Klokt trekk i en uklok strategi

Jeg skrev i mitt siste innlegg i bloggen at ”Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut om en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske.”  Et par dager etterpå ble det kjent at forsvarsministeren overveier å presentere et forslag for regjering og storting om å la 300 amerikanske soldater - trolig US Marines - øve i Midt-Norge på rullerende basis, men som i praksis vil bety en tilnærmet permanent tilstedeværelse av amerikanske soldater.

Når vår politiske og militære ledelse først har satt Norge i den meget ubekvemme situasjon gjennom de siste to tiårene, som gjør at vi er ”dømt” til å dilte etter amerikanerne i sikkerhetspolitikken, så er dette faktisk et klokt trekk.

Fortsatt betyr ikke dette et forsvar med evne til å være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner i nordområdene, for eksempel på og rundt Svalbard og i den økonomiske sonen, men terskelen er blitt høyere for russerne med hensyn til å foreta seg noe militært mot genuint norsk territorium. Knytter vi transportberedskap med fly og/eller helikoptre til den amerikanske styrken i Midt-Norge, slik at den raskt kan settes inn nordover sammen med norske styrker, vil den forebyggende effekt være betydelig økt mot en foretaksom Putin.

Ulempen er selvsagt at dersom ballongen virkelig går opp, og de to stormaktene ”braker sammen” et eller annet sted i verden, så er Norge involvert fra første stund. Men, på den annen side, involvert ville vi bli uansett i en slik situasjon, før eller siden; for i nordområdet har russerne bygget opp store strategiske kapasiteter de senere årene, særlig til sjøs. Disse kapasitetene vil være noe av det første som amerikanerne vil søke å sette ut av spill.

En liten trøst er det at Putin har kjøpt seg et landsted på Åland, visstnok for egne sparepenger om vi skal tro kilder som står presidenten nær. Det må jo være en indikasjon på at Putin ønsker å nyte sitt otium fra et eller annet tidspunkt.

Les Mer...

Sannhetens øyeblikk i sikkerhetspolitikken

Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut som en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske. Det bekreftes ganske tydelig i det nylig fremlagte forsvarsbudsjettet og i langtidsplanen for Forsvaret som ble presentert på vårparten i år.

Og det er trolig tilsiktet fra ”arkitektenes” side, helt fra omstillingene startet etter murens fall i 1989 - en omstilling som for øvrig kom i gang alt for sent. Vi mistet bortimot et tiår. Topp etterretning og spesialsoldater, samt avanserte bombefly - som egentlig trenger en annen type fly til å beskytte seg i et stridsmiljø - er en skreddersydd modul i en stormaktsledet operasjon.

Et forsvar som kan være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner er det ikke lenger; snarere reduseres denne evnen. Hæren er snart eliminert. Kompetansemiljøene er så små i det landmilitære element at en oppbygging vil ta meget lang tid dersom det skulle bli politisk ønskelig. Heimevernet, som er ”øyne og ører” i lokalsamfunnene, er redusert fra 70-80 000 soldater ved murens fall i 1989 til ca 45 000 i dag, og er nå foreslått ytterligere redusert til ca 35 000.

Forsvaret er et instrument for den politiske ledelse, har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ofte uttalt, og politikerne får den forsvarsorganisasjon de ønsker seg for det de er villige til å betale for. Men interessen for hvordan det står til i Forsvaret er dessverre liten i de rikspolitiske miljøer; derved også innsikten i hva forsvarsstrukturen makter innenfor de gitte budsjettrammer.

”Sikkerhetspolitikken ligger fast” var et mantra under den kalde krigen. Det var nok en smart linje den gang, men i ettertid er det synd at helt sentrale utviklingstrekk derved ikke ble debattert og belyst, bl.a. enkelte innsiktsfulle og konstruktive innspill fra den politiske venstresiden. Beslutninger med stor rekkevidde for landets sikkerhet ble tatt av embetsmenn og noen få politikere i nettverk som ”visste best”. Åpenhet og debatt - selv om det hadde ført til uenighet og strid - kunne ha ført til en nyansering av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og kanskje dempet den nærmest ekstreme avhengigheten av USA og amerikanernes vilje til å stille opp for oss i pressede situasjoner. Imidlertid må venstresiden ta sin del av ansvaret for at avvisningen av norsk medlemskap i EF/EU skjøv landet enda lengre i den retning.

