Hvor farlig er egentlig Putin - og hva skjer med Ukraina?

Av Knut Harald Nylænde

Da Putin ga ordre om å gjennomføre anneksjonen av Krim, og legge halvøya inn under Russland, kunne det se ut som en nærmest impulsiv handling, trigget av opptøyene i Ukraina og det forhold at nye makthavere tok over som kunne forventes å ”vestliggjøre” Ukraina. Det var jo den fordrevne Janukovytsjs snuoperasjon i forhandlingsprosessen med EU, og hans inngåelse av en økonomisk avtale med Russland i stedet, som utløste det man kan kalle en revolusjon. ”Gatens parlament” ble så sterkt at det sittende establishment måtte gi fra seg makten.

Jeg tror Putin har hatt en slik plan lenge, og har ventet på en anledning til å sette den ut i livet. Putin har store planer for Russland. Han har inntatt en revisjonistisk linje; han drømmer om å gjenreise Stor-Russland, hvor Kiev var ”de russiske byers mor” og hvor alle de landområder som har store innslag av russere i hans tenkning egentlig hører hjemme i det han tenker som et gjenskapt Stor-Russland. Han er en konservativ revisjonist som spiller på fordums glans og nasjonalistiske strømninger i befolkningen. Den russiske middelklasse og ungdommen har ikke sans for ham; han er for autoritær og primitiv i sin politikk. Han får imidlertid støtte fra den store og ”stille” majoritet, med dårlig utdannelse og lav sosial status som kjennetegn.

Å sammenlikne Putin med Hitler, som enkelte gjør, synes jeg er å gå vel langt, selv om nok Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1989-90 kan synes å ha hatt noe av den samme symboleffekt for Putin som nederlaget og den påtvungne fredsavtalen i Versailles etter 1. verdenskrig hadde for Hitler. Putin har mange ganger omtalt tapet i 1989-90 av land som Estland, Litauen, Latvia, Hviterussland, Georgia og Ukraina som en katastrofe for Russland. Likevel, det er åpenbart stor forskjell på å iverksette en plan for å sikre seg Krim, med en avgjørende viktig russisk flåtebase, som er selve fundamentet for russisk innflytelse i Middelhavet og Midtøsten, og som i tillegg har en overveiende russisktalende befolkning med sterkt ønske om å tilhøre Russland, og å forgripe seg for eksempel på et baltisk land som er medlem av NATO og behandler den russisktalende minoritet med rimelig grad av respekt og likeverd.

De nye makthaverne i Ukraina, som skal styre frem til et valg holdes på forsommeren, viser ikke særlig klokskap med hensyn til å unngå å gi Putin påskudd til å gå lengre enn han allerede har gjort. Russisk fjernes fra gateskilt og i annen offentlig informasjon; endog å fjerne russisk i skolen er på tale. Den midlertidige statsministeren reiser rundt i vestlige hovedsteder og søker støtte og garantier for hjelp mot russisk aggresjon. Han representerer et land og en statsdannelse som er pill råttent, med byråkrater og politikere som alle bruker det meste av sin tid og energi på å berike seg. Folk betaler nesten ikke skatt. Skatteevnen ville da også være dårlig med de lave lønninger som folk flest har. Bygninger, veier og annen infrastruktur forfaller og landet har knapt et forsvar å regne med. De enorme inntektene staten kunne hatt, bl.a. i forvaltningen av gassavtalene med Russland, har funnet veien til byråkraters og politikeres lommer; også de ”folkekjære” politikere som en stakket stund hadde makten etter ”Oransjerevolusjonen” under presidentvalget i 2004, viste seg inkompetente og korrupte.

Politisk og økonomisk makt er samlet på hendene til et relativt lite antall oligarker, etter samme mønster som oppsto i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd. Skipsverft, industribedrifter og gruver ble overtatt av smarte og pågående personer for en slikk og ingenting. Siden er disse oligarkene blitt enormt rike og kjøper seg politikere. Den landsfordrevne president Janukovytsj var en slik betalt politikere, ”eid” av en gruppe oligarker i Øst-Ukraina.

