Ansvar

Det har vært oppmerksomhet den siste tiden omkring den tragiske ulykken i Troms fylke den 5. mars 1986, da et snøskred tok 16 brigadesoldaters liv i Vassdalen. Snøskredfaren var varslet både av lokalbefolkningen og skredeksperter. Under vinterøvelser vil sistnevnte kategori alltid være knyttet til øvingsledelsen som rådgivere. Den gang fikk øvingsledelsen klar beskjed om snøskredfaren både i Vassdalen og andre steder i øvingsområdet. Den planlagte fremrykning gjennom Vassdalen av en av Brigade Nords bataljoner ble ikke stanset. På alle nivåer i bataljonen ble det stilt spørsmål ved klokskapen i å rykke frem gjennom Vassdalen, men ”en ordre er en ordre” og i et øvelsesscenario er det i praksis øvingsledelsen som gir ordren, eller som i dette tilfelle: som ikke gir stoppordren.

På toppen i øvingsledelsen satt en general. La hans navn være uuttalt. Om han fortsatt lever ville han vært godt over 80 år gammel. Han ”forsvant” ut av landet og over i FN-tjeneste kort tid etter ulykken. Det var i det hele tatt påfallende hvor viktig det var for forsvarsledelsen den gang å skjerme denne generalen og søke ansvaret plassert lengst mulig nedover i rekkene. Så påfallende var det, og etter hvert tyngende for enkelte militære sjefer med riktig holdning til sjefsansvar, at oberst Arne Pran, som den gang var sjef for Brigade Nord, sto frem og tok ansvaret, selv om han i praksis ikke hadde det under øvelsen. ”Det er mine gutter,” husker jeg Pran sa, beveget til tårer foran TV-kameraene. Graden av pinlighet for den ”forsvunde general” og forsvarsledelsen var meget høy, og oberst Pran ble aldri tilgitt for å ha brakt de egentlig ansvarlige i forlegenhet ved sin handling.

Arne Pran ble ikke general. Han ble tatt ut av ”generalslisten”, som det heter i miljøet. Han valgte en annen karriere. Det var ingen problemer for ham å få en toppstilling i næringslivet, med de gode menneskelige sider og lederegenskaper han demonstrerte for hele det norske folk i marsdagene i 1986.

Evnen til å lære av slike blemmer ser imidlertid ut til å være svært begrenset i toppskiktet i vårt samfunn. Etter angrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya i juli 2011 fikk vi se noen underlige manøvreringer for å unndra seg ansvar, fra selveste statsministeren på toppen og nedover i etatene, særlig i Politiet denne gangen. ”Jeg tar ansvar ved å få det som skjedde grundig belyst, og ved å sørge for at det som blir avdekket og foreslått av tiltak blir skikkelig fulgt opp i fremtiden,” var omtrent slik Jens Stoltenberg ordla seg i tiden etter at det katastrofale resultat hadde manifestert seg av Regjeringens og etaters grove unnlatelsessynder og byråkratiske handlingslammelse gjennom mange år. Det er nærmest å sette ansvarsbegrepets meningsinnhold fullstendig på hodet. En leder som står ansvarlig for en svikt som fører til så mange menneskers død må gå, og en ny leder tar over. Slik må det bare være!

Huff, jeg gremmes. Men så har vi da også sett gjennom historien at når krig rammer en nasjon så viser det seg nødvendig å bytte ut store deler av landets ledere som har slått seg opp i fredstid, med mer dugende ledere, spesielt de i toppsjiktet…

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann med stor interesse for samfunnsspørsmål. Igjen har han skrevet om forsvarsspørsmål - et emne høyt opp på hans agenda. Han det daglige er han en forretningsmann og investor som er engasjert i en rekke prosjekter og selskaper blant annet gjennom hans selskap Moxie AS.

Les Mer...

Marinejegere i terrorbekjempelse?

