onsdag 19. juni 2013

Tilbakeslag for F-35 programmet

Forsvarsanalytiker John Berg, som følger utviklingen i F-35 Joint Strike Fighter programmet med argusøyne, kan i en melding til nettverket sitt 21. mai fortelle at
sjefen for USAs marinekorps (USMC), general James F. Amos, har vendt tommelen ned for videre utvikling av den versjonen av F-35 som USMC etter planen skulle anskaffet. Det dreier seg om F-35B, et såkalt STOVL (Short Takeoff Vertical Landing).

General Amos kom med denne bomben på Navy League’s Sea-Air-Space konferanse 2013. Ordrett sa han: ”The process is constipated. It’s broke.”

I tillegg til USMC står britene og italienerne på bestillingslisten for denne versjonen av flyet.

Jeg har tidligere i denne forsvarsbloggen sagt at de kraftige kutt som nå skjer ”på autopilot” i offentlige budsjetter i USA vil kunne ramme F-35 programmet. General Amos vet at F-35 blir langt dyrere enn opprinnelig antatt, og at de høyere kostnader ved anskaffelse av flyene vil sprenge USMCs trangere budsjettrammer i årene fremover.

Og det er enda mer dårlig nytt. Lockheed Martins visepresident og sjef for F-35 programmet, Tom Burbage, som i sin tid lovet at 48 F-35 fly kunne leveres Norge for 18 milliarder kroner, har gått av (i dag, fem år senere, er anskaffelsesbeløpet satt til ca 63 milliarder kroner, og prisen er fortsatt i ”fri flukt”). Om Burbage går av frivillig, vites ikke, men det er ikke å trekke det altfor langt å anta at han har så liten troverdighet igjen hos selskapets kunder at det kan være på tide å la nye krefter overta. Så får vi se hvor lang tid det tar før en nye F-35 sjef er ”brukt opp”. 

Burbage hadde bl.a. dette å si til mediene i forbindelse med avgangen:

”The fundamental airplane is going to be there. It’s going to be late. It’s going to be more expensive than we thought to do the development. But it’s still going to be there … I think that’s the ultimate metric.”

John Berg har denne lakoniske kommentar: Ha det hyggelig på golfbanen, Tom.

Knut Harald Nylænde driver til daglig rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS som han etablerte for ca. 14 år siden. Han er dessuten en aktiv blogger og er på sin forsvarsblogg særlig aktiv i debatten om Norges kjøp av nye jagerfly.

onsdag 12. juni 2013

Forsvarsledelsen tildekker og skjønnmaler

Tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt gjennom åtte år, Nils Holme, har utredet Forsvarets situasjon i et dokument ”Forsvarspolitikken ved et veiskille” for tankesmien Civita (dokumentet er tilgjengelig på Civitas hjemmesider www.civita.no ). Holme avdekker at det skjer en systematisk tildekking av ubekvemme realiteter og juks med tall for å gi inntrykk av en satsing på forsvar og beredskap som i virkeligheten ikke skjer. Rene budsjettriks, altså.

Dette skriver Holme under overskriften ”Best på forsvarsbudsjetter”:

«I dette notatet fokuserer vi på den svake ressursutnyttelsen i forsvarsbudsjettet, snarere enn på budsjettets størrelse i seg selv. Imidlertid er underbudsjetteringen i forsvarspolitikken understøttet av økonomiske knep knyttet nettopp til budsjettstørrelsen.

Politisk hevdes det regelmessig at vi gjennom de senere årene har øket forsvarsbudsjettet (som er riktig), og at det nå har nådd 42 mrd kroner (som er forledende). Det er riktig at utgiftsbudsjettet er på 42 mrd, men dette inkluderer arealleie for Forsvarets anlegg som ble innført i 2011. Den utgjør snaut 4 mrd kroner som føres til inntekt for staten på en annen post i forsvarsbudsjettet, slik at den faktiske bevilgningen til forsvarsformål er 42-4 = 38 mrd. Imidlertid refereres det nå konsekvent til utgiftsbudsjettet som uttrykk for vår "satsing" på forsvar, -også i innberetningene til NATO.»

