Er kronprinsparet lurt opp i stry?

Jeg trodde først jeg hørte feil da jeg var innom ”Dagsnytt 18” på NRK2 den 29. april, og fikk høre at kronprinsparet skal besøke Lockheed Martin, produsenten av F-35 Joint Strike Fighter. De er anmodet av Utenriksdepartementet om å besøke bedriften.

Og hvem er sjef i UD? - Jo, det er samme person som i sin statssekretærperiode under daværende og nåværende forsvarsminister, Anne-Grethe Strøm-Erichsen, var den ivrigste pådriver for å posisjonere Lockheed Martin som leverandør av nytt kampfly til erstatning for våre aldrende F-16 fly. Akkurat, - det er Espen Barth Eide; mannen som fortsatt helst ikke bør vise seg i Sverige uten livvakt. Han lurte Saab og den svenske regjeringen trill rundt ved å få det til å se ut som det var reell konkurranse mellom F-35 og det svenske kampflyet JAS Gripen. Men det var det aldri. Svenskene oppdaget det bare for sent. Representantene for kampflyet Eurofighter oppdaget renkespillet til Bart Eide og den sterke norskamerikanske alliansen han frontet i tide, og trakk seg fra unødvendig videre ressursbruk.

Og nå kroner han sitt verk i kampflysaken ved å ”forsegle” kjøpet på kongelig nivå. Man må nesten la seg imponere av fyren. Men spørsmålet er om han går for langt ved å gjøre dette. Han bringer kronprinsparet og Kongehuset i forlegenhet. Selvsagt burde rådgiverne til Haakon og Mette-Marit ha advart dem, og de burde selv ha forstått at de ikke burde la seg bruke i en slik sammenheng.

Begrunnelsen fra UD vil selvsagt være at de skal hjelpe norsk våpenindustri med å få den best mulige gjenkjøpspakken for de ca 63 milliarder kroner Norge skal betale for flyene. Men samtidig oppnår altså Barth Eide å bygge en god forsvarslinje for kritikken vedrørende beslutningsprosessen knyttet til anskaffelse av nye kampfly. Den vil bli stadig sterkere, og ordet ”granskning” er allerede fremsatt i en kronikk i Aftenposten nylig av forsvarsanalytiker John Berg.

Lockheed Martin produserer ikke bare fly. Der i gården lages det også kjernefysiske våpen og omstridte klasebomber, noe som gjør kronprinsparets besøk ved bedriften enda mer betenkelig og kritikkverdig. UDs diplomater slet seg nesten helt ut for noen år tilbake for å få til en internasjonal avtale som forbyr klasebomber. USA stemte mot!

Jeg skal ikke ta så hardt i som å si at dette er begynnelsen på en utvikling mot Kongehusets avskaffelse, men at vi kan snakke om en første, liten spiker i kisten, er jeg ganske sikker på. Reiser de til Lockheed Martin kommer det til å bli mye og langvarig bråk, - men dette kan jo bli en lærepenge for kronprinsparet, slik at det blir færre spikre i kisten i fremtiden.

Knut Harald Nylænde deltar i debatten om en rekke samfunnsspørsmål blandt annet gjennom hans tre blogger. Et av hans største interesseområder er forsvaret hvor han gjennom en rekke kommentarer og faktabaserte innlegg har påpekt ytterst kritikkverdige forhold rundt kjøpet av jagerflyet F-35. Til daglig er Knut daglig leder og eier i investerings- og rådgivningsgruppen Moxie.

Les Mer...

Hvor ble det av ”plakaten på veggen”?

Jeg er gammel nok til å huske at et meget viktig element i vårt nasjonale forsvarskonsept under den kalde krigens tid, altså frem til ca 1990, var å realisere det som sto i ”plakaten på veggen”.

Skulle Norge bli angrepet måtte man unngå det som skjedde 9. april 1940, da uklarhet om mobilisering og manglende ordrer til befal og mannskaper førte til forsinkelser og improvisasjoner i forsvarstiltakene mot den tyske angriper. Derfor kom ”plakaten”. Den kom i form av en Kongelig resolusjon i 1949, og slår fast at alle militære sjefer - på alle nivåer - har plikt til å sørge for motstand mot en angriper fra første stund etter at et angrep er konstatert. Man skal ikke vente på ordre fra høyere hold, men stille opp snarest mulig på det fremmøtestedet som krigstjenestekortet (KtK) anviste, samle sine mannskaper og sørge for at alle får sine våpen, ammunisjon og annet utstyr som skarpe stridsoppdrag nødvendiggjør.

Det er straffbart ikke å opptre slik ”plakaten” sier, eller - det var i hvert fall straffbart den gang. For hva har egentlig skjedd med ”plakaten på veggen”? Jeg har ikke registrert at ”Kgl. res. av 10. juni 1949, om militært befal og sjefers forhold ved angrep på Norge” er gjort ugyldig. Er den bare ”glemt”, eller ”tiet i hjel”? Av resolusjonen fremgår nemlig også at om ordre kommer fra regjeringen om at motstand skal opphøre, og det ikke kan fastslås om regjeringen handler av fri vilje og om det virkelig er regjeringen som agerer, så skal ordren anses som falsk og derfor ugyldig. Det kan kanskje ha falt norske regjeringer av nyere dato tungt for brystet.

Man skulle tro at debatten etter at Gjørv-kommisjonens rapport ble lagt frem i fjor hadde brakt denne bestemmelsen og dens relevans som beredskapstiltak ved terrorangrep på landet frem i lyset, men det skjedde ikke. Angrepet på regjeringskvartalet ble av statsministeren og flere toppolitikere omtalt som et angrep på landet, på samme måte som den amerikanske president og hele det amerikanske politiske og militære lederskap omtalte angrepet på ”Twin Towers” i New York i 2001 som et angrep på USA. Eller var det bare talemåter der og da fra den rød-grønne regjerings side? Er likevel ikke et terrorangrep på Norge å anse som et angrep på landet - på ordentlig? Hva om det kom flere anslag, på flere steder, tilnærmet samtidig, noe som altså ville representere en godt planlagt operasjon med ressurser som en organisasjon av noen størrelse nødvendigvis måtte stå bak?

I stedet for å hente frem og prise de holdninger som heimevernssoldater viste 22. juli, og berømme Forsvaret for at de skjerper beredskapet når etterretningsbildet tilsier det, så opplevde Heimevernet i Oslo og på Romerike på den dramatiske dagen at de var hemmet av instrukser og ordninger som i praksis går på tvers av innholdet i den nevnte Kgl. Res.. Også andre ledd i Forsvaret ble stående og vente på anmodning fra Politiet, nærmest som om noen måtte se an hva som videre skjedde før man kunne konstatere om omfanget tilsa Forsvarets innsats. Det motsatte ville være bedre - og i tråd med ”plakaten” - nemlig at Forsvarets ressurser mobiliseres, for deretter eventuelt å bli trappet ned i takt og i tråd med det behov som avklarer seg etter hvert.

At forsvarssjefen godt kunne ha varslet både Politiet og andre sivile myndigheter om sin skjerpede beredskap i fjor høst tidligere enn det som skjedde, er jeg ikke uenig i, men å rette krass kritikk mot forsvarssjefen og forlange granskning, slik enkelte politiske røster faktisk lød, er etter min mening helt galt, og å skyte over, under og på siden av målet. Snarere burde hendelsen ha trigget en debatt nettopp om ”plakaten på veggen”.

Knut Harald Nylænde er en samfunnsorientert person med stor interesse for forsvarsspørsmål.  Han deltar aktivt i meningsutvekslinger om dette og andre spørsmål på nettet. Til daglig er han engasjert som forretningsmann og investor med hovedkontor i Oslo, men med investeringer mange steder i Norge og dessuten utenlands.

Les Mer...

Bomber F-35 helikoptrene også?

Jeg skrev i et tidligere innlegg at Regjeringens kampflyvalg kan komme til å ”bombe” ubåtprosjektet i Forsvaret  (link). Vi får rett og slett ikke råd til å kjøpe nye ubåter til erstatning for våre seks aldrende ubåter av Kobben-klassen, er min spådom. Både flyene og ubåtene skal helst driftes etter anskaffelse, og være operative, og det er dette totalregnestykket som ikke går opp. Selv med den indikasjon Høyre og Fremskrittspartiet har kommet med om økning av forsvarsbudsjettets rammer i årene fremover, går ikke dette i hop. Allerede i dag ligger flere marinefartøyer ved kai fordi Forsvaret mangler ressurser til å holde dem operative.

