onsdag 6. februar 2013

Nye kampfly vil "bombe" nye ubåter?

Nylig kunngjorde Forsvarsdepartementet at fem ubåtprodusenter vil komme til Norge i februar for å presentere seg og sine produkter for Sjøforsvaret og FLO (Forsvarets logistikkorganisasjon). De fem er valgt ut etter en såkalt markedsundersøkelse. I løpet av kommende halvår er det meningen at det skal utarbeides et beslutningsgrunnlag. Vedtaket blir ikke nødvendigvis at Norge skal erstatte de seks aldrende ubåtene av Ula-klassen. Det er mer sannsynlig at de gamle båtene blir underkastet levetidsforlengelse.

Det siste har for så vidt allerede startet. Det brukes milliarder allerede på å oppdatere Ula-klassen for å kunne holde dem operative fremover mot 2020-25. Prisen for seks nye ubåter vil bli ca 30 milliarder kroner, og en anskaffelse ville kommet i en tid da Forsvaret sliter med å betale for et 50-talls nye amerikanske kampfly av typen F-35 JSF (Joint Strike Fighter). Ingen vet ennå hva dette flyet vil koste, selv ikke amerikanerne, bortsett fra at ”alle” vet at det vil bli svindyrt. FD anslår kjøpesummen (optimistisk) til 63 milliarder kroner. I tillegg kommer driftsutgifter som vil ligge på det to-tredobbelte i forhold til dagens F-16 jagerflyflåte (ref. tidligere artikler).

Over den forventede levetid på ca 30 år vil de nye kampflyene koste mellom 180 og 200 milliarder kroner, noe som gir en belastning både på materiellanskaffelses- og driftsdelen av forsvarsbudsjettene i årene fremover som vil skvise alt annet. Vi snakker om rundt 6-7 milliarder kroner i snittkostnader pr år for kampflyvåpenet alene.

Vi skulle helst ha plass til både ubåter, nye helikoptre - ikke bare de (uferdige) NH90-helikoptrene som skal erstatte Lynx-helikoptrene på Kystvaktens fartøyer og fregattene (ref. artikkel), men også erstatningshelikoptre for Sea King redningshelikoptre og ”arbeidshesten” Bell 412 som Luftforsvaret opererer for Hæren hovedsakelig - og, ikke minst, nytt materiell til Hæren hvor behovet for nye pansrede kjøretøyer, stridsvogner og artilleri er skrikende.

For relativt kort tid tilbake besluttet den danske regjering å nedlegge ubåtvåpenet. Et blikk på kartet forteller at en slik beslutning er mindre dramatisk for Danmarks enn for Norges del. Vi har ca 20 000 km kyststripe om alle krinkelkroker tas med, og utfordringene i nordområdet er av en art som gjør ubåter meget verdifulle, ikke minst i etterretningssammenheng.

Likevel, aldri så mye prinsippvedtak i Regjeringen om å videreføre ubåtvåpenet og positive holdninger i opposisjonspartiene i Stortinget, - det kommer en dag da det skal søkes ryddet plass i budsjettene for anskaffelse og drift. På det tidspunktet er det full tyngde i budsjettene av nye kampfly. For å bruke relevant terminologi: budsjettene bombes av F-35 JSF, og konsekvensene for nye ubåter har jeg en dyster forutanelse om.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann og investor som blant annet er opptatt av forsvarsspørsmål. Han deltar i debatten om slike spørsmål blant annet på hans forsvarsblogg .Han har studert ved Norges Handelshøyskole i Bergen og ved Handelshøyskolen BI. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor.

torsdag 31. januar 2013

30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon


Helikopterskandalen blir bekreftet. Jeg har tidligere skrevet om den utrolig langvarige og kostbare prosess for anskaffelse av erstatning for Sea King redningshelikoptre og Lynx-helikoptre til Kystvakten og Sjøforsvarets fregatter. Fra prosessen startet går det mot 20 år før nye helikoptre kommer på plass. Skjønt, det man nå erfarer etter at de to første NH90-helikoptre (fra Italia) av i alt 14 som skal erstatte våre 25 år gamle Lynx, er at de ikke tilfredsstiller kravene som er stillet.

