Haukene i Washington, D.C.

Det amerikanske samfunn, konkretisert til amerikanere som individer og deres politiske system, kan være ganske voldelig i sin natur og sin agering, både innad og utad. Det er en følge av de frihetsidealer som den unge amerikanske nasjon har ”vokst opp” med; individets frihet til å klare seg selv og utnytte sine ressurser med minst mulig innblanding og sanksjonsrett fra myndigheters side. ”The American Dream” og ”the self-made man” er begreper som står meget sterkt i den amerikanske befolkning. Den gjennomsnittlige amerikaner kjemper for Våpenloven og mot Helseforsikringsloven.

Utad fremstår USA både som ”den frie verdens redningsmann” og som den eneste virkelige supermakt. Etter siste verdenskrig har USA mer og mer inntatt rollen som et slags ”verdenspoliti”, og innrømmer at det strategiske mål er å kontrollere de regioner i verden hvor rivalisering mellom andre stater eller trussel fra terrororganisasjoner kan utfordre amerikanernes tilgang på vitale ressurser eller true amerikanske liv.

USA er vår viktigste allierte, og vi har en tendens til å dømme denne supermakten etter en mildere skala enn andre land. Sånn er det bare…

Det er slett ikke slik at demokratene i USA er mindre tilbøyelige til å foretrekke våpen til selvforsvar og et sterkt militærvesen til landets forsvar enn republikanerne. Mange av ”haukene” i USA finner vi blant demokrater i Senatet og i Representantenes hus. Det har skjedd flere ganger at denne kategori demokrater trekkes inn i viktige posisjoner under republikanske presidenter.

Støvet hadde ennå ikke lagt seg etter murens falt i 1989, og Sovjetunionen som trusselbilde var historie, før ”haukene” var i sving for å definere nye trusler og fiendebilder som kunne forsvare et fortsatt høyt militært rustningsnivå og en fortsatt stor grad av nærvær i utsatte regioner som Midt-Østen og Asia. Islam og militante muslimske land og organisasjoner ble satt i fokus for omfattende utredninger og analyser i ”tenketanker” i Washington, D.C. før vi her i Europa hadde registrert dette som en utfordring.

Det er både imponerende og nesten skremmende å se hvor mye disse grupperingene fikk rett i sine analyser. De hadde et meget sterkt lobbyapparat i systematisk arbeid mot Kongressen og Det Hvite Hus. En av tenketankene med det megetsigende navnet: ”Project for The New American Century” laget på slutten av 1990-tallet en rapport som i detalj beskrev hva som måtte gjøres av ”transformerende grep” for å sikre USAs posisjon globalt, bl.a. hva som måtte til for å få tilstrekkelig oppslutning i det amerikanske folk for store og økende bevilgninger til forsvaret og til forsvarsindustrien. På side 51 i rapporten står det:
“. . . the process of transformation, even if it brings revolutionary change, is likely to be a long one, absent some catastrophic and catalyzing event – like a new Pearl Harbor.”.

Det gikk nærmest troll i ord da angrepene på The Twin Towers og Pentagon kom 11. september 2001. Da ble det fart i opprustningen og forsvarsindustrien fikk en blomstringstid, - enn så lenge. Finanskrisen slo til fra 2008 og representerte nok et enda kraftigere angrep på det amerikanske samfunn, om enn på en annen måte enn terrorangrepet i 2001; så kraftig at USA er blitt nødt til å redusere både militære styrker, våpensystemer og militær tilstedeværelse globalt. Disse reduksjonene har ikke sett slutten.

USA har imidlertid et demokratisk og rettsstatlig fundament som rir av forsøk på å korrumpere det politiske system. Valget av Barack Obama som president må kunne ses som en pendelsving tilbake etter åtte år med den mer dogmatiske og ”trigger-happy” George W. Bush.

