mandag 31. oktober 2016

Føres regjering og storting bak lyset?

I tillegg til å kjøpe det svindyre amerikanske kampflyet F-35, har Regjeringen besluttet å skifte ut våre P-3 Orion overvåkningsfly (også amerikanske) med det (også svindyre) amerikanske P-8 Poseidon, som knytter Norge enda sterkere til det amerikanske militære konsept.

P-8 flyene er i likhet med F-35 meget dyre; omtrent 10 milliarder kroner er antatt økonomisk ramme for anskaffelsen. Disse flyene knytter oss således til USA’s ”Broad Area Maritime Surveillance” (BAMS), som i tillegg til å dekke havområdene nær NATO-landene, også dekker Stillehavet og store deler av Sørøst-Asia, i følge en nylig uttalelse av admiral Harry B. Harris, som er sjef for US Pacific Command. Et annet overvåkningsfly, for eksempel Saab’s Swordfish maritime overvåkingsfly eller et lignende fly ville ikke inngå i BAMS, men ville skaffe oss og NATO-landene den etterretning som trengs, vel å merke innenfor NATO’s ansvarsområde.

Det sies ingenting om denne tilknytningen til BAMS i fremlegget for Stortinget - jeg hadde nær sagt, selvfølgelig - og argumentet om at P-3 Orion har nådd ”pensjonsalder” og ikke kan påregnes å være operativt særlig lenger, undergraves av det faktum at US Navy Reserve skal operere dette overvåkningsflyet i overskuelig fremtid, og at Canada også fortsatt vil fly P-3 Orion. Norge kunne uten problem ha utsatt denne anskaffelsen som vil koste ca 10 milliarder kroner, eller kjøpt et rimeligere fly for den samme rollen.

Det ser faktisk ut som om man ønsker å binde opp mest mulig av investeringsmidlene vi rår over i konsepter og våpensystemet som knytter oss stadig sterkere til amerikanske konsepter for ivaretakelse av globale interesser, både på etterretnings-/ overvåkningssiden og når det gjelder fysisk operativ evne som del av en stormakts krigsstruktur.

Dette gjøres før en ny utredning er gjort av fremtidens landmakt - hær og heimevern - og derved uten å vite hva som blir igjen av investerings- og driftsmidler til den landmilitære del av forsvaret. Den nye utredning av landmakten har forsvarsministeren, med Regjeringens støtte, bestemt å gjennomføre til tross for at Forsvarssjefen og sjefene for hær og heimevern allerede har gitt sine syn og tilrådninger om landforsvaret i langtidsplanen for Forsvaret som er til behandling i Stortinget, parallelt med forsvarsbudsjettet for 2017.

Er det ikke noen på Stortinget som ser dette bilde avtegne seg? Hva med Regjeringen; godtar den alt som kommer fra Forsvarsdepartementet og en forsvarsminister som kanskje ikke helt ser hva hun holder på med? Hvem er forsvarsministerens rådgivere? Hvem lytter hun til?

Disse spørsmålene skulle jeg gjerne sett stillet av den politiske opposisjon og mediene.

fredag 28. oktober 2016

Slaget om landforsvaret

Jeg trodde ikke jeg skulle komme i den situasjon at jeg ville foretrekke småpartienes standpunkter i forsvarssammenheng. Men slik det avtegner seg i Stortinget nå, er det Senterpartiet, Venstre og KrF - til dels også SV - som står for en styrking av Hæren og Heimevernet.

Venstre kan se ut til å forstå noe mer enn de andre partiene. Partiet vil bestille færre av de svindyre amerikanske kampflyene F-35 nå, og vente med resten til man ser effekten av denne investeringen for andre områder, særlig landforsvaret. Å spikre en slik enorm investering nå, slik forsvarsministeren foreslår, før man har utredet landforsvaret, er en pussighet som bare den harde kjerne av bedrevitere i FD kan ha funnet på, etter kraftig press fra det norskamerikanske militærindustrielle kompleks. Til tross for at hær og heimevern er godt utredet i Forsvarssjefens studie, som ligger til grunn for den langtidsplan for Forsvaret som nå er til behandling i Stortinget, skal altså landforsvaret utredes på nytt. Og før resultatet av en slik utredning foreligger skal altså meget store deler av forsvarsbudsjettets investerings- og driftskostnaders bindes for flere tiår fremover. Det er flere enn meg som aner ugler i mosen.