Dette finner avisen ”Nordlys” ut av, og skriver om det. Det presser Forsvarsdepartementet til å komme med en innrømmelse til avisen, noe som er relativt sjelden kost der i gården. Jeg siterer fra e-posten fra FD til avisredaksjonen: ”Forsvaret skal ta i mot de seks første NH90-helikoptrene i en foreløpig versjon som ikke tilfredsstiller alle kontraktuelle krav. De vil bli levert med en midlertidig konfigurasjon..” (!!).

Så langt er det altså kommet at vi må ta imot helikoptre som ikke er fullt funksjonsdyktige i den viktige rolle de var forventet å fylle som kystvaktfartøyenes og fregattenes ”øyne og ører” der ute i Norges enorme økonomiske sone. Den italienske produsenten har åpenbart nedprioritert leveransen til Norge, sannsynligvis fordi det har vært så mye frem og tilbake med kravspesifikasjonene. Nå ”garanterer” FD at helikopter nr 7 skal være helt i tråd med kravene, og når det leveres - uvisst når - skal de seks første tilbakeleveres, enkeltvis, for oppgradering.

FD sier ikke noe om hvem som skal betale ekstraregningen. Trolig er kontrakten slik formulert at italienerne går klar fordi det er den norske kontraktspart som har brutt forutsetninger for produsentens garantiansvar.

Ikke bare skal fregattene våre seile med et ildledningssystem (Aegis) som gir dem en bedrøvelig dårlig ildkraft (ramper for missiler) målt opp mot andre europeiske NATO-lands fregatter av samme årgang, de skal også seile uten tiltenkte helikoptre fordi NH90 mangler sensorer og utstyr for å montere våpen om bord.

FD meddeler at man trolig må forlenge levetiden for 2-4 Lynx-helikoptre for å få kabalen til å gå opp (slå opp ordet «kabal» så finner man at ordet kan være velegnet i denne sammenheng). I miljøet sies det nå spøkefullt at Lynx ikke er et helikopter, men ca 30 000 reservedeler som flyr i tett formasjon.

Knut H. Nylænde er opptatt av mange samfunnsspørsmål, men i særlig grad er han engasjert i forsvarssaker. Han er en aktiv debattant i første rekke på internett om slike spørsmål. Han har utdannelse fra Norges Handelshøyskole og Handelshøyskolen BI.

onsdag 16. januar 2013

Flaut og ydmykende for SV


Før Sosialistisk Venstreparti (SV) kom i regjering var vi vant til en kritisk røst i Stortinget i sikkerhetspolitiske saker. Denne røsten er tilnærmet forstummet, og det ser jo bare litt fjollete ut når enkeltpolitikere i SV går i tog eller holder appeller for å protestere mot vedtak som deres egne partifeller er med på i regjering og storting.

Det har vært flere slike saker; beslutningen om å sende norske soldater til Afghanistan, og derved delta i krigshandlinger med betydelige sivile tap, ble ”forklart” på en lite troverdig måte for partiets medlemmer og velgere.  Norske F-16 flys deltakelse i bombing av tropper og installasjoner i Libya, var en annen trøblete sak for SV. Undertrykkelsen av den naturlige trang til å kritisere USA, og for så vidt Storbritannia, over såpass lang tid har selvsagt vært en stor påkjenning, både for enkeltsv-ere og for partiet som helhet.

Den største ydmykelse for SV må vel likevel ligge i den politiske håndtering av valget og vedtaket vedrørende nye kampfly til erstatning for F-16. Ved hjelp av en ren bløff i regi av storebror Arbeiderpartiet (AP) i regjeringen ble SV ”hjulpet” til å velge et kampfly som ble påstått å bli rimeligst i anskaffelse og drift, og som siden har vist seg å bli kanskje tre ganger så dyrt som konkurrenten. SV hadde nemlig valgt å legge kun ett kriterium til grunn for valg av kampfly: prisen.