Og så var det nye helikoptre, da….

Jeg har flere ganger skrevet om den langdryge prosessen for å skaffe nye redningshelikoptre etter Sea King og nye helikoptre til kystvakt og fregatter etter Lynx. Prosessen er blitt trenert i det uendelige og har medført store ekstra kostnader. Norge har satset på det italienske NH90-helikopteret, som opprinnelig var ment å skulle bli et ”enhetshelikopter”, ikke bare for de ulike oppgaver i redning, overvåkning og transport for norske forhold, men for alle nordiske land. Ambisjonen ligger nå i grus, og mens de øvrige land har kommet seg ut av de opprinnelige kontrakter og bindinger, sitter Norge i klisteret. De to første NH90 er levert med redusert operativ evne, og skal leveres tilbake (!) for oppgradering en gang i fremtiden - tidspunkt ikke fastsatt. I alt har Norge 14 slike helikoptre på bestillingslisten.

I siste nummer av tidsskriftet ”Trygge Samfunn” (nr 1, 2013) som utgis av Kvinners Frivillige Beredskap (KFB) fremstår oberstløytnant Ingvild Jensrud med en hyllest til NH90, og underslår alle de åpenbart negative forhold som knytter seg til maskinene. Hun leder arbeidet med å teste og evaluere de nye NH90-helikoptrene. ”Det skulle vise seg at produsentens ambisjon om å lage verdens beste helikopter krevde noe mer tid enn forventet,” sier hun til tidsskriftet. Hun ble utnevnt til denne jobben for 10 år tilbake og har opplevd like mange år med tekniske problemer, svikt i fremdrift og kontraktsbrudd fra italienernes side. Likevel er NH90 ”verdens beste helikopter” og skal løse alle de store utfordringer som venter innen søk og redning, kystvakt, overflateovervåkning og ubåtkrigføring, sier oberstløytnanten. Denne form for entusiasme og lojalitet til et ”funksjonshemmet” helikopter bør det stilles et stort spørsmålstegn ved.

Riktignok tar ikke Jensrud antiterrorrollen med i oppramsingen av hva NH90 skal kunne brukes til, men krefter er i sving med å posisjonere NH90 også som erstatning for Sea King i både rednings- og antiterrorrollen som disse helikoptrene i dag er tillagt. Det burde være åpenbart for dem som har litt greie på det at NH90 blir for lite i begge disse oppgavene. Forsvarets Bell 412 helikoptre, som normalt vil bistå politiet og som dessuten vil kunne transportere spesialstyrker, er både for små og for gamle og dessuten bygget med sivil standard som tåler mindre enn den rent militære versjonen.

Jeg deler oppfatningen til forsvarsanalytiker John Berg som i sin siste artikkel i serien ”Forsvar 2020” (nr 1/2013) burde ha gjort som danskene for 8-10 år siden, nemlig hoppet av NH90-prosjektet og satset på det robuste, tremotors AgustaWestland som redningshelikopter og i antiterrorrollen. Han kommer også med et interessant innspill om å kjøpe en miniversjon av Hercules 130 transportfly, nemlig det tomotors Alenia C-27 Spartan som har samme motorer og kan driftes teknisk av samme personell som C-130 krever, og som kan benytte småflyplasser og rette veistrekninger på noen få hundre meter, og derved gi oss en meget stor fleksibilitet mht. å sette spesialstyrker og deres materiell, inklusiv kjøretøyer, på bakken i nærhet av stedet for et terroranslag hvor som helst i landet.

Berg er ikke optimistisk med tanke på at dette vil skje. Snarere er også han i stand til å regne på kostnadsbildet fremover og gjøre den slutning at kampflykjøpet vil hindre oss i å gå for den beste løsningen. I det tidsrommet vi snakker om vil F-35 anskaffelsen ta så mye av både investerings- og driftsmidler i forsvarsbudsjettene at alle andre større prosjekter blir skjøvet på. Inntil det smeller på nytt igjen, kanskje?

Knut Harald Nylænde er daglig leder av selskapet Moxie AS.  Gjennom blant annet dette selskapet er han en aktiv investor. Han bistår også med råd og veiledning til mange av de selskapene han investerer i. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor.

Les Mer...

Kan USAs budsjettkutt hindre norsk kampflyskandale?

Her i landet lever vi i en slags boble. Vi har råd til det meste, både som enkeltindivider og som samfunn og stat. Andre sliter, som i EU og USA. Slik er det enn så lenge. Svikter disse to største markedene for norske produkter vil norsk økonomi uvegerlig bli rammet.

Nå knaker det noe i sammenføyningene i det tradisjonelle økonomiske lokomotiv, USA. President Obama fikk ikke til den enigheten om budsjettpolitikken som måtte ha trådd i kraft 1. mars om man skulle unngått ”ostehøvelen” som skal gjøre jobben på en slags politisk autopilot i tiden fremover. Det vil komme betydelige nedskjæringer i offentlig sektor og forsvarsbudsjettet vil ikke være unntatt. Og da kan det komme en effekt for Norge som faktisk kan bli positiv.

Jeg tenker på det enormt kostbare amerikanske jagerflyprosjektet som Lockheed Martin strever med å få i mål. Kampflyet F-35, Joint Strike Fighter (JSF) ligger an til å bli så dyrt at flere potensielle kjøperland trekker seg. Mange vil mene, inklusiv flere i den amerikanske Kongressen og i det militære byråkrati i Pentagon, at prosjektet burde vært stoppet for lenge siden. Utviklingskostnadene skyter i været, og flyet er fortsatt ikke godkjent for operativ bruk, med de ytelser som er forventet. Det er selve ”hjernen” i flyet som ikke fungerer, et hjelmbasert system som skulle styre det meste nærmest ved at piloten bare så på det. Hjernen har mange kilometer med ”nervetråder”, i alt 28 millioner linjer som stråler ut fra ”hjernen” til alt som har en eller annen funksjonell betydning. Da dette systemet i fjor ble forklart for general Christopher Bogden, prosjektansvarlig i Pentagon, skal han ha sagt: ”It scares the heck out of me”.

I og med at prosjektet allerede har ”skremt vannet” også av mange politikere, både i USA og i NATO-land som hadde F-35 på handlelisten, så kan prosjektet stå utsatt til i den kuttesveipen som skal innom forsvarsbudsjettet i USA. Etter hvert som antatte kjøpere av flyet trekker seg blir stykkprisen høyere, både for USA og de land som har tenkt å kjøpe det. Norge ville for eksempel kunne komme til å oppleve at den produksjonsserie av flyet som vi skulle ha vår del av, blir så liten at anskaffelsesprisen blir vesentlig høyere enn hva det norske forsvarsdepartementet har antydet. Den antatte prisen på F-35 flyene har uansett hatt en tilbøyelighet til å doble seg hvert år, fra ca 20 milliarder for to og et halvt år tilbake til dagens ca 62 milliarder kroner. Driftskostnadene er antatt å bli mer enn det dobbelte av hva de er for F-16 flyene våre.

Nå er det mange fagmilitære i USA som vil hevde at F-35 JSF er et ”must” for så vel Air Force, Navy som Marine Corps, fordi det skal erstatte flytyper som i dag er selve ryggraden i de amerikanske stridskrefter, både til lands og på hangarskip. Vel, det gjenstår å se. Det finnes både oppgraderingsmuligheter, ny produksjon av flere ”gamle” fly, og - ikke minst - økt bruk av droner til angrepsoperasjoner med styrte våpen i tillegg til den allerede omfattende anvendelse til rekognosering og overvåkning.

Norske politikere uten evne og vilje til å ta inn over seg hva den vanvittige kostnaden for et nytt flyvåpen av F-35 vil ha av konsekvenser for anskaffelse og drift av andre våpensystemer i tiårene fremover, kan altså i beste fall bli reddet av en mer eller mindre vilkårlig kutteprosess i det amerikanske forsvarsbudsjett.

