torsdag 19. desember 2013

“No decent targets in Afghanistan, so bomb Iraq”

I try to be “neutral” to how people look. I really do. I have to admit, though, that the US Secretary of Defence, Donald Rumsfeld - serving under President George W. Bush - always gave me this creeping feeling down my spine when I saw and heard him on TV. I never said this aloud to anyone, since he also presented himself as both tough and a man of action. Our own Defence Minister at the time, Kristin Krohn Devold, even seemed to have a crush on the man. She most notably would beam in his presence.

Having now learned what Secretary Rumsfeld did and said in internal top level meetings in the White House in the immediate aftermath of the terror attacks on September 11th 2001, I trust my feelings - creeping or not - to peoples’ looks more than ever. The story is told in the book “Against All Enemies” by Richard Clarke, who was chairman of the Anti-Terrorism Group and an important advisor to the Bush administration the years before and after the attacks. He took part in the meetings and the discussions. Here is from his book, chapter 1:

“By the afternoon on Wednesday [after Sept. 11], Secretary Rumsfeld was talking about broadening the objectives of our response and "getting Iraq". Secretary Powell pushed back, urging a focus on al Qaeda. Relieved to have some support, I thanked Colin Powell. "I thought I was missing something here," I vented. "Having been attacked by al Qaeda, for us now to go bombing Iraq in response would be like our invading Mexico after the Japanese attacked us at Pearl Harbor.".

Powell shook his head. "It's not over yet." Indeed, it was not. Later in the day, Secretary Rumsfeld complained that there were no decent targets for bombing in Afghanistan and that we should consider bombing Iraq, which, he said, had better targets. At first I thought Rumsfeld was joking. But he was serious and the President did not reject out of hand the idea of attacking Iraq. Instead, he noted that what we needed to do with Iraq was to change the government, not just hit it with more cruise missiles, as Rumsfeld had implied.”.

I am really grateful on behalf of mankind that this person and his President were not in charge in the US during the Cold War, when the nuclear power Soviet Union was the adversary No 1.
I say no more!

Knut Harald Nylænde is a Norwegian businessman and investor who through his investment company Moxie AS invests in and gives advice to smaller growth companies and real estate projects.

torsdag 12. desember 2013

En tilleggskommentar fra Knut Harald Nylænde

Jeg har fått en tilbakemelding fra en person på det jeg skrev om ’Marinejegere i ny rolle’ for en tid tilbake, hvor denne personen peker på at det ikke er korrekt det jeg sier om at Marinejegerne ikke har deltatt i Afghanistan. Det har de gjort i flere perioder og deltatt i skarpe operasjoner, sier han. Det er fint å ha blitt gjort oppmerksom på dette. Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt spesialsoldater i Afghanistan, og jeg husker at det ble kjent at marinejegere deltok i direkte støtteoperasjoner for amerikanske styrker, noe kommandoen fikk en høy amerikansk utmerkelse for.

Særlig SV har jo som kjent hatt store kvaler med hensyn til Norges deltakelse i krigshandlingene i Afghanistan. Enkeltsoldater som Thommy Olsen, som har marinejegerbakgrunn, sto frem i mediene for et drøyt år tilbake, og satte et velkomment fokus på våre soldaters innsats. Jeg hadde imidlertid ikke fått med meg at Marinejegerkommandoen som enhet har deltatt i norske kontingenter i Afghanistan med egne enheter på linje med Telemark bataljon, Forsvarets spesialkommando/Hærenes jegerkommando og Etterretningsbataljonen. Vi har ikke så mange marinejegere, og en del av dem deltar i operasjoner mot pirater langs kysten av Nord-Øst Afrika, hvor de er i sitt ”rette element” i sine hurtiggående båter som opererer ut fra en norsk fregatt som base.

Da jeg tjenestegjorde i Marinen, blant annet som instruktør i sjømannskap, fikk jeg et svært godt inntrykk av våre marinejegere. Etter min mening er norske marinejegere blant verdens beste soldater.

Afghanistans golde landskap er jo ikke akkurat det ”teater” man forestiller seg som best egnet for marinejegere. Takket være tilbakemeldingen vet vi nå bedre.

onsdag 27. november 2013

Kan de tillate seg alt i Forsvaret?