Forsvarsanalytiker John Berg sier i oktoberutgaven av sitt organ ”Forsvar 2020”:
«Stortinget og media vil ramle av stolene sine når de får se hvor lite landforsvar vi til slutt vil kunne finansiere, hvis kjøp av (overvåkingsflyet, min anmerkning) P-8 og 10-12 nye F-35 får passere nå. Vil de som stemte for kjøpene da bli stilt til ansvar? Nei. Sånn er det ikke i Norge. Ikke i forsvarssaker

FD argumenterer med at F-35 flyene vil bli rimeligere om vi inngår kontrakt nå, enn om vi venter. Med den kunnskap jeg har - kunnskap som er lett å skaffe seg ved å studere amerikanske kilder, bl.a. Pentagons og den amerikanske riksrevisjons - så er dette direkte galt. Snarere vil man ved å vente kunne få fly som leveres med komplett funksjonalitet, i motsetning til fly som på et senere tidspunkt må leveres tilbake til Lockheed Martin for oppgradering - til ukjent merkostnad! Ved å vente kan man også få fly som produseres i større serier og med hele flyets grunnkonfigurasjon gjennomtestet og robust.

Anskaffelse nå av fire P-8 Poseidon overvåkningsfly, til erstatning for våre P-3 Orion, har en prislapp på ca 10 milliarder kroner. Mange vil hevde at Orion-flyene kan beholdes vesentlig lenger med en viss oppgradering. Dessuten bør bruk av droner i havovervåkningsøyemed utredes før man gjør en slik investering.


Det skal bli spennende å se om småpartiene kan få gjennomslag her, i hvert fall i en viss grad. Etterkrigstidens nasjonale mantra om den brede sikkerhets- og forsvarspolitiske enighet kan gjerne slå sprekker for min del. Det har snarere bidratt til å legge lokk på en meningsfull debatt. I dagens situasjon er en slik debatt ikke bare meningsfull, men absolutt nødvendig.

torsdag 27. oktober 2016

Klokt trekk i en uklok strategi

Jeg skrev i mitt siste innlegg i bloggen at ”Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut om en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske.”  Et par dager etterpå ble det kjent at forsvarsministeren overveier å presentere et forslag for regjering og storting om å la 300 amerikanske soldater - trolig US Marines - øve i Midt-Norge på rullerende basis, men som i praksis vil bety en tilnærmet permanent tilstedeværelse av amerikanske soldater.

Når vår politiske og militære ledelse først har satt Norge i den meget ubekvemme situasjon gjennom de siste to tiårene, som gjør at vi er ”dømt” til å dilte etter amerikanerne i sikkerhetspolitikken, så er dette faktisk et klokt trekk.

Fortsatt betyr ikke dette et forsvar med evne til å være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner i nordområdene, for eksempel på og rundt Svalbard og i den økonomiske sonen, men terskelen er blitt høyere for russerne med hensyn til å foreta seg noe militært mot genuint norsk territorium. Knytter vi transportberedskap med fly og/eller helikoptre til den amerikanske styrken i Midt-Norge, slik at den raskt kan settes inn nordover sammen med norske styrker, vil den forebyggende effekt være betydelig økt mot en foretaksom Putin.

Ulempen er selvsagt at dersom ballongen virkelig går opp, og de to stormaktene ”braker sammen” et eller annet sted i verden, så er Norge involvert fra første stund. Men, på den annen side, involvert ville vi bli uansett i en slik situasjon, før eller siden; for i nordområdet har russerne bygget opp store strategiske kapasiteter de senere årene, særlig til sjøs. Disse kapasitetene vil være noe av det første som amerikanerne vil søke å sette ut av spill.


En liten trøst er det at Putin har kjøpt seg et landsted på Åland, visstnok for egne sparepenger om vi skal tro kilder som står presidenten nær. Det må jo være en indikasjon på at Putin ønsker å nyte sitt otium fra et eller annet tidspunkt.

onsdag 26. oktober 2016

Sannhetens øyeblikk i sikkerhetspolitikken

Den operative del av Forsvaret ser stadig mer ut som en modul som kan passe inn i en stormakts militære struktur, fortrinnsvis den amerikanske. Det bekreftes ganske tydelig i det nylig fremlagte forsvarsbudsjettet og i langtidsplanen for Forsvaret som ble presentert på vårparten i år.