Haukene i Washington D.C. jobber nå intenst for at budsjettkuttene som ble innledet på vårparten i fjor ikke skal ramme forsvarsgrenene og materiellprosjekter i forsvarsindustrien. Lockheed Martins F-35 Joint Strike Fighter er ett av disse, men anses som så viktig for alle de amerikanske forsvarsgrener, samt for viktige allierte som UK, at det mest sannsynlig overlever kuttene. Så da blir det vel F-35 for Norge også.

Knut Harald Nylænde har bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS med tilknyttede selskaper til en meget sterk økonomisk enhet. Han er også en aktiv blogger og bruker sosiale media som en kommunikasjonsplattform.

Les Mer...

Nestenulykke for vår nye forsvarsminister?

Man må visst lese svenske aviser for å få tak i det som skjer på innkjøpssiden i det norske forsvaret, - som har skandalepotensial, vel å merke. Innkjøp av lastebiler høres i utgangspunktet ganske trivielt ut, men når det skal handles 2000 tunge kjøretøyer for bortimot seks milliarder kroner, med tilhørende service- og vedlikeholdspakke verdt tre-fire ganger dette beløpet, så blir det langt fra trivielt.

Før jul falt mine øyne på et oppslag i Svenska Dagbladet om at Scania hadde trukket et søksmål mot den norske stat for brudd på lover og regelverk for anskaffelse av militært materiell. Videre sto det at det svenske konkurransetilsyn likevel ville gå inn i saken for å finne ut hva som har skjedd i prosessen. Det er det norske Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) som har stått kommersielt ansvarlig for prosessen som omfatter innkjøp til både det norske og det svenske forsvar. På svensk side har Försvarets materiellvärk (FMV) hatt ansvaret for de tekniske spesifikasjoner og testing av kjøretøyer som deltar i konkurransen.

Vel, - hvilken konkurranse? Det er visst bare den tyske lastebilen MAN som er invitert til testing og videre deltakelse i forhandlinger om kontrakt. Lastebilen Iveco falt tidlig ut, men både Daimler og Scania mener å ha lastebiler som er konkurransedyktige både på pris og kvalitet. De ble aldri invitert til annet enn å levere et tilbud i 2011. Siden har de ikke hørt noe som helst fra FLO. Alle forsøk på å få ut informasjon er møtt med det avvisende argument at forhandlingsstrategien kunne bli røpet om informasjon ble gitt. Vel, - hvilke forhandlinger?

Den 18. desember var opprinnelig fastsatt for undertegning av kontrakt mellom FLO og leverandøren av MAN-lastebiler, men ble utsatt til utløpet av januar 2014 etter at den norske og den svenske forsvarsminister hadde snakket sammen på telefon.

Vi kan trolig vente oss flere oppslag om denne saken, selv om ministrenes inngripen kan ha avverget den helt store skandalen.

Hva er det med Forsvarets politiske og militære lederes forhold til ”søta bror”? Det snakkes jo så varmt om nordisk samarbeid på forsvars- og sikkerhetspolitikkens område, men i praksis opplever vi fornærmelser og slett behandling stadig vekk. For et par år siden omtalte daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen det svenske jagerflyet JAS Gripen som ”ubrukelig for det norske forsvar”. Flyet ville i virkeligheten bli skreddersydd for Norge og andre små staters behov, mens den norske forsvarsledelse og regjering valgte det amerikanske F-35 Joint Strike Fighter som er skreddersydd for stormakters behov.

For kort tid tilbake stanset FLO prosessen for anskaffelse av det svenske artillerisystem ARCHER, etter å ha vært med på utviklingen i dette fellesprosjektet siden 2007. Det kan selvsagt være gode grunner til det, men likevel; artilleriet skulle vært levert innen utløpet av 2013 og blir altså stanset et par måneder før årets utløp uten at vi får en fornuftig forklaring. ”Non-performance to contract terms” sier FLO. Så da så.

