Hvor ble det av ”plakaten på veggen”?

Jeg er gammel nok til å huske at et meget viktig element i vårt nasjonale forsvarskonsept under den kalde krigens tid, altså frem til ca 1990, var å realisere det som sto i ”plakaten på veggen”.

Skulle Norge bli angrepet måtte man unngå det som skjedde 9. april 1940, da uklarhet om mobilisering og manglende ordrer til befal og mannskaper førte til forsinkelser og improvisasjoner i forsvarstiltakene mot den tyske angriper. Derfor kom ”plakaten”. Den kom i form av en Kongelig resolusjon i 1949, og slår fast at alle militære sjefer - på alle nivåer - har plikt til å sørge for motstand mot en angriper fra første stund etter at et angrep er konstatert. Man skal ikke vente på ordre fra høyere hold, men stille opp snarest mulig på det fremmøtestedet som krigstjenestekortet (KtK) anviste, samle sine mannskaper og sørge for at alle får sine våpen, ammunisjon og annet utstyr som skarpe stridsoppdrag nødvendiggjør.

Det er straffbart ikke å opptre slik ”plakaten” sier, eller - det var i hvert fall straffbart den gang. For hva har egentlig skjedd med ”plakaten på veggen”? Jeg har ikke registrert at ”Kgl. res. av 10. juni 1949, om militært befal og sjefers forhold ved angrep på Norge” er gjort ugyldig. Er den bare ”glemt”, eller ”tiet i hjel”? Av resolusjonen fremgår nemlig også at om ordre kommer fra regjeringen om at motstand skal opphøre, og det ikke kan fastslås om regjeringen handler av fri vilje og om det virkelig er regjeringen som agerer, så skal ordren anses som falsk og derfor ugyldig. Det kan kanskje ha falt norske regjeringer av nyere dato tungt for brystet.

Man skulle tro at debatten etter at Gjørv-kommisjonens rapport ble lagt frem i fjor hadde brakt denne bestemmelsen og dens relevans som beredskapstiltak ved terrorangrep på landet frem i lyset, men det skjedde ikke. Angrepet på regjeringskvartalet ble av statsministeren og flere toppolitikere omtalt som et angrep på landet, på samme måte som den amerikanske president og hele det amerikanske politiske og militære lederskap omtalte angrepet på ”Twin Towers” i New York i 2001 som et angrep på USA. Eller var det bare talemåter der og da fra den rød-grønne regjerings side? Er likevel ikke et terrorangrep på Norge å anse som et angrep på landet - på ordentlig? Hva om det kom flere anslag, på flere steder, tilnærmet samtidig, noe som altså ville representere en godt planlagt operasjon med ressurser som en organisasjon av noen størrelse nødvendigvis måtte stå bak?

I stedet for å hente frem og prise de holdninger som heimevernssoldater viste 22. juli, og berømme Forsvaret for at de skjerper beredskapet når etterretningsbildet tilsier det, så opplevde Heimevernet i Oslo og på Romerike på den dramatiske dagen at de var hemmet av instrukser og ordninger som i praksis går på tvers av innholdet i den nevnte Kgl. Res.. Også andre ledd i Forsvaret ble stående og vente på anmodning fra Politiet, nærmest som om noen måtte se an hva som videre skjedde før man kunne konstatere om omfanget tilsa Forsvarets innsats. Det motsatte ville være bedre - og i tråd med ”plakaten” - nemlig at Forsvarets ressurser mobiliseres, for deretter eventuelt å bli trappet ned i takt og i tråd med det behov som avklarer seg etter hvert.

At forsvarssjefen godt kunne ha varslet både Politiet og andre sivile myndigheter om sin skjerpede beredskap i fjor høst tidligere enn det som skjedde, er jeg ikke uenig i, men å rette krass kritikk mot forsvarssjefen og forlange granskning, slik enkelte politiske røster faktisk lød, er etter min mening helt galt, og å skyte over, under og på siden av målet. Snarere burde hendelsen ha trigget en debatt nettopp om ”plakaten på veggen”.