Knut Harald Nylænde er en norsk forretningsmann som blant annet gjennom sitt selskap, Moxie AS, investerer i forskjellige selskaper og prosjekter. Han investerer typisk i prosjekter og selskaper som har en innovasjonshøyde. Ellers deltar han i samfunnsdebatten innen en rekke områder, men er særlige interessert i forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Hvor ble det av Hæren?

Selv tjenestegjorde jeg i Sjøforsvaret, men siden vår sjømakt ikke kan gjøre særlig nytte for seg på land i et krise-/krigstidsscenario, trenger vi hærstyrker.

Hva er det egentlig vi har igjen av hærstyrker etter mange år med krymping og omorganiseringer?

Vår forrige forsvarssjef, general Sverre Diesen, har vært drivkraften bak de dramatiske endringer som har funnet sted, også i tiden før han ble forsvarssjef. Omstillingene har vært helt nødvendige, men spørsmålet er om man har gått for langt. Hæren i dag er ca 4 500 vernepliktige og omtrent like mange befal og sivilansatte. Går vi 30-40 år tilbake var Hæren på ca en kvart million mann, fordelt på kombinerte regimenter (brigader) og alle slags støtteelementer (”It takes all kind to make an army” heter det).

Også Heimevernet (HV) var tallmessig langt større tidligere, helt oppe i ca 100 000 mann i årene etter at HV ble opprettet i 1946, dalende til ca 80 000 på den tiden da vi hadde ca 250 000 i Hæren, altså til sammen ca 330 000 soldater tilhørende landmakten. Det var på 1970-tallet. I dag er HV på ca 45 000 mann.

Den desidert største del av Hæren er i virkeligheten én brigade: BRIGADE NORD i Indre Troms. Også Telemark bataljon er en del av denne brigaden. I tillegg har vi to kompanier i Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) som vokter 196 km grense mot Russland, og ca 600 mann (ca en bataljon) som passer på kongehuset og som etter hvert vil bli pålagt en del beredskapsoppdrag og innsats i terrorsammenheng. Som leseren skjønner er det ganske tynt med landmakt i Sør-Norge, - ja, i Midt-Norge også. Mindre enn 10 000 (hvorav en god del er kvinner) i Hæren, altså, og det aller, aller meste pakket sammen i Indre Troms. Skulle jeg planlegge et angrep på Norge, vet jeg i hvert fall hvor jeg IKKE skulle sette inn støtet.

Spesialstyrker er bra, både ute og hjemme, men de er så altfor få i forhold til det enorme fedrelandet som trenger forsvar. Hva med å sette sammen noen stridsgrupper i Midt- og Sør-Norge med pansring og høy mobilitet. Det vil koste en milliard eller to, som kanskje kunne finansieres ved å kutte ut et par F-35 kampfly?

Knut Harald Nylænde er en aktiv forretningsmann og investor med sin base i Oslo. Han investerer i prosjekter og selskaper over hele Norge og dessuten i utlandet. Han deltar aktivt i utviklingen av mange av prosjektene.

Les Mer...

Er nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid troverdig?

Jeg leste i Aftenposten 6. februar et debattinnlegg fra tre konservative parlamentarikere, en var norsk og to var svenske, under overskriften ”Resultater gjennom samarbeid”. Artikkelen startet med å vise til den ”enmannsutredning” som Thorvald Stoltenberg gjorde i 2008 for å peke på muligheter - og noen begrensninger - for tettere samarbeid mellom de nordiske land om forsvarspolitiske spørsmål. På den tiden fant det sted en ganske omfattende dialog på så vel politisk som fagmilitært hold. Det var betydelig optimisme, faktisk, mht. å gjøre store grep. Mitt inntrykk var at det primært var norske, svenske og finske aktører som deltok. Danskene falt litt utenfor. Ikke så rart, egentlig, da danskene tradisjonelt har sett mer mot syd, til Tyskland enn til sine nordiske naboer når det gjelder sikkerhetspolitiske vurderinger og forsvarspolitiske beslutninger.

Det er fint at de tre politikerne kan peke på noen samarbeidstiltak, bl.a. mellom flyvåpnene i de to land, men særlig imponerende er det ikke. Samarbeid på luftforsvarssiden går 30-40 år tilbake, i hvert fall, med den såkalte SVENOR-avtalen som grunnlag. Under dekke av konsultasjoner om FN-innsats ble det også holdt årlige møter over flere dager på politisk og militært toppnivå fra like langt tilbake. Samtalene og diskusjonene dreide seg om så vel overordnede som helt konkrete spørsmål av felles interesse. Finland deltok riktignok ikke i slike møter, men dialogen med Finland skjedde på mer finurlig og uformell måte, bl.a. med såkalte ”privatbesøk” på høyt nivå.

Gjennom en god oppfølging av Stoltenberg-rapportens forslag kunne man tatt viktige skritt mot en samordning av så vel land-, sjø- som luftmilitære disposisjoner. De geopolitiske forhold peker klart i retning av at en viss spesialisering kan ha mye for seg, med finsk hovedvekt på landmakt, svensk på luftmakt og norsk på sjømakt. Ikke rendyrket selvsagt, men et forsvarskonsept med solide forsvarslinjer langs den finsk-russiske grense og sterk koordinering av forsvaret av Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge. De tre lands myndigheter vet jo meget godt at om ett av de tre land skulle bli angrepet og evt. okkupert, så er skjebnen beseglet også for de to øvrige. Et slikt konsept ville hatt en meget stor avskrekkende effekt. Et stort og slagkraftig svensk flyvåpen og en moderne og veldrevet norsk marine, med bl.a. moderne ubåter, ville sammen med Finlands mektige hær og landforsvar få selv en militær stormakt til å tenke seg om både en og to og tre ganger før den ”raslet med sablene”.

Det som var på gang med gode samtaler og utredninger i 2008 ble effektivt ”torpedert” av norske myndigheter da man fant det for godt å si nei til det svenske jagerflyet JAS Gripen i 2009-10, med begrunnelse at det var ubrukelig for norske forsvarsinteresser, som daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen formulerte det. Dette forårsaket bråstopp i alle gode prosesser, og jeg er sikker på at negative ettervirkninger vil eksistere lenge, uansett hva de tre parlamentarikere måtte hevde. Det går ikke an for Høyre å legge skylden på Arbeiderpartiet og de rød-grønne, heller. Partiet protesterte ikke, og har vist tilbøyelighet til å ”dilte etter” USA i det aller, aller meste, ikke bare i flykjøp. Det har nok de andre nordiske lands politikere og militære merket seg. Derfor er knapt et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid ut over det rent selvfølgelige, og som man har hatt i mange tiår, særlig troverdig.

Knut H. Nylænde er aktiv innen den offentlige debatt særlig på internett. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor, men har i mer enn 10 år bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet, Moxie AS som investerer både i og utenfor Norge.

Les Mer...

Kraftsalve fra Aftenposten i kampflysaken

Jeg har over noen tid skrevet mye om ”tidenes dyreste offentlige innkjøp”, både i og utenfor bloggen 'Mer urovekkende nytt om kampflyprosjektet' og 'Flykjøp til besvær', og blant annet pekt på at det er foruroligende taust fra opposisjonen i kampflysaken. Saken har etter mitt skjønn allerede lenge hatt skandalestatus, men det virker som om dimensjonene i saken, økonomisk og politisk, er så store og de tekniske og operative aspekter såpass innfløkte, at politikerne rygger tilbake for å ta i det. Det er derfor desto viktigere at landets største og mest innflytelsesrike avis, Aftenposten, tar skikkelig tak i saken på lederplass, slik det gjøres i utgaven 14. desember.

Tidligere har det vært Aftenpostens erfarne journalist, Kjell Dragnes som har tatt for seg de ulike sider ved kampflyprosjekt i en serie grundige reportasjer. Han synes å være nærmest alene blant landets journalister som har satt seg godt inn i denne saken, og som så det som fant sted da regjering og storting lot seg føre bak lyset for et par-tre år tilbake av Lockheed Martin, som utvikler ”superflyet” F-35, og Forsvarsdepartementet som en del av det militær-industrielle kompleks som ikke er i stand til tenke annet enn amerikansk løsning.