Hadde amerikanernes nasjonale interesser vært identiske med de norske, hadde ikke dette vært så galt. Men slik er det ikke. Ser vi nøyere etter, står vi ganske alene om våre interesser i nordområdet. Er det for eksempel noen stat som anerkjenner vårt syn på Svalbardsokkelen?

Skulle vi oppleve at Putins uttalte ambisjoner i Arktis gir seg uttrykk overfor oss på alvorligere måter enn å la en visestatsminister mellomlande på Svalbard, er det knapt kampfly av typen F-35 som byr på passende respons; ikke andre kampfly heller for den saks skyld, selv om en JAS Gripen kunne holdt seg i luften med vesentlig lavere driftskostnader. En utspekulert Putin kan for eksempel gi ordre om så mange truende bevegelser inn mot norsk territorium fra luft-, sjø- og landsiden at bare driftsutgiftene på ca NOK 300 000 pr fly pr time for F-35 ville ”ruinere” driftsbudsjettet.

Skulle Donald Trump bli valgt som USA’s neste president kan vi muligens se langt etter enhver forestilling om rask amerikansk hjelp. Hvis vårt forsvar skal kunne tas alvorlig kommer vi ikke utenom å måtte ha mulighet for en mer fleksibel respons enn dagens forsvarsstruktur og bemanningsgrad tillater. Det betyr soldater på bakken, fartøyer som seiler og en kostnadseffektiv luftmilitær overvåkning.

Det er på høy tid at våre rikspolitikere våkner, og tar inn over seg alvoret i den situasjon som har oppstått. Det får vi se når forsvarsbudsjettet og langtidsplanen snart skal diskuteres i Stortinget.

Les Mer...

Siste nytt om kampflyet F-35

‘No news is good news’ heter det i et ordtak. Det gjelder ikke i kampflysaken. Når jeg ikke har skrevet noe om dette på en stund i forsvarsbloggen min, skyldes det dels at jeg ikke vil kjede leserne med for mye stoff om denne mest kostbare offentlige anskaffelse noensinne, dels at det ikke har kommet så mye nytt fra kampflyfronten. Med ’nytt’ mener jeg positivt nytt, fordi de negative nyheter står ved lag, og disse har jeg omtalt tidligere.

Flyet er fortsatt uferdig, og de land som skal motta fly fra de første produksjonsseriene, hvilket Norge skal, må belage seg på å levere flyene tilbake til Lockheed Martin for oppdatering – med ukjent kostnad. Det eneste sikre her er at Lockheed Martin vil tjene grovt, og at de totale kostnader for Norge kommer til å bli enda høyere enn de utrolige 260 milliarder kroner som pr i dag er anslaget for flyets operative levetid.

Den siste nyheten kommer fra den amerikanske forsvarsledelsen, Pentagon: Våpenrommene, hvor flyets våpen er montert når F-35 flyr i full stealth-konfigurasjon, blir for varme. Våpen som henger utenfor flykroppen, vanligvis under vingene, røper flyet på fiendtlige radarer. Derfor må de gjemmes i våpenrom inntil de gjøres klar for bruk.

Grunnen til denne oppvarmingen av våpenrommene er dels at F-35 har verdens største, sterkeste og varmeste motor, dels at flyets sensorer og enorme datakraft avgir mye varme. Å få denne varmen kanalisert ut og bort fra selve flyet har vært en utfordring fra første stund, men representantene fra Lockheed Martin har her som ellers hevdet at problemet vil bli løst. Det er imidlertid ikke løst, og Norge får derfor høyst sannsynlig fly hvor problemet ikke er løst.

Nå erkjenner ledelsen for Pentagons F-35-program at selv under moderate forhold blir det alt for varmt i våpenrommene, og at varmen må luftes ut regelmessig ved at dørene til våpenrommene må åpnes. Ved høye hastigheter, og derved sterk varmeutvikling i flyet, må dørene åpnes med bare få minutters intervaller.