I Aftenposten 4. november er forsiden viet billigsalg av Forsvarets boliger. 600 boliger er solgt de siste årene til priser som til dels ligger langt under markedsverdi. Mange selges nemlig videre med stor fortjeneste. Leiligheter av middels størrelse, rundt 100 kvm er videresolgt med stor fortjeneste, helt opp i et par millioner kroner. Om snittapet på hvert salg skulle ligge på en halv million, for å være snill i min antakelse, vil det altså ha gått tapt rundt MNOK 300. Det er Forsvarsbygg som forvalter Forsvarets boliger, og den forklaringen som gis av direktør Marit Leganger, som er ansvarlig for salg av statlig eiendom i Forsvarsbygg, er oppsiktsvekkende.

Nå skal dere høre: Marit Leganger kan fortelle at man benytter nøkterne salgsmetoder (!), og at de boliger man selger bærer preg av stor slitasje. Som statlig aktør er vi spesielt opptatt av å fortelle om eiendommens faktiske tilstand, sier hun; det betyr at man ikke ”styler” boligene, slik andre gjør. Vi gjør ikke oppgraderinger heller, og vi bruker ikke rosemalende språk i annonsene, sier hun. Det er som om hennes stolthet kan høres ”mellom linjene”.

Mange boliger selges over takst, noe hun er meget fornøyd med, sier hun. For meg høres det ut som ”God dag, mann” - ”Økseskaft” når problemstillingen som journalisten presenterer er de mange salg som åpenbart skjer under markedsverdi, siden de videreselges med stor fortjeneste. Siden journalisten ikke går hardere på, kan det tyde på at han eller hun har mer oppi ermet, og derfor vil lokke intervjuobjektet litt utpå. Kanskje vet Aftenposten at billigsalgene stort sett skjer til ansatte i Forsvaret, og at de som får tilslaget er raske med å selge videre og ta fortjenesten etter å ha slipt gulv, malt vegger og kjøpt ny servant og nytt dolokk på badet.

Vi får se. Dette føyer seg imidlertid i rekken av de mange avsløringer som mediene har gjort av dårlig prosjektstyring og pengesløsing i Forsvaret. Det er jo åpenbart at disse eiendomsverdiene burde vært forvaltet på en bedre måte, ved at de enkelte boenheter ble pusset opp - gjerne stylet - for å få en god pris for hver enkelt bolig etter en profesjonell markedsføring. Her synes det motsatte å skje. Det høres ut som det er en dyd å ”snakke ned” salgsobjektet.

Jeg har tidligere pekt på at det synes å være en stilltiende forståelse mellom de to største partiene i Norge, Høyre og Arbeiderpartiet, at Forsvaret skal få være i fred. ”Forsvars- og sikkerhetspolitikken ligger fast” er omkvedet, men dette blir jo helt perverst når det overføres til forvaltning av fellesskapets verdier, - for det er det vi snakker om - disse boligene er oppført med midler over skattesedlene fra norske menn og kvinner, tilført Forsvaret av Stortinget. Det er snart bare riksrevisor Jørgen Kosmo som bryr seg, og han rekker ikke over alt.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger og deltager i sosiale medier som Twitter og LinkedIn. Han har en bred interesseflate, men er særlige opptatt av forsvars og miljøspørsmål. Dessuten er han opptatt av ledelsesspørsmål i forbindelse med at han selv deltar i utvikling av selskaper og prosjekter i Norge og utenlands.

onsdag 20. november 2013

Si meg – lærer de aldri? Et nytt hjertesukk vedrørende Forsvarets anskaffelser.

Det er ganske nedslående å registrere de gjentagne eksempler på unødig kostbare materiellanskaffelser i Forsvaret. Enda mer nedslående er det at det synes å være en slags immunitet knyttet til dette sløseriet. Sprekker offentlige budsjetter på andre sektorer, som det gjorde ved bygging av nye Holmenkollen skibakke, flere oljeinstallasjoner og den forrige regjerings ”månelandingsprosjekt” for fullskalarensing av CO2, blir det i hvert fall litt bruduljer. Byråd og kommunaldirektør må gå, det holdes høringer i Stortinget eller statsråder - og til og med en statsminister - må stå skolerett for folket via mediene.

