Siste nytt om kampflyet F-35

‘No news is good news’ heter det i et ordtak. Det gjelder ikke i kampflysaken. Når jeg ikke har skrevet noe om dette på en stund i forsvarsbloggen min, skyldes det dels at jeg ikke vil kjede leserne med for mye stoff om denne mest kostbare offentlige anskaffelse noensinne, dels at det ikke har kommet så mye nytt fra kampflyfronten. Med ’nytt’ mener jeg positivt nytt, fordi de negative nyheter står ved lag, og disse har jeg omtalt tidligere.

Flyet er fortsatt uferdig, og de land som skal motta fly fra de første produksjonsseriene, hvilket Norge skal, må belage seg på å levere flyene tilbake til Lockheed Martin for oppdatering – med ukjent kostnad. Det eneste sikre her er at Lockheed Martin vil tjene grovt, og at de totale kostnader for Norge kommer til å bli enda høyere enn de utrolige 260 milliarder kroner som pr i dag er anslaget for flyets operative levetid.

Den siste nyheten kommer fra den amerikanske forsvarsledelsen, Pentagon: Våpenrommene, hvor flyets våpen er montert når F-35 flyr i full stealth-konfigurasjon, blir for varme. Våpen som henger utenfor flykroppen, vanligvis under vingene, røper flyet på fiendtlige radarer. Derfor må de gjemmes i våpenrom inntil de gjøres klar for bruk.

Grunnen til denne oppvarmingen av våpenrommene er dels at F-35 har verdens største, sterkeste og varmeste motor, dels at flyets sensorer og enorme datakraft avgir mye varme. Å få denne varmen kanalisert ut og bort fra selve flyet har vært en utfordring fra første stund, men representantene fra Lockheed Martin har her som ellers hevdet at problemet vil bli løst. Det er imidlertid ikke løst, og Norge får derfor høyst sannsynlig fly hvor problemet ikke er løst.

Nå erkjenner ledelsen for Pentagons F-35-program at selv under moderate forhold blir det alt for varmt i våpenrommene, og at varmen må luftes ut regelmessig ved at dørene til våpenrommene må åpnes. Ved høye hastigheter, og derved sterk varmeutvikling i flyet, må dørene åpnes med bare få minutters intervaller.

Det er allerede ’på folkemunne’ i forsvarskretser at F-35 er lett kjennelig fra andre flytyper fordi flyet ”vifter med skjørtene”.
   
Det er selvsagt ille nok at stealth-effekten uteblir på grunn av dette, og gjør flyet like lett å oppdage på radar som fly uten stealth. En annen sak er at flyet blir sårbart også overfor varmesøkende sensorteknologi og tilknyttede våpensystemer. Slik teknologi er i ferd med komme på linje med radar i effektivitet. Russerne ligger langt fremme med infrarøde sensorer (Search and Track) på sine jagerfly.

Det tar liksom ingen slutt på dårlige nyheter om dette kampflyet. Jeg gremmes!

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og fra lederposisjoner i norsk næringsliv. De siste 17 årene har han bygget opp investeringsselskapet Moxie som blant annet investerer i mindre og vanligvis nyetablerte selskaper med et internasjonalt potensial.

Les Mer...

Fortielsene om F-35 prosjektets svakheter fortsetter

Jeg følger med på hva forsvarsanalytiker John Berg skriver i sine artikler i ”Forsvar 2020”.  Denne gang er det hans artikkel i nr 2/2015. Han forteller der om en avsløring fra USA som burde skapt debatt her hjemme, kanskje til og med krav om at forsvarsministeren burde komme til Stortinget og redegjøre for det som skjer i F-35 prosjektet. 

Et av hovedargumentene, for ikke å si DET viktigste argument forsvarsledelsen har anført for å gå for F-35 Joint Strike Fighter er at dette kampflyet er et nøkkelelement i det som kalles "nettverkskrig", en krig som innebærer at det aller meste av informasjonsutvekslingen, og mye av analysene av det som skjer i et aktuelt krigs- eller kriseområde, går på data. Nå viser det seg at Norges nye kampfly, F-35, ikke kan data-kommunisere med noe annet ledd i vårt forsvar (!).

Dette ble påpekt av US Air Force avtroppende, og meget irriterte, sjef for de taktiske flystyrker, general Michael Hostage, på Air Force Association's Air & Space Conference i september i fjor, forteller John Berg.  Her hjemme burde man jo ”hoppe i taket” og iverksette analyser for å finne ut hva dette innebærer for den rollen flyet er tiltenkt i våre forsvarsplaner, og treffe tiltak for å forhindre en mulig katastrofal svakhet ved det nye kampflyet. Men vi hører ingenting, sier Berg. Det virker som om forsvarsledelsen velger å håpe på at denne forferdelige nyhet må forsvinne av seg selv.

Om det er kan være en trøst rammer denne manglende evne til data-kommunikasjon flere enn Norge. Berg forteller at general Hostage hadde sagt: "Don't get me started" på spørsmål fra tilhørerne om hvordan det er blitt slik. Han ville slippe å blåse ut sin hjertens mening. For Norge betyr dette at for å løse problemet må nye, store økonomiske uttellinger til, i tillegg til de svimlende kostnadene vi allerede ser i F-35 prosjektet, sier John Berg.

Det er snart et halvt år siden general Hostage fremla disse fakta, så hvorfor har ikke vårt Forsvarsdepartement informert om saken, spør Berg. Kan det være for å unnslippe debatt om hvor de ekstra pengene skal finnes, og hva det vil gå ut over. De kan nemlig bare tas fra kontra-terror og kontra-Putin, sier Berg lakonisk.

Hvor ble det av de få journalister, bl.a. i Aftenposten og Dagens næringsliv, som fulgte med i kampflysaken? Går de lei, kanskje, når det ikke finnes engasjement hos politikerne? Det er ingen å ”korsfeste”, og vår forsvarsminister seiler videre som Regjeringens mest velansette statsråd, vurdert og gitt poeng av journalistene selv.

Knut Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS som han har bygget opp til en velfungerende investerings- og rådgivningsvirksomhet. Han er aktiv både på sosiale medier og som blogger hvor han kommenterer både samfunnsspørsmål og ledelsesspørsmål.

Les Mer...

Siste nytt fra USA om F-35 kampfly

Vi får jo ikke vite noe annet fra norsk ansvarlig hold enn at ”alt går etter planen” når det gjelder anskaffelsesprogrammet for kampflyet F-35. Det har vi hørt siden prinsippbeslutningen om kjøp av dette flyet ble fattet av regjering og storting i 2008, selv om utviklingen av flyet har vært gjennom flere kritiske faser med svikt både i teknologi og prisestimater. Derfor er det bra at vi har noen vaktbikkjer som går til primærkildene for å skaffe riktig informasjon til dem som er interessert. Jeg burde selvsagt ha sagt; til dem som har ansvaret, men i regjering og storting er det som om man er svimeslått av tallenes størrelse og teknologiens kompleksitet, og - selvsagt - av det press som amerikanerne utøver. Det meste skjer i kulissene, og det er formidabelt. En av vaktbikkjene her hjemme er forsvarsanalytiker John Berg, og i hans siste utgave av ”Forsvar 2020, 2/2014” forteller han siste nytt fra ”over there”.

Det er ikke alt som sies i USA som er ment for kunder i Europa, og den ansvarlige for F-35 prosjektet i det amerikanske forsvarsdepartement (Pentagon), general Bogdan, tar i følge John Berg ofte frem salgssmilet og forteller blant annet norske politikere og journalister at "Du verden! For et fabelaktig og problemfritt fly!". I den amerikanske Kongressens forsvarskomité, er tonen imidlertid en annen. Det er fremgang, men Lockheed Martin med underleverandører må gripe fatt i den trege utviklingen innen den helt avgjørende programvaren for flyet, hevder Bogdan. F-35s pålitelighet "is not growing at an acceptable rate.". Han truer med at det ikke blir full produksjon før problemene er løst. Det anerkjente tidsskriftet Flight International presenterte saken under den talende tittelen "F-35 boss delivers quality ultimatum" (1-7. april). Før Bogdan troppet opp i Kongressen hadde han fått full støtte i den amerikanske riksrevisjonen GAOs (Government Accounting Office) siste rapport, der det heter at programvaren fremdeles utgjør F-35 prosjektets "most significant risk". GAO advarer mot ytterligere forsinkelser og mener at det er fare for så vel bevilgningskutt som et "less capable aircraft".

Også sjefen for US Air Force, general Mark Welsh III, advarer.  På Air Force Association's Air Warfare Symposium i Orlando, Florida sa han i følge Air Force Magazine (april 2014): " - - we don't have enough (air dominance) F-22s to provide air superiority for a theater's worth of conflict. Therefore, the F-35 will have to fulfil some of the air superiority mission before it goes and does the things it was supposed to be designed to do. It's just the way it is."  (Fra John Bergs gjengivelse i ovennevnte artikkelserie).

Om dette er alarmerende for den amerikanske flyvåpensjefen, burde det skapt sjokkbølger her hjemme. Det sies rett ut at F-35 ikke er et jagerfly, men et strike-type fly mot bakkemål som noen ganger vil måtte operere som jager fordi USAs flyvåpen bare fikk 187 av "air dominance" jageren F-22, forteller Berg. Plantallet var opprinnelig 750 F-22 og minimum 381. Nødløsningen var 250. Vår forsvarsledelse er som døvstumme aktører i dette spillet. De overhører fakta, og bringer videre til beslutningstagende politikere et helt forvrengt bilde av flyets egenskaper og kapasitet. Faktum er at når lufttrusselen når et visst nivå, må F-35 forsvares av andre fly, helst F-22. Slike fly har ikke Norge, og vil aldri få dem. Det kunne vært Eurofighter Typhoon - eller kanskje Saab Gripen? - sier John Berg ironisk.

Blir det aldri slutt på Knut Harald Nylænde innlegg om kjøpet av de nye kampflyene? Vel, det tar nok en del år tatt i betraktning den enorme effekten det feilslåtte kjøpet vil få på så vel vår forsvarsevne, forsvarsbudsjettet som statsbudsjettet forøvrig i årene som kommer.  Så konklusjonen er klar. Det kommer mer fra Nylænde om denne saken.

Les Mer...