Den forsiktige forsvarsanalytiker og –ekspert Nils Holme kaller dette ”økonomiske knep”, og det er ganske sterkt. Egentlig burde denne opplysningen føre til en politisk oppvask. Det kunne starte med at Riksrevisjonen, som under Jørgen Kosmos ledelse har grepet fatt i liknende forhold i andre departementer og etater, burde ta for seg det Holme avdekker. Bak den falske fasaden som departementet og forsvarsministeren gir skjuler det seg en alvorlig mangel på operativ evne holdt opp mot det som er Forsvarets hovedoppgave. Holme sier nemlig videre at vi over de siste årene har underbudsjettert Forsvaret så kraftig at vi har mistet evnen til det han kaller ”høyintensitetsstrid”, dvs evne til utholdenhet i forsvar av landet mot militært angrep, hvilket er og blir vårt militære forsvars hovedoppgave. Kravene til Forsvaret har gradvis gått over til å bli dimensjonert etter de oppdrag vi forventes å gjøre i FN- og NATO-sammenheng. Fortsetter denne utviklingen blir vi sittende igjen med et forsvar for fredsoppgaver, sier Holme.

Dette bilde er nedslående, og bedre blir det ikke når innslaget i forsvarsbudsjettene kommer for fullt av innfasingen av et femtitalls stormaktsdesignede kampfly av typen F-35, som blir vanvittig dyre både i anskaffelse og drift.

Forsvarsbudsjettene kommer helt sikkert ikke til å bli øket for å kompensere for de ca 100 milliarder kroner mer som dette kampflykjøpet vil koste over sin levetid i forhold til alternativet som kunne vært det svenske JAS Gripen. Selv om Høyre og FrP har antydet en viss økning i forsvarsbudsjettene fremover, er det et så stort etterslep allerede som skal dekkes inn, for eksempel to manglende fregattbesetninger for å kunne seile med alle våre fem fregatter. 

I dag er ca 15 F-16 fly operative av en kampflypark på ca 50! Skal det kanskje bli regelen i fremtiden? Vi kjøper forsvarsmateriell i dyre dommer, og lar det meste ”ligge i møllpose”. Jeg leser i Aftenposten 3. mai at Høyres Ine Eriksen Søreide, som leder Stortingets Utenriks- og forsvarskomite er enig i Holmes kritikk og røper at det har vist seg umulig å få forsvarsledelsen til å svare konkret på komiteens spørsmål om hvilke kapasiteter Forsvarets faktisk har for å løse sine primære oppgaver.

På tide med et regjeringsskifte?

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og er i dag en aktiv forretningsmann og investor. Han har en bred interesse for forsvarsspørsmål, men har i den senere tid særlig fokus på spørsmål rundt Norges kjøp av nye jagerfly.





onsdag 5. juni 2013

Ikke bløff, men ”politikkens vesen”

Det er en fordel å ha fulgt med i timen over et lengre tidsrom på det området man velger for en blogg. Forsvaret som instrument for landets sikkerhetspolitiske mål har interessert meg siden jeg var meget ung, og jeg har i min forsvarsblogg delt tanker om den utvikling Forsvaret har gjennomgått, en utvikling på godt og vondt.

Det har åpenbart vært nødvendig å skalere ned Forsvarets strukturer, spesielt på hærsiden, etter at den amerikanske våpenhjelpen opphørte for snart 40 år tilbake. På det meste hadde vi 13 brigader, eller kombinerte regimenter som det het inntil 1970-tallet, og et betydelig antall bataljoner i landvernet og enheter som HM Kongens Garde og Garnisonen i Syd-Varanger. Heimevernet hadde omtrent dobbelt så mange soldater som i dag. Dette var ikke bærekraftig.