Og ikke før har vi svelget den saken, så får vi altså vite om en ”nestenulykke” ved anskaffelse av tunge kjøretøyer til Forsvaret. Følg med, følg med - når det gjelder innkjøp av våpensystemer og materiell i Forsvaret, og forvaltning av dette - boliger og eiendommer bør føyes til her - synes vi å være garantert nærmest løpende overraskelser.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger. Han kommenterer forskjellige aktuelle samfunnsforhold og et av de felt som opptar han mest er forsvarsspørsmål. Han fokuserer særlig på at de penger som bevilges til forsvaret virkelig skal gi Norge et velfungerende forsvar.

Les Mer...

Norske offiserer sviktet i 1940

Det heter seg at seierherren skriver historien; det kan være etter et slag eller etter en krig. Det kan ta mange tiår, kanskje generasjoner før en mer balansert fremstilling ser dagens lys; kanskje ser sannheten aldri lyset.

Det heter seg også at de aller fleste militære sjefer blir skiftet ut ved overgang fra fred til krig, i hvert fall når det har gått en stund siden siste krig. Det skjedde to ganger i forrige århundre etter utbruddet av de to verdenskriger, på både tysk og alliert side. Det mest slående eksempel på vår hjemmebane var å la kommanderende general Laake bli avløst av den mer oppegående oberst Ruge som øverstkommanderende for de norske styrkene i kampen mot tyskerne etter angrepet i april 1940.

Forsvarskampen generelt i Norge i 1940 og innsatsen på de ulike operasjonsavsnitt er av historikere og forfattere fremstilt overveiende positivt. Professorene Skodvin og Riste er vel de mest toneangivende i bestrebelsene etter å få festet et bilde hos folk flest som staten og det statsbærende parti, Arbeiderpartiet, kunne leve med. Det var ikke så vanskelig i seiersrusen den første tiden etter krigens opphør i 1945, men allerede i rettsoppgjøret mot norske nazister og kollaboratører så vi hvordan straffeutmålingen ble mildere etter hvert som krigen kom på avstand. Flere av ”frontkjemperne”, som var unge norske menn som hadde latt seg verve til å kjempe mot Sovjet-Unionen og ”den kommunistiske fare” ble innrullert i den norske forsvarsmakten, bl.a. i etterretningstjenesten og den (den gang) hemmelige enheten ”Stay Behind”.

Men så går tiden og stadig mer informasjon og historisk dokumentasjon ser dagens lys og blir tilgjengelig, rett og slett ved at arkiver blir åpnet etter et visst antall år, - 30 år er det normale. Det har slett ikke vært så lett å være professorene Skodvin og Riste etter at mye av deres ”omskrivninger med to do” er blitt avdekket og kritisert av kolleger. Hadde de ikke hatt mektige allierte i departementer og enkelte medier som kan dette med å bortforklare, skyve ned på dypet og intimidere gjenstridige personer, så kunne deres ettermæle vært totalt ødelagt. Nå er det bare blitt frynsete. Den offisielle historieskrivning har slått kraftige sprekker.

En av dem som har bidratt mest til å slå i stykker det pyntede bilde er historikeren Lars Borgersrud (dr. philos) som har brukt 20 år på å forske på det norske offiserskorpsets holdninger og gjøren og laden i første halvdel av det 20. århundre. Han har støvsuget arkiver og lest tusenvis av dokumenter som andre enten ikke har funnet, eller funnet, men ikke villet ta i. I sin bok ”Like gode nordmenn?” (Spartacus forlag, november 2012) kommer den usminkede sannhet om mange norske offiserers svikt da tyskerne angrep Norge 9. april 1940. Det norske offiserskorps var rett og slett infisert av ”quislinger”, mange av dem medlemmer av NS gjennom flere år, og som påvirket og til dels utmanøvrerte militære sjefer som var svake i troen eller kanskje rett og slett inkompetente og feige.

Hvem har ikke hørt om de 300 tapre norske soldater under ledelse av sekondløytnant Hannevig i Vinjesvingen i Telemark, som slo tyskerne tilbake gang på gang, og etter hvert bandt opp hele 3 000 tyske soldater før de måtte gi seg 7. mai. Men hvem har hørt om forhistorien før Borgersrud forteller om den i sin bok?

