onsdag 28. november 2012

The privatization of war making

We have seen how the use of drones (un-manned airborne systems) has expanded the last decade, primarily in Afghanistan and adjacent Pakistani territory, not only for surveillance and reconnaissance but for carrying weapon systems and delivering these by remote control and firing against terrorists in general and their leaders in particular. The US forces are in the lead in this area, but the British are following suit. In the Middle East the Israelis have deployed very advanced drones for surveying vast areas on a regular basis in order to discover preparations for launching missiles from Gaza or the West Bank into Israel; and the Israelis seem to be ahead of both the Americans and the British when it comes to developing nano-drones, some the size of insects, for indoor surveillance and “spying”.

As of today one could say that the development and use of drones are under control in the sense that states and governments are the players behind this leapfrog in the evolution of military tactics by deploying drones in battlefields. We have seen the first drones deployed by non-state organizations, though. Hamas has operated drones out of Gaza. Even if their drones are not of the advanced kind, this very fact points to a future - not too distant - where we will see drones used by not so accountable organizations. I will not be surprised if drones are available as an off-the-shelf commodity in less than five years from now; probably not of the most sophisticated kind, but still efficient enough in the hands of scrupulous people. Primitive drones may cause a lot of damage. It takes a lot of costly infrastructure to operate drones remotely, of course, but terrorists will not necessarily depend on remote control; they would probably do as Hamas does, operate them by visual control.

Observing this development of drones across traditional governmental control and limitations, and at the same time observing the development of private armies that are for hire for governments and any other player who is able and willing to pay what it takes, the picture is about to take shape of very different war scenarios. One may envisage both “private armies” operating within ordinary armies, like the 20 000 armed guards employed by the US government in Afghanistan, and soldiers for hire by international companies operating in unstable and hostile areas. Examples are many of the increasing use of private armies for specific tasks, like when the African Union recently used South African private soldiers to help kick out the terrorist group Shabab from Kismayo in Somalia.

The United Nation has recently calculated this fast growing “global trade” to be worth as much as USD 100 billion. Quite an astonishing “turnover”. And this is possibly only the beginning. There are some tempting advantages to be gained both by drones and private soldiers, seen from a political perspective. Political leaders and governments of democracies are normally reluctant to engage in military operations due to one main reason, and that is the potential cost of lives, both their own young soldiers and civilians in the area where they operate. For the loss of lives of private soldiers they are not accountable in the same way.

By the same token; losing drones is hardly a problem. It is the loss of pilots that has a potential political impact.

I think we are witnessing what we may call a privatization of war making, with consequences we do not fully grasp. Head of governments should be worried. Responsible political leaders should come together and discuss these challenges, and come up with ideas and proposals that could be processed thoroughly in relevant international forums and eventually in the UN, with the aim to introduce regulatory measures and to take concrete steps that could limit the free float of private initiatives and offers within the vast area of military capabilities.

Knut Nylænde is a Norwegian businessman investing in small and medium sized companies with the ambition to achieve strong growth. He studied Accounting & Economics at the Norwegian School of Economics (State Authorized Public Accountant, Norges Handelshøyskole) and at BI Norwegian Business School. In his leisure time, Knut enjoys reading and studying subjects in a diverse array of interests including politics, history, religion and science.

onsdag 21. november 2012

New British army reserve - a model for Norway?

One of the comments I received to my recent article “Verneplikt i fare?” came from Geir Lolleng, CEO of Helmword. His input is based on an article by Kiran Stacey, Political Correspondent in “The Financial Times”, headlining that the British seem to have chosen a somewhat reversed approach to strike a balance between professional and non-professional soldiers in their Army, compared to the Norwegian.

The British Defense Secretary, Philip Hammond, is proposing a measure in order to double the number of reserves, from 15.000 to 30.000, parallel to a cut of one fifth of regular forces over the coming 8 years. These cuts are made in order to balance the defense budget. Mr Hammond is quoted to have said: “This is a radical shift in the role of reservists in delivering the nation’s security --- which will see reservists routinely sharing responsibility for activities once the exclusive domain of regular forces.”. 