Men i tillegg til å skalere ned strukturene har vi også sette en vridning mot våpensystemer og soldatutdannelse som åpenbart er mer innrettet mot å løse oppdrag i andre himmelstrøk enn våre egne. Norge ønsker å markere seg internasjonalt.; ”å spise kirsebær med de store” er et uttrykk som kan passe. Fem fregatter med evne til operasjoner over tid under alle klimatiske forhold er en del av ”vridningen”. Evne til overvåking og beskyttelse av nasjonale interesser i vår store økonomiske sone, var viktig argumentasjon for anskaffelse av fregattene. Men det kan vel Kystvakten ta seg av? Norkapp-klassen er ikke mindre egnet for operasjoner langt til havs enn fregattene, og de koster bare en brøkdel i innkjøp og drift; og skulle ballongen gå opp en dag er det ikke torsken til havs som skal forsvares.

Noen vil kunne hevde at admiraler liker store dekk å gå på, og vi har mange admiraler i Forsvaret i forhold til antall fartøyer og mannskaper. Å vise seg frem i NATO-øvelser og i operasjon mot pirater er selvsagt viktig, men går det på bekostning av evne til å forsvare fedrelandets kyster og befolkning, burde prioriteringen vært annerledes.

Det er en form for stormannsgalskap vi ser her, eller skal vi kalle det for ”stormaktsgalskap”? Vi ser nemlig at det samme skjer gang på gang. Det er fint å få skryt for å ha spesialsoldater i verdensklasse, men når det skjer på bekostning av evne til å forsvare fedrelandet på landsiden, er prioriteringen gal. Å påstå at det kun er i strid ute sammen med profesjonelle amerikanske og britiske soldater at våre kan bli virkelig gode, er tull. Våre marinejegere og spesialstyrker i Hæren var i verdensklasse lenge før de ble sendt til Afghanistan. Å måle dem mot amerikanske Navy Seals eller Special Forces eller britiske SBS eller SAS ligger også helt på siden. Allerede på 1980-tallet var våre spesialstyrker bedre enn de britiske, noe britene (sikkert motvillig) måtte innrømme, etter at de hadde vært med på å lære opp de norske soldatene. Forklaringen er rett og slett at vi har bedre menneskemateriell å ta av, og befal som både stiller knallharde krav til og viser omsorg og respekt for enkeltsoldatene.

Anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter kampfly er det siste og mest dramatiske eksempel på ”stormaktsgalskap”. Flyet er designet og kravspesifisert av USA og UK, og produsenten av flyet, Lockheed Martin, som i disse dager beæres med besøk av det norske kronprinsparet, sier rett ut at flyet ikke er laget for mindre staters luftforsvarsbehov. Jeg har skrevet mye om dette flyet tidligere i bloggen min, en anskaffelse som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten kaller ”en varslet flykatastrofe”.
Kampflyet F-35 vil bli en gjøkunge i forsvarsbudsjettene i minst 30 år fremover.  Det vil imidlertid gjøre seg godt i operasjoner sammen med amerikanske og britiske fly i fremtidige oppdrag av den type Norge deltok i over Libya.

I Aftenposten 3. mai gir tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, en tankevekkende beskrivelse av Forsvarets ressurssituasjon i en utredning for tankesmien Civita. Holme peker på at Forsvaret har mistet evnen til utholdenhet i forsvar av fedrelandet, og at kravene til Forsvaret gradvis er vridd over på hva norske soldater skal gjøre i FN- og NATO-ledede oppdrag.

Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, gir i Aftenposten 7. mai en interessant kommentar til den kritikk Holme og andre har kommet med, som bl.a. hevder at den manglende operative kapasitet til forsvars av land og folk her hjemme søkes tildekket i de dokumenter som legges frem for Stortinget. Det er nemlig brukt så sterke ord som ”bløff” og ”budsjettknep” av presumptivt innsiktsfulle personer. Det er ikke bløff, sier Diesen, det dreier seg mer om ”politikkens vesen”. Og han har nok dessverre langt på vei rett i det.