På Heistadmoen ble 1 900 norske soldater mobilisert og gitt våpen og utstyr, for så å overgi seg på ettermiddagen 13. april til 200 tyskere. Regimentssjefen, oberst Steen, hadde nemlig overlatt kommandoen til major Kielland som hadde vært medlem av NS siden 1931. Kjelland samlet offiserene sine til møte og fikk dem med på å kapitulere. Mange av de menige og en rekke av underoffiserene skammet seg over situasjonen som major Kielland hadde satt dem i. Sekondløytnant Hannevig trosset Kiellands ordre og sprengte broen over Numedalslågen for å sinke tyskernes fremmarsj og kjørte deretter rundt til avdelingene og oppfordret dem til ikke å kapitulere.

Kielland prøvde å stoppe ham, men sekondløytnanten gjorde det klart at han ikke ville motta ordre fra en fedrelandsforræder. Han fikk mest mulig våpen ut av magasinene og kjørte ut rett før tyskerne kom. Kielland forsøkte å få Hannevig arrestert med begrunnelse at sekondløytnanten hadde blitt gal. Politiet nektet heldigvis å utføre oppdraget.

Hannevig og de mannskapene som sluttet seg til ham fikk med seg flere fullastede lastebiler og satte kursen mot det indre av Telemark. Først etter at alle andre styrker i Sør-Norge hadde kapitulert oppga Hannevig kampen. Motstanden fikk enorm moralsk betydning og Hannevig ble en av landets store krigshelter. Kiellands forræderi synes imidlertid å være forbigått i stillhet i historieskrivningen.

Dette er bare ett av mange eksempler på tilsvarende situasjoner, og det verste er vel at 500 norske offiserer som satt internert på Grini etter å ha kapitulert, skrev under på et opprop til den militære ledelse om å kapitulere i Nord-Norge. Der var general Fleischer i ferd med å kaste tyskerne ut av landet med støtte fra allierte tropper. De samme offiserer laget et nazistisk inspirert politisk manifest som var rettet mot folkevalgte, norske myndigheter, - altså et rent opprør.

I Trondheim overga generalmajor Laurantzon byen og hele sin divisjon med våpen og utstyr til tyskerne. Laurantzon, som ifølge Borgersrud var den generalen som sto NS nærmest, ble dømt til 60 dagers vaktarrest etter krigen (!). I Narvik saboterte NS-medlem og oberstløytnant Sundlo forsvaret av byen. Han fikk en streng straff etter krigen, men dommerne sa i sin begrunnelse for dommen at hans handlinger var mest ”uaktsomme”. I mitt fylke Østfold kjempet noen avdelinger bra en stund, men uten å stå overfor tyske styrker av betydning valgte offiserer å ta med seg ca 5 000 mann over grensen til Sverige.

Det alvorligste var vel likevel at da kampene var over, avla de norske offiserene æresord om at de ikke skulle slåss mot de tyske okkupantene. Derved ble 12 000-13 000 unge menn som ellers kunne ha meldt seg til innsats i hjemmefronten eller reist ut og meldt seg til tjeneste i Lingekompaniet eller andre enheter, forhindret fra å gå inn i aktiv motstandskamp.

Jeg fikk litt vondt i magen etter å ha lest det som Borgersrud har gravd frem, og nå lurer jeg på hva som er situasjonen i dagens offiserskorps. Jeg velger å tro at det står bra til, men den likegyldighet som norske politikere legger for dagen når det gjelder Forsvaret og forsvarspolitikken gir grunn til en viss bekymring.

Knut Harald Nylænde er kombinerer rollene som forretningsmann/investor med å være en aktiv blogger. Han har et bredt interessefelt, men fokuserer blant annet på forsvaret samt miljø- og naturvern. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor og er stifter og daglig leder av Moxie AS.

Les Mer...