Speaking this highly of the reservists is based on a training scheme that is quite formidable. The soldiers of the new Army reserve are to take 40 days a year off work for extra training, posing a tough challenge to employers, who will have to carry the burden of granting two months’ training leave a year to any of their staff serving in the army reserves.

At present, the army calls up reservists one by one to add up to the number required for a certain task, engaging in careful negotiation with employers to have each one freed from work for the period in question. At the end of this decade, however, the army will be relying on entire army units of reserves to provide personnel for certain tasks, even front line operations.

The British government knows this can be managed by large businesses, but also that it will put huge pressure on small and medium-sized companies. Offering a form of finance package as compensation to organizations that are willing to take on more reserve troops, in order to give them credit for doing so, is therefore considered by the Government. The hope is that the scheme will create patriotic employers, but as this effect is not an obvious reaction to the scheme, the Government has not ruled out additional financial incentives, such as tax breaks.
In Norway the approach to striking a better balance between professional and non-professional soldiers in the defense structure is quite the opposite. There is a clear tendency to assess professional soldiers as the only valid soldiers, the only way of gaining a quality good enough to meet the challenges on a “modern battle field”. This is in my opinion a wrong approach, as the annual mass of conscripts will offer an easy way of picking the best of the young men and women, physically and mentally, and after 12 months of training the best motivated could be offered a professional career as soldier, either via military academies to become NCOs and officers or continue as enlisted personnel educated for covering the demand for specialized skills.

I will come back in future articles about how the British model could be applied in some form in the ongoing process in Norway.

Knut Harald Nylænde is a businessman that participates on the public debate in Norway – not at least regarding defense issues. He is investing thorough his investment company, Moxie AS, in a number of areas including innovative growth companies in Norway and abroad.

onsdag 14. november 2012

Drone technology about to wake up the Norwegian government?

I have in previous articles claimed that the Norwegian government apparently has chosen to have no opinion about drones and drone technology, at least not in a military context. The Defense Minister Anne-Grete Strøm-Erichsen seemed to be taken by surprise when confronted with the fact a couple weeks back by a journalist that missiles tailored for drones were manufactured by Norwegian industry. She immediately took a defensive position and said that the Government was against drones (!). A somewhat peculiar statement from a minister who should know that Norwegian troops are actually using drones for reconnaissance and surveillance, and have had drones deployed in Afghanistan since many years. With great success too.

The fact that several allied countries, like USA and UK, are developing and using increasingly more drones, with capabilities that leave manned airborne systems behind cost-effective wise, and which - of course - save lives, has obviously softened the position of the Norwegian defense minister. Not least the last argument should be of great importance to the defense minister, who is repeatedly claiming that her greatest concern and focal point is the safety and security of Norwegian soldiers, wherever they operate. If someone could tell her that drones have probably saved a few lives in Afghanistan, her prejudiced view will probably change smoothly, as often is the case with politicians who don’t know much about the technicalities working on the lower echelons of the ‘empire’ they rule over.

In addition to safeguarding soldiers in the field, the finance aspect of using drones should be highlighted. Drones have already been given high credit by the Americans for what they have achieved in Afghanistan, and as we see more and more countries, especially allies in NATO, taking drones into defense and security thinking and planning, we shall probably see the Norwegian defense minister and the government wake up to a new reality, and take action accordingly.

Knut Nylænde is a Norwegian businessman who has built up Moxie AS, the successful investment company with investments in Norway and abroad. He is an active contributor to public discussions about a number of issues not at least in questions related to defense.

mandag 12. november 2012

Verneplikten i fare?

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen hadde åpenbart som målsetting å erstatte verneplikten med såkalte profesjonelle soldater, altså mannskaper som går på jobb og hever sin lønn som andre lønnsmottakere i samfunnet. Disse blir mer å sammenlikne med politifolk og brannkonstabler hva gjelder risikoelementet i jobbsituasjon; når en røkdykker går inn i et brennende hus for å lete etter personer eller en politimann må forholde seg konkret til en ”våpen i bruk”-situasjon, er det kun når en soldat er på patrulje i et område hvor han eller hun kan bli skutt på, eller en veibombe kan bli utløst, som har en tilsvarende eller noe høyere farlighetsgrad.

