Nedsalg i Kongsberg stanset, Ole-Brum-linjen fortsetter

Regjeringen fikk motbør i Stortinget og næringsministeren må nå legge nedsalg i Kongsberggruppen på is. Derved fortsetter vi med vår noe spesielle strategi for utvikling og salg av norsk våpenteknologi og -produkter. Vi knytter det opp mot anskaffelser av våpensystemer og materiell til det norske forsvaret gjennom såkalte gjenkjøpsavtaler. På den ”puten” har Kongsberggruppen hvilt godt og utnyttet hvilestillingen til å skaffe seg teknologi, innsikt og kompetanse som har gjort det mulig å produsere avanserte våpen som sjømålsmissiler og våpentårn for pansrede kjøretøyer. Ja takk, begge deler.

Svenskene har Nordens største og mest internasjonalt orienterte forsvarsindustri, og har fulgt en annen strategi, - en strategi som er mer på linje med det vi ellers ser i europeisk og amerikansk forsvarsindustri.  Det går ut på å selge seg ned og/eller slå seg sammen med store internasjonale aktører. For eksempel er Hägglunds Vehicle, som har vært storleverandør til det norske forsvaret helt siden 1960-tallet, bl.a. av de ”kjente og kjære” beltevognene BV 202 og senere BV 206, i dag heleid av den britiske giganten BAE Systems. Kanonprodusenten Bofors ble solgt til amerikanske United Defence, og åpnet for kjempekontrakter til bl.a. den amerikanske kystvakten. Så ble United Defence ”spist” av BAE Systems. Konkurransen er knallhard, og i disse kjøp og salg innen internasjonal forsvarsindustri er det ingen som gir ved dørene.

Allerede for 15 år tilbake begynte EU å arbeide målbevisst for å innsnevre rammene for gjenkjøp, med målsetning om å innføre forbud mot slike avtaler på lengre sikt. I Norge har man likevel valgt å holde fast ved denne Ole-Brum-pregede strategien så lenge det går. Riktignok har vi sett at Staten har engasjert seg i en styrt konsolidering av nordisk ammunisjonsindustri, med en del bedrifter i andre europeiske land og i USA, og med Nammo på Raufoss som ledende aktør. Modellen må kunne sies å ha vært en suksess. De siste par årene har Kongsberg lykkes bra med et par våpensystemer, som nevnt, men det spørs om suksessen med våpentårn kan gjentas, da det var amerikanernes store behov for slike kjøretøytårn i Irak og Afghanistan som var avgjørende. Kongsberggruppen har nemlig tapt første runde i USA i forsøket på å selge sitt avanserte sjø- og landmålsmissil. 

Ingen kan underslå at Kongsberggruppen holder seg i den øverste liga internasjonalt innenfor sine spesialiteter, men trolig er man i gruvebyen blitt for vant til å overse muligheter som innebærer forretningsrisiko fordi pengene og gjenkjøpene kommer uansett.

Les Mer...

Norge best i NATO-klassen? Neppe!

Her hjemme er det fra regjeringshold og forsvarsledelsen skapt det inntrykk gjennom årene at ”Norge er best i NATO-klassen”. Det er blitt et uttrykk mange bruker, - helt ukritisk. Det hadde en viss riktighet i den tiden Norge var ett av få NATO-medlemmer som holdt alliansens målsetting om 3 % årlig vekst i forsvarsbudsjettene. Men det begynner å bli mange år siden. De siste årene har målsettingen vært 2 % og Norge ligger ”midt på treet” blant medlemslandene.

Sist vinter ble det litt debatt omkring Forsvarets stridsutholdenhet ved forsvar av fedrelandet mot et militært angrep. Det var forsvarsanalytiker Nils Holme, tidligere direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt, som utløste debatten etter å ha gjort en studie av dette på oppdrag fra tankesmien Civita. Holme avdekket i sin studie alvorlige mangler i både personell- og materiellkapasiteter og pekte på at Forsvarets utenlandsoperasjoner hadde gått på bekostning av det hjemlige forsvar i så stor grad at det må stilles spørsmål ved om det såkalte innsatsforsvaret av fedrelandet har evne til å motstå en militær aggresjon lenge nok til at allierte i NATO kan komme oss til unnsetning. Slik hjelp vil være vesentlig vanskeligere å få dersom en ”fait-à-complie” situasjon er etablert, dvs. at norsk forsvarsevne er ”oppbrukt”.

