Viser innlegg med etiketten Teknologi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Teknologi. Vis alle innlegg

onsdag 28. januar 2015

Nedsalg i Kongsberg stanset, Ole-Brum-linjen fortsetter

Regjeringen fikk motbør i Stortinget og næringsministeren må nå legge nedsalg i Kongsberggruppen på is. Derved fortsetter vi med vår noe spesielle strategi for utvikling og salg av norsk våpenteknologi og -produkter. Vi knytter det opp mot anskaffelser av våpensystemer og materiell til det norske forsvaret gjennom såkalte gjenkjøpsavtaler. På den ”puten” har Kongsberggruppen hvilt godt og utnyttet hvilestillingen til å skaffe seg teknologi, innsikt og kompetanse som har gjort det mulig å produsere avanserte våpen som sjømålsmissiler og våpentårn for pansrede kjøretøyer. Ja takk, begge deler.

Svenskene har Nordens største og mest internasjonalt orienterte forsvarsindustri, og har fulgt en annen strategi, - en strategi som er mer på linje med det vi ellers ser i europeisk og amerikansk forsvarsindustri.  Det går ut på å selge seg ned og/eller slå seg sammen med store internasjonale aktører. For eksempel er Hägglunds Vehicle, som har vært storleverandør til det norske forsvaret helt siden 1960-tallet, bl.a. av de ”kjente og kjære” beltevognene BV 202 og senere BV 206, i dag heleid av den britiske giganten BAE Systems. Kanonprodusenten Bofors ble solgt til amerikanske United Defence, og åpnet for kjempekontrakter til bl.a. den amerikanske kystvakten. Så ble United Defence ”spist” av BAE Systems. Konkurransen er knallhard, og i disse kjøp og salg innen internasjonal forsvarsindustri er det ingen som gir ved dørene.

Allerede for 15 år tilbake begynte EU å arbeide målbevisst for å innsnevre rammene for gjenkjøp, med målsetning om å innføre forbud mot slike avtaler på lengre sikt. I Norge har man likevel valgt å holde fast ved denne Ole-Brum-pregede strategien så lenge det går. Riktignok har vi sett at Staten har engasjert seg i en styrt konsolidering av nordisk ammunisjonsindustri, med en del bedrifter i andre europeiske land og i USA, og med Nammo på Raufoss som ledende aktør. Modellen må kunne sies å ha vært en suksess. De siste par årene har Kongsberg lykkes bra med et par våpensystemer, som nevnt, men det spørs om suksessen med våpentårn kan gjentas, da det var amerikanernes store behov for slike kjøretøytårn i Irak og Afghanistan som var avgjørende. Kongsberggruppen har nemlig tapt første runde i USA i forsøket på å selge sitt avanserte sjø- og landmålsmissil. 

Ingen kan underslå at Kongsberggruppen holder seg i den øverste liga internasjonalt innenfor sine spesialiteter, men trolig er man i gruvebyen blitt for vant til å overse muligheter som innebærer forretningsrisiko fordi pengene og gjenkjøpene kommer uansett.

onsdag 3. september 2014

Hvorfor bruker ikke FN droner over konfliktområder?

Den 1. mai 2011 satt president Barack Obama med sine nærmeste medarbeidere og rådgivere i operasjonsrommet under Det hvite hus og fulgte operasjonen der en spesialenhet fra US Navy rykket inn i Osama bin Ladens gjemmested i Pakistan, og drepte ham.

Mens teknologiutviklingen skaper stadig nye innovasjoner innen satellittbasert overvåking, kontroll av flytrafikk og registrering av alle former for fysiske og elektroniske bevegelser, synes et så viktig område som håndheving av Krigens rett generelt og FN-resolusjoner spesielt å ha stått stille i flere tiår. Politiet utnytter elektroniske spor i etterforskning for å kartlegge begivenheter og bakgrunn for en antatt kriminell handling, og de fleste lands politikorps benytter store ressurser på utstyr og kompetanse for dette formål. Elektroniske bevis er stadig oftere en del av bevisføringen, og lovgivning og rettspraksis har utviklet seg i tråd med dette.

Hvorfor ser vi da ikke dette tatt i bruk i konfliktområder når FNs sikkerhetsråd har tatt stilling og fattet vedtak som skal legge press på partene i konflikten, og de aktører de måtte forholde seg til utenfor selve konfliktområdet, for å få dem til å følge bestemte spilleregler. De viktigste regler er selvsagt Genèvekonvensjonene som pålegger krigførende parter å ”holde seg i skinnet” selv om trangen til hevn og råskap kan melde seg når fienden dreper ens egne. Overvåkingsteknologien er der. Den brukes av mange land. Israel ligger i front, sammen med USA. Hamas disponerer også droner, men av et mer primitivt slag. Informasjon til FN og medier fra droner operert av de krigførende parter vil naturlig nok ikke ha særlig troverdighet.

USA ville heller ikke ha den nødvendige troverdighet overfor verdenssamfunnet om man skulle forholde seg til bilder og annen informasjon som USA-opererte droner ville kunne gi. Dertil er USAs tradisjonelt vennskapelige relasjon med Israel for åpenbar. Det måtte være en nøytral instans, og for så vidt kunne både NATO, EU og Den Arabiske Liga være aktuelle operatører. Vi har imidlertid FN, som nettopp er ment å skulle spille rollen som ”verdenspoliti”. Men FN er vingestekket fordi rivaliserende stormakter, og særlig supermakten USA, ikke har ønsket et sterkt FN. I gitte situasjoner de siste årene vil jeg likevel tro at lederne i disse landene, som stort sett alle er representert i FNs sikkerhetsråd, angrer på at ikke slike ressurser og slik kompetanse er stillet til FNs disposisjon.

Hadde FN-droner overvåket konfliktområdet i Gaza ville det for eksempel kunne vært mulig å vurdere rimeligheten i israelernes utsagn om at de mente de skjøt på Hamas-krigere på flukt da de skjøt og drepte fire barn på stranden i Gaza i begynnelsen av juli i år.

