Hvorfor bruker ikke FN droner over konfliktområder?

Den 1. mai 2011 satt president Barack Obama med sine nærmeste medarbeidere og rådgivere i operasjonsrommet under Det hvite hus og fulgte operasjonen der en spesialenhet fra US Navy rykket inn i Osama bin Ladens gjemmested i Pakistan, og drepte ham.

Mens teknologiutviklingen skaper stadig nye innovasjoner innen satellittbasert overvåking, kontroll av flytrafikk og registrering av alle former for fysiske og elektroniske bevegelser, synes et så viktig område som håndheving av Krigens rett generelt og FN-resolusjoner spesielt å ha stått stille i flere tiår. Politiet utnytter elektroniske spor i etterforskning for å kartlegge begivenheter og bakgrunn for en antatt kriminell handling, og de fleste lands politikorps benytter store ressurser på utstyr og kompetanse for dette formål. Elektroniske bevis er stadig oftere en del av bevisføringen, og lovgivning og rettspraksis har utviklet seg i tråd med dette.

Hvorfor ser vi da ikke dette tatt i bruk i konfliktområder når FNs sikkerhetsråd har tatt stilling og fattet vedtak som skal legge press på partene i konflikten, og de aktører de måtte forholde seg til utenfor selve konfliktområdet, for å få dem til å følge bestemte spilleregler. De viktigste regler er selvsagt Genèvekonvensjonene som pålegger krigførende parter å ”holde seg i skinnet” selv om trangen til hevn og råskap kan melde seg når fienden dreper ens egne. Overvåkingsteknologien er der. Den brukes av mange land. Israel ligger i front, sammen med USA. Hamas disponerer også droner, men av et mer primitivt slag. Informasjon til FN og medier fra droner operert av de krigførende parter vil naturlig nok ikke ha særlig troverdighet.

USA ville heller ikke ha den nødvendige troverdighet overfor verdenssamfunnet om man skulle forholde seg til bilder og annen informasjon som USA-opererte droner ville kunne gi. Dertil er USAs tradisjonelt vennskapelige relasjon med Israel for åpenbar. Det måtte være en nøytral instans, og for så vidt kunne både NATO, EU og Den Arabiske Liga være aktuelle operatører. Vi har imidlertid FN, som nettopp er ment å skulle spille rollen som ”verdenspoliti”. Men FN er vingestekket fordi rivaliserende stormakter, og særlig supermakten USA, ikke har ønsket et sterkt FN. I gitte situasjoner de siste årene vil jeg likevel tro at lederne i disse landene, som stort sett alle er representert i FNs sikkerhetsråd, angrer på at ikke slike ressurser og slik kompetanse er stillet til FNs disposisjon.

Hadde FN-droner overvåket konfliktområdet i Gaza ville det for eksempel kunne vært mulig å vurdere rimeligheten i israelernes utsagn om at de mente de skjøt på Hamas-krigere på flukt da de skjøt og drepte fire barn på stranden i Gaza i begynnelsen av juli i år.

Tenk også hva som kunne vært oppnådd om ”nøytrale” droner overvåket og kartla det som skjedde i det syriske krigsteater. Antakelig ville slike droner bli forsøkt skutt ned av både Assad-regimet og flere av partene som kjemper både mot Assads styrker og mot hverandre. Det er nemlig lett å skyte ned en saktegående drone. Men den part som ville velge å gjøre det vil miste all legitimitet og støtte i verdensopinionen, og slik sett kunne overvåkingsdroner ha en effekt likevel.

I Ukraina ville vi også hatt stor nytte av overvåking av krigsteateret i landets østlige del. NATOs AWACS-fly ser nok mye av det som skjer når de først er i luftrommet nær Ukraina, men de er ikke der hele tiden. Hadde et slikt fly vært på vingene i nærheten den dagen nedskytingen av MH17 fant sted, kunne hendelsen vært registrert med både utskytningssted og type våpensystem og missil. Etter denne forferdelige tragedien er det nå ingen nøytral part som kan finne ut hva som skjedde, ei heller hva som skjer i og rundt det styrtede flyet i etterkant. Det kan med stor sikkerhet fastslås at de machofikserte pro-russiske amatørkrigerne har fiklet med bevismateriale, plyndret ulykkesstedet og gjort hva de kan for å tåkelegge hendelsesforløpet før styrten. Om de har tuklet med de ”svarte boksene”, som de motstrebende ga fra seg etter hvert, vil det være avslørende i seg selv mht. hvem som avfyrte det skjebnesvangre bakke-til-luft missilet.