Det svenske jagerflyet JAS Gripen ble vraket ”fordi det var ubrukelig for Norge” som daværende og nåværende forsvarsminister uttrykte det (hun har innimellom styrt med andre store prosjekter i helsenorge), og fordi det var dyrere (!) enn F-35 JSF. En ren bløff den gang for å få SV med på beslutningen, siden SV ikke hadde interesse av eller kunnskaper nok til å forholde seg til annet enn prisen. Der i gården var det politisk umulig å gå for noe annet enn det rimeligste flyet, og for å få det til bestemte man at den regjeringsgaranterte pris på JAS Gripen ikke var riktig, mens den ikke-garanterte pris fra Lockheed Martin var mer pålitelig. Den var behendig satt til 18 milliarder kroner den gang for å ”snike” seg under prisen på JAS Gripen. Nå er den antatte pris for F-35 kommet opp i det tre-firedobbelte i innkjøp, ca 62 milliarder kroner for 52 fly, og kostnadene over flyets levetid (ca 30 år) beregnet til det svimlende beløp 264 milliarder kroner. Man kan miste pusten av mindre . . .

Det som trigger Aftenposten til å ta for seg saken på lederplass nå er at Canada hopper av prosessen med å kjøpe det amerikanske F-35 fordi kostnadsutviklingen er uakseptabel og de operative egenskaper uavklarte. Norge står nå nærmest alene med en bestilling på F-35, når man ser bort fra det amerikanske forsvaret. Men selv der i gården har man fått kalde føtter og reduserer antallet. Med de kuttene som må gjøres i USAs føderale budsjett i nær fremtid kan det bli ytterligere reduksjoner. Forsvarsbudsjettet er ansett for å være utsatt i de pågående drøftelser mellom presidenten og republikanerne i Kongressen.

Hva er det som gjør at Forsvarsdepartementet tviholder på sin vanvittige kurs i kampflysaken? Aftenposten antyder prestisje. Det er det nok også, men jeg er redd det er noe mer, og alvorligere, - nemlig et tett nettverk av norske aktører som er fullstendig ”amerikaniserte i hodet”. Vi finner dem i departementet, som nå også i praksis inkluderer den fagmilitære ledelse, i Forsvarets forskningsinstitutt og i forsvarsindustrien. Dette ”komplekset” som styres av signaler fra USA, ”Norges største og viktigste støttemakt”, som det heter, har overlevd seg selv - den kalde krigen er over, muren ble revet i 1989 og det er pinlig å se hvordan Norge på denne måten reduseres til å være en nikkedokke for amerikanske interesser.

Høyre har vel i stor grad diltet etter USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken i hele etterkrigstiden, men en intellektuelt oppegående politiker som Erna Solberg må da kunne se at dette fører helt galt av sted? Gjør ikke Høyre noe med dette før valget så sitter en Høyre-ledet regjering i klisteret etter valget neste år. Det kan komme til å bli vanskelig å forklare norske skattebetalere hvorfor vi eventuelt må legge ut 100-150 milliarder kroner mer til nye kampfly enn nødvendig, særlig i lys av hva vi kunne ha brukt disse pengene til for å styrke terrorberedskapen i landet, både på den forebyggende siden og mht. Politiets og Forsvarets innsatsressurser.

Knut Nylænde er en forretningsmann og investor som ofte deltar i den offentlige debatt. Han er særlig opptatt av forsvarsspørsmål, og andre spørsmål tilknyttet Norges sikkerhet.

Les Mer...

Fregattprosjektet falmer

Det kan godt hende at det var riktig ikke å velge det norske skipsbyggeriet Mjellem & Karlsen for bygging av fem nye fregatter til Sjøforsvaret i sin tid. Valget falt på et spansk konsept og fregatter bygget ved skipsverftet Bazan, senere Navantia, i Spania. Trolig ville det blitt noe dyrere, men kanskje hadde stålkvaliteten blitt bedre? Det er oppsiktsvekkende at de nye fregattene ruster så kraftig allerede. I hvert fall for en sivil iakttaker som synes at nye fregatter skal se nye ut. Den siste av de fem Nansen-klasse fregattene, ”KNM Thor Heyerdahl”, ble levert til Sjøforsvaret i januar 2011. Utstyr og våpen om bord hadde nok blitt det samme i en norskbygget fregatt; amerikansk teknologi i all hovedsak, bl.a. med kommando- og ildledningssystemet Aegis fra Lockheed Martin (samme selskap som utvikler kampflyet F-35), og det norskutviklede sjømålsmissilet (NSM) som hovedvåpensystem.

Ved overrekkelsen av den siste fregatten i serien på fem uttrykte daværende forsvarsminister Grete Faremo glede over å kunne konstatere at Norge ved dette hadde fått Europas mest moderne marine (altså: ikke en av de mest moderne, men den mest moderne!). Dette er mildt sagt en overdrivelse. Noen har skrevet dette inn i manuskriptet hennes, selvsagt, og det skulle være interessant å vite hvem denne ”noen” er.

Forsvarsanalytiker John Berg plukker denne forestillingen fra hverandre i en nylig artikkel i serien Forsvar 2020, nr 2/2012. Han peker på Norge allerede ved kontraktsinngåelsen valgte et eldre kommando-, kontroll- og ildledningssystem (KKIS) enn andre europeiske land som anskaffet fregatter samtidig. Et langt mer avansert KKIS var under utvikling i et samarbeidsprosjekt mellom Tyskland og Nederland, et system som kalles Signaal APAR, et system som bl.a. ville krevd 20 færre mannskaper pr fregatt for betjening.

I tillegg kommer at de spanskbygde fregattene har vesentlig færre utskytningsramper for missiler enn andre moderne, europeiske fregatter. Nansen-klassen har åtte ramper mot fire-fem ganger så mange for andre europeiske fregatter som er bygget samtidig. Dette har med stridsevne og -utholdenhet å gjøre, selve hovedkriteriet for et marinefartøy. Antakelig er stridsutholdenheten for de norske fregattene så dårlig at de knapt ville bli anmodet fra NATOs side om å gå inn i en krise-/krigssituasjon, om andre fregatter var tilgjengelige. Å fremholde at en norsk fregatt gjorde det bra høsten 2009 i innsats mot pirater i Adenbukta, er knapt noen reell målestokk for hva et moderne marinefartøy av denne størrelse skal mestre.

John Berg peker også på at det argument som brukes fra Forsvarsdepartementets side om at det er flere andre land som har valgt Aegis må tas med en stor klype salt. Det gjelder nemlig land som har sine marinestyrker integrert i US Navy, så som Australia, Japan og Sør-Korea. I dette sjøstridsscenario er det de kinesiske og nordkoreanske ballistiske missiler som er hovedtrusselen, og da er det store og tunge Aegis KKIS foreløpig det beste. Norge har en redusert Aegis-versjon i forhold til det tyngre system som nyttes i forsvaret mot ballistiske raketter. Innen NATO er det kun Spania og Norge som har valgt Aegis for sine fregatter.

Det bør jo også nevnes at Forsvaret har store problemer med å bemanne fregattene. En investering på henimot 20 milliarder kroner ligger stort sett ved kai i Haakonsvern. Løses bemanningsproblemet så gjenstår å se om man løser de budsjettmessige utfordringer for å finne midler til å drifte disse fartøyene i årene fremover når kampflyinvesteringen slår inn i budsjettene for alvor. Klarer den sittende regjering å unngå oppmerksomhet og debatt om dette til etter stortingsvalget neste år, blir det vel regjeringen Erna Solberg som får denne utfordringen i fanget. Vel bekomme!

Knut Nylænde er eier og leder av investeringsselskapet Moxie AS som investerer i selskaper og prosjekter i Norge og utenlands. Han er aktiv i den offentlige debatt og er særlig opptatt av forsvarsspørsmål.

Les Mer...

Hva er det med Forsvaret og store materiellprosjekter?