HV’s spesialavdelinger gjenopprettes

Det gikk hele to og et halvt år etter at Behring Breiviks bombe raserte regjeringskvartalet i Oslo sentrum, før det ble besluttet gjenopprettet lokale spesialavdelinger av Heimevernet som kan mobiliseres på meget kort varsel og som vil være slik trent og utstyrt at de kan gjøre en effektiv jobb ved terroranslag eller trussel om slikt anslag.

Vår forrige forsvarssjef, Harald Lunde, oppløste en slik spesialtrent avdeling, HV-016, ca ett år før det smalt 22. juli 2011. Samme forsvarssjef foreslo også å gjøre HM Kongens Garde til en ren paradeavdeling, uten reell militær opplæring for å løse skarpe oppdrag.

Man kan lure på hva som beveget generalen til å gjøre noe slikt. Han har endog bakgrunn fra spesialstyrkene selv, riktignok for mange år tilbake. Eller kanskje det nettopp er denne bakgrunnen som fikk ham til å gjøre det. Det har vært en tendens i Forsvarets ledelsessjikt til å mene at ingen andre avdelinger skal ”konkurrere” med spesialstyrkene. De skal skinne og glitre uten at andre skygger. Vi har sett slike tankebaner komme til uttrykk også i den lite produktive innstilling og ”sjalusi” som Politiets beredskapstropp - Delta - har vist overfor Forsvarets spesialavdelinger. Slik konkurranse og direkte rivalisering om ressurser og oppmerksomhet har vedvart helt siden disse avdelingene ble etablert tidlig på 1980-tallet.

Det måtte tydeligvis en oppegående kvinnelig forsvarsminister fra Høyre til for å sette ting på plass og i perspektiv. Ine Søreide Eriksen begynner å imponere meg.

Til Aftenposten sa hun for en måneds tid tilbake (8. april): ”Det er fortsatt ingen tvil om at politiet har ansvaret for å håndtere et terroranslag på norsk jord. Men det er samtidig veldig klart at de kan kalle på Forsvaret ved behov. Da må HV ha lokale enheter som kan bistå”. Og hun utdypet: ”Det vi særlig ser på er om vi har kapasiteter som kan bistå politiet i større befolkningssentra ved siden av Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen. Det er også en oppfølging av 22. juli-kommisjonens innstilling”.

Smeller det i Oslo, som er det mest sannsynlige sted også for eventuelle fremtidige terroranslag, så er Rena langt unna. Det er der spesialstyrkene befinner seg for Østlandets del. Bergen er heldigere; der holder Marinejegerkommandoen til.

Det var sørgelige tilstander som ble avdekket i Oslo 22. juli 2011. Landets parlament lå ubeskyttet i flere timer etter smellen. Slottet og den kongelige familie hadde tross alt sine gardister. Stortingets sikkerhetssjef skal ha stemplet ut og gått hjem kort tid etter bombeeksplosjonen. Noen HV-soldater kom etter hvert til syne i gatene og samvirket med politiet om vaktoppdrag.

Slikt må selvsagt ikke gjenta seg og det bør kunne sikres gjennom godt trente HV-soldater som kan komme raskt på plass for å beskytte vitale objekter og på den måten også avlaste politiet som vil trenge sine ressurser til andre oppgaver. Det kan være grunn til å passe på at det ikke oppstår uheldige kulturer i slike avdelinger - jeg har hørt fra godt plasserte kilder at det var en slik utvikling som alarmerte Sunde i sin tid – og det blir et spørsmål om å sette på gode offiserer og befal, samt følge godt opp fra GIHVs side (Generalinspektøren for HV).

Stå på, forsvarsminister, og få disse avdelingene opprettet snarest mulig.

Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som investert i og gir råd til bedrifter særlig mindre og mellomstore vekstselskaper. Han er også en aktiv blogger og bruker av sosiale medier. Foruten forsvarsspørsmål så er miljø og- naturvern et av hans hovedinteresseområder.

Les Mer...

Er vi på vei mot ”Kald Krig II”?

Av Knut Harald Nylænde

Skal våre barn og barnebarn komme til å snakke om den første og den andre kalde krigen, slik vi snakker om første og andre verdenskrig? Det kan se slik ut akkurat nå. Krim er de facto annektert av Russland og russiske styrker er oppmarsjert langs grensen til de østre deler av Ukraina. I Øst-Ukraina bor det mange som føler sterkere tilknytning til Russland og Putins styre enn til sentralmakten i Kiev, og som har ledere som provoserer til uro og løsrivelse. USA sender visepresidenten til Ukraina og lover de midlertidige, selvbestaltede politiske ledere i Kiev ”å gå sammen med dem” i konflikten med Russland. NATO sender krigsskip inn i Østersjøen, og innleder øvelser i Polen og de baltiske land, hvor også amerikanske soldater deltar.

Dette følger så langt et klassisk mønster som gjennom historien som oftest har endt med militær konfrontasjon. Det kalles eskalering. Forskjellen mellom eskaleringer av denne karakter i tidligere tider og i dag er at konsekvensene nå er så potensielt mye, mye alvorligere ved å gå fra retorikk, økonomiske sanksjoner og økt militært nærvær i antatt utsatte grenseområder til ”å løsne det første skudd”. 

Styrkeforholdet mellom Russland og NATO, både i konvensjonelle styrker og mht. masseødeleggelsesvåpen er ikke vesentlig endret siden ”muren falt” i 1989 og Sovjetunionen og Warszawapakten gikk i oppløsning.  Selv om USA fortsatt er en supermakt, noe Russland ikke er, så utbalanseres dette ved at de fleste europeiske NATO-land har redusert sine militære kapasiteter betydelig de siste årene. Målt etter denne skala burde avskrekkingseffekten holde nå som i årene etter andre verdenskrig og frem til 1989.

Det er imidlertid forskjeller, og de drar både i negativ og positiv retning, slik jeg ser det. Det mest åpenbart negative er at NATO i dag har en rekke medlemsland som dels har sterke innslag av innbyggere med russisk opprinnelse og som føler seg som russere med russisk tilhørighet språklig og kulturelt, og som dels har styresett som ikke er forankret i gode demokratiske og rettsstatlige tradisjoner og tenkesett, slik tilfellet er i de opprinnelige NATO-landene (kanskje med et unntak for Tyrkia).

Direkte skummelt blir det når en amerikansk visepresident gir et inntrykk av at supermakten USA og dens allierte i Europa også brer sine beskyttende vinger over et så ustabilt land som Ukraina, med sine korrupte politikere og sin selvforskyldte råtne økonomi som domineres av styrtrike oligarker. Han som ligger an til å vinne ved det forestående valget er en av dem. Og det vrimler med nynazister og ultranasjonalistiske elementer i landets politiske landskap.

Som en positiv motvekt til det dystre scenario som kan tegnes med utgangspunkt i situasjonen i og rundt Ukraina, bør vi kunne legge inn en amerikansk president med intellektuell kapasitet og derved evne til å vurdere risikoelementene i det pågående maktspill. Mannen er også tildelt Nobels fredspris, og kanskje kan det være en liten ekstra vekt på skålen, - hvem vet. Tanken på en George W. Bush i det Hvite Hus i denne situasjon kan man få frysninger av….

Hvordan det står til med den intellektuelle utrustning hos Putin og hvor grensene går i risikovurderingene han gjør i det spill han har startet, er vanskelig å bedømme. Jeg velger å tro at han ikke vil ”løsne det første skudd” mot NATO. Han har ambisjoner om å bli stående i historiebøkene som Russlands nye, sterke mann som gjenskapte det tapte storrussiske rike. Han synes å spille på det faktum at det russiske folk knapt kjenner noe alternativ til ”den sterke mann” annet enn kaos og nød.

Knut Harald Nylænde er opptatt av forsvarsspørsmål og er etter en liten pause på grunn av andre gjøremål tilbake med innlegg for denne forsvarsbloggen. Han er en aktiv forretningsmann og investor som blant annet gjennom selskapet Moxie AS har forretningsinteresser mange steder i Norge og i utlandet.

Les Mer...

Hvor farlig er egentlig Putin - og hva skjer med Ukraina?

Av Knut Harald Nylænde

Da Putin ga ordre om å gjennomføre anneksjonen av Krim, og legge halvøya inn under Russland, kunne det se ut som en nærmest impulsiv handling, trigget av opptøyene i Ukraina og det forhold at nye makthavere tok over som kunne forventes å ”vestliggjøre” Ukraina. Det var jo den fordrevne Janukovytsjs snuoperasjon i forhandlingsprosessen med EU, og hans inngåelse av en økonomisk avtale med Russland i stedet, som utløste det man kan kalle en revolusjon. ”Gatens parlament” ble så sterkt at det sittende establishment måtte gi fra seg makten.

Jeg tror Putin har hatt en slik plan lenge, og har ventet på en anledning til å sette den ut i livet. Putin har store planer for Russland. Han har inntatt en revisjonistisk linje; han drømmer om å gjenreise Stor-Russland, hvor Kiev var ”de russiske byers mor” og hvor alle de landområder som har store innslag av russere i hans tenkning egentlig hører hjemme i det han tenker som et gjenskapt Stor-Russland. Han er en konservativ revisjonist som spiller på fordums glans og nasjonalistiske strømninger i befolkningen. Den russiske middelklasse og ungdommen har ikke sans for ham; han er for autoritær og primitiv i sin politikk. Han får imidlertid støtte fra den store og ”stille” majoritet, med dårlig utdannelse og lav sosial status som kjennetegn.

Å sammenlikne Putin med Hitler, som enkelte gjør, synes jeg er å gå vel langt, selv om nok Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1989-90 kan synes å ha hatt noe av den samme symboleffekt for Putin som nederlaget og den påtvungne fredsavtalen i Versailles etter 1. verdenskrig hadde for Hitler. Putin har mange ganger omtalt tapet i 1989-90 av land som Estland, Litauen, Latvia, Hviterussland, Georgia og Ukraina som en katastrofe for Russland. Likevel, det er åpenbart stor forskjell på å iverksette en plan for å sikre seg Krim, med en avgjørende viktig russisk flåtebase, som er selve fundamentet for russisk innflytelse i Middelhavet og Midtøsten, og som i tillegg har en overveiende russisktalende befolkning med sterkt ønske om å tilhøre Russland, og å forgripe seg for eksempel på et baltisk land som er medlem av NATO og behandler den russisktalende minoritet med rimelig grad av respekt og likeverd.