Knut Harald Nylænde er en samfunnsorientert person med stor interesse for forsvarsspørsmål.  Han deltar aktivt i meningsutvekslinger om dette og andre spørsmål på nettet. Til daglig er han engasjert som forretningsmann og investor med hovedkontor i Oslo, men med investeringer mange steder i Norge og dessuten utenlands.

Les Mer...

Bomber F-35 helikoptrene også?

Jeg skrev i et tidligere innlegg at Regjeringens kampflyvalg kan komme til å ”bombe” ubåtprosjektet i Forsvaret  (link). Vi får rett og slett ikke råd til å kjøpe nye ubåter til erstatning for våre seks aldrende ubåter av Kobben-klassen, er min spådom. Både flyene og ubåtene skal helst driftes etter anskaffelse, og være operative, og det er dette totalregnestykket som ikke går opp. Selv med den indikasjon Høyre og Fremskrittspartiet har kommet med om økning av forsvarsbudsjettets rammer i årene fremover, går ikke dette i hop. Allerede i dag ligger flere marinefartøyer ved kai fordi Forsvaret mangler ressurser til å holde dem operative.

Og så var det nye helikoptre, da….

Jeg har flere ganger skrevet om den langdryge prosessen for å skaffe nye redningshelikoptre etter Sea King og nye helikoptre til kystvakt og fregatter etter Lynx. Prosessen er blitt trenert i det uendelige og har medført store ekstra kostnader. Norge har satset på det italienske NH90-helikopteret, som opprinnelig var ment å skulle bli et ”enhetshelikopter”, ikke bare for de ulike oppgaver i redning, overvåkning og transport for norske forhold, men for alle nordiske land. Ambisjonen ligger nå i grus, og mens de øvrige land har kommet seg ut av de opprinnelige kontrakter og bindinger, sitter Norge i klisteret. De to første NH90 er levert med redusert operativ evne, og skal leveres tilbake (!) for oppgradering en gang i fremtiden - tidspunkt ikke fastsatt. I alt har Norge 14 slike helikoptre på bestillingslisten.

I siste nummer av tidsskriftet ”Trygge Samfunn” (nr 1, 2013) som utgis av Kvinners Frivillige Beredskap (KFB) fremstår oberstløytnant Ingvild Jensrud med en hyllest til NH90, og underslår alle de åpenbart negative forhold som knytter seg til maskinene. Hun leder arbeidet med å teste og evaluere de nye NH90-helikoptrene. ”Det skulle vise seg at produsentens ambisjon om å lage verdens beste helikopter krevde noe mer tid enn forventet,” sier hun til tidsskriftet. Hun ble utnevnt til denne jobben for 10 år tilbake og har opplevd like mange år med tekniske problemer, svikt i fremdrift og kontraktsbrudd fra italienernes side. Likevel er NH90 ”verdens beste helikopter” og skal løse alle de store utfordringer som venter innen søk og redning, kystvakt, overflateovervåkning og ubåtkrigføring, sier oberstløytnanten. Denne form for entusiasme og lojalitet til et ”funksjonshemmet” helikopter bør det stilles et stort spørsmålstegn ved.

Riktignok tar ikke Jensrud antiterrorrollen med i oppramsingen av hva NH90 skal kunne brukes til, men krefter er i sving med å posisjonere NH90 også som erstatning for Sea King i både rednings- og antiterrorrollen som disse helikoptrene i dag er tillagt. Det burde være åpenbart for dem som har litt greie på det at NH90 blir for lite i begge disse oppgavene. Forsvarets Bell 412 helikoptre, som normalt vil bistå politiet og som dessuten vil kunne transportere spesialstyrker, er både for små og for gamle og dessuten bygget med sivil standard som tåler mindre enn den rent militære versjonen.