Det er allerede ’på folkemunne’ i forsvarskretser at F-35 er lett kjennelig fra andre flytyper fordi flyet ”vifter med skjørtene”.
   
Det er selvsagt ille nok at stealth-effekten uteblir på grunn av dette, og gjør flyet like lett å oppdage på radar som fly uten stealth. En annen sak er at flyet blir sårbart også overfor varmesøkende sensorteknologi og tilknyttede våpensystemer. Slik teknologi er i ferd med komme på linje med radar i effektivitet. Russerne ligger langt fremme med infrarøde sensorer (Search and Track) på sine jagerfly.

Det tar liksom ingen slutt på dårlige nyheter om dette kampflyet. Jeg gremmes!

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og fra lederposisjoner i norsk næringsliv. De siste 17 årene har han bygget opp investeringsselskapet Moxie som blant annet investerer i mindre og vanligvis nyetablerte selskaper med et internasjonalt potensial.

Les Mer...

Fortielsene om F-35 prosjektets svakheter fortsetter

Jeg følger med på hva forsvarsanalytiker John Berg skriver i sine artikler i ”Forsvar 2020”.  Denne gang er det hans artikkel i nr 2/2015. Han forteller der om en avsløring fra USA som burde skapt debatt her hjemme, kanskje til og med krav om at forsvarsministeren burde komme til Stortinget og redegjøre for det som skjer i F-35 prosjektet. 

Et av hovedargumentene, for ikke å si DET viktigste argument forsvarsledelsen har anført for å gå for F-35 Joint Strike Fighter er at dette kampflyet er et nøkkelelement i det som kalles "nettverkskrig", en krig som innebærer at det aller meste av informasjonsutvekslingen, og mye av analysene av det som skjer i et aktuelt krigs- eller kriseområde, går på data. Nå viser det seg at Norges nye kampfly, F-35, ikke kan data-kommunisere med noe annet ledd i vårt forsvar (!).

Dette ble påpekt av US Air Force avtroppende, og meget irriterte, sjef for de taktiske flystyrker, general Michael Hostage, på Air Force Association's Air & Space Conference i september i fjor, forteller John Berg.  Her hjemme burde man jo ”hoppe i taket” og iverksette analyser for å finne ut hva dette innebærer for den rollen flyet er tiltenkt i våre forsvarsplaner, og treffe tiltak for å forhindre en mulig katastrofal svakhet ved det nye kampflyet. Men vi hører ingenting, sier Berg. Det virker som om forsvarsledelsen velger å håpe på at denne forferdelige nyhet må forsvinne av seg selv.

Om det er kan være en trøst rammer denne manglende evne til data-kommunikasjon flere enn Norge. Berg forteller at general Hostage hadde sagt: "Don't get me started" på spørsmål fra tilhørerne om hvordan det er blitt slik. Han ville slippe å blåse ut sin hjertens mening. For Norge betyr dette at for å løse problemet må nye, store økonomiske uttellinger til, i tillegg til de svimlende kostnadene vi allerede ser i F-35 prosjektet, sier John Berg.

Det er snart et halvt år siden general Hostage fremla disse fakta, så hvorfor har ikke vårt Forsvarsdepartement informert om saken, spør Berg. Kan det være for å unnslippe debatt om hvor de ekstra pengene skal finnes, og hva det vil gå ut over. De kan nemlig bare tas fra kontra-terror og kontra-Putin, sier Berg lakonisk.

Hvor ble det av de få journalister, bl.a. i Aftenposten og Dagens næringsliv, som fulgte med i kampflysaken? Går de lei, kanskje, når det ikke finnes engasjement hos politikerne? Det er ingen å ”korsfeste”, og vår forsvarsminister seiler videre som Regjeringens mest velansette statsråd, vurdert og gitt poeng av journalistene selv.

Knut Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

Les Mer...

Nedsalg i Kongsberg stanset, Ole-Brum-linjen fortsetter

Regjeringen fikk motbør i Stortinget og næringsministeren må nå legge nedsalg i Kongsberggruppen på is. Derved fortsetter vi med vår noe spesielle strategi for utvikling og salg av norsk våpenteknologi og -produkter. Vi knytter det opp mot anskaffelser av våpensystemer og materiell til det norske forsvaret gjennom såkalte gjenkjøpsavtaler. På den ”puten” har Kongsberggruppen hvilt godt og utnyttet hvilestillingen til å skaffe seg teknologi, innsikt og kompetanse som har gjort det mulig å produsere avanserte våpen som sjømålsmissiler og våpentårn for pansrede kjøretøyer. Ja takk, begge deler.