Kostnadsoverskridelser i store offentlige utviklings- og/eller anskaffelsesprosjekter tilhører det normale mer enn det motsatte. ”En mong” henger igjen i hukommelsen som ”prislappen” på den første av de virkelig store overskridelser i nyere tid, fra Statoils utbygging av olje-raffineriet på Mongstad tilbake på åttitallet. Dette førte til at sjefen i Statoil, Arve Johnsen, måtte gå. Senere er det blitt mange slike, om ikke alle i milliardklassen, men det er færre sjefer som går av. Forsvaret står langt fremme, og avhengig av hvordan man regner kan det se ut til at Forsvaret faktisk er på topp i overskridelser. Pengebruk som det ikke kommer nytteeffekt ut av - altså rent pengesløseri - er også en slags overskridelser. Endog av det verste slaget.

Jeg vil med en gang understreke at det slett ikke alltid er Forsvarets egne ledere som har skylden for pengesløsingen. Det er flere eksempler på at Forsvaret blir ”pådyttet” prosjekter og anskaffelser som forsvarsledelsen har gått mot eller i hvert fall advart mot med hensyn til drifts-, bemannings- og budsjettmessige konsekvenser. Så vidt jeg husker gikk forsvarssjefen imot at det skulle bygges og anskaffes mineryddingsfartøyer til Sjøforsvaret på slutten av åttitallet. Likevel besluttet regjering og storting (jeg mener å huske at Høyre var en pådriver i saken) at det ble gitt en kontrakt til Kværner Mandal AS i 1989 for bygging av ni mineryddingsfartøyer til en prislapp på ca to milliarder kroner. Det skulle bli banebrytende fartøyer av luftputetypen, i to varianter: Oksøy-klassen som minejaktfartøyer og Alta-klassen som mineryddingsfartøyer, som ble antatt å ha et stort markedspotensial ut over det norske sjøforsvaret. Det slo ikke til. Ikke et eneste av disse fartøystypene er solgt til andre land, og driften bød på akkurat de utfordringer som forsvarssjefen advarte mot.

Samme toskrogsluftputefartøyer er bygget som korvetter til Sjøforsvaret, den såkalte Skjold-klassen. Her var også et betydelig eksportpotensial antatt, bl.a. til den amerikanske marinen. Det er fantastiske fartøyer, tilsynelatende, og burde være velegnet for forsvaret av vår lange kyst, med stor fart og evne til å manøvrere ”innaskjærs”. Men prislappen da! - og forutsetningene? Har vi sett noe offisielt om dette, i form av en kostnads-/nyttevurdering? Ikke meg bekjent. Er det riksrevisor Jørgen Kosmo vi må håpe på? Jeg frykter at bildet vil se dystert ut.

Tar vi også for oss fregattene er jeg redd denne anskaffelsen også står til stryk når kostnader skal holdes opp mot nytteverdi, altså den verdi fartøyene er forutsatt å skulle ha i en krise-/krigssituasjon. Spanjolene leverte fregattene, dvs. de laget stort sett skrogene, mens ”innmaten” i hovedsak var amerikansk. Å se de den gang stolte fregatter som ankom fra skipsverftet i Spania i dag er en nedtur. Det er tydelig at stålet må være av dårlig kvalitet siden det ruster så kraftig etter få år. Eller tar jeg feil? Det amerikanske kommando- og kontrollsystem som ble installert ble laget av Lockheed Martin og har vist seg å være dårligere og langt mer bemanningskrevende enn tilsvarende systemer laget av tyskere og nederlendere i samarbeid for andre NATO-lands fregatter. Tilbøyeligheten til å velge amerikansk i de aller fleste materiellanskaffelser er et frapperende trekk ved norske politiske og fagmilitære myndigheter. Og det ser ut til å koste oss dyrt.

Kanskje det var en idé å gjennomgå de siste tiårs materiellanskaffelsesprosjekter, begrenset til de største, for å kartlegge hvorfor det ser ut til å gå så galt. Det kan vise seg at det er mønstre som bør brytes og nettverk som bør granskes. Hva vet jeg?

Knut Nylænde er en forretningsmann som blant annet gjennom sitt selskap Moxie AS investerer i mindre innovative selskaper både i Norge og utlandet. Han er prover å sikrestille at disse selskapene beholder sin innovative kraft også når selskapene vokser.

Les Mer...

New British army reserve - a model for Norway?

One of the comments I received to my recent article “Verneplikt i fare?” came from Geir Lolleng, CEO of Helmword. His input is based on an article by Kiran Stacey, Political Correspondent in “The Financial Times”, headlining that the British seem to have chosen a somewhat reversed approach to strike a balance between professional and non-professional soldiers in their Army, compared to the Norwegian.

The British Defense Secretary, Philip Hammond, is proposing a measure in order to double the number of reserves, from 15.000 to 30.000, parallel to a cut of one fifth of regular forces over the coming 8 years. These cuts are made in order to balance the defense budget. Mr Hammond is quoted to have said: “This is a radical shift in the role of reservists in delivering the nation’s security --- which will see reservists routinely sharing responsibility for activities once the exclusive domain of regular forces.”. 

Speaking this highly of the reservists is based on a training scheme that is quite formidable. The soldiers of the new Army reserve are to take 40 days a year off work for extra training, posing a tough challenge to employers, who will have to carry the burden of granting two months’ training leave a year to any of their staff serving in the army reserves.

At present, the army calls up reservists one by one to add up to the number required for a certain task, engaging in careful negotiation with employers to have each one freed from work for the period in question. At the end of this decade, however, the army will be relying on entire army units of reserves to provide personnel for certain tasks, even front line operations.


The British government knows this can be managed by large businesses, but also that it will put huge pressure on small and medium-sized companies. Offering a form of finance package as compensation to organizations that are willing to take on more reserve troops, in order to give them credit for doing so, is therefore considered by the Government. The hope is that the scheme will create patriotic employers, but as this effect is not an obvious reaction to the scheme, the Government has not ruled out additional financial incentives, such as tax breaks.
  
In Norway the approach to striking a better balance between professional and non-professional soldiers in the defense structure is quite the opposite. There is a clear tendency to assess professional soldiers as the only valid soldiers, the only way of gaining a quality good enough to meet the challenges on a “modern battle field”. This is in my opinion a wrong approach, as the annual mass of conscripts will offer an easy way of picking the best of the young men and women, physically and mentally, and after 12 months of training the best motivated could be offered a professional career as soldier, either via military academies to become NCOs and officers or continue as enlisted personnel educated for covering the demand for specialized skills.

I will come back in future articles about how the British model could be applied in some form in the ongoing process in Norway.

Knut Harald Nylænde is a businessman that participates on the public debate in Norway – not at least regarding defense issues. He is investing thorough his investment company, Moxie AS, in a number of areas including innovative growth companies in Norway and abroad.

Les Mer...

Drone technology about to wake up the Norwegian government?

I have in previous articles claimed that the Norwegian government apparently has chosen to have no opinion about drones and drone technology, at least not in a military context. The Defense Minister Anne-Grete Strøm-Erichsen seemed to be taken by surprise when confronted with the fact a couple weeks back by a journalist that missiles tailored for drones were manufactured by Norwegian industry. She immediately took a defensive position and said that the Government was against drones (!). A somewhat peculiar statement from a minister who should know that Norwegian troops are actually using drones for reconnaissance and surveillance, and have had drones deployed in Afghanistan since many years. With great success too.

The fact that several allied countries, like USA and UK, are developing and using increasingly more drones, with capabilities that leave manned airborne systems behind cost-effective wise, and which - of course - save lives, has obviously softened the position of the Norwegian defense minister. Not least the last argument should be of great importance to the defense minister, who is repeatedly claiming that her greatest concern and focal point is the safety and security of Norwegian soldiers, wherever they operate. If someone could tell her that drones have probably saved a few lives in Afghanistan, her prejudiced view will probably change smoothly, as often is the case with politicians who don’t know much about the technicalities working on the lower echelons of the ‘empire’ they rule over.

In addition to safeguarding soldiers in the field, the finance aspect of using drones should be highlighted. Drones have already been given high credit by the Americans for what they have achieved in Afghanistan, and as we see more and more countries, especially allies in NATO, taking drones into defense and security thinking and planning, we shall probably see the Norwegian defense minister and the government wake up to a new reality, and take action accordingly.

Knut Nylænde is a Norwegian businessman who has built up Moxie AS, the successful investment company with investments in Norway and abroad. He is an active contributor to public discussions about a number of issues not at least in questions related to defense.

