Jagerfly blir dyrere mens alternativet med droner blir billigere

Jeg har tidligere påpekt at droner ikke ser ut til å være vurdert som et alternativ til den planlagte anskaffelsen av jagerfly til det norske forsvaret.

Poenget utdypes ytterligere i The Economist, Science and technology-seksjonen, i en artikkel som konstaterer at våpen tilknyttet droner er i ferd med å bli betraktelig billigere. En rekke store internasjonale produsenter arbeider med å utvikle slike våpen. Tidsskriftet nevner selskaper som BAE, Northrop, ATK, Lockheed Martin og Raytheon.

Dette er ikke bare eksperimentelle våpen på et tidlig stadium av utviklingen, men våpen som allerede er eller snart forventes å være i kommersiell produksjon. De fleste tror at denne utviklingen kommer til å akselerere.

Jeg skal ikke gå ikke inn på de mange våpensystemer som kommer på markedet. Som et eksempel kan likevel nevnes et dronesystem som blant annet Sverige har, med navnet «Shadow». Disse dronene er p.t. for lette til å bære våpen og kan således kun brukes til rekognosering. Snart kommer det imidlertid våpen som disse dronene kan bringe med seg.

Dette vil endre hvordan krig føres og vil endre hvordan Norge best kan og burde forsvares. Dette vil også endre våpenbehovene for norske soldater i utenlandsoppdrag på for eksempel FN-mandat.

Beslutningen om å kjøpe ekstremt kostbare jagerfly reflekterer på ingen måte denne utviklingen, noe også The Economist er inne på i sin artikkel.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann med interesse for forsvarsspørsmål og deltar i det offentlige ordskifte om dette og andre samfunnsspørsmål.

Les Mer...

Cyberforsvaret – ny våpengren

Glimtvis hører vi at Forsvarets ressurser kan settes inn - og blir satt inn - når digital infrastruktur i landet trues eller blir direkte angrepet. Det har som regel vært Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten) som da trår til, og når det skjer blir det alltid et viktig spørsmål om Forsvaret ble anmodet om bistand før den ble ytt. E-tjenesten skal kun forholde seg til trusler som genereres utenfor landets grenser, og tjenesten er meget godt utstyrt personell- og materiellmessig. Det er imidlertid Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som har ansvaret innenfor landets grenser, og har hatt det siden 2003 da myndigheten ble opprettet som direktorat under Forsvarsdepartementet. NSM har mye personell med militær utdanning og erfaring i sin organisasjon, men er sivilt innrettet i den forstand at enheten skal overvåke hele statsforvaltningen og alle samfunnsviktige objekter og informasjon med sikte på å oppdage og håndtere angrep mot samfunnskritisk infrastruktur. NSM fikk et kraftig budsjettløft i det nylig fremlagte statsbudsjettet for 2013.

I samme år som dette løftet skjer får vi i tillegg en ny forsvarsgren; Cyberforsvaret. Norge er ikke på noen måte tidlig ute med å organisere elektronisk krigføring i egne avdelinger. Et hundretalls land har allerede gjort det. Men det kan se ut til at Norge satser tungt, relativt sett. Allerede i mange år har elektronisk krigføring og såkalt nettverkssentrisk krigføring vært øvet på i Forsvaret. Cyberforsvaret har derved en ”flying start” med ca 1 100 personer fordelt på 60 steder i landet. Til nå har denne betydelige ressursen vært tilnærmet usynlig for allmennheten. Det operative senter, eller tyngdepunkt, ligger på den moen hvor Forsvarets fellessamband har holdt til gjennom årtier, nemlig Jørstadmoen ved Lillehammer. Men først fra i år av har vi altså formelt sett fått en ny forsvarsgren som skal verne land og folk mot angrep fra ’cyberspace’.