Det internasjonale avtaleverket om regulering, ledelse og kontroll av lufttrafikk utnytter teknologiens muligheter fullt ut, og gir et bilde av hvor vi kunne ha stått i overvåking av hendelsesforløp og kartlegging av ansvar for det som skjer i konfliktområder, om det hadde skjedd i FN-regi, som i Gaza og som i Øst-Ukraina. Men der er vi altså ikke. Kanskje kan de nevnte konflikter og tragedier føre til at stormaktene får øynene opp for at de ikke har noe å tape, snarere tvert imot, på å tilføre FN det utstyr og den kompetanse som er nødvendig for å utøve en effektiv og nøytral overvåking og informasjonsinnhenting om det som skjer i konfliktområder.

Overfor de barbariske IS-krigerne i Nord-Irak er det ikke behov for FN-droner. Der er det spørsmål om å forhindre et folkemord, og USAs droner er allerede i bruk både for innhenting av etterretning om hvor disse galningene befinner seg på bakken og som plattform for våpensystemer. Her er USA allerede part og innsatsen applauderes av alle ansvarlige regimer. Spørsmålet om hvem som har det egentlige og opprinnelige ansvar for den utvikling vi ser i Irak lar jeg ligge i denne omgang. Begrunnelsen for å angripe Irak i sin tid ble i hvert fall tatt på sviktende grunnlag, en ren bløff som Harald Stanghelle sier i en redaksjonell kommentar i Aftenposten 14. august.

Knut Harald Nylænde er stifter, eier og daglig av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS som han har bygget opp over de siste 15 årene. Han er dessuten en aktiv blogger. Et av hans interesseområder er historie noe denne artikkelen viser. 

Les Mer...

USA ser hva Hamas foretar seg, og advarer Israel – men hva så?

Edward Snowden har vist oss hva amerikanerne er i stand til å ”se og høre” gjennom meget avanserte overvåkings- og avlyttingssystemer, koordinert og styrt av NSA (National Security Agency). FN har aldri løftet en finger for å skaffe seg noe i nærheten av slik kapasitet, som kunne gitt organisasjonen mulighet for å se hva som virkelig foregår i et konfliktområde, som i Midt-Østen, og spesielt nå i Gaza. Det kan nok kanskje sies at FN har trivdes godt med ”å dømme uten bevis” i en balansering mellom mange hensyn, i likhet med hva mange ellers også liker. Vi ser dem her hjemme.

I sin siste artikkel i serien Forsvar 2020/nr 8 skriver forsvarsanalytiker John Berg at selv om Hamas-diktaturets elektroniske fotavtrykk er mikroskopisk sammenlignet med det israelske, så er NSA-systemene i stand til å følge med Hamas’ manøvreringer på bakken i Gaza.  Amerikanerne vet derfor mye om hvordan Hamas måtte ha brukt barn og andre sivile som levende skjold. FN m.fl. vet nesten ingen ting.

For oss som ikke vet - og erkjenner at vi ikke vet - kan et mulig scenario være dette, sier Berg: Hamas-diktaturet har som strategi å skjule militære installasjoner i sivil infrastruktur, og å narre eller jage sivile inn i skuddlinjer og kryssild, og om mulig å utnytte FN-områder og sykehus i dette spillet; vel vitende om hva som er Israels strategi. Israels strategi er nemlig å aldri la seg presse av FN eller verdensopinionen til å avgrense sin bruk av militære midler i det de oppfatter, med adskillig rett, som en eksistenskamp. Rent umiddelbart kan dette synes å kollidere frontalt med israelernes meget strenge og teknologibaserte handlingsregler i krig, men som det fremgår av det mediene faktisk kan finne ut, viser erfaring at Hamas lykkes med å manøvrere frem uakseptable tragedier slik at den internasjonale opinion raser mot Israel.

Jeg er enig i Bergs analyse. USA har åpenbartlest tegningen bedre enn israelerne, og har ganske sikkert advart, men uten å bli hørt. Såpass provoserende har dette vært for amerikanerne at de har gått til det sjeldne skritt å gi Israel kraftig refs offentlig. Det hadde de ikke gjort om de ikke hadde vært overbevist om at israelerne kunne ha kommet bedre ut av krigføringen, både militært og mht. kampen om opinionen, om de hadde tatt hensyn til advarslene.

Les Mer...

