Av Knut
H. Nylænde
Her i
landet er det stille som i en sovesal. Etter at langtidsplanen for Forsvaret
ble vedtatt i fjor høst, riktignok uten at landforsvarets fremtidsstruktur var
gitt verken form eller innhold, ble det stille. Landforsvaret ble overlatt til
en fornyet utredning. Regjeringen ble nemlig enig med APs ledelse forut for
behandlingen i Stortinget om at partene ikke skal være uenige om viktige
forsvarsspørsmål. Slå den!
Man kan
spørre seg hva som skal til for at vår politikere skal våkne? Kanskje noe à la
hva svenskene har opplevd?
Natt til
langfredag 2013 kom seks russiske bombefly rett mot svensk territorium - helt
overraskende - og markerte et angrep med atomvåpen, bl.a. mot Stockholm.
Hendelsen er bekreftet av NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, i ettertid.
Han har sagt at slike angrepsmarkeringer med fly som kan levere atomvåpen har
skjedd mot flere NATO-land de senere år, uten at andre land enn Sverige ble
navngitt. Det svenske forsvar hadde ingen jagerfly i luften da det skjedde og
ingen flygere på vakt.
Senere
har svensk luftrom vært krenket flere ganger av russiske kampfly, og den
svenske skjærgård har hatt flere ”besøk” av antatt russiske undervannsfartøyer,
bl.a. i Nämdöfjärden høsten 2014. Denne aktiviteten har ført til markert økning
i svenske forsvarsbudsjetter, samt en vridning av ressursbruken over til
nasjonalt og regionalt forsvar etter 25 år med satsing på internasjonale
operasjoner. Forsvarsdebatten går høyt i Sverige. Her hjemme dreier debatten
seg mest om protester mot nedleggelser av militære enheter og anlegg. I
nabolandet har debatten motsatt fortegn. Ca halvparten av den svenske
befolkning mener nå at landet bør bli medlem av NATO. Det er oppsiktsvekkende.
Nøytralitetspolitikken har stått meget sterkt i hele etterkrigstiden i riksdag
og regjering med bred støtte i det svenske folk.
I
Sverige organiserer man nå landforsvaret i kraftige stridsgrupper med stor
mobilitet og ildkraft, som hurtig kan settes inn i de mest utsatte deler av
svensk territorium, bl.a. på Gotland. Her i landet flytter vi de helikoptre -
Hærens Bell 412 - som kunne transportere militære mannskaper og utstyr til
utsatte områder i nord, fra Bardufoss til Rygge (!). Her skal alle våre 18
Bell-helikoptre stå til disposisjon for politiets beredskapsstyrker, og Norge blir
det eneste NATO-land som ikke har dedikerte helikoptre for forsvarsformål.
At over
5 000 personer nærmest ”over natten” blir kanalisert av russiske
myndigheter mot grensestasjonen ved Storskog i Øst-Finnmark er kanskje ikke
sammenlignbart med seks russiske bombefly med atomvåpen, men likevel; et varsel
om hva som kan settes i gang fra russisk side for å skape kaos og usikkerhet
burde det vel være. Sett i sammenheng med andre russiske provokasjoner og klare
brudd på internasjonal lov og rett, med annekteringen av Krimhalvøya som det
mest oppsiktsvekkende, ser jeg for meg ”mobbing” på Svalbard, ”ulykker” i
Barentshavet, ”besøk” i norske fjorder, ”angrep” med krysserraketter mot
Ørlandet flystasjon osv., osv.. Det gjelder å holde hodet kaldt og ikke overreagere,
selvsagt, men det er forskjell på å velge avpasset reaksjonsmåte og ikke å ha
noe å reagere med.
Med
årets forsvarsbudsjett har vi råd til å holde oss med en hær på ca 3 500
soldater og et heimevern på ca 34 000. Til sammenligning kan Finland mønstre
en stående hærstyrke på ca 16 000 soldater og en mobiliseringsstyrke på ca
240 000. Og - merkelig nok - det finske forsvarsbudsjett er omtrent
halvparten av det norske!
Vi kan
gjerne ta sammenligningen med Finland et stykke videre, og det blir bare mer og
mer pinlig. Jeg har nevnt ovenfor at de 18 Bell-helikoptrene Hæren hadde nå er
overført til Politiet; den finske hæren har 24 helikoptre. Videre har finnene
250 stridsvogner mot våre 52. De har over 800 artillerienheter mot våre 14 (!),
de har 24 luftvernsystemer (missiler) mot vårt ene (!) NASAMS missilsystem. Det
sier mye at den finske militærorganisasjon har 130 offiserer med oberst og
generals rang, mens vi har 831 offiserer på disse nivåer. I Finland går ca 12 %
av forsvarsbudsjettet til administrasjon og ledelse, mens vårt eget forsvar
bruker ca 60 % til det samme. Det er en hårreisende forskjell og svært pinlig.
Noe er alvorlig galt og jeg har pekt på det meste av det i tidligere artikler i
denne bloggen.
Det
råder en slags stormannsgalskap, og om materiell og mannskaper ikke kan settes
opp og utstyres slik at de kan sammenlignes med og innpasses i en stormakts
militærstruktur og operasjonsmønster, så er de mindreverdige. Det norske
forsvar ser mer og mer ut som en høyteknologisk modul som kan settes inn i en
amerikanskledet militæroperasjon. Det burde ikke være vanskelig å se at en slik
modul ikke er særlig egnet til å møte russisk mobbing, og heller ikke om
mobbing går over i en direkte krenkelse av norsk suverenitet, om enn i
begrenset omfang. Hva som skal til for å utløse NATOs og USAs hjelp er mer enn
uklart, og blir ikke klarere med Donald Trump som president.
En av de
virkelige ”tungvektere” innen amerikansk sikkerhetspolitisk tenkning og
analyse, Edward Luttwak (https://en.wikipedia.org/wiki/Edward_Luttwak) ved
Center for Strategic and International Studies, kom med følgende tankevekker
under et seminar i Oslo for mange år tilbake:
”Norway - shamefully rich, and extremely
exposed global smallstate you in reality are - should not call for us when not
in bare need; even then we will make you pay anyhow. The equation is: the cost
of the damage done to you, and the cost of calling us in. The rest is yours”.