Les Mer...

Er ubåtvåpenet vårt i fare?

Norge har i dag seks ubåter av den såkalte Ula-klassen. Det er relativt små ubåter på ”bare” 60 meters lengde, med dieseldrift og en operasjonsradius på rundt 5 000 nautiske mil. Det at de er små er bare en fordel langs vår ruskete kyst med øyer, skjær og fjorder. De har mange hjemmesteder og er vanskelig å oppdage selv i rom sjø. Ubåtene har en formidabel ildkraft med sine torpedoer, og med alle de nevnte egenskaper blir ubåtvåpenet lovprist av både den sittende militære og politiske ledelse. ”Ubåtvåpenet bør videreføres”, er omkvedet, i Sjøforsvaret, i Forsvarets toppledelse, i Forsvarsdepartementet og i Regjeringen, som har fattet prinsippvedtak om videreføring av vårt ubåtvåpen.

Men tro ikke at dette gir en garanti for at våre seks aldrende Ula-klasse ubåter blir erstattet med nye, kanskje ikke engang oppgradert og videreført med ny teknologi. Sporene skremmer i et land syd for Norge. I Danmark var man også innstilt på å videreføre ubåtvåpenet, men så skjedde det noe i de politiske kulisser, og plutselig fikk pipen en annen lyd for bare et drøyt år tilbake; Danmark trenger ikke ubåtvåpen likevel!

Den største trusselen mot fornyelse av ubåtvåpenet her til lands er anskaffelsesprisen og driftsutgiftene for 54 nye kampfly av typen F-35, Joint Strike Fighter. Disse kostnadene vet man ennå ikke sikkert hva ender opp med. Sikkert er det imidlertid at det blir svært, svært dyrt - et sted mellom 170 og 200 milliarder kroner over kampflyenes levetid på ca 30 år. Ubåtene og jagerflyene våre er i omtrent samme syklus hva levetid angår. Ubåtene ble anskaffet rundt 1989-92 og har samme levetid som jagerflyene, ca 30 år. Gjennom et oppgraderingsprogram er de gitt god operativ evne frem til ca 2020. Utredninger pågår for flere alternativer: (1) anskaffelse av nye ( 3-4 milliarder kroner pr stykk), (2) modernisering av de vi har, og (3) en kombinasjon av modernisering/oppgradering av Ula-klassen for å vinne tid slik at man kan se hva ubemannede ubåter kan by på i fremtiden.

I likhet med utvikling av droneteknologi som gradvis erstatter fly i flere roller, vil man om ikke altfor mange år også se ubemannede ubåter i flere, kanskje alle, de roller som tradisjonelle ubåter har i dag. Kanskje kan dette by på både rimeligere og mer effektive løsninger, - hvem vet. Det er for tidlig å si i følge ekspertisen i Forsvarsdepartementet og Forsvarets forskningsinstitutt.

Personlig er jeg overbevist om at ubåter er noe av det mest kostnadseffektive Norge kan ha i sitt arsenal av våpensystemer, først og fremst for å avskrekke en potensiell aggressor, og det er jo det viktigste når det kommer til stykket.

Knut Nylænde er en forretningsmann som investerer i gjennom investeringsselskapet Moxie AS. Hans investeringsprofil er variert, men kjerneinvesteringene er langsiktige investeringer i mindre innovative selskaper med vekstpotensial.

Les Mer...

Kan den tradisjonelle barriere mellom politi og forsvar overvinnes?

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det har vært rivalisering og ”ondt blod” mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets beredskapstropp helt fra disse enhetene ble opprettet på begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, med svingninger i intensitet underveis. Det er bare å lese boken som tidligere politimester i Oslo, Willy Haugli (”Tøffe år”) skrev etter at han gikk av, og det vi tidvis har fått innblikk i gjennom mediene. Samarbeid mellom disse enhetene har ikke akkurat preget relasjonen, enda vi har med to enheter å gjøre som åpenbart vil kunne stå overfor situasjoner hvor Forsvarets spesialkommando/Hærens marinejegerkommando skal kunne komme til unnsetning etter at politiets vurdering av kapasitetsbehov er gjort og konkludert med at man ikke makter den utfordring man står overfor alene. Det vil alltid være Politiet som anmoder Forsvaret om bistand.

Etter terroranslaget 22. juli 2011 er Forsvaret og Politiet ”tvunget” til å sette seg ned sammen for å se på relasjonene og drøfte tiltak for å få kommunikasjon og samarbeid til å svinge på naturlig vis. Jeg er personlig overbevist om at det er politistyrkene som har mest å vinne på at dette samarbeidet tar seg opp, og at felles øvinger blir en del av dette samarbeidet. Ved å øve på sannsynlige mål for fremtidige terroranslag vil man etter ganske kort tid kunne bygge opp detaljert lokalkunnskap og erfaringsgrunnlag som i aggregert form vil kunne utgjøre de beste beredskapsplaner man kan få, planer som gjøres dynamiske i takt med endringer i trusselbilde og oppbygging av tiltak som skal hindre anslag. Her vil både Politiets beredskapstropp og Forsvarets spesialenheter, ordinært politi og heimevernsstyrker, samt HM Kongens Garde og andre stående enheter i landet finne sine naturlige roller og øve på dem sammen.

Samvirke mellom politihelikopter og Forsvarets helikoptre bør stå helt sentralt i et slikt samarbeids- og øvingsprogram. At man ikke fikk Politiets ene helikopter i luften i tide til å gjøre nytte for seg, er allerede en erkjent skandale. På samme måte som to av Luftforsvarets jagerfly står i konstant 15 minutters beredskap, bør det samme være tilfelle med helikopterressurser. Et helikopter som hadde kommet seg over Utøya med sin kapasitet til å sende løpende sanntidsinformasjon fra kameraer og pilotens observasjoner til politienhetene som var underveis, og som kunne trykket ned mot og forstyrret terroristen der nede med larm og blåst, kunne reddet mange, mange unge menneskers liv. Dette kunne et eneste helikopter ha gjort mens andre helikoptre kom etter med politi- eller forsvarsressurser.

Jeg tør påstå at det er en betydelig forskjell i holdning til skarpe situasjoner mellom Forsvarets spesialstyrker og Politiets. Det kom klart frem under operasjonene 22. juli i fjor at det eksisterer en slags ”helse-, miljø- og sikkerhetskultur” i politiet, hvor egen sikkerhet, og til og med egen lønn, står mer sentralt i bevisstheten hos politifolk og deres ledere/representanter, enn å gjøre en effektiv operasjon for å redde liv, selv om egen sikkerhet da kommer i fare. VG har den senere tid avdekket denne dårlige kultur i Politiet på en ganske skånselsløs måte, og med reaksjoner fra politifolk og deres fagforeningsleder Arne Johannessen som viser at de slett ikke innser at det er noe galt med kulturen. Å risikere svekket tillit i befolkningen for å presse frem høyere lønn gjennom ulovlige aksjoner ble faktisk vedtatt på et landsmøte i politiforbundet for fem år tilbake, og nevnte fagforeningsleder slo til med forhandlinger om overtidsgodtgjørelse få timer etter at det smalt 22. juli i fjor. Her er det mye som må gjøres av nye ledere, og det er ikke gjort over natten.

La oss håpe at den kultur som råder i Forsvaret og særlig i spesialstyrkene kan smitte over på Politiets enheter og enkeltindivider under et tettere samarbeid i tiden fremover. Vi har rett og slett ikke råd til å ha politifolk som ikke setter alle kluter til i en krisesituasjon for å redde liv. Det er deres fordømte oppgave. Blir ikke kulturen bedre fremover så bør det gjøres omfattende utskiftninger, og slike utskiftninger bør gå langt nedover i ledelsessjiktene om nødvendig. Det er gode ledere Politiet nå trenger, på alle nivåer, ledere som går foran og viser med sine eksempler hvordan politifolk skal te seg i utfordrende situasjoner. Slik er det i Forsvaret. Militært lederskap er bygget på flere generasjoners erfaringer og systematisk opplæring og trening. Slike erfaringer og slike metoder bør overføres til Politiet.