Det melder seg flere interessante spørsmål knyttet til denne form for krigføring, særlig fordi det ligger i sakens natur at en klar grensedragning mot det sivile samfunn blir vanskelig, for ikke å si umulig. Et nært samarbeid mellom NSM og Cyberforsvaret ligger i kortene, og det samme vil helt sikkert være tilfelle med de to øvrige ’hemmelige tjenester’; E-tjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Å avgrense ’cyberwar’ til en militær ramme vil i praksis vise seg umulig, og en samordning og optimalisering av bruk av felles ressurser vil tvinge seg frem. Foreløpig halter dette en del, og alarmklokker går hver gang militære kapasiteter trekkes inn i situasjoner som i utgangspunktet gjelder sivilsamfunnet, som for eksempel ved terroranslaget 22. juli i fjor. Militære ressurser skal avvente politiets henvendelse om bistand.

Gradvis gjør nok den erkjennelse seg gjeldende i fagmiljøer som studerer hvordan teknologiene utvikler seg og trusselen i cyberrommet arter seg, at et fysisk, militært angrep på Norge vil starte som et angrep fra ’cyberspace’. Offensive operasjoner innen ’cyberwar’ har klare fordeler fremfor defensive. Defensive tiltak kan vise seg vanskelige å få satt ut i livet i det hele tatt dersom offensive operasjoner er stort nok anlagt og slår ut hele eller deler av fundamentet for forsvarstiltakene. På samme måte som droner kan komme fra ”ingenstedes”, kan angrep fra ’cyberspace’ komme uten varsel og uten at den som rammes vet hvem som er angriperen. Man kan komme til å oppleve at private aktører ’kriger’ på staters vegne i ’cyberspace’.

Til forskjell fra det tradisjonelle, konvensjonelle stridsscenario finnes det ingen entydig inndeling i strategiske, operative og taktiske operasjoner i en tenkt ’cyberwar’. En anonym persons tastetrykk kan godt ha virkninger på strategisk nivå. Virkningene kan få et eskalerende forløp og lede til militære tiltak. Det er i det hele tatt meget utrivelige aspekter knyttet til ’cyberwar’, og det blir her som i finansverdenen at om man ikke introduserer ”bremseklosser” i de systemer som kjøper og selger aksjer på grunnlag av datamaskiner og algoritmers automatiske beslutninger når bestemte grenseverdier slår inn, så kan det gå riktig galt meget raskt.

Vi kommer helt sikkert til å høre mer om den nye forsvarsgrenen vår i årene fremover, nå som den er trukket frem i lyset og er gitt navn. Jeg ønsker barnet lykke og hell på ferden!

Knut H. Nylænde er stifter av og administrerende direktor i investeringsselskapet Moxie AS. Han deltar i den offentlige debatt blant annet om forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Forebygging, beredskap og innsats mot terror

Og så kom debatten om forebygging kontra beredskap mot terror. Det måtte jo komme. Det som kan debatteres blir debattert i vårt demokratiske og åpne politiske system. En styrke, selvsagt, men også en svakhet når debattene drar ut og ender med at lite gjøres. Vi har sett litt for mange eksempler på det. Og går det galt mens debatten fortsatt pågår så kan man alltids skylde på at det var saklig og politisk uenighet. Det forventes ikke alltid at ”noen” skjærer gjennom.  

Forebygging er viktig. Vi ser eksempler på at skoler klarer å leve opp til nulltoleranse i mobbing. Andre gjør det ikke. Mobbing er totalt sett like utstrakt nå blant barn og unge som da myndighetene besluttet å satse mot mobbing. Det begynner å bli mange år siden.

Å forebygge terrorhandlinger i vårt samfunn gjennom gode påvirkningsprosesser i barnehager og skoler er i beste fall en ”sideeffekt” av de gode prosesser som må til for å hindre mobbing. Og der er det åpenbart mer enn nok å ta fatt i fortsatt. Svakheten i dag synes å være mangel på aktiv interesse for det enkelte individ, også i ”de tusen hjem”. Hva gjør barna og ungdommen på værelset, foran PC’en, og hva foretar de seg i vennegjengen på kveldstid og i helgene?  Overdreven nysgjerrighet som grenser til å ”spionere” er knapt å anbefale. Det er også her snakk om de gode prosesser: samtalene og den tid som avsettes til samvær om engasjerende aktiviteter.