De nye makthaverne i Ukraina, som skal styre frem til et valg holdes på forsommeren, viser ikke særlig klokskap med hensyn til å unngå å gi Putin påskudd til å gå lengre enn han allerede har gjort. Russisk fjernes fra gateskilt og i annen offentlig informasjon; endog å fjerne russisk i skolen er på tale. Den midlertidige statsministeren reiser rundt i vestlige hovedsteder og søker støtte og garantier for hjelp mot russisk aggresjon. Han representerer et land og en statsdannelse som er pill råttent, med byråkrater og politikere som alle bruker det meste av sin tid og energi på å berike seg. Folk betaler nesten ikke skatt. Skatteevnen ville da også være dårlig med de lave lønninger som folk flest har. Bygninger, veier og annen infrastruktur forfaller og landet har knapt et forsvar å regne med. De enorme inntektene staten kunne hatt, bl.a. i forvaltningen av gassavtalene med Russland, har funnet veien til byråkraters og politikeres lommer; også de ”folkekjære” politikere som en stakket stund hadde makten etter ”Oransjerevolusjonen” under presidentvalget i 2004, viste seg inkompetente og korrupte.

Politisk og økonomisk makt er samlet på hendene til et relativt lite antall oligarker, etter samme mønster som oppsto i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd. Skipsverft, industribedrifter og gruver ble overtatt av smarte og pågående personer for en slikk og ingenting. Siden er disse oligarkene blitt enormt rike og kjøper seg politikere. Den landsfordrevne president Janukovytsj var en slik betalt politikere, ”eid” av en gruppe oligarker i Øst-Ukraina.

Det bør stilles klare krav fra EUs og USAs side til de nye makthavere i Ukraina om gjennomføring av reformer - med tidsplan - for å få på plass demokratiske institusjoner, bank- og finansvesen og et regjeringsapparat som sørger for ordnede arbeids- og lønnsforhold og - ikke minst - et beskatningssystem som gir inntekter til staten for å sette landet på fote igjen etter tiår med vanstyre. Dessuten bør Putin få en forsikring fra EU og USA om at Ukraina aldri vil bli invitert inn som medlem av NATO, ikke engang i EU, men gjerne med handelsavtale på linje med den Norge har med EU (EØS-avtalen).

Ukraina har et stort stykke arbeid å gjøre selv, før de kan forvente massiv hjelp fra andre. De pengene som overføres bør følges nøye frem til de er brukt til det avtalte formål. Korrupsjonen sitter ”i ryggmargen” på ukrainske politikere og byråkrater. Kan vi i tillegg se at ukrainere flest skjønner alvoret i trusselen fra Putin, og lar være å stemme på ultranasjonalister og nynazister ved det forestående valg, slik at han ikke får ytterligere påskudd til å forgripe seg, så hadde det vært et viktig skritt på veien til trygghet for både Ukraina og Europa som helhet.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS. Dette selskapet og tilknyttede selskaper er investert i selskaper og prosjekter over store deler av Norge samt også i utlandet. 

Les Mer...

Jens Stoltenberg som kandidat for NATO

Av Knut Nylænde

Jens Stoltenberg er kandidat til å bli generalsekretær i NATO ifølge  norske medier. Dette ble behendig «lekket» fra sentrale kilder i Arbeiderpartiet ifølge VG. Som mangeårig statsminister er han på mange måter velkvalifisert for jobben. Han har som eks-statsminister den nødvendig politiske tyngde samtidig som hans evner til kommunikasjon og kontaktskapende evner er uomtvistet. 

 

Det faktum at han er konfliktsky og regnes som en svak leder kan, sett med de største landenes øyne, være en styrke og ikke en svakhet. Stoltenberg vil som generalsekretær lydig gjøre det han får beskjed om fra de store landene. Det er jo det minst risikable. Dette er egenskaper som blir satt pris på i Washington, Berlin og London.

Jeg leste i gårsdagens Nett VG at enkelte er bekymret for at Stoltenbergs kandidatur kan svekke Jaglands kandidatur om å få fornyet sitt mandat som leder av Europarådet. I lukkede rom, særlig i Arbeiderpartiet, ses vel dette snarere på som en mulig positiv sidevirkning av kandidaturet.

Hva en eventuell avgang av Stoltenberg som Ap-leder vil bety for norsk politikk er vanskeligere å ha noen sikker formening om. Mange har ventet at noe slikt som dette ville skje, til tross for forsikringer om det motsatte fra Stoltenberg selv og hans støttespillere.

For Arbeiderpartiet kan det virke vitaliserende at nye krefter får slippe til etter valgnederlaget og deretter den svake innsats i opposisjon til tross for sterk støtte i pressen og i særdeleshet i NRK/TV2. På den andre siden er det mange velgere som har stor respekt for Stoltenberg. Om den mest sannsynlige nye leder - Jonas Gahr Støre - er den rette for en nødvendig fornyelse er også et åpent spørsmål. 

Men får Stoltenberg jobben?  Vi avventer kommentarer i internasjonal presse. Enn så lenge er det her hjemme spekulasjonene pågår. Til tross for at Norge gir enorme beløp til forskjellige formål i utlandet er det få toppjobber som er aktuelle for norske politikere internasjonalt. Dette skyldes selvfølgelig at Norge er et lite land og at Norge ikke er medlem av EU. Men når det gjelder de virkelige toppverv vil Kina, i alle organisasjoner de er med i, blokkere enhver nordmann som ønsker en slik posisjon. Dette skyldes Kinas reaksjon på at Nobelprisen ble gitt til en kinesisk opposisjonell - og dette ble gjort i Stoltenbergs regjeringstid.

For Jens Stoltenbergs vedkommende er det følgelig få aktuelle internasjonale toppjobber utenom i NATO.

Knut Harald Nylænde har bygget opp Moxie-gruppen til et suksessfullt rådgivnings- og investeringsselskap. Han har tidlig i karrieren arbeidet som statsautorisert revisor. Han er en aktiv blogger og er særlig engasjert i forsvarsspørsmål og har dessuten lenge vært opptatt av miljø- og naturvernsaker.

Les Mer...

Haukene i Washington, D.C.

Det amerikanske samfunn, konkretisert til amerikanere som individer og deres politiske system, kan være ganske voldelig i sin natur og sin agering, både innad og utad. Det er en følge av de frihetsidealer som den unge amerikanske nasjon har ”vokst opp” med; individets frihet til å klare seg selv og utnytte sine ressurser med minst mulig innblanding og sanksjonsrett fra myndigheters side. ”The American Dream” og ”the self-made man” er begreper som står meget sterkt i den amerikanske befolkning. Den gjennomsnittlige amerikaner kjemper for Våpenloven og mot Helseforsikringsloven.

Utad fremstår USA både som ”den frie verdens redningsmann” og som den eneste virkelige supermakt. Etter siste verdenskrig har USA mer og mer inntatt rollen som et slags ”verdenspoliti”, og innrømmer at det strategiske mål er å kontrollere de regioner i verden hvor rivalisering mellom andre stater eller trussel fra terrororganisasjoner kan utfordre amerikanernes tilgang på vitale ressurser eller true amerikanske liv.

USA er vår viktigste allierte, og vi har en tendens til å dømme denne supermakten etter en mildere skala enn andre land. Sånn er det bare…

Det er slett ikke slik at demokratene i USA er mindre tilbøyelige til å foretrekke våpen til selvforsvar og et sterkt militærvesen til landets forsvar enn republikanerne. Mange av ”haukene” i USA finner vi blant demokrater i Senatet og i Representantenes hus. Det har skjedd flere ganger at denne kategori demokrater trekkes inn i viktige posisjoner under republikanske presidenter.

Støvet hadde ennå ikke lagt seg etter murens falt i 1989, og Sovjetunionen som trusselbilde var historie, før ”haukene” var i sving for å definere nye trusler og fiendebilder som kunne forsvare et fortsatt høyt militært rustningsnivå og en fortsatt stor grad av nærvær i utsatte regioner som Midt-Østen og Asia. Islam og militante muslimske land og organisasjoner ble satt i fokus for omfattende utredninger og analyser i ”tenketanker” i Washington, D.C. før vi her i Europa hadde registrert dette som en utfordring.

Det er både imponerende og nesten skremmende å se hvor mye disse grupperingene fikk rett i sine analyser. De hadde et meget sterkt lobbyapparat i systematisk arbeid mot Kongressen og Det Hvite Hus. En av tenketankene med det megetsigende navnet: ”Project for The New American Century” laget på slutten av 1990-tallet en rapport som i detalj beskrev hva som måtte gjøres av ”transformerende grep” for å sikre USAs posisjon globalt, bl.a. hva som måtte til for å få tilstrekkelig oppslutning i det amerikanske folk for store og økende bevilgninger til forsvaret og til forsvarsindustrien. På side 51 i rapporten står det:
“. . . the process of transformation, even if it brings revolutionary change, is likely to be a long one, absent some catastrophic and catalyzing event – like a new Pearl Harbor.”.

Det gikk nærmest troll i ord da angrepene på The Twin Towers og Pentagon kom 11. september 2001. Da ble det fart i opprustningen og forsvarsindustrien fikk en blomstringstid, - enn så lenge. Finanskrisen slo til fra 2008 og representerte nok et enda kraftigere angrep på det amerikanske samfunn, om enn på en annen måte enn terrorangrepet i 2001; så kraftig at USA er blitt nødt til å redusere både militære styrker, våpensystemer og militær tilstedeværelse globalt. Disse reduksjonene har ikke sett slutten.

USA har imidlertid et demokratisk og rettsstatlig fundament som rir av forsøk på å korrumpere det politiske system. Valget av Barack Obama som president må kunne ses som en pendelsving tilbake etter åtte år med den mer dogmatiske og ”trigger-happy” George W. Bush.

Haukene i Washington D.C. jobber nå intenst for at budsjettkuttene som ble innledet på vårparten i fjor ikke skal ramme forsvarsgrenene og materiellprosjekter i forsvarsindustrien. Lockheed Martins F-35 Joint Strike Fighter er ett av disse, men anses som så viktig for alle de amerikanske forsvarsgrener, samt for viktige allierte som UK, at det mest sannsynlig overlever kuttene. Så da blir det vel F-35 for Norge også.

Knut Harald Nylænde har bygget opp investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS med tilknyttede selskaper til en meget sterk økonomisk enhet. Han er også en aktiv blogger og bruker sosiale media som en kommunikasjonsplattform.