I månedsskiftet januar/februar la forsvarssjef Sunde frem et forslag om å slå sammen Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK). Hensikten er, naturlig nok, å gjøre kommunikasjon, kontroll og innsats mer effektivt, særlig ved terrorberedskap og - bekjempelse. De nye planene innvarsler ingen endring mht. hvilke enheter av spesialstyrkene som skal kunne settes inn mot terrorangrep på våre olje- og gassinstallasjoner til havs. Det er fortsatt FSK/HJK som skal ha slike oppdrag.

Jeg registrerer at det på nytt reises spørsmål fra flere hold om hvorfor ikke marinejegerne også øremerkes for slik innsats, og hvorfor vi ikke kan ha marinejegere på døgnkontinuerlig beredskap både ved Haakonsvern og ved marinebasen i Ramsund. Tidsfaktoren er jo som regel avgjørende ved terroralarm eller andre alvorlige anslag mot liv og eiendom.

FSK ble bygget opp på begynnelsen av 1980-tallet, med bistand fra og etter mønster av de britiske spesialstyrker Special Air Service (SAS). Marinejegerkommandoen har den britiske enheten Special Boat Service (SBS) som modell. Selv om marinejegere opererer i det våte element og forflytter seg raskt med sine hurtiggående båter i indre farvann, så er fly- eller helikopterbårne mannskaper faktisk både raskere å forflytte ut til en plattform og mer effektive på stedet. Det som befinner seg på en plattform har store likhetstrekk med (tett) bebyggelse som FSK og Hærens jegere er fortrolige med.

Marinejegere kan ta seg om bord i store skip i fjorder og indre farvann fra sine hurtiggående spesialbåter. Særlig kan cruiseskip og ferger i gitte situasjoner utsettes for terrorangrep. Jegerne bruker stiger som sveives opp og hektes over ripa, men å se for seg at dette kunne gjøres for å borde en olje-/gassplattform i grov sjø langt til havs, er vanskelig. Det er imidlertid mange andre mål terrorister kan velge, som ligger slik til langs kysten at innsats fra marinejegere egner seg bedre, for eksempel i kombinasjon med Politiets DELTA-styrke og/eller enheter fra FSK/HJK. Derfor virker denne del av kritikken mot forsvarssjefens plan urimelig.

Når det gjelder spørsmålet om døgnberedskap for spesialstyrker er det viktig å skille mellom små og større enheter. Utenforstående skal selvsagt ikke vite hvor mange soldater som tilhører de ulike enheter, men flere enn meg blant ”utenforstående” vet at det ikke dreier seg om store enheter i Marinejegerkommandoen. Skulle de enhetene vi har ved Haakonsvern og i Ramsund pålegges døgnkontinuerlig beredskap, ville enhetene fått betydelige problemer med å drive helhetlig og effektiv opplæring og øving av styrken. Derfor er også denne del av kritikken urimelig.

Det ligger i den plan forsvarssjef Sunde har lagt frem at man innen spesialstyrkene skal ha en enhet som kan reagere meget raskt, og det ser jeg på som positivt, særlig i lys av det som skjedde 22. juli 2011. Riktignok gir en slik rask reaksjonsevne kun mening dersom Politiet - meget hurtig - anmoder Forsvaret om bistand ved et anslag, selv om man ikke kan si sikkert hvor alvorlig eller stort omfanget av angrepet er. Det er bedre å sende spesialsoldater ”hjem” igjen enn å mangle deres unike kompetanse på det tidspunkt da den kan være avgjørende for et vellykket utfall.

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som investerer i og utvikler forskjellige prosjekter.  Et fellestrekk ved mange av hans prosjekter er at de har en «innovasjonshøyde».  En av hans mål er at organisasjonene utvikler seg videre og vokser uten å miste sin innovative kraft.

Les Mer...

Verneplikt for kvinner

Ikke så overraskende, kanskje, at det ble SV som kom først med prinsippvedtak om verneplikt for kvinner. SV går ikke inn for å styrke forsvaret av landet, selvsagt, - helst hadde vel partiet sett at det motsatte skjedde, ved at Norge bl.a. meldte seg ut av forsvarsalliansen NATO, men de vedtar det som en del av likestillingspolitikken, og det er bra, om enn i seneste laget.