At debatten ble kortvarig og reaksjonene på politisk hold uteble etter Holmes ”knusende dom” er for så vidt symptomatisk for den situasjon vi har hatt helt siden den brede allianse om sikkerhetspolitikken ble etablert mellom Høyre og Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Mange enkeltsaker burde imidlertid ha vakt en viss nysgjerrighet for å sjekke status. Det kreves verken inngående kunnskaper eller skarpe analyser for å ane at noe er galt. Det forhold at norske spesialstyrker har gjort det meget godt i Afghanistan har nok bidratt til å tilsløre totalbildet.

Vi er naturlig nok stolte av våre soldaters innsats og det skryt som kommer fra NATO-hold, særlig fra ”storebror” USA. Norske marinejegere har for eksempel mottatt en høythengende amerikansk utmerkelse for sin innsats under strid sammen med amerikanske styrker i Afghanistan. Holme peker i sin rapport på at det dessverre ikke er store synergieffekten av slik innsats utenfor landets grenser for utholdenhet i det nasjonale forsvar. Snarere tæres det så mye på personell- og materiellressurser at det svekker den nasjonale beredskap og evne til å bite fra seg over tid.

De enkeltsaker jeg tenker på som burde alarmere politikerne, er bl.a. følgende:

• Vi får vite at ”halvannen” fregatt er i bruk, når vi faktisk har anskaffet og betalt for fem, og dessuten at fregattene seiler uten helikoptre som fullt ut kan fylle sin operative rolle.
• Vi får vite at vi har anskaffet fregatter som bare har en fjerdedel av den luftvernkapasitet som danskenes nye fregatter har (som ble bygget i Danmark til halve prisen i forhold til de norske som ble bygget i Spania), og mindre enn en femtedel av luftvernkapasiteten til nederlendernes nye fregatter (som riktignok er noe større).
• Vi vet at vi ikke klarer å holde mer enn 15 F-16 jagerfly på operativ status av en jagerflyflåte på femtitalls fly totalt.
• Vi vet at leiesoldater i dag jakter pirater utenfor Nigeria med Hauk-klasse torpedobåter som Norge vraket til fordel for Skjold-klassen, som ”helt sikkert” skulle bli en eksportsuksess, men som ingen andre land vil ha.
• Vi vet at det samme skjedde med minejaktfartøyene av Oksøy- og Alta-klassene.
• Vi vet at det er brukt mange titalls millioner på å utrede behovet for nye helikoptre til redningstjenesten (som opereres av Luftforsvaret) over en 20-års periode.
• Vi vet at de gamle Lynx-helikoptrene for kystvakt og fregatter er så dårlige før de nå blir skiftet ut etter hvert, at man i Sjøforsvaret sier ”Dette er ikke et helikopter, det er 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon”. 
• Vi vet at driftskostnadene for nye F-35 kampfly vil bli skyhøye i forhold til dagens drift av F-16. Mer kostnadseffektive kampfly finnes, men ble vraket.

Slik kunne jeg ha fortsatt med å liste utrolig kostbare anskaffelser som har vært like utrolig lite kostnadseffektive. På godt norsk kalles dette for pengesløsing, og synes å være utslag av en slags stormannsgalskap.  Når vi tidligere i sommer også fikk vite at det spares på ammunisjon og at våre soldater ikke får den skytetrening de bør ha for å kunne håndtere sine våpen på effektivt vis, får totalbildet nesten et surrealistisk preg.