Tenk også hva som kunne vært oppnådd om ”nøytrale” droner overvåket og kartla det som skjedde i det syriske krigsteater. Antakelig ville slike droner bli forsøkt skutt ned av både Assad-regimet og flere av partene som kjemper både mot Assads styrker og mot hverandre. Det er nemlig lett å skyte ned en saktegående drone. Men den part som ville velge å gjøre det vil miste all legitimitet og støtte i verdensopinionen, og slik sett kunne overvåkingsdroner ha en effekt likevel.

I Ukraina ville vi også hatt stor nytte av overvåking av krigsteateret i landets østlige del. NATOs AWACS-fly ser nok mye av det som skjer når de først er i luftrommet nær Ukraina, men de er ikke der hele tiden. Hadde et slikt fly vært på vingene i nærheten den dagen nedskytingen av MH17 fant sted, kunne hendelsen vært registrert med både utskytningssted og type våpensystem og missil. Etter denne forferdelige tragedien er det nå ingen nøytral part som kan finne ut hva som skjedde, ei heller hva som skjer i og rundt det styrtede flyet i etterkant. Det kan med stor sikkerhet fastslås at de machofikserte pro-russiske amatørkrigerne har fiklet med bevismateriale, plyndret ulykkesstedet og gjort hva de kan for å tåkelegge hendelsesforløpet før styrten. Om de har tuklet med de ”svarte boksene”, som de motstrebende ga fra seg etter hvert, vil det være avslørende i seg selv mht. hvem som avfyrte det skjebnesvangre bakke-til-luft missilet.

Det internasjonale avtaleverket om regulering, ledelse og kontroll av lufttrafikk utnytter teknologiens muligheter fullt ut, og gir et bilde av hvor vi kunne ha stått i overvåking av hendelsesforløp og kartlegging av ansvar for det som skjer i konfliktområder, om det hadde skjedd i FN-regi, som i Gaza og som i Øst-Ukraina. Men der er vi altså ikke. Kanskje kan de nevnte konflikter og tragedier føre til at stormaktene får øynene opp for at de ikke har noe å tape, snarere tvert imot, på å tilføre FN det utstyr og den kompetanse som er nødvendig for å utøve en effektiv og nøytral overvåking og informasjonsinnhenting om det som skjer i konfliktområder.

Overfor de barbariske IS-krigerne i Nord-Irak er det ikke behov for FN-droner. Der er det spørsmål om å forhindre et folkemord, og USAs droner er allerede i bruk både for innhenting av etterretning om hvor disse galningene befinner seg på bakken og som plattform for våpensystemer. Her er USA allerede part og innsatsen applauderes av alle ansvarlige regimer. Spørsmålet om hvem som har det egentlige og opprinnelige ansvar for den utvikling vi ser i Irak lar jeg ligge i denne omgang. Begrunnelsen for å angripe Irak i sin tid ble i hvert fall tatt på sviktende grunnlag, en ren bløff som Harald Stanghelle sier i en redaksjonell kommentar i Aftenposten 14. august.

Knut Harald Nylænde er stifter, eier og daglig av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS som han har bygget opp over de siste 15 årene. Han er dessuten en aktiv blogger. Et av hans interesseområder er historie noe denne artikkelen viser. 

tirsdag 19. august 2014

“With a license to kill” - with drones

UK’s Bureau of Investigative Journalism estimates that at least 273 civilians in Pakistan, Yemen and Somalia have been killed by drone strikes launched under President Obama’s watch.

The most common tactic employed in locating targets is known as ‘geolocation’, which entails locking on to the SIM card or handset of a suspected terrorist. NSA is doing this, like so many other things in the grey zone or directly on the wrong side of law and good ethics. A former drone sensor operator with the US Air Force, Brandon Bryant, told a journalist in the magazine Intercept last May that using the NSA metadata led to inaccuracies that killed civilians.

The NSA uses a program called Geo Cell to follow potential targets and often do not verify whether the carrier of the phone is the intended target of the strike.

“It’s really like we’re targeting a cell phone. We’re not going after people – we’re going after their phones, in the hopes that the person on the other end of that missile is the bad guy,” Bryant told the Intercept.

Over the past five years the NSA has played an increasingly central role in drone killing, but the growing reliance on metadata to find terrorists is also targeting innocent civilians. As long as these people are non-American the US President has the necessary political support at home for this kind of warfare, even if the legal basis is thin - very thin indeed. Not to speak of the ethical aspect of it. Targeting a US citizen is a different matter, of course.

A United States citizen accused of being an overseas “Al-Qaeda facilitator” could soon be killed by an American drone, the Associated Press reported a month back, but first the US government must find a way to legally launch such a strike.

The name and suspected location of the person in question were withheld by the AP. He is believed by US officials to be actively plotting attacks abroad against other US citizens. But while the White House has previously admitted that four US citizens have been killed overseas by drone strikes since President Obama took office in 2009, a policy change made by his administration in 2013 is now causing complications while the government wrestles with deciding which action to take this time.

In May 2013, President Obama said he would be making major changes to the nation’s overseas drone program and would be working towards transferring control of armed drones to the Department of Defense (DOD). According to at least one of the AP’s sources, however, the DOD is uncertain if the individual in question poses enough of an imminent threat to launch a lethal action ”to take him out” without first having that person tried in a court of law.

Tough decision, of course, but I would be more concerned about the innocent civilians who will probably be hit by the same drone-carried missile, than the criminal US citizen plotting fellow countrymen as targets for Al-Qaeda terrorists abroad.