Det som skjedde er egentlig så alvorlig at en uavhengig juridisk ekspertise burde ta for seg de prosesser som skjedde i Forsvarsdepartementet med støtte fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og selvsagt fra den amerikanske flyprodusenten Lockheed Martin, fordi et nøkkelpunkt i vurderingen av kampflysaken utvilsomt er at det ble gjennomførte en fordekt kalkyle som viste en tredobling av totalkostnadene for det svenske alternativet, JAS Gripen, for å få det til å se ut som om det svenske flyet ville bli dyrere enn det amerikanske. Det ser imidlertid ut til at det ville blitt ca 100 milliarder billigere.

I en artikkelserie, Forsvaret 2020 nr 2/2012, går forsvarsanalytiker John Berg i detalj med denne prosessen, og han konkluderer med å si: ”Vi trenger en ny forsvarskommisjon, en stor, stygg og hardtslående Gjørv-kommisjon. Her bør det tradisjonelle sikkerhetspolitiske miljøet spille en beskjeden rolle. Miljøet har ikke bidratt til å rope varsko . . . . .”.

Berg sier videre, med uthevede skrifttyper; ”Det er uvirkelig at det norske samfunn ikke har reagert på dette: Med regnestykker som ikke hadde noe med Gripen å gjøre, og dommedagsprofetier for industriutviklingen som lignet mer på Mayakalenderen enn på virkeligheten, konstruerte man planmessig et falskt bilde av Gripens økonomi og spilte kortene slik at bildet formelt sett ikke ble lagt frem for Stortinget. Men det var Stortinget man ønsket å føre bak lyset.”.

I Stortinget kan jeg forestille meg at andre partier og deres toneangivende politikere i forsvars- og sikkerhetspolitiske saker tenkte som så at når til og med SV kunne akseptere dette valget av kampfly, er det neppe noen politisk belastning å være med på det. For å gå mot Regjeringen i et slikt spørsmål ville innebære å måtte argumentere mot et kraftfullt nettverk av aktører, i og utenfor formelle posisjoner.  Lettere å ha med skuffede og sinte svensker å gjøre enn amerikanere.

Hadde jeg vært SVs leder, med ambisjon om å gjenreise partiet til ”gamle høyder”, hadde jeg forlangt nedsatt en kommisjon av den type som John Berg foreslår. Jeg ville til og med gjort det før valget i september 2013, i visshet om at det selvsagt ikke ville skje noe før etter et regjeringsskifte, - kanskje heller ikke da. Men da kunne forslaget likevel fremsettes i Stortinget. SV ville tjene stort på å gjøre det, fordi det er latterlig lett å påvise at noe fundamentalt galt skjedde forut for Regjeringens vedtak om å gå for det amerikanske F-35 og vrake Gripen. Blir det ikke støtte nok i Stortinget, kan partiet nedsette et granskningsutvalg selv, og kanskje la Stein Ørnhøi, partiets beste på forsvars- og sikkerhetspolitikk, lede utvalget.

Jeg vil spå SV en fremgang på i hvert fall fem, kanskje ti prosentpoeng.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann som fokuserer på forretningsutvikling av mindre selskaper med vekstpotensial.  Han er opptatt at selskapene skal beholde en kultur for innovasjon også etter at de har blitt større.

onsdag 9. januar 2013

Kraftsalve fra Aftenposten i kampflysaken

Jeg har over noen tid skrevet mye om ”tidenes dyreste offentlige innkjøp”, både i og utenfor bloggen 'Mer urovekkende nytt om kampflyprosjektet' og 'Flykjøp til besvær', og blant annet pekt på at det er foruroligende taust fra opposisjonen i kampflysaken. Saken har etter mitt skjønn allerede lenge hatt skandalestatus, men det virker som om dimensjonene i saken, økonomisk og politisk, er så store og de tekniske og operative aspekter såpass innfløkte, at politikerne rygger tilbake for å ta i det. Det er derfor desto viktigere at landets største og mest innflytelsesrike avis, Aftenposten, tar skikkelig tak i saken på lederplass, slik det gjøres i utgaven 14. desember.