Det bør stilles klare krav fra EUs og USAs side til de nye makthavere i Ukraina om gjennomføring av reformer - med tidsplan - for å få på plass demokratiske institusjoner, bank- og finansvesen og et regjeringsapparat som sørger for ordnede arbeids- og lønnsforhold og - ikke minst - et beskatningssystem som gir inntekter til staten for å sette landet på fote igjen etter tiår med vanstyre. Dessuten bør Putin få en forsikring fra EU og USA om at Ukraina aldri vil bli invitert inn som medlem av NATO, ikke engang i EU, men gjerne med handelsavtale på linje med den Norge har med EU (EØS-avtalen).

Ukraina har et stort stykke arbeid å gjøre selv, før de kan forvente massiv hjelp fra andre. De pengene som overføres bør følges nøye frem til de er brukt til det avtalte formål. Korrupsjonen sitter ”i ryggmargen” på ukrainske politikere og byråkrater. Kan vi i tillegg se at ukrainere flest skjønner alvoret i trusselen fra Putin, og lar være å stemme på ultranasjonalister og nynazister ved det forestående valg, slik at han ikke får ytterligere påskudd til å forgripe seg, så hadde det vært et viktig skritt på veien til trygghet for både Ukraina og Europa som helhet.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS. Dette selskapet og tilknyttede selskaper er investert i selskaper og prosjekter over store deler av Norge samt også i utlandet. 

Les Mer...

Jens Stoltenberg som kandidat for NATO

Av Knut Nylænde

Jens Stoltenberg er kandidat til å bli generalsekretær i NATO ifølge  norske medier. Dette ble behendig «lekket» fra sentrale kilder i Arbeiderpartiet ifølge VG. Som mangeårig statsminister er han på mange måter velkvalifisert for jobben. Han har som eks-statsminister den nødvendig politiske tyngde samtidig som hans evner til kommunikasjon og kontaktskapende evner er uomtvistet. 

 

Det faktum at han er konfliktsky og regnes som en svak leder kan, sett med de største landenes øyne, være en styrke og ikke en svakhet. Stoltenberg vil som generalsekretær lydig gjøre det han får beskjed om fra de store landene. Det er jo det minst risikable. Dette er egenskaper som blir satt pris på i Washington, Berlin og London.

Jeg leste i gårsdagens Nett VG at enkelte er bekymret for at Stoltenbergs kandidatur kan svekke Jaglands kandidatur om å få fornyet sitt mandat som leder av Europarådet. I lukkede rom, særlig i Arbeiderpartiet, ses vel dette snarere på som en mulig positiv sidevirkning av kandidaturet.

Hva en eventuell avgang av Stoltenberg som Ap-leder vil bety for norsk politikk er vanskeligere å ha noen sikker formening om. Mange har ventet at noe slikt som dette ville skje, til tross for forsikringer om det motsatte fra Stoltenberg selv og hans støttespillere.

For Arbeiderpartiet kan det virke vitaliserende at nye krefter får slippe til etter valgnederlaget og deretter den svake innsats i opposisjon til tross for sterk støtte i pressen og i særdeleshet i NRK/TV2. På den andre siden er det mange velgere som har stor respekt for Stoltenberg. Om den mest sannsynlige nye leder - Jonas Gahr Støre - er den rette for en nødvendig fornyelse er også et åpent spørsmål. 

Men får Stoltenberg jobben?  Vi avventer kommentarer i internasjonal presse. Enn så lenge er det her hjemme spekulasjonene pågår. Til tross for at Norge gir enorme beløp til forskjellige formål i utlandet er det få toppjobber som er aktuelle for norske politikere internasjonalt. Dette skyldes selvfølgelig at Norge er et lite land og at Norge ikke er medlem av EU. Men når det gjelder de virkelige toppverv vil Kina, i alle organisasjoner de er med i, blokkere enhver nordmann som ønsker en slik posisjon. Dette skyldes Kinas reaksjon på at Nobelprisen ble gitt til en kinesisk opposisjonell - og dette ble gjort i Stoltenbergs regjeringstid.