Knut Nylænde er en investor og bedriftsutvikler med stor interesse for samfunnsforhold. Hans interesseområder omfatter ikke minst saker som berører forsvaret, politiet og rettsvesenet. 

Les Mer...

Nano-technology drives development of new drones

The Norwegian Minister of Defence, Anne-Grete Strøm-Erichsen was on the news on October 28^th trying to explain the Government’s position on drones. The background for the interview was the news that Norwegian companies produced missiles tailored for delivery by military drones. She seemed to have been surprised by this, and said in the outset that the Government is opposed to drones (!). In the next sentence she said that it is quite legal to use drones as long as one sticks to the limitations and regulations laid down in international law. She also said that producing and selling missiles were under the same control regime as other weapons for military use. Surprisingly she escaped with this wishy-washy statement. The journalist was apparently neither well enough prepared nor of the aggressive type. Hopefully, in a next round both the minister and the journalist will be better prepared. Because the galloping development of drones is about to make a giant leap into a dwarf world (‘nano’ is the greek word for dwarf).

I believe the initial statement by the minister was an instinctive defensive position, typical for a politician who smells something nasty and uncomfortable coming next. The increasingly frequent discussions and criticism about the US’ drone program, and how the Americans use drones in military operations, often for surveillance and subsequent attacks across boarder - sometimes with unjustified killings as a result - have caused distress and unhappiness with even the keenest allies, like Norway. The Obama administration has been caught lying about drone kills, as officials have given inconsistent and conflicting accounts of the drone attacks. An investigator operating on behalf of the UN has recently asked the US Department of Defence to provide the legal basis and justification for the increasing use of drones for military purposes, especially those strikes that have been carried out for targeted killings. The request indicates that US by these attacks, which take innocent lives, are violating international law.

Drones that can deliver missiles against a target are fairly big vehicles, almost the size of small aircraft. As the use of these types of drones is causing debate and criticism for violating international law and changing traditional norms for how war is conducted and military operations are carried out, a revolutionary new development of drones is taking place in military laboratories in USA, UK and Israel: the nano-drones are about to be operational. They have the size of birds and even insects. The Israelis have already started to test out a “Spy-Butterfly”, an insect type drone, for indoor surveillance. This butterfly shaped drone weighs only 20 grams, and is equipped with cameras for intelligence inside buildings.

In a not too distant future, say 5-10 years, nano-drones will probably enter battlefields in swarms, literally speaking. The challenges we see today with drones operating thousands of miles away from their ‘pilots’ and military headquarters, in and out of countries regardless of declaration of war or approval by governments concerned, are challenges that at least are caused by detectable flying vehicles. Governments may protest and react; the vehicles move slowly and may be shot down and identified, etc.. With nano-drones a totally new game is introduced, even if they cannot carry missiles and the kind of weapons we know today. Surveillance and intelligence gathering will improve tremendously; hence follow-on strikes by bigger drones, manned aircraft or cruise missiles may be much more effective and cause less collateral damage and unjustified killings.

The use of nano-technology to develop a new generation drones opens up for using results from research into how birds’ and insects’ wings have evolved through millions of years. Zoologist Richard Bomphrey said to The British Daily Mail earlier this year that this research will make it possible to aerodynamically engineer new drones that, because they are as small as insects and also fly like them, completely blend into the surroundings.

Think about the implications of these nano-drones entering into the non-military universe. That will surely happen, and I do not think we will have to wait long before we hear about the first event or incident.

Knut Nylænde is a businessman doing venture capital investments as well as investments in some more mature projects through his company, Moxie AS which is based in Oslo Norway. He is also active in public discussions in political and cultural matters.

Les Mer...

Cyberforsvaret – ny våpengren

Glimtvis hører vi at Forsvarets ressurser kan settes inn - og blir satt inn - når digital infrastruktur i landet trues eller blir direkte angrepet. Det har som regel vært Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten) som da trår til, og når det skjer blir det alltid et viktig spørsmål om Forsvaret ble anmodet om bistand før den ble ytt. E-tjenesten skal kun forholde seg til trusler som genereres utenfor landets grenser, og tjenesten er meget godt utstyrt personell- og materiellmessig. Det er imidlertid Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som har ansvaret innenfor landets grenser, og har hatt det siden 2003 da myndigheten ble opprettet som direktorat under Forsvarsdepartementet. NSM har mye personell med militær utdanning og erfaring i sin organisasjon, men er sivilt innrettet i den forstand at enheten skal overvåke hele statsforvaltningen og alle samfunnsviktige objekter og informasjon med sikte på å oppdage og håndtere angrep mot samfunnskritisk infrastruktur. NSM fikk et kraftig budsjettløft i det nylig fremlagte statsbudsjettet for 2013.

I samme år som dette løftet skjer får vi i tillegg en ny forsvarsgren; Cyberforsvaret. Norge er ikke på noen måte tidlig ute med å organisere elektronisk krigføring i egne avdelinger. Et hundretalls land har allerede gjort det. Men det kan se ut til at Norge satser tungt, relativt sett. Allerede i mange år har elektronisk krigføring og såkalt nettverkssentrisk krigføring vært øvet på i Forsvaret. Cyberforsvaret har derved en ”flying start” med ca 1 100 personer fordelt på 60 steder i landet. Til nå har denne betydelige ressursen vært tilnærmet usynlig for allmennheten. Det operative senter, eller tyngdepunkt, ligger på den moen hvor Forsvarets fellessamband har holdt til gjennom årtier, nemlig Jørstadmoen ved Lillehammer. Men først fra i år av har vi altså formelt sett fått en ny forsvarsgren som skal verne land og folk mot angrep fra ’cyberspace’.

Det melder seg flere interessante spørsmål knyttet til denne form for krigføring, særlig fordi det ligger i sakens natur at en klar grensedragning mot det sivile samfunn blir vanskelig, for ikke å si umulig. Et nært samarbeid mellom NSM og Cyberforsvaret ligger i kortene, og det samme vil helt sikkert være tilfelle med de to øvrige ’hemmelige tjenester’; E-tjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Å avgrense ’cyberwar’ til en militær ramme vil i praksis vise seg umulig, og en samordning og optimalisering av bruk av felles ressurser vil tvinge seg frem. Foreløpig halter dette en del, og alarmklokker går hver gang militære kapasiteter trekkes inn i situasjoner som i utgangspunktet gjelder sivilsamfunnet, som for eksempel ved terroranslaget 22. juli i fjor. Militære ressurser skal avvente politiets henvendelse om bistand.

Gradvis gjør nok den erkjennelse seg gjeldende i fagmiljøer som studerer hvordan teknologiene utvikler seg og trusselen i cyberrommet arter seg, at et fysisk, militært angrep på Norge vil starte som et angrep fra ’cyberspace’. Offensive operasjoner innen ’cyberwar’ har klare fordeler fremfor defensive. Defensive tiltak kan vise seg vanskelige å få satt ut i livet i det hele tatt dersom offensive operasjoner er stort nok anlagt og slår ut hele eller deler av fundamentet for forsvarstiltakene. På samme måte som droner kan komme fra ”ingenstedes”, kan angrep fra ’cyberspace’ komme uten varsel og uten at den som rammes vet hvem som er angriperen. Man kan komme til å oppleve at private aktører ’kriger’ på staters vegne i ’cyberspace’.

Til forskjell fra det tradisjonelle, konvensjonelle stridsscenario finnes det ingen entydig inndeling i strategiske, operative og taktiske operasjoner i en tenkt ’cyberwar’. En anonym persons tastetrykk kan godt ha virkninger på strategisk nivå. Virkningene kan få et eskalerende forløp og lede til militære tiltak. Det er i det hele tatt meget utrivelige aspekter knyttet til ’cyberwar’, og det blir her som i finansverdenen at om man ikke introduserer ”bremseklosser” i de systemer som kjøper og selger aksjer på grunnlag av datamaskiner og algoritmers automatiske beslutninger når bestemte grenseverdier slår inn, så kan det gå riktig galt meget raskt.

Vi kommer helt sikkert til å høre mer om den nye forsvarsgrenen vår i årene fremover, nå som den er trukket frem i lyset og er gitt navn. Jeg ønsker barnet lykke og hell på ferden!