Men hvem er det som har gått i bresjen for å legge forsvarssjef og forsvarskommando inn under den politiske ledelse i Forsvarsdepartementet? Jo, det er den samme Sverre Diesen. Han har redusert forsvarsjefens rolle til å bli en del av politikken og dens vesen. Generaler og andre militære sjefer som ytrer seg kritisk mot ressursbruk blir irettesatt offentlig av den samme Diesen. Han bygger en kultur, for ikke å si ukultur, for at de militære skal stå i grunnstilling og gjøre som politikerne bestemmer. Bak denne mur av beskyttelse mot feilprioriteringer og -disponeringer kan man så dreie oppgaver og ressursbruk i den retning man ønsker innenfor de uklare rammer som ”politikkens vesen” gir til enhver tid.

Sverre Diesen har nok lest sin Niccolo Machiavelli.

Knut Harald Nylænde har nok en gang ovenfor blant annet kommentert sider ved Norges kjøp av nye jagerfly, men denne gangen satt i et noe større perspektiv. Ellers er han en aktiv blogger også om andre samfunnsforhold på sine tre blogger samt på sosiale medier.

torsdag 30. mai 2013

Skandalen som ingen våger å hindre

Jeg vedder en kasse flott vin på at anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter vil bli omtalt som en ulykke for andre forsvarsgrener enn Luftforsvaret når virkningene av anskaffelses- og driftskostnadene slår inn for fullt i forsvarsbudsjettene om 4-5 år. Jeg tror ikke noen vil vedde i mot. Ingen tør. Og nettopp der ligger det merkelige og - i politiske og militærbyråkratiske kretser - uuttalte i sakskomplekset. Svært mange ser at det vil skje som jeg ser, og svært mange befinner seg i posisjoner hvor man skulle tro de hadde plikt til å si ifra, og ansvar for å ta konsekvensene av ikke å si ifra.

Jeg har registrert noen spede røster i SV og FrP. Men det blir bare ynkelig når en Hallgeir Langeland og en Geir Ove Ellingsen lirer av seg motforestillinger i et Brennpunktprogram i NRK for deretter å si at de nok vil stemme for anskaffelsen når saken kommer til Stortinget. For det nytter jo ikke å stemme mot, likevel, er omkvedet. ”Noen” holder sin hånd over prosjektet med en slik kraft og med en så antatt stor potensiell sanksjonsmulighet mot dem som går mot at de fleste holder kjeft. Kan det være at sporene fra hovedflyplassaken for 20-25 år tilbake skremmer?

Noen få velinformerte - og modige - innen media står frem, som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten og forsvarsanalytiker John Berg. Sistnevnte hadde en solid kronikk om temaet i Aftenposten 23. april. Begge opplever arrogante tilsvar fra hold som har klare egeninteresser i å feie kritikere av banen. Jeg er tilbøyelig til å kalle noe av det for regelrette stigmatiseringsforsøk.

Forsvarsbudsjettene kommer nemlig aldri til å bli øket i en slik grad at de vil kompensere for de mer enn 100 milliarder unødvendige kroner som dette kampflykjøpet vil påføre Forsvaret over sin levetid. Det er vel også derfor vi ikke hører de sedvanlige protester fra andre statsråder og departementer. De vet at dette ikke vil gå ut over andre sektorer. Det vil måtte håndteres innenfor rammene av de årlige forsvarsbudsjetter. Selv om Høyre og FrP har antydet en viss økning, er det ikke noen med erfaring fra og innsikt i norsk politikk som tror at de 100 milliarder vil bli kompensert fullt ut.

John Berg peker imidlertid på en sannsynlig konsekvens ut over det rene militære forsvar; nemlig manglende ressurser til gjennomføring av nødvendige tiltak innen terrorberedskap og -bekjempelse. Jeg tror han får rett, dessverre.

Knut Harald Nylænde investerer i og er rådgiver for selskaper som har utviklet ny teknologi eller andre innovative fortrinn. I tillegg er han aktiv innen eiendomsbransjen. Han er meget samfunnsengasjert og er en aktiv blogger.

onsdag 8. mai 2013

Er kronprinsparet lurt opp i stry?