Knut Harald Nylænde is a Norwegian businessman based in Oslo. He has through his companies during the last 15 years built a substantial investment portfolio with investments in Norway and abroad.

onsdag 21. mai 2014

Siste nytt fra USA om F-35 kampfly

Vi får jo ikke vite noe annet fra norsk ansvarlig hold enn at ”alt går etter planen” når det gjelder anskaffelsesprogrammet for kampflyet F-35. Det har vi hørt siden prinsippbeslutningen om kjøp av dette flyet ble fattet av regjering og storting i 2008, selv om utviklingen av flyet har vært gjennom flere kritiske faser med svikt både i teknologi og prisestimater. Derfor er det bra at vi har noen vaktbikkjer som går til primærkildene for å skaffe riktig informasjon til dem som er interessert. Jeg burde selvsagt ha sagt; til dem som har ansvaret, men i regjering og storting er det som om man er svimeslått av tallenes størrelse og teknologiens kompleksitet, og - selvsagt - av det press som amerikanerne utøver. Det meste skjer i kulissene, og det er formidabelt. En av vaktbikkjene her hjemme er forsvarsanalytiker John Berg, og i hans siste utgave av ”Forsvar 2020, 2/2014” forteller han siste nytt fra ”over there”.

Det er ikke alt som sies i USA som er ment for kunder i Europa, og den ansvarlige for F-35 prosjektet i det amerikanske forsvarsdepartement (Pentagon), general Bogdan, tar i følge John Berg ofte frem salgssmilet og forteller blant annet norske politikere og journalister at "Du verden! For et fabelaktig og problemfritt fly!". I den amerikanske Kongressens forsvarskomité, er tonen imidlertid en annen. Det er fremgang, men Lockheed Martin med underleverandører må gripe fatt i den trege utviklingen innen den helt avgjørende programvaren for flyet, hevder Bogdan. F-35s pålitelighet "is not growing at an acceptable rate.". Han truer med at det ikke blir full produksjon før problemene er løst. Det anerkjente tidsskriftet Flight International presenterte saken under den talende tittelen "F-35 boss delivers quality ultimatum" (1-7. april). Før Bogdan troppet opp i Kongressen hadde han fått full støtte i den amerikanske riksrevisjonen GAOs (Government Accounting Office) siste rapport, der det heter at programvaren fremdeles utgjør F-35 prosjektets "most significant risk". GAO advarer mot ytterligere forsinkelser og mener at det er fare for så vel bevilgningskutt som et "less capable aircraft".

Også sjefen for US Air Force, general Mark Welsh III, advarer.  På Air Force Association's Air Warfare Symposium i Orlando, Florida sa han i følge Air Force Magazine (april 2014): " - - we don't have enough (air dominance) F-22s to provide air superiority for a theater's worth of conflict. Therefore, the F-35 will have to fulfil some of the air superiority mission before it goes and does the things it was supposed to be designed to do. It's just the way it is."  (Fra John Bergs gjengivelse i ovennevnte artikkelserie).

Om dette er alarmerende for den amerikanske flyvåpensjefen, burde det skapt sjokkbølger her hjemme. Det sies rett ut at F-35 ikke er et jagerfly, men et strike-type fly mot bakkemål som noen ganger vil måtte operere som jager fordi USAs flyvåpen bare fikk 187 av "air dominance" jageren F-22, forteller Berg. Plantallet var opprinnelig 750 F-22 og minimum 381. Nødløsningen var 250. Vår forsvarsledelse er som døvstumme aktører i dette spillet. De overhører fakta, og bringer videre til beslutningstagende politikere et helt forvrengt bilde av flyets egenskaper og kapasitet. Faktum er at når lufttrusselen når et visst nivå, må F-35 forsvares av andre fly, helst F-22. Slike fly har ikke Norge, og vil aldri få dem. Det kunne vært Eurofighter Typhoon - eller kanskje Saab Gripen? - sier John Berg ironisk.


Blir det aldri slutt på Knut Harald Nylænde innlegg om kjøpet av de nye kampflyene? Vel, det tar nok en del år tatt i betraktning den enorme effekten det feilslåtte kjøpet vil få på så vel vår forsvarsevne, forsvarsbudsjettet som statsbudsjettet forøvrig i årene som kommer.  Så konklusjonen er klar. Det kommer mer fra Nylænde om denne saken.

onsdag 21. august 2013

Påfallende taust i Norge om NSAs avlyttingsblemme - Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid

Når generalløytnant Grandhagen, sjefen for vår militære etterretningstjeneste (E-tjenesten), uttaler til mediene at han ikke vil si noe om hvem og på hvilken måte tjenesten samarbeider med andre lands tilsvarende tjenester, er det knapt andre enn folk langt ut på venstrefløyen i norsk politikk som vil ha innsigelse til det. Dette er de hemmelige tjenesters natur og vesen, og det må jo i prinsippet være slik. Men vi vet at det er mye rusk og fanteri som skjuler seg bak et slikt formelt skalkeskjul, og det som nå er avdekket for NSAs vedkommende er enda et bevis på at kontrollen er for dårlig med de hemmelige tjenester. Jeg tror det gjelder overalt, selv i totalitære samfunn, at ”noen” skaffer seg all den informasjon som er praktisk mulig med den teknologi og kompetanse de rår over, uten etiske skrupler, og holder det for seg selv og til eget bruk.

Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid. Absolutt makt korrumperer absolutt.

Dette er empirisk kunnskap som skulle tilsi at i hvert fall demokratisk styrte land sørger for inngående kontroll med sine hemmelige tjenester. All makt, og mediemakt, korrumperer når den ikke møtes med motmakt.

I USA er kontrollen omfattende, men likevel skjer altså slike utrolige utglidninger som nå er avdekket av Edward Snowden. Overvåkingsprogrammet PRISM avlyttet den gjengse amerikaners telefonsamtaler og leste hennes e-poster. Grunnen til at Kongressens oppnevnte kontrollorganer ikke oppdager slikt er rett og slett fordi de ikke har de kunnskaper og den teknologi som er nødvendig for å kikke NSA i kortene.