Kravet til opplæring og trening blir også sammenlignbart, om utøverne av disse tre ulike yrker skal være helt på topp faglig og mht. motivering. Spesialstyrkene i Forsvaret kan direkte sammenliknes med politiets beredskapstropp. Diesens argument vil være at opplærings- og treningskravet til profesjonelle soldater må settes så høyt at vernepliktige ikke kan forventes å makte det innenfor rammen av tolv måneders tjenestetid. Dette er relevant når det gjelder en god del personell som betjener avansert utstyr og systemer, men er knapt relevant når det gjelder ”vanlig” soldatopplæring. Det er bare å vise til hva HM Kongens Garde får til hvert eneste år i opplæring og trening av musikktropp og drilltropp. De blir de beste ’i verden’ hvert år! Vi har så bra soldatmateriale i våre 19-åringer at dette går an å oppnå. Og drill er drill, om det er presisjon på paradegrunn eller presisjon i et stridsscenario.

Når våre soldater trekkes ut av Afghanistan ser jeg ikke for meg at norske myndigheter i overskuelig fremtid skal sende soldater til fjerne himmelstrøk for å slåss mot fanatiske muslimer. Både den norske regjering, USAs president og NATO-ledelsen bør ha fått en skikkelig lærepenge der. Nå er det et spørsmål om å komme seg ut med en viss ære i behold.

Jeg leste i Aftenposten for en tid tilbake, jeg tror det var høsten 2010 at den sittende forsvarssjef, Harald Sunde, foreslo for Forsvarsdepartementet å kutte i budsjettet for HMKG såpass kraftig at talsmenn for Garden mente det ville gjøre våre 7-800 gardister (årlig kontingent) til rene paradefigurer, uten dagens infanteriopplæring. Det er vanskelig å få seg til å tro at dette medfører riktighet. Pipen fikk en annen lyd etter terroranslaget 22. juli 2011. Vi har altså en stående militær styrke på 7-800 spreke og velutstyrte soldater i landets hovedstad, hvor de antatt viktigste mål for terroranslag er lokalisert, og som hvert år viser oss hva de kan få til i drill og presisjon; og så får en forsvarssjef seg til å overse denne kjemperessurs i et beredskaps- og innsatsperspektiv. Nå har departement og regjering bestemt at HMKG skal få en nytt og utvidet oppdrag, noe jeg er overbevist om at denne enheten fint vil klare.

Jeg tror imidlertid at det står andre krefter bak Sundes utspill, krefter som vi skal passe oss for fremover. Disse kreftene jobber i Diesens ånd, både i departement/overkommando og ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Det er ikke lenge siden forskere ved FFI kom med en rapport som foreslår verneplikten avviklet og overgang til et forsvar med kun yrkessoldater. Dette skjer i en tid da vi trenger borgere med opplæring og motivasjon overalt i samfunnet for å følge med og melde fra om man registrerer aktivitet som ”skurrer” i forhold til normal adferd i vårt demokrati og vår rettsstat. Verneplikten er helt sentral, og selv om ikke alle kan inngå i forband med topp trening og utstyr etter tolv måneders førstegangstjeneste, så bør repetisjonsøvelser finne sted på objekter av samfunnsmessig betydning, enten i heimevernsavdelinger eller som mobiliseringsenheter i en 10-15 års periode etter førstegangstjeneste.

Har vi råd til å kjøpe og drifte 54 F-35 kampfly til den vanvittige pris av ca 1 milliard kroner pr fly, så har vi råd til å opprettholde verneplikten og benytte oss av ungdommer som har motivasjon og potensial for å bli godt trente og effektive soldater.