Siste nytt fra USA om F-35 kampfly

Vi får jo ikke vite noe annet fra norsk ansvarlig hold enn at ”alt går etter planen” når det gjelder anskaffelsesprogrammet for kampflyet F-35. Det har vi hørt siden prinsippbeslutningen om kjøp av dette flyet ble fattet av regjering og storting i 2008, selv om utviklingen av flyet har vært gjennom flere kritiske faser med svikt både i teknologi og prisestimater. Derfor er det bra at vi har noen vaktbikkjer som går til primærkildene for å skaffe riktig informasjon til dem som er interessert. Jeg burde selvsagt ha sagt; til dem som har ansvaret, men i regjering og storting er det som om man er svimeslått av tallenes størrelse og teknologiens kompleksitet, og - selvsagt - av det press som amerikanerne utøver. Det meste skjer i kulissene, og det er formidabelt. En av vaktbikkjene her hjemme er forsvarsanalytiker John Berg, og i hans siste utgave av ”Forsvar 2020, 2/2014” forteller han siste nytt fra ”over there”.

Det er ikke alt som sies i USA som er ment for kunder i Europa, og den ansvarlige for F-35 prosjektet i det amerikanske forsvarsdepartement (Pentagon), general Bogdan, tar i følge John Berg ofte frem salgssmilet og forteller blant annet norske politikere og journalister at "Du verden! For et fabelaktig og problemfritt fly!". I den amerikanske Kongressens forsvarskomité, er tonen imidlertid en annen. Det er fremgang, men Lockheed Martin med underleverandører må gripe fatt i den trege utviklingen innen den helt avgjørende programvaren for flyet, hevder Bogdan. F-35s pålitelighet "is not growing at an acceptable rate.". Han truer med at det ikke blir full produksjon før problemene er løst. Det anerkjente tidsskriftet Flight International presenterte saken under den talende tittelen "F-35 boss delivers quality ultimatum" (1-7. april). Før Bogdan troppet opp i Kongressen hadde han fått full støtte i den amerikanske riksrevisjonen GAOs (Government Accounting Office) siste rapport, der det heter at programvaren fremdeles utgjør F-35 prosjektets "most significant risk". GAO advarer mot ytterligere forsinkelser og mener at det er fare for så vel bevilgningskutt som et "less capable aircraft".

Også sjefen for US Air Force, general Mark Welsh III, advarer.  På Air Force Association's Air Warfare Symposium i Orlando, Florida sa han i følge Air Force Magazine (april 2014): " - - we don't have enough (air dominance) F-22s to provide air superiority for a theater's worth of conflict. Therefore, the F-35 will have to fulfil some of the air superiority mission before it goes and does the things it was supposed to be designed to do. It's just the way it is."  (Fra John Bergs gjengivelse i ovennevnte artikkelserie).

Om dette er alarmerende for den amerikanske flyvåpensjefen, burde det skapt sjokkbølger her hjemme. Det sies rett ut at F-35 ikke er et jagerfly, men et strike-type fly mot bakkemål som noen ganger vil måtte operere som jager fordi USAs flyvåpen bare fikk 187 av "air dominance" jageren F-22, forteller Berg. Plantallet var opprinnelig 750 F-22 og minimum 381. Nødløsningen var 250. Vår forsvarsledelse er som døvstumme aktører i dette spillet. De overhører fakta, og bringer videre til beslutningstagende politikere et helt forvrengt bilde av flyets egenskaper og kapasitet. Faktum er at når lufttrusselen når et visst nivå, må F-35 forsvares av andre fly, helst F-22. Slike fly har ikke Norge, og vil aldri få dem. Det kunne vært Eurofighter Typhoon - eller kanskje Saab Gripen? - sier John Berg ironisk.

Blir det aldri slutt på Knut Harald Nylænde innlegg om kjøpet av de nye kampflyene? Vel, det tar nok en del år tatt i betraktning den enorme effekten det feilslåtte kjøpet vil få på så vel vår forsvarsevne, forsvarsbudsjettet som statsbudsjettet forøvrig i årene som kommer.  Så konklusjonen er klar. Det kommer mer fra Nylænde om denne saken.

Les Mer...

Hvor farlig er egentlig Putin - og hva skjer med Ukraina?

Av Knut Harald Nylænde

Da Putin ga ordre om å gjennomføre anneksjonen av Krim, og legge halvøya inn under Russland, kunne det se ut som en nærmest impulsiv handling, trigget av opptøyene i Ukraina og det forhold at nye makthavere tok over som kunne forventes å ”vestliggjøre” Ukraina. Det var jo den fordrevne Janukovytsjs snuoperasjon i forhandlingsprosessen med EU, og hans inngåelse av en økonomisk avtale med Russland i stedet, som utløste det man kan kalle en revolusjon. ”Gatens parlament” ble så sterkt at det sittende establishment måtte gi fra seg makten.