Hvorfor ikke tilsvarende reaksjoner når det gjelder kostnadsoverskridelser og pengesløsing i Forsvaret? Jeg tror jeg vet svaret: nesten ingen bryr seg! Hadde sløseriet hatt konsekvenser for Forsvarets musikk eller H M Kongens Gardes musikktropp eller drilltropp, eller denne type synlige deler av Forsvaret, hadde vi kanskje sett andre reaksjoner. Men seks nye helikoptre til fregatter som knapt seiler mer enn en, maks to av gangen får ett oppslag i Aftenposten, deretter et debattinnlegg av to kontreadmiraler (4. oktober) og så ferdig med det. Kontreadmiralene forsikrer at fregattene ”seiler” som forutsatt innenfor de ressursrammer som er stillet til disposisjon. ”Seile” kan nemlig i deres terminologi bety at et fartøy overveiende ligger ved kai.

Hadde enda journalisten i Aftenposten visst (det jeg har fortalt i min blogg tidligere) at de to første helikoptre til fregattene ble levert uten å tilfredsstille de krav som er stillet til dem med hensyn til å oppdage u-båter og delta i bekjempelse av slike båter, så hadde det kanskje begynt å lukte såpass av skandale at reaksjoner måtte ha kommet. Men nei, det synes å ha gått ”hus forbi” at det har skjedd. Helikoptrene skal leveres tilbake til fabrikken om noen år og få det utstyret de nå mangler, - so what. Vi blir jo ikke angrepet før det, liksom. De øvrige fire kommer - forhåpentlig - med full operativ evne om noen år. Prosjektet er sterkt forsinket, og er blitt mye dyrere enn opprinnelig beregnet. Andre land har vraket dette italienske NH90 helikopteret av disse grunner.

Det samme helikopter skal brukes fra kystvaktfartøyer, i alt åtte. Summen er altså 14 helikoptre, et antall som kunne vært halvert og ført til milliarder i besparelse. I USA brukes droner mer og mer og erstatter fly og helikoptre i stadig flere roller, både innen overvåkning av store land- og sjøområder - burde være ideelt for et langstrakt land med en økonomisk sone som er tre ganger størrelsen av landterritoriet - og for å bekjempe mål som kan identifiseres med tilstrekkelig sikkerhet, som for et kampfly. Mange terroristledere og talibankrigere i Afghanistan og fjelltraktene mot Pakistan har endt sine dager truffet av et Hellfire-missil levert fra en Predator-drone som styres fra et fjellanlegg i Cheyenne Mountain i USA.

Her hjemme anskaffes kampfly og helikoptre som om droner er noe fremmed, og som om kostnader ikke betyr noe. Blir ikke forsvarsbudsjettene økt kraftig fremover vil konsekvensen bli flere kutt i det som er igjen av Hæren og Heimevernet, og kutt av hele våpensystemer. Nye ubåter til erstatning for våre seks aldrende båter av Ula-klassen, som ville koste ca 30 milliarder kroner, blir en prøvesten. Det må skje snart. Foreløpig er det ingen som bryr seg. Vår ferske forsvarsminister burde egentlig ha stanset kampflyanskaffelsen og fått hele prosessen gransket. Vi kunne trolig klare oss med halvparten av de 52 fly som ligger i handlekurven pr i dag. Droner kunne supplere, i stort omfang. Der ligger langt på vei det beløp vi vil mangle når beslutning snart skal tas om anskaffelse av nye ubåter.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS. Han er en aktiv bidragsyter i den offentlige debatt om en rekke temaer herunder forsvars-, miljøvern- og ledelsesspørsmål.

onsdag 28. august 2013

"Vennskap" mellom land er naivt tøv?

Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev den 6. juli om "vennskapelig spionasje" etter at det er påvist at det amerikanske NSA fanger opp og lagrer alle våre e-poster, inklusiv det som går ut og inn i Utenriksdepartementet og ved Statsministerens kontor.

Edward Snowdens avsløring av USAs spionasje har ledet til opprør i EU-landene, men her i landet er reaksjonene som en mild, sommerlig bris. ”Også venner spionerer på hverandre,” sier Stanghelle, ”å tro noe annet er naivt tøv".

Det er da vel fortsatt slik at vennskap forutsetter at vennene det er snakk om kan stole på hverandre. En venn går vel ikke bak ryggen på deg; da er han ikke lenger en venn. Er det mulig å se dette på en annen måte? Selvsagt ikke, etter min mening, så slutt å snakke om ”vennskapelig spionasje”, det er et forsøk på en slags semantisk infiltrasjon for å få folk som ikke reflekterer dypt nok til å trekke på skuldrene og la det hele gå over i en gråsone mellom glemsel og ubehag.