Jeg deler oppfatningen til forsvarsanalytiker John Berg som i sin siste artikkel i serien ”Forsvar 2020” (nr 1/2013) burde ha gjort som danskene for 8-10 år siden, nemlig hoppet av NH90-prosjektet og satset på det robuste, tremotors AgustaWestland som redningshelikopter og i antiterrorrollen. Han kommer også med et interessant innspill om å kjøpe en miniversjon av Hercules 130 transportfly, nemlig det tomotors Alenia C-27 Spartan som har samme motorer og kan driftes teknisk av samme personell som C-130 krever, og som kan benytte småflyplasser og rette veistrekninger på noen få hundre meter, og derved gi oss en meget stor fleksibilitet mht. å sette spesialstyrker og deres materiell, inklusiv kjøretøyer, på bakken i nærhet av stedet for et terroranslag hvor som helst i landet.

Berg er ikke optimistisk med tanke på at dette vil skje. Snarere er også han i stand til å regne på kostnadsbildet fremover og gjøre den slutning at kampflykjøpet vil hindre oss i å gå for den beste løsningen. I det tidsrommet vi snakker om vil F-35 anskaffelsen ta så mye av både investerings- og driftsmidler i forsvarsbudsjettene at alle andre større prosjekter blir skjøvet på. Inntil det smeller på nytt igjen, kanskje?

Knut Harald Nylænde er daglig leder av selskapet Moxie AS.  Gjennom blant annet dette selskapet er han en aktiv investor. Han bistår også med råd og veiledning til mange av de selskapene han investerer i. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor.

Les Mer...

SV og kampflykjøp

Jeg har tidligere pekt på at SV er brakt i forlegenhet av AP i kampflysaken, ved at prisen på ca 50 nye kampfly ble manipulert slik at det skulle se ut til at SV gikk for det billigste flyet for drøye fire år tilbake da valget ble gjort i Regjeringen. Da snek man prisen på det amerikanske flyet F-35 JSF så vidt under prisen på det svenske JAS Gripen, slik at SVs eneste kriterium for valg av nye kampfly, som var prisen, ble innfridd.

Senere har SV og hele verden sett at prisen på F-35 kampflyene stort sett er doblet hvert år, og i dag er beregnet å koste ca 63 milliarder kroner for 52 fly, mot ca 20 milliarder da valget av fly ble gjort i Regjeringen. Nå skal SV ”ta igjen” ved å gå inn for en halvering av antall fly - eller ”færrest mulig”, som det visstnok heter i landsmøtevedtaket - noe som i tillegg til en antatt besparelse på noen titalls milliarder kroner i innkjøpsfasen, vil gi besparelser i størrelsesorden 100 milliarder i driftsutgifter over 30 år som er den horisont man opererer med for jagerflyenes levetid.

Jeg har sans for forslaget, men ingen sympati med SV som ble lurt. Selvsagt får SV ikke gjort noe med sitt forslag heller. Det partiet gjør er, nok en gang, å vise sin avmakt, men partiets ledere viser også at de forstår at de ble lurt av storebror AP og det militær-industrielle-forsknings-kompleks som sto bak regnestykkene i sin tid. De kanadiske politikere ble forsøkt lurt på samme måte, men gjennomskuet bedrageriet og la F-35 kampflyprosjektet på is i fjor.

Det endelige vedtak her hjemme skal etter planen gjøres i Stortinget før sommerferien, men det er å håpe at man snart våkner i Høyre og FrP med hensyn til de negative konsekvensene for forsvarsbudsjettene i årene fremover. En halvering av antall F-35 i kombinasjon med å bygge ut infrastruktur og operativ anvendelse av droner ville bli et langt mer kostnadseffektivt konsept for Norge. Et enda bedre alternativ er å droppe F-35 og gå for et alternativ, for eksempel den siste modell av F-16, en oppgradert versjon av det flyet vi har, som vi vet er operativt og som ville blitt vesentlig rimeligere.