Etter åtte år som USAs president advarte den kjente general og øverstkommanderende for de allierte styrkene under siste del av den annen verdenskrig, Dwight D. Eisenhower mot det han kalte for det militærindustrielle kompleks. En slik advarsel er på sin plass også her hjemme. I tillegg til forsvarsindustrien og byråkratiet i departement og overkommando, er Forsvarets forskningsinstitutt en del av komplekset, og båndene til amerikanske aktører er meget sterke. Den norske etterretningstjeneste er en av verdens beste, bygget opp av amerikansk teknologi og kompetanse gjennom mer enn 60 år. Dette er sterke krefter som kjører sine egne løp, og som synes å ha evne til å rulle over politikere når det trengs.

Som ny generalsekretær i NATO fra 1. oktober i år bør nok Jens Stoltenberg være forberedt på at mer kritiske røster vil melde seg enn dem han hørte på hjemmebane når han i tiden fremover ganske sikkert vil måtte mane medlemslandene til større innsats og økte forsvarsbudsjetter i lys av de nye og skremmende takter vi har sett fra Russlands side under Putins ledelse. Hvorfor stiller ikke styrtrike Norge opp med større kapasitet og evne til innsats selv, herr generalsekretær, vil trolig være spørsmål han blir konfrontert med.

Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som gir råd til og investerer i mindre vekstselskaper, eiendomsprosjekter og enkelte andre selskaper/prosjekter. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor fra før han startet Moxie for 15 år siden.

Les Mer...

Norge blir ”slått” av andre små NATO-land

Vi har flere ganger gjennom sommeren kunnet lese i norske og utenlandske aviser at USAs utenriksminister John Kerry appellerer til ”rike NATO-land” (gjett hvem han har i tankene) om å øke bevilgningene til militært forsvar i lys av de store utfordringer som alliansen står overfor, bl.a. i Midt-Østen (Syria og Nord-Irak) og i Øst-Europa (primært konflikten mellom Russland og Ukraina). Det kan være nyttig i denne sammenheng å se nærmere på hva som er status for Norge målt opp mot medlemsland i NATO som det kan være naturlig å sammenlikne med.

I ”Forsvar 2020” (nr 6/2014) gir forsvarsanalytiker John Berg flere interessante sammenliknende eksempler på Norges og andre mindre NATO-lands innsats i utenlandsoperasjoner på fly- og marinesiden. Norge kommer ikke like godt ut her som ”på bakken”, hvor norske spesialstyrker har utmerket seg de senere årene, spesielt i Afghanistan.

Norske soldater i FN-oppdrag andre steder i verden har også alltid gjort en fin innsats.

Det mest oppsiktsvekkende eksempel Berg gir er at lilleputtlandet Luxemburg knuser oss i luftovervåking av piratfarvann! Vi hadde i sin tid en gjesteopptreden med et av Forsvarets P-3 Orion som fløy 29 tokt, forteller Berg, men 16. februar i år kunne luxemburgerne feire tokt nr. 1000! Riktignok fløy de i regi av EU, men det er samme krigen, som Berg skriver. Flyene er mindre enn Orion, og koster derved mindre i drift. De samme flyene brukes av US Air Force i liknende operasjoner, men også i mer krevende operasjoner. Man trenger ikke anti-ubåt fly for å finne pirater, eller terrorister til sjøs, for den saks skyld. Det man trenger er fleksibilitet, slik at det blir mulig å forholde seg kostnadseffektivt til ulike utfordringer. Der svikter det for Norge.

Berg skriver også at Danmark og Nederland har vært mye tyngre til stede enn oss i Afghanistan. Når nederlenderne nå i juli trakk sine fire F-16 kampfly ut av Afghanistan, har de hatt kampfly der i over tolv år, sier Berg. Nederland har også vært der med andre meget kostnadskrevende ressurser, som Apache kamphelikoptre og Chinook tunge transporthelikoptre. Nå er Nederland med i Mali i Afrika med Apache, hærstyrker og marineinfanteri, og sender Chinook dit i oktober. Mali er rett nok en FN-operasjon, men NATO-land bærer byrdene der som de har gjort i Afghanistan.