Det samme gjelder i enda større grad her hjemme. Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenester (EOS-utvalget), som ble etablert i kjølvannet av Lundkommisjonens avdekning av til dels omfattende ulovlig overvåking av norske statsborgere (rapport ble avgitt i 1996), er totalt hjelpeløst i sin kontrollfunksjon dersom aktører i tjenestene bevisst holder noe unna for eksternt innsyn. Den dagen EOS-utvalget utstyrte seg med like kvass kompetanse og like avansert teknologi i sine kontrolloperasjoner som det tjenestene selv nyter godt av, ville utvalget kunne gjennomføre reelle kontroller. Dette er imidlertid helt urealistisk fordi slik kompetanse og slik teknologi er vanvittig kostbar og antakelig ikke engang tilgjengelig for noen utenom - nettopp - de hemmelige tjenester. I E-tjenesten er dette i hovedsak AAS (amerikansk alt sammen).

Dere husker sikkert like godt som meg vår ferske utenriksministers stolte mine da han på TV kunne fortelle mer om situasjonsbildet ved gassanlegget i In Amenas etter terrorangrepet der i april i år enn hva CNN og algeriske myndigheter kunne by på, og hans (falske) beskjedenhet da han antydet at om ikke Norge akkurat var en stormakt på etterretning, så var vi nok blant verdens beste. Det kunne Espen Barth-Eide si fordi han ganske sikkert i den situasjonen nøt godt av en viss gjenytelse fra amerikanernes (les NSAs) side for de ytelser norsk etterretning har stått for gjennom hele etterkrigstiden til amerikanske myndigheter gjennom NSA. Jeg regner med at general Grandhagen hadde hyppige briefinger i Utenriksdepartementet i den tiden terroraksjonen pågikk i den algeriske ørken.

Enhver som tenker seg litt om måtte forstå at Barth-Eide ikke fikk sine etterretninger fra norske spesialstyrker på stedet, ei heller fra norske droner, selv om vi disponerer begge deler. Vi ville bare ikke være i stand til å utplassere dem på stedet. Spionsatellitter kan vi jo bare drømme om. Men ikke amerikanerne. De disponerer alt dette, og er også i stand til å bringe slike ressurser i posisjon for å få effekt.

Jeg skal ikke påstå at general Grandhagen og hans folk kjente til PRISM, men at de kjente til det verdensomfattende avlyttingssystem Echelon, som NSA leder, er jeg helt sikker på, og det er egentlig samme sak. PRISM er et program som har skjøtet på Echelons kapasitet og kvalitet etter terrorangrepet på USA 11. september 2001. Med mindre en norsk politiker med mye makt og nerver av stål slår i bordet så det hopper, kommer det ikke et pip over leppene til Grandhagen & Co om hvordan NSAs overvåkingsblemme kan ha rammet også norske borgere.

Slik er det bare.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger som kommenterer en rekke saker både relatert til forretningsforhold, men også politikk og kultur.

onsdag 10. april 2013

Droneteknologiens utrolige muligheter


Teknologirådet skal ha ros for å ta opp viktige teknologispørsmål som påvirker vårt samfunns utvikling i stor grad. Miljørelaterte teknologier dominerer og det er bra. Rådet har tatt opp droneteknologien, og selv om regjering, forsvar og annen øvrighet ikke deltar i debatten - ja, er påfallende tause - så fortsetter Teknologirådet å utrede og analysere droneteknologiens muligheter. I de offentlige byråkratier fortsetter man ufortrødent å utrede og kravspesifisere for anskaffelse av fly og helikoptre i ”gamle” konsepter. Innen droneutvikling er de såkalte nanodroner i ferd med å bli operative. De er så små at den største utfordringen ved bruk utendørs er at vinden kan blåse dem bort. Nå er man i ferd med å finne løsning også på dette, og det er norske forskere og ingeniører som leder an på feltet. Israelerne har utviklet en nanodrone så lite som et stort insekt, men kun for innendørs ”spionasje”.

Nano er gresk for "dverg". I følge Teknologirådets hjemmesider er en nanometer (nm) en milliarddels meter. Nanoteknologien eksisterer og opererer på en skala fra 100 nm, noe som skulle tilsvare størrelsen på et virus, og helt ned til størrelsen på et atom, om lag 0,1 nm. Til sammenlikning er tverrsnittet av et hårstrå ca. 100 000 nm. Størrelsesforholdet mellom en nanopartikkel og en fotball er omtrent som forholdet mellom en fotball og jordkloden. Det er altså i disse dimensjonene strukturer og design utformes for for eksempel nanodroner.

Utviklingen er akselererende og om ikke mange år vil små droner og nanodroner være i bruk i private organisasjoner, og ikke bare for gode formål. Men vi får la være å tenke for mye på det; det blir en oppgave for militær og sivil etterretning og sikkerhetstjeneste. Vi bør tenke på hvilke positive muligheter som åpner seg. Tenk dere en liten drone i sving over Utøya 22. juli. Den kunne vært der i løpet av minutter etter at alarmen gikk og politiets deltastyrke rykket ut. Underveis til Utøya kunne politimannskapene motta levende bilder fra det som skjedde på bakken, alt fra Anders Behring Breiviks bevegelser til hvor egnede båter befant seg som kunne benyttes til å komme seg over sundet, osv..

Dette er bare ett eksempel. I søk etter savnede personer og i redningsoperasjoner til lands og til sjøs kan droner vise seg meget effektive og bidra til å redde mange liv i årene fremover. Overvåkning av vår enorme økonomiske sone, ca tre ganger størrelsen på landterritoriet vårt, ville bli langt mer kostnadseffektiv med droner enn med tilsvarende dekning av fly (Orion) og kystvaktfartøyer med helikoptre.

Det er bare å glede seg til en drone blir så rimelig at pappa kan anskaffe en, leie plass på en droneterminal (miniflyplass) på det gamle Fornebulandet og fra konferansehotellet på Geilo styre den inn over eiendommen og huset på Bygdøy hvor dronens infrarøde kamera sjekker hva poden, evt. kona driver med i hans fravær.