“No decent targets in Afghanistan, so bomb Iraq”

I try to be “neutral” to how people look. I really do. I have to admit, though, that the US Secretary of Defence, Donald Rumsfeld - serving under President George W. Bush - always gave me this creeping feeling down my spine when I saw and heard him on TV. I never said this aloud to anyone, since he also presented himself as both tough and a man of action. Our own Defence Minister at the time, Kristin Krohn Devold, even seemed to have a crush on the man. She most notably would beam in his presence.

Having now learned what Secretary Rumsfeld did and said in internal top level meetings in the White House in the immediate aftermath of the terror attacks on September 11th 2001, I trust my feelings - creeping or not - to peoples’ looks more than ever. The story is told in the book “Against All Enemies” by Richard Clarke, who was chairman of the Anti-Terrorism Group and an important advisor to the Bush administration the years before and after the attacks. He took part in the meetings and the discussions. Here is from his book, chapter 1:

“By the afternoon on Wednesday [after Sept. 11], Secretary Rumsfeld was talking about broadening the objectives of our response and "getting Iraq". Secretary Powell pushed back, urging a focus on al Qaeda. Relieved to have some support, I thanked Colin Powell. "I thought I was missing something here," I vented. "Having been attacked by al Qaeda, for us now to go bombing Iraq in response would be like our invading Mexico after the Japanese attacked us at Pearl Harbor.".

Powell shook his head. "It's not over yet." Indeed, it was not. Later in the day, Secretary Rumsfeld complained that there were no decent targets for bombing in Afghanistan and that we should consider bombing Iraq, which, he said, had better targets. At first I thought Rumsfeld was joking. But he was serious and the President did not reject out of hand the idea of attacking Iraq. Instead, he noted that what we needed to do with Iraq was to change the government, not just hit it with more cruise missiles, as Rumsfeld had implied.”.

I am really grateful on behalf of mankind that this person and his President were not in charge in the US during the Cold War, when the nuclear power Soviet Union was the adversary No 1.
I say no more!

Knut Harald Nylænde is a Norwegian businessman and investor who through his investment company Moxie AS invests in and gives advice to smaller growth companies and real estate projects.

Les Mer...

En tilleggskommentar fra Knut Harald Nylænde

Jeg har fått en tilbakemelding fra en person på det jeg skrev om ’Marinejegere i ny rolle’ for en tid tilbake, hvor denne personen peker på at det ikke er korrekt det jeg sier om at Marinejegerne ikke har deltatt i Afghanistan. Det har de gjort i flere perioder og deltatt i skarpe operasjoner, sier han. Det er fint å ha blitt gjort oppmerksom på dette. Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt spesialsoldater i Afghanistan, og jeg husker at det ble kjent at marinejegere deltok i direkte støtteoperasjoner for amerikanske styrker, noe kommandoen fikk en høy amerikansk utmerkelse for.

Særlig SV har jo som kjent hatt store kvaler med hensyn til Norges deltakelse i krigshandlingene i Afghanistan. Enkeltsoldater som Thommy Olsen, som har marinejegerbakgrunn, sto frem i mediene for et drøyt år tilbake, og satte et velkomment fokus på våre soldaters innsats. Jeg hadde imidlertid ikke fått med meg at Marinejegerkommandoen som enhet har deltatt i norske kontingenter i Afghanistan med egne enheter på linje med Telemark bataljon, Forsvarets spesialkommando/Hærenes jegerkommando og Etterretningsbataljonen. Vi har ikke så mange marinejegere, og en del av dem deltar i operasjoner mot pirater langs kysten av Nord-Øst Afrika, hvor de er i sitt ”rette element” i sine hurtiggående båter som opererer ut fra en norsk fregatt som base.

Da jeg tjenestegjorde i Marinen, blant annet som instruktør i sjømannskap, fikk jeg et svært godt inntrykk av våre marinejegere. Etter min mening er norske marinejegere blant verdens beste soldater.

Afghanistans golde landskap er jo ikke akkurat det ”teater” man forestiller seg som best egnet for marinejegere. Takket være tilbakemeldingen vet vi nå bedre.