Les Mer...

Nestenulykke for vår nye forsvarsminister?

Man må visst lese svenske aviser for å få tak i det som skjer på innkjøpssiden i det norske forsvaret, - som har skandalepotensial, vel å merke. Innkjøp av lastebiler høres i utgangspunktet ganske trivielt ut, men når det skal handles 2000 tunge kjøretøyer for bortimot seks milliarder kroner, med tilhørende service- og vedlikeholdspakke verdt tre-fire ganger dette beløpet, så blir det langt fra trivielt.

Før jul falt mine øyne på et oppslag i Svenska Dagbladet om at Scania hadde trukket et søksmål mot den norske stat for brudd på lover og regelverk for anskaffelse av militært materiell. Videre sto det at det svenske konkurransetilsyn likevel ville gå inn i saken for å finne ut hva som har skjedd i prosessen. Det er det norske Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) som har stått kommersielt ansvarlig for prosessen som omfatter innkjøp til både det norske og det svenske forsvar. På svensk side har Försvarets materiellvärk (FMV) hatt ansvaret for de tekniske spesifikasjoner og testing av kjøretøyer som deltar i konkurransen.

Vel, - hvilken konkurranse? Det er visst bare den tyske lastebilen MAN som er invitert til testing og videre deltakelse i forhandlinger om kontrakt. Lastebilen Iveco falt tidlig ut, men både Daimler og Scania mener å ha lastebiler som er konkurransedyktige både på pris og kvalitet. De ble aldri invitert til annet enn å levere et tilbud i 2011. Siden har de ikke hørt noe som helst fra FLO. Alle forsøk på å få ut informasjon er møtt med det avvisende argument at forhandlingsstrategien kunne bli røpet om informasjon ble gitt. Vel, - hvilke forhandlinger?

Den 18. desember var opprinnelig fastsatt for undertegning av kontrakt mellom FLO og leverandøren av MAN-lastebiler, men ble utsatt til utløpet av januar 2014 etter at den norske og den svenske forsvarsminister hadde snakket sammen på telefon.

Vi kan trolig vente oss flere oppslag om denne saken, selv om ministrenes inngripen kan ha avverget den helt store skandalen.

Hva er det med Forsvarets politiske og militære lederes forhold til ”søta bror”? Det snakkes jo så varmt om nordisk samarbeid på forsvars- og sikkerhetspolitikkens område, men i praksis opplever vi fornærmelser og slett behandling stadig vekk. For et par år siden omtalte daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen det svenske jagerflyet JAS Gripen som ”ubrukelig for det norske forsvar”. Flyet ville i virkeligheten bli skreddersydd for Norge og andre små staters behov, mens den norske forsvarsledelse og regjering valgte det amerikanske F-35 Joint Strike Fighter som er skreddersydd for stormakters behov.

For kort tid tilbake stanset FLO prosessen for anskaffelse av det svenske artillerisystem ARCHER, etter å ha vært med på utviklingen i dette fellesprosjektet siden 2007. Det kan selvsagt være gode grunner til det, men likevel; artilleriet skulle vært levert innen utløpet av 2013 og blir altså stanset et par måneder før årets utløp uten at vi får en fornuftig forklaring. ”Non-performance to contract terms” sier FLO. Så da så.

Og ikke før har vi svelget den saken, så får vi altså vite om en ”nestenulykke” ved anskaffelse av tunge kjøretøyer til Forsvaret. Følg med, følg med - når det gjelder innkjøp av våpensystemer og materiell i Forsvaret, og forvaltning av dette - boliger og eiendommer bør føyes til her - synes vi å være garantert nærmest løpende overraskelser.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger. Han kommenterer forskjellige aktuelle samfunnsforhold og et av de felt som opptar han mest er forsvarsspørsmål. Han fokuserer særlig på at de penger som bevilges til forsvaret virkelig skal gi Norge et velfungerende forsvar.

Les Mer...

Norske offiserer sviktet i 1940

Det heter seg at seierherren skriver historien; det kan være etter et slag eller etter en krig. Det kan ta mange tiår, kanskje generasjoner før en mer balansert fremstilling ser dagens lys; kanskje ser sannheten aldri lyset.

Det heter seg også at de aller fleste militære sjefer blir skiftet ut ved overgang fra fred til krig, i hvert fall når det har gått en stund siden siste krig. Det skjedde to ganger i forrige århundre etter utbruddet av de to verdenskriger, på både tysk og alliert side. Det mest slående eksempel på vår hjemmebane var å la kommanderende general Laake bli avløst av den mer oppegående oberst Ruge som øverstkommanderende for de norske styrkene i kampen mot tyskerne etter angrepet i april 1940.

Forsvarskampen generelt i Norge i 1940 og innsatsen på de ulike operasjonsavsnitt er av historikere og forfattere fremstilt overveiende positivt. Professorene Skodvin og Riste er vel de mest toneangivende i bestrebelsene etter å få festet et bilde hos folk flest som staten og det statsbærende parti, Arbeiderpartiet, kunne leve med. Det var ikke så vanskelig i seiersrusen den første tiden etter krigens opphør i 1945, men allerede i rettsoppgjøret mot norske nazister og kollaboratører så vi hvordan straffeutmålingen ble mildere etter hvert som krigen kom på avstand. Flere av ”frontkjemperne”, som var unge norske menn som hadde latt seg verve til å kjempe mot Sovjet-Unionen og ”den kommunistiske fare” ble innrullert i den norske forsvarsmakten, bl.a. i etterretningstjenesten og den (den gang) hemmelige enheten ”Stay Behind”.

Men så går tiden og stadig mer informasjon og historisk dokumentasjon ser dagens lys og blir tilgjengelig, rett og slett ved at arkiver blir åpnet etter et visst antall år, - 30 år er det normale. Det har slett ikke vært så lett å være professorene Skodvin og Riste etter at mye av deres ”omskrivninger med to do” er blitt avdekket og kritisert av kolleger. Hadde de ikke hatt mektige allierte i departementer og enkelte medier som kan dette med å bortforklare, skyve ned på dypet og intimidere gjenstridige personer, så kunne deres ettermæle vært totalt ødelagt. Nå er det bare blitt frynsete. Den offisielle historieskrivning har slått kraftige sprekker.

En av dem som har bidratt mest til å slå i stykker det pyntede bilde er historikeren Lars Borgersrud (dr. philos) som har brukt 20 år på å forske på det norske offiserskorpsets holdninger og gjøren og laden i første halvdel av det 20. århundre. Han har støvsuget arkiver og lest tusenvis av dokumenter som andre enten ikke har funnet, eller funnet, men ikke villet ta i. I sin bok ”Like gode nordmenn?” (Spartacus forlag, november 2012) kommer den usminkede sannhet om mange norske offiserers svikt da tyskerne angrep Norge 9. april 1940. Det norske offiserskorps var rett og slett infisert av ”quislinger”, mange av dem medlemmer av NS gjennom flere år, og som påvirket og til dels utmanøvrerte militære sjefer som var svake i troen eller kanskje rett og slett inkompetente og feige.

Hvem har ikke hørt om de 300 tapre norske soldater under ledelse av sekondløytnant Hannevig i Vinjesvingen i Telemark, som slo tyskerne tilbake gang på gang, og etter hvert bandt opp hele 3 000 tyske soldater før de måtte gi seg 7. mai. Men hvem har hørt om forhistorien før Borgersrud forteller om den i sin bok?

På Heistadmoen ble 1 900 norske soldater mobilisert og gitt våpen og utstyr, for så å overgi seg på ettermiddagen 13. april til 200 tyskere. Regimentssjefen, oberst Steen, hadde nemlig overlatt kommandoen til major Kielland som hadde vært medlem av NS siden 1931. Kjelland samlet offiserene sine til møte og fikk dem med på å kapitulere. Mange av de menige og en rekke av underoffiserene skammet seg over situasjonen som major Kielland hadde satt dem i. Sekondløytnant Hannevig trosset Kiellands ordre og sprengte broen over Numedalslågen for å sinke tyskernes fremmarsj og kjørte deretter rundt til avdelingene og oppfordret dem til ikke å kapitulere.

Kielland prøvde å stoppe ham, men sekondløytnanten gjorde det klart at han ikke ville motta ordre fra en fedrelandsforræder. Han fikk mest mulig våpen ut av magasinene og kjørte ut rett før tyskerne kom. Kielland forsøkte å få Hannevig arrestert med begrunnelse at sekondløytnanten hadde blitt gal. Politiet nektet heldigvis å utføre oppdraget.

Hannevig og de mannskapene som sluttet seg til ham fikk med seg flere fullastede lastebiler og satte kursen mot det indre av Telemark. Først etter at alle andre styrker i Sør-Norge hadde kapitulert oppga Hannevig kampen. Motstanden fikk enorm moralsk betydning og Hannevig ble en av landets store krigshelter. Kiellands forræderi synes imidlertid å være forbigått i stillhet i historieskrivningen.

Dette er bare ett av mange eksempler på tilsvarende situasjoner, og det verste er vel at 500 norske offiserer som satt internert på Grini etter å ha kapitulert, skrev under på et opprop til den militære ledelse om å kapitulere i Nord-Norge. Der var general Fleischer i ferd med å kaste tyskerne ut av landet med støtte fra allierte tropper. De samme offiserer laget et nazistisk inspirert politisk manifest som var rettet mot folkevalgte, norske myndigheter, - altså et rent opprør.

I Trondheim overga generalmajor Laurantzon byen og hele sin divisjon med våpen og utstyr til tyskerne. Laurantzon, som ifølge Borgersrud var den generalen som sto NS nærmest, ble dømt til 60 dagers vaktarrest etter krigen (!). I Narvik saboterte NS-medlem og oberstløytnant Sundlo forsvaret av byen. Han fikk en streng straff etter krigen, men dommerne sa i sin begrunnelse for dommen at hans handlinger var mest ”uaktsomme”. I mitt fylke Østfold kjempet noen avdelinger bra en stund, men uten å stå overfor tyske styrker av betydning valgte offiserer å ta med seg ca 5 000 mann over grensen til Sverige.

Det alvorligste var vel likevel at da kampene var over, avla de norske offiserene æresord om at de ikke skulle slåss mot de tyske okkupantene. Derved ble 12 000-13 000 unge menn som ellers kunne ha meldt seg til innsats i hjemmefronten eller reist ut og meldt seg til tjeneste i Lingekompaniet eller andre enheter, forhindret fra å gå inn i aktiv motstandskamp.