Knut Harald Nylænde eier og driver selskapet Moxie AS. Blant annet gjennom dette selskapet investerer han og delvis aktivt deltar i utviklingen av diverse selskaper. Han er også en hyppig kommentator angående en rekke saker ikke minst forsvarsspørsmål. Et av de gjennomgående temaene er de muligheter den nye droneteknologien åpner for forsvaret av Norge.

onsdag 9. januar 2013

Kraftsalve fra Aftenposten i kampflysaken

Jeg har over noen tid skrevet mye om ”tidenes dyreste offentlige innkjøp”, både i og utenfor bloggen 'Mer urovekkende nytt om kampflyprosjektet' og 'Flykjøp til besvær', og blant annet pekt på at det er foruroligende taust fra opposisjonen i kampflysaken. Saken har etter mitt skjønn allerede lenge hatt skandalestatus, men det virker som om dimensjonene i saken, økonomisk og politisk, er så store og de tekniske og operative aspekter såpass innfløkte, at politikerne rygger tilbake for å ta i det. Det er derfor desto viktigere at landets største og mest innflytelsesrike avis, Aftenposten, tar skikkelig tak i saken på lederplass, slik det gjøres i utgaven 14. desember.

Tidligere har det vært Aftenpostens erfarne journalist, Kjell Dragnes som har tatt for seg de ulike sider ved kampflyprosjekt i en serie grundige reportasjer. Han synes å være nærmest alene blant landets journalister som har satt seg godt inn i denne saken, og som så det som fant sted da regjering og storting lot seg føre bak lyset for et par-tre år tilbake av Lockheed Martin, som utvikler ”superflyet” F-35, og Forsvarsdepartementet som en del av det militær-industrielle kompleks som ikke er i stand til tenke annet enn amerikansk løsning.

Det svenske jagerflyet JAS Gripen ble vraket ”fordi det var ubrukelig for Norge” som daværende og nåværende forsvarsminister uttrykte det (hun har innimellom styrt med andre store prosjekter i helsenorge), og fordi det var dyrere (!) enn F-35 JSF. En ren bløff den gang for å få SV med på beslutningen, siden SV ikke hadde interesse av eller kunnskaper nok til å forholde seg til annet enn prisen. Der i gården var det politisk umulig å gå for noe annet enn det rimeligste flyet, og for å få det til bestemte man at den regjeringsgaranterte pris på JAS Gripen ikke var riktig, mens den ikke-garanterte pris fra Lockheed Martin var mer pålitelig. Den var behendig satt til 18 milliarder kroner den gang for å ”snike” seg under prisen på JAS Gripen. Nå er den antatte pris for F-35 kommet opp i det tre-firedobbelte i innkjøp, ca 62 milliarder kroner for 52 fly, og kostnadene over flyets levetid (ca 30 år) beregnet til det svimlende beløp 264 milliarder kroner. Man kan miste pusten av mindre . . .

Det som trigger Aftenposten til å ta for seg saken på lederplass nå er at Canada hopper av prosessen med å kjøpe det amerikanske F-35 fordi kostnadsutviklingen er uakseptabel og de operative egenskaper uavklarte. Norge står nå nærmest alene med en bestilling på F-35, når man ser bort fra det amerikanske forsvaret. Men selv der i gården har man fått kalde føtter og reduserer antallet. Med de kuttene som må gjøres i USAs føderale budsjett i nær fremtid kan det bli ytterligere reduksjoner. Forsvarsbudsjettet er ansett for å være utsatt i de pågående drøftelser mellom presidenten og republikanerne i Kongressen.

Hva er det som gjør at Forsvarsdepartementet tviholder på sin vanvittige kurs i kampflysaken? Aftenposten antyder prestisje. Det er det nok også, men jeg er redd det er noe mer, og alvorligere, - nemlig et tett nettverk av norske aktører som er fullstendig ”amerikaniserte i hodet”. Vi finner dem i departementet, som nå også i praksis inkluderer den fagmilitære ledelse, i Forsvarets forskningsinstitutt og i forsvarsindustrien. Dette ”komplekset” som styres av signaler fra USA, ”Norges største og viktigste støttemakt”, som det heter, har overlevd seg selv - den kalde krigen er over, muren ble revet i 1989 og det er pinlig å se hvordan Norge på denne måten reduseres til å være en nikkedokke for amerikanske interesser.

Høyre har vel i stor grad diltet etter USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken i hele etterkrigstiden, men en intellektuelt oppegående politiker som Erna Solberg må da kunne se at dette fører helt galt av sted? Gjør ikke Høyre noe med dette før valget så sitter en Høyre-ledet regjering i klisteret etter valget neste år. Det kan komme til å bli vanskelig å forklare norske skattebetalere hvorfor vi eventuelt må legge ut 100-150 milliarder kroner mer til nye kampfly enn nødvendig, særlig i lys av hva vi kunne ha brukt disse pengene til for å styrke terrorberedskapen i landet, både på den forebyggende siden og mht. Politiets og Forsvarets innsatsressurser.

Knut Nylænde er en forretningsmann og investor som ofte deltar i den offentlige debatt. Han er særlig opptatt av forsvarsspørsmål, og andre spørsmål tilknyttet Norges sikkerhet.

torsdag 13. desember 2012

Teknologirådet fokuserer på droner igjen

I en artikkel for en tid tilbake skrev jeg om Teknologirådets forsøk på å gjøre storting og regjering oppmerksomme på at det finner sted en utvikling av teknologi og konsepter for bruk av droner som kunne redusere behovet for 54 nye kampfly til en innkjøpspris på mer enn en milliard kroner pr fly, og driftsomkostninger som ser ut til å bli minst det dobbelte, trolig det tredobbelte i forhold til dagens F-16 jagerfly (Kampfly og droner | Knut Harald Nylænde).

Teknologirådets innspill til sine oppdragsgivere ble møtt med taushet. Det militær-industrielle kompleks har åpenbart fått et jerngrep på beslutningsprosessen, og politikerne har sluttet å tenke selv, eller våger ikke å si noe av redsel for å ”rokke båten” og bli uthengt av den såkalte ekspertisen i Forsvarsdepartementet.
Teknologirådet har imidlertid ikke tenkt å la sin interesse og sine kunnskaper om droneteknologi og -utvikling ligge impotent. Nå inviterer rådet til seminar om droner i sivil anvendelse, for oppgaver innen sikkerhet og beredskap. Det er så tett opp til militær anvendelse som det går an, uten å si det direkte, - for ikke å provosere, kanskje?