Som jeg har pekt på i forsvarsbloggen min kan kanskje de store, automatiske kuttene i USAs forsvarsbudsjetter føre til at F-35 programmet blir stanset eller vesentlig redusert, noe som kan berede grunnen for revurdering av kampflyprosjektet også her hjemme. Foreløpig har kuttene i USAs forsvarsbudsjetter satt jagerfly på bakken fordi driftsutgiftene MÅ reduseres.

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som deltar aktivt i samfunnsdebatten innen en rekke områder, men ikke minst innen forsvarstema. Han har viet en rekke artikler til kampflysaken spesielt de siste månedene.

Les Mer...

Droneteknologiens utrolige muligheter

Teknologirådet skal ha ros for å ta opp viktige teknologispørsmål som påvirker vårt samfunns utvikling i stor grad. Miljørelaterte teknologier dominerer og det er bra. Rådet har tatt opp droneteknologien, og selv om regjering, forsvar og annen øvrighet ikke deltar i debatten - ja, er påfallende tause - så fortsetter Teknologirådet å utrede og analysere droneteknologiens muligheter. I de offentlige byråkratier fortsetter man ufortrødent å utrede og kravspesifisere for anskaffelse av fly og helikoptre i ”gamle” konsepter. Innen droneutvikling er de såkalte nanodroner i ferd med å bli operative. De er så små at den største utfordringen ved bruk utendørs er at vinden kan blåse dem bort. Nå er man i ferd med å finne løsning også på dette, og det er norske forskere og ingeniører som leder an på feltet. Israelerne har utviklet en nanodrone så lite som et stort insekt, men kun for innendørs ”spionasje”.

Nano er gresk for "dverg". I følge Teknologirådets hjemmesider er en nanometer (nm) en milliarddels meter. Nanoteknologien eksisterer og opererer på en skala fra 100 nm, noe som skulle tilsvare størrelsen på et virus, og helt ned til størrelsen på et atom, om lag 0,1 nm. Til sammenlikning er tverrsnittet av et hårstrå ca. 100 000 nm. Størrelsesforholdet mellom en nanopartikkel og en fotball er omtrent som forholdet mellom en fotball og jordkloden. Det er altså i disse dimensjonene strukturer og design utformes for for eksempel nanodroner.

Utviklingen er akselererende og om ikke mange år vil små droner og nanodroner være i bruk i private organisasjoner, og ikke bare for gode formål. Men vi får la være å tenke for mye på det; det blir en oppgave for militær og sivil etterretning og sikkerhetstjeneste. Vi bør tenke på hvilke positive muligheter som åpner seg. Tenk dere en liten drone i sving over Utøya 22. juli. Den kunne vært der i løpet av minutter etter at alarmen gikk og politiets deltastyrke rykket ut. Underveis til Utøya kunne politimannskapene motta levende bilder fra det som skjedde på bakken, alt fra Anders Behring Breiviks bevegelser til hvor egnede båter befant seg som kunne benyttes til å komme seg over sundet, osv..

Dette er bare ett eksempel. I søk etter savnede personer og i redningsoperasjoner til lands og til sjøs kan droner vise seg meget effektive og bidra til å redde mange liv i årene fremover. Overvåkning av vår enorme økonomiske sone, ca tre ganger størrelsen på landterritoriet vårt, ville bli langt mer kostnadseffektiv med droner enn med tilsvarende dekning av fly (Orion) og kystvaktfartøyer med helikoptre.

Det er bare å glede seg til en drone blir så rimelig at pappa kan anskaffe en, leie plass på en droneterminal (miniflyplass) på det gamle Fornebulandet og fra konferansehotellet på Geilo styre den inn over eiendommen og huset på Bygdøy hvor dronens infrarøde kamera sjekker hva poden, evt. kona driver med i hans fravær.