Jeg fikk litt vondt i magen etter å ha lest det som Borgersrud har gravd frem, og nå lurer jeg på hva som er situasjonen i dagens offiserskorps. Jeg velger å tro at det står bra til, men den likegyldighet som norske politikere legger for dagen når det gjelder Forsvaret og forsvarspolitikken gir grunn til en viss bekymring.

Knut Harald Nylænde er kombinerer rollene som forretningsmann/investor med å være en aktiv blogger. Han har et bredt interessefelt, men fokuserer blant annet på forsvaret samt miljø- og naturvern. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor og er stifter og daglig leder av Moxie AS.

Les Mer...

Kan de tillate seg alt i Forsvaret?

I Aftenposten 4. november er forsiden viet billigsalg av Forsvarets boliger. 600 boliger er solgt de siste årene til priser som til dels ligger langt under markedsverdi. Mange selges nemlig videre med stor fortjeneste. Leiligheter av middels størrelse, rundt 100 kvm er videresolgt med stor fortjeneste, helt opp i et par millioner kroner. Om snittapet på hvert salg skulle ligge på en halv million, for å være snill i min antakelse, vil det altså ha gått tapt rundt MNOK 300. Det er Forsvarsbygg som forvalter Forsvarets boliger, og den forklaringen som gis av direktør Marit Leganger, som er ansvarlig for salg av statlig eiendom i Forsvarsbygg, er oppsiktsvekkende.

Nå skal dere høre: Marit Leganger kan fortelle at man benytter nøkterne salgsmetoder (!), og at de boliger man selger bærer preg av stor slitasje. Som statlig aktør er vi spesielt opptatt av å fortelle om eiendommens faktiske tilstand, sier hun; det betyr at man ikke ”styler” boligene, slik andre gjør. Vi gjør ikke oppgraderinger heller, og vi bruker ikke rosemalende språk i annonsene, sier hun. Det er som om hennes stolthet kan høres ”mellom linjene”.

Mange boliger selges over takst, noe hun er meget fornøyd med, sier hun. For meg høres det ut som ”God dag, mann” - ”Økseskaft” når problemstillingen som journalisten presenterer er de mange salg som åpenbart skjer under markedsverdi, siden de videreselges med stor fortjeneste. Siden journalisten ikke går hardere på, kan det tyde på at han eller hun har mer oppi ermet, og derfor vil lokke intervjuobjektet litt utpå. Kanskje vet Aftenposten at billigsalgene stort sett skjer til ansatte i Forsvaret, og at de som får tilslaget er raske med å selge videre og ta fortjenesten etter å ha slipt gulv, malt vegger og kjøpt ny servant og nytt dolokk på badet.

Vi får se. Dette føyer seg imidlertid i rekken av de mange avsløringer som mediene har gjort av dårlig prosjektstyring og pengesløsing i Forsvaret. Det er jo åpenbart at disse eiendomsverdiene burde vært forvaltet på en bedre måte, ved at de enkelte boenheter ble pusset opp - gjerne stylet - for å få en god pris for hver enkelt bolig etter en profesjonell markedsføring. Her synes det motsatte å skje. Det høres ut som det er en dyd å ”snakke ned” salgsobjektet.

Jeg har tidligere pekt på at det synes å være en stilltiende forståelse mellom de to største partiene i Norge, Høyre og Arbeiderpartiet, at Forsvaret skal få være i fred. ”Forsvars- og sikkerhetspolitikken ligger fast” er omkvedet, men dette blir jo helt perverst når det overføres til forvaltning av fellesskapets verdier, - for det er det vi snakker om - disse boligene er oppført med midler over skattesedlene fra norske menn og kvinner, tilført Forsvaret av Stortinget. Det er snart bare riksrevisor Jørgen Kosmo som bryr seg, og han rekker ikke over alt.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger og deltager i sosiale medier som Twitter og LinkedIn. Han har en bred interesseflate, men er særlige opptatt av forsvars og miljøspørsmål. Dessuten er han opptatt av ledelsesspørsmål i forbindelse med at han selv deltar i utvikling av selskaper og prosjekter i Norge og utenlands.

Les Mer...

Si meg – lærer de aldri? Et nytt hjertesukk vedrørende Forsvarets anskaffelser.

Det er ganske nedslående å registrere de gjentagne eksempler på unødig kostbare materiellanskaffelser i Forsvaret. Enda mer nedslående er det at det synes å være en slags immunitet knyttet til dette sløseriet. Sprekker offentlige budsjetter på andre sektorer, som det gjorde ved bygging av nye Holmenkollen skibakke, flere oljeinstallasjoner og den forrige regjerings ”månelandingsprosjekt” for fullskalarensing av CO2, blir det i hvert fall litt bruduljer. Byråd og kommunaldirektør må gå, det holdes høringer i Stortinget eller statsråder - og til og med en statsminister - må stå skolerett for folket via mediene.

Hvorfor ikke tilsvarende reaksjoner når det gjelder kostnadsoverskridelser og pengesløsing i Forsvaret? Jeg tror jeg vet svaret: nesten ingen bryr seg! Hadde sløseriet hatt konsekvenser for Forsvarets musikk eller H M Kongens Gardes musikktropp eller drilltropp, eller denne type synlige deler av Forsvaret, hadde vi kanskje sett andre reaksjoner. Men seks nye helikoptre til fregatter som knapt seiler mer enn en, maks to av gangen får ett oppslag i Aftenposten, deretter et debattinnlegg av to kontreadmiraler (4. oktober) og så ferdig med det. Kontreadmiralene forsikrer at fregattene ”seiler” som forutsatt innenfor de ressursrammer som er stillet til disposisjon. ”Seile” kan nemlig i deres terminologi bety at et fartøy overveiende ligger ved kai.

Hadde enda journalisten i Aftenposten visst (det jeg har fortalt i min blogg tidligere) at de to første helikoptre til fregattene ble levert uten å tilfredsstille de krav som er stillet til dem med hensyn til å oppdage u-båter og delta i bekjempelse av slike båter, så hadde det kanskje begynt å lukte såpass av skandale at reaksjoner måtte ha kommet. Men nei, det synes å ha gått ”hus forbi” at det har skjedd. Helikoptrene skal leveres tilbake til fabrikken om noen år og få det utstyret de nå mangler, - so what. Vi blir jo ikke angrepet før det, liksom. De øvrige fire kommer - forhåpentlig - med full operativ evne om noen år. Prosjektet er sterkt forsinket, og er blitt mye dyrere enn opprinnelig beregnet. Andre land har vraket dette italienske NH90 helikopteret av disse grunner.

Det samme helikopter skal brukes fra kystvaktfartøyer, i alt åtte. Summen er altså 14 helikoptre, et antall som kunne vært halvert og ført til milliarder i besparelse. I USA brukes droner mer og mer og erstatter fly og helikoptre i stadig flere roller, både innen overvåkning av store land- og sjøområder - burde være ideelt for et langstrakt land med en økonomisk sone som er tre ganger størrelsen av landterritoriet - og for å bekjempe mål som kan identifiseres med tilstrekkelig sikkerhet, som for et kampfly. Mange terroristledere og talibankrigere i Afghanistan og fjelltraktene mot Pakistan har endt sine dager truffet av et Hellfire-missil levert fra en Predator-drone som styres fra et fjellanlegg i Cheyenne Mountain i USA.

Her hjemme anskaffes kampfly og helikoptre som om droner er noe fremmed, og som om kostnader ikke betyr noe. Blir ikke forsvarsbudsjettene økt kraftig fremover vil konsekvensen bli flere kutt i det som er igjen av Hæren og Heimevernet, og kutt av hele våpensystemer. Nye ubåter til erstatning for våre seks aldrende båter av Ula-klassen, som ville koste ca 30 milliarder kroner, blir en prøvesten. Det må skje snart. Foreløpig er det ingen som bryr seg. Vår ferske forsvarsminister burde egentlig ha stanset kampflyanskaffelsen og fått hele prosessen gransket. Vi kunne trolig klare oss med halvparten av de 52 fly som ligger i handlekurven pr i dag. Droner kunne supplere, i stort omfang. Der ligger langt på vei det beløp vi vil mangle når beslutning snart skal tas om anskaffelse av nye ubåter.

Knut Harald Nylænde er daglig leder og eier av Moxie AS. Han er en aktiv bidragsyter i den offentlige debatt om en rekke temaer herunder forsvars-, miljøvern- og ledelsesspørsmål.

Les Mer...

"Vennskap" mellom land er naivt tøv?

Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev den 6. juli om "vennskapelig spionasje" etter at det er påvist at det amerikanske NSA fanger opp og lagrer alle våre e-poster, inklusiv det som går ut og inn i Utenriksdepartementet og ved Statsministerens kontor.

Edward Snowdens avsløring av USAs spionasje har ledet til opprør i EU-landene, men her i landet er reaksjonene som en mild, sommerlig bris. ”Også venner spionerer på hverandre,” sier Stanghelle, ”å tro noe annet er naivt tøv".

Det er da vel fortsatt slik at vennskap forutsetter at vennene det er snakk om kan stole på hverandre. En venn går vel ikke bak ryggen på deg; da er han ikke lenger en venn. Er det mulig å se dette på en annen måte? Selvsagt ikke, etter min mening, så slutt å snakke om ”vennskapelig spionasje”, det er et forsøk på en slags semantisk infiltrasjon for å få folk som ikke reflekterer dypt nok til å trekke på skuldrene og la det hele gå over i en gråsone mellom glemsel og ubehag.

For så vidt samme fenomen som vi ser når det gjelder overvåkningstiltak i vårt eget samfunn, både av sivile, norske aktører og av våre egne myndigheter. Datatilsynet passer vel på, eller?

I internasjonal politikk handler det selvsagt ikke om vennskap mellom land. ”Stater har ikke varige venner eller fiender, kun interesser", skrev Henry Kissinger i sine memoarer. Han var amerikansk utenriksminister på 1970-tallet, og kanskje den dyktigste utenriksminister USA noen gang har hatt.

Det er jo i virkeligheten denne realpolitiske virkelighet, for ikke å si kynisme, som Harald Stanghelle snakker om, og da bør ikke ”vennskapelig” brukes. Det er mer dekkende å snakke om USAs interesser og vår naivitet. Allierte stater stoler ikke på hverandre, i den betydning vi privatmennesker legger i ordene, men de er allierte fordi de har noen felles interesser, ikke fordi de er venner.