Svenskene har Nordens største og mest internasjonalt orienterte forsvarsindustri, og har fulgt en annen strategi, - en strategi som er mer på linje med det vi ellers ser i europeisk og amerikansk forsvarsindustri.  Det går ut på å selge seg ned og/eller slå seg sammen med store internasjonale aktører. For eksempel er Hägglunds Vehicle, som har vært storleverandør til det norske forsvaret helt siden 1960-tallet, bl.a. av de ”kjente og kjære” beltevognene BV 202 og senere BV 206, i dag heleid av den britiske giganten BAE Systems. Kanonprodusenten Bofors ble solgt til amerikanske United Defence, og åpnet for kjempekontrakter til bl.a. den amerikanske kystvakten. Så ble United Defence ”spist” av BAE Systems. Konkurransen er knallhard, og i disse kjøp og salg innen internasjonal forsvarsindustri er det ingen som gir ved dørene.

Allerede for 15 år tilbake begynte EU å arbeide målbevisst for å innsnevre rammene for gjenkjøp, med målsetning om å innføre forbud mot slike avtaler på lengre sikt. I Norge har man likevel valgt å holde fast ved denne Ole-Brum-pregede strategien så lenge det går. Riktignok har vi sett at Staten har engasjert seg i en styrt konsolidering av nordisk ammunisjonsindustri, med en del bedrifter i andre europeiske land og i USA, og med Nammo på Raufoss som ledende aktør. Modellen må kunne sies å ha vært en suksess. De siste par årene har Kongsberg lykkes bra med et par våpensystemer, som nevnt, men det spørs om suksessen med våpentårn kan gjentas, da det var amerikanernes store behov for slike kjøretøytårn i Irak og Afghanistan som var avgjørende. Kongsberggruppen har nemlig tapt første runde i USA i forsøket på å selge sitt avanserte sjø- og landmålsmissil. 

Ingen kan underslå at Kongsberggruppen holder seg i den øverste liga internasjonalt innenfor sine spesialiteter, men trolig er man i gruvebyen blitt for vant til å overse muligheter som innebærer forretningsrisiko fordi pengene og gjenkjøpene kommer uansett.

Les Mer...

Norge best i NATO-klassen? Neppe!

Her hjemme er det fra regjeringshold og forsvarsledelsen skapt det inntrykk gjennom årene at ”Norge er best i NATO-klassen”. Det er blitt et uttrykk mange bruker, - helt ukritisk. Det hadde en viss riktighet i den tiden Norge var ett av få NATO-medlemmer som holdt alliansens målsetting om 3 % årlig vekst i forsvarsbudsjettene. Men det begynner å bli mange år siden. De siste årene har målsettingen vært 2 % og Norge ligger ”midt på treet” blant medlemslandene.

Sist vinter ble det litt debatt omkring Forsvarets stridsutholdenhet ved forsvar av fedrelandet mot et militært angrep. Det var forsvarsanalytiker Nils Holme, tidligere direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt, som utløste debatten etter å ha gjort en studie av dette på oppdrag fra tankesmien Civita. Holme avdekket i sin studie alvorlige mangler i både personell- og materiellkapasiteter og pekte på at Forsvarets utenlandsoperasjoner hadde gått på bekostning av det hjemlige forsvar i så stor grad at det må stilles spørsmål ved om det såkalte innsatsforsvaret av fedrelandet har evne til å motstå en militær aggresjon lenge nok til at allierte i NATO kan komme oss til unnsetning. Slik hjelp vil være vesentlig vanskeligere å få dersom en ”fait-à-complie” situasjon er etablert, dvs. at norsk forsvarsevne er ”oppbrukt”.