Knut Harald Nylænde eier og driver selskapet Moxie AS. Blant annet gjennom dette selskapet investerer han og delvis aktivt deltar i utviklingen av diverse selskaper. Han er også en hyppig kommentator angående en rekke saker ikke minst forsvarsspørsmål. Et av de gjennomgående temaene er de muligheter den nye droneteknologien åpner for forsvaret av Norge.

Les Mer...

Ansvar

Det har vært oppmerksomhet den siste tiden omkring den tragiske ulykken i Troms fylke den 5. mars 1986, da et snøskred tok 16 brigadesoldaters liv i Vassdalen. Snøskredfaren var varslet både av lokalbefolkningen og skredeksperter. Under vinterøvelser vil sistnevnte kategori alltid være knyttet til øvingsledelsen som rådgivere. Den gang fikk øvingsledelsen klar beskjed om snøskredfaren både i Vassdalen og andre steder i øvingsområdet. Den planlagte fremrykning gjennom Vassdalen av en av Brigade Nords bataljoner ble ikke stanset. På alle nivåer i bataljonen ble det stilt spørsmål ved klokskapen i å rykke frem gjennom Vassdalen, men ”en ordre er en ordre” og i et øvelsesscenario er det i praksis øvingsledelsen som gir ordren, eller som i dette tilfelle: som ikke gir stoppordren.

På toppen i øvingsledelsen satt en general. La hans navn være uuttalt. Om han fortsatt lever ville han vært godt over 80 år gammel. Han ”forsvant” ut av landet og over i FN-tjeneste kort tid etter ulykken. Det var i det hele tatt påfallende hvor viktig det var for forsvarsledelsen den gang å skjerme denne generalen og søke ansvaret plassert lengst mulig nedover i rekkene. Så påfallende var det, og etter hvert tyngende for enkelte militære sjefer med riktig holdning til sjefsansvar, at oberst Arne Pran, som den gang var sjef for Brigade Nord, sto frem og tok ansvaret, selv om han i praksis ikke hadde det under øvelsen. ”Det er mine gutter,” husker jeg Pran sa, beveget til tårer foran TV-kameraene. Graden av pinlighet for den ”forsvunde general” og forsvarsledelsen var meget høy, og oberst Pran ble aldri tilgitt for å ha brakt de egentlig ansvarlige i forlegenhet ved sin handling.

Arne Pran ble ikke general. Han ble tatt ut av ”generalslisten”, som det heter i miljøet. Han valgte en annen karriere. Det var ingen problemer for ham å få en toppstilling i næringslivet, med de gode menneskelige sider og lederegenskaper han demonstrerte for hele det norske folk i marsdagene i 1986.

Evnen til å lære av slike blemmer ser imidlertid ut til å være svært begrenset i toppskiktet i vårt samfunn. Etter angrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya i juli 2011 fikk vi se noen underlige manøvreringer for å unndra seg ansvar, fra selveste statsministeren på toppen og nedover i etatene, særlig i Politiet denne gangen. ”Jeg tar ansvar ved å få det som skjedde grundig belyst, og ved å sørge for at det som blir avdekket og foreslått av tiltak blir skikkelig fulgt opp i fremtiden,” var omtrent slik Jens Stoltenberg ordla seg i tiden etter at det katastrofale resultat hadde manifestert seg av Regjeringens og etaters grove unnlatelsessynder og byråkratiske handlingslammelse gjennom mange år. Det er nærmest å sette ansvarsbegrepets meningsinnhold fullstendig på hodet. En leder som står ansvarlig for en svikt som fører til så mange menneskers død må gå, og en ny leder tar over. Slik må det bare være!