Tidligere har det vært Aftenpostens erfarne journalist, Kjell Dragnes som har tatt for seg de ulike sider ved kampflyprosjekt i en serie grundige reportasjer. Han synes å være nærmest alene blant landets journalister som har satt seg godt inn i denne saken, og som så det som fant sted da regjering og storting lot seg føre bak lyset for et par-tre år tilbake av Lockheed Martin, som utvikler ”superflyet” F-35, og Forsvarsdepartementet som en del av det militær-industrielle kompleks som ikke er i stand til tenke annet enn amerikansk løsning.

Det svenske jagerflyet JAS Gripen ble vraket ”fordi det var ubrukelig for Norge” som daværende og nåværende forsvarsminister uttrykte det (hun har innimellom styrt med andre store prosjekter i helsenorge), og fordi det var dyrere (!) enn F-35 JSF. En ren bløff den gang for å få SV med på beslutningen, siden SV ikke hadde interesse av eller kunnskaper nok til å forholde seg til annet enn prisen. Der i gården var det politisk umulig å gå for noe annet enn det rimeligste flyet, og for å få det til bestemte man at den regjeringsgaranterte pris på JAS Gripen ikke var riktig, mens den ikke-garanterte pris fra Lockheed Martin var mer pålitelig. Den var behendig satt til 18 milliarder kroner den gang for å ”snike” seg under prisen på JAS Gripen. Nå er den antatte pris for F-35 kommet opp i det tre-firedobbelte i innkjøp, ca 62 milliarder kroner for 52 fly, og kostnadene over flyets levetid (ca 30 år) beregnet til det svimlende beløp 264 milliarder kroner. Man kan miste pusten av mindre . . .

Det som trigger Aftenposten til å ta for seg saken på lederplass nå er at Canada hopper av prosessen med å kjøpe det amerikanske F-35 fordi kostnadsutviklingen er uakseptabel og de operative egenskaper uavklarte. Norge står nå nærmest alene med en bestilling på F-35, når man ser bort fra det amerikanske forsvaret. Men selv der i gården har man fått kalde føtter og reduserer antallet. Med de kuttene som må gjøres i USAs føderale budsjett i nær fremtid kan det bli ytterligere reduksjoner. Forsvarsbudsjettet er ansett for å være utsatt i de pågående drøftelser mellom presidenten og republikanerne i Kongressen.

Hva er det som gjør at Forsvarsdepartementet tviholder på sin vanvittige kurs i kampflysaken? Aftenposten antyder prestisje. Det er det nok også, men jeg er redd det er noe mer, og alvorligere, - nemlig et tett nettverk av norske aktører som er fullstendig ”amerikaniserte i hodet”. Vi finner dem i departementet, som nå også i praksis inkluderer den fagmilitære ledelse, i Forsvarets forskningsinstitutt og i forsvarsindustrien. Dette ”komplekset” som styres av signaler fra USA, ”Norges største og viktigste støttemakt”, som det heter, har overlevd seg selv - den kalde krigen er over, muren ble revet i 1989 og det er pinlig å se hvordan Norge på denne måten reduseres til å være en nikkedokke for amerikanske interesser.

Høyre har vel i stor grad diltet etter USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken i hele etterkrigstiden, men en intellektuelt oppegående politiker som Erna Solberg må da kunne se at dette fører helt galt av sted? Gjør ikke Høyre noe med dette før valget så sitter en Høyre-ledet regjering i klisteret etter valget neste år. Det kan komme til å bli vanskelig å forklare norske skattebetalere hvorfor vi eventuelt må legge ut 100-150 milliarder kroner mer til nye kampfly enn nødvendig, særlig i lys av hva vi kunne ha brukt disse pengene til for å styrke terrorberedskapen i landet, både på den forebyggende siden og mht. Politiets og Forsvarets innsatsressurser.

