Det amerikanske samfunn, konkretisert til amerikanere som individer og deres politiske system, kan være ganske voldelig i sin natur og sin agering, både innad og utad. Det er en følge av de frihetsidealer som den unge amerikanske nasjon har ”vokst opp” med; individets frihet til å klare seg selv og utnytte sine ressurser med minst mulig innblanding og sanksjonsrett fra myndigheters side. ”The American Dream” og ”the self-made man” er begreper som står meget sterkt i den amerikanske befolkning. Den gjennomsnittlige amerikaner kjemper for Våpenloven og mot Helseforsikringsloven.
Utad fremstår USA både som ”den frie verdens redningsmann” og som den eneste virkelige supermakt. Etter siste verdenskrig har USA mer og mer inntatt rollen som et slags ”verdenspoliti”, og innrømmer at det strategiske mål er å kontrollere de regioner i verden hvor rivalisering mellom andre stater eller trussel fra terrororganisasjoner kan utfordre amerikanernes tilgang på vitale ressurser eller true amerikanske liv.
USA er vår viktigste allierte, og vi har en tendens til å dømme denne supermakten etter en mildere skala enn andre land. Sånn er det bare…
Det er slett ikke slik at demokratene i USA er mindre tilbøyelige til å foretrekke våpen til selvforsvar og et sterkt militærvesen til landets forsvar enn republikanerne. Mange av ”haukene” i USA finner vi blant demokrater i Senatet og i Representantenes hus. Det har skjedd flere ganger at denne kategori demokrater trekkes inn i viktige posisjoner under republikanske presidenter.
Støvet hadde ennå ikke lagt seg etter murens falt i 1989, og Sovjetunionen som trusselbilde var historie, før ”haukene” var i sving for å definere nye trusler og fiendebilder som kunne forsvare et fortsatt høyt militært rustningsnivå og en fortsatt stor grad av nærvær i utsatte regioner som Midt-Østen og Asia. Islam og militante muslimske land og organisasjoner ble satt i fokus for omfattende utredninger og analyser i ”tenketanker” i Washington, D.C. før vi her i Europa hadde registrert dette som en utfordring.
Det er både imponerende og nesten skremmende å se hvor mye disse grupperingene fikk rett i sine analyser. De hadde et meget sterkt lobbyapparat i systematisk arbeid mot Kongressen og Det Hvite Hus. En av tenketankene med det megetsigende navnet: ”Project for The New American Century” laget på slutten av 1990-tallet en rapport som i detalj beskrev hva som måtte gjøres av ”transformerende grep” for å sikre USAs posisjon globalt, bl.a. hva som måtte til for å få tilstrekkelig oppslutning i det amerikanske folk for store og økende bevilgninger til forsvaret og til forsvarsindustrien. På side 51 i rapporten står det:
“. . . the process of transformation, even if it brings revolutionary change, is likely to be a long one, absent some catastrophic and catalyzing event – like a new Pearl Harbor.”.
Det gikk nærmest troll i ord da angrepene på The Twin Towers og Pentagon kom 11. september 2001. Da ble det fart i opprustningen og forsvarsindustrien fikk en blomstringstid, - enn så lenge. Finanskrisen slo til fra 2008 og representerte nok et enda kraftigere angrep på det amerikanske samfunn, om enn på en annen måte enn terrorangrepet i 2001; så kraftig at USA er blitt nødt til å redusere både militære styrker, våpensystemer og militær tilstedeværelse globalt. Disse reduksjonene har ikke sett slutten.
USA har imidlertid et demokratisk og rettsstatlig fundament som rir av forsøk på å korrumpere det politiske system. Valget av Barack Obama som president må kunne ses som en pendelsving tilbake etter åtte år med den mer dogmatiske og ”trigger-happy” George W. Bush.
Haukene i Washington D.C. jobber nå intenst for at budsjettkuttene som ble innledet på vårparten i fjor ikke skal ramme forsvarsgrenene og materiellprosjekter i forsvarsindustrien. Lockheed Martins F-35 Joint Strike Fighter er ett av disse, men anses som så viktig for alle de amerikanske forsvarsgrener, samt for viktige allierte som UK, at det mest sannsynlig overlever kuttene. Så da blir det vel F-35 for Norge også.