Berg minner også om at norske forsvarsmyndigheter hevder at Norge prioriterer nærområdene høyere enn operasjoner langt borte. Men da Ukraina-krisen oppsto var Danmark lynraskt ute med å tilby seks F-16 i tillegg til sitt faste bidrag i luftovervåkingen av de baltiske statene og deres nærområder (Russland), oppdrag som roterer mellom NATO-land. Norges bidrag i Baltikum står ikke i noe som helst forhold til en prioritering av nærområder, sier Berg, og han peker på at Norge heller ikke er påtakelig aktiv i egne nasjonale områder.

Norge har et forholdsvis høyt forsvarsbudsjett, men lav produksjon av operative kapasiteter for både eget forsvar og internasjonale operasjoner. Det danske forsvarsbudsjett er om lag halvparten så stort som det norske. Det norske glansbilde her hjemme gjennomskues ”der ute”, konkluderer John Berg.

Det skal bli interessant å se om noen sier ham imot. Berg pleier å gjøre hjemmeleksen sin godt.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

Les Mer...

Norske offiserer sviktet i 1940

Det heter seg at seierherren skriver historien; det kan være etter et slag eller etter en krig. Det kan ta mange tiår, kanskje generasjoner før en mer balansert fremstilling ser dagens lys; kanskje ser sannheten aldri lyset.

Det heter seg også at de aller fleste militære sjefer blir skiftet ut ved overgang fra fred til krig, i hvert fall når det har gått en stund siden siste krig. Det skjedde to ganger i forrige århundre etter utbruddet av de to verdenskriger, på både tysk og alliert side. Det mest slående eksempel på vår hjemmebane var å la kommanderende general Laake bli avløst av den mer oppegående oberst Ruge som øverstkommanderende for de norske styrkene i kampen mot tyskerne etter angrepet i april 1940.

Forsvarskampen generelt i Norge i 1940 og innsatsen på de ulike operasjonsavsnitt er av historikere og forfattere fremstilt overveiende positivt. Professorene Skodvin og Riste er vel de mest toneangivende i bestrebelsene etter å få festet et bilde hos folk flest som staten og det statsbærende parti, Arbeiderpartiet, kunne leve med. Det var ikke så vanskelig i seiersrusen den første tiden etter krigens opphør i 1945, men allerede i rettsoppgjøret mot norske nazister og kollaboratører så vi hvordan straffeutmålingen ble mildere etter hvert som krigen kom på avstand. Flere av ”frontkjemperne”, som var unge norske menn som hadde latt seg verve til å kjempe mot Sovjet-Unionen og ”den kommunistiske fare” ble innrullert i den norske forsvarsmakten, bl.a. i etterretningstjenesten og den (den gang) hemmelige enheten ”Stay Behind”.

Men så går tiden og stadig mer informasjon og historisk dokumentasjon ser dagens lys og blir tilgjengelig, rett og slett ved at arkiver blir åpnet etter et visst antall år, - 30 år er det normale. Det har slett ikke vært så lett å være professorene Skodvin og Riste etter at mye av deres ”omskrivninger med to do” er blitt avdekket og kritisert av kolleger. Hadde de ikke hatt mektige allierte i departementer og enkelte medier som kan dette med å bortforklare, skyve ned på dypet og intimidere gjenstridige personer, så kunne deres ettermæle vært totalt ødelagt. Nå er det bare blitt frynsete. Den offisielle historieskrivning har slått kraftige sprekker.

En av dem som har bidratt mest til å slå i stykker det pyntede bilde er historikeren Lars Borgersrud (dr. philos) som har brukt 20 år på å forske på det norske offiserskorpsets holdninger og gjøren og laden i første halvdel av det 20. århundre. Han har støvsuget arkiver og lest tusenvis av dokumenter som andre enten ikke har funnet, eller funnet, men ikke villet ta i. I sin bok ”Like gode nordmenn?” (Spartacus forlag, november 2012) kommer den usminkede sannhet om mange norske offiserers svikt da tyskerne angrep Norge 9. april 1940. Det norske offiserskorps var rett og slett infisert av ”quislinger”, mange av dem medlemmer av NS gjennom flere år, og som påvirket og til dels utmanøvrerte militære sjefer som var svake i troen eller kanskje rett og slett inkompetente og feige.