Knut Nylænde eier og leder selskapet Moxie AS som blant annet investerer i mindre R&D bedrifter som har et stort utviklingspotensial. Han er en aktiv samfunnsdebattant.

fredag 9. november 2012

Er ubåtvåpenet vårt i fare?

Norge har i dag seks ubåter av den såkalte Ula-klassen. Det er relativt små ubåter på ”bare” 60 meters lengde, med dieseldrift og en operasjonsradius på rundt 5 000 nautiske mil. Det at de er små er bare en fordel langs vår ruskete kyst med øyer, skjær og fjorder. De har mange hjemmesteder og er vanskelig å oppdage selv i rom sjø. Ubåtene har en formidabel ildkraft med sine torpedoer, og med alle de nevnte egenskaper blir ubåtvåpenet lovprist av både den sittende militære og politiske ledelse. ”Ubåtvåpenet bør videreføres”, er omkvedet, i Sjøforsvaret, i Forsvarets toppledelse, i Forsvarsdepartementet og i Regjeringen, som har fattet prinsippvedtak om videreføring av vårt ubåtvåpen.

Men tro ikke at dette gir en garanti for at våre seks aldrende Ula-klasse ubåter blir erstattet med nye, kanskje ikke engang oppgradert og videreført med ny teknologi. Sporene skremmer i et land syd for Norge. I Danmark var man også innstilt på å videreføre ubåtvåpenet, men så skjedde det noe i de politiske kulisser, og plutselig fikk pipen en annen lyd for bare et drøyt år tilbake; Danmark trenger ikke ubåtvåpen likevel!

Den største trusselen mot fornyelse av ubåtvåpenet her til lands er anskaffelsesprisen og driftsutgiftene for 54 nye kampfly av typen F-35, Joint Strike Fighter. Disse kostnadene vet man ennå ikke sikkert hva ender opp med. Sikkert er det imidlertid at det blir svært, svært dyrt - et sted mellom 170 og 200 milliarder kroner over kampflyenes levetid på ca 30 år. Ubåtene og jagerflyene våre er i omtrent samme syklus hva levetid angår. Ubåtene ble anskaffet rundt 1989-92 og har samme levetid som jagerflyene, ca 30 år. Gjennom et oppgraderingsprogram er de gitt god operativ evne frem til ca 2020. Utredninger pågår for flere alternativer: (1) anskaffelse av nye ( 3-4 milliarder kroner pr stykk), (2) modernisering av de vi har, og (3) en kombinasjon av modernisering/oppgradering av Ula-klassen for å vinne tid slik at man kan se hva ubemannede ubåter kan by på i fremtiden.

I likhet med utvikling av droneteknologi som gradvis erstatter fly i flere roller, vil man om ikke altfor mange år også se ubemannede ubåter i flere, kanskje alle, de roller som tradisjonelle ubåter har i dag. Kanskje kan dette by på både rimeligere og mer effektive løsninger, - hvem vet. Det er for tidlig å si i følge ekspertisen i Forsvarsdepartementet og Forsvarets forskningsinstitutt.

Personlig er jeg overbevist om at ubåter er noe av det mest kostnadseffektive Norge kan ha i sitt arsenal av våpensystemer, først og fremst for å avskrekke en potensiell aggressor, og det er jo det viktigste når det kommer til stykket.

Knut Nylænde er en forretningsmann som investerer i gjennom investeringsselskapet Moxie AS. Hans investeringsprofil er variert, men kjerneinvesteringene er langsiktige investeringer i mindre innovative selskaper med vekstpotensial.

torsdag 8. november 2012

Kan den tradisjonelle barriere mellom politi og forsvar overvinnes?