Les Mer...

Kan de tillate seg alt i Forsvaret?

I Aftenposten 4. november er forsiden viet billigsalg av Forsvarets boliger. 600 boliger er solgt de siste årene til priser som til dels ligger langt under markedsverdi. Mange selges nemlig videre med stor fortjeneste. Leiligheter av middels størrelse, rundt 100 kvm er videresolgt med stor fortjeneste, helt opp i et par millioner kroner. Om snittapet på hvert salg skulle ligge på en halv million, for å være snill i min antakelse, vil det altså ha gått tapt rundt MNOK 300. Det er Forsvarsbygg som forvalter Forsvarets boliger, og den forklaringen som gis av direktør Marit Leganger, som er ansvarlig for salg av statlig eiendom i Forsvarsbygg, er oppsiktsvekkende.

Nå skal dere høre: Marit Leganger kan fortelle at man benytter nøkterne salgsmetoder (!), og at de boliger man selger bærer preg av stor slitasje. Som statlig aktør er vi spesielt opptatt av å fortelle om eiendommens faktiske tilstand, sier hun; det betyr at man ikke ”styler” boligene, slik andre gjør. Vi gjør ikke oppgraderinger heller, og vi bruker ikke rosemalende språk i annonsene, sier hun. Det er som om hennes stolthet kan høres ”mellom linjene”.

Mange boliger selges over takst, noe hun er meget fornøyd med, sier hun. For meg høres det ut som ”God dag, mann” - ”Økseskaft” når problemstillingen som journalisten presenterer er de mange salg som åpenbart skjer under markedsverdi, siden de videreselges med stor fortjeneste. Siden journalisten ikke går hardere på, kan det tyde på at han eller hun har mer oppi ermet, og derfor vil lokke intervjuobjektet litt utpå. Kanskje vet Aftenposten at billigsalgene stort sett skjer til ansatte i Forsvaret, og at de som får tilslaget er raske med å selge videre og ta fortjenesten etter å ha slipt gulv, malt vegger og kjøpt ny servant og nytt dolokk på badet.

Vi får se. Dette føyer seg imidlertid i rekken av de mange avsløringer som mediene har gjort av dårlig prosjektstyring og pengesløsing i Forsvaret. Det er jo åpenbart at disse eiendomsverdiene burde vært forvaltet på en bedre måte, ved at de enkelte boenheter ble pusset opp - gjerne stylet - for å få en god pris for hver enkelt bolig etter en profesjonell markedsføring. Her synes det motsatte å skje. Det høres ut som det er en dyd å ”snakke ned” salgsobjektet.

Jeg har tidligere pekt på at det synes å være en stilltiende forståelse mellom de to største partiene i Norge, Høyre og Arbeiderpartiet, at Forsvaret skal få være i fred. ”Forsvars- og sikkerhetspolitikken ligger fast” er omkvedet, men dette blir jo helt perverst når det overføres til forvaltning av fellesskapets verdier, - for det er det vi snakker om - disse boligene er oppført med midler over skattesedlene fra norske menn og kvinner, tilført Forsvaret av Stortinget. Det er snart bare riksrevisor Jørgen Kosmo som bryr seg, og han rekker ikke over alt.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger og deltager i sosiale medier som Twitter og LinkedIn. Han har en bred interesseflate, men er særlige opptatt av forsvars og miljøspørsmål. Dessuten er han opptatt av ledelsesspørsmål i forbindelse med at han selv deltar i utvikling av selskaper og prosjekter i Norge og utenlands.

Les Mer...

Si meg – lærer de aldri? Et nytt hjertesukk vedrørende Forsvarets anskaffelser.