Hvem har ikke hørt om de 300 tapre norske soldater under ledelse av sekondløytnant Hannevig i Vinjesvingen i Telemark, som slo tyskerne tilbake gang på gang, og etter hvert bandt opp hele 3 000 tyske soldater før de måtte gi seg 7. mai. Men hvem har hørt om forhistorien før Borgersrud forteller om den i sin bok?

På Heistadmoen ble 1 900 norske soldater mobilisert og gitt våpen og utstyr, for så å overgi seg på ettermiddagen 13. april til 200 tyskere. Regimentssjefen, oberst Steen, hadde nemlig overlatt kommandoen til major Kielland som hadde vært medlem av NS siden 1931. Kjelland samlet offiserene sine til møte og fikk dem med på å kapitulere. Mange av de menige og en rekke av underoffiserene skammet seg over situasjonen som major Kielland hadde satt dem i. Sekondløytnant Hannevig trosset Kiellands ordre og sprengte broen over Numedalslågen for å sinke tyskernes fremmarsj og kjørte deretter rundt til avdelingene og oppfordret dem til ikke å kapitulere.

Kielland prøvde å stoppe ham, men sekondløytnanten gjorde det klart at han ikke ville motta ordre fra en fedrelandsforræder. Han fikk mest mulig våpen ut av magasinene og kjørte ut rett før tyskerne kom. Kielland forsøkte å få Hannevig arrestert med begrunnelse at sekondløytnanten hadde blitt gal. Politiet nektet heldigvis å utføre oppdraget.

Hannevig og de mannskapene som sluttet seg til ham fikk med seg flere fullastede lastebiler og satte kursen mot det indre av Telemark. Først etter at alle andre styrker i Sør-Norge hadde kapitulert oppga Hannevig kampen. Motstanden fikk enorm moralsk betydning og Hannevig ble en av landets store krigshelter. Kiellands forræderi synes imidlertid å være forbigått i stillhet i historieskrivningen.

Dette er bare ett av mange eksempler på tilsvarende situasjoner, og det verste er vel at 500 norske offiserer som satt internert på Grini etter å ha kapitulert, skrev under på et opprop til den militære ledelse om å kapitulere i Nord-Norge. Der var general Fleischer i ferd med å kaste tyskerne ut av landet med støtte fra allierte tropper. De samme offiserer laget et nazistisk inspirert politisk manifest som var rettet mot folkevalgte, norske myndigheter, - altså et rent opprør.

I Trondheim overga generalmajor Laurantzon byen og hele sin divisjon med våpen og utstyr til tyskerne. Laurantzon, som ifølge Borgersrud var den generalen som sto NS nærmest, ble dømt til 60 dagers vaktarrest etter krigen (!). I Narvik saboterte NS-medlem og oberstløytnant Sundlo forsvaret av byen. Han fikk en streng straff etter krigen, men dommerne sa i sin begrunnelse for dommen at hans handlinger var mest ”uaktsomme”. I mitt fylke Østfold kjempet noen avdelinger bra en stund, men uten å stå overfor tyske styrker av betydning valgte offiserer å ta med seg ca 5 000 mann over grensen til Sverige.

Det alvorligste var vel likevel at da kampene var over, avla de norske offiserene æresord om at de ikke skulle slåss mot de tyske okkupantene. Derved ble 12 000-13 000 unge menn som ellers kunne ha meldt seg til innsats i hjemmefronten eller reist ut og meldt seg til tjeneste i Lingekompaniet eller andre enheter, forhindret fra å gå inn i aktiv motstandskamp.

Jeg fikk litt vondt i magen etter å ha lest det som Borgersrud har gravd frem, og nå lurer jeg på hva som er situasjonen i dagens offiserskorps. Jeg velger å tro at det står bra til, men den likegyldighet som norske politikere legger for dagen når det gjelder Forsvaret og forsvarspolitikken gir grunn til en viss bekymring.

Knut Harald Nylænde er kombinerer rollene som forretningsmann/investor med å være en aktiv blogger. Han har et bredt interessefelt, men fokuserer blant annet på forsvaret samt miljø- og naturvern. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor og er stifter og daglig leder av Moxie AS.

Les Mer...