Uansett omfang og kvalitet i det forebyggende arbeid må vi bygge et bedre beredskap mot terroranslag.  Ensomme ulver eller små celler som er dyktige nok i sine forberedelser til å komme til det punkt at de vil forsøke et anslag kan vi antakelig aldri verge oss hundre prosent mot. Anders Behring Breivik ”gikk under radaren vår” sa den forrige PST-sjefen. Selv med økte ressurser til PST kan det skje igjen. Vi trenger atskillig flere øyne og ører ”der ute”. Ondskapen er der. Sigrid-saken er en ny påminnelse om det. Politisk motivert eller ikke, psykisk betinget eller ikke – ondskap er ondskap og rammer tidvis uskyldige på bestialsk vis.

Den beste beredskap mot terrorhandlinger får vi når folk flest er seg bevisste at de som borgere har et medansvar for egen og andre borgeres sikkerhet. Det må oppfattes som en borgerplikt å si i fra og å engasjere seg, ikke bare stille opp i hundretall når ulykken har rammet. Det er krevende, men blir vi ofte nok minnet på det av politiske ledere og andre fremstående samfunnsaktører som går foran med gode eksempler, så kan dette fort bli en god vane.

For 15-20 år tilbake hadde vi et mobiliseringsforsvar og et heimevern som ga hundretusener av unge mennesker militær opplæring og øvelse. Ingen bygd og knapt noen familie var uten innslag av personer med en viss militær opplæring og trening. 80.000 bare i HV. Dette har krympet til en tredjepart og hæravdelinger har vi svært lite igjen av. Jeg skal ikke argumentere for gjenoppbygging av Hæren, - toget har gått, og de nye kampflyene blir så dyre at vi kanskje ikke får råd til å drive Sjøforsvaret på skikkelig vis heller.  Men hva med Heimevernet, da?  I terrorsammenheng er jo HV som et kinderegg; tre ting i ett! Forebygging, beredskap og innsatspotensial. Dyrt er det heller ikke, relativt sett, å holde et stort og velutstyrt HV over hele landet.

Vi ville ha øyne og ører overalt som er trent for å følge med og registrere unormale forhold, en spissing av den generelt gode effekt som mer årvåkne borgere vil kunne gi, og vil være særlig nyttig mot forsøk på å planlegge terrorhandlinger, vel å merke når HV-soldatene gis en adekvat opplæring og trening for slikt formål. Så må selvsagt HV-befal og mannskaper følge med og gripe inn overfor de ”overivrige”.

Beredskapseffekten får vi ved at alle viktige samfunnsinstitusjoner som kan utpeke seg som mulige terrormål blir spesielt tatt vare på av årvåkne avdelinger som regelmessig gjør seg kjent med og øver på beredskapstiltak på det enkelte objekt. Svakheter registreres og rapporteres, og det følges opp at utbedringer skjer.  Skulle et anslag i verste fall skje, er utrykningstiden for en veltrimmet HV-avdeling svært kort – ikke for alle til enhver tid, men for dem som er hjemme eller på jobb. Dagens kommunikasjonsmidler er hypereffektive. Vi snakker om mobiltelefon og tekstmeldinger i dette tilfelle …

Få det utredet, og gjør det raskt.

Knut Harald Nylænde arbeider med å utvikle selskaper gjennom sitt investeringsselskap Moxie AS. Han er engasjert i den offentlige debatt om en rekke samfunnsforhold.

Les Mer...

På tide å revurdere Heimevernets rolle?