Og det er trolig tilsiktet fra ”arkitektenes” side, helt fra omstillingene startet etter murens fall i 1989 - en omstilling som for øvrig kom i gang alt for sent. Vi mistet bortimot et tiår. Topp etterretning og spesialsoldater, samt avanserte bombefly - som egentlig trenger en annen type fly til å beskytte seg i et stridsmiljø - er en skreddersydd modul i en stormaktsledet operasjon.

Et forsvar som kan være til stede og være egnet for ivaretakelse av våre nasjonale interesser i pressede og truende situasjoner er det ikke lenger; snarere reduseres denne evnen. Hæren er snart eliminert. Kompetansemiljøene er så små i det landmilitære element at en oppbygging vil ta meget lang tid dersom det skulle bli politisk ønskelig. Heimevernet, som er ”øyne og ører” i lokalsamfunnene, er redusert fra 70-80 000 soldater ved murens fall i 1989 til ca 45 000 i dag, og er nå foreslått ytterligere redusert til ca 35 000.

Forsvaret er et instrument for den politiske ledelse, har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ofte uttalt, og politikerne får den forsvarsorganisasjon de ønsker seg for det de er villige til å betale for. Men interessen for hvordan det står til i Forsvaret er dessverre liten i de rikspolitiske miljøer; derved også innsikten i hva forsvarsstrukturen makter innenfor de gitte budsjettrammer.

”Sikkerhetspolitikken ligger fast” var et mantra under den kalde krigen. Det var nok en smart linje den gang, men i ettertid er det synd at helt sentrale utviklingstrekk derved ikke ble debattert og belyst, bl.a. enkelte innsiktsfulle og konstruktive innspill fra den politiske venstresiden. Beslutninger med stor rekkevidde for landets sikkerhet ble tatt av embetsmenn og noen få politikere i nettverk som ”visste best”. Åpenhet og debatt - selv om det hadde ført til uenighet og strid - kunne ha ført til en nyansering av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og kanskje dempet den nærmest ekstreme avhengigheten av USA og amerikanernes vilje til å stille opp for oss i pressede situasjoner. Imidlertid må venstresiden ta sin del av ansvaret for at avvisningen av norsk medlemskap i EF/EU skjøv landet enda lengre i den retning.

Hadde amerikanernes nasjonale interesser vært identiske med de norske, hadde ikke dette vært så galt. Men slik er det ikke. Ser vi nøyere etter, står vi ganske alene om våre interesser i nordområdet. Er det for eksempel noen stat som anerkjenner vårt syn på Svalbardsokkelen?

Skulle vi oppleve at Putins uttalte ambisjoner i Arktis gir seg uttrykk overfor oss på alvorligere måter enn å la en visestatsminister mellomlande på Svalbard, er det knapt kampfly av typen F-35 som byr på passende respons; ikke andre kampfly heller for den saks skyld, selv om en JAS Gripen kunne holdt seg i luften med vesentlig lavere driftskostnader. En utspekulert Putin kan for eksempel gi ordre om så mange truende bevegelser inn mot norsk territorium fra luft-, sjø- og landsiden at bare driftsutgiftene på ca NOK 300 000 pr fly pr time for F-35 ville ”ruinere” driftsbudsjettet.

Skulle Donald Trump bli valgt som USA’s neste president kan vi muligens se langt etter enhver forestilling om rask amerikansk hjelp. Hvis vårt forsvar skal kunne tas alvorlig kommer vi ikke utenom å måtte ha mulighet for en mer fleksibel respons enn dagens forsvarsstruktur og bemanningsgrad tillater. Det betyr soldater på bakken, fartøyer som seiler og en kostnadseffektiv luftmilitær overvåkning.


Det er på høy tid at våre rikspolitikere våkner, og tar inn over seg alvoret i den situasjon som har oppstått. Det får vi se når forsvarsbudsjettet og langtidsplanen snart skal diskuteres i Stortinget.

fredag 8. april 2016

Siste nytt om kampflyet F-35

‘No news is good news’ heter det i et ordtak. Det gjelder ikke i kampflysaken. Når jeg ikke har skrevet noe om dette på en stund i forsvarsbloggen min, skyldes det dels at jeg ikke vil kjede leserne med for mye stoff om denne mest kostbare offentlige anskaffelse noensinne, dels at det ikke har kommet så mye nytt fra kampflyfronten. Med ’nytt’ mener jeg positivt nytt, fordi de negative nyheter står ved lag, og disse har jeg omtalt tidligere.