Knut H. Nylænde er stifter av og administrerende direktor i investeringsselskapet Moxie AS. Han deltar i den offentlige debatt blant annet om forsvarsspørsmål.

Les Mer...

På tide å revurdere Heimevernets rolle?

Da Heimevernet ble etablert 6. desember 1946 ved stortingsvedtak, var den uttrykte hovedoppgave for denne delen av Forsvaret å forsvare ”heimbygden” mot overfallsangrep av den type tyskerne utsatte landet for i aprildagene 1940. I og med at mange tidligere hjemmefrontskarer og – befal, og mange med bakgrunn fra krigen i bl.a. Kompani Linge, ble befal og mannskaper i Heimevernet, var det ikke så overraskende kanskje at det ble en uoffisiell oppgave på siden av den stortingsbestemte, å drive opplæring og øving i gerilja, ”småkrig” bak fiendens linjer. Oppslutningen om Heimevernet var enorm i de første etterkrigsårene; frivillige strømmet til, og ca 100 000 befal og mannskaper ble innlemmet.

Så har det gått litt opp og ned med Heimevernet. I enkelte HV-avdelinger opplevde man at kombinasjonen av frivillighet og befal med svak formell utdannelse førte til en del ”rariteter”, fra nærmest halvmekaniserte enheter som trente energisk på flyplassforsvar til avdelinger som ikke tok oppgavene sine alvorlig i det hele tatt og gjennomførte de årlige HV-øvelser i ren feriemodus. Mye vitsing har kommet Heimevernet til del, som regel med en godlynt vri, men også direkte harselerende. Med mindre vekt på frivillighet og etter hvert helt dominert av overføring av vernepliktige etter rekruttskole, og med tilførsel av bedre kvalifisert befal, har Heimevernet utviklet en organisasjon med gjennomgående god kvalitet, riktignok redusert antallsmessig til dagens ca 45.000 mannskaper, men med landsdekkende kapasitet gjennom 11 distrikter og 245 tjenestesteder (områder), med 15 innsatsavdelinger og en rekke relativt godt utstyrte spesialavdelinger, bl.a. skarpskyttere, hundepatruljer, dykkere, osv.. For å bistå i sivile ulykker/katastrofer er HV-avdelinger gitt begrenset politimyndighet for å kunne understøtte politiets virksomhet.

I etterkant av 22. juli 2011 burde det vært nærliggende å drøfte Heimevernets rolle i lys av de utfordringer denne terrorhandlingen aktualiserte. Det viktigste er jo å søke å hindre at terroranslag skjer i det hele tatt. HV er 45 000 par ører og like mange øyne ”der ute” i lokalsamfunnene som med opplæring og øving kan gis spesielt gode forutsetninger for å fange opp mistenkelig aktivitet og/eller unormal adferd, samt sikre en fornuftig og reglementert måte å håndtere på det som måtte bli registrert. Skulle et mulig terroranslag likevel bli avdekket er innkalling av HV-avdelinger av ulike typer et meget godt beredskapstiltak. Fra jevnlige øvelser i lokalsamfunnet er nettopp viktige samfunnsinstitusjoner og sårbar infrastruktur den type objekter HV-avdelinger øver på å beskytte. Og kommer selve terrorangrepet er Heimevernets innsatsstyrker og spesialavdelinger trolig lettere og raskere tilgjengelige ressurser med slagkraft enn både politi og forsvarsenheter i den initielle fase.

Det er et tankekors at vi i en tid da militær opplæring av de mange – selve vernepliktens essens – opplever at det trekkes opp til en diskusjon om å avvikle verneplikten og basere rekrutteringen til Forsvaret enheter på såkalte profesjonelle soldater, som har dette som betalt jobb. Forskere ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har utredet spørsmålet og foreslår en slik løsning. Vår tidligere forsvarssjef, Sverre Disen sto for en utvikling som gikk langt i denne retning; det er ikke mye igjen av Hæren etter hans sjefstid. Nå er han selv forsker og jeg blir ikke overrasket om han kommer ut med støtte og applaus til forslaget fra FFI. Om dette skulle skje vil vi alvorlig svekke det potensial av årvåken tilstedeværelse i alle lokalsamfunn av personer med militær opplæring og med en mulig fremtidig spesiell innretning av opplæringen mot de utfordringer som planlegging og gjennomføring av terroranslag representerer som utnyttelse av vernepliktige til hæravdelinger og heimevern representerer.

Det er behov for en offentlig debatt om dette, og forhåpentlig vil vi kunne konkludere med at det ville være nyttig å utnytte den formidable ressursen som Heimevernets befal og mannskaper utgjør i terrorsammenheng, både for forebyggende aktivitet, beredskapstiltak og innsats om anslag skulle komme.

Knut Harald Nylænde eier og driver investeringsselskapet Moxie AS. Selskapet investerer både som aktiv og passiv eier i små og mellomstore selskaper. Knut er engasjert i mange samfunnsspørsmål og deltar i det offentlige ordskiftet.

Les Mer...

Kamphelikoptre og droner

I diskusjonen omkring anskaffelsen av nye kampfly til å erstatte de aldrende F-16 har verken droner eller kamphelikoptre vært brakt på bane. Ut fra flere forhold er dette merkelig. Her skal jeg nevne noen:

• Nye kampfly av typen F-35 Joint Strike Fighter koster henimot en milliard kroner per stykk, mens et moderne kamphelikopter vil koste et sted mellom en tredjepart og en halvpart av dette; og droner vil koste mellom 5 og 25 millioner kroner avhengig av størrelse og kompleksitet.
• Mens nye kampfly er svært dyre i drift (F-35 vil være om lag tre ganger så dyrt å holde i drift som dagens F-16) snakker vi om langt lavere driftsutgifter for helikoptre, bl.a. fordi det er synergi å ta ut i relasjon til landets store sivile helikopterpark og dennes infrastruktur rundt i landet. Droner koster en brøkdel i driftsutgifter, selv om vi ser at USA bruker betydelige midler på å bygge ut drone-infrastruktur i form av baser i andre land, noe som ikke ville være aktuelt for Norges del.
• Ved valg av F-35 kampfly skal det bygges en hovedbase på Ørlandet og en støttebase ved Harstad for å gi noen av flyene operativ rekkevidde frem mot russergrensen og ut i havet for å inspisere (eller avskjære, som det heter på fagspråket). Altså en meget sårbar infrastruktur. Noen kryssermissiler med konvensjonelle stridshoder levert fra fly langt ute i internasjonalt farvann ville kunne sette disse basene ut av spill, og derved gjøre Norges luftmakt (som det heter nå) impotent i en smell.
• Droner som bærer våpen kunne faktisk også benyttes til å slå ut vår sårbare infrastruktur for kampfly, og det kunne til og med være vanskelig å si med sikkerhet hvor de kom fra; de kan fly svært langt og lavt og komme inn fra en retning og i så lav høyde at de ikke vil bli oppdaget. I en spent sikkerhetspolitisk situasjon, hvor krigshandlinger ikke finner sted, er det både militært og politisk-diplomatisk uhyre vanskelig å håndtere en situasjon etter et slikt angrep.
• Mot fiendtlige styrker på bakken har kamphelikoptre ildkraft på linje med kampfly, og er langt mer fleksible og presise i sin operative anvendelse i samvirke med egne bakkestyrker. Det samme kan sies om droner, som vil kunne være bakkestyrkenes, helikoptrenes og kampflyenes øyne og ører i et aktuelt operasjonsteater.

Hvor ble det av debatten om dette i det norske politiske miljø? Ja, i det fagmilitære miljø for den saks skyld. Når hørte vi en stortingspolitiker reise motforestillinger eller stille spørsmål ved slike sider av kampflykjøpet? Man skulle tro at å legge beslag på 150-200 milliarder kroner, som 54 F-35 kampfly vil koste norske skattebetalere i anskaffelse og drift i flyenes operative levetid, ville avstedkomme en smule engasjement hos våre folkevalgte.

Knut Nylænde er en forretningsmann med en solid akademisk bakgrunn innen økonomi og regnskap. Knut er også interessert i politikk, historie, vitenskap og religion. På sin personlige nettside viser mer om dette.

Les Mer...