Den eneste innlederen som mangler på seminaret er representanten fra Forsvaret som kan redegjøre om erfaringene fra bruk av droner i Afghanistan, hvor norske styrker brukte droner i rekognoserings- og overvåkningsrollen systematisk gjennom flere år, og med betydelig hell. Å kunne se hva som finnes bak en bakketopp eller langs en vei man skal bevege seg, eller i en landsby man skal kjøre gjennom, er for en avdeling i et fiendtlig område meget verdifullt og kan spare liv.

Det er klart det er nyttig å se på mulig anvendelse av droner i redningstjeneste og i bekjempelse av kriminalitet, som er blant de temaer som skal belyses og drøftes på Teknologirådets seminar i slutten av november. Teknologien og droneversjonene er i hovedsak de samme i sivil som i militær anvendelse, fra nano-droner på størrelse med insekter til droner som er på størrelse med bemannede fly, og som bl.a. benyttes av amerikanerne som våpenbærere i Afghanistan og Pakistan for å ta ut (som det heter på militærspråket) Taliban- og al-Qaeda-soldater, - særlig deres ledere.

Jeg håper Teknologirådets prisverdige fokusering på droner etter hvert vil åpne øynene på politiske og fagmilitære aktører med ansvar for sikkerhet og beredskap med enda alvorligere aspekter og dimensjoner enn det som drøftes på rådets seminar. Tausheten fra det hold virker bare komisk, om det ikke hadde vært for alvoret i at vi (skattebetalerne) må ut med kanskje 100 milliarder kroner mer enn nødvendig om droner kunne erstattet kampfly i flere funksjoner i årene som kommer, og derved redusert antallet ny kampfly vesentlig.

Knut Nylænde er en investor og forretningsmann som blant annet investerer i mindre innovative selskaper. Et av han fokus er å bidra til å sikrestille at slike selskaper greier å beholde sine innovative prosesser også når de blir større. Han er sterkt opptatt av forsvarsspørsmål.

torsdag 6. desember 2012

Passasjerfly uten pilot i cockpit rett rundt hjørnet?


I en artikkel i ’The Economist’ av 24. november står det å lese på teknologisidene om et pågående prosjekt i England som om bare få uker vil resultere i en flygning fra Warton flyplass in Lancashire mot Skottland med et tomotors passasjerfly av typen Jetstream uten pilot i cockpit. På samme måte som ordinære passasjerfly vil Jetstream-flyet kommunisere med og respondere på instruksjoner fra flytrafikkontrollere, og navigere slik at de holder seg i korridorer som er sikre i forhold til annen flytrafikk. Forskjellen er altså at Jetstream-flyet ikke har noen i cockpit; en ikke uvesentlig forskjell!

I virkeligheten snakker vi om et skritt videre i anvendelse av teknologi som allerede er i bruk i militære droner, f.eks. av typen ’Predator’ som har størrelse som et mindre ordinært fly og kan bringe med seg og avlevere flere raketter av typen ’Hellfire’ (som veier ca 50 kg). Mens militære droner kun flyr i konfliktsoner med sterke restriksjoner, skal passasjerfly uten piloter forutsetningsvis fly i ordinære flytrafikksoner og -korridorer og uten andre restriksjoner enn dem som vanlige passasjer fly er underlagt. Piloten vil sitte på bakken og gjennom avansert kommunikasjonsteknologi følge og styre flyet gjennom ruten; dvs. overvåke at flyet følger det programmerte forløp, og kun gripe inn dersom noe uforutsett skulle skje, omtrent slik en pilot vill opptre om en hendelse gjør at man bør gå ut av autopilotmodus.

Den aktuelle testflygning om noen uke fra Lancashire mot Skottland skjer i regi av ASTRAEA (Autonomous Systems Technology Related Airborne Evaluation and Assessment), som nylig arrangerte en konferanse i London hvor prosjektet ble redegjort for. De teknologiske utfordringer regnes nå for å være overkommelige; det gjenstår imidlertid å gjøre radio- og satellittforbindelsene sikre og pålitelige. Men man er slett ikke sikre på at publikum vil bli fortrolig med å reise med fly uten pilot i cockpit med det første. Man må trolig gjennomføre et stort antall flygninger av denne type og dokumentere sikkerheten knyttet til konseptet før man kan regne med konkurransedyktighet i forhold til ordinære passasjerfly. Det er naturlig å starte med å frakte gods og ekspresspakker, med de reduserte driftskostnader man har estimert i segmenter av slik flytransport. Reduserte flygerlønninger må holdes opp mot kostnader ved avansert bakkebasert infrastruktur. Imidlertid kan en ”pilot” på bakken håndtere og kontrollere flere fly samtidig i dette konseptet, noe som bidrar sterkt til å redusere driftskostnadene.

Optimismen er stor og det står sterke krefter bak. Utviklingsprosjektet støttes av den engelske regjering og syv toneangivende selskaper innen flyproduksjon og kommunikasjon, så som BAE Systems, Rolls-Royce og Thales. Markedspotensialet antas å være enormt. Amerikanerne ser ut til å følge tett etter, og det ble på nevnte konferanse sagt at USAs Kongress har bedt landets flykontrollmyndigheter om å integrere ubemannede fly i flytrafikkontrollsystemene over hele det amerikanske kontinent innen 2015. Det er jo ”rett rundt hjørnet”. Men det må da føyes til at i USA er allerede droner integrert i flytrafikkontroll enkelte steder hvor de er i kommersiell bruk i en del roller, bl.a. i områdefotografering.

Vi står altså foran en meget spennende utvikling med mulighet for å fly førerløst om relativt få år. Personlig tror jeg at jeg vil vente en god del år etter at tilbudet er åpnet før jeg booker flybillett med denne type passasjerfly.