Flyet er fortsatt uferdig, og de land som skal motta fly fra de første produksjonsseriene, hvilket Norge skal, må belage seg på å levere flyene tilbake til Lockheed Martin for oppdatering – med ukjent kostnad. Det eneste sikre her er at Lockheed Martin vil tjene grovt, og at de totale kostnader for Norge kommer til å bli enda høyere enn de utrolige 260 milliarder kroner som pr i dag er anslaget for flyets operative levetid.

Den siste nyheten kommer fra den amerikanske forsvarsledelsen, Pentagon: Våpenrommene, hvor flyets våpen er montert når F-35 flyr i full stealth-konfigurasjon, blir for varme. Våpen som henger utenfor flykroppen, vanligvis under vingene, røper flyet på fiendtlige radarer. Derfor må de gjemmes i våpenrom inntil de gjøres klar for bruk.

Grunnen til denne oppvarmingen av våpenrommene er dels at F-35 har verdens største, sterkeste og varmeste motor, dels at flyets sensorer og enorme datakraft avgir mye varme. Å få denne varmen kanalisert ut og bort fra selve flyet har vært en utfordring fra første stund, men representantene fra Lockheed Martin har her som ellers hevdet at problemet vil bli løst. Det er imidlertid ikke løst, og Norge får derfor høyst sannsynlig fly hvor problemet ikke er løst.

Nå erkjenner ledelsen for Pentagons F-35-program at selv under moderate forhold blir det alt for varmt i våpenrommene, og at varmen må luftes ut regelmessig ved at dørene til våpenrommene må åpnes. Ved høye hastigheter, og derved sterk varmeutvikling i flyet, må dørene åpnes med bare få minutters intervaller.

Det er allerede ’på folkemunne’ i forsvarskretser at F-35 er lett kjennelig fra andre flytyper fordi flyet ”vifter med skjørtene”.
   
Det er selvsagt ille nok at stealth-effekten uteblir på grunn av dette, og gjør flyet like lett å oppdage på radar som fly uten stealth. En annen sak er at flyet blir sårbart også overfor varmesøkende sensorteknologi og tilknyttede våpensystemer. Slik teknologi er i ferd med komme på linje med radar i effektivitet. Russerne ligger langt fremme med infrarøde sensorer (Search and Track) på sine jagerfly.

Det tar liksom ingen slutt på dårlige nyheter om dette kampflyet. Jeg gremmes!

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og fra lederposisjoner i norsk næringsliv. De siste 17 årene har han bygget opp investeringsselskapet Moxie som blant annet investerer i mindre og vanligvis nyetablerte selskaper med et internasjonalt potensial.

fredag 13. februar 2015

Fortielsene om F-35 prosjektets svakheter fortsetter

Jeg følger med på hva forsvarsanalytiker John Berg skriver i sine artikler i ”Forsvar 2020”.  Denne gang er det hans artikkel i nr 2/2015. Han forteller der om en avsløring fra USA som burde skapt debatt her hjemme, kanskje til og med krav om at forsvarsministeren burde komme til Stortinget og redegjøre for det som skjer i F-35 prosjektet. 

Et av hovedargumentene, for ikke å si DET viktigste argument forsvarsledelsen har anført for å gå for F-35 Joint Strike Fighter er at dette kampflyet er et nøkkelelement i det som kalles "nettverkskrig", en krig som innebærer at det aller meste av informasjonsutvekslingen, og mye av analysene av det som skjer i et aktuelt krigs- eller kriseområde, går på data. Nå viser det seg at Norges nye kampfly, F-35, ikke kan data-kommunisere med noe annet ledd i vårt forsvar (!).

Dette ble påpekt av US Air Force avtroppende, og meget irriterte, sjef for de taktiske flystyrker, general Michael Hostage, på Air Force Association's Air & Space Conference i september i fjor, forteller John Berg.  Her hjemme burde man jo ”hoppe i taket” og iverksette analyser for å finne ut hva dette innebærer for den rollen flyet er tiltenkt i våre forsvarsplaner, og treffe tiltak for å forhindre en mulig katastrofal svakhet ved det nye kampflyet. Men vi hører ingenting, sier Berg. Det virker som om forsvarsledelsen velger å håpe på at denne forferdelige nyhet må forsvinne av seg selv.