Jeg har ment det samme siden jeg var meget ung, rett og slett fordi det er riktig å mene det ut fra at menn og kvinner er likeverdige borgere av fedrelandet og fordi formuleringen i Grunnloven ikke skiller mellom kjønn i § 109, hvor det står: "Enhver statens borger er i almindelighed lige forpligtet i en vis tid at værne om sit fædreneland, uden hensyn til fødsel eller formue.".

Formuleringen i Grunnloven setter ikke krav til at alle norske ungdommer skal innkalles til militærtjeneste, men en naturlig tolkning av paragrafen burde i hvert fall for et progressivt parti som SV allerede fra partiets fødsel for omtrent 50 år tilbake ha sagt at kvinner burde være likestilte med menn i denne sammenheng. Så kunne man heller ha tilrettelagt for at graviditet og fødsler ga unntak, akkurat som det gjør det i andre sammenhenger i samfunnet. Ulempen for Forsvaret ville ikke vært større enn for landets arbeidsgivere generelt.

Det er noe blodfattig og ambivalent over SVs vedtak på landsmøtet 17. mars. Partiet sier ingenting om hvordan prinsippvedtaket skal gjennomføres i praksis. Kunnskapen om at det allerede i dag er kun en brøkdel av de mannlige årskull som gjør militærtjeneste, og en enda mindre brøkdel kvinner, må da være til stede i partiledelsen?

Verneplikten for menn er så uthulet at man knapt kan kalle det alminnelig verneplikt lenger. Forsvaret velger de ungdommer som er best skikket, fysisk og psykisk, og "dumper" resten. Ikke mer enn ca 7 800 personer fullførte førstegangstjenesten i 2011 av et årskull på ca 64 000 innrullerte (menn og kvinner). Av disse var ca ni prosent kvinner.

Både likestillingspolitisk og forsvarspolitisk er SVs vedtak om kvinnelig verneplikt som et slag i tomme luften. I tidligere tider, da Stein Ørnhøy og Ivar Johansen var mer aktive på den politiske arena for SV enn de er i dag, kom det da gjennomtenkte og konkrete tanker og forslag knyttet til disse spørsmålene. De satte verneplikten inn i en sammenheng, med ”folkeforsvaret” som det bærende prinsipp, et prinsipp som har vært gjort gjeldende helt siden Legdshæren ble opprettet av kong Christian IV i 1628.

I en tid hvor folkeforsvaret er i ferd med å fordunste og verneplikt noe som gjelder en velutrustet minoritet av norsk ungdom, kunngjør altså SV at tiden er moden for alminnelig verneplikt for kvinner. Nå er det blitt ufarlig for SV, for i praksis betyr vedtaket nærmest ingenting.

Knut Harald Nylænde er en aktiv deltager i debatten om en rekke saker, ikke minst forsvarsspørsmål.  Han investerer og er aktiv i utvikling av en rekke selskaper og har et særlig fokus på innovative vekstselskaper. Han er opptatt av at selskapene skal beholde den innovative kraften også etter at selskapene har blitt større.

Les Mer...

Kan USAs budsjettkutt hindre norsk kampflyskandale?

Her i landet lever vi i en slags boble. Vi har råd til det meste, både som enkeltindivider og som samfunn og stat. Andre sliter, som i EU og USA. Slik er det enn så lenge. Svikter disse to største markedene for norske produkter vil norsk økonomi uvegerlig bli rammet.

Nå knaker det noe i sammenføyningene i det tradisjonelle økonomiske lokomotiv, USA. President Obama fikk ikke til den enigheten om budsjettpolitikken som måtte ha trådd i kraft 1. mars om man skulle unngått ”ostehøvelen” som skal gjøre jobben på en slags politisk autopilot i tiden fremover. Det vil komme betydelige nedskjæringer i offentlig sektor og forsvarsbudsjettet vil ikke være unntatt. Og da kan det komme en effekt for Norge som faktisk kan bli positiv.