Knut Nylænde er en forretningsmann som er grunnlegger og eier av selskapet Moxie AS. Gjennom dette selskapet og relaterte selskaper har han en rekke investeringer som i det alt vesentlige har vært meget suksessfulle. Han fokuserer særlig på mindre innovative vekstselskaper hvor han også bidrar med råd og veiledning.

onsdag 14. november 2012

Drone technology about to wake up the Norwegian government?


I have in previous articles claimed that the Norwegian government apparently has chosen to have no opinion about drones and drone technology, at least not in a military context. The Defense Minister Anne-Grete Strøm-Erichsen seemed to be taken by surprise when confronted with the fact a couple weeks back by a journalist that missiles tailored for drones were manufactured by Norwegian industry. She immediately took a defensive position and said that the Government was against drones (!). A somewhat peculiar statement from a minister who should know that Norwegian troops are actually using drones for reconnaissance and surveillance, and have had drones deployed in Afghanistan since many years. With great success too.

The fact that several allied countries, like USA and UK, are developing and using increasingly more drones, with capabilities that leave manned airborne systems behind cost-effective wise, and which - of course - save lives, has obviously softened the position of the Norwegian defense minister. Not least the last argument should be of great importance to the defense minister, who is repeatedly claiming that her greatest concern and focal point is the safety and security of Norwegian soldiers, wherever they operate. If someone could tell her that drones have probably saved a few lives in Afghanistan, her prejudiced view will probably change smoothly, as often is the case with politicians who don’t know much about the technicalities working on the lower echelons of the ‘empire’ they rule over.

In addition to safeguarding soldiers in the field, the finance aspect of using drones should be highlighted. Drones have already been given high credit by the Americans for what they have achieved in Afghanistan, and as we see more and more countries, especially allies in NATO, taking drones into defense and security thinking and planning, we shall probably see the Norwegian defense minister and the government wake up to a new reality, and take action accordingly.

Knut Nylænde is a Norwegian businessman who has built up Moxie AS, the successful investment company with investments in Norway and abroad. He is an active contributor to public discussions about a number of issues not at least in questions related to defense.

torsdag 1. november 2012

Nano-technology drives development of new drones

The Norwegian Minister of Defence, Anne-Grete Strøm-Erichsen was on the news on October 28th trying to explain the Government’s position on drones. The background for the interview was the news that Norwegian companies produced missiles tailored for delivery by military drones. She seemed to have been surprised by this, and said in the outset that the Government is opposed to drones (!). In the next sentence she said that it is quite legal to use drones as long as one sticks to the limitations and regulations laid down in international law. She also said that producing and selling missiles were under the same control regime as other weapons for military use. Surprisingly she escaped with this wishy-washy statement. The journalist was apparently neither well enough prepared nor of the aggressive type. Hopefully, in a next round both the minister and the journalist will be better prepared. Because the galloping development of drones is about to make a giant leap into a dwarf world (‘nano’ is the greek word for dwarf).

I believe the initial statement by the minister was an instinctive defensive position, typical for a politician who smells something nasty and uncomfortable coming next. The increasingly frequent discussions and criticism about the US’ drone program, and how the Americans use drones in military operations, often for surveillance and subsequent attacks across boarder - sometimes with unjustified killings as a result - have caused distress and unhappiness with even the keenest allies, like Norway. The Obama administration has been caught lying about drone kills, as officials have given inconsistent and conflicting accounts of the drone attacks. An investigator operating on behalf of the UN has recently asked the US Department of Defence to provide the legal basis and justification for the increasing use of drones for military purposes, especially those strikes that have been carried out for targeted killings. The request indicates that US by these attacks, which take innocent lives, are violating international law.

Drones that can deliver missiles against a target are fairly big vehicles, almost the size of small aircraft. As the use of these types of drones is causing debate and criticism for violating international law and changing traditional norms for how war is conducted and military operations are carried out, a revolutionary new development of drones is taking place in military laboratories in USA, UK and Israel: the nano-drones are about to be operational. They have the size of birds and even insects. The Israelis have already started to test out a “Spy-Butterfly”, an insect type drone, for indoor surveillance. This butterfly shaped drone weighs only 20 grams, and is equipped with cameras for intelligence inside buildings.

In a not too distant future, say 5-10 years, nano-drones will probably enter battlefields in swarms, literally speaking. The challenges we see today with drones operating thousands of miles away from their ‘pilots’ and military headquarters, in and out of countries regardless of declaration of war or approval by governments concerned, are challenges that at least are caused by detectable flying vehicles. Governments may protest and react; the vehicles move slowly and may be shot down and identified, etc.. With nano-drones a totally new game is introduced, even if they cannot carry missiles and the kind of weapons we know today. Surveillance and intelligence gathering will improve tremendously; hence follow-on strikes by bigger drones, manned aircraft or cruise missiles may be much more effective and cause less collateral damage and unjustified killings.

The use of nano-technology to develop a new generation drones opens up for using results from research into how birds’ and insects’ wings have evolved through millions of years. Zoologist Richard Bomphrey said to The British Daily Mail earlier this year that this research will make it possible to aerodynamically engineer new drones that, because they are as small as insects and also fly like them, completely blend into the surroundings.

Think about the implications of these nano-drones entering into the non-military universe. That will surely happen, and I do not think we will have to wait long before we hear about the first event or incident.

Knut Nylænde is a businessman doing venture capital investments as well as investments in some more mature projects through his company, Moxie AS which is based in Oslo Norway. He is also active in public discussions in political and cultural matters.

onsdag 31. oktober 2012

Jagerfly blir dyrere mens alternativet med droner blir billigere


Jeg har tidligere påpekt at droner ikke ser ut til å være vurdert som et alternativ til den planlagte anskaffelsen av jagerfly til det norske forsvaret.

Poenget utdypes ytterligere i The Economist, Science and technology-seksjonen, i en artikkel som konstaterer at våpen tilknyttet droner er i ferd med å bli betraktelig billigere. En rekke store internasjonale produsenter arbeider med å utvikle slike våpen. Tidsskriftet nevner selskaper som BAE, Northrop, ATK, Lockheed Martin og Raytheon.