At debatten ble kortvarig og reaksjonene på politisk hold uteble etter Holmes ”knusende dom” er for så vidt symptomatisk for den situasjon vi har hatt helt siden den brede allianse om sikkerhetspolitikken ble etablert mellom Høyre og Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Mange enkeltsaker burde imidlertid ha vakt en viss nysgjerrighet for å sjekke status. Det kreves verken inngående kunnskaper eller skarpe analyser for å ane at noe er galt. Det forhold at norske spesialstyrker har gjort det meget godt i Afghanistan har nok bidratt til å tilsløre totalbildet.

Vi er naturlig nok stolte av våre soldaters innsats og det skryt som kommer fra NATO-hold, særlig fra ”storebror” USA. Norske marinejegere har for eksempel mottatt en høythengende amerikansk utmerkelse for sin innsats under strid sammen med amerikanske styrker i Afghanistan. Holme peker i sin rapport på at det dessverre ikke er store synergieffekten av slik innsats utenfor landets grenser for utholdenhet i det nasjonale forsvar. Snarere tæres det så mye på personell- og materiellressurser at det svekker den nasjonale beredskap og evne til å bite fra seg over tid.

De enkeltsaker jeg tenker på som burde alarmere politikerne, er bl.a. følgende:

• Vi får vite at ”halvannen” fregatt er i bruk, når vi faktisk har anskaffet og betalt for fem, og dessuten at fregattene seiler uten helikoptre som fullt ut kan fylle sin operative rolle.
• Vi får vite at vi har anskaffet fregatter som bare har en fjerdedel av den luftvernkapasitet som danskenes nye fregatter har (som ble bygget i Danmark til halve prisen i forhold til de norske som ble bygget i Spania), og mindre enn en femtedel av luftvernkapasiteten til nederlendernes nye fregatter (som riktignok er noe større).
• Vi vet at vi ikke klarer å holde mer enn 15 F-16 jagerfly på operativ status av en jagerflyflåte på femtitalls fly totalt.
• Vi vet at leiesoldater i dag jakter pirater utenfor Nigeria med Hauk-klasse torpedobåter som Norge vraket til fordel for Skjold-klassen, som ”helt sikkert” skulle bli en eksportsuksess, men som ingen andre land vil ha.
• Vi vet at det samme skjedde med minejaktfartøyene av Oksøy- og Alta-klassene.
• Vi vet at det er brukt mange titalls millioner på å utrede behovet for nye helikoptre til redningstjenesten (som opereres av Luftforsvaret) over en 20-års periode.
• Vi vet at de gamle Lynx-helikoptrene for kystvakt og fregatter er så dårlige før de nå blir skiftet ut etter hvert, at man i Sjøforsvaret sier ”Dette er ikke et helikopter, det er 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon”. 
• Vi vet at driftskostnadene for nye F-35 kampfly vil bli skyhøye i forhold til dagens drift av F-16. Mer kostnadseffektive kampfly finnes, men ble vraket.

Slik kunne jeg ha fortsatt med å liste utrolig kostbare anskaffelser som har vært like utrolig lite kostnadseffektive. På godt norsk kalles dette for pengesløsing, og synes å være utslag av en slags stormannsgalskap.  Når vi tidligere i sommer også fikk vite at det spares på ammunisjon og at våre soldater ikke får den skytetrening de bør ha for å kunne håndtere sine våpen på effektivt vis, får totalbildet nesten et surrealistisk preg.

Etter åtte år som USAs president advarte den kjente general og øverstkommanderende for de allierte styrkene under siste del av den annen verdenskrig, Dwight D. Eisenhower mot det han kalte for det militærindustrielle kompleks. En slik advarsel er på sin plass også her hjemme. I tillegg til forsvarsindustrien og byråkratiet i departement og overkommando, er Forsvarets forskningsinstitutt en del av komplekset, og båndene til amerikanske aktører er meget sterke. Den norske etterretningstjeneste er en av verdens beste, bygget opp av amerikansk teknologi og kompetanse gjennom mer enn 60 år. Dette er sterke krefter som kjører sine egne løp, og som synes å ha evne til å rulle over politikere når det trengs.