Jeg tenker på det enormt kostbare amerikanske jagerflyprosjektet som Lockheed Martin strever med å få i mål. Kampflyet F-35, Joint Strike Fighter (JSF) ligger an til å bli så dyrt at flere potensielle kjøperland trekker seg. Mange vil mene, inklusiv flere i den amerikanske Kongressen og i det militære byråkrati i Pentagon, at prosjektet burde vært stoppet for lenge siden. Utviklingskostnadene skyter i været, og flyet er fortsatt ikke godkjent for operativ bruk, med de ytelser som er forventet. Det er selve ”hjernen” i flyet som ikke fungerer, et hjelmbasert system som skulle styre det meste nærmest ved at piloten bare så på det. Hjernen har mange kilometer med ”nervetråder”, i alt 28 millioner linjer som stråler ut fra ”hjernen” til alt som har en eller annen funksjonell betydning. Da dette systemet i fjor ble forklart for general Christopher Bogden, prosjektansvarlig i Pentagon, skal han ha sagt: ”It scares the heck out of me”.

I og med at prosjektet allerede har ”skremt vannet” også av mange politikere, både i USA og i NATO-land som hadde F-35 på handlelisten, så kan prosjektet stå utsatt til i den kuttesveipen som skal innom forsvarsbudsjettet i USA. Etter hvert som antatte kjøpere av flyet trekker seg blir stykkprisen høyere, både for USA og de land som har tenkt å kjøpe det. Norge ville for eksempel kunne komme til å oppleve at den produksjonsserie av flyet som vi skulle ha vår del av, blir så liten at anskaffelsesprisen blir vesentlig høyere enn hva det norske forsvarsdepartementet har antydet. Den antatte prisen på F-35 flyene har uansett hatt en tilbøyelighet til å doble seg hvert år, fra ca 20 milliarder for to og et halvt år tilbake til dagens ca 62 milliarder kroner. Driftskostnadene er antatt å bli mer enn det dobbelte av hva de er for F-16 flyene våre.

Nå er det mange fagmilitære i USA som vil hevde at F-35 JSF er et ”must” for så vel Air Force, Navy som Marine Corps, fordi det skal erstatte flytyper som i dag er selve ryggraden i de amerikanske stridskrefter, både til lands og på hangarskip. Vel, det gjenstår å se. Det finnes både oppgraderingsmuligheter, ny produksjon av flere ”gamle” fly, og - ikke minst - økt bruk av droner til angrepsoperasjoner med styrte våpen i tillegg til den allerede omfattende anvendelse til rekognosering og overvåkning.

Norske politikere uten evne og vilje til å ta inn over seg hva den vanvittige kostnaden for et nytt flyvåpen av F-35 vil ha av konsekvenser for anskaffelse og drift av andre våpensystemer i tiårene fremover, kan altså i beste fall bli reddet av en mer eller mindre vilkårlig kutteprosess i det amerikanske forsvarsbudsjett.

Knut Harald Nylænde er en norsk forretningsmann som blant annet gjennom sitt selskap, Moxie AS, investerer i forskjellige selskaper og prosjekter. Han investerer typisk i prosjekter og selskaper som har en innovasjonshøyde. Ellers deltar han i samfunnsdebatten innen en rekke områder, men er særlige interessert i forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Norske spesialstyrker i verdensklasse

Vi hører om dem stadig oftere og det er ikke annet enn positive meldinger. Våre allierte skryter av dem. Vi ser dem i aksjon på TV-skjermen og vi liker det vi ser. Vel, utenom tjeneste kan de finne på å gjøre ting som ligger litt utenom lover og regler, som å hjelpe til med å gjenforene mor og barn med en kjapp kidnapping i fremmed land, men det blir jo også av de fleste opplevd som positivt. Vi har hatt slike styrker siden begynnelsen av 1980-årene, lært opp og øvet av britiske spesialstyrker (SAS). Og de ble bedre enn sine læremestre, sier de som var involvert den gangen.

Slike styrker bør omtales med stor grad av diskresjon. Det ligger i sakens natur. I forhold til akkurat det må det kunne sies at våre spesialsoldater kanskje er vel mye i mediene. Det er trolig det minst profesjonelle ved disse ellers så proffe militære enhetene, at de ikke klarer å motstå fristelsen til å vise seg frem for publikum.