For Jens Stoltenbergs vedkommende er det følgelig få aktuelle internasjonale toppjobber utenom i NATO.

Knut Harald Nylænde har bygget opp Moxie-gruppen til et suksessfullt rådgivnings- og investeringsselskap. Han har tidlig i karrieren arbeidet som statsautorisert revisor. Han er en aktiv blogger og er særlig engasjert i forsvarsspørsmål og har dessuten lenge vært opptatt av miljø- og naturvernsaker.

Les Mer...

Haukene i Washington, D.C.

Det amerikanske samfunn, konkretisert til amerikanere som individer og deres politiske system, kan være ganske voldelig i sin natur og sin agering, både innad og utad. Det er en følge av de frihetsidealer som den unge amerikanske nasjon har ”vokst opp” med; individets frihet til å klare seg selv og utnytte sine ressurser med minst mulig innblanding og sanksjonsrett fra myndigheters side. ”The American Dream” og ”the self-made man” er begreper som står meget sterkt i den amerikanske befolkning. Den gjennomsnittlige amerikaner kjemper for Våpenloven og mot Helseforsikringsloven.

Utad fremstår USA både som ”den frie verdens redningsmann” og som den eneste virkelige supermakt. Etter siste verdenskrig har USA mer og mer inntatt rollen som et slags ”verdenspoliti”, og innrømmer at det strategiske mål er å kontrollere de regioner i verden hvor rivalisering mellom andre stater eller trussel fra terrororganisasjoner kan utfordre amerikanernes tilgang på vitale ressurser eller true amerikanske liv.

USA er vår viktigste allierte, og vi har en tendens til å dømme denne supermakten etter en mildere skala enn andre land. Sånn er det bare…

Det er slett ikke slik at demokratene i USA er mindre tilbøyelige til å foretrekke våpen til selvforsvar og et sterkt militærvesen til landets forsvar enn republikanerne. Mange av ”haukene” i USA finner vi blant demokrater i Senatet og i Representantenes hus. Det har skjedd flere ganger at denne kategori demokrater trekkes inn i viktige posisjoner under republikanske presidenter.

Støvet hadde ennå ikke lagt seg etter murens falt i 1989, og Sovjetunionen som trusselbilde var historie, før ”haukene” var i sving for å definere nye trusler og fiendebilder som kunne forsvare et fortsatt høyt militært rustningsnivå og en fortsatt stor grad av nærvær i utsatte regioner som Midt-Østen og Asia. Islam og militante muslimske land og organisasjoner ble satt i fokus for omfattende utredninger og analyser i ”tenketanker” i Washington, D.C. før vi her i Europa hadde registrert dette som en utfordring.

Det er både imponerende og nesten skremmende å se hvor mye disse grupperingene fikk rett i sine analyser. De hadde et meget sterkt lobbyapparat i systematisk arbeid mot Kongressen og Det Hvite Hus. En av tenketankene med det megetsigende navnet: ”Project for The New American Century” laget på slutten av 1990-tallet en rapport som i detalj beskrev hva som måtte gjøres av ”transformerende grep” for å sikre USAs posisjon globalt, bl.a. hva som måtte til for å få tilstrekkelig oppslutning i det amerikanske folk for store og økende bevilgninger til forsvaret og til forsvarsindustrien. På side 51 i rapporten står det:
“. . . the process of transformation, even if it brings revolutionary change, is likely to be a long one, absent some catastrophic and catalyzing event – like a new Pearl Harbor.”.

Det gikk nærmest troll i ord da angrepene på The Twin Towers og Pentagon kom 11. september 2001. Da ble det fart i opprustningen og forsvarsindustrien fikk en blomstringstid, - enn så lenge. Finanskrisen slo til fra 2008 og representerte nok et enda kraftigere angrep på det amerikanske samfunn, om enn på en annen måte enn terrorangrepet i 2001; så kraftig at USA er blitt nødt til å redusere både militære styrker, våpensystemer og militær tilstedeværelse globalt. Disse reduksjonene har ikke sett slutten.