Knut Nylænde er en forretningsmann og investor som ofte deltar i den offentlige debatt. Han er særlig opptatt av forsvarsspørsmål, og andre spørsmål tilknyttet Norges sikkerhet.

onsdag 26. desember 2012

Fregattprosjektet falmer


Det kan godt hende at det var riktig ikke å velge det norske skipsbyggeriet Mjellem & Karlsen for bygging av fem nye fregatter til Sjøforsvaret i sin tid. Valget falt på et spansk konsept og fregatter bygget ved skipsverftet Bazan, senere Navantia, i Spania. Trolig ville det blitt noe dyrere, men kanskje hadde stålkvaliteten blitt bedre? Det er oppsiktsvekkende at de nye fregattene ruster så kraftig allerede. I hvert fall for en sivil iakttaker som synes at nye fregatter skal se nye ut. Den siste av de fem Nansen-klasse fregattene, ”KNM Thor Heyerdahl”, ble levert til Sjøforsvaret i januar 2011. Utstyr og våpen om bord hadde nok blitt det samme i en norskbygget fregatt; amerikansk teknologi i all hovedsak, bl.a. med kommando- og ildledningssystemet Aegis fra Lockheed Martin (samme selskap som utvikler kampflyet F-35), og det norskutviklede sjømålsmissilet (NSM) som hovedvåpensystem.

Ved overrekkelsen av den siste fregatten i serien på fem uttrykte daværende forsvarsminister Grete Faremo glede over å kunne konstatere at Norge ved dette hadde fått Europas mest moderne marine (altså: ikke en av de mest moderne, men den mest moderne!). Dette er mildt sagt en overdrivelse. Noen har skrevet dette inn i manuskriptet hennes, selvsagt, og det skulle være interessant å vite hvem denne ”noen” er.

Forsvarsanalytiker John Berg plukker denne forestillingen fra hverandre i en nylig artikkel i serien Forsvar 2020, nr 2/2012. Han peker på Norge allerede ved kontraktsinngåelsen valgte et eldre kommando-, kontroll- og ildledningssystem (KKIS) enn andre europeiske land som anskaffet fregatter samtidig. Et langt mer avansert KKIS var under utvikling i et samarbeidsprosjekt mellom Tyskland og Nederland, et system som kalles Signaal APAR, et system som bl.a. ville krevd 20 færre mannskaper pr fregatt for betjening.

I tillegg kommer at de spanskbygde fregattene har vesentlig færre utskytningsramper for missiler enn andre moderne, europeiske fregatter. Nansen-klassen har åtte ramper mot fire-fem ganger så mange for andre europeiske fregatter som er bygget samtidig. Dette har med stridsevne og -utholdenhet å gjøre, selve hovedkriteriet for et marinefartøy. Antakelig er stridsutholdenheten for de norske fregattene så dårlig at de knapt ville bli anmodet fra NATOs side om å gå inn i en krise-/krigssituasjon, om andre fregatter var tilgjengelige. Å fremholde at en norsk fregatt gjorde det bra høsten 2009 i innsats mot pirater i Adenbukta, er knapt noen reell målestokk for hva et moderne marinefartøy av denne størrelse skal mestre.

John Berg peker også på at det argument som brukes fra Forsvarsdepartementets side om at det er flere andre land som har valgt Aegis må tas med en stor klype salt. Det gjelder nemlig land som har sine marinestyrker integrert i US Navy, så som Australia, Japan og Sør-Korea. I dette sjøstridsscenario er det de kinesiske og nordkoreanske ballistiske missiler som er hovedtrusselen, og da er det store og tunge Aegis KKIS foreløpig det beste. Norge har en redusert Aegis-versjon i forhold til det tyngre system som nyttes i forsvaret mot ballistiske raketter. Innen NATO er det kun Spania og Norge som har valgt Aegis for sine fregatter.

Det bør jo også nevnes at Forsvaret har store problemer med å bemanne fregattene. En investering på henimot 20 milliarder kroner ligger stort sett ved kai i Haakonsvern. Løses bemanningsproblemet så gjenstår å se om man løser de budsjettmessige utfordringer for å finne midler til å drifte disse fartøyene i årene fremover når kampflyinvesteringen slår inn i budsjettene for alvor. Klarer den sittende regjering å unngå oppmerksomhet og debatt om dette til etter stortingsvalget neste år, blir det vel regjeringen Erna Solberg som får denne utfordringen i fanget. Vel bekomme!