Jeg tror Putin har hatt en slik plan lenge, og har ventet på en anledning til å sette den ut i livet. Putin har store planer for Russland. Han har inntatt en revisjonistisk linje; han drømmer om å gjenreise Stor-Russland, hvor Kiev var ”de russiske byers mor” og hvor alle de landområder som har store innslag av russere i hans tenkning egentlig hører hjemme i det han tenker som et gjenskapt Stor-Russland. Han er en konservativ revisjonist som spiller på fordums glans og nasjonalistiske strømninger i befolkningen. Den russiske middelklasse og ungdommen har ikke sans for ham; han er for autoritær og primitiv i sin politikk. Han får imidlertid støtte fra den store og ”stille” majoritet, med dårlig utdannelse og lav sosial status som kjennetegn.

Å sammenlikne Putin med Hitler, som enkelte gjør, synes jeg er å gå vel langt, selv om nok Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1989-90 kan synes å ha hatt noe av den samme symboleffekt for Putin som nederlaget og den påtvungne fredsavtalen i Versailles etter 1. verdenskrig hadde for Hitler. Putin har mange ganger omtalt tapet i 1989-90 av land som Estland, Litauen, Latvia, Hviterussland, Georgia og Ukraina som en katastrofe for Russland. Likevel, det er åpenbart stor forskjell på å iverksette en plan for å sikre seg Krim, med en avgjørende viktig russisk flåtebase, som er selve fundamentet for russisk innflytelse i Middelhavet og Midtøsten, og som i tillegg har en overveiende russisktalende befolkning med sterkt ønske om å tilhøre Russland, og å forgripe seg for eksempel på et baltisk land som er medlem av NATO og behandler den russisktalende minoritet med rimelig grad av respekt og likeverd.

De nye makthaverne i Ukraina, som skal styre frem til et valg holdes på forsommeren, viser ikke særlig klokskap med hensyn til å unngå å gi Putin påskudd til å gå lengre enn han allerede har gjort. Russisk fjernes fra gateskilt og i annen offentlig informasjon; endog å fjerne russisk i skolen er på tale. Den midlertidige statsministeren reiser rundt i vestlige hovedsteder og søker støtte og garantier for hjelp mot russisk aggresjon. Han representerer et land og en statsdannelse som er pill råttent, med byråkrater og politikere som alle bruker det meste av sin tid og energi på å berike seg. Folk betaler nesten ikke skatt. Skatteevnen ville da også være dårlig med de lave lønninger som folk flest har. Bygninger, veier og annen infrastruktur forfaller og landet har knapt et forsvar å regne med. De enorme inntektene staten kunne hatt, bl.a. i forvaltningen av gassavtalene med Russland, har funnet veien til byråkraters og politikeres lommer; også de ”folkekjære” politikere som en stakket stund hadde makten etter ”Oransjerevolusjonen” under presidentvalget i 2004, viste seg inkompetente og korrupte.

Politisk og økonomisk makt er samlet på hendene til et relativt lite antall oligarker, etter samme mønster som oppsto i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd. Skipsverft, industribedrifter og gruver ble overtatt av smarte og pågående personer for en slikk og ingenting. Siden er disse oligarkene blitt enormt rike og kjøper seg politikere. Den landsfordrevne president Janukovytsj var en slik betalt politikere, ”eid” av en gruppe oligarker i Øst-Ukraina.

Det bør stilles klare krav fra EUs og USAs side til de nye makthavere i Ukraina om gjennomføring av reformer - med tidsplan - for å få på plass demokratiske institusjoner, bank- og finansvesen og et regjeringsapparat som sørger for ordnede arbeids- og lønnsforhold og - ikke minst - et beskatningssystem som gir inntekter til staten for å sette landet på fote igjen etter tiår med vanstyre. Dessuten bør Putin få en forsikring fra EU og USA om at Ukraina aldri vil bli invitert inn som medlem av NATO, ikke engang i EU, men gjerne med handelsavtale på linje med den Norge har med EU (EØS-avtalen).