Om det er kan være en trøst rammer denne manglende evne til data-kommunikasjon flere enn Norge. Berg forteller at general Hostage hadde sagt: "Don't get me started" på spørsmål fra tilhørerne om hvordan det er blitt slik. Han ville slippe å blåse ut sin hjertens mening. For Norge betyr dette at for å løse problemet må nye, store økonomiske uttellinger til, i tillegg til de svimlende kostnadene vi allerede ser i F-35 prosjektet, sier John Berg.

Det er snart et halvt år siden general Hostage fremla disse fakta, så hvorfor har ikke vårt Forsvarsdepartement informert om saken, spør Berg. Kan det være for å unnslippe debatt om hvor de ekstra pengene skal finnes, og hva det vil gå ut over. De kan nemlig bare tas fra kontra-terror og kontra-Putin, sier Berg lakonisk.

Hvor ble det av de få journalister, bl.a. i Aftenposten og Dagens næringsliv, som fulgte med i kampflysaken? Går de lei, kanskje, når det ikke finnes engasjement hos politikerne? Det er ingen å ”korsfeste”, og vår forsvarsminister seiler videre som Regjeringens mest velansette statsråd, vurdert og gitt poeng av journalistene selv.

Knut Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

onsdag 28. januar 2015

Nedsalg i Kongsberg stanset, Ole-Brum-linjen fortsetter

Regjeringen fikk motbør i Stortinget og næringsministeren må nå legge nedsalg i Kongsberggruppen på is. Derved fortsetter vi med vår noe spesielle strategi for utvikling og salg av norsk våpenteknologi og -produkter. Vi knytter det opp mot anskaffelser av våpensystemer og materiell til det norske forsvaret gjennom såkalte gjenkjøpsavtaler. På den ”puten” har Kongsberggruppen hvilt godt og utnyttet hvilestillingen til å skaffe seg teknologi, innsikt og kompetanse som har gjort det mulig å produsere avanserte våpen som sjømålsmissiler og våpentårn for pansrede kjøretøyer. Ja takk, begge deler.

Svenskene har Nordens største og mest internasjonalt orienterte forsvarsindustri, og har fulgt en annen strategi, - en strategi som er mer på linje med det vi ellers ser i europeisk og amerikansk forsvarsindustri.  Det går ut på å selge seg ned og/eller slå seg sammen med store internasjonale aktører. For eksempel er Hägglunds Vehicle, som har vært storleverandør til det norske forsvaret helt siden 1960-tallet, bl.a. av de ”kjente og kjære” beltevognene BV 202 og senere BV 206, i dag heleid av den britiske giganten BAE Systems. Kanonprodusenten Bofors ble solgt til amerikanske United Defence, og åpnet for kjempekontrakter til bl.a. den amerikanske kystvakten. Så ble United Defence ”spist” av BAE Systems. Konkurransen er knallhard, og i disse kjøp og salg innen internasjonal forsvarsindustri er det ingen som gir ved dørene.

Allerede for 15 år tilbake begynte EU å arbeide målbevisst for å innsnevre rammene for gjenkjøp, med målsetning om å innføre forbud mot slike avtaler på lengre sikt. I Norge har man likevel valgt å holde fast ved denne Ole-Brum-pregede strategien så lenge det går. Riktignok har vi sett at Staten har engasjert seg i en styrt konsolidering av nordisk ammunisjonsindustri, med en del bedrifter i andre europeiske land og i USA, og med Nammo på Raufoss som ledende aktør. Modellen må kunne sies å ha vært en suksess. De siste par årene har Kongsberg lykkes bra med et par våpensystemer, som nevnt, men det spørs om suksessen med våpentårn kan gjentas, da det var amerikanernes store behov for slike kjøretøytårn i Irak og Afghanistan som var avgjørende. Kongsberggruppen har nemlig tapt første runde i USA i forsøket på å selge sitt avanserte sjø- og landmålsmissil. 

Ingen kan underslå at Kongsberggruppen holder seg i den øverste liga internasjonalt innenfor sine spesialiteter, men trolig er man i gruvebyen blitt for vant til å overse muligheter som innebærer forretningsrisiko fordi pengene og gjenkjøpene kommer uansett.