Fordi Norge er alliert med USA har vi gjennom hele etterkrigstiden ”spionert” på vår store nabo i øst, Russland. Vi har støvsuget nordområdet for alt av elektroniske signaler og sendt det ukritisk videre til NSA. Flere norske radarstasjoner og etterretningsfartøyer har stått for denne formidable innsamlingen av rådata i amerikansk interesse, i et (naivt) håp om at det også var i NATOs og vår interesse. Vi fikk aldri vite eksakt hva amerikanerne fikk ut av det vi sendte over, og egen analysekapasitet hadde vi ikke. De senere årene er vi blitt mer årvåkne og dyktigere på feltet. Det hevdes av dem som har greie på det at Norge er blitt en stormakt på etterretningssiden. Men fortsatt er det slik at det skjer i tett samarbeid med USA og langt på vei med USAs etterretningsinfrastruktur i bunnen.

Jeg har ofte lurt på hvordan det kan ha seg at norske sosialdemokrater, som amerikanerne ser på som sosialister og langt på vei kommunister når de kan finne på å sitte i regjering sammen med et parti som SV, stiller seg så ukritiske til hva USA foretar seg. De dilter etter overalt, og er meget tilbakeholdne med kritiske bemerkninger.

Norge har interesse av å ha en forsikring, selvsagt, dersom Russland en dag skulle forandre seg til å bli en aggressiv stormakt, men å tro at prisen for en slik forsikring er å tekkes amerikanerne ved å la være å kritisere eller kjøpe amerikanske kampfly selv om langt rimeligere fly er tilbudt, osv. er etter min mening å ta helt feil. Amerikanerne vil ikke komme oss til unnsetning med mindre det er i deres egne interesser. Fra en amerikansk synsvinkel er Norge et brohode på den vestlige del av den russiske landmasse, verken mer eller mindre. Det kjernefysiske potensial på Kola-halvøyen og i russernes Nordflåte er en strategisk slagkraft som amerikanerne følger nøye med på, og om ballongen skulle gå opp en dag kan denne slagkraften lettest slås ut fra norsk territorium.

Dette vil amerikanerne gjøre med eller uten norske myndigheters medvirkning. Slik er det bare. At norske politikere går rundt og tror noe annet er i beste fall naivt, men mest trolig for å søke å dekke over et ubehagelig faktum.

Knut Harald Nylænde er en investor og forretningsmann som gjennom mange år har hatt en sterk interesse for blant annet forsvarsspørsmål. Han er en aktiv blogger. Til daglig leder han Moxie AS som er et investerings- og rådgivingsselskap.

Les Mer...

Påfallende taust i Norge om NSAs avlyttingsblemme - Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid

Når generalløytnant Grandhagen, sjefen for vår militære etterretningstjeneste (E-tjenesten), uttaler til mediene at han ikke vil si noe om hvem og på hvilken måte tjenesten samarbeider med andre lands tilsvarende tjenester, er det knapt andre enn folk langt ut på venstrefløyen i norsk politikk som vil ha innsigelse til det. Dette er de hemmelige tjenesters natur og vesen, og det må jo i prinsippet være slik. Men vi vet at det er mye rusk og fanteri som skjuler seg bak et slikt formelt skalkeskjul, og det som nå er avdekket for NSAs vedkommende er enda et bevis på at kontrollen er for dårlig med de hemmelige tjenester. Jeg tror det gjelder overalt, selv i totalitære samfunn, at ”noen” skaffer seg all den informasjon som er praktisk mulig med den teknologi og kompetanse de rår over, uten etiske skrupler, og holder det for seg selv og til eget bruk.

Informasjon er makt. All makt korrumperer over tid. Absolutt makt korrumperer absolutt.

Dette er empirisk kunnskap som skulle tilsi at i hvert fall demokratisk styrte land sørger for inngående kontroll med sine hemmelige tjenester. All makt, og mediemakt, korrumperer når den ikke møtes med motmakt.

I USA er kontrollen omfattende, men likevel skjer altså slike utrolige utglidninger som nå er avdekket av Edward Snowden. Overvåkingsprogrammet PRISM avlyttet den gjengse amerikaners telefonsamtaler og leste hennes e-poster. Grunnen til at Kongressens oppnevnte kontrollorganer ikke oppdager slikt er rett og slett fordi de ikke har de kunnskaper og den teknologi som er nødvendig for å kikke NSA i kortene.

Det samme gjelder i enda større grad her hjemme. Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenester (EOS-utvalget), som ble etablert i kjølvannet av Lundkommisjonens avdekning av til dels omfattende ulovlig overvåking av norske statsborgere (rapport ble avgitt i 1996), er totalt hjelpeløst i sin kontrollfunksjon dersom aktører i tjenestene bevisst holder noe unna for eksternt innsyn. Den dagen EOS-utvalget utstyrte seg med like kvass kompetanse og like avansert teknologi i sine kontrolloperasjoner som det tjenestene selv nyter godt av, ville utvalget kunne gjennomføre reelle kontroller. Dette er imidlertid helt urealistisk fordi slik kompetanse og slik teknologi er vanvittig kostbar og antakelig ikke engang tilgjengelig for noen utenom - nettopp - de hemmelige tjenester. I E-tjenesten er dette i hovedsak AAS (amerikansk alt sammen).

Dere husker sikkert like godt som meg vår ferske utenriksministers stolte mine da han på TV kunne fortelle mer om situasjonsbildet ved gassanlegget i In Amenas etter terrorangrepet der i april i år enn hva CNN og algeriske myndigheter kunne by på, og hans (falske) beskjedenhet da han antydet at om ikke Norge akkurat var en stormakt på etterretning, så var vi nok blant verdens beste. Det kunne Espen Barth-Eide si fordi han ganske sikkert i den situasjonen nøt godt av en viss gjenytelse fra amerikanernes (les NSAs) side for de ytelser norsk etterretning har stått for gjennom hele etterkrigstiden til amerikanske myndigheter gjennom NSA. Jeg regner med at general Grandhagen hadde hyppige briefinger i Utenriksdepartementet i den tiden terroraksjonen pågikk i den algeriske ørken.

Enhver som tenker seg litt om måtte forstå at Barth-Eide ikke fikk sine etterretninger fra norske spesialstyrker på stedet, ei heller fra norske droner, selv om vi disponerer begge deler. Vi ville bare ikke være i stand til å utplassere dem på stedet. Spionsatellitter kan vi jo bare drømme om. Men ikke amerikanerne. De disponerer alt dette, og er også i stand til å bringe slike ressurser i posisjon for å få effekt.

Jeg skal ikke påstå at general Grandhagen og hans folk kjente til PRISM, men at de kjente til det verdensomfattende avlyttingssystem Echelon, som NSA leder, er jeg helt sikker på, og det er egentlig samme sak. PRISM er et program som har skjøtet på Echelons kapasitet og kvalitet etter terrorangrepet på USA 11. september 2001. Med mindre en norsk politiker med mye makt og nerver av stål slår i bordet så det hopper, kommer det ikke et pip over leppene til Grandhagen & Co om hvordan NSAs overvåkingsblemme kan ha rammet også norske borgere.

Slik er det bare.

Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger som kommenterer en rekke saker både relatert til forretningsforhold, men også politikk og kultur.

Les Mer...

Politisk korrekt forsvarssjef

Så har landet fått ny forsvarssjef. Kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen ble utnevnt til sjef for Forsvaret i statsråd fredag 21. juni, og er derved forfremmet til ”ren” admiral.

Skjønt ”sjef”; jeg er sannelig ikke så sikker lenger på at en forsvarssjef virkelig er sjefen for Forsvaret.

Det er en annen Hansen, general Fredrik Bull-Hansen, som står i mitt minne som en virkelig sjef for Forsvaret, i ordets egentlige forstand. Det han mente ut fra fagmilitære vurderinger sa han tydelig ifra om. Det var aldri noen tvil om hvor man hadde Bull-Hansen i viktige forsvarspolitiske spørsmål, og han brydde seg lite om det han mente ikke falt i god jord hos forsvarsminister og regjering; ja, ikke hos den politiske opposisjon og de mange ”rikssynsere” heller for den saks skyld.

Nå har vi fått en forsvarssjef som i sitt første intervju på NRK TV uttaler at den største og viktigste utfordring han står overfor er å innfase de nye F-35 kampflyene på en hovedflybase på Ørlandet. Mer politisk korrekt går det ikke an å være. Jeg antar at dette var noe han måtte svare på i jobbintervjuet med forsvarsministeren også. Selvsagt er fly og baser viktig. Materiell og investeringer. Milliarder på milliarder. Som ny forsvarssjef ville jeg nok likevel hatt undergitt personale - menneskene - i fokus i et tiltredelsesintervju. Men det var nok viktigere å sikre seg den politiske ledelses goodwill enn å opptre som en vaskeekte militær sjef. Om bord på en ubåt, som er det våpen Bruun-Hanssen kommer fra, vil jeg tro at en offiser må ha de beste personlige og faglige kvaliteter for å være en god sjef. Så jeg velger å tro at vår nye forsvarssjef er en potensielt god sjef når det kreves og at hans utsagn på TV må anses for å være av taktisk karakter. Og da bør han snarest rette opp dette inntrykket når han har de første møter med sine undergitte.

Slik er det blitt her i landet. Det har skjedd gradvis og dagens ungdom og vernepliktige soldater vet ikke hvordan tidligere forsvarssjefer fremsto i offentligheten. Ved en anledning braket Bull-Hansen sammen med forsvarsminister Johan Jørgen Holst (AP) i synet på prioriteringer innen budsjettrammer som forsvarssjefen mente ikke tillot et invasjonsforsvar både i nord og sør. Kollisjonen ble omtalt som ”en uimotståelig kraft som møter et ubevegelig objekt”. Bull-Hansen kom best ut.

Invasjonsforsvaret har dessverre blitt avviklet både i nord og i sør. Vi har fått et såkalt innsatsforsvar og innsatsen har de siste 10 år vært i Afghanistan…….

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor. De siste 14 årene har han bygget opp investerings- og rådgivningsfirmaet Moxie AS. Selskapet investerer i mindre vekstselskaper og eiendomsprosjekter.

Les Mer...

Forsvarssjefens tabbekvote oppbrukt?