Dette er ikke bare eksperimentelle våpen på et tidlig stadium av utviklingen, men våpen som allerede er eller snart forventes å være i kommersiell produksjon. De fleste tror at denne utviklingen kommer til å akselerere.

Jeg skal ikke gå ikke inn på de mange våpensystemer som kommer på markedet. Som et eksempel kan likevel nevnes et dronesystem som blant annet Sverige har, med navnet «Shadow». Disse dronene er p.t. for lette til å bære våpen og kan således kun brukes til rekognosering. Snart kommer det imidlertid våpen som disse dronene kan bringe med seg.

Dette vil endre hvordan krig føres og vil endre hvordan Norge best kan og burde forsvares. Dette vil også endre våpenbehovene for norske soldater i utenlandsoppdrag på for eksempel FN-mandat.

Beslutningen om å kjøpe ekstremt kostbare jagerfly reflekterer på ingen måte denne utviklingen, noe også The Economist er inne på i sin artikkel.

Knut H. Nylænde er en forretningsmann med interesse for forsvarsspørsmål og deltar i det offentlige ordskifte om dette og andre samfunnsspørsmål.

tirsdag 23. oktober 2012

Cyberforsvaret – ny våpengren


Glimtvis hører vi at Forsvarets ressurser kan settes inn - og blir satt inn - når digital infrastruktur i landet trues eller blir direkte angrepet. Det har som regel vært Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten) som da trår til, og når det skjer blir det alltid et viktig spørsmål om Forsvaret ble anmodet om bistand før den ble ytt. E-tjenesten skal kun forholde seg til trusler som genereres utenfor landets grenser, og tjenesten er meget godt utstyrt personell- og materiellmessig. Det er imidlertid Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som har ansvaret innenfor landets grenser, og har hatt det siden 2003 da myndigheten ble opprettet som direktorat under Forsvarsdepartementet. NSM har mye personell med militær utdanning og erfaring i sin organisasjon, men er sivilt innrettet i den forstand at enheten skal overvåke hele statsforvaltningen og alle samfunnsviktige objekter og informasjon med sikte på å oppdage og håndtere angrep mot samfunnskritisk infrastruktur. NSM fikk et kraftig budsjettløft i det nylig fremlagte statsbudsjettet for 2013.

I samme år som dette løftet skjer får vi i tillegg en ny forsvarsgren; Cyberforsvaret. Norge er ikke på noen måte tidlig ute med å organisere elektronisk krigføring i egne avdelinger. Et hundretalls land har allerede gjort det. Men det kan se ut til at Norge satser tungt, relativt sett. Allerede i mange år har elektronisk krigføring og såkalt nettverkssentrisk krigføring vært øvet på i Forsvaret. Cyberforsvaret har derved en ”flying start” med ca 1 100 personer fordelt på 60 steder i landet. Til nå har denne betydelige ressursen vært tilnærmet usynlig for allmennheten. Det operative senter, eller tyngdepunkt, ligger på den moen hvor Forsvarets fellessamband har holdt til gjennom årtier, nemlig Jørstadmoen ved Lillehammer. Men først fra i år av har vi altså formelt sett fått en ny forsvarsgren som skal verne land og folk mot angrep fra ’cyberspace’.

Det melder seg flere interessante spørsmål knyttet til denne form for krigføring, særlig fordi det ligger i sakens natur at en klar grensedragning mot det sivile samfunn blir vanskelig, for ikke å si umulig. Et nært samarbeid mellom NSM og Cyberforsvaret ligger i kortene, og det samme vil helt sikkert være tilfelle med de to øvrige ’hemmelige tjenester’; E-tjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Å avgrense ’cyberwar’ til en militær ramme vil i praksis vise seg umulig, og en samordning og optimalisering av bruk av felles ressurser vil tvinge seg frem. Foreløpig halter dette en del, og alarmklokker går hver gang militære kapasiteter trekkes inn i situasjoner som i utgangspunktet gjelder sivilsamfunnet, som for eksempel ved terroranslaget 22. juli i fjor. Militære ressurser skal avvente politiets henvendelse om bistand.

Gradvis gjør nok den erkjennelse seg gjeldende i fagmiljøer som studerer hvordan teknologiene utvikler seg og trusselen i cyberrommet arter seg, at et fysisk, militært angrep på Norge vil starte som et angrep fra ’cyberspace’. Offensive operasjoner innen ’cyberwar’ har klare fordeler fremfor defensive. Defensive tiltak kan vise seg vanskelige å få satt ut i livet i det hele tatt dersom offensive operasjoner er stort nok anlagt og slår ut hele eller deler av fundamentet for forsvarstiltakene. På samme måte som droner kan komme fra ”ingenstedes”, kan angrep fra ’cyberspace’ komme uten varsel og uten at den som rammes vet hvem som er angriperen. Man kan komme til å oppleve at private aktører ’kriger’ på staters vegne i ’cyberspace’.

Til forskjell fra det tradisjonelle, konvensjonelle stridsscenario finnes det ingen entydig inndeling i strategiske, operative og taktiske operasjoner i en tenkt ’cyberwar’. En anonym persons tastetrykk kan godt ha virkninger på strategisk nivå. Virkningene kan få et eskalerende forløp og lede til militære tiltak. Det er i det hele tatt meget utrivelige aspekter knyttet til ’cyberwar’, og det blir her som i finansverdenen at om man ikke introduserer ”bremseklosser” i de systemer som kjøper og selger aksjer på grunnlag av datamaskiner og algoritmers automatiske beslutninger når bestemte grenseverdier slår inn, så kan det gå riktig galt meget raskt.

Vi kommer helt sikkert til å høre mer om den nye forsvarsgrenen vår i årene fremover, nå som den er trukket frem i lyset og er gitt navn. Jeg ønsker barnet lykke og hell på ferden!

Knut H. Nylænde er stifter av og administrerende direktor i investeringsselskapet Moxie AS. Han deltar i den offentlige debatt blant annet om forsvarsspørsmål.