USA har imidlertid et demokratisk og rettsstatlig fundament som rir av forsøk på å korrumpere det politiske system. Valget av Barack Obama som president må kunne ses som en pendelsving tilbake etter åtte år med den mer dogmatiske og ”trigger-happy” George W. Bush.

Haukene i Washington D.C. jobber nå intenst for at budsjettkuttene som ble innledet på vårparten i fjor ikke skal ramme forsvarsgrenene og materiellprosjekter i forsvarsindustrien. Lockheed Martins F-35 Joint Strike Fighter er ett av disse, men anses som så viktig for alle de amerikanske forsvarsgrener, samt for viktige allierte som UK, at det mest sannsynlig overlever kuttene. Så da blir det vel F-35 for Norge også.

Knut Harald Nylænde har bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS med tilknyttede selskaper til en meget sterk økonomisk enhet. Han er også en aktiv blogger og bruker sosiale media som en kommunikasjonsplattform.

Les Mer...

Nestenulykke for vår nye forsvarsminister?

Man må visst lese svenske aviser for å få tak i det som skjer på innkjøpssiden i det norske forsvaret, - som har skandalepotensial, vel å merke. Innkjøp av lastebiler høres i utgangspunktet ganske trivielt ut, men når det skal handles 2000 tunge kjøretøyer for bortimot seks milliarder kroner, med tilhørende service- og vedlikeholdspakke verdt tre-fire ganger dette beløpet, så blir det langt fra trivielt.

Før jul falt mine øyne på et oppslag i Svenska Dagbladet om at Scania hadde trukket et søksmål mot den norske stat for brudd på lover og regelverk for anskaffelse av militært materiell. Videre sto det at det svenske konkurransetilsyn likevel ville gå inn i saken for å finne ut hva som har skjedd i prosessen. Det er det norske Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) som har stått kommersielt ansvarlig for prosessen som omfatter innkjøp til både det norske og det svenske forsvar. På svensk side har Försvarets materiellvärk (FMV) hatt ansvaret for de tekniske spesifikasjoner og testing av kjøretøyer som deltar i konkurransen.

Vel, - hvilken konkurranse? Det er visst bare den tyske lastebilen MAN som er invitert til testing og videre deltakelse i forhandlinger om kontrakt. Lastebilen Iveco falt tidlig ut, men både Daimler og Scania mener å ha lastebiler som er konkurransedyktige både på pris og kvalitet. De ble aldri invitert til annet enn å levere et tilbud i 2011. Siden har de ikke hørt noe som helst fra FLO. Alle forsøk på å få ut informasjon er møtt med det avvisende argument at forhandlingsstrategien kunne bli røpet om informasjon ble gitt. Vel, - hvilke forhandlinger?

Den 18. desember var opprinnelig fastsatt for undertegning av kontrakt mellom FLO og leverandøren av MAN-lastebiler, men ble utsatt til utløpet av januar 2014 etter at den norske og den svenske forsvarsminister hadde snakket sammen på telefon.

Vi kan trolig vente oss flere oppslag om denne saken, selv om ministrenes inngripen kan ha avverget den helt store skandalen.

Hva er det med Forsvarets politiske og militære lederes forhold til ”søta bror”? Det snakkes jo så varmt om nordisk samarbeid på forsvars- og sikkerhetspolitikkens område, men i praksis opplever vi fornærmelser og slett behandling stadig vekk. For et par år siden omtalte daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen det svenske jagerflyet JAS Gripen som ”ubrukelig for det norske forsvar”. Flyet ville i virkeligheten bli skreddersydd for Norge og andre små staters behov, mens den norske forsvarsledelse og regjering valgte det amerikanske F-35 Joint Strike Fighter som er skreddersydd for stormakters behov.

For kort tid tilbake stanset FLO prosessen for anskaffelse av det svenske artillerisystem ARCHER, etter å ha vært med på utviklingen i dette fellesprosjektet siden 2007. Det kan selvsagt være gode grunner til det, men likevel; artilleriet skulle vært levert innen utløpet av 2013 og blir altså stanset et par måneder før årets utløp uten at vi får en fornuftig forklaring. ”Non-performance to contract terms” sier FLO. Så da så.