Huff, jeg gremmes. Men så har vi da også sett gjennom historien at når krig rammer en nasjon så viser det seg nødvendig å bytte ut store deler av landets ledere som har slått seg opp i fredstid, med mer dugende ledere, spesielt de i toppsjiktet…

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann med stor interesse for samfunnsspørsmål. Igjen har han skrevet om forsvarsspørsmål - et emne høyt opp på hans agenda. Han det daglige er han en forretningsmann og investor som er engasjert i en rekke prosjekter og selskaper blant annet gjennom hans selskap Moxie AS.

Les Mer...

Marinejegere i terrorbekjempelse?

I månedsskiftet januar/februar la forsvarssjef Sunde frem et forslag om å slå sammen Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK). Hensikten er, naturlig nok, å gjøre kommunikasjon, kontroll og innsats mer effektivt, særlig ved terrorberedskap og - bekjempelse. De nye planene innvarsler ingen endring mht. hvilke enheter av spesialstyrkene som skal kunne settes inn mot terrorangrep på våre olje- og gassinstallasjoner til havs. Det er fortsatt FSK/HJK som skal ha slike oppdrag.

Jeg registrerer at det på nytt reises spørsmål fra flere hold om hvorfor ikke marinejegerne også øremerkes for slik innsats, og hvorfor vi ikke kan ha marinejegere på døgnkontinuerlig beredskap både ved Haakonsvern og ved marinebasen i Ramsund. Tidsfaktoren er jo som regel avgjørende ved terroralarm eller andre alvorlige anslag mot liv og eiendom.

FSK ble bygget opp på begynnelsen av 1980-tallet, med bistand fra og etter mønster av de britiske spesialstyrker Special Air Service (SAS). Marinejegerkommandoen har den britiske enheten Special Boat Service (SBS) som modell. Selv om marinejegere opererer i det våte element og forflytter seg raskt med sine hurtiggående båter i indre farvann, så er fly- eller helikopterbårne mannskaper faktisk både raskere å forflytte ut til en plattform og mer effektive på stedet. Det som befinner seg på en plattform har store likhetstrekk med (tett) bebyggelse som FSK og Hærens jegere er fortrolige med.

Marinejegere kan ta seg om bord i store skip i fjorder og indre farvann fra sine hurtiggående spesialbåter. Særlig kan cruiseskip og ferger i gitte situasjoner utsettes for terrorangrep. Jegerne bruker stiger som sveives opp og hektes over ripa, men å se for seg at dette kunne gjøres for å borde en olje-/gassplattform i grov sjø langt til havs, er vanskelig. Det er imidlertid mange andre mål terrorister kan velge, som ligger slik til langs kysten at innsats fra marinejegere egner seg bedre, for eksempel i kombinasjon med Politiets DELTA-styrke og/eller enheter fra FSK/HJK. Derfor virker denne del av kritikken mot forsvarssjefens plan urimelig.

Når det gjelder spørsmålet om døgnberedskap for spesialstyrker er det viktig å skille mellom små og større enheter. Utenforstående skal selvsagt ikke vite hvor mange soldater som tilhører de ulike enheter, men flere enn meg blant ”utenforstående” vet at det ikke dreier seg om store enheter i Marinejegerkommandoen. Skulle de enhetene vi har ved Haakonsvern og i Ramsund pålegges døgnkontinuerlig beredskap, ville enhetene fått betydelige problemer med å drive helhetlig og effektiv opplæring og øving av styrken. Derfor er også denne del av kritikken urimelig.

Det ligger i den plan forsvarssjef Sunde har lagt frem at man innen spesialstyrkene skal ha en enhet som kan reagere meget raskt, og det ser jeg på som positivt, særlig i lys av det som skjedde 22. juli 2011. Riktignok gir en slik rask reaksjonsevne kun mening dersom Politiet - meget hurtig - anmoder Forsvaret om bistand ved et anslag, selv om man ikke kan si sikkert hvor alvorlig eller stort omfanget av angrepet er. Det er bedre å sende spesialsoldater ”hjem” igjen enn å mangle deres unike kompetanse på det tidspunkt da den kan være avgjørende for et vellykket utfall.