Nå vil forsvarssjef Sunde slå sammen marinejegere og Hærens jegere (Forsvarets spesialkommando) under en felles kommando; Special Operations Forces - avdeling (SOFA). Slike forslag har alltid her på berget en tilbøyelighet til å bli et spørsmål om lokalisering og distriktspolitikk, og vi ser tendensen allerede. Med marinejegere fortsatt plassert i Bergen og i Ramsund og Hærens jegere på Rena, må det da kunne sies at ”spredningen over landet” er godt ivaretatt. Det er ledelsesapparatet og kommandoapparatet som skal samles, og jeg håper da inderlig at man i denne sammenheng også tenker samordning med Politiets terrorberedskap og DELTA-styrken. Felles øving og ledelses- og kulturbygging bør i lys av erfaringene fra 22. juli 2011 stå meget sentralt. Med den profesjonalitet og de holdninger som råder i spesialstyrkene ville de gått ”head on” mot Utøya og drapsmannen der. HMS og overtidsbetaling er ikke noe man har i tankene der i gården når en skarp operasjon er i gang, og menneskeliv står på spill.

Knut Harald Nylænde har etter sin karriere som revisor/statsautorisert nå i nesten 14 år drevet investeringsselskapet Moxie AS som investerer i prosjekter og selskaper. Han investerer særlig i selskaper med en kreativ og innovative profil. Han deltar i den offentlige debatt om en rekke samfunnsspørsmål.

Les Mer...

Hvor ble det av Hæren?

Selv tjenestegjorde jeg i Sjøforsvaret, men siden vår sjømakt ikke kan gjøre særlig nytte for seg på land i et krise-/krigstidsscenario, trenger vi hærstyrker.

Hva er det egentlig vi har igjen av hærstyrker etter mange år med krymping og omorganiseringer?

Vår forrige forsvarssjef, general Sverre Diesen, har vært drivkraften bak de dramatiske endringer som har funnet sted, også i tiden før han ble forsvarssjef. Omstillingene har vært helt nødvendige, men spørsmålet er om man har gått for langt. Hæren i dag er ca 4 500 vernepliktige og omtrent like mange befal og sivilansatte. Går vi 30-40 år tilbake var Hæren på ca en kvart million mann, fordelt på kombinerte regimenter (brigader) og alle slags støtteelementer (”It takes all kind to make an army” heter det).

Også Heimevernet (HV) var tallmessig langt større tidligere, helt oppe i ca 100 000 mann i årene etter at HV ble opprettet i 1946, dalende til ca 80 000 på den tiden da vi hadde ca 250 000 i Hæren, altså til sammen ca 330 000 soldater tilhørende landmakten. Det var på 1970-tallet. I dag er HV på ca 45 000 mann.

Den desidert største del av Hæren er i virkeligheten én brigade: BRIGADE NORD i Indre Troms. Også Telemark bataljon er en del av denne brigaden. I tillegg har vi to kompanier i Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) som vokter 196 km grense mot Russland, og ca 600 mann (ca en bataljon) som passer på kongehuset og som etter hvert vil bli pålagt en del beredskapsoppdrag og innsats i terrorsammenheng. Som leseren skjønner er det ganske tynt med landmakt i Sør-Norge, - ja, i Midt-Norge også. Mindre enn 10 000 (hvorav en god del er kvinner) i Hæren, altså, og det aller, aller meste pakket sammen i Indre Troms. Skulle jeg planlegge et angrep på Norge, vet jeg i hvert fall hvor jeg IKKE skulle sette inn støtet.

Spesialstyrker er bra, både ute og hjemme, men de er så altfor få i forhold til det enorme fedrelandet som trenger forsvar. Hva med å sette sammen noen stridsgrupper i Midt- og Sør-Norge med pansring og høy mobilitet. Det vil koste en milliard eller to, som kanskje kunne finansieres ved å kutte ut et par F-35 kampfly?