Det er sjelden kost at Aftenposten fillerister en norsk forsvarssjef.

Det skjedde faktisk 13. juni med en artikkel av utenriksredaktør Kjell Dragnes, som tok for seg forsvarssjef Sundes forsøk på å ro seg i land etter beslutningen om å nedlegge HV-016, som var lært opp og trent i antiterroroperasjoner for å kunne settes inn den dagen politiet måtte be om assistanse. Avdelingen, som hadde enheter i alle større norske byer, ble nedlagt året før Anders B. Breivik slo til.

Sunde hevder at HV-016 ikke har et politisk forankret mandat for terrorbekjempelse. Dragnes påviser at en slik oppgave er eksplisitt nevnt i stortingsdokumenter som ligger til grunn for opprettelsen av styrken. Om disse mannskapene faktisk kunne ha gjort en forskjell 22. juli 2011, er uinteressant, skriver Dragnes; det vil man aldri få vite. For min egen del vil jeg hevde at en HV-016 enhet for eksempel kunne ha sikret nøkkelinstitusjoner, som Stortinget. Landets parlament forble ubeskyttet i mange timer etter smellen. Det fortelles at Stortingets sikkerhetssjef stemplet ut som vanlig på ettermiddagen denne dagen og reiste hjem. Han er visstnok satt til en annen arbeidsoppgave senere.

Forsvarssjef Sunde ble av Forsvarsdepartementets juridiske avdeling ”frifunnet” i saken om habilitet ved utnevnelsen av ny sjef for Forsvarets spesialstyrker, den sammenslåtte enheten som skal bestå av både Hærens og Sjøforsvarets spesialstyrker. Mange mente at han burde ha erklært seg inhabil i utgangspunktet, i og med hans nære forhold til vedkommende offiser. Det koster så lite å melde fra om slike relasjoner, for så å la andre bedømme. Ikke å si i fra, og la slike vurderinger gjøres av andre i ettertid, særlig media, er ikke særlig smart. Da er skaden skjedd, aldri så mye frifinnelse i ”eget” departement.

Jeg tror kanskje at Kjell Dragnes også har hatt et visst opplagret behov for å ta litt fatt i dagens forsvarssjef, særlig på grunn av Sundes påfallende taushet i kampflysaken og derved fraværet av hans fagmilitære vurderinger av fordeler og ulemper ved en så gigantisk investering. Selv amatører skjønner at dette vil gå ut over en allerede anstrengt budsjettsituasjon for Forsvaret. Dragnes har dekket prosessen for valg av nytt kampfly helt siden den startet, men har til tross for en rekke påvisninger av svakheter i prosessen og usikkerhet omkring pris og operativ evne for det amerikanske flyet F-35, opplevd at det kun er politikere og prosjektmedarbeidere som svarer innimellom når presset blir stort.

Selv om Sverre Diesen, som var forsvarssjef før Sunde, var den som manøvrerte den fagmilitære toppsjef og -autoritet inn i den politiske sfære og derved gjorde det vanskelig for militære sjefer å si hva de mener, så var han faktisk på banen med sine synspunkter langt oftere enn hva Sunde har vært, både i kampflysaken og andre omdiskuterte saker. Det kan kanskje først og fremst forklares med at Diesen er en mer selvsikker og intellektuelt oppegående person enn Sunde, og som behersker både den fagmilitære og politiske debattarena bedre, men det holder ikke.

Hva mener Sunde for eksempel om kvinnelig verneplikt? Er han for fordi politikerne er for, eller er det selvstendige fagmilitære argumenter og synspunkter som burde vært trukket inn i debatten? Selvsagt er det det. USA og Israel har gjort bestemte erfaringer som det ville vært naturlig å trekke frem. Positive og negative. Likestillingsaspektet er selvsagt, men erfaringene fra slagmarken og fra garnisonslivet er ikke like selvsagt, og hører med.

Hva med den meget kritikkverdige praksis med å dimittere ungdommer som er godkjent ved sesjon i første runde? Hvorfor hører vi ikke Forsvarssjefen si noe i en slik sak? Hvor er han? En militær sjef vil alltid bli bedømt etter sin holdning til undergitte, til befal og mannskaper. Selv i fredstid vil manglende omtanke for ungdom som ønsker å tjene ”Konge og Fedreland”, og som i stedet opplever å bli vraket, representere en kraftig ripe i lakken og dalende respekt i folks øyne. Sunde har ”forsvunnet” bak forsvarsministeren.

Jeg deler Dragnes’ hjertesukk til slutt i hans artikkel om at det er på tide med ny forsvarssjef.

Jeg ønsker den nyutnevnte forsvarssjef, Haakon Bruun-Hanssen lykke til i jobben!

Knut Harald Nylænde er en forsvarsvenn som er opptatt av at ressursene som tildeles forsvaret utnyttes optimalt i forhold til forsvarets mål.  Han er til daglig leder av investerings- og rådgivningsfirmaet Moxie AS. Selskapet investerer i mindre innovative bedrifter og eiendomsprosjekter.

Les Mer...

Tilbakeslag for F-35 programmet

Forsvarsanalytiker John Berg, som følger utviklingen i F-35 Joint Strike Fighter programmet med argusøyne, kan i en melding til nettverket sitt 21. mai fortelle at
sjefen for USAs marinekorps (USMC), general James F. Amos, har vendt tommelen ned for videre utvikling av den versjonen av F-35 som USMC etter planen skulle anskaffet. Det dreier seg om F-35B, et såkalt STOVL (Short Takeoff Vertical Landing).

General Amos kom med denne bomben på Navy League’s Sea-Air-Space konferanse 2013. Ordrett sa han: ”The process is constipated. It’s broke.”

I tillegg til USMC står britene og italienerne på bestillingslisten for denne versjonen av flyet.

Jeg har tidligere i denne forsvarsbloggen sagt at de kraftige kutt som nå skjer ”på autopilot” i offentlige budsjetter i USA vil kunne ramme F-35 programmet. General Amos vet at F-35 blir langt dyrere enn opprinnelig antatt, og at de høyere kostnader ved anskaffelse av flyene vil sprenge USMCs trangere budsjettrammer i årene fremover.

Og det er enda mer dårlig nytt. Lockheed Martins visepresident og sjef for F-35 programmet, Tom Burbage, som i sin tid lovet at 48 F-35 fly kunne leveres Norge for 18 milliarder kroner, har gått av (i dag, fem år senere, er anskaffelsesbeløpet satt til ca 63 milliarder kroner, og prisen er fortsatt i ”fri flukt”). Om Burbage går av frivillig, vites ikke, men det er ikke å trekke det altfor langt å anta at han har så liten troverdighet igjen hos selskapets kunder at det kan være på tide å la nye krefter overta. Så får vi se hvor lang tid det tar før en nye F-35 sjef er ”brukt opp”. 

Burbage hadde bl.a. dette å si til mediene i forbindelse med avgangen:

”The fundamental airplane is going to be there. It’s going to be late. It’s going to be more expensive than we thought to do the development. But it’s still going to be there … I think that’s the ultimate metric.”

John Berg har denne lakoniske kommentar: Ha det hyggelig på golfbanen, Tom.

Knut Harald Nylænde driver til daglig rådgivnings- og investeringsselskapet Moxie AS som han etablerte for ca. 14 år siden. Han er dessuten en aktiv blogger og er på sin forsvarsblogg særlig aktiv i debatten om Norges kjøp av nye jagerfly.

Les Mer...

Forsvarsledelsen tildekker og skjønnmaler

Tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt gjennom åtte år, Nils Holme, har utredet Forsvarets situasjon i et dokument ”Forsvarspolitikken ved et veiskille” for tankesmien Civita (dokumentet er tilgjengelig på Civitas hjemmesider www.civita.no ). Holme avdekker at det skjer en systematisk tildekking av ubekvemme realiteter og juks med tall for å gi inntrykk av en satsing på forsvar og beredskap som i virkeligheten ikke skjer. Rene budsjettriks, altså.

Dette skriver Holme under overskriften ”Best på forsvarsbudsjetter”:

«I dette notatet fokuserer vi på den svake ressursutnyttelsen i forsvarsbudsjettet, snarere enn på budsjettets størrelse i seg selv. Imidlertid er underbudsjetteringen i forsvarspolitikken understøttet av økonomiske knep knyttet nettopp til budsjettstørrelsen.

Politisk hevdes det regelmessig at vi gjennom de senere årene har øket forsvarsbudsjettet (som er riktig), og at det nå har nådd 42 mrd kroner (som er forledende). Det er riktig at utgiftsbudsjettet er på 42 mrd, men dette inkluderer arealleie for Forsvarets anlegg som ble innført i 2011. Den utgjør snaut 4 mrd kroner som føres til inntekt for staten på en annen post i forsvarsbudsjettet, slik at den faktiske bevilgningen til forsvarsformål er 42-4 = 38 mrd. Imidlertid refereres det nå konsekvent til utgiftsbudsjettet som uttrykk for vår "satsing" på forsvar, -også i innberetningene til NATO.»

Den forsiktige forsvarsanalytiker og –ekspert Nils Holme kaller dette ”økonomiske knep”, og det er ganske sterkt. Egentlig burde denne opplysningen føre til en politisk oppvask. Det kunne starte med at Riksrevisjonen, som under Jørgen Kosmos ledelse har grepet fatt i liknende forhold i andre departementer og etater, burde ta for seg det Holme avdekker. Bak den falske fasaden som departementet og forsvarsministeren gir skjuler det seg en alvorlig mangel på operativ evne holdt opp mot det som er Forsvarets hovedoppgave. Holme sier nemlig videre at vi over de siste årene har underbudsjettert Forsvaret så kraftig at vi har mistet evnen til det han kaller ”høyintensitetsstrid”, dvs evne til utholdenhet i forsvar av landet mot militært angrep, hvilket er og blir vårt militære forsvars hovedoppgave. Kravene til Forsvaret har gradvis gått over til å bli dimensjonert etter de oppdrag vi forventes å gjøre i FN- og NATO-sammenheng. Fortsetter denne utviklingen blir vi sittende igjen med et forsvar for fredsoppgaver, sier Holme.

Dette bilde er nedslående, og bedre blir det ikke når innslaget i forsvarsbudsjettene kommer for fullt av innfasingen av et femtitalls stormaktsdesignede kampfly av typen F-35, som blir vanvittig dyre både i anskaffelse og drift.