Det er ganske nedslående å registrere de gjentagne eksempler på unødig kostbare materiellanskaffelser i Forsvaret. Enda mer nedslående er det at det synes å være en slags immunitet knyttet til dette sløseriet. Sprekker offentlige budsjetter på andre sektorer, som det gjorde ved bygging av nye Holmenkollen skibakke, flere oljeinstallasjoner og den forrige regjerings ”månelandingsprosjekt” for fullskalarensing av CO2, blir det i hvert fall litt bruduljer. Byråd og kommunaldirektør må gå, det holdes høringer i Stortinget eller statsråder - og til og med en statsminister - må stå skolerett for folket via mediene.

Hvorfor ikke tilsvarende reaksjoner når det gjelder kostnadsoverskridelser og pengesløsing i Forsvaret? Jeg tror jeg vet svaret: nesten ingen bryr seg! Hadde sløseriet hatt konsekvenser for Forsvarets musikk eller H M Kongens Gardes musikktropp eller drilltropp, eller denne type synlige deler av Forsvaret, hadde vi kanskje sett andre reaksjoner. Men seks nye helikoptre til fregatter som knapt seiler mer enn en, maks to av gangen får ett oppslag i Aftenposten, deretter et debattinnlegg av to kontreadmiraler (4. oktober) og så ferdig med det. Kontreadmiralene forsikrer at fregattene ”seiler” som forutsatt innenfor de ressursrammer som er stillet til disposisjon. ”Seile” kan nemlig i deres terminologi bety at et fartøy overveiende ligger ved kai.

Hadde enda journalisten i Aftenposten visst (det jeg har fortalt i min blogg tidligere) at de to første helikoptre til fregattene ble levert uten å tilfredsstille de krav som er stillet til dem med hensyn til å oppdage u-båter og delta i bekjempelse av slike båter, så hadde det kanskje begynt å lukte såpass av skandale at reaksjoner måtte ha kommet. Men nei, det synes å ha gått ”hus forbi” at det har skjedd. Helikoptrene skal leveres tilbake til fabrikken om noen år og få det utstyret de nå mangler, - so what. Vi blir jo ikke angrepet før det, liksom. De øvrige fire kommer - forhåpentlig - med full operativ evne om noen år. Prosjektet er sterkt forsinket, og er blitt mye dyrere enn opprinnelig beregnet. Andre land har vraket dette italienske NH90 helikopteret av disse grunner.

Det samme helikopter skal brukes fra kystvaktfartøyer, i alt åtte. Summen er altså 14 helikoptre, et antall som kunne vært halvert og ført til milliarder i besparelse. I USA brukes droner mer og mer og erstatter fly og helikoptre i stadig flere roller, både innen overvåkning av store land- og sjøområder - burde være ideelt for et langstrakt land med en økonomisk sone som er tre ganger størrelsen av landterritoriet - og for å bekjempe mål som kan identifiseres med tilstrekkelig sikkerhet, som for et kampfly. Mange terroristledere og talibankrigere i Afghanistan og fjelltraktene mot Pakistan har endt sine dager truffet av et Hellfire-missil levert fra en Predator-drone som styres fra et fjellanlegg i Cheyenne Mountain i USA.

Her hjemme anskaffes kampfly og helikoptre som om droner er noe fremmed, og som om kostnader ikke betyr noe. Blir ikke forsvarsbudsjettene økt kraftig fremover vil konsekvensen bli flere kutt i det som er igjen av Hæren og Heimevernet, og kutt av hele våpensystemer. Nye ubåter til erstatning for våre seks aldrende båter av Ula-klassen, som ville koste ca 30 milliarder kroner, blir en prøvesten. Det må skje snart. Foreløpig er det ingen som bryr seg. Vår ferske forsvarsminister burde egentlig ha stanset kampflyanskaffelsen og fått hele prosessen gransket. Vi kunne trolig klare oss med halvparten av de 52 fly som ligger i handlekurven pr i dag. Droner kunne supplere, i stort omfang. Der ligger langt på vei det beløp vi vil mangle når beslutning snart skal tas om anskaffelse av nye ubåter.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS. Han er en aktiv bidragsyter i den offentlige debatt om en rekke temaer herunder forsvars-, miljøvern- og ledelsesspørsmål.

Les Mer...