Knut Harald Nylænde er en aktiv forretningsmann og investor med sin base i Oslo. Han investerer i prosjekter og selskaper over hele Norge og dessuten i utlandet. Han deltar aktivt i utviklingen av mange av prosjektene.

Les Mer...

Er nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid troverdig?

Jeg leste i Aftenposten 6. februar et debattinnlegg fra tre konservative parlamentarikere, en var norsk og to var svenske, under overskriften ”Resultater gjennom samarbeid”. Artikkelen startet med å vise til den ”enmannsutredning” som Thorvald Stoltenberg gjorde i 2008 for å peke på muligheter - og noen begrensninger - for tettere samarbeid mellom de nordiske land om forsvarspolitiske spørsmål. På den tiden fant det sted en ganske omfattende dialog på så vel politisk som fagmilitært hold. Det var betydelig optimisme, faktisk, mht. å gjøre store grep. Mitt inntrykk var at det primært var norske, svenske og finske aktører som deltok. Danskene falt litt utenfor. Ikke så rart, egentlig, da danskene tradisjonelt har sett mer mot syd, til Tyskland enn til sine nordiske naboer når det gjelder sikkerhetspolitiske vurderinger og forsvarspolitiske beslutninger.

Det er fint at de tre politikerne kan peke på noen samarbeidstiltak, bl.a. mellom flyvåpnene i de to land, men særlig imponerende er det ikke. Samarbeid på luftforsvarssiden går 30-40 år tilbake, i hvert fall, med den såkalte SVENOR-avtalen som grunnlag. Under dekke av konsultasjoner om FN-innsats ble det også holdt årlige møter over flere dager på politisk og militært toppnivå fra like langt tilbake. Samtalene og diskusjonene dreide seg om så vel overordnede som helt konkrete spørsmål av felles interesse. Finland deltok riktignok ikke i slike møter, men dialogen med Finland skjedde på mer finurlig og uformell måte, bl.a. med såkalte ”privatbesøk” på høyt nivå.

Gjennom en god oppfølging av Stoltenberg-rapportens forslag kunne man tatt viktige skritt mot en samordning av så vel land-, sjø- som luftmilitære disposisjoner. De geopolitiske forhold peker klart i retning av at en viss spesialisering kan ha mye for seg, med finsk hovedvekt på landmakt, svensk på luftmakt og norsk på sjømakt. Ikke rendyrket selvsagt, men et forsvarskonsept med solide forsvarslinjer langs den finsk-russiske grense og sterk koordinering av forsvaret av Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge. De tre lands myndigheter vet jo meget godt at om ett av de tre land skulle bli angrepet og evt. okkupert, så er skjebnen beseglet også for de to øvrige. Et slikt konsept ville hatt en meget stor avskrekkende effekt. Et stort og slagkraftig svensk flyvåpen og en moderne og veldrevet norsk marine, med bl.a. moderne ubåter, ville sammen med Finlands mektige hær og landforsvar få selv en militær stormakt til å tenke seg om både en og to og tre ganger før den ”raslet med sablene”.

Det som var på gang med gode samtaler og utredninger i 2008 ble effektivt ”torpedert” av norske myndigheter da man fant det for godt å si nei til det svenske jagerflyet JAS Gripen i 2009-10, med begrunnelse at det var ubrukelig for norske forsvarsinteresser, som daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen formulerte det. Dette forårsaket bråstopp i alle gode prosesser, og jeg er sikker på at negative ettervirkninger vil eksistere lenge, uansett hva de tre parlamentarikere måtte hevde. Det går ikke an for Høyre å legge skylden på Arbeiderpartiet og de rød-grønne, heller. Partiet protesterte ikke, og har vist tilbøyelighet til å ”dilte etter” USA i det aller, aller meste, ikke bare i flykjøp. Det har nok de andre nordiske lands politikere og militære merket seg. Derfor er knapt et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid ut over det rent selvfølgelige, og som man har hatt i mange tiår, særlig troverdig.

Knut H. Nylænde er aktiv innen den offentlige debatt særlig på internett. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor, men har i mer enn 10 år bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet, Moxie AS som investerer både i og utenfor Norge.

Les Mer...