Da Heimevernet ble etablert 6. desember 1946 ved stortingsvedtak, var den uttrykte hovedoppgave for denne delen av Forsvaret å forsvare ”heimbygden” mot overfallsangrep av den type tyskerne utsatte landet for i aprildagene 1940. I og med at mange tidligere hjemmefrontskarer og – befal, og mange med bakgrunn fra krigen i bl.a. Kompani Linge, ble befal og mannskaper i Heimevernet, var det ikke så overraskende kanskje at det ble en uoffisiell oppgave på siden av den stortingsbestemte, å drive opplæring og øving i gerilja, ”småkrig” bak fiendens linjer. Oppslutningen om Heimevernet var enorm i de første etterkrigsårene; frivillige strømmet til, og ca 100 000 befal og mannskaper ble innlemmet.

Så har det gått litt opp og ned med Heimevernet. I enkelte HV-avdelinger opplevde man at kombinasjonen av frivillighet og befal med svak formell utdannelse førte til en del ”rariteter”, fra nærmest halvmekaniserte enheter som trente energisk på flyplassforsvar til avdelinger som ikke tok oppgavene sine alvorlig i det hele tatt og gjennomførte de årlige HV-øvelser i ren feriemodus. Mye vitsing har kommet Heimevernet til del, som regel med en godlynt vri, men også direkte harselerende. Med mindre vekt på frivillighet og etter hvert helt dominert av overføring av vernepliktige etter rekruttskole, og med tilførsel av bedre kvalifisert befal, har Heimevernet utviklet en organisasjon med gjennomgående god kvalitet, riktignok redusert antallsmessig til dagens ca 45.000 mannskaper, men med landsdekkende kapasitet gjennom 11 distrikter og 245 tjenestesteder (områder), med 15 innsatsavdelinger og en rekke relativt godt utstyrte spesialavdelinger, bl.a. skarpskyttere, hundepatruljer, dykkere, osv.. For å bistå i sivile ulykker/katastrofer er HV-avdelinger gitt begrenset politimyndighet for å kunne understøtte politiets virksomhet.

I etterkant av 22. juli 2011 burde det vært nærliggende å drøfte Heimevernets rolle i lys av de utfordringer denne terrorhandlingen aktualiserte. Det viktigste er jo å søke å hindre at terroranslag skjer i det hele tatt. HV er 45 000 par ører og like mange øyne ”der ute” i lokalsamfunnene som med opplæring og øving kan gis spesielt gode forutsetninger for å fange opp mistenkelig aktivitet og/eller unormal adferd, samt sikre en fornuftig og reglementert måte å håndtere på det som måtte bli registrert. Skulle et mulig terroranslag likevel bli avdekket er innkalling av HV-avdelinger av ulike typer et meget godt beredskapstiltak. Fra jevnlige øvelser i lokalsamfunnet er nettopp viktige samfunnsinstitusjoner og sårbar infrastruktur den type objekter HV-avdelinger øver på å beskytte. Og kommer selve terrorangrepet er Heimevernets innsatsstyrker og spesialavdelinger trolig lettere og raskere tilgjengelige ressurser med slagkraft enn både politi og forsvarsenheter i den initielle fase.

Det er et tankekors at vi i en tid da militær opplæring av de mange – selve vernepliktens essens – opplever at det trekkes opp til en diskusjon om å avvikle verneplikten og basere rekrutteringen til Forsvaret enheter på såkalte profesjonelle soldater, som har dette som betalt jobb. Forskere ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har utredet spørsmålet og foreslår en slik løsning. Vår tidligere forsvarssjef, Sverre Disen sto for en utvikling som gikk langt i denne retning; det er ikke mye igjen av Hæren etter hans sjefstid. Nå er han selv forsker og jeg blir ikke overrasket om han kommer ut med støtte og applaus til forslaget fra FFI. Om dette skulle skje vil vi alvorlig svekke det potensial av årvåken tilstedeværelse i alle lokalsamfunn av personer med militær opplæring og med en mulig fremtidig spesiell innretning av opplæringen mot de utfordringer som planlegging og gjennomføring av terroranslag representerer som utnyttelse av vernepliktige til hæravdelinger og heimevern representerer.