Forsvarsbudsjettene kommer helt sikkert ikke til å bli øket for å kompensere for de ca 100 milliarder kroner mer som dette kampflykjøpet vil koste over sin levetid i forhold til alternativet som kunne vært det svenske JAS Gripen. Selv om Høyre og FrP har antydet en viss økning i forsvarsbudsjettene fremover, er det et så stort etterslep allerede som skal dekkes inn, for eksempel to manglende fregattbesetninger for å kunne seile med alle våre fem fregatter. 

I dag er ca 15 F-16 fly operative av en kampflypark på ca 50! Skal det kanskje bli regelen i fremtiden? Vi kjøper forsvarsmateriell i dyre dommer, og lar det meste ”ligge i møllpose”. Jeg leser i Aftenposten 3. mai at Høyres Ine Eriksen Søreide, som leder Stortingets Utenriks- og forsvarskomite er enig i Holmes kritikk og røper at det har vist seg umulig å få forsvarsledelsen til å svare konkret på komiteens spørsmål om hvilke kapasiteter Forsvarets faktisk har for å løse sine primære oppgaver.

På tide med et regjeringsskifte?

Knut Harald Nylænde har bakgrunn som statsautorisert revisor og er i dag en aktiv forretningsmann og investor. Han har en bred interesse for forsvarsspørsmål, men har i den senere tid særlig fokus på spørsmål rundt Norges kjøp av nye jagerfly.

Les Mer...

Ikke bløff, men ”politikkens vesen”

Det er en fordel å ha fulgt med i timen over et lengre tidsrom på det området man velger for en blogg. Forsvaret som instrument for landets sikkerhetspolitiske mål har interessert meg siden jeg var meget ung, og jeg har i min forsvarsblogg delt tanker om den utvikling Forsvaret har gjennomgått, en utvikling på godt og vondt.

Det har åpenbart vært nødvendig å skalere ned Forsvarets strukturer, spesielt på hærsiden, etter at den amerikanske våpenhjelpen opphørte for snart 40 år tilbake. På det meste hadde vi 13 brigader, eller kombinerte regimenter som det het inntil 1970-tallet, og et betydelig antall bataljoner i landvernet og enheter som HM Kongens Garde og Garnisonen i Syd-Varanger. Heimevernet hadde omtrent dobbelt så mange soldater som i dag. Dette var ikke bærekraftig.

Men i tillegg til å skalere ned strukturene har vi også sette en vridning mot våpensystemer og soldatutdannelse som åpenbart er mer innrettet mot å løse oppdrag i andre himmelstrøk enn våre egne. Norge ønsker å markere seg internasjonalt.; ”å spise kirsebær med de store” er et uttrykk som kan passe. Fem fregatter med evne til operasjoner over tid under alle klimatiske forhold er en del av ”vridningen”. Evne til overvåking og beskyttelse av nasjonale interesser i vår store økonomiske sone, var viktig argumentasjon for anskaffelse av fregattene. Men det kan vel Kystvakten ta seg av? Norkapp-klassen er ikke mindre egnet for operasjoner langt til havs enn fregattene, og de koster bare en brøkdel i innkjøp og drift; og skulle ballongen gå opp en dag er det ikke torsken til havs som skal forsvares.

Noen vil kunne hevde at admiraler liker store dekk å gå på, og vi har mange admiraler i Forsvaret i forhold til antall fartøyer og mannskaper. Å vise seg frem i NATO-øvelser og i operasjon mot pirater er selvsagt viktig, men går det på bekostning av evne til å forsvare fedrelandets kyster og befolkning, burde prioriteringen vært annerledes.

Det er en form for stormannsgalskap vi ser her, eller skal vi kalle det for ”stormaktsgalskap”? Vi ser nemlig at det samme skjer gang på gang. Det er fint å få skryt for å ha spesialsoldater i verdensklasse, men når det skjer på bekostning av evne til å forsvare fedrelandet på landsiden, er prioriteringen gal. Å påstå at det kun er i strid ute sammen med profesjonelle amerikanske og britiske soldater at våre kan bli virkelig gode, er tull. Våre marinejegere og spesialstyrker i Hæren var i verdensklasse lenge før de ble sendt til Afghanistan. Å måle dem mot amerikanske Navy Seals eller Special Forces eller britiske SBS eller SAS ligger også helt på siden. Allerede på 1980-tallet var våre spesialstyrker bedre enn de britiske, noe britene (sikkert motvillig) måtte innrømme, etter at de hadde vært med på å lære opp de norske soldatene. Forklaringen er rett og slett at vi har bedre menneskemateriell å ta av, og befal som både stiller knallharde krav til og viser omsorg og respekt for enkeltsoldatene.

Anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter kampfly er det siste og mest dramatiske eksempel på ”stormaktsgalskap”. Flyet er designet og kravspesifisert av USA og UK, og produsenten av flyet, Lockheed Martin, som i disse dager beæres med besøk av det norske kronprinsparet, sier rett ut at flyet ikke er laget for mindre staters luftforsvarsbehov. Jeg har skrevet mye om dette flyet tidligere i bloggen min, en anskaffelse som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten kaller ”en varslet flykatastrofe”.

Kampflyet F-35 vil bli en gjøkunge i forsvarsbudsjettene i minst 30 år fremover.  Det vil imidlertid gjøre seg godt i operasjoner sammen med amerikanske og britiske fly i fremtidige oppdrag av den type Norge deltok i over Libya.

I Aftenposten 3. mai gir tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, en tankevekkende beskrivelse av Forsvarets ressurssituasjon i en utredning for tankesmien Civita. Holme peker på at Forsvaret har mistet evnen til utholdenhet i forsvar av fedrelandet, og at kravene til Forsvaret gradvis er vridd over på hva norske soldater skal gjøre i FN- og NATO-ledede oppdrag.

Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, gir i Aftenposten 7. mai en interessant kommentar til den kritikk Holme og andre har kommet med, som bl.a. hevder at den manglende operative kapasitet til forsvars av land og folk her hjemme søkes tildekket i de dokumenter som legges frem for Stortinget. Det er nemlig brukt så sterke ord som ”bløff” og ”budsjettknep” av presumptivt innsiktsfulle personer. Det er ikke bløff, sier Diesen, det dreier seg mer om ”politikkens vesen”. Og han har nok dessverre langt på vei rett i det.

Men hvem er det som har gått i bresjen for å legge forsvarssjef og forsvarskommando inn under den politiske ledelse i Forsvarsdepartementet? Jo, det er den samme Sverre Diesen. Han har redusert forsvarsjefens rolle til å bli en del av politikken og dens vesen. Generaler og andre militære sjefer som ytrer seg kritisk mot ressursbruk blir irettesatt offentlig av den samme Diesen. Han bygger en kultur, for ikke å si ukultur, for at de militære skal stå i grunnstilling og gjøre som politikerne bestemmer. Bak denne mur av beskyttelse mot feilprioriteringer og -disponeringer kan man så dreie oppgaver og ressursbruk i den retning man ønsker innenfor de uklare rammer som ”politikkens vesen” gir til enhver tid.

Sverre Diesen har nok lest sin Niccolo Machiavelli.

Knut Harald Nylænde har nok en gang ovenfor blant annet kommentert sider ved Norges kjøp av nye jagerfly, men denne gangen satt i et noe større perspektiv. Ellers er han en aktiv blogger også om andre samfunnsforhold på sine tre blogger samt på sosiale medier.

Les Mer...

Skandalen som ingen våger å hindre

Jeg vedder en kasse flott vin på at anskaffelsen av et 50-talls F-35 Joint Strike Fighter vil bli omtalt som en ulykke for andre forsvarsgrener enn Luftforsvaret når virkningene av anskaffelses- og driftskostnadene slår inn for fullt i forsvarsbudsjettene om 4-5 år. Jeg tror ikke noen vil vedde i mot. Ingen tør. Og nettopp der ligger det merkelige og - i politiske og militærbyråkratiske kretser - uuttalte i sakskomplekset. Svært mange ser at det vil skje som jeg ser, og svært mange befinner seg i posisjoner hvor man skulle tro de hadde plikt til å si ifra, og ansvar for å ta konsekvensene av ikke å si ifra.

Jeg har registrert noen spede røster i SV og FrP. Men det blir bare ynkelig når en Hallgeir Langeland og en Geir Ove Ellingsen lirer av seg motforestillinger i et Brennpunktprogram i NRK for deretter å si at de nok vil stemme for anskaffelsen når saken kommer til Stortinget. For det nytter jo ikke å stemme mot, likevel, er omkvedet. ”Noen” holder sin hånd over prosjektet med en slik kraft og med en så antatt stor potensiell sanksjonsmulighet mot dem som går mot at de fleste holder kjeft. Kan det være at sporene fra hovedflyplassaken for 20-25 år tilbake skremmer?

Noen få velinformerte - og modige - innen media står frem, som redaktør Kjell Dragnes i Aftenposten og forsvarsanalytiker John Berg. Sistnevnte hadde en solid kronikk om temaet i Aftenposten 23. april. Begge opplever arrogante tilsvar fra hold som har klare egeninteresser i å feie kritikere av banen. Jeg er tilbøyelig til å kalle noe av det for regelrette stigmatiseringsforsøk.

Forsvarsbudsjettene kommer nemlig aldri til å bli øket i en slik grad at de vil kompensere for de mer enn 100 milliarder unødvendige kroner som dette kampflykjøpet vil påføre Forsvaret over sin levetid. Det er vel også derfor vi ikke hører de sedvanlige protester fra andre statsråder og departementer. De vet at dette ikke vil gå ut over andre sektorer. Det vil måtte håndteres innenfor rammene av de årlige forsvarsbudsjetter. Selv om Høyre og FrP har antydet en viss økning, er det ikke noen med erfaring fra og innsikt i norsk politikk som tror at de 100 milliarder vil bli kompensert fullt ut.

John Berg peker imidlertid på en sannsynlig konsekvens ut over det rene militære forsvar; nemlig manglende ressurser til gjennomføring av nødvendige tiltak innen terrorberedskap og -bekjempelse. Jeg tror han får rett, dessverre.

Knut Harald Nylænde investerer i og er rådgiver for selskaper som har utviklet ny teknologi eller andre innovative fortrinn. I tillegg er han aktiv innen eiendomsbransjen. Han er meget samfunnsengasjert og er en aktiv blogger.

Les Mer...