Knut Nylænde er eier og leder av investeringsselskapet Moxie AS som investerer i selskaper og prosjekter i Norge og utenlands. Han er aktiv i den offentlige debatt og er særlig opptatt av forsvarsspørsmål.

onsdag 19. desember 2012

Hva er det med Forsvaret og store materiellprosjekter?


Kostnadsoverskridelser i store offentlige utviklings- og/eller anskaffelsesprosjekter tilhører det normale mer enn det motsatte. ”En mong” henger igjen i hukommelsen som ”prislappen” på den første av de virkelig store overskridelser i nyere tid, fra Statoils utbygging av olje-raffineriet på Mongstad tilbake på åttitallet. Dette førte til at sjefen i Statoil, Arve Johnsen, måtte gå. Senere er det blitt mange slike, om ikke alle i milliardklassen, men det er færre sjefer som går av. Forsvaret står langt fremme, og avhengig av hvordan man regner kan det se ut til at Forsvaret faktisk er på topp i overskridelser. Pengebruk som det ikke kommer nytteeffekt ut av - altså rent pengesløseri - er også en slags overskridelser. Endog av det verste slaget.

Jeg vil med en gang understreke at det slett ikke alltid er Forsvarets egne ledere som har skylden for pengesløsingen. Det er flere eksempler på at Forsvaret blir ”pådyttet” prosjekter og anskaffelser som forsvarsledelsen har gått mot eller i hvert fall advart mot med hensyn til drifts-, bemannings- og budsjettmessige konsekvenser. Så vidt jeg husker gikk forsvarssjefen imot at det skulle bygges og anskaffes mineryddingsfartøyer til Sjøforsvaret på slutten av åttitallet. Likevel besluttet regjering og storting (jeg mener å huske at Høyre var en pådriver i saken) at det ble gitt en kontrakt til Kværner Mandal AS i 1989 for bygging av ni mineryddingsfartøyer til en prislapp på ca to milliarder kroner. Det skulle bli banebrytende fartøyer av luftputetypen, i to varianter: Oksøy-klassen som minejaktfartøyer og Alta-klassen som mineryddingsfartøyer, som ble antatt å ha et stort markedspotensial ut over det norske sjøforsvaret. Det slo ikke til. Ikke et eneste av disse fartøystypene er solgt til andre land, og driften bød på akkurat de utfordringer som forsvarssjefen advarte mot.

Samme toskrogsluftputefartøyer er bygget som korvetter til Sjøforsvaret, den såkalte Skjold-klassen. Her var også et betydelig eksportpotensial antatt, bl.a. til den amerikanske marinen. Det er fantastiske fartøyer, tilsynelatende, og burde være velegnet for forsvaret av vår lange kyst, med stor fart og evne til å manøvrere ”innaskjærs”. Men prislappen da! - og forutsetningene? Har vi sett noe offisielt om dette, i form av en kostnads-/nyttevurdering? Ikke meg bekjent. Er det riksrevisor Jørgen Kosmo vi må håpe på? Jeg frykter at bildet vil se dystert ut.

Tar vi også for oss fregattene er jeg redd denne anskaffelsen også står til stryk når kostnader skal holdes opp mot nytteverdi, altså den verdi fartøyene er forutsatt å skulle ha i en krise-/krigssituasjon. Spanjolene leverte fregattene, dvs. de laget stort sett skrogene, mens ”innmaten” i hovedsak var amerikansk. Å se de den gang stolte fregatter som ankom fra skipsverftet i Spania i dag er en nedtur. Det er tydelig at stålet må være av dårlig kvalitet siden det ruster så kraftig etter få år. Eller tar jeg feil? Det amerikanske kommando- og kontrollsystem som ble installert ble laget av Lockheed Martin og har vist seg å være dårligere og langt mer bemanningskrevende enn tilsvarende systemer laget av tyskere og nederlendere i samarbeid for andre NATO-lands fregatter. Tilbøyeligheten til å velge amerikansk i de aller fleste materiellanskaffelser er et frapperende trekk ved norske politiske og fagmilitære myndigheter. Og det ser ut til å koste oss dyrt.