Det er behov for en offentlig debatt om dette, og forhåpentlig vil vi kunne konkludere med at det ville være nyttig å utnytte den formidable ressursen som Heimevernets befal og mannskaper utgjør i terrorsammenheng, både for forebyggende aktivitet, beredskapstiltak og innsats om anslag skulle komme.

Knut Harald Nylænde eier og driver investeringsselskapet Moxie AS. Selskapet investerer både som aktiv og passiv eier i små og mellomstore selskaper. Knut er engasjert i mange samfunnsspørsmål og deltar i det offentlige ordskiftet.

Les Mer...

Kamphelikoptre og droner

I diskusjonen omkring anskaffelsen av nye kampfly til å erstatte de aldrende F-16 har verken droner eller kamphelikoptre vært brakt på bane. Ut fra flere forhold er dette merkelig. Her skal jeg nevne noen:

• Nye kampfly av typen F-35 Joint Strike Fighter koster henimot en milliard kroner per stykk, mens et moderne kamphelikopter vil koste et sted mellom en tredjepart og en halvpart av dette; og droner vil koste mellom 5 og 25 millioner kroner avhengig av størrelse og kompleksitet.
• Mens nye kampfly er svært dyre i drift (F-35 vil være om lag tre ganger så dyrt å holde i drift som dagens F-16) snakker vi om langt lavere driftsutgifter for helikoptre, bl.a. fordi det er synergi å ta ut i relasjon til landets store sivile helikopterpark og dennes infrastruktur rundt i landet. Droner koster en brøkdel i driftsutgifter, selv om vi ser at USA bruker betydelige midler på å bygge ut drone-infrastruktur i form av baser i andre land, noe som ikke ville være aktuelt for Norges del.
• Ved valg av F-35 kampfly skal det bygges en hovedbase på Ørlandet og en støttebase ved Harstad for å gi noen av flyene operativ rekkevidde frem mot russergrensen og ut i havet for å inspisere (eller avskjære, som det heter på fagspråket). Altså en meget sårbar infrastruktur. Noen kryssermissiler med konvensjonelle stridshoder levert fra fly langt ute i internasjonalt farvann ville kunne sette disse basene ut av spill, og derved gjøre Norges luftmakt (som det heter nå) impotent i en smell.
• Droner som bærer våpen kunne faktisk også benyttes til å slå ut vår sårbare infrastruktur for kampfly, og det kunne til og med være vanskelig å si med sikkerhet hvor de kom fra; de kan fly svært langt og lavt og komme inn fra en retning og i så lav høyde at de ikke vil bli oppdaget. I en spent sikkerhetspolitisk situasjon, hvor krigshandlinger ikke finner sted, er det både militært og politisk-diplomatisk uhyre vanskelig å håndtere en situasjon etter et slikt angrep.
• Mot fiendtlige styrker på bakken har kamphelikoptre ildkraft på linje med kampfly, og er langt mer fleksible og presise i sin operative anvendelse i samvirke med egne bakkestyrker. Det samme kan sies om droner, som vil kunne være bakkestyrkenes, helikoptrenes og kampflyenes øyne og ører i et aktuelt operasjonsteater.

Hvor ble det av debatten om dette i det norske politiske miljø? Ja, i det fagmilitære miljø for den saks skyld. Når hørte vi en stortingspolitiker reise motforestillinger eller stille spørsmål ved slike sider av kampflykjøpet? Man skulle tro at å legge beslag på 150-200 milliarder kroner, som 54 F-35 kampfly vil koste norske skattebetalere i anskaffelse og drift i flyenes operative levetid, ville avstedkomme en smule engasjement hos våre folkevalgte.

Knut Nylænde er en forretningsmann med en solid akademisk bakgrunn innen økonomi og regnskap. Knut er også interessert i politikk, historie, vitenskap og religion. På sin personlige nettside viser mer om dette.

Les Mer...