Ukraina har et stort stykke arbeid å gjøre selv, før de kan forvente massiv hjelp fra andre. De pengene som overføres bør følges nøye frem til de er brukt til det avtalte formål. Korrupsjonen sitter ”i ryggmargen” på ukrainske politikere og byråkrater. Kan vi i tillegg se at ukrainere flest skjønner alvoret i trusselen fra Putin, og lar være å stemme på ultranasjonalister og nynazister ved det forestående valg, slik at han ikke får ytterligere påskudd til å forgripe seg, så hadde det vært et viktig skritt på veien til trygghet for både Ukraina og Europa som helhet.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS. Dette selskapet og tilknyttede selskaper er investert i selskaper og prosjekter over store deler av Norge samt også i utlandet. 

Les Mer...

Nestenulykke for vår nye forsvarsminister?

Man må visst lese svenske aviser for å få tak i det som skjer på innkjøpssiden i det norske forsvaret, - som har skandalepotensial, vel å merke. Innkjøp av lastebiler høres i utgangspunktet ganske trivielt ut, men når det skal handles 2000 tunge kjøretøyer for bortimot seks milliarder kroner, med tilhørende service- og vedlikeholdspakke verdt tre-fire ganger dette beløpet, så blir det langt fra trivielt.

Før jul falt mine øyne på et oppslag i Svenska Dagbladet om at Scania hadde trukket et søksmål mot den norske stat for brudd på lover og regelverk for anskaffelse av militært materiell. Videre sto det at det svenske konkurransetilsyn likevel ville gå inn i saken for å finne ut hva som har skjedd i prosessen. Det er det norske Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) som har stått kommersielt ansvarlig for prosessen som omfatter innkjøp til både det norske og det svenske forsvar. På svensk side har Försvarets materiellvärk (FMV) hatt ansvaret for de tekniske spesifikasjoner og testing av kjøretøyer som deltar i konkurransen.

Vel, - hvilken konkurranse? Det er visst bare den tyske lastebilen MAN som er invitert til testing og videre deltakelse i forhandlinger om kontrakt. Lastebilen Iveco falt tidlig ut, men både Daimler og Scania mener å ha lastebiler som er konkurransedyktige både på pris og kvalitet. De ble aldri invitert til annet enn å levere et tilbud i 2011. Siden har de ikke hørt noe som helst fra FLO. Alle forsøk på å få ut informasjon er møtt med det avvisende argument at forhandlingsstrategien kunne bli røpet om informasjon ble gitt. Vel, - hvilke forhandlinger?

Den 18. desember var opprinnelig fastsatt for undertegning av kontrakt mellom FLO og leverandøren av MAN-lastebiler, men ble utsatt til utløpet av januar 2014 etter at den norske og den svenske forsvarsminister hadde snakket sammen på telefon.

Vi kan trolig vente oss flere oppslag om denne saken, selv om ministrenes inngripen kan ha avverget den helt store skandalen.

Hva er det med Forsvarets politiske og militære lederes forhold til ”søta bror”? Det snakkes jo så varmt om nordisk samarbeid på forsvars- og sikkerhetspolitikkens område, men i praksis opplever vi fornærmelser og slett behandling stadig vekk. For et par år siden omtalte daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen det svenske jagerflyet JAS Gripen som ”ubrukelig for det norske forsvar”. Flyet ville i virkeligheten bli skreddersydd for Norge og andre små staters behov, mens den norske forsvarsledelse og regjering valgte det amerikanske F-35 Joint Strike Fighter som er skreddersydd for stormakters behov.

For kort tid tilbake stanset FLO prosessen for anskaffelse av det svenske artillerisystem ARCHER, etter å ha vært med på utviklingen i dette fellesprosjektet siden 2007. Det kan selvsagt være gode grunner til det, men likevel; artilleriet skulle vært levert innen utløpet av 2013 og blir altså stanset et par måneder før årets utløp uten at vi får en fornuftig forklaring. ”Non-performance to contract terms” sier FLO. Så da så.

Og ikke før har vi svelget den saken, så får vi altså vite om en ”nestenulykke” ved anskaffelse av tunge kjøretøyer til Forsvaret. Følg med, følg med - når det gjelder innkjøp av våpensystemer og materiell i Forsvaret, og forvaltning av dette - boliger og eiendommer bør føyes til her - synes vi å være garantert nærmest løpende overraskelser.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger. Han kommenterer forskjellige aktuelle samfunnsforhold og et av de felt som opptar han mest er forsvarsspørsmål. Han fokuserer særlig på at de penger som bevilges til forsvaret virkelig skal gi Norge et velfungerende forsvar.

Les Mer...