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det har vært rivalisering og ”ondt blod” mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets beredskapstropp helt fra disse enhetene ble opprettet på begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, med svingninger i intensitet underveis. Det er bare å lese boken som tidligere politimester i Oslo, Willy Haugli (”Tøffe år”) skrev etter at han gikk av, og det vi tidvis har fått innblikk i gjennom mediene. Samarbeid mellom disse enhetene har ikke akkurat preget relasjonen, enda vi har med to enheter å gjøre som åpenbart vil kunne stå overfor situasjoner hvor Forsvarets spesialkommando/Hærens marinejegerkommando skal kunne komme til unnsetning etter at politiets vurdering av kapasitetsbehov er gjort og konkludert med at man ikke makter den utfordring man står overfor alene. Det vil alltid være Politiet som anmoder Forsvaret om bistand.

Etter terroranslaget 22. juli 2011 er Forsvaret og Politiet ”tvunget” til å sette seg ned sammen for å se på relasjonene og drøfte tiltak for å få kommunikasjon og samarbeid til å svinge på naturlig vis. Jeg er personlig overbevist om at det er politistyrkene som har mest å vinne på at dette samarbeidet tar seg opp, og at felles øvinger blir en del av dette samarbeidet. Ved å øve på sannsynlige mål for fremtidige terroranslag vil man etter ganske kort tid kunne bygge opp detaljert lokalkunnskap og erfaringsgrunnlag som i aggregert form vil kunne utgjøre de beste beredskapsplaner man kan få, planer som gjøres dynamiske i takt med endringer i trusselbilde og oppbygging av tiltak som skal hindre anslag. Her vil både Politiets beredskapstropp og Forsvarets spesialenheter, ordinært politi og heimevernsstyrker, samt HM Kongens Garde og andre stående enheter i landet finne sine naturlige roller og øve på dem sammen.

Samvirke mellom politihelikopter og Forsvarets helikoptre bør stå helt sentralt i et slikt samarbeids- og øvingsprogram. At man ikke fikk Politiets ene helikopter i luften i tide til å gjøre nytte for seg, er allerede en erkjent skandale. På samme måte som to av Luftforsvarets jagerfly står i konstant 15 minutters beredskap, bør det samme være tilfelle med helikopterressurser. Et helikopter som hadde kommet seg over Utøya med sin kapasitet til å sende løpende sanntidsinformasjon fra kameraer og pilotens observasjoner til politienhetene som var underveis, og som kunne trykket ned mot og forstyrret terroristen der nede med larm og blåst, kunne reddet mange, mange unge menneskers liv. Dette kunne et eneste helikopter ha gjort mens andre helikoptre kom etter med politi- eller forsvarsressurser.

Jeg tør påstå at det er en betydelig forskjell i holdning til skarpe situasjoner mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets. Det kom klart frem under operasjonene 22. juli i fjor at det eksisterer en slags ”helse-, miljø- og sikkerhetskultur” i politiet, hvor egen sikkerhet, og til og med egen lønn, står mer sentralt i bevisstheten hos politifolk og deres ledere/representanter, enn å gjøre en effektiv operasjon for å redde liv, selv om egen sikkerhet da kommer i fare. VG har den senere tid avdekket denne dårlige kultur i Politiet på en ganske skånselsløs måte, og med reaksjoner fra politifolk og deres fagforeningsleder Arne Johannessen som viser at de slett ikke innser at det er noe galt med kulturen. Å risikere svekket tillit i befolkningen for å presse frem høyere lønn gjennom ulovlige aksjoner ble faktisk vedtatt på et landsmøte i politiforbundet for fem år tilbake, og nevnte fagforeningsleder slo til med forhandlinger om overtidsgodtgjørelse få timer etter at det smalt 22. juli i fjor. Her er det mye som må gjøres av nye ledere, og det er ikke gjort over natten.

La oss håpe at den kultur som råder i Forsvaret og særlig i spesialstyrkene kan smitte over på Politiets enheter og enkeltindivider under et tettere samarbeid i tiden fremover. Vi har rett og slett ikke råd til å ha politifolk som ikke setter alle kluter til i en krisesituasjon for å redde liv. Det er deres fordømte oppgave. Blir ikke kulturen bedre fremover så bør det gjøres omfattende utskiftninger, og slike utskiftninger bør gå langt nedover i ledelsessjiktene om nødvendig. Det er gode ledere Politiet nå trenger, på alle nivåer, ledere som går foran og viser med sine eksempler hvordan politifolk skal te seg i utfordrende situasjoner. Slik er det i Forsvaret. Militært lederskap er bygget på flere generasjoners erfaringer og systematisk opplæring og trening. Slike erfaringer og slike metoder bør overføres til Politiet.