Knut Harald Nylænde har bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS med tilknyttede selskaper til en meget sterk økonomisk enhet. Han er også en aktiv blogger og bruker sosiale media som en kommunikasjonsplattform.
Utad fremstår USA både som ”den frie verdens redningsmann” og som den eneste virkelige supermakt. Etter siste verdenskrig har USA mer og mer inntatt rollen som et slags ”verdenspoliti”, og innrømmer at det strategiske mål er å kontrollere de regioner i verden hvor rivalisering mellom andre stater eller trussel fra terrororganisasjoner kan utfordre amerikanernes tilgang på vitale ressurser eller true amerikanske liv.
USA er vår viktigste allierte, og vi har en tendens til å dømme denne supermakten etter en mildere skala enn andre land. Sånn er det bare…
Det er slett ikke slik at demokratene i USA er mindre tilbøyelige til å foretrekke våpen til selvforsvar og et sterkt militærvesen til landets forsvar enn republikanerne. Mange av ”haukene” i USA finner vi blant demokrater i Senatet og i Representantenes hus. Det har skjedd flere ganger at denne kategori demokrater trekkes inn i viktige posisjoner under republikanske presidenter.
Støvet hadde ennå ikke lagt seg etter murens falt i 1989, og Sovjetunionen som trusselbilde var historie, før ”haukene” var i sving for å definere nye trusler og fiendebilder som kunne forsvare et fortsatt høyt militært rustningsnivå og en fortsatt stor grad av nærvær i utsatte regioner som Midt-Østen og Asia. Islam og militante muslimske land og organisasjoner ble satt i fokus for omfattende utredninger og analyser i ”tenketanker” i Washington, D.C. før vi her i Europa hadde registrert dette som en utfordring.
Det er både imponerende og nesten skremmende å se hvor mye disse grupperingene fikk rett i sine analyser. De hadde et meget sterkt lobbyapparat i systematisk arbeid mot Kongressen og Det Hvite Hus. En av tenketankene med det megetsigende navnet: ”Project for The New American Century” laget på slutten av 1990-tallet en rapport som i detalj beskrev hva som måtte gjøres av ”transformerende grep” for å sikre USAs posisjon globalt, bl.a. hva som måtte til for å få tilstrekkelig oppslutning i det amerikanske folk for store og økende bevilgninger til forsvaret og til forsvarsindustrien. På side 51 i rapporten står det:
“. . . the process of transformation, even if it brings revolutionary change, is likely to be a long one, absent some catastrophic and catalyzing event – like a new Pearl Harbor.”.
Det gikk nærmest troll i ord da angrepene på The Twin Towers og Pentagon kom 11. september 2001. Da ble det fart i opprustningen og forsvarsindustrien fikk en blomstringstid, - enn så lenge. Finanskrisen slo til fra 2008 og representerte nok et enda kraftigere angrep på det amerikanske samfunn, om enn på en annen måte enn terrorangrepet i 2001; så kraftig at USA er blitt nødt til å redusere både militære styrker, våpensystemer og militær tilstedeværelse globalt. Disse reduksjonene har ikke sett slutten.
USA har imidlertid et demokratisk og rettsstatlig fundament som rir av forsøk på å korrumpere det politiske system. Valget av Barack Obama som president må kunne ses som en pendelsving tilbake etter åtte år med den mer dogmatiske og ”trigger-happy” George W. Bush.
Haukene i Washington D.C. jobber nå intenst for at budsjettkuttene som ble innledet på vårparten i fjor ikke skal ramme forsvarsgrenene og materiellprosjekter i forsvarsindustrien. Lockheed Martins F-35 Joint Strike Fighter er ett av disse, men anses som så viktig for alle de amerikanske forsvarsgrener, samt for viktige allierte som UK, at det mest sannsynlig overlever kuttene. Så da blir det vel F-35 for Norge også.
Knut Harald Nylænde har bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS med tilknyttede selskaper til en meget sterk økonomisk enhet. Han er også en aktiv blogger og bruker sosiale media som en kommunikasjonsplattform.