Som ny generalsekretær i NATO fra 1. oktober i år bør nok Jens Stoltenberg være forberedt på at mer kritiske røster vil melde seg enn dem han hørte på hjemmebane når han i tiden fremover ganske sikkert vil måtte mane medlemslandene til større innsats og økte forsvarsbudsjetter i lys av de nye og skremmende takter vi har sett fra Russlands side under Putins ledelse. Hvorfor stiller ikke styrtrike Norge opp med større kapasitet og evne til innsats selv, herr generalsekretær, vil trolig være spørsmål han blir konfrontert med.

Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som gir råd til og investerer i mindre vekstselskaper, eiendomsprosjekter og enkelte andre selskaper/prosjekter. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor fra før han startet Moxie for 15 år siden.

Les Mer...

Norge blir ”slått” av andre små NATO-land

Vi har flere ganger gjennom sommeren kunnet lese i norske og utenlandske aviser at USAs utenriksminister John Kerry appellerer til ”rike NATO-land” (gjett hvem han har i tankene) om å øke bevilgningene til militært forsvar i lys av de store utfordringer som alliansen står overfor, bl.a. i Midt-Østen (Syria og Nord-Irak) og i Øst-Europa (primært konflikten mellom Russland og Ukraina). Det kan være nyttig i denne sammenheng å se nærmere på hva som er status for Norge målt opp mot medlemsland i NATO som det kan være naturlig å sammenlikne med.

I ”Forsvar 2020” (nr 6/2014) gir forsvarsanalytiker John Berg flere interessante sammenliknende eksempler på Norges og andre mindre NATO-lands innsats i utenlandsoperasjoner på fly- og marinesiden. Norge kommer ikke like godt ut her som ”på bakken”, hvor norske spesialstyrker har utmerket seg de senere årene, spesielt i Afghanistan.

Norske soldater i FN-oppdrag andre steder i verden har også alltid gjort en fin innsats.

Det mest oppsiktsvekkende eksempel Berg gir er at lilleputtlandet Luxemburg knuser oss i luftovervåking av piratfarvann! Vi hadde i sin tid en gjesteopptreden med et av Forsvarets P-3 Orion som fløy 29 tokt, forteller Berg, men 16. februar i år kunne luxemburgerne feire tokt nr. 1000! Riktignok fløy de i regi av EU, men det er samme krigen, som Berg skriver. Flyene er mindre enn Orion, og koster derved mindre i drift. De samme flyene brukes av US Air Force i liknende operasjoner, men også i mer krevende operasjoner. Man trenger ikke anti-ubåt fly for å finne pirater, eller terrorister til sjøs, for den saks skyld. Det man trenger er fleksibilitet, slik at det blir mulig å forholde seg kostnadseffektivt til ulike utfordringer. Der svikter det for Norge.

Berg skriver også at Danmark og Nederland har vært mye tyngre til stede enn oss i Afghanistan. Når nederlenderne nå i juli trakk sine fire F-16 kampfly ut av Afghanistan, har de hatt kampfly der i over tolv år, sier Berg. Nederland har også vært der med andre meget kostnadskrevende ressurser, som Apache kamphelikoptre og Chinook tunge transporthelikoptre. Nå er Nederland med i Mali i Afrika med Apache, hærstyrker og marineinfanteri, og sender Chinook dit i oktober. Mali er rett nok en FN-operasjon, men NATO-land bærer byrdene der som de har gjort i Afghanistan.

Berg minner også om at norske forsvarsmyndigheter hevder at Norge prioriterer nærområdene høyere enn operasjoner langt borte. Men da Ukraina-krisen oppsto var Danmark lynraskt ute med å tilby seks F-16 i tillegg til sitt faste bidrag i luftovervåkingen av de baltiske statene og deres nærområder (Russland), oppdrag som roterer mellom NATO-land. Norges bidrag i Baltikum står ikke i noe som helst forhold til en prioritering av nærområder, sier Berg, og han peker på at Norge heller ikke er påtakelig aktiv i egne nasjonale områder.

Norge har et forholdsvis høyt forsvarsbudsjett, men lav produksjon av operative kapasiteter for både eget forsvar og internasjonale operasjoner. Det danske forsvarsbudsjett er om lag halvparten så stort som det norske. Det norske glansbilde her hjemme gjennomskues ”der ute”, konkluderer John Berg.

Det skal bli interessant å se om noen sier ham imot. Berg pleier å gjøre hjemmeleksen sin godt.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

Les Mer...