Knut Nylænde er en investor og bedriftsutvikler med stor interesse for samfunnsforhold. Hans interesseområder omfatter ikke minst saker som berører forsvaret, politiet og rettsvesenet. 

torsdag 1. november 2012

Nano-technology drives development of new drones

The Norwegian Minister of Defence, Anne-Grete Strøm-Erichsen was on the news on October 28th trying to explain the Government’s position on drones. The background for the interview was the news that Norwegian companies produced missiles tailored for delivery by military drones. She seemed to have been surprised by this, and said in the outset that the Government is opposed to drones (!). In the next sentence she said that it is quite legal to use drones as long as one sticks to the limitations and regulations laid down in international law. She also said that producing and selling missiles were under the same control regime as other weapons for military use. Surprisingly she escaped with this wishy-washy statement. The journalist was apparently neither well enough prepared nor of the aggressive type. Hopefully, in a next round both the minister and the journalist will be better prepared. Because the galloping development of drones is about to make a giant leap into a dwarf world (‘nano’ is the greek word for dwarf).

I believe the initial statement by the minister was an instinctive defensive position, typical for a politician who smells something nasty and uncomfortable coming next. The increasingly frequent discussions and criticism about the US’ drone program, and how the Americans use drones in military operations, often for surveillance and subsequent attacks across boarder - sometimes with unjustified killings as a result - have caused distress and unhappiness with even the keenest allies, like Norway. The Obama administration has been caught lying about drone kills, as officials have given inconsistent and conflicting accounts of the drone attacks. An investigator operating on behalf of the UN has recently asked the US Department of Defence to provide the legal basis and justification for the increasing use of drones for military purposes, especially those strikes that have been carried out for targeted killings. The request indicates that US by these attacks, which take innocent lives, are violating international law.

Drones that can deliver missiles against a target are fairly big vehicles, almost the size of small aircraft. As the use of these types of drones is causing debate and criticism for violating international law and changing traditional norms for how war is conducted and military operations are carried out, a revolutionary new development of drones is taking place in military laboratories in USA, UK and Israel: the nano-drones are about to be operational. They have the size of birds and even insects. The Israelis have already started to test out a “Spy-Butterfly”, an insect type drone, for indoor surveillance. This butterfly shaped drone weighs only 20 grams, and is equipped with cameras for intelligence inside buildings.

In a not too distant future, say 5-10 years, nano-drones will probably enter battlefields in swarms, literally speaking. The challenges we see today with drones operating thousands of miles away from their ‘pilots’ and military headquarters, in and out of countries regardless of declaration of war or approval by governments concerned, are challenges that at least are caused by detectable flying vehicles. Governments may protest and react; the vehicles move slowly and may be shot down and identified, etc.. With nano-drones a totally new game is introduced, even if they cannot carry missiles and the kind of weapons we know today. Surveillance and intelligence gathering will improve tremendously; hence follow-on strikes by bigger drones, manned aircraft or cruise missiles may be much more effective and cause less collateral damage and unjustified killings.

The use of nano-technology to develop a new generation drones opens up for using results from research into how birds’ and insects’ wings have evolved through millions of years. Zoologist Richard Bomphrey said to The British Daily Mail earlier this year that this research will make it possible to aerodynamically engineer new drones that, because they are as small as insects and also fly like them, completely blend into the surroundings.

Think about the implications of these nano-drones entering into the non-military universe. That will surely happen, and I do not think we will have to wait long before we hear about the first event or incident.

Knut Nylænde is a businessman doing venture capital investments as well as investments in some more mature projects through his company, Moxie AS which is based in Oslo Norway. He is also active in public discussions in political and cultural matters.