våre folkevalgte.

Knut Nylænde er en forretningsmann med en solid akademisk bakgrunn innen økonomi og regnskap. Knut er også interessert i politikk, historie, vitenskap og religion. På sin personlige nettside viser mer om dette.

Les Mer...