For så vidt samme fenomen som vi ser når det gjelder overvåkningstiltak i vårt eget samfunn, både av sivile, norske aktører og av våre egne myndigheter. Datatilsynet passer vel på, eller?

I internasjonal politikk handler det selvsagt ikke om vennskap mellom land. ”Stater har ikke varige venner eller fiender, kun interesser", skrev Henry Kissinger i sine memoarer. Han var amerikansk utenriksminister på 1970-tallet, og kanskje den dyktigste utenriksminister USA noen gang har hatt.

Det er jo i virkeligheten denne realpolitiske virkelighet, for ikke å si kynisme, som Harald Stanghelle snakker om, og da bør ikke ”vennskapelig” brukes. Det er mer dekkende å snakke om USAs interesser og vår naivitet. Allierte stater stoler ikke på hverandre, i den betydning vi privatmennesker legger i ordene, men de er allierte fordi de har noen felles interesser, ikke fordi de er venner.

Fordi Norge er alliert med USA har vi gjennom hele etterkrigstiden ”spionert” på vår store nabo i øst, Russland. Vi har støvsuget nordområdet for alt av elektroniske signaler og sendt det ukritisk videre til NSA. Flere norske radarstasjoner og etterretningsfartøyer har stått for denne formidable innsamlingen av rådata i amerikansk interesse, i et (naivt) håp om at det også var i NATOs og vår interesse. Vi fikk aldri vite eksakt hva amerikanerne fikk ut av det vi sendte over, og egen analysekapasitet hadde vi ikke. De senere årene er vi blitt mer årvåkne og dyktigere på feltet. Det hevdes av dem som har greie på det at Norge er blitt en stormakt på etterretningssiden. Men fortsatt er det slik at det skjer i tett samarbeid med USA og langt på vei med USAs etterretningsinfrastruktur i bunnen.

Jeg har ofte lurt på hvordan det kan ha seg at norske sosialdemokrater, som amerikanerne ser på som sosialister og langt på vei kommunister når de kan finne på å sitte i regjering sammen med et parti som SV, stiller seg så ukritiske til hva USA foretar seg. De dilter etter overalt, og er meget tilbakeholdne med kritiske bemerkninger.

Norge har interesse av å ha en forsikring, selvsagt, dersom Russland en dag skulle forandre seg til å bli en aggressiv stormakt, men å tro at prisen for en slik forsikring er å tekkes amerikanerne ved å la være å kritisere eller kjøpe amerikanske kampfly selv om langt rimeligere fly er tilbudt, osv. er etter min mening å ta helt feil. Amerikanerne vil ikke komme oss til unnsetning med mindre det er i deres egne interesser. Fra en amerikansk synsvinkel er Norge et brohode på den vestlige del av den russiske landmasse, verken mer eller mindre. Det kjernefysiske potensial på Kola-halvøyen og i russernes Nordflåte er en strategisk slagkraft som amerikanerne følger nøye med på, og om ballongen skulle gå opp en dag kan denne slagkraften lettest slås ut fra norsk territorium.

Dette vil amerikanerne gjøre med eller uten norske myndigheters medvirkning. Slik er det bare. At norske politikere går rundt og tror noe annet er i beste fall naivt, men mest trolig for å søke å dekke over et ubehagelig faktum.

Knut Harald Nylænde er en investor og forretningsmann som gjennom mange år har hatt en sterk interesse for blant annet forsvarsspørsmål. Han er en aktiv blogger. Til daglig leder han Moxie AS som er et investerings- og rådgivingsselskap.

onsdag 21. august 2013

Påfallende taust i Norge om NSAs avlyttingsblemme - Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid

Når generalløytnant Grandhagen, sjefen for vår militære etterretningstjeneste (E-tjenesten), uttaler til mediene at han ikke vil si noe om hvem og på hvilken måte tjenesten samarbeider med andre lands tilsvarende tjenester, er det knapt andre enn folk langt ut på venstrefløyen i norsk politikk som vil ha innsigelse til det. Dette er de hemmelige tjenesters natur og vesen, og det må jo i prinsippet være slik. Men vi vet at det er mye rusk og fanteri som skjuler seg bak et slikt formelt skalkeskjul, og det som nå er avdekket for NSAs vedkommende er enda et bevis på at kontrollen er for dårlig med de hemmelige tjenester. Jeg tror det gjelder overalt, selv i totalitære samfunn, at ”noen” skaffer seg all den informasjon som er praktisk mulig med den teknologi og kompetanse de rår over, uten etiske skrupler, og holder det for seg selv og til eget bruk.

Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid. Absolutt makt korrumperer absolutt.

Dette er empirisk kunnskap som skulle tilsi at i hvert fall demokratisk styrte land sørger for inngående kontroll med sine hemmelige tjenester. All makt, og mediemakt, korrumperer når den ikke møtes med motmakt.

I USA er kontrollen omfattende, men likevel skjer altså slike utrolige utglidninger som nå er avdekket av Edward Snowden. Overvåkingsprogrammet PRISM avlyttet den gjengse amerikaners telefonsamtaler og leste hennes e-poster. Grunnen til at Kongressens oppnevnte kontrollorganer ikke oppdager slikt er rett og slett fordi de ikke har de kunnskaper og den teknologi som er nødvendig for å kikke NSA i kortene.

Det samme gjelder i enda større grad her hjemme. Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenester (EOS-utvalget), som ble etablert i kjølvannet av Lundkommisjonens avdekning av til dels omfattende ulovlig overvåking av norske statsborgere (rapport ble avgitt i 1996), er totalt hjelpeløst i sin kontrollfunksjon dersom aktører i tjenestene bevisst holder noe unna for eksternt innsyn. Den dagen EOS-utvalget utstyrte seg med like kvass kompetanse og like avansert teknologi i sine kontrolloperasjoner som det tjenestene selv nyter godt av, ville utvalget kunne gjennomføre reelle kontroller. Dette er imidlertid helt urealistisk fordi slik kompetanse og slik teknologi er vanvittig kostbar og antakelig ikke engang tilgjengelig for noen utenom - nettopp - de hemmelige tjenester. I E-tjenesten er dette i hovedsak AAS (amerikansk alt sammen).

Dere husker sikkert like godt som meg vår ferske utenriksministers stolte mine da han på TV kunne fortelle mer om situasjonsbildet ved gassanlegget i In Amenas etter terrorangrepet der i april i år enn hva CNN og algeriske myndigheter kunne by på, og hans (falske) beskjedenhet da han antydet at om ikke Norge akkurat var en stormakt på etterretning, så var vi nok blant verdens beste. Det kunne Espen Barth-Eide si fordi han ganske sikkert i den situasjonen nøt godt av en viss gjenytelse fra amerikanernes (les NSAs) side for de ytelser norsk etterretning har stått for gjennom hele etterkrigstiden til amerikanske myndigheter gjennom NSA. Jeg regner med at general Grandhagen hadde hyppige briefinger i Utenriksdepartementet i den tiden terroraksjonen pågikk i den algeriske ørken.

Enhver som tenker seg litt om måtte forstå at Barth-Eide ikke fikk sine etterretninger fra norske spesialstyrker på stedet, ei heller fra norske droner, selv om vi disponerer begge deler. Vi ville bare ikke være i stand til å utplassere dem på stedet. Spionsatellitter kan vi jo bare drømme om. Men ikke amerikanerne. De disponerer alt dette, og er også i stand til å bringe slike ressurser i posisjon for å få effekt.

Jeg skal ikke påstå at general Grandhagen og hans folk kjente til PRISM, men at de kjente til det verdensomfattende avlyttingssystem Echelon, som NSA leder, er jeg helt sikker på, og det er egentlig samme sak. PRISM er et program som har skjøtet på Echelons kapasitet og kvalitet etter terrorangrepet på USA 11. september 2001. Med mindre en norsk politiker med mye makt og nerver av stål slår i bordet så det hopper, kommer det ikke et pip over leppene til Grandhagen & Co om hvordan NSAs overvåkingsblemme kan ha rammet også norske borgere.

Slik er det bare.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger som kommenterer en rekke saker både relatert til forretningsforhold, men også politikk og kultur.

onsdag 10. juli 2013

Marinejegerne i ny rolle



I forsvarsbloggen min har jeg vært innom spesialstyrkene våre fra tid til annen, hovedsakelig med rosende beskrivelse av deres kompetanse og innsats der de har vært satt inn. I Afghanistan har Hærens spesialstyrker vært i ca 10 år, når de nå trekkes ut.