Jeg trodde først jeg hørte feil da jeg var innom ”Dagsnytt 18” på NRK2 den 29. april, og fikk høre at kronprinsparet skal besøke Lockheed Martin, produsenten av F-35 Joint Strike Fighter. De er anmodet av Utenriksdepartementet om å besøke bedriften.

Og hvem er sjef i UD? - Jo, det er samme person som i sin statssekretærperiode under daværende og nåværende forsvarsminister, Anne-Grethe Strøm-Erichsen, var den ivrigste pådriver for å posisjonere Lockheed Martin som leverandør av nytt kampfly til erstatning for våre aldrende F-16 fly. Akkurat, - det er Espen Barth Eide; mannen som fortsatt helst ikke bør vise seg i Sverige uten livvakt. Han lurte Saab og den svenske regjeringen trill rundt ved å få det til å se ut som det var reell konkurranse mellom F-35 og det svenske kampflyet JAS Gripen. Men det var det aldri. Svenskene oppdaget det bare for sent. Representantene for kampflyet Eurofighter oppdaget renkespillet til Bart Eide og den sterke norskamerikanske alliansen han frontet i tide, og trakk seg fra unødvendig videre ressursbruk.

Og nå kroner han sitt verk i kampflysaken ved å ”forsegle” kjøpet på kongelig nivå. Man må nesten la seg imponere av fyren. Men spørsmålet er om han går for langt ved å gjøre dette. Han bringer kronprinsparet og Kongehuset i forlegenhet. Selvsagt burde rådgiverne til Haakon og Mette-Marit ha advart dem, og de burde selv ha forstått at de ikke burde la seg bruke i en slik sammenheng.

Begrunnelsen fra UD vil selvsagt være at de skal hjelpe norsk våpenindustri med å få den best mulige gjenkjøpspakken for de ca 63 milliarder kroner Norge skal betale for flyene. Men samtidig oppnår altså Barth Eide å bygge en god forsvarslinje for kritikken vedrørende beslutningsprosessen knyttet til anskaffelse av nye kampfly. Den vil bli stadig sterkere, og ordet ”granskning” er allerede fremsatt i en kronikk i Aftenposten nylig av forsvarsanalytiker John Berg.

Lockheed Martin produserer ikke bare fly. Der i gården lages det også kjernefysiske våpen og omstridte klasebomber, noe som gjør kronprinsparets besøk ved bedriften enda mer betenkelig og kritikkverdig. UDs diplomater slet seg nesten helt ut for noen år tilbake for å få til en internasjonal avtale som forbyr klasebomber. USA stemte mot!

Jeg skal ikke ta så hardt i som å si at dette er begynnelsen på en utvikling mot Kongehusets avskaffelse, men at vi kan snakke om en første, liten spiker i kisten, er jeg ganske sikker på. Reiser de til Lockheed Martin kommer det til å bli mye og langvarig bråk, - men dette kan jo bli en lærepenge for kronprinsparet, slik at det blir færre spikre i kisten i fremtiden.

Knut Harald Nylænde deltar i debatten om en rekke samfunnsspørsmål blandt annet gjennom hans tre blogger. Et av hans største interesseområder er forsvaret hvor han gjennom en rekke kommentarer og faktabaserte innlegg har påpekt ytterst kritikkverdige forhold rundt kjøpet av jagerflyet F-35. Til daglig er Knut daglig leder og eier i investerings- og rådgivningsgruppen Moxie.

onsdag 1. mai 2013

En varslet flykatastrofe

Som mange vil ha registrert er utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten og programdirektør Anders Melheim i Forsvarsdepartementets kampflyprogram svært uenige om hvordan det går med utviklingen av F-35, kampflyet som skal erstatte vårt aldrende F-16. Forhåpentligvis har også mange registrert at jeg er på linje med Dragnes i denne saken. Jeg har skrevet mye om både dette ”milliardsluket” og andre pengesløsende prosjekter i Forsvaret det siste året. Dragnes’ overskrift i en kommentarartikkel 18. mars den megetsigende ”En varslet flykatastrofe”.