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som investerer i og utvikler forskjellige prosjekter.  Et fellestrekk ved mange av hans prosjekter er at de har en «innovasjonshøyde».  En av hans mål er at organisasjonene utvikler seg videre og vokser uten å miste sin innovative kraft.

Les Mer...

Verneplikt for kvinner

Ikke så overraskende, kanskje, at det ble SV som kom først med prinsippvedtak om verneplikt for kvinner. SV går ikke inn for å styrke forsvaret av landet, selvsagt, - helst hadde vel partiet sett at det motsatte skjedde, ved at Norge bl.a. meldte seg ut av forsvarsalliansen NATO, men de vedtar det som en del av likestillingspolitikken, og det er bra, om enn i seneste laget.

Jeg har ment det samme siden jeg var meget ung, rett og slett fordi det er riktig å mene det ut fra at menn og kvinner er likeverdige borgere av fedrelandet og fordi formuleringen i Grunnloven ikke skiller mellom kjønn i § 109, hvor det står: "Enhver statens borger er i almindelighed lige forpligtet i en vis tid at værne om sit fædreneland, uden hensyn til fødsel eller formue.".

Formuleringen i Grunnloven setter ikke krav til at alle norske ungdommer skal innkalles til militærtjeneste, men en naturlig tolkning av paragrafen burde i hvert fall for et progressivt parti som SV allerede fra partiets fødsel for omtrent 50 år tilbake ha sagt at kvinner burde være likestilte med menn i denne sammenheng. Så kunne man heller ha tilrettelagt for at graviditet og fødsler ga unntak, akkurat som det gjør det i andre sammenhenger i samfunnet. Ulempen for Forsvaret ville ikke vært større enn for landets arbeidsgivere generelt.

Det er noe blodfattig og ambivalent over SVs vedtak på landsmøtet 17. mars. Partiet sier ingenting om hvordan prinsippvedtaket skal gjennomføres i praksis. Kunnskapen om at det allerede i dag er kun en brøkdel av de mannlige årskull som gjør militærtjeneste, og en enda mindre brøkdel kvinner, må da være til stede i partiledelsen?

Verneplikten for menn er så uthulet at man knapt kan kalle det alminnelig verneplikt lenger. Forsvaret velger de ungdommer som er best skikket, fysisk og psykisk, og "dumper" resten. Ikke mer enn ca 7 800 personer fullførte førstegangstjenesten i 2011 av et årskull på ca 64 000 innrullerte (menn og kvinner). Av disse var ca ni prosent kvinner.

Både likestillingspolitisk og forsvarspolitisk er SVs vedtak om kvinnelig verneplikt som et slag i tomme luften. I tidligere tider, da Stein Ørnhøy og Ivar Johansen var mer aktive på den politiske arena for SV enn de er i dag, kom det da gjennomtenkte og konkrete tanker og forslag knyttet til disse spørsmålene. De satte verneplikten inn i en sammenheng, med ”folkeforsvaret” som det bærende prinsipp, et prinsipp som har vært gjort gjeldende helt siden Legdshæren ble opprettet av kong Christian IV i 1628.

I en tid hvor folkeforsvaret er i ferd med å fordunste og verneplikt noe som gjelder en velutrustet minoritet av norsk ungdom, kunngjør altså SV at tiden er moden for alminnelig verneplikt for kvinner. Nå er det blitt ufarlig for SV, for i praksis betyr vedtaket nærmest ingenting.

Knut Harald Nylænde er en aktiv deltager i debatten om en rekke saker, ikke minst forsvarsspørsmål.  Han investerer og er aktiv i utvikling av en rekke selskaper og har et særlig fokus på innovative vekstselskaper. Han er opptatt av at selskapene skal beholde den innovative kraften også etter at selskapene har blitt større.

Les Mer...