Og ikke før har vi svelget den saken, så får vi altså vite om en ”nestenulykke” ved anskaffelse av tunge kjøretøyer til Forsvaret. Følg med, følg med - når det gjelder innkjøp av våpensystemer og materiell i Forsvaret, og forvaltning av dette - boliger og eiendommer bør føyes til her - synes vi å være garantert nærmest løpende overraskelser.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger. Han kommenterer forskjellige aktuelle samfunnsforhold og et av de felt som opptar han mest er forsvarsspørsmål. Han fokuserer særlig på at de penger som bevilges til forsvaret virkelig skal gi Norge et velfungerende forsvar.

Les Mer...

Norske offiserer sviktet i 1940

Det heter seg at seierherren skriver historien; det kan være etter et slag eller etter en krig. Det kan ta mange tiår, kanskje generasjoner før en mer balansert fremstilling ser dagens lys; kanskje ser sannheten aldri lyset.

Det heter seg også at de aller fleste militære sjefer blir skiftet ut ved overgang fra fred til krig, i hvert fall når det har gått en stund siden siste krig. Det skjedde to ganger i forrige århundre etter utbruddet av de to verdenskriger, på både tysk og alliert side. Det mest slående eksempel på vår hjemmebane var å la kommanderende general Laake bli avløst av den mer oppegående oberst Ruge som øverstkommanderende for de norske styrkene i kampen mot tyskerne etter angrepet i april 1940.

Forsvarskampen generelt i Norge i 1940 og innsatsen på de ulike operasjonsavsnitt er av historikere og forfattere fremstilt overveiende positivt. Professorene Skodvin og Riste er vel de mest toneangivende i bestrebelsene etter å få festet et bilde hos folk flest som staten og det statsbærende parti, Arbeiderpartiet, kunne leve med. Det var ikke så vanskelig i seiersrusen den første tiden etter krigens opphør i 1945, men allerede i rettsoppgjøret mot norske nazister og kollaboratører så vi hvordan straffeutmålingen ble mildere etter hvert som krigen kom på avstand. Flere av ”frontkjemperne”, som var unge norske menn som hadde latt seg verve til å kjempe mot Sovjet-Unionen og ”den kommunistiske fare” ble innrullert i den norske forsvarsmakten, bl.a. i etterretningstjenesten og den (den gang) hemmelige enheten ”Stay Behind”.

Men så går tiden og stadig mer informasjon og historisk dokumentasjon ser dagens lys og blir tilgjengelig, rett og slett ved at arkiver blir åpnet etter et visst antall år, - 30 år er det normale. Det har slett ikke vært så lett å være professorene Skodvin og Riste etter at mye av deres ”omskrivninger med to do” er blitt avdekket og kritisert av kolleger. Hadde de ikke hatt mektige allierte i departementer og enkelte medier som kan dette med å bortforklare, skyve ned på dypet og intimidere gjenstridige personer, så kunne deres ettermæle vært totalt ødelagt. Nå er det bare blitt frynsete. Den offisielle historieskrivning har slått kraftige sprekker.

En av dem som har bidratt mest til å slå i stykker det pyntede bilde er historikeren Lars Borgersrud (dr. philos) som har brukt 20 år på å forske på det norske offiserskorpsets holdninger og gjøren og laden i første halvdel av det 20. århundre. Han har støvsuget arkiver og lest tusenvis av dokumenter som andre enten ikke har funnet, eller funnet, men ikke villet ta i. I sin bok ”Like gode nordmenn?” (Spartacus forlag, november 2012) kommer den usminkede sannhet om mange norske offiserers svikt da tyskerne angrep Norge 9. april 1940. Det norske offiserskorps var rett og slett infisert av ”quislinger”, mange av dem medlemmer av NS gjennom flere år, og som påvirket og til dels utmanøvrerte militære sjefer som var svake i troen eller kanskje rett og slett inkompetente og feige.