Da jeg leste Melheims tilsvar dagen etter mintes jeg historien om presten som under en søndagspreken hadde notert i margen i sitt manus: Her er argumentet svakt, - hev derfor stemmen! Han presterer å si om et prosjekt som er mange, mange år forsinket at det slett ikke er forsinket, - det ligger faktisk foran skjema. Hans meget vaklevorne ståsted for en slik uttalelse er at F-35 prosjektet ble omstrukturert i 2010. For å gå til geistligheten igjen; Lockheed Martin (flyprodusenten) er gitt absolusjon for gamle synder og skal nå dømmes kun for de prestasjoner og feil som gjøres etter 2010.

Jeg er redd den hjemmesiden som FD har opprettet (www.kampfly.no) er selektiv i valget av informasjon, da det bare er å gå til kilden; GAO (United States Government Accountability Office), som følger F-35 prosjektet med argusøyne for å lese meget kritiske vurderinger av prosjektet. For temmelig nøyaktig et år tilbake skrev GAO at testing av et fullt integrert F-35 fly tidligst vil kunne skje i 2015. Det utvikles alternativer til kritisk viktig funksjonalitet som back-up dersom primærsystemer mislykkes, som for eksempel med det famøse hjelmbaserte displayet som skal gi piloten en unik evne til å se, vurdere og treffe beslutning om alt som rører seg i og utenfor flyet. Da Melheims counterpart i Pentagon fikk høre om de 24 millioner linjer med SW-koder som skal sikre flyets funksjonalitet i alle situasjoner, uttalte han: ”This scares the heck out of me!” Men Melheim og FD er åpenbart ikke lettskremte.

I følge Melheim er også prisutviklingen under kontroll nå. Overskridelsene før omstruktureringen i 2010 var astronomiske. Tilbudet til den norske regjering i 2008 om å levere hele kampflyparken på 50-talls fly til en pris på 20 milliarder kroner var rent lureri. Prisen er mer en tredoblet siden da, og i følge GOA er den ikke under kontroll etter omstruktureringen av programmet. Fra juni 2010 til mars 2012 økte kostnadsestimatet med om lag 15 milliarder US dollar. I forhold til basiskostnad i 2007 hadde kostnadene på det tidspunkt økt med 119 milliarder US dollar utover budsjett og var forsinket med ca 5 år. GOA antar i sin rapport at den gjennomsnittlige overskridelse pr år frem til 2035 vil være rundt 13 milliarder dollar.

Den endelige stykkpris pr fly vil avhenge av i hvilken serie flyet bygges. Er det en serie med mange fly vil stykkprisen naturlig nok bli lavere enn om det er få fly i produksjonsserien. Dragnes tar en av FDs kampflytalsmenn, brigader Morten Klever, i en bløff med hensyn til antall fly som skal produseres. Han forfekter et antall som for lengst er forlatt, nemlig 3250 fly. Med de reduksjoner som løpende har skjedd er det meget usikkert hvilket totalantall man ender opp med, men GOAs tall for hele anskaffelsesprogrammet av F-35 er 2457.

Jeg håper Dragnes og andre vil ”plage” både Melheim, Klever og alle som er ansvarlige for denne varslede flykatastrofen slik at det er håp om at stadig flere opinionsdannere og politikere får øynene opp for det som foregår.

Dette er en av en serie med innlegg fra Knut Harald Nylænde om det pågående flykjøpet til det norske forsvaret. Dette er en refleks av hans store engasjement og interesse for forsvarssaken. Han er daglig leder av investeringsselskapet Moxie AS som har sitt kontor i Oslo, men som har investeringer mange steder i Norge samt utenlands.

onsdag 24. april 2013

Hvor ble det av ”plakaten på veggen”?

Jeg er gammel nok til å huske at et meget viktig element i vårt nasjonale forsvarskonsept under den kalde krigens tid, altså frem til ca 1990, var å realisere det som sto i ”plakaten på veggen”.