Kanskje det var en idé å gjennomgå de siste tiårs materiellanskaffelsesprosjekter, begrenset til de største, for å kartlegge hvorfor det ser ut til å gå så galt. Det kan vise seg at det er mønstre som bør brytes og nettverk som bør granskes. Hva vet jeg?

Knut Nylænde er en forretningsmann som blant annet gjennom sitt selskap Moxie AS investerer i mindre innovative selskaper både i Norge og utlandet. Han er prover å sikrestille at disse selskapene beholder sin innovative kraft også når selskapene vokser.

torsdag 13. desember 2012

Teknologirådet fokuserer på droner igjen

I en artikkel for en tid tilbake skrev jeg om Teknologirådets forsøk på å gjøre storting og regjering oppmerksomme på at det finner sted en utvikling av teknologi og konsepter for bruk av droner som kunne redusere behovet for 54 nye kampfly til en innkjøpspris på mer enn en milliard kroner pr fly, og driftsomkostninger som ser ut til å bli minst det dobbelte, trolig det tredobbelte i forhold til dagens F-16 jagerfly (Kampfly og droner | Knut Harald Nylænde).

Teknologirådets innspill til sine oppdragsgivere ble møtt med taushet. Det militær-industrielle kompleks har åpenbart fått et jerngrep på beslutningsprosessen, og politikerne har sluttet å tenke selv, eller våger ikke å si noe av redsel for å ”rokke båten” og bli uthengt av den såkalte ekspertisen i Forsvarsdepartementet.
Teknologirådet har imidlertid ikke tenkt å la sin interesse og sine kunnskaper om droneteknologi og -utvikling ligge impotent. Nå inviterer rådet til seminar om droner i sivil anvendelse, for oppgaver innen sikkerhet og beredskap. Det er så tett opp til militær anvendelse som det går an, uten å si det direkte, - for ikke å provosere, kanskje?

Den eneste innlederen som mangler på seminaret er representanten fra Forsvaret som kan redegjøre om erfaringene fra bruk av droner i Afghanistan, hvor norske styrker brukte droner i rekognoserings- og overvåkningsrollen systematisk gjennom flere år, og med betydelig hell. Å kunne se hva som finnes bak en bakketopp eller langs en vei man skal bevege seg, eller i en landsby man skal kjøre gjennom, er for en avdeling i et fiendtlig område meget verdifullt og kan spare liv.

Det er klart det er nyttig å se på mulig anvendelse av droner i redningstjeneste og i bekjempelse av kriminalitet, som er blant de temaer som skal belyses og drøftes på Teknologirådets seminar i slutten av november. Teknologien og droneversjonene er i hovedsak de samme i sivil som i militær anvendelse, fra nano-droner på størrelse med insekter til droner som er på størrelse med bemannede fly, og som bl.a. benyttes av amerikanerne som våpenbærere i Afghanistan og Pakistan for å ta ut (som det heter på militærspråket) Taliban- og al-Qaeda-soldater, - særlig deres ledere.

Jeg håper Teknologirådets prisverdige fokusering på droner etter hvert vil åpne øynene på politiske og fagmilitære aktører med ansvar for sikkerhet og beredskap med enda alvorligere aspekter og dimensjoner enn det som drøftes på rådets seminar. Tausheten fra det hold virker bare komisk, om det ikke hadde vært for alvoret i at vi (skattebetalerne) må ut med kanskje 100 milliarder kroner mer enn nødvendig om droner kunne erstattet kampfly i flere funksjoner i årene som kommer, og derved redusert antallet ny kampfly vesentlig.

Knut Nylænde er en investor og forretningsmann som blant annet investerer i mindre innovative selskaper. Et av han fokus er å bidra til å sikrestille at slike selskaper greier å beholde sine innovative prosesser også når de blir større. Han er sterkt opptatt av forsvarsspørsmål.