Hvem har ikke hørt om de 300 tapre norske soldater under ledelse av sekondløytnant Hannevig i Vinjesvingen i Telemark, som slo tyskerne tilbake gang på gang, og etter hvert bandt opp hele 3 000 tyske soldater før de måtte gi seg 7. mai. Men hvem har hørt om forhistorien før Borgersrud forteller om den i sin bok?

På Heistadmoen ble 1 900 norske soldater mobilisert og gitt våpen og utstyr, for så å overgi seg på ettermiddagen 13. april til 200 tyskere. Regimentssjefen, oberst Steen, hadde nemlig overlatt kommandoen til major Kielland som hadde vært medlem av NS siden 1931. Kjelland samlet offiserene sine til møte og fikk dem med på å kapitulere. Mange av de menige og en rekke av underoffiserene skammet seg over situasjonen som major Kielland hadde satt dem i. Sekondløytnant Hannevig trosset Kiellands ordre og sprengte broen over Numedalslågen for å sinke tyskernes fremmarsj og kjørte deretter rundt til avdelingene og oppfordret dem til ikke å kapitulere.

Kielland prøvde å stoppe ham, men sekondløytnanten gjorde det klart at han ikke ville motta ordre fra en fedrelandsforræder. Han fikk mest mulig våpen ut av magasinene og kjørte ut rett før tyskerne kom. Kielland forsøkte å få Hannevig arrestert med begrunnelse at sekondløytnanten hadde blitt gal. Politiet nektet heldigvis å utføre oppdraget.

Hannevig og de mannskapene som sluttet seg til ham fikk med seg flere fullastede lastebiler og satte kursen mot det indre av Telemark. Først etter at alle andre styrker i Sør-Norge hadde kapitulert oppga Hannevig kampen. Motstanden fikk enorm moralsk betydning og Hannevig ble en av landets store krigshelter. Kiellands forræderi synes imidlertid å være forbigått i stillhet i historieskrivningen.

Dette er bare ett av mange eksempler på tilsvarende situasjoner, og det verste er vel at 500 norske offiserer som satt internert på Grini etter å ha kapitulert, skrev under på et opprop til den militære ledelse om å kapitulere i Nord-Norge. Der var general Fleischer i ferd med å kaste tyskerne ut av landet med støtte fra allierte tropper. De samme offiserer laget et nazistisk inspirert politisk manifest som var rettet mot folkevalgte, norske myndigheter, - altså et rent opprør.

I Trondheim overga generalmajor Laurantzon byen og hele sin divisjon med våpen og utstyr til tyskerne. Laurantzon, som ifølge Borgersrud var den generalen som sto NS nærmest, ble dømt til 60 dagers vaktarrest etter krigen (!). I Narvik saboterte NS-medlem og oberstløytnant Sundlo forsvaret av byen. Han fikk en streng straff etter krigen, men dommerne sa i sin begrunnelse for dommen at hans handlinger var mest ”uaktsomme”. I mitt fylke Østfold kjempet noen avdelinger bra en stund, men uten å stå overfor tyske styrker av betydning valgte offiserer å ta med seg ca 5 000 mann over grensen til Sverige.

Det alvorligste var vel likevel at da kampene var over, avla de norske offiserene æresord om at de ikke skulle slåss mot de tyske okkupantene. Derved ble 12 000-13 000 unge menn som ellers kunne ha meldt seg til innsats i hjemmefronten eller reist ut og meldt seg til tjeneste i Lingekompaniet eller andre enheter, forhindret fra å gå inn i aktiv motstandskamp.

Jeg fikk litt vondt i magen etter å ha lest det som Borgersrud har gravd frem, og nå lurer jeg på hva som er situasjonen i dagens offiserskorps. Jeg velger å tro at det står bra til, men den likegyldighet som norske politikere legger for dagen når det gjelder Forsvaret og forsvarspolitikken gir grunn til en viss bekymring.

Knut Harald Nylænde er kombinerer rollene som forretningsmann/investor med å være en aktiv blogger. Han har et bredt interessefelt, men fokuserer blant annet på forsvaret samt miljø- og naturvern. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor og er stifter og daglig leder av Moxie AS.

Les Mer...

“No decent targets in Afghanistan, so bomb Iraq”

I try to be “neutral” to how people look. I really do. I have to admit, though, that the US Secretary of Defence, Donald Rumsfeld - serving under President George W. Bush - always gave me this creeping feeling down my spine when I saw and heard him on TV. I never said this aloud to anyone, since he also presented himself as both tough and a man of action. Our own Defence Minister at the time, Kristin Krohn Devold, even seemed to have a crush on the man. She most notably would beam in his presence.

Having now learned what Secretary Rumsfeld did and said in internal top level meetings in the White House in the immediate aftermath of the terror attacks on September 11th 2001, I trust my feelings - creeping or not - to peoples’ looks more than ever. The story is told in the book “Against All Enemies” by Richard Clarke, who was chairman of the Anti-Terrorism Group and an important advisor to the Bush administration the years before and after the attacks. He took part in the meetings and the discussions. Here is from his book, chapter 1:

“By the afternoon on Wednesday [after Sept. 11], Secretary Rumsfeld was talking about broadening the objectives of our response and "getting Iraq". Secretary Powell pushed back, urging a focus on al Qaeda. Relieved to have some support, I thanked Colin Powell. "I thought I was missing something here," I vented. "Having been attacked by al Qaeda, for us now to go bombing Iraq in response would be like our invading Mexico after the Japanese attacked us at Pearl Harbor.".

Powell shook his head. "It's not over yet." Indeed, it was not. Later in the day, Secretary Rumsfeld complained that there were no decent targets for bombing in Afghanistan and that we should consider bombing Iraq, which, he said, had better targets. At first I thought Rumsfeld was joking. But he was serious and the President did not reject out of hand the idea of attacking Iraq. Instead, he noted that what we needed to do with Iraq was to change the government, not just hit it with more cruise missiles, as Rumsfeld had implied.”.

I am really grateful on behalf of mankind that this person and his President were not in charge in the US during the Cold War, when the nuclear power Soviet Union was the adversary No 1.
I say no more!

Knut Harald Nylænde is a Norwegian businessman and investor who through his investment company Moxie AS invests in and gives advice to smaller growth companies and real estate projects.

Les Mer...

En tilleggskommentar fra Knut Harald Nylænde

Jeg har fått en tilbakemelding fra en person på det jeg skrev om ’Marinejegere i ny rolle’ for en tid tilbake, hvor denne personen peker på at det ikke er korrekt det jeg sier om at Marinejegerne ikke har deltatt i Afghanistan. Det har de gjort i flere perioder og deltatt i skarpe operasjoner, sier han. Det er fint å ha blitt gjort oppmerksom på dette. Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt spesialsoldater i Afghanistan, og jeg husker at det ble kjent at marinejegere deltok i direkte støtteoperasjoner for amerikanske styrker, noe kommandoen fikk en høy amerikansk utmerkelse for.

Særlig SV har jo som kjent hatt store kvaler med hensyn til Norges deltakelse i krigshandlingene i Afghanistan. Enkeltsoldater som Thommy Olsen, som har marinejegerbakgrunn, sto frem i mediene for et drøyt år tilbake, og satte et velkomment fokus på våre soldaters innsats. Jeg hadde imidlertid ikke fått med meg at Marinejegerkommandoen som enhet har deltatt i norske kontingenter i Afghanistan med egne enheter på linje med Telemark bataljon, Forsvarets spesialkommando/Hærenes jegerkommando og Etterretningsbataljonen. Vi har ikke så mange marinejegere, og en del av dem deltar i operasjoner mot pirater langs kysten av Nord-Øst Afrika, hvor de er i sitt ”rette element” i sine hurtiggående båter som opererer ut fra en norsk fregatt som base.

Da jeg tjenestegjorde i Marinen, blant annet som instruktør i sjømannskap, fikk jeg et svært godt inntrykk av våre marinejegere. Etter min mening er norske marinejegere blant verdens beste soldater.

Afghanistans golde landskap er jo ikke akkurat det ”teater” man forestiller seg som best egnet for marinejegere. Takket være tilbakemeldingen vet vi nå bedre.

Les Mer...