Skulle Norge bli angrepet måtte man unngå det som skjedde 9. april 1940, da uklarhet om mobilisering og manglende ordrer til befal og mannskaper førte til forsinkelser og improvisasjoner i forsvarstiltakene mot den tyske angriper. Derfor kom ”plakaten”. Den kom i form av en Kongelig resolusjon i 1949, og slår fast at alle militære sjefer - på alle nivåer - har plikt til å sørge for motstand mot en angriper fra første stund etter at et angrep er konstatert. Man skal ikke vente på ordre fra høyere hold, men stille opp snarest mulig på det fremmøtestedet som krigstjenestekortet (KtK) anviste, samle sine mannskaper og sørge for at alle får sine våpen, ammunisjon og annet utstyr som skarpe stridsoppdrag nødvendiggjør.

Det er straffbart ikke å opptre slik ”plakaten” sier, eller - det var i hvert fall straffbart den gang. For hva har egentlig skjedd med ”plakaten på veggen”? Jeg har ikke registrert at ”Kgl. res. av 10. juni 1949, om militært befal og sjefers forhold ved angrep på Norge” er gjort ugyldig. Er den bare ”glemt”, eller ”tiet i hjel”? Av resolusjonen fremgår nemlig også at om ordre kommer fra regjeringen om at motstand skal opphøre, og det ikke kan fastslås om regjeringen handler av fri vilje og om det virkelig er regjeringen som agerer, så skal ordren anses som falsk og derfor ugyldig. Det kan kanskje ha falt norske regjeringer av nyere dato tungt for brystet.

Man skulle tro at debatten etter at Gjørv-kommisjonens rapport ble lagt frem i fjor hadde brakt denne bestemmelsen og dens relevans som beredskapstiltak ved terrorangrep på landet frem i lyset, men det skjedde ikke. Angrepet på regjeringskvartalet ble av statsministeren og flere toppolitikere omtalt som et angrep på landet, på samme måte som den amerikanske president og hele det amerikanske politiske og militære lederskap omtalte angrepet på ”Twin Towers” i New York i 2001 som et angrep på USA. Eller var det bare talemåter der og da fra den rød-grønne regjerings side? Er likevel ikke et terrorangrep på Norge å anse som et angrep på landet - på ordentlig? Hva om det kom flere anslag, på flere steder, tilnærmet samtidig, noe som altså ville representere en godt planlagt operasjon med ressurser som en organisasjon av noen størrelse nødvendigvis måtte stå bak?

I stedet for å hente frem og prise de holdninger som heimevernssoldater viste 22. juli, og berømme Forsvaret for at de skjerper beredskapet når etterretningsbildet tilsier det, så opplevde Heimevernet i Oslo og på Romerike på den dramatiske dagen at de var hemmet av instrukser og ordninger som i praksis går på tvers av innholdet i den nevnte Kgl. Res.. Også andre ledd i Forsvaret ble stående og vente på anmodning fra Politiet, nærmest som om noen måtte se an hva som videre skjedde før man kunne konstatere om omfanget tilsa Forsvarets innsats. Det motsatte ville være bedre - og i tråd med ”plakaten” - nemlig at Forsvarets ressurser mobiliseres, for deretter eventuelt å bli trappet ned i takt og i tråd med det behov som avklarer seg etter hvert.

At forsvarssjefen godt kunne ha varslet både Politiet og andre sivile myndigheter om sin skjerpede beredskap i fjor høst tidligere enn det som skjedde, er jeg ikke uenig i, men å rette krass kritikk mot forsvarssjefen og forlange granskning, slik enkelte politiske røster faktisk lød, er etter min mening helt galt, og å skyte over, under og på siden av målet. Snarere burde hendelsen ha trigget en debatt nettopp om ”plakaten på veggen”.



Knut Harald Nylænde er en samfunnsorientert person med stor interesse for forsvarsspørsmål.  Han deltar aktivt i meningsutvekslinger om dette og andre spørsmål på nettet. Til daglig er han engasjert som forretningsmann og investor med hovedkontor i Oslo, men med investeringer mange